Feige politikere

Hvis man skal tro media, løslot politiet en narkosiktet afghansk mann som ble vedtatt utvist i 2008, men har holdt seg skjult i flere år, for å fengsle Maria Amelie.

Faksimile VG.

Visstnok jobber enkelte etter regelen om å aldri sjekke en god historie. Faktasjekk kan ødelegge mange sensasjonelle oppslag, og oppslag som ikke er sensasjonelle er det visst en del journalister og redaktører som ikke ønsker å publisere?

På den annen side kan slike oppslag, dersom de ikke stemmer med den virkelighetsoppfatning ansvarlige tjenestemenn og politikere måtte ha, lede debatten over på ting som det faktisk er lettere for de ansvarlige å tilbakevise. Journalistisk slurv og lettvinthet blir dermed til gunst for makthaverne, da omtalen og debatten ikke ledes inn på de faktiske prioriteringene og ansvaret til de ansvarlige, men heller blir lettvinte påstander som faller til jorden som tilbakeviste og kanskje strengt tatt faktisk feil slik de er fremstilt.

Selv om man ikke setter de to faktum i direkte årsakssammenheng med hverandre så burde media ha stoff til å skrive om prioriteringer:

  • En narkosiktet mann med utvisningsvedtak, som har holdt seg skjult, ble pågrepet av politiet og sluppet fri fordi det angivelig ikke var plass til ham.
  • Den godt integrerte, norsktalende og utdannede Maria Amelie, (med fersk arbeidskontrakt som journalist i Teknisk Ukeblad) som har stått åpent frem og hadde kjent tilholdssted ble pågrepet og satt i arrest samme sted, mens hun venter i uvisshet på når utsendelse skal skje.

Disse sakene er resultater av politiske prioriteringer og valg. Man kan forsøke å kamuflere det bak så mangt: Skille mellom politikk og forvaltning, delegering, forvaltningspraksis etc, men til sist er handlingene uansett resultater av en villet politikk. Forvaltningen kan jo ikke bare gjøre som de vil, stikk i strid med politiske vedtak!

Politisk feighet

Jovisst kan det være ubehagelig å være yrkespolitiker når man må fronte det man frykter kan oppfattes som negative konsekvenser av den politikk man har ansvaret for, men det hører med til voksenlivet å ta ansvar for sine handlinger, også konsekvenser man ikke liker. (VL: Biskop: Politikerne toer sine hender.

KrF-leder på oppsigelse, Dagfinn Høybråten, har et poeng når han omtaler regjeringen som en tafatt tilskuer til konsekvensene av egen politikk. De tier, mens byråkratene på mange områder driver frem en politikk enkelte politikere helst ikke snakker om, men lar skje. Han kaller det å drive politikk etter «Doris Day-metoden»:  (Que sera – sera: Det som skjer – det skjer.)

Jeg kaller det politiske feighet. Det dreier seg ikke om å være enig eller uenig i politiske standpunkt. Det dreier seg om hvorvidt politikerne våger å stå for sine egne meninger når det blåser, ikke bare på godværsdager. (Tidligere justisminister Anne Holt slakter eget parti: AP får ikke min stemme. VG.)

Og bare for å klarlegge det: Min forakt for slik feighet gjelder politikere av alle slags partitilhørigheter. Når FrPs Per Willy Amundsen sier at mullah Krekar burde vært sendt ut først, men at også Maria Amelie burde vært utsendt, kan man være enig eller uenig i budskapet, men han fortjener i alle fall respekt for å våge å si slikt akkurat nå, og ikke snu kappa etter den sterke sympativinden som blåser. Hadde han sagt at Krekar skal ut og Maria Amelie skal få bli, hadde dette vært uærlig og feigt i forhold til at hans parti faktisk vil ha en strengere praksis.

En helt annen side av saken er at man ( i alle fall jeg) kan ha respekt for folk man er uenige med, så lenge de oppfører seg redelig.

På samme måte kan de som også i andre saker ønsker en helt annen innvandringspolitikk, og står for det samme også i denne saken, som KrFs Høybråten som vil gi henne opphold, få samme respekt.

Innvandringsdebatter har lett for å havne i grøftene, eller skyttergraver, der man beskyldes for å enten ønske seg åpne grenser og fri flyt eller lukkede grenser og inhumanitet. Det går an å debattere forvaltningspraksis og prioritering av utsendelser uten å ta hele innvandringsdebatten om og om igjen.

Hvis media vil, og hvis politikerne vil, kan man gjerne debattere prioriteringer: Hvem skal ut først. Hvor skal ressursene settes inn. Hvem er farligst for landet og hvem kan stå lenger bak i køen og vente til verstingene er ekspedert.

Maria Amelie skriver selv på sin blogg i åpent brev til statsminister Jens Stoltenberg:

«Jeg føler meg forskjellsbehandlet. Det er mange andre her som har ventet både to, tre, ti og 16 uker før de blir sendt ut. Mens jeg plutselig havner først i køen. Kun to dager etter at jeg ankom her fikk jeg vite at jeg blir sendt ut om noen dager. Hvor er likheten for loven med dette?»

Slikt burde de ansvarlige fått besvare og klarlegge. Dersom dette er en forvaltningspraksis som strider mot hva et politisk flertall ønsker, er det politikerne som har makt til å endre på det.

Du må gjerne mene, at narkosmuglere og andre grove kriminelle fortjener opphold mer enn Maria Amelie, Jens Stoltenberg. Eller du må gjerne mene det motsatte. … men å flykte unna debatten uten å klarlegge ditt syn på prioriteringene som utføres av en forvaltning som styrer etter din regjerings (og eventuelt ulike stortingsflertalls) politiske styringssignaler er bare feigt.

Jeg tar heller i mot 1000 nye «Marie Amelier» enn å måtte fø på en ryggradløs yrkespolitiker som ikke våger stå opp når det blåser.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

VL: Retten: Maria Amelie kan løslates.

VG: Borgarting lagmannsrett om pågripelsen: – Uten fingerspitzgefühl eller musikalitet. Løslates mot meldeplikt og betingelse av å fortsatt oppholde seg på kjent sted. VG: Vil ikke gifte seg bare for å få oppholdstillatelse. VG: Justisminister Knut Storberget sendte Marie Amelie julekort, angivelig uten å vite om utvisning.

Det politikerne ikke vil fortelle deg

Etter snart 20 år med løfter om enerom fra ulike politiske flertall, viser tall Aftenposten har innhentet at det fremdeles er mange som ikke får det. Det er slik fordi politikere heller vil ha det slik enn å miste makt fra lokalpolitikere og kommuneadministrasjon til innbyggere med rettigheter.

Mer: Eldre orker ikke nedverdigelse – tar sine liv.

I den grad man kan stole på innrapporterte tall fra kommunene selv til Statistisk sentralbyrås KOSTRA, er det 2500, eller 6,3 prosent av sykehjemsbeboerne som mangler enerom. (Det er et beklagelig faktum at enkelte kommuner jukser med rapportering av enkelte opplysninger for å fremstille situasjonen i egen kommune bedre enn de i virkeligheten har klart å stelle det til. Det kan også illustreres ved at i offisielle rapporter har mange kommuner rapportert at de ikke har ventelister, mens de i realiteten har manipulert informasjonen for å fremstå ufortjent bedre.)

Faksimile TV2.

Hvorfor er det fremdeles ikke enerom til alle som ønsker det, hvis det har vært et mål for ulike rikspolitiske flertall under de siste ni helseministrene å skaffe enerom til alle som vil ha?

Hovedårsaken kan være politikerne selv, men trolig vil de ikke fortelle det, selv de som eventuelt har evne til å innse at deres ønske om politisk prioriteringsmakt lokalt er proppen i systemet.

Dersom det hadde vært innført lovfestede rettigheter for pleietrengende til å få plass på enerom, og tilstrekkelige sanksjoner overfor den myndigheten (kommunen) som ikke innfrir rettighetene, ville det vært en automatikk i at de som trenger ytelsen fikk den. Kommunen hadde i alle fall ikke hatt noe å spare på å neglisjere pleietrengendes behov og rettigheter for å bruke de frigjorte midlene på ting de prioriterer. Kroner spart på å ikke innfri ønsker om enerom kan bli mange små summer å bruke på lokale tiltak, med bilde av en smilende og stolt ordfører i lokalavisa.

Slik (lovfestede rettigheter til innbyggerne og straff/sanksjoner overfor kommuner) er det ikke. Kommunene velger om de vil gi pleie. De definerer for eksempel om en person er pleietrengende og står i sykehjemskø, eller om sykehjemskøen ikke eksisterer, hvilken pleie som er tilstrekkelig for å dekke det de definerer som behovet og hvordan de vil gi den pleien.

Dersom noen lokalpolitikere ser mulighet til å bruke skattepenger på ordførerens eller andre politikeres  private kjepphester, kanskje ikke-lovpålagte oppgaver som de i utgangspunktet ikke har midler til å realisere uten å ta en liten bit fra sektorene pleie og skole der det meste av kommunens utgifter ligger, så kan man ikke se bort i fra at nettopp det skjer.

Samtidig som politikere på riksplan vedtar mål om verdighet i pleien, enerom til alle som ønsker det, og bevilger penger til kommunene, så har kommunene (lokalpolitikerne) makt til å prioritere selv. Det er heller ikke umulig for i overkant kreative lokalpolitikere eller rådmenn som ønsker det å flytte kostnader fra ikke- lovpålagte områder over til å bli dekket av for eksempel øremerkede midler til pleie. Slik kan det på papiret og i KOSTRA-tall man argumenterer med, virke som om kommunen prioriterer pleie høyere enn de faktiske realiteter. Vanlig årsrevisjon og kontroll overfor kommunene er ikke dimensjonert for å avdekke slike former for kreativ regnskapsføring.

I festtaler kan dette bli kalt kommunalt selvstyre eller lokaldemokrati. For de som rammes blir det kommunale selvstyret heller lokalpolitikeres maktmisbruk overfor de som sitter med udekkede pleiebehov.

Mer: «Narvestad-kommuner».

Den korte løsningen på problemet er å frata lokalpolitikerne og kommuneadministrasjonen makten som kan misbrukes. Hvis pleietrengende Olga er utstyrt med lovfestede rettigheter som innebærer (også) økonomisk straff overfor kommuner som ikke innfrir rettighetene, vil man ha et virkemiddel som gjør det mindre økonomisk interessant for lokalpolitikere og kommuner å stadig nedprioritere noen av de pleietrengende som klager minst.

Så lenge kommunene har makt til å omprioritere mellom ulike statlige mål og egne ønsker, eller bedrive kreativ regnskapsføring over egen ressursbruk, bør man ikke bli forundret over at noen av de som er mest avhengige av kommunens tjenester blir de lidende.

Selv om noen skulle finne på å grave i tallene og skrive om realitetene, at 2500 mangler enerom på sykehjem, så er det de 2500 sykehjemsbeboerne som bærer «straffen», og ikke kommunene. Og som ris bak speilet har lokalpolitikere og kommuneadministrasjon trusselen om at uten å pakke to på samme rom, måtte den ene vente på plass, til en med plass dør og frigjør en plass.

I Norge er det 430 kommuner. Noen har flaks med hvilken kommune de bor i. Noen er så ressurssterke og fri at de kan flytte til kommuner med bedre tilbud («kommunale velferdsflyktninger»). Landsdekkende like rettigheter, med tilhørende sanksjoner, ville gjort slutt på kommunalt selvstyre/ kommunalt vanstyre, men prisen å betale for det er altså at lokalpolitikere må miste noe makt. Og den prisen synes politikerne er for høy.

[polldaddy poll=4113812]


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

En kvise på religionsfrihetens rumpe

Guvernøren ble drept fordi han fornærmet Islam. Eller rettere sagt: En muslim oppfattet det som en fornærmelse av profeten Muhammed når guvernøren var motstander av en streng blasfemilov.

Burde slikt gjøre inntrykk på personer som ønsker å leve i et land med ytringsfrihet og forholdsvis fritt for makt i religiøse lederes hender? Når fem hundre moderate lærde muslimer støtter slike drap, burde i alle fall noen våge å stille spørsmålet: Hvor moderate er egentlig muslimer i Norge som kaller seg moderate?

Faksimile Vårt Land.

Også i Norge har vi sett krav om å innføre en streng blasfemilov og rop om å fordømme de som fra muslimske troendes ståsted oppfattes å være krenkelser mot profeten Muhammed. 12. februar 2010 demonstrerte, i følge VG, 3000 muslimer ulovlig i Oslo. De protesterte mot den norske ytringsfriheten og krevde strengere blasfemilov og fordømmelser av de som etter deres oppfatning krenker Islam. Burde man gi etter for kravene om å beskytte Islam mot det talsmenn for muslimene i Norge oppfatter som kritikk og upassende ytringer om deres religion?

Med en streng blasfemilov som redskap ønsker noen å forfølge det de oppfatter som blasfemi. Kristne er den mest forfulgte religiøse gruppen i verden i dag. I åtte av de ti landene med mest religionsforfølgelse er Islam den dominerende religionen. Mange av landene har strenge blasfemilover, som i alle fall internt brukes for å legitimere avstraffelse og forfølgelse av de som oppfattes som fiender av det deres imam preker som den rette Islam.

Faksimile NRK (2004).

Ikke bare muslimer, men også politikere av svært ulik partitilhørighet, som prøver å vinne velgere, har støttet krav om strengere blasfemiparagraf i Norge. Opposisjonspolitiker Carl I. Hagen (FrP), Senterpartileder Liv Signe Navarsete og utenriksminister Jonas Gahr Støre (AP) har alle støttet krav om å vekke til live og praktisere mye strengere den sovende  norske blasfemiparagrafen.

De får selv vurdere om drapet på guvernøren i Pakistan er i deres ånd, eller om blasfemiparagrafen de vil ha i Norge ikke skal få tolkes slik muslimer synes den skal. Uansett er politikeres synsing i ettertid lite verdt den dagen de har gitt lovtolkere en blasfemilov å praktisere. Noen politikere vet muligens også at i blant annet Islam er det opp til religiøst lærde å tolke lover.

Krav om mer makt til og respekt for imamene i Islamsk Råd Norge er også satt frem en rekke ganger. Blant annet av Venstre-politiker Abid Q. Raja, som egentlig ville melde seg inn i forholdsvis konservative KrF, men siden de ikke ville la muslimer ta tillitsverv den gangen Raja ønsket politisk makt (Aftenposten, 2002), valgte han heller det liberale partiet Venstre. Gjør det for eksempel ham til liberal (eller moderat)? Ville den samme Raja vært sett mer på som en religiøs fanatiker og mørkemann dersom han heller hadde fått verv i KrF? Man burde kanskje bedømme moderat i forhold til de verdier man knytter til dette i Norge, og ikke i forhold til en «stammetolkning» av en religion som noen har tatt med seg fra Pakistan?

Etter mitt syn er blasfemiparagrafer å betrakte som kviser på religionsfrihetens rumpe. Det blir også feil å kalle alle ytringer man ikke liker om egen religion for blasfemi – religionsbespottelse som må straffes.

Siden religionsfrihet kun er en side av pluralismen i et mangfoldig, fritt samfunn, der også ytringsfrihet må veie meget tungt, må blasfemiparagrafer veies ikke bare i forhold til en tenkt eller subjektivt følt undertrykkelse av Islam (undertrykkelse i form av for eksempel å tegne en som kalles Muhammed). Om kristne, katolikker, jøder, buddhister, sikher, taoister og tilhengere av andre religoner enn Islam også måtte se blasfemiparagrafer som sin reddende engel, for å beskytte egen tro mot andres tvil, er blasfemiparagrafer for meg fremdeles en kvise det er mulig å slippe.

Nei til blasfemiparagraf i Norge.

Mer:

«Drep de som fornærmer Islam».

Ekstremislam vinner – Kvinner, homofile og ytringsfrihet taper.

[polldaddy poll=4342063]

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Se også Thomas Lægreids blogg: Er det Islam som er problemet?

Mer:

VL: Islamsk skriftlærd med oppsiktsvekkende uttalelse: Fordømmer muslimers terror mot kristne i Egypt. VL: Tre muslimer arrestert etter drap på julefeirende kristne i Egypt. VL: Kristne verdens mest forfulgte trosgruppe. VL: Prest: – Angrep på kristne i Egypt skyldes rasisme. -Muslimene som har gjort dette hater kristne, sier Fader Markos. VL: (Den viktigste grunnen til integrasjonsproblemene mener både tyskere og franskmenn er muslimenes egen motstand mot integrering.)

Ronny og Roger går mest konkurs

Det ble registrert 5593 konkurser og tvangsavviklinger i Norge i 2010. Året før var det 6466. I følge en undersøkelse fra Proff forvalt var enkelte fornavn i større grad enn andre innblandet i konkurser.

Faksimile E24.

Selskaper med Ronny, Tommy og Roger som daglig leder hadde høyest andel konkurser sett i forhold til alle selskaper der daglig leder hadde dette fornavnet.

Ser man kun på navn der minst tusen daglige ledere hadde fornavnet, for å luke bort noen flere mulige tilfeldigheter, står Roger igjen som hyppigste konkursaktør.

Faksimile E24.

Ved vurdering av næringsdrivendes kredittverdighet er det visst mange hensyn å ta 🙂

PS: Selv kjøpte jeg dekk av Tommy og varmepumpe av Roger i høst.

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

E24: Ronny går mest konkurs.

Manglende evne til redelig informasjon?

Når politikere og forvaltning ikke har betryggende kontroll over mulig negative effekter/sider av egen virksomhet, er det slett ikke uvanlig.

Faksimile VG.

VGs avsløringer av at regjeringen opererer med feilaktige og misvisende tall på skadde norske soldater i Afghanistan er således ikke noe som skiller seg vesentlig fra andre saker der noen i forvaltning og/eller politikk ordner rutiner og rapportering slik at eventuelle kritiske innvendinger mot deres ansvarsområde i det minste krever en del arbeid og analyse. Slik slipper man som regel unna med mye i offentlig forvaltning og politikk, enten det gjelder å ikke føre reelle oversikter over pleietrengende med behov for sykehjemsplass i den enkelte kommune eller å slurve med skadeoversikter blant soldater.

Det er visst både lettere og mer behagelig for politikere med ansvar å holde oversikt over når man kan få positive medieoppslag i forbindelse med overrekkelse av blomster, medaljer og uimotsagte honnørord enn det er å forsyne den offentlige debatt med fakta som ikke nødvendigvis er kun positive for en selv.

Statssekretær Roger Ingebrigtsen under medaljeseremonien i forbindelse med hjemkomsten til Norwegian Aeromedical Detachment (NAD). Foto: Forsvarets mediesenter, Stian Lysberg Solum.

Mer om døde i Forsvarets tjeneste:

Forsvaret svikter.

Alt for Norge.

Juks eller slurv med informasjon til offentligheten fra offentlige organer får lov til å foregå så lenge det er aksept for at manipulasjon, juks eller forfalskning som rammer eller hemmer offentlig innsyn og debatt stadig kan unnskyldes med at det kun er ubevisst slurv og ikke bevisst manipulasjon. Man vil jo så gjerne tro det beste om folk i stillinger med makt til å beskytte seg selv ved å manipulere, eller å la være. Derfor forklares slikt ofte med at det kun er slurv. Folk med uredelige motiver for å handle slik de gjør skal visst ikke finnes i politikk og forvaltning, om man skal tro de med ansvar. De er visst kun slurvete, aldri uredelige eller inkompetente. Og aldri misbruker de sin makt?

Er det en tendens til å se annerledes på de som ikke er politikere eller ledere i offentlig sektor, slik at anklager om bevisst juks, og tilhørende straff, henger løsere overfor privatpersoner og private virksomheter enn overfor politikere og offentlige ledere? Hva om en privatperson slurver like mye som politikere og ledere i offentlig sektor i noen sammenhenger når for eksempel selvangivelsen eller timetall til NAV skal leveres?

Å forvanske tilgjengeligheten til oversiktlig informasjon man frykter kan bli brukt mot ens eget ansvarsområde er heller ikke enestående kun for regjeringen. Man kan finne slikt overalt der forvaltning og maktpolitikere samrører uten kompetent og uavhengig kontroll og innsyn. Kanskje i større grad i mange mindre kommuner enn i statlig forvaltning som er mer utsatt for riksmedias søkelys.

Mer:

Jukser for å ikke bli avslørt.

… men på overflaten ser det bra ut.

Bukken og havresekken igjen og igjen.

[polldaddy poll=4330395]

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

VG: Statsminister Jens Stoltenberg hyllet soldatene i nyttårstalen. Fem dager senere vil han ikke snakke om dem.

VG: Forsvaret ber krigsskadede ta ansvar selv. Forsvaret har ikke evne til å følge opp sine folk. VG: Forsvaret: – Vi har klønet det til. VG: Når soldatene kommer hjem til Norge, må mange kjempe i årevis for å få den erstatningen og hjelpen de har krav på. NAV og Statens Pensjonskasse forstår frustrasjonen. VG: Helge Lurås: – Håndteringen er typisk for norske utenlandsoppdrag. VG: Tre år etter at han ble skutt under utenlandsoppdrag for det norske forsvaret, kjemper han mot den norske staten for å få erstatning. VG: Pårørende vil ikke stå frem av frykt for represalier. VG: Krigsskadede måtte hyre advokat for å få erstatning. VG: Skremmende og alvorlige avsløringer. VL: Forsvaret oppgir ikke riktig tall på sårede soldater.