Er norske politikere og partier til salgs? Og er noen norske journalister og redaktører til salgs? Er økonomisk snusk noe som helst skjer blant aksjonærer … kanskje i en og annen fagforening, men lite blant politikere og i offentlig sektor?
Mer: Kompis-Norge.
Seierherrene i mellomvalget i USA har seilt frem sammen med en bølge av pengegaver. Man kan like eller mislike det, men politikerne der har ordnet seg slik at store pengegaver på lovlig vis kan gis anonymt til for eksempel ad-hoc frontorganisasjoner, som igjen støtter kandidater som står for det samme synet.
Man kan fornemme den moralske fordømmelsen fra både norske politikere og deres sponsorer. «Slike amerikanske tilstander vil vi ikke ha i Norge». Er dette i tilfelle en prinsipiell kritikk eller bare en skjønnsmessig vurdering av at de til enhver tid aktuelle summene der er for høye, men her er de helt OK?
I realiteten har det kanskje allerede vært slik lenge at sponsorer kan kjøpe seg politisk innflytelse i Norge, men det er mer behagelig å late som noe helt annet. Her er det jo helt greit, der er det jo helt forkastelig.
Faksimile TV2.
Når media, anført av «avsløringen» i Dagbladet (papir) lager store oppslag om at FrPs Siv Jensen låner smykker gratis, så slår de inn åpne dører. Dette er registrert i Stortingets frivillige register over gaver og økonomiske bindinger.
Det finnes større sponsorer både her og der. Hva med for eksempel Fagforbundets «politiske bestikkelser» både lokalt og nasjonalt? Er det verre å låne et smykke, og være åpen om det, enn å motta penger for å opptre slik det behager Fagforbundet eller andre sponsorer, og holde avtalen skjult? Flere partier lokalt har unnlatt å følge opp lovpålagt rapportering av pengegaver og andre avtaler, men konsekvenser/straff er lite synlig. (Se alle partilagene på partifinansiering.no).
Økokrim vil ikke etterforske Senterpartiet som har mottatt ulovlig partistøtte, endog fra offentlig eide selskaper. Selv om politikerne har vedtatt lovverk om åpenhet om gaver med mer til partiene, så er det ikke alle som bryr seg så hardt om å følge loven. Og når lovbrudd ikke gir konsekvenser for politikerne, ikke en gang etterforsking på grunnlag av innrømmelser i forbindelse med stortingshøringen, så er dette et signal.
Faksimile Nettavisen/Gunnar Stavrums blogg.
Gunnar Stavrum, sjefredaktør i Nettavisen, skrev for en uke siden:
«Til nå har Økokrim vært så passiv at det må være lov å spørre om etaten kvir seg for å gå inn i en politisk betent sak.»
Er det slik? Eller er det enda verre: Bruker enkelte i politiet sin makt til å overse lovbrudd hos egne lagkamerater (og kollektive sponsorobjekter) mens de velger å starte prosesser mot andre politikere?
Faksimile VG.
Mer om politikere:
–Noen går – politikerforakten består.
–Gjør som vi sier – ikke som vi gjør!
Magnus Stangeland mener det er blodig urettferdig at han og Anders Talleraas alene sitter på tiltalebenken når stortingspensjonene kommer opp for rettssystemet:
– Vi to blir stående alene som potensielle syndebukker. Å bli hengt ut på denne måten er helt forferdelig. Vi er ikke mer skyldige enn alle de andre som har hatt krav på pensjon, sier han til Dagsavisen.
Økokrim har vel sine grunner til å tiltale kun disse to, og la andre, som for eksempel Gro Harlem Brundtland (AP) slippe? De har vel ikke tatt andre hensyn? Offisielt må svaret være nei. Noe annet er umulig.
Og hva med media?
Altfor ofte blir lokalaviser beskyldt for å være hjembyens tannløse vaktbikkjer. Nære bånd mellom redaksjoner og lokal makt kan sette respekten foran kritikken. For journalister og redaktører i et nærmiljø er det triveligere med gladsaker enn å avdekke lokale møkkabinger. Sannsynligvis er det også bedre for salg av abonnement og annonser.
Dette skriver Jens Barland, medieforsker ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo.
Denne virkelighetsbeskrivelsen vil kanskje mange i lokale medier si at de ikke kjenner seg igjen i. Samtidig kan man registrere hva enkelte bare sier når det ikke forplikter «lommeboken» og legge mer vekt på hva de faktisk gjør.
Hvis «smykkene til Siv» får omtale i lokalavisen din på bekostning av gravende journalistikk rundt avtalene mellom lokale maktpersoner, så kan noen ha sine grunner for slikt.
[polldaddy poll=3776594]
Mer om politisk journalistikk:
Mer:
TV 2: Jensen om USA-valget: -Misfornøyde velgere sier i fra. VL: Republikanerne feirer valgseier. TV 2: Republikanerne vinner Representantenes hus – Demokratene beholder Senatet. TV 2: Fagforeningsleder anmeldt for millionunderslag. VG: Ekspert frykter handlingslammelse i amerikansk politikk etter mellomvalget. VG: Republikaner i Norge: -Jeg er sikker på at Obama blir gjenvalgt i 2012.
Nei, hverken Johansen eller Johnsen er utpreget smarte. Norge var snaut nok berørt av finanskrisen, men de holder seg ikke for gode til å skryte av ‘innsatsen’ i den forbindelse. Vi har innvelget oss velferdsordninger vi i lengden ikke vil ha råd til å opprettholde. Stemmekjøp, heter det.
Nei, ingen av disse har noen grunn til å sette seg til doms over andre lands politikere. Dessverre vet vi fra før at selvkritikk er et fremmedord for dem.
Prisen på en politiker, vil jeg tro, er bare interessant for de som ikke er så nøye med å følge lover og regler, altså kriminelle, og da helst vinningsforbrytere. Eller for å si det med enklere ord, bare interessant for de som selv hadde anlegg til å bli politikker men valgte en kriminell løpebane.
Uansett, ettersom 1 – 2 – 5 – 10 og 25-øringene nå er historie så burd de nåværend regjeringsrepresentantene også vært det for de er også verdiløse.
Kristin Halvorsen er i tenkeboksen, hvorvidt hun skal fortsette som SV-leder. Der skulle vell ikke være noe å tenke på. Det er nærmest blitt en trend i tiden at uduglige kjeftesmeller, arrogante bløffmakere og selvdiggere kjører sitt parti ned mot sperregrensen og da meddeler at de er utslitt og stiller ikke til valg. Selv en hjernedød høns må ha innsett at Kristin Halvorsen, med sine bråkjekke løftebrudd og løgner ikke kunne overleve etter å ha deltatt i en regjering. Hun er som Stoltenberg klamrer seg til makten ved å holde skjult pensjonssvindel til etter valget. Han blir den neste som blir tvunget til skafotten.
Raymond Johansen skulle forklare USA-valget i dag, og han viste til bakmennene, oljemilliardæren (merk: milliardær!) David Koch. Sier ikke det en del? Johansen representerer et parti som har BIG OIL skrevet i pannen, som driver med tjæresandutvinning i Canada, ønsker samarbeid med Putin-mafian i nord og betaler bonuser på 500 millioner kroner i året til tvilsomme finansselskaper i Hongkong. Han har selvsagt rett til å mistenkeliggjøre andre for å være amerikanske oljemilliardærer! (med flosshatt og sigar?)
Med tidligere Pravda aksjonær A-Pressen i førersete i TV-2 og med Treholt og Putin vennen Hallvard Bakke (AP ) som styreformann i NRK ?
Hilmar Reksten kalte KGB- Bakke en farlig guttunge , i dag er det mange farlige guttunger .
Dekningen av den nye høyrebølgen som feier over Europa og USA, er politisk skjellsettende. Den burde tilsi en anstrengelse for å forstå. Høyrepartiene har noe til felles, men er også forskjellige. Uansett møtes de med moralsk avfeiing og fordømmelse.
http://www.huffingtonpost.com/raymond-johansen/cooperative-leadership-no_b_777044.html
Det tyder på idétørke. Den samme Johansen hadde en artikkel i Huffington Post igår, der han skryter av hvor godt det har gått for Norge, mens andre må skjære inn til beinet. Igjen er det moralen det kommer an på: Sarkozy og Cameron og Merkel er onde, de vil ramme de svake.
In France, Germany and especially in the UK conservative governments compete to inflict cuts in social programmes for poorer families and unemployed.
Merk uttrykket «compete to inflict», at de ønsker å påføre…
Raymond i sin visdom kan fortelle oss at dette også er økonomisk uklokt:
These policies may be directly harmful to economic recovery, and at times seem more guided by acts of faith than sound fiscal policies.
Arbeiderpartiet derimot har styrt den norske skuta trygt gjennom urolig farvann.
Det lyder som overklassen som betrakter vanlige folk fra sin overlegne posisjon og har en blanding av medynk og forakt for de som ikke klarer seg like bra som dem.
I realiteten er dette uttrykk for en l’ancien regime-holdning: Raymond & Co forstår ikke hva som foregår rundt dem.
Raymond Johansen burde ha vett nok til å la være å hovere over andre lands problemer. Han er, som partisekretær i Arbeiderpartiet, en av de som trekker i trådene. (Igjen en maktperson som ikke er valgt av folket, bare av sin egen flokk.) Hans parti fører en politikk som er mulig av en eneste grunn: oljeinntektene.
Noen tall:
Statsbudsjettet for 2011 viser en samlet inntekt på 1 113 og totale utgifter på 960 milliarder. Nettoinntekten fra oljevirksomheten (”skatt og avgift på utvinning, aksjeutbytte fra Statoil ASA og inntekter fra SDØE”) utgjør 288 milliarder. I tillegg overføres det 128 milliarder fra Statens Pensjonsfond Utland. Det som er bortimot umulig å tallfeste, er inntektene fra relatert virksomhet, den som ikke er direkte tilknyttet selve oljeutvinningen ute i Nordsjøen. Eksempelvis formueskatt fra oljeselskapenes prangende kontorbygg, varelagrene deres, inntektskatt fra deres ansatte og skatt fra en myriade av underleverandører. Dette dreier seg garantert om mange milliarder. Likevel, med de tallene vi har, ville inntektene uten oljevirksomheten i 2011 blitt drastisk redusert: 1 113 – 288 – 128 = 697 milliarder. Skulle utgiftene – som Johansen skryter sånn av – fortsatt vært på 960 milliarder, ville vi fått et underskudd på (697 – 960) / 960 = 27 prosent. (Inntektene fra Oljefondet kan man alltids regne med, men regnestykket kan bare sminkes, uansett hvilke revisorknep som brukes.)
Hellas fortoner seg det reneste økonomiske vidunderet i forhold!
Johnsen burde være lur nok til å holde tett, men er det tydeligvis ikke. Vi er så avhengige av oljeinntektene at det er helt nifst. Nifst i mer enn en betydning: disse inntektene er i ferd med å stupe, og de som er satt til å styre oss nekter å ta det inn over seg. Det virker som om de ikke vil skjønne selv de enkleste regnestykker, slike som de ovenstående.