Fri flyt av sensitive opplysninger

Retten sa nei, men politiet brydde seg ikke og tok loven i egne hender.

Faksimile VG.

En annen sak.

Lovgiverne har sagt sitt om hvordan lovene skal være, men det passet visst ikke Politidirektoratet å følge loven, så de godkjente en ulovlig praksis ved Rettsmedisinsk Institutt (RMI), som krenker tusenvis av uskyldige innbyggeres lovfestede rettigheter.

Når en som er ulovlig registrert ber om innsyn, noe hun har lovbestemt rett til, får hun ikke en gang svar fra det offentlige organet.

Et organ som har lovbestemt plikt til å informere om det hun ber om og mer til.

(Oppdatert 14. april: Mer: VG: Forsker på døde barn uten at foreldrene vet.)

Dette illustrerer en ikke helt ukjent situasjon innen offentlig forvaltning i Norge.

Lover som gir innbyggerne rettigheter blir av og til sett på som uforpliktende anbefalinger som de offentlig ansatte kan se bort fra når man har behov for det. Det er lettere som offentlig tjenestemann å få tilgivelse for enn tillatelse til lovbrudd. Når ansvar skal plasseres er det allikevel alltid mulig å skylde på noen andre, og at de som burde visst ikke visste.

Faksimile VG.

Er lovgiverne (Stortinget) for naive og godtroende når de gir ansatte i forvaltningen et lovverk å tolke etter eget hode? Ikke bare vil enkelte jurister kunne innta ulikt syn avhengig av hvem arbeidsgiveren er, men de aller fleste offentlig ansatte som skal forholde seg til lovbestemmelsene er jo ikke jurister og har ingen juridisk fagkompetanse.

At sensitive opplysninger bare skal være tilgjengelig for de som har «tjenestelig behov» er for eksempel noe som blir tolket og feiltolket i forvaltningen:

  • «Tjenestelig behov»? Ja, hun jobber jo her som saksbehandler, så hun må jo sies å ha tjenestelig behov for å alltid ha tilgang til alle opplysninger om alle i kommunen.
  • «Tjenestelig behov» betyr vel at du må ha en tjeneste der det kan være nyttig å bruke den databasen, eller …? Alle her kan jo en eller annen gang ha nytte av det. Derfor må alle ha tilgang alltid. Vi har ikke tid til å endre tilgangsrettigheter hele tiden.
  • Alle som har brukernavn og passord på vårt fagsystem har et definert tjenestelig behov for å se opplysningene om alle pasienter og klienter, uten begrensning. Enten de er vikarer, har feriejobb eller er innleid fra private firma. Men timelistene på avdelingen får de selvfølgelig ikke se, nei det er internt. Det er bare avdelingslederen som har tilgang til det.

Hvorfor er det så slepphendt håndtering av sensitive personopplysninger i offentlig sektor, og hvorfor er respekten for lovverket, om de i det hele tatt kjenner det, så lav når egen nysgjerrighet utfordres av lovens begrensninger? Mangel på reell risiko for å bli avslørt for overtramp og mangel på strenge reaksjoner synes å være en innlysende årsak.

(Mer: Sykehusansatt snoket i naboers og venners journaler i tre år. Hverken hun eller sykehuset har fått noen straff. VG).

Når det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse, vinner hensynet til den offentlig ansattes eget behov over hensynet til den som loven var ment å beskytte. Det er visst for vanskelig å forstå for lovgiverne (Stortinget).

Og bare helt på siden av dette, siden det var et oppslag om vaskehjelper som hadde tilgang:

Rengjøringspersonale og serviceteknikere på datautstyr og printere har i mange år vært attraktive samarbeidspartnere for en del «private sikkerhetsfirma» som er interesserte i opplysninger fra aktører i lokaler der disse kan få tilgang. Ønsker man veldig å få tilgang i spesielle lokaler er det bare å dumpe pristilbudet. (Kontroll av eventuelle sikkerhetskrav er gjerne fraværende eller svake i offentlige anbudsutlysinger. Verre i kommuner enn i statlige organer.) Man tjener jo det tapte og mye mer til på å selge «tilleggstjenester».

Moderne storprintere inneholder ofte sensitiv informasjon (lagret historikk) som de færreste offentlige organer har hatt vett til å sikre tilgangen til. Noen av uvitenhet, andre fordi de velger den billigste løsningen og ser bort fra behovet for å sikre innbyggernes rettigheter. Respekten er så lav som de ansvarlige forholdsvis risikofritt og straffefritt kan praktisere den.

Med fri flyt av arbeidskraft har også private etterforskere i Norge (mange norske eks-politi og militære) fått kolleger fra land med faktisk enda lavere respekt for innbyggeres rettigheter, i tilfelle man en gang trenger det.

Mer om privat sikkerhetsbransje:

Lovgiverne kan tro hva de vil om begrensningene de innfører på tilgang til informasjon, også det som blir lagret i medhold av Datalagringsdirektivet. Enkelte ser større fortjeneste eller nytte i å ikke bry seg, enn de ser i en eventuell straffereaksjon i tilfelle noen skulle finne på å kontrollere og klare å bevise hvem som har overtrådt lovgivers bestemmelser.

Mer om DLD:

Politikerne skal ikke få si at de ikke visste eller at de ikke skjønte. De må lære seg å si: Jeg var for naiv. Unnskyld velgere. Og takk for meg.

[polldaddy poll=4040707]

 

 

Bloggurat
Blogglisten
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer:

Flyttet:

Oppdatert 2. april: En sak som illustrerer at det gjøres feil i forvaltningen.

Overfor media, der skatteyteren som har fått urettmessig behandling fra forvaltningen har stått frem og fortalt om behandlingen hun er møtt med, påberoper forvaltningen, her representert ved avdelingsdirektør Inger-Berit Andersen i Skatt Øst, seg en taushetsplikt. Dersom denne taushetsplikten skulle skjule informasjon som gjelder denne skatteyteren, har forvaltningen faktisk opplysningsplikt til parten, som altså ikke får tilfredstillende svar. Er «taushetsplikten» her bare et behagelig skalkeskjul for å innrømme hva etaten har gjort feil?

– – – – – – – – – –

 

VG: Eksdirektør Olav Gunnar Ballo: -Rektor visste om ulovlig DNA-register. Kultur for lovbrudd ved RMI.

VG: (Politiet trekker tidligere innrømmelser og opplysninger om å ha tillatt ulovlig DNA-register. Vil ikke uttale seg.)

Annonse:

Det andre ikke vet

Makt gjør noe med enkelte mennesker. Mennesker som ellers er både fornuftige, empatiske, folkelige, uhøytidelige og åpne kan endre seg når de får makt eller når de ser utsikter til å oppnå enda høyere maktposisjoner. Mange har nok slike erfaringer fra både arbeidsliv og organisasjonsarbeid.

Dette tror jeg ikke utelukkende har noe med hvor de kommer fra, hvor de jobber, hvilket parti menneskene tilhører og så videre. De finnes nok i alle partier, om vi skal holde oss i partiverdenen.

Faksimile VG.

Allikevel tror jeg miljøet de vanker i kan påvirke de latente, iboende dårlige egenskapene. Eller er det egentlig i det hele tatt dårlige egenskaper å være så egoistisk og målbevisst at man utnytter andres passivitet, godtroenhet eller tillit til å nå egne mål og oppnå mer makt eller få beholde den makt man har?

Svaret på det spørsmålet vil variere, avhengig av hvem du spør. Avhengig av i hvilke miljøer du spør.

  • Noen dyrker selvfremmelse og selvrealisering, koste hva det koste vil. Mottoet kan være: «Det andre ikke vet at du gjør, har de ikke vondt av.» Begrensningen ligger ikke i egne etiske og  moralske verdier og indre bremser som sier at galt er galt uansett.  Begrensningen ligger i at det er helt greit bare så lenge andre ikke får vite det. Slike kan komme til å holde ting skjult så lenge det gavner deres egne maktambisjoner, men sparke den anklagede ut i ytterste mørke som en persona non grata når det de har skjult kommer frem i offentligheten, i frykt for at media kan skade deres egne ambisjoner.

  • Andre følger dydige idealer om å alltid ta hensyn til sin neste, forsake egne snevre interesser og være oppofrende i forhold til sine omgivelser, familie, arbeidsgiver, organisasjonsvenner og andre man omgås og kanskje har fått tillit fra. Selv om man har anledning til å gjøre noe som en selv kan nyte godt av på bekostning av andre, noe som ingen ser ut til å få vite, har de etiske og moralske verdier som bremser og overstyrer egoismen.

Derfor tror jeg ikke det er helt tilfeldig at man finner en større andel snille og oppofrende mennesker i for eksempel Frelsesarmeen enn i en bevegelse hvor egoismen er blitt dyrket nærmest som en gud. Enhver har ansvar for seg selv, men ikke lenger enn sin egen nesetipp, for der tar staten over ansvaret. Og staten gjør aldri nok for å hjelpe de andre, eller en selv. Kanskje er veistandarden der en selv kjører viktigere enn støtteundervisning på skolen også, hvis ens egne barn ikke har leseproblemer, men man har en dyr bil?

Hvis media oppleves som at de i større grad skriver om negative trekk forbundet med noen i et enkelt parti enn i andre partier, så kan dette skyldes flere ting:

  • Tilfeldigheter.
  • Personforfølgelse.
  • Media har slagside.
  • Det er større forekomst av slike saker i det miljøet.
  • Eller en kombinasjon av flere av disse.

Et eksempel for å illustrere:

Frelsesarmeen har over 1500 ansatte og over 8 000 medarbeidere i Norge når soldater og tilhørige regnes med. Fremskrittspartiet har ca 1600 folkevalgte.

Selv om Frelsesarmeens folk stadig omgås personer som kan være i tilstander der de er lette å utnytte, så virker det som om det er en himmelropende forskjell på antall saker med etiske brudd der i forhold til i partiet FrP.

Kan dette skyldes utelukkende at media forfølger FrP-ere, mens Frelsesarmeen går fri, eller kan det ha noe å gjøre med at det er ulikt verdigrunnlag og ulikt etisk og moralsk nivå i disse miljøene?

Media oppfordres til å se på også andre partier for å om mulig belyse dette.

Mer om etikk:

Mer om politikere:

Bloggurat
Blogglisten
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer:

VG: FrP utsetter intern gransking av partitoppers overholdelse av interne etiske retningslinjer til etter valget.

VG: Internt granskingsutvalg skal granske FrPs behandling. VG: Null oversikt over sex-anklager i FrP. VL: Seks av ti velgere mener FrP-ledelsen håndterte Birkedal-saken dårlig. 32 prosent av Frps velgere mener egen partiledelse håndterte det dårlig. 12 prosent mener de håndterte det bra. VG: FrP-politiker trekker seg i protest mot ledelsens dårlige håndtering av Birkedal-saken. VG: FrP-toppene flykter fra bråket. VG: FrP-politiker vurderer å anmelde jentene.

 

Når livet blir en realityserie

Opplaget til tabloidavisene VG og Dagbladet stuper. Folk vil ikke ha det avisene serverer.

Noen prøver å kompensere for dette ved å satse mer på det som for noen år siden så foraktelig ble kalt søppel-TV, eller reality-serier. «Realityen» er da en virkelighet som egentlig er mye iscenesatt og regissert, og spinner i vei karrierer som kjendiser for de som viser trynet på skjermen. Kjent for hva? Kjent for å … ha vært på TV for å bli kjent?

Faksimile VG.

Wenche Foss, tilhører den siste generasjonen kjendiser som ble kjent FØR fjernsynet kom. Kanskje riktigere å kalle slike som henne en kjent person, for å ikke forveksle dem med senere tids «kjendiser». Hele Norge kjenner henne som Wenche Foss, selv om hennes fulle navn er Eva Wenche Steenfeldt-Foss Stang.

Hun levde i medias søkelys under og  etter en lang karriere på scenen og som en av Norges mest dekorerte kunstnere. Wenche Foss ble «aldri stemt ut». Hun likte å vise seg frem og bli sett, men alltid på en fin og dannet måte. Hun ville tiltales på ordentlig vis av fremmede, enten med Wenche Foss, eller fru Stang, men ikke Wenche. Privat er privat og offentlig er offentlig. Dannelse er gått av moten for mange. Kanskje særlig journalister?

Hun ble 93 år  gammel. Imidlertid var hun klar til det siste. Det finnes visst en del yngre folk som slett ikke er like klare. Da tenker jeg på dømmekraft. Skal begravelsen på statens bekostning bli et mediesirkus for oppslagskåte underholdningsjournalister?

Nå er det blitt slik at media behandler det du gjør på Facebook som om det er gjort i det offentlige rom. Om du nå, like etter hennes dødsfall, skriver om Wenche Foss’ hemmelige kjæresteforhold med Erling Albert Mylius for 70 år siden, så ser enkelte i media en unnskyldning til å snappe opp den kanskje godt mente private meldingen, for å vegetere på kjendisens navn. Hva er man bevisst på og hva skylder man på et øyeblikks ubetenksomhet for?

Hjernen blir påvirket av det man forer den med. Søppel inn gir søppel ut. Journalister som ser for mye realityserier, og ikke evner å sette underholdningen i perspektiv, blir nok også veldig påvirket. Kanskje man burde stemme ut noen av dem også?

Eller graver de videre i underholdningsmaterien for å prøve å finne the Missing Links mellom Wenche Foss og «The Julekalender»-Benny, Erling Mylius?

Interessant, lærerikt, utviklende for hjernen … neppe . Journalistikk …underholdende? Tja. Selger det aviser (eller genererer klikk)? Kanskje det på sikt ikke selger aviser også?

Bloggurat

Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer:

VL: Lise Fjeldstad: – Håper Wenche synes det var all right. VL: Rørt Fabian Stang: -Takker for varmen vi har følt fra hele Norge.

VG: Vennene: -Bisettelsen var i Wenche Foss’ ånd.  VG: Et siste farvel med Wenche Foss: Barnebarnet: -Først farmor så diva.              VL: Stålsett: -Hun kastet lys over mange som ikke sees. Lys helt inn i dødsskyggenes dal. VG: Fabian Stang holdt tale i bisettelsen: -Hun sovnet inn med frisk leppestift på leppene.  VG: Kirken: Færre ledige plasser i Wenches bisettelse. VG: Domkirken frykter mange skuffede Wenche-gjester. VG: Wenche Foss’ bisettelse åpen for alle. VL: Wenche Foss i Min tro: Jeg kunne ikke sovne uten aftenbønnen.

Feil på feil i kommuner

Oppdatert 8. april:

  • VG: Kommunene får større ansvar for helsetjenestene.

    Hvordan skal pasienter dokumentere feil eller mangler ved mottatte kommunale helsetjenester. Hvordan skal elever dokumentere eventuelt dårlig opplæringstilbud hvis de går til sak mot sin kommune om 5 eller 20 år? Vil kommunearkivet være en rettssikkerhetsgarantist eller kan kommunale ledere skalte og valte som de vil med arkivdokumenter?

    – – – – –

    Spiller det noen rolle om en kommune ødelegger deler av arkivmaterialet som var bestemt bevart for ettertiden?

    Ja, det er en grunn til at visse typer arkivmateriale skal bevares i henhold til gjeldende lover, mens andre deler av arkivmaterialet faktisk skal (eller kan) kasseres i medhold av samme lov.

    Kommuner synes nok det er stas å kunne vise frem gamle kommunestyreprotokoller i spesielle sammenhenger. Uttalelsene fra kommunene som har oppbevart sitt arkivmateriale slik at det ble utsatt for omfattende vannskader, viser også at de synes det er synd at kommunens «stasprotokoller» fikk litt vann på seg. Heldigvis har de gulvvarme og klesklyper, så da er det jo greit og ingen skade skjedd?

    Faksimile Helgelands blad. Foto: Kari-Ann Dragland Stangen

    La det være sagt. Svært mye papir skal kasseres og blir kassert hos offentlige arkivskapere.  Derimot skal alt som har vært gjenstand for saksbehandling og som kan dokumentere rettslige krav, tas vare på. (Det samme prinsippet gjelder også om informasjonen er født digitalt, for eksempel SMS-er eller e-post til eller fra en saksbehandler i kommunen som kan dokumentere at du for eksempel har bedt om innsyn eller fått informasjon.)

    Står det kanskje noe i protokollene om at kommunestyret en gang på 1950-tallet vedtok å sende barn under kommunens omsorg til et sted de senere ble utsatt for behandling som ikke kom frem i lyset før nå nylig på 2000-tallet? Eller er det dokumentert  i noen gamle utvalgsdokumenter at noen ble oppnevnt som verge, og lenge i ettertid avdekkes det at vedkommende har foretatt eiendomsoverdragelser fra den umyndige til sin senere svigersønn? Gamle kommunedokumenter kan dokumentere slikt.

    Derfor har noen valgt å brenne eller på andre måter destruere, bortsette eller «glemme» å ta vare på gamle kommunedokumenter som kommuneledelsen mener er skadelig for kommunens omdømme, kanskje med en påtatt, men kunstig, unnskyldning om hensynet til de som ble skadelidende?

    Det er flere historier om kommunalt arkivmateriale av svært sensitiv og bevaringsverdig karakter som er funnet i hjemmene til tidligere ledere, i gamle skolelokaler, på låver og andre ikke-kommunale lokaler eller som er havnet på bålet. «Dette har ingen godt av å se«, skal en kommuneleder ha uttalt foran bålet. Tro om bålet er dokumentert for ettertiden?

     

    Faksimile Helgelands blad.

     

    Kommunene på Helgeland som har hatt vannskader i sine arkiver har, i likhet med svært mange små og mellomstore kommuner, manglende kompetanse om arkiv. Her nevner jeg kun to: De vet ikke hvordan de skal oppbevare materialet (fysisk) og de vet ikke hvordan de kan redde det på best mulig måte om skade skjer.

    Forskrift om offentlige arkiv sier i § 4-6 blant annet: «Arkivlokala skal vere sikra slik at vatn og fukt ikkje trengjer inn. Ein må ikkje ta i bruk arkivlokale ein veit kan vere truga av flaum eller overfløyming.»

    Dette har åpenbart ikke vært tilfelle hos kommunene Træna og Dønna.

    I tilfelle vannskader på verdifullt papir av historisk eller rettighetsdokumenterende verdi, er det beste rådet å fryse dem ned og levere dem til frysetørring.

    Kommuner sparer en del på å ikke ha arkivkompetanse. Kanskje flere titusener i året på å sette en overtallig saksbehandler til å arkivere. Og å melde seg inn i interkommunale arkivordninger for å spille på deres kompetanse og tjenester? Det har vært tilfeller der kommuner har sagt nei til å gå inn i kompetente arkivmiljø, fordi de så større fordeler ved å la ting være som de var og spare flere titusener i innmeldingskostnad. I tillegg kan de spare millioner på å ikke kunne levere dokumentasjon på andres rettslige krav mot kommunen, det være seg en urettmessig ekspropriasjon, feilaktige tomtegrenser på et kart eller overgrep mot enkeltmenneskers rettigheter som en gang i ettertiden kommer frem i dagens lys.

    (Oppdatert, tillegg: Digitale arkiv er fremtiden for det som skapes i dagens kommunale sakssystemer. Bevaring av papirarkiv er på samme måte som bevaring av digitale arkiv underlagt rådmannens styring. Bevaring av digitale arkiv krever mye mer kompetanse, krever mye mer tid til periodiske og helt nødvendige overføringer til nye medier og krever også betydelige investeringer for kommunene. Kan man tro at kommuner som velger å ikke ta godt nok vare på papirarkivene sine, vil ta godt nok vare på digital informasjon?)

    Kommunene vil som oftest heller ikke bli straffet for «arkivslurv». Det straffes kun hvis det kan bevises at de gjorde det med vilje. Og i tilfelle blir det kun med lave bøter. Og det kan jo kommunen betale.

    Mer:

    De som sitter med det fremtidige tapet når kommuner velger å ikke ha god nok arkivkompetanse, er kanskje de som er mest avhengige av kommunene i dag: Pleietrengende som ikke får tilstrekkelig helsehjelp. Eller de som har å gjøre med barnevern, skole/PPT, … De som på ulike måter er avhengige av  at kommunen ivaretar deres rettigheter på vegne av dem selv.

    Så lenge kommunene styrer eget arkiv, er det lett å sørge for at egne feil ikke arkiveres, eller at de utsettes for hendelige uhell og må kasseres. En rådmann (kommunens administrasjonssjef) kan nok ikke klandres for en oversvømmelse, men det er rådmannen som er ansvarlig for lovbruddet å plassere arkivmaterialet i ikke godkjent lokale.

    Mer:


    Bloggurat
    Blogglisten
    Twingly BlogRank

     

    Mer:

    «Arkivforskriften«: Forskrift om offentlege arkiv.

    «Arkivlova». Lov om arkiv.

    Flyttet:

    31. mars:

    • VL: Store forskjeller mellom kommunene i skole-Norge.
    • VG: Ikke like godt skoletilbud i hele landet.

     

    Hvem skal beskyttes?

    Media oversvømmer oss med detaljer i Birkedalsaken.

    Noen vil sikkert gjerne tro at dette er et uttrykk for at vi faktisk har en våken og kritisk presse her i landet som ikke nøler med å avsløre politikeres hemmeligheter, overtramp, selvsentrerte prioriteringer og utslag av kritikkverdig dømmekraft. Ikke for å ta illusjonene fra de som måtte velge å ha høye tanker om idealismen og etikken i pressen i Norge, men denne saken er kun toppen av et isfjell.

    Hadde media fokusert like mye på alle saker der politikere og partitillitsvalgte går over sex-grensen, ikke nødvendigvis kun i juridisk forstand, men også moralsk og etisk, så hadde selv de mest kikkerdisponerte i god tid før valget vært lei av slike saker og snudd seg vekk i vemmelse straks de hører en politiker si «vi lover».

    Hva som skjer i en seng og i en dusj er interessant nok for de som liker å lese slikt, men hva med oss som liker å vite hvem som visste hva, og at de valgte å la hensynet til egen potensiell maktposisjon overskygge hensynet til mulige overgrepsofre?

    Faksimile Aftenposten.

    Dagbladet valgte å gå litt utenfor journaliststrømmens vinklinger i en artikkel der de nevnte at det faktisk har vært sex-saker også i andre partier. Kun et fåtall har vært nevnt i media. Assisterende partisekretær i Arbeiderpartiet, Odd Erik Stende, kan ikke si nøyaktig hvor mange eller hva slags type saker AP har hatt. En god begynnelse for å legge saken død, men så plumper han uti med følgende:

    «- Jeg kjenner ikke til saker hvor tillitsvalgte eller ansatte i partiet har blitt anklaget, anmeldt eller dømt utover de saker som allerede har blitt omtalt i pressen. Utover dette ønsker jeg ikke å gå inn i disse enkeltsakene av hensyn til de involverte, sier han.»

    Jeg kjenner ikke til. Vi vet ikke/ visste ikke. Dette er samme tabbe som FrPs generalsekretær Geir Mo og partileder Siv Jensen nå grilles for. Tiden vil vise om APs Stende grilles like hardt i kjølvannet av eventuelle avsløringer. Trolig er det greit å sende en junior ut i media med meldingen «jeg vet ikke om». En senior som partisekretær Raymond Johansen har ikke nubbetjangs til å si det samme som sin underordnede assistent, Odd Erik Stende, med krav om å ha et fnugg av troverdighet.

    Faksimile VG.

    (Haakon Lie hadde visstnok sine metoder. Hvilke metoder benytter Geir Mo for å samle informasjon han senere truer med å avsløre i media dersom hans folkevalgte ikke danser etter hans pipe?)

    Er media så partipolitisk partiske? Jeg vil ikke bare overfladisk slå fast eller avvise det. Mange har egen erfaring til å bedømme slikt, men media kjenner til saker både om politikere i FrP og i andre partier som ikke er blitt omtalt. Hensynet til vedkommendes privatliv vinner i noen saker over ønsket om et saftig oppslag. Noen blir utvalgt til å beskyttes mer enn andre. Andre kan ofres til media.

    Trond Birkedal hadde derimot så høye posisjoner, samt at saken inneholdt så mye «juice» at media raskt valgte å identifisere ham og rulle i gang snøballen.

    Og når snøballen ruller dukker det opp saker som gir media nye valg mellom å navngi eller beskytte.

    At VG velger å navngi og avbilde en som opplevde seg krenket, får VG eventuelt svare for dersom etiske valg i blodtåka en gang blir vurdert. Burde ikke så unge mennesker, som man kan forvente kanskje ikke overskuer de fremtidige konsekvensene av å stå frem offentlig i media bli gjenstand for en sterkere beskyttelse av både det mediet som først velger å offentliggjøre navnet og alle andre som blindt løper i samme spor?

    Nei, kan noen innvende. Det er viktig at navnet på den som setter frem beskyldningene blir offentlig kjent. Den etiske vurderingen er jo allerede ivaretatt av en pressekollega, så da må det jo være greit å støtte seg på den vurderingen og unnlate å vurdere selvstendig?

    Samme vurderinger bruker ikke media når mer erfarne og mer medievante politikere vil ha media til å viderebringe et budskap i sakens anledning. Flere aviser har bragt anonyme utsagn av potensielt krenkende karakter om den siktede personen. (DT).

    Faksimile Drammens Tidende.

    Er det ikke viktig at offentligheten får vite hvem som fremsetter disse karakteristikkene?

    – Dette er noe som folk har visst. Han tok ofte med seg unge gutter i alderen 15 — 20 år på hotellrommet. Det har skjedd ved mange anledninger, også i nyere tid, hevder en anonym partikollega i Dagbladet.

    Er det ikke viktig at offentligheten får vite hvem som eventuelt visste, uten å foreta seg noe? Og er det ikke viktig at så potensielt krenkende utsagn formidlet via media blir knyttet til navngitte kilder?

    Selv om noen er mistenkt eller siktet, er denne karakteristikken en offentlig dom fra en ikke navngitt kilde som dermed svekker muligheten til kontradiksjon og en bredere kildekritikk. Dette gjelder en presse-etikk som er bredere enn et blindt vern av anonyme kilder. Hvem skal beskyttes?

    Karakteristikkene media valgte å publisere, om et høyt forbruk av unge gutter, illustrerer også aspektet om å overskue rekkevidden av omtalen. Selv om journalisten skulle finne på å bli presset til å endre omtalen (som blant annet DT måtte), så husker «nettet» for evig tid.

    Pressens eget kollegaorgan, PFU, har ikke tatt inn over seg dagens medievirkelighet. Kommer man drassende med en flere år gammel sak som medieorganet fortsatt publiserer på internett, er nok dommen fra PFU at det er for gammelt til å gi en vurdering av om pressen har begått (og hver dag fortsatt begår) brudd på pressens etiske regler.

    Da er det redaktørkolleger som skal beskyttes. For de kan vel ikke på samme måte som en tenåring forventes å overskue fremtidige konsekvenser av det de har valgt å publisere?

    Redaktørenes dømmekraft bør ikke bedømmes i dag en gang for alle, men også hver dag i fremtiden så lenge de hver dag velger å fortsatt publisere, selv om de en gang kanskje vet mer enn de kan skjule seg bak i dag. Akkurat som enkelte partifunksjonærer og ledere prøver å skjule seg bak, uten at redaktørene lar seg lure.

    For dobbeltmoral er vel ikke dobbelt så bra som en enkel moral?

    Bloggurat
    Blogglisten
    Twingly BlogRank

    Mer:

    VG: Siv Jensen fikk kjeft av sine egne. (Forøvrig en fin mulighet for de som er opptatt av partiet, heller enn ofrene, til å prøve å legge ballen død nå, og få fred.)VL, VG: Frp-velgere vender Geir Mo ryggen. En tredjedel av FrPs velgere mener generalsekretæren bør gå av etter den dårlige håndteringen av sex-saker i partiet. VG: FPU-leder Jens Alkesander Simonsen melder seg ut av FPU etter å ha fått utilfredsstillende svar på kritiske spørsmål. VL: Etikk-refs til FrP. VG: Barneombudet: Har etisk ansvar for å melde fra.

    VG: (Partileder Siv Jensen slipper foreløpig innkalling til avhør i Birkedal-saken.) VG: (Nå har FPU-lederen sendt tekstmelding til 17-åringen som hevder seg misbrukt, med tilbud om psykologhjelp.) VG: Siv Jensen: -Kan hende burde vi gjort mer. VG: Anmelder Geir Mo og Siv Jensen til politiet. VG: Geir Mo i politiavhør fredag kveld.

     

    Farlige veier

    Når man ikke vet hvor man skal, og hvorfor man skal dit, kan man være temmelig sikker på å måtte kaste bort tid og ressurser til liten nytte. Man kan stille spørsmålet: Har norske politikere (riks- og fylkespolitikere) samt norske veimyndigheter visst nok til å prioritere veiinnsatsen best mulig?

    Mer: Her er de verste ulykkesfylkene.

    (Oppdatert 30. mars: Denne kommentaren fra VGs Eirik Mosveen anbefales å lese, for alle vegbyråkrater og politikere.)

    Eva Skøld Paulsen tar en tøff kamp mot veimyndighetene i Nedre Romerike tingrett for sin avdøde manns ettermæle. Kan hennes kamp vekke flere, også i fylker med mye verre veier? Og vil fokus på veistandarden vekke veimyndigheter og politikere fra en dvale der tilstanden oppfattes som bra nok?

    Faksimile Aftenposten.

    Det får man kanskje aldri vite svaret på. Det kan være tungt å innrømme at man i for stor grad har prioritert etter metoden «å stikke fingeren opp i lufta og sjekke hvordan vinden blåser i dag».

    [polldaddy poll=4267162]

    Opplysningsrådet for veitrafikken (OFV) har fått samlet sammen offentlig informasjon fra ulike databaser og laget en fremstilling av hvordan veitilstanden og ulykkesrisikoen er i de ulike fylkene. Man har nemlig ikke satt sammen informasjon fra de ulike kildene tidligere. Hvorfor politikerne ikke har etterlyst det, må du nesten spørre dem om. De mener kanskje å ha visst nok til å prioritere veiene i eget fylke (valgdistrikt) opp, og alle andre ned?

    Resultatene fra prosjektet, som ble offentliggjort i november 2010, viser store forskjeller i både veistandard og ulykkesrisiko fra fylke til fylke.

    Ulykkesfrekvensen er et tall som fremkommer ved å se antall omkomne i trafikken i forhold til trafikkmengde i fylket. Høyest ulykkesfrekvens er det i Troms, Oppland og Nordland. Deretter følger mange andre typiske «distriktsfylker».

    Lavest er den i fylker på det sentrale Østlandet: Oslo, Akershus, Buskerud, Østfold og Vestfold. Deretter følger fylkene med byene Bergen, Trondheim og Stavanger. Dette kan indikere at de store trafikkmengdene som foregår i byene i forholdsvis lav hastighet også trekker dødsrisikoen ned, i tillegg til de moderne motorveiene som er utbygd med høyere sikkerhetsnivå.

    Her er ulykkesfrekvensen i alle fylker:

    1. Troms 11,5
    2. Oppland 10,7
    3. Nordland 10,1
    4. Hedmark 8,8
    5. Sogn og Fjordane 8,5
    6. Vest-Agder 8,3
    7. Møre og Romsdal 8,2
    8. Finnmark 7,5
    9. Telemark 7,3
    10. Nord-Trøndelag 6,9
    11. Aust-Agder 6,1
    12. Rogaland 4,8
    13. Sør-Trøndelag 4,6
    14. Hordaland 3,5
    15. Vestfold 3,3
    16. Østfold 3,2
    17. Buskerud 2,9
    18. Akershus 1,9
    19. Oslo 1,1

    Faksimile Aftenposten.

    Her er indikatorene man kan se på i materialet:

    • Ulykkeskostnad, gjennomsnitt per år basert på alle personskadeulykker på aktuelle vegtyper de siste 10 år
    • Endring ulykkeskostnad, gjennomsnitt siste 2 år mot siste 10 år
    • Ulykkesfrekvens, dødsulykker siste 10 år
    • Veilengde inkludert ramper og armer
    • Veier med fartsgrense under 80 og 90 km/t
    • Gjennomsnittlig kjørefart
    • Gjennomsnittlig fartsgrense
    • Gjennomsnittlig ÅDT (Årsdøgntrafikk)
    • Horisontalkurvatur (hvor svingete veien er)
    • Dekkebredde under 8,5 m (hvor bred/smal veien er)
    • Stigning større enn 5 eller 7 % (hvor bratt veien er)
    • Jevnhet, IRI 3 eller dårligere (IRI=International Roughness Index).
    • Trafikkmengde per innbygger og døgn
    • Kjørelengde per innbygger per døgn i km

    På Aftenposten og OFV kan du se opplysningene med en interaktiv grafikk der du kan velge å få presentert mange ulike typer informasjon.

    Man kan for eksempel se at det kjøres flest kilometer pr døgn pr innbygger i Akershus (11,7 km pr døgn pr person). Deretter følger Nord-Trøndelag og Vestfold med henholdsvis 9,5 og 8,3 km pr person pr døgn.

    NB: Tallene forteller ikke nødvendigvis hvor mye innbyggerne i hvert fylke kjører, bare mengden trafikk i lette kjøretøyer (uavhengig  av hvor de bor) som trafikkerer i fylket, fordelt på antall «fastboende».

    Mer om vei:

    Mer om ulykker:


    Bloggurat
    Blogglisten
    Twingly BlogRank

    Mer om trafikkulykker og norske veier:

    VG: Alvorlig skadd i forbikjøringsulykke. Riksvei 25, Elverum, Hedmark.

    VG: Syv til sykehus etter ulykke ved Gudvangen. E16, Aurland, Sogn og Fjordane. VG: Norge på ville veier. Kjørte ned i lang veisprekk på fylkesvei 35 i Vestfold: -Flaks at jeg lever. VG: Sju personer skadet i frontkollisjon mellom to personbiler. E16, Jørnevik i Voss, Hordaland. VG: Færre døde på norske veier i mars. VG: Kvinne omkom i møteulykke. E39, Kvinesdal, Vest-Agder. VG: Rekordmange krever erstatning for biler ødelagt av dårlige veier. VG: Yrkessjåfører er redd for å gjøre jobben sin. VG: -Dette kan jo være livsfarlig. VG: Samferdselsminister Kleppa (SP) om ødelagt milliardvei: -Jeg er forskrekket. VG: Hardkjør mot samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa (SP) i spørretimen. VG: E16 i Hordaland mellom Bergen og Voss stengt til tirsdag. VG: 14-årig gutt omkom i mopedulykke på Jæren. Fylkesvei 505, Time, Rogaland. VG: Front mot front på E39. Kristiansand, Vest-Agder.  VG: Fotgjenger påkjørt av vogntog. E6, Alta, Finnmark.  VG: Splitter nye motorveier ødelagt av telehiv etter fire måneder.  VG: En omkom i frontkollisjon. Riksvei 22, Fet, Akershus. VG: Opptil 200 vogntog i kø på såpeglatte veier (… før det ble brøytet og etterhvert strødd).  VG: En person omkom i trafikkulykke på Kløfta. E6, Ullensaker, Akershus.  VG: En person alvorlig skadet i trafikkulykke. Sørum, Akershus.

     

    Morsomme overskrifter, igjen og igjen

    Midt oppe i dystre hendelser er det allikevel mulig å se med et skråblikk på noen overskrifter.

    «De 50 atomheltene i Japan er blitt til 180», meldte VG. Uten tanke på eventuelle lettskremte som frykter ukontrollert spredning, kloning og spalting …

    – – – – –

    Faksimile Dagbladet.

    Men er det nødvendig å terge opp kommunisten Drillo da, Semb? Eller snakket du ikke politikk?

    – – – – –

    Banden forfalsket altså ikke førerkort. (PS: Legg merke til at Nordstrands blad har publisert denne saken … om fem dager fra i dag. Da har du faktisk ikke lest dette ennå, dersom det avisen skriver stemmer, men når avisen skriver det så … forresten glem det.)

    Faksimiler Nordstrands blad.

    – – – – –


    Og her går enkelte rundt og frykter meltdown der nede. (Faksimile VG.)

    – – – – –

    Faksimile Dagbladet.

    Barneskirenn, eller bare barnslig?

    – – – – –

    Faksimile Dagbladet.

    Når ble forresten «sterke meninger» byttet ut med Linni Meisters og Jan Thomas’ meninger i Dagbladet?

    – – – – –

    Faksimile Nordstrand blad

    … men fikk de ikke nok med oversvømmelsen?

    – – – – –

    Faksimile Dagbladet.

    Ja, med 275 treff på «kurver» i IKEA-katalogen må det vel gå an å finne noe for enhver smak.

    (PS: VG skrev «fornøyd med formene». «Formene» ga forresten 741 treff i IKEA-katalogen.

    – – – – –

    Flere i samme gate:

    Flere som skaper overskrifter:


    Bloggurat
    Blogglisten
    Twingly BlogRank

    Mer:
    //

    Reisetips

    Ut å reise? Pass på 🙂

    Dine Penger har testet hotellpriser på seks søkemotorer: Finn.no, Kayak.com, Kelkoo.no, Orbville.no, Momondo.com og Travelmarket.no.

    De skal ha takk for innsatsen, men jeg tillater meg å komme med et eget tips til erstatning for deres konklusjon. Selv har jeg kun vært på to tredeler av destinasjonene de har testet, men dette tipset baserer seg på et bredere erfaringsgrunnlag enn noen tilfeldige søk på disse stedene.

    Faksimile VG/Dine Penger.

    Dette er ikke et statisk marked, men usedvanlig fleksibelt. Selv om en søkemotor ga best resultat på et bestemt søk på et gitt tidspunkt, kan en annen søkemotor gi bedre pris om man søker på et annet tidspunkt. Dette er basert på egen erfaring og observasjon over tid.

    Det er heller ikke nødvendigvis alltid slik at jo tidligere man bestiller, jo billigere priser får man, selv om det som oftest er slik. Min familie har opplevd å plutselig komme over billigere tilbud flere uker etter at vi printet ut det som søkemotoren fortalte var billigste alternativ. Slikt kan skyldes kampanjer som starter på en viss dato, avbestillinger eller et slags trappetrinnsystem der usolgte rom legges ut til gradvis lavere pris.

    Så mitt tips er: Prøv flere søkemotorer. Av og til kan litt fleksibilitet på datoer gi store utslag.

    De som driver søkemotorer/(reiseoperatører) kan ha forhåndsbestilt rom til en viss pris på hotellet. Dermed kan man oppleve at søkemotoren gir en annen pris enn om man kontakter hotellet direkte. Som regel skal den være lavere, men unntaksvis kan man være heldig og dumpe borti en hotellansatt som plutselig fikk en kansellering like før du tok kontakt.

    Et annet tips er: Det er ikke alltid du vil ha laveste pris. Noen ganger vil du finne det mer behagelig å unngå transport flere ganger daglig, og heller bo litt dyrere, i gangavstand til restaurantene og stedene du vil oppsøke.

    Et billig hotell må oppveies mot prisen på ekstra transport, ekstra tidsbruk og omgivelsene. Så søkemotorer er en god ting å benytte, men ikke nødvendigvis alene.

    Se også: VG: De beste reisenettstedene.

    Til slutt kommer alle de små private overnattingstilbudene (feriehus med mer) som ikke inngår i søkemotorene. Noen steder er det vanlig å annonsere leiligheter og rom til leie med plakater langs veien eller de står og byr frem losji på flyplassen. Oppsøk reiseerfaringer fra andre og vær klar over fordeler og ulemper før du eventuelt tar sjansen på slikt. Selv har vi positiv erfaring med privat losji etter å ha feriert flere ganger i samme område, men utbyttet avhenger gjerne av forarbeidet.

    PS: Lykke til med ferieplanleggingen 🙂

     

     


    Bloggurat
    Blogglisten
    Twingly BlogRank

    Mer:

    VG: Egypt-kaoset gir dumpingpriser til Syden. Fly tur/retur fra kr 598,-

    VG: Reis smart med disse reisedingsene.

    VG: Slik reiser du billig.

    VG: (Må stole på reisende i sikkerhetskontrollen. Har ikke anskaffet kortlesere før skjerpede krav ble innført.)

    //

    Når partiet fossror

    To episoder der politikere har uttalt seg til offentligheten via sin Facebookprofil har fått mediasøkelys nylig. Begge episodene er i media blitt fremstilt som rasistiske, men ingen av de som har fremsatt angivelig rasistiske uttalelser offentlig blir kastet ut av sine partier.

    Dog  takler partiene Høyre og Arbeiderpartiet dette helt forskjellig.

    – – – – –

    Og begge takler det helt forskjellig fra partiet FrP som i følge et raskt søk har kastet ut representanter både fordi de forteller om mer ledende partikolleger som mobber og fordi de lovlig benytter ytringsfriheten.

    Siv Gørbitz, Bergen, ble kastet ut av FrP fordi hun varslet om seksuell trakassering fra partikolleger. Og det å ytre uenighet med partifeller i høyere posisjon i media er utkastelsesgrunn i Fremskrittspartiet.

    Og, i en annen sak, for angivelig rasisme. Politiet karakteriserte imidlertid ikke saken som rasisme, men det gjorde altså FrP. … (eller ble Ole Elling Aarvik også i realiteten kastet ut fordi han ytret seg kritisk i media om egen lokallagsleder, Anita Gilde, som ble betegnet som en rød og svak leder?) (NRK).

    Noen finner det kanskje merkelig at FrP opererer med en definisjon av grov rasisme når de ønsker å kaste ut et  medlem, men en helt annen definisjon når andre i partiet uttaler seg tilsvarende eller beskylder FrP for rasisme. Jeg tror dette har noe å gjøre med om man diagnostiseres som med eller mot ledelsen: Lojal eller autonom.

    Forøvrig: Heller ikke FrP vil innrømme at de ekskluderer. De utkastede medlemmene karakteriseres som «aktivt utmeldt». En språklig omskriving av å være uenig med noen høyere oppe i partiapparatet.

    – – – – –

    Ledelsen i Høyre var raskt ute med å ta fullstendig avstand fra uttalelsene deres varaordfører i Aure, Rita Ormbostad, kom med om det norske bidraget til Eurovisjonens sangkonkurranse, Melodi Grand Prix. Varaordføreren selv gikk også ut med en unnskyldning. Partiet sentralt har imidlertid, i alle fall ikke synlig for oss utenforstående, lagt seg bort i hvordan partiet lokalt takler saken. Lokalpolitikeren, som forøvrig startet eget parti i 2003, Omegaaksjonen, meldte overgang til Høyre først i 2007. Dette fordi, som hun uttalte til Tidens Krav:

    «– Etter fire år i politikken i Aure ser eg at det er Høgre eg oftast er enig med og samarbeider med. Dei har også støtta meg, og hjelpt meg utan å stille krav om å få noko tilbake. Dei tenker likt med meg i mange samanhengar.»

    Nå vel. Det var det med å tenke likt da.

    -Gi meg heller samer … skrev Høyres varaordfører, på Facebook.

    Over til en sametingsrepresentant for AP.

     

    Faksimile NRK.

    Arbeiderpartiet hadde en episode med sin sametingsrepresentant, Anders Mathisen, som skrev på Facebook at Holocaust var udokumentert løgn.

    AP valgte å prøve å vri saken over på formaliteter. Samtidig som partisekretærene  i kraftige ordelag stemplet sin partikollegas utspill som totalt uakseptabelt i  AP, partisekretær Raymond Johansen karakteriserte sin partikollegas utspill som nazi-inspirert visvas, hevdet de i ulike medier at vedkommende ikke var medlem i AP, og faktisk ikke hadde betalt sin kontingent på mange år.

    Først uttalte imidlertid partisekretær Raymond Johansen at han oppfordret partikollega Mathisen til å melde seg ut av AP. Samme dag meldte NRK at den samme Anders Mathisen også er styremedlem i et AP-lag i Oslo.

    Faksimile NRK.

    Og dagen etter kom ulike personer i AP med ganske ulike versjoner av en historie om at deres representant på formalistisk vis kan sies å ikke være medlem i AP. Dermed slapp liksom partiet glatt unna å foreta seg noe.

    Han hadde ikke betalt kontingent på mange år, fortalte APs gruppesekretær Willy Ørnebakk til media. Den historien skulle liksom distansere den nazi-inspirerte partirepresentanten fra Arbeiderpartiet?

    Faksimile VG.

    Han hadde ikke betalt på flere år fortalte AP til andre media, samtidig som assisterende partisekretær Odd Erik Stende informerte om at: «– Kontingenten hans var gyldig frem til høsten 2010, men siden har ikke Mathisen fornyet sitt medlemskap i Arbeiderpartiet.»

    Faksimile Nordlys.

    «Ikke betalt på mange år» var egentlig en kreativ omskriving av det faktum at det er kun et par måneder siden han unnlot å fornye sitt AP-medlemskap. Er det fortsatt slik at journalister ikke stiller spørsmål, men blindt gjengir slikt når partisekretærene forteller dem sannheten, formidlet via en eller annen journalist?

    Og fremdeles er den, i følge APs egne, nazi-inspirerte AP-representanten, som altså ikke er AP-medlem og angivelig ikke har betalt kontingent på mange år (?), styremedlem i et AP-lag tilknyttet Oslo AP! Nå er det riktignok noen som har utvist mer kreativitet når de regner medlemmer og hva som er «å ha betalt kontingent», men selv Jonas Gahr Støre (som er styremedlem i Oslo AP) får problemer med å på en troverdig måte forklare hvordan dette henger sammen.

    Frykten for å få medieoppslag om at de har ekskludert en representant som angivelig er totalt uenig med APs verdigrunnlag får Jonas Gahr Støre og hans kolleger til å fremstå som patetiske formalister med et reelt forklaringsproblem omkring formalismens utslag.


    Bloggurat
    Blogglisten
    Twingly BlogRank

    Mer:

    VG: Holocaust-fornekter ikke AP-medlem.

    Kommuner bryter plikter og rettigheter

    Helsetilsynets rapport om lovbrudd ved nesten alle kontrollerte NAV-kontorer burde ikke overraske de som har greie på hvordan innbyggernes rettigheter forvaltes i offentlig sektor, særlig i kommunene. Man bør heller ikke bli overrasket over at kommunal egenkontroll, basert på tilnærmet ubegrenset tillit til at kommunens ledere alltid ønsker å avdekke egne lovbrudd, er et lite egnet verktøy for å få kommunen til å overholde lovfestede kommunalt betalte rettigheter overfor innbyggerne samt lovpålagte krav til kommunene.

    Faksimile Aftenposten.

    Undersøkelsen tok for seg den delen av NAV som er et kommunalt ansvar: Sosialhjelp eller økonomisk stønad til livsopphold.

    Undersøkelsen viser i korte trekk:

    -Ansatte i kommunene bryter lovpålagt taushetsplikt.

    -Ansatte i kommunene har ikke kompetanse som tilsvarer arbeidsoppgavene, ansvaret og makten/rettighetene de skal forvalte.

    -Kommunene er ikke flinke nok til å kontrollere seg selv.

    (Hele rapporten på Helsetilsynets sider her.)

    Man kan sikkert like eller mislike at slike ordninger finnes og at noen kommer i situasjoner der de med loven i hånd gjør krav på sine rettigheter. Hold imidlertid tunga rett i munnen hvis noen skal kritiseres.

    De som i følge loven har rett til ytelsene, skal motta dem, uavhengig av om den kommunale ansatte de møter på har kompetanse om regelverket, liker trynet på søkeren, har fått instruks fra sine overordnede om å se bort fra visse lovkrav eller har en dårlig dag.

    Det er kjent blant ansatte i deler av kommunal sektor at enkelte kommuner systematisk og bevisst har brutt visse rettighetslover for å skyve uønskede brukere/klienter (les kostnader) over på andre. Slikt blir selvfølgelig ikke nedfelt i potensielt avslørende dokumenter åpne for innsyn, men selv om det kun er kommunisert muntlig, og ikke står i et arkivert dokument, er rådmannen i kommunen uansett ansvarlig når slikt skjer. (Særlig vanlig i en del mindre kommuner rundt de største byene. Hensikten er ofte å støte bort klienter som søker bort fra byen til billigere omegnskommuner.)

    Kommunal egenkontroll er basert på prinsippet om bukken som passer havresekken. Det er symptomatisk at det er staten (Helsetilsynet) som avdekker dette omfattende omfanget av kommunale lovbrudd. Dette bør ikke karakteriseres som kun kommunalt slurv, men rett og slett alvorlige lovbrudd. Og så lenge kommunene selv har lov til å bestemme om de vil kontrolleres og hvem som skal kontrollere egen virksomhet vil slikt kunne fortsette, i det minste noen steder.

    NAV-brukere, i likhet med andre brukere av kommunale tjenester, har rett til å bli behandlet i henhold til lovpålagte rettigheter. At kommunen ikke har kompetanse burde ikke være noen  gyldig unnskyldning for å unnlate å etterleve for eksempel grunnleggende rettigheter som taushetsplikt om noens personlige forhold og sensitiv informasjon.

    Mer om personvern:

    Dessverre blir den påståtte kompetansemangelen lett en slik unnskyldning. Så lenge kommunene ikke risikerer straff som de ansvarlige bryr seg om, vil dette fortsette.

    Og så lenge kommunen selv kan bestemme hvem som skal kontrollere seg, hva og hvordan de vil kontrollere, og i praksis om de vil kontrollere egen virksomhet, vil offfentligheten muligens være avhengig av tilfeldige statlige tilsyn for å få vite hvordan virkeligheten i kommune-Norge egentlig er. Fordi slik vil politikerne ha det. Da kan stortingspolitikere, som vedtar lover og rettigheter og delegerer kontroll av utførelsen til kommunene skylde på kommunepolitikere. Og kommunepolitikere som ikke evner å ta eget ansvar vil fortsatt skylde på staten.

    Mer i samme gate:

    [polldaddy poll=3949393]

    Mer om rettighetsbrudd i offentlig sektor:


    Bloggurat
    Blogglisten
    Twingly BlogRank

    Mer:

     

    Aftenposten: NAV bryter taushetsplikten.

    Veien som forsvant

    Stadig lavere krav til velgerne betyr stadig lavere krav også til politikerne. Snart kan kanskje 12-åringer bestemme om mer skattepenger skal gå til veiutbygging, (i lomma på utbygger) eller til ting som 12-åringer forstår eller er opptatt av? Valgforsker Frank Aarebrott mener i VG at stemmerett for 12-åringer er løsningen, men hvem er det som etterlyser enda mer kunnskapsløse og ungdommelig naive politikere?

    – – – – –

    "Samferdselsmonster" Magnhild Melltveit Kleppa? Foto: Samferdselsdepartementet.

    Det finnes en enkel forklaring på at pengene som VG forteller ble bevilget til diverse spesifiserte veiprosjekter i 2010 ikke er brukt innen utgangen av året.

    (VGs tekst: «Blant veiprosjektene som er forsinket er den såkalte «Vossapakken», som skulle sikre bedre vei til Voss, utbedring av E6 over Filefjell og vest for Alta, …»)

     

    Faksimile fra VGs artikkel.

    Dersom man skal tro VG er visst penger til utbedring av E6 over Filefjell blant de ubrukte midlene? Sist jeg sjekket veikartet gikk faktisk ikke E6 over Filefjell. Der går derimot en annen Europavei.

    Samferdselministeren burde kunne klandres for nok om man ikke også skal slurve til medieomtalen slik at deler av kritikken bli misvisende og dermed kan føyses bort som nettopp medieslurv.

    Mer om journalister som «jukser»:

    Verre enn VGs skrivefeil er imidlertid det presset som legges mot å bruke opp pengene i budsjettåret heller enn å overføre dem til neste budsjettår hvis behovet skulle oppstå.

    Mer om vei:

    Dersom journalister hadde sett nærmere på kostnad pr meter vei i ulike, men sammenlignbare prosjekter innenlands og utenlands de siste ti årene burde det dukke opp stoff nok til å kanskje få en bjelle til å ringe i hodet på minst en i bevilgende myndighet (Stortinget).  Jeg vet ikke om noen i det hele tatt i Stortinget (uansett parti) er i stand til å ta inn over seg at jo mer penger og støy de kaster etter prosjektene før avtalene er inngått, jo høyere blinde forventninger de skaper om rask veiutbygging innen neste valgkamp, koste hva det koste vil,  jo bedre kår gir de for å gi innbyggerne dårlig uttelling for veimidlene. Det er ikke alltid så mye spørsmål om hva det koster å anlegge eller drifte veien. Spørsmålet fra enkelte aktører er heller: Hvor mye ekstra penger klarer vi å presse ut av forventningspressede norske myndigheter på dette prosjektet.

    I stedet for å sette søkelys på penger som redelig nok er søkt overført til neste års budsjett, burde de med ansvar for slikt sette søkelys på hvorfor kostnadene til veiutbygging og veivedlikehold pr meter er skutt i været de siste årene. Ett år med over 40 prosent prisstigning innen entreprenørens prisforlangende kan noen kanskje klare å unnskylde, men hva når dette skjer år etter år etter år?

    Dessverre ser ikke politikerne i noen partier tilstrekkelig gevinst i å sette seg inn i hvor pengene forsvinner. Stemmer og gjenvalg sikres jo ved å bevilge og få brukt opp penger. Ingen blir valgt eller gjenvalgt på bakgrunn av at de klarte å stanse pengesløseriet som gir innbyggerne kun «vei for 700 millioner» for hver milliard som brukes på prosjektet. Norges pengerikdom og naive politikere av alle slags partitilhørigheter skaper, om de skjønner det eller ei, en selvforsterkende kostnadskarusell som spenner ben under mulighetene til å ta unna det aksellererende vedlikeholdsetterslepet og forfallet.

    Mer om forfall i offentlig eid infrastruktur:

    Ikke for å forsvare samferdselsminister Magnhild Melltveit Kleppa og hennes Senterpartifeller som kravler i egen møkkadynge, men det er bedre å overføre bevilgede veimidler til neste år om man ikke klarte å bruke dem, enn å kjøpe seg frihet fra «kritisk VG-journalistikk» ved å bruke opp pengene uten tanke på hva man får igjen.

    Adecco-avsløringene kan illustrere at selv om man har ideologiske kjepphester om at private aktører utelukkende er positivt, så er det politikernes (bevilgende myndighets) forbannede ansvar å til enhver tid sørge for tilstrekkelig kontroll av om innbyggerne får levert det som det offentlige faktisk har bestilt og betalt for.

    Dessverre har fordummende mediefokus klart å innbille en del norske velgere, politikere og journalister at det viktigste ikke er hva man faktisk får igjen (resultater og kvalitet) av offentlig finansiering og innkjøp, men hvor mye man bruker i kroner. De som klarer å bruke mest penger blir fremstilt som de flinkeste. I en slik kontekst blir ubrukte penger til vei eller innkjøp av andre tjenester utelukkende kritikkverdig.

    Jeg stemmer vanligvis ikke på norske politikere, men skal vurdere sterkt å stemme på den første politikeren som viser evne til å ta inn over seg at dette fokuset ikke er formålstjenlig. (En svakhet forøvrig ved det norske valgsystemet er at man ikke kan stemme på kompetente personer som har sin integritet i behold. Man må stemme på en partioppsatt liste der det i praksis ikke er mulig å stryke partiets prioritering av partitaktikere på bekostning av reelt folkevalgte. Da får man et «Donald Duck-demokrati» der den inkompetente som roper høyest at man er flinkest, eller som kan triksene for å vinne sympati via medievinkling, blir fremstilt som flinkest.

    Og regningen for at pengene stadig skal brukes opp og ikke være gjenstand for særlig streng kvalitetskontroll av leveransen, er det du og jeg som får, år etter år.


    Bloggurat
    Blogglisten
    Twingly BlogRank

    Mer:

    VL: Klarte ikke bruke opp pengene.