SV: Klar til splid

Audun Lysbakkens avgang som statsråd har allerede fått enkelte i hans eget parti til å ta til orde for at han dermed ikke kan være SV-leder. Dette er trolig ikke nyvunnet erkjennelse av hvor viktig det er å støtte en lederkandidat som sitter i regjering. Det kan heller virke som om alle midler nå er blitt tillatt for å diskreditere Audun Lysbakken frem mot ledervalget på SVs landsmøte. Kanskje mens noen jobber i kulissene for å få en lederkandidat som har trukket seg til å tre inn på arenaen igjen?

Faksimile Dagbladet.

Man kan ha sine tanker om hva årsaken kan være når valgkomitémedlem i SV, Kjersti Markusson, nå mener det vil være problematisk å ha en SV-leder som ikke sitter i regjering. Hun tilhørte mindretallet i SVs valgkomité som ikke ville ha statsråd Lysbakken som SV-leder. (Markusson fra Nordland SV og Andreas Behring fra Oslo SV.) Derimot støttet de Heikki Holmås sitt kandidatur som partileder. Og han sitter som kjent ikke i regjering. Det var altså uproblematisk å støtte stortingsrepresentant Holmås som SV-leder. Problematisk ble det først å ha en leder som ikke sitter i regjering når Lysbakken går av som statsråd. Dette mer enn lukter personstrid.

Audun Lysbakken kalte seg revolusjonær og marxist tidligere. Det gjør han ikke lenger. I september 2011 skrev han på sin egen blogg, Rettvenstre, at han har sagt og skrevet mye som 23-åring som han ikke lenger sto for ti år senere, som 33-åring.

I kampanjen for å markedsføre seg selv som kandidat til ledervervet i SV er det imidlertid mot venstre han vil legge partiets nye kurs. Og gjøre det til et sosialistisk folkeparti. Organisasjonsbygging, tilbake til noen av røttene, men samtidig også satsing på nye områder der partiet står svakt. Det, i tillegg til alliansebygging mot LO og interesseorganisasjoner, er Lysbakkens oppskrift på å revitaliserer SV som politisk verksted for venstresiden i norsk politikk.

Lysbakkens e-pamflett.

Lysbakkens publiserte visjoner er mer egnet til å reise splid internt i SV enn å fenge brede lag av nye velgere. Pamfletten til nestlederen kan bidra til å forklare hvorfor SV kunne smuldre sakte bort i regjering og miste kontakt med partiets «grasrot». SV har hatt en så svak organisasjon, for få dedikerte tillitsmenn og for dårlig skolerte medlemmer og tillitsmenn, om man skal tro Audun Lysbakkens skriverier. Dette kan forklare hvordan partiets ledelse kunne seile avsted i politisk dans til musikk som ikke behaget partiets grunnplan, så og si uten korrektiv. Dersom Lysbakken lykkes med å bygge opp partiorganisasjonen når han blir ny SV-leder, vil organisasjonen kunne bli en aktiv lyttepost for de i partiledelsen som måtte bry seg. En partileder med base på stortinget, og altså utenfor regjering, kan komme til å oppfatte signalene fra en vitalisert organisasjon med tillitsmenn som kanskje også driver organisasjonen utenom valgårene.

SV vil ikke gå ut av regjeringen Stoltenberg uten videre. De vil eventuelt gå på en sak de mener er viktigere enn regjeringsdeltakelse. Det er det offisielle standpunktet blant partiets «regjeringsopposisjonelle». Spørsmålet er om den saken i det hele tatt finnes. Når NATO-ledet Libya-bombing, rekordkjøp av kampfly og EUs vikardirektiv ikke er mer enn nok for SV. Et parti som en gang var tuftet på dyp NATO-motstand, antimilitarisme og EU-skepsis.

Dersom de som støtter Lysbakken mener alvor med signalene i e-pamfletten, kan det bli splid rundt flere saker regjeringen bærer frem. Det spørs om spliden blir sterkest internt i SV. Partiets politikere, for de har i selvransakelsens lys knapt med aktive tillitsvalgte, kan komme til å kappes om å målbære kolliderende budskaper myntet på å tilfredsstille henholdsvis velgergrupper og nettverkspartnere eller den politiske «ansvarligheten».

Dersom det virkelig var innhold bak formuleringene om at Lysbakken vil at SV skal gjøre seg mer lekker for fagbevegelsen og vinne tilbake tapt oppslutning blant fagorganiserte, kunne de kanskje valgt å gå på vikarbyrådirektivet. Det gjør de trolig ikke, men de tar dissens (stemmer mot regjeringen) i voteringen i Stortinget.

Spørsmålet mange SV-ere sikkert stiller seg er om det er mer behagelig å være et lite parti, men ha maktposisjoner, enn å være et stort parti uten makt.

Lysbakken kan kanskje spørre tidligere SV-politiker og en av sine forgjengere som leder i Sosialistisk Ungdom, partisekretær i AP, Raymond Johansen om råd? Han valgte å gå ut av SV på grunn av EU-saken … og kanskje fordi makt i AP var mer behagelig enn avmakt i SV?


Bloggurat

Blogglisten

PS:

Organisasjonen «Reform – ressurssenter for menn», der mange SV-ere er og har vært sentrale, har ikke bare mottatt 13,5 millioner i støtte fra Lysbakkens departement. De har også mottatt en million kroner tilsammen fra Justisdepartementet og Kunnskapsdepartementet de siste årene, i følge årsberetninger fra 2009 og 2010. I sistnevnte departement er sittende SV-leder Kristin Halvorsen ansvarlig statsråd. Hvorvidt hennes departement har holdt pinlig nøyaktig orden i papirene og overholdt lovkrav om journalføring og utlysing vet vel bare de som har gransket journalene og etterlyst ikke-journalførte SMS-er og e-poster.

(Er man på SV- jakt, eller for den saks skyld på politikerjakt, kan man kanskje også granske noen kommuners journaler. Det hører absolutt med til sjeldenhetene at SMS-er og e-poster journalføres i den kommunale forvaltningen. I parlamentarisk styrte kommuner/fylker er det politikerne i byrådet/fylkesrådet som sitter med ansvaret og eventuelt må gå. I kommuner styrt etter tradisjonell rådmannsmodell er det den ansatte rådmannens ansvar å sørge for å overholde reglene.

Mer:

NRK: Ga 13,5 millioner til stiftelse han selv har styrt.

Er ditt blod andres arkivmateriale?

Det er viktig for alle innbyggere hvordan ansatte i forvaltningen og andre behandler personopplysninger. Jo mer sensitive opplysninger, jo viktigere er det at lovkrav om behandling, sikkerhet, eventuell korrigering og sletting blir etterlevd.

Oppdatert 28. mai. Datatilsynet mener det er svært alvorlig og et grovt tillitsbrudd når Rettsmedisinsk institutt nekter å etterkomme pålegg om å slette tusenvis av DNA-profiler. (VG).

Dette dreier seg om innbyggernes rettigheter. Selv om noen innbyggere ikke bryr seg særlig om eget personvern, og kanskje ikke synes det er så galt om noen i forvaltningen tar seg til rette, så har alle andre krav på at deres rettigheter blir respektert.

Opplysninger og vurderinger som kan knyttes til en person er personopplysninger. Biologisk materiale som Rettsmedisinsk institutt (RMI) har tatt vare på er dermed også personopplysninger, såfremt det direkte eller indirekte er mulig å knytte det til bestemte personer. (Ved analyse eller identifiserende opplysninger for eksempel.)

DNA-skandalen ved RMI ser ut til å ha elementer av både personlig eller faglig prestisjekamp og et element av å ta seg til rette og unnlate å ta umiddelbar affære når ens egne feilvurderinger kommer frem i lyset. (Oppdatert 6. juni: Feilinformerte Stortinget før lovendring. RMI og justisdepartmentet hevdet i 2009 at det var teknisk umulig å slette. Nå sier daværende direktør at begrunnelsen bare er tull. VG.)

Mer om:

Faksimile VG.

Halmstrået nå er visstnok at arkivlova kan gi grunnlag (hjemmel) for å ta vare på personopplysninger selv om Datatilsynet har pålagt sletting med hjemmel i personopplysningsloven. Det de ikke nevner er at den registrerte også kan kreve sletting på visse vilkår. Da kan Datatilsynet treffe vedtak om sletting som går foran reglene i arkivlova. (Mer: Personvernskolen: §28.) Vedtaket kan klages inn for Personvernnemnda, og i siste instans påklages videre til Kongen. (Arkivverket.no).

Uansett har ledelsen ved RMI i lang tid unnlatt å ta affære. Loven pålegger dem å rådføre seg med fagmyndigheten, i dette tilfellet Riksarkivaren. Man kan ikke bare gå rundt og tro at den ene myndigheten (Riksarkivaren) sikkert kan overstyre et pålegg fra en annen (Datatilsynet).

Har de ikke en gang satt seg inn i enkelt forklarte og tilgjengelige krav til slik behandling?

I tilfelle de mener arkivlova gir hjemmel for å ta vare på opplysninger i stedet for å slette dem, skal de også avleveres til Riksarkivaren. De skal altså i utgangspunktet uansett ikke oppbevares hos RMI.

Justisdepartementet er tilbakeholdne med å kommentere.

Det skal bli interessant å se hvordan de eventuelt vurderer arkivlova i forhold til personopplysningsloven og om de har en annen vurdering nå enn da de uttalte seg om samme problemstilling i forbindelse med politiregisterloven, Ot.prp. 108 (2008-2009).

Arkivlova har som formål (§1) å ta vare på arkiv som har betydelig kulturelt eller forskningsmessig verdi eller som inneholder rettslig eller viktig forvaltningsmessig dokumentasjon.

Definisjonene i §2 er interessante for å avgrense lovens virkeområde.

  • «Arkiv er dokumenter som blir til som ledd i en virksomhet.» Et arkiv består altså av dokumenter.
  • «Dokument er en logisk avgrenset informasjonsmengde som er lagret på et medium for senere lesing, lytting, fremvisning eller overføring.» Da er et spørsmål om materialet RMI ønsker å ta vare på, tross pålegg om sletting, er dokumenter.

Er biologisk materiale (hår, blod, hudrester, urin, deler av organer …) dokumenter som arkivlova har som formål å ta vare på?

Har i tilfelle Arkivverket magasinkapasitet til å oppbevare avlevert biologisk materiale i et evighetsperspektiv?

 

Mer:

[polldaddy poll=4040707]

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank


Mer:

VG: Justisdepartementet åpner for at DNA-lagring av uskyldige er lov. Stortingspolitikere og Datatilsynet mener Stortinget ikke har behandlet en slik lovendring.

Oppdatert 15. mai: Å utvikle datasystemer som ivaretar både funksjonalitet og sikkerheten ved utveksling av sensitive personopplysninger blir for dyrt. VG: Datasamkjøring avblåst på sykehusene i Oslo.

Dårlig datasikkerhet gjør det enkelt å få tilgang til andres personopplysninger. Eksempel: Enkelt å få tilgang til blodgiverdatabase og finne blant annet 125 000 personnumre. (TV2).

Feil på feil i kommuner

Oppdatert 8. april:

  • VG: Kommunene får større ansvar for helsetjenestene.

    Hvordan skal pasienter dokumentere feil eller mangler ved mottatte kommunale helsetjenester. Hvordan skal elever dokumentere eventuelt dårlig opplæringstilbud hvis de går til sak mot sin kommune om 5 eller 20 år? Vil kommunearkivet være en rettssikkerhetsgarantist eller kan kommunale ledere skalte og valte som de vil med arkivdokumenter?

    – – – – –

    Spiller det noen rolle om en kommune ødelegger deler av arkivmaterialet som var bestemt bevart for ettertiden?

    Ja, det er en grunn til at visse typer arkivmateriale skal bevares i henhold til gjeldende lover, mens andre deler av arkivmaterialet faktisk skal (eller kan) kasseres i medhold av samme lov.

    Kommuner synes nok det er stas å kunne vise frem gamle kommunestyreprotokoller i spesielle sammenhenger. Uttalelsene fra kommunene som har oppbevart sitt arkivmateriale slik at det ble utsatt for omfattende vannskader, viser også at de synes det er synd at kommunens «stasprotokoller» fikk litt vann på seg. Heldigvis har de gulvvarme og klesklyper, så da er det jo greit og ingen skade skjedd?

    Faksimile Helgelands blad. Foto: Kari-Ann Dragland Stangen

    La det være sagt. Svært mye papir skal kasseres og blir kassert hos offentlige arkivskapere.  Derimot skal alt som har vært gjenstand for saksbehandling og som kan dokumentere rettslige krav, tas vare på. (Det samme prinsippet gjelder også om informasjonen er født digitalt, for eksempel SMS-er eller e-post til eller fra en saksbehandler i kommunen som kan dokumentere at du for eksempel har bedt om innsyn eller fått informasjon.)

    Står det kanskje noe i protokollene om at kommunestyret en gang på 1950-tallet vedtok å sende barn under kommunens omsorg til et sted de senere ble utsatt for behandling som ikke kom frem i lyset før nå nylig på 2000-tallet? Eller er det dokumentert  i noen gamle utvalgsdokumenter at noen ble oppnevnt som verge, og lenge i ettertid avdekkes det at vedkommende har foretatt eiendomsoverdragelser fra den umyndige til sin senere svigersønn? Gamle kommunedokumenter kan dokumentere slikt.

    Derfor har noen valgt å brenne eller på andre måter destruere, bortsette eller «glemme» å ta vare på gamle kommunedokumenter som kommuneledelsen mener er skadelig for kommunens omdømme, kanskje med en påtatt, men kunstig, unnskyldning om hensynet til de som ble skadelidende?

    Det er flere historier om kommunalt arkivmateriale av svært sensitiv og bevaringsverdig karakter som er funnet i hjemmene til tidligere ledere, i gamle skolelokaler, på låver og andre ikke-kommunale lokaler eller som er havnet på bålet. «Dette har ingen godt av å se«, skal en kommuneleder ha uttalt foran bålet. Tro om bålet er dokumentert for ettertiden?

     

    Faksimile Helgelands blad.

     

    Kommunene på Helgeland som har hatt vannskader i sine arkiver har, i likhet med svært mange små og mellomstore kommuner, manglende kompetanse om arkiv. Her nevner jeg kun to: De vet ikke hvordan de skal oppbevare materialet (fysisk) og de vet ikke hvordan de kan redde det på best mulig måte om skade skjer.

    Forskrift om offentlige arkiv sier i § 4-6 blant annet: «Arkivlokala skal vere sikra slik at vatn og fukt ikkje trengjer inn. Ein må ikkje ta i bruk arkivlokale ein veit kan vere truga av flaum eller overfløyming.»

    Dette har åpenbart ikke vært tilfelle hos kommunene Træna og Dønna.

    I tilfelle vannskader på verdifullt papir av historisk eller rettighetsdokumenterende verdi, er det beste rådet å fryse dem ned og levere dem til frysetørring.

    Kommuner sparer en del på å ikke ha arkivkompetanse. Kanskje flere titusener i året på å sette en overtallig saksbehandler til å arkivere. Og å melde seg inn i interkommunale arkivordninger for å spille på deres kompetanse og tjenester? Det har vært tilfeller der kommuner har sagt nei til å gå inn i kompetente arkivmiljø, fordi de så større fordeler ved å la ting være som de var og spare flere titusener i innmeldingskostnad. I tillegg kan de spare millioner på å ikke kunne levere dokumentasjon på andres rettslige krav mot kommunen, det være seg en urettmessig ekspropriasjon, feilaktige tomtegrenser på et kart eller overgrep mot enkeltmenneskers rettigheter som en gang i ettertiden kommer frem i dagens lys.

    (Oppdatert, tillegg: Digitale arkiv er fremtiden for det som skapes i dagens kommunale sakssystemer. Bevaring av papirarkiv er på samme måte som bevaring av digitale arkiv underlagt rådmannens styring. Bevaring av digitale arkiv krever mye mer kompetanse, krever mye mer tid til periodiske og helt nødvendige overføringer til nye medier og krever også betydelige investeringer for kommunene. Kan man tro at kommuner som velger å ikke ta godt nok vare på papirarkivene sine, vil ta godt nok vare på digital informasjon?)

    Kommunene vil som oftest heller ikke bli straffet for «arkivslurv». Det straffes kun hvis det kan bevises at de gjorde det med vilje. Og i tilfelle blir det kun med lave bøter. Og det kan jo kommunen betale.

    Mer:

    De som sitter med det fremtidige tapet når kommuner velger å ikke ha god nok arkivkompetanse, er kanskje de som er mest avhengige av kommunene i dag: Pleietrengende som ikke får tilstrekkelig helsehjelp. Eller de som har å gjøre med barnevern, skole/PPT, … De som på ulike måter er avhengige av  at kommunen ivaretar deres rettigheter på vegne av dem selv.

    Så lenge kommunene styrer eget arkiv, er det lett å sørge for at egne feil ikke arkiveres, eller at de utsettes for hendelige uhell og må kasseres. En rådmann (kommunens administrasjonssjef) kan nok ikke klandres for en oversvømmelse, men det er rådmannen som er ansvarlig for lovbruddet å plassere arkivmaterialet i ikke godkjent lokale.

    Mer:


    Bloggurat
    Blogglisten
    Twingly BlogRank

     

    Mer:

    «Arkivforskriften«: Forskrift om offentlege arkiv.

    «Arkivlova». Lov om arkiv.

    Flyttet:

    31. mars:

    • VL: Store forskjeller mellom kommunene i skole-Norge.
    • VG: Ikke like godt skoletilbud i hele landet.

     

    Sin egen motstander

    Er åpenhetsforkjemperne i WikiLeaks, frontet av Julian Assange, egentlig sin egen motstander uten at de vet det selv? Tvinger de frem en strengere arkiv- og innsynspraksis? I tilfelle er de ikke de eneste som biter seg selv i halen.

    Amazon og Mastercard støtter fortsatt WikiLeaks

    Selv om internettgiganten Amazon kastet ut WikiLeaks fra sine servere, ifølge media etter press fra USA, så er det fortsatt mulig å støtte WikiLeaks via Amazon.

    Og selv om betalingskortselskaper som Mastercard og VISA har stanset overføringer til WikiLeaks er det fortsatt å mulig å bruke disse kortselskapene til å betale for å støtte WikiLeaks.

    Forundret? Det er kanskje både Amazon og kortselskapene også.

    Siden flere av de som sprer støtte til WikiLeaks kastes ut av både twitter og Facebook om dagen, er det et åpent spørsmål hvor lenge denne støtten forblir mulig, men klarte jeg å finne det uten deres hjelp så klarer nok de det også uten min hjelp 🙂 Derfor ingen lenke til siden.

    Julian Assange - Fører han til mer åpenhet? Faksimile WikiLeaks

    Islendingen Herbert Snorrason har hoppet av og vil starte et alternativt lekkasjenettsted fordi WikiLeaks etter hans syn styrte mot å bli et kommunistparti der lederen Julian Assange ikke tålte motforestillinger.

    Han får ha lykke til. (Oppdatert: DN: «Nytt Wikileaks» gör revolt mot Assange.)

    Inntil videre er det Wikileaks som får overskriftene og er i strid.

    Det sentrale for WikiLeaks som organisasjon er nå å få besøk på sine sider og gjennom det hjelp til spredning av informasjon og økonomisk støtte.

    For å oppnå dette er de avhengige av å spre nettadressen sin.

    IP-adressene til WikiLeaks

    Adresser i formatet «wikileaks.org» kan enkelt sperres ved å få DNS-leverandøren til å stanse trafikken fra domenenavnet til IP-adressen kunden har. Nevnte adresse er da også sperret. Foreløpig ligger sidene på wikileaks.ch (i Sveits), men landet er under press fra USA og Frankrike for å kutte tjenesten.

    IP-adressen til WikiLeaks. Du kan betale for den med Mastercard på Amazon.

    Uansett hvor mye sidene må flyttes rundt omkring på servere med ulike domenenavn så finnes det en adresse som er den samme hele tiden – IP-adressen, en tallkode i fire deler.

    Vi kan sammenligne det med et telefonnummer. Man kan si at i stedet for å huske og bruke telefonnummeret til Julian Assange så bruker man heller navnet. Og navnet peker til telefonnummeret.

    WikiLeaks har en IP-adresse i Sverige og en i Frankrike. Uansett hvor mange DNS-leverandører som stenger av navnetjenestene slik at de må flytte rundt og få stadig nye navn, så kommer man til WikiLeaks ved å skrive inn IP-adressen i nettleserens adressevindu.

    Via en tjeneste fra Amazon kan man spre denne IP-adressen, og dermed spre støtte til WikiLeaks. For å spre denne støtten kan man betale med kortene fra selskapene som ikke ville støtte WikiLeaks!

    IP-adressen 88.80.13.160 (som Sveits-adressen peker til) er levert av firmaet PeRiQuito AB i Sverige.

    Den andre IP-adressen er 213.251.145.96 . Der står OVH Systems i Frankrike som tjenesteleverandør.

    Ikke det snille geniet mot den slemme idioten

    Jeg har i et tidligere innlegg stilt spørsmål ved blant annet kildekritikken overfor WikiLeaks i innlegget WikiLeaks: Mest ubehagelig, ulovlig eller uvanlig?

    Det står jeg fortsatt ved. I mitt hode er det plass til flere tanker samtidig. Derfor er det greit både å vite hva WikiLeaks sprer og stille spørsmål ved hva dette kan føre til med tanke på åpenhet.

    I en strid trenger ikke noen av aktørene ha alt rett, mens deres motstandere har alt feil.

    Faksimile av nettsidene på de to IP-adressene

    Selv om WikiLeaks sprer informasjon som både stater og bedrifter synes er pinlige, og som media boltrer seg i, betyr det ikke at de skal være immune for kritisk ettergåelse av metoder, utvalg og mulige konsekvenser for de som rammes.

    Selv om en person har skrevet noe oppsiktsvekkende i et internt notat om en annen person, så er det ikke nødvendigvis slik at alle som offentliggjør slikt, mot informasjonseierens vilje, fortjener tilbedelse og logrende honnør.

    En kanskje utilsiktet effekt av stadige informasjonstyverier kan bli at det enkelte steder utvikles en motvilje overfor å dokumentere i klartekst, arkivere og eventuelt praktisere et visst innsyn for offentligheten.

    Media og åpenhetstilhengere ser ikke ut til å ha overskuet mulige innstramminger i praksis for virksomheter som tilpasser seg WikiLeaks-trusselen.

    • Hva har åpenhetstilhengere tjent den dagen byråkratene i enkelte tilfeller heller bruker koder, egne ordforståelser eller et for utenforstående lite tilgjengelig «stammespråk» i dokumenter som arkiveres?
    • Eller hva om makulerings- og kassasjonspraksisen gjør at visse dokumenter som arkiveres i dag ikke havner i arkivet for ettertiden,  av frykt for at noen skal stjele og lekke dem?

    Da har WikiLeaks sin praksis gitt de som ønsker hemmelighold hjelp til å stramme inn rutinene. Av hensyn til rikets sikkerhet, forholdet til andre nasjoner eller selskapers økonomiske interesser er det kanskje bedre å makulere dokumentene, eller privatisere arkivene?

    Makt til å ødelegge

    Jens Christian Hauge

    Praksisen bør ikke være ukjent i Norge der etterkrigstidens mektigste nordmann, Jens Christian Hauge, tok i privat eie/forvaring en enorm mengde dokumenter som således ble holdt utenfor både offentlig innsyn i samtiden og i ettertid.

    Flere år etter hans død var dokumenter tilhørende offentlige arkivskapere og bedrifter, som noen kanskje delvis stjal eller underslo (?), fortsatt kun tilgjengelige for de han hadde bestemt skulle ha eksklusiv tilgang.

    (Dette er nå endret. Arkivverket har åpnet for alle med «gyldig interesse»!)

    Foto fra oevrebotten.com.

    Mer om arkiv hos: Depotdrengen: Okkupasjonshistoria og arkiva.

    Under trusselen om offentlig innsyn og lekkasjer ble store mengder mulig kompromitterende dokumenter i både offentlig og privat eie om offentlig maktmisbruk brent i Norge, selv i en tid uten internett og der politikerne hadde grei kontroll med rikskringkastingen og pressen. Er det dit Julian Assange og medløperne tvinger de som ikke kan leve med å få dokumentene smurt utover på nettsider?

    Det er ikke alltid åpenbart hvem som er på vennenes og på vennenes fienders side.
    Det er ikke alltid åpenbart at åpenhetsforkjemperens metoder og praksis betyr mer åpenhet i det lange løp.

    • Hva om frykten for massivt informasjonstyveri og ukontrollert spredning skaper flere «Jens Christian Hauger» rundt omkring som gjemmer unna … eller makulerer for sikkerhets skyld?

     

    En annen side av dette er jakten på Julian Assange. Skyldig eller ikke skyldig i voldtekter får det bli opp til svensk rettsvesen å dømme.

    Selv om han for noen er en åpenhetshelt kan han samtidig være å klandre for andre ting. Og motsatt: Selv om man misliker hans «åpenhetskamp» har han selv krav på den samme grad av taushet og åpenhet om egne forhold som myndigheten gir også andre.

    (Oppdatert: Lekket politirapport i VG: Assange rev av meg klærne.)

    Selv om han måtte mislike visse lover, normer og taushetsplikt betyr ikke det at de som skal praktisere lovene kan se bort fra dem.

    Og en helt annen side igjen er at hendelser i kjølvannet av lekkasjene kan sette fokus på IT-sikkerhet og forsvar mot cyber-angrep hos både myndigheter og bedrifter. Som, igjen vil være en utilsiktet konsekvens av slike angrep og trusler?

    [polldaddy poll=4221508]

    WikiLeaks på twitter finner du her.
    Bloggurat
    Blogglisten
    Twingly BlogRank

    Mer:

    VG: Utenriksminister Jonas Gahr Støre fascinert av WikiLeaks-lekkasjer. VG: Norsk selskap stanser pengeoverføringer til WikiLeaks. VG: Bank of America stanser pengeoverføringer til WikiLeaks. VL: USA dyrket kontakt med FrP. VG: Bekymret ambassadør. Jødehatet øker i Norge. VG: Ali Israilov fryktet snikmord i Norge – fikk trygghetsalarm. Ført i sikkerhet til USA. VG: SVs ungdomsparti, Sosialistisk ungdom, speiler WikiLeaks-side. FrPs ungdomsparti, Fpu, vurderer å anmelde politisk motstander. VG: Assange i isolasjon. VG: Pave Benedict XVI hjalp til med å få frigitt 15 britiske marinegaster som ble tatt til fange i Iran. VG: Pakistanske aviser trykket falskt WikiLeaks-dokument.  SvD: Riksdagsrepresentanter fra Moderaterna (søsterparti av norske Høyre): Sverige bør fördöma USAs övertramp.  VG: Christine Assange tar sønnen i forsvar: -Julian ville aldri voldtatt noen. VG: Advokat: -USA forbereder spionsiktelse mot Assange. DN: Russlands statsminister Vladimir Putin kritiserar Assange gripande. VG: Australias utenriksminister mener lekkasjene er USAs egen feil. SvD: Överbelastningsattacker- vapen för aktivism på nätet. VG: 16-årig gutt fra Nederland pågrepet i Wikikrigen. SvD: Nya attacker att venta. DN: Malmöföretaget Flattr hjälper Wikileaks.

    Slurv gir milliardtap og rettighetsbrudd

    Oppdatert 25. oktober. Mer NAV: VG: 104 arbeidsledige har fått ta med dagpengene til Spania. Skal søke jobb i landet med Europas høyeste ledighet.

    – – – – –

    NAV forvalter omtrent en tredel av statsbudsjettet. De har i flere år hatt for dårlig kontroll med om de bruker pengene riktig, hvordan penger brukes og om regnskapene deres er fullstendige, nøyaktige og pålitelige. Også i år får offentligheten vite hvor begredelig våre skattepenger og innbyggernes rettigheter forvaltes i arbeids- og velferdsetaten (NAV) takket være Riksrevisjonen.

    Faksimile Aftenposten.

    (Mer: VG: Mange pensjonister har fått for lite penger fra NAV.

    Dine Penger: Sjekk om din pensjon er feil.)

    Det er i den årlige publikasjonen med navnet Dokument 1, «Riksrevisjonens rapport om den årlige revisjon og kontroll for budsjettåret ….» man kan finne slike ting og mye mer interessant og lærerikt om statsforvaltningen. Det aller meste av systemfeil og slurv som omtales i rapporten blir ikke omtalt i media. Det kan være nyttig for samfunnsengasjerte mennesker å lese litt i slike rapporter.

    Her er årets rapport: Dokument 1, (2010-2011).

    Riksrevisjonen ledes av et kollegium på fem politikeroppnevnte personer, alle med politisk bakgrunn. Disse fem personene har alle tittelen riksrevisorer, men det er lederen av kollegiet, Jørgen Kosmo, som i praksis er kjent som riksrevisor.

    For valgperioden 2009-2013 er det disse fem personene som er riksrevisorer: Jørgen Kosmo (AP), Arve Lønnum (FrP), Annelise Høegh (H), Per Jordal (SP) og Synnøve Brenden (AP).

    Disse fem politikeroppnevnte politikerene utfører selvfølgelig ikke kontrollen selv. Riksrevisjonen har ca 500 ansatte, og spør du meg så er det slett ikke for mange, heller for få.

    Riksrevisjonen skal bidra til at fellesskapets midler og verdier blir brukt og forvaltet slik Stortinget har bestemt. Dette gjør vi gjennom revisjon, kontroll og veiledning.

    Kilde: Riksrevisjonen.no

    Å benytte noe mer av det offentliges midler til å få en kompetent og uavhengig kontroll med hvordan penger forvaltes, hvordan vedtak følges opp og hvordan rettigheter ivaretas, gir en nytte  som er langt høyere enn kostnaden.

    Akkurat det er det visst ikke så mange politikere som er interessert i. De er mest interessert i å bevilge penger og hevde at bevilgningen løste problemet, men for lite interessert i hvordan de bevilgede pengene egentlig ble benyttet og om de ga de resultater som ble forutsatt ved bevilgningen. Når politikere er mer opptatt av å snakke om hva de vil gjøre, er det viktig at våkne velgere og andre setter seg inn i hva de faktisk får utrettet med pengene våre.

    Jeg våger påstanden at alle sittende riksrevisorer har gjort mer nytte for seg for innbyggere og velgere som riksrevisorer enn i alle sine øvrige mangeårige politiske karrierer.

    Så får man håpe at media også gidder lese og formidle noe mer fra Riksrevisjonens rapporter. For eksempel også en rapport om noe som faktisk er svært viktig for dokumentasjon og ivaretakelse av innbyggernes rettigheter, men som ble forbigått i stillhet da den ble lagt frem forrige måned:

    Kommunene og fylkeskommunene har store utfordringer med å sikre og gjøre tilgjengelig bevaringsverdig dokumentasjon. Svakheter ved elektroniske og papirbaserte arkiv gir høy risiko for dokumentasjonstap av stor rettslig, forvaltningsmessig og historisk betydning. – Uerstattelig materiale har gått tapt og står i fare for å gå tapt, og dette svekker innbyggernes rettssikkerhet. Det er behov for en styrket oppfølging fra Kulturdepartementet, sier riksrevisor Jørgen Kosmo.

    Dokument 3:13 (2009–2010) Riksrevisjonens undersøkelse av arbeidet med å sikre og tilgjengeliggjøre arkivene i kommunal sektor.

    Om noen år har kanskje en mor, en far eller et barn behov for dokumentasjon fra sin kommune, men når arkivkompetanse og arkivkvalitet nedprioriteres er det slett ikke sikkert at de får det de har behov for. Kommunal forvaltning er lokalpolitikernes ansvar. De velger selv hva de vil kontrollere, men uvitenhet eller slurv fritar dem fremdeles ikke fra ansvaret.

    Mer om kontroll og rettigheter:

    Bukken og havresekken.

    For få straffes for rettighetsjuks.

    Kom med svartelistene.

    Ulikhet for loven.


    [polldaddy poll=3949393]

    Mer om NAV:

    NAV i blinde.

    NAV-ansatt svindlet klienter.

     

    Bloggurat

    Blogglisten

    Twingly BlogRank

     

    Mer:

    TV 2: Snylter-uthengt ikke overrasket over NAV-rot. VL: Opposisjonen på Stortinget krever at arbeidsminister Hanne Bjurstrøm rydder opp. VG: FrP: -Bjurstrøm må skjerpe seg. VG: Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm: -Ingen grunn til bekymring. VG: Pensjonistforbundet raser etter ny NAV-tabbe. TV 2: Knusende rapport om NAV.

    Død etter politirot?

    Oppdatert 28. april. VG: Ambulansepersonell fikk ikke vite om knivfaren.

    27. april. TV 2: Rutinesvikt gjorde at politiet ikke fant ut at våpen var inndratt i 1995. VG: (Politiet innrømmer rutinesvikt.)

    26. april. Forsvarer kritisk til hvordan politiet valgte å handle basert på den informasjon de hadde om sykdomsbildet og at helsepersonell hadde varslet om kniven (VG).

    – – –

    62-åringen som drepte politioverbetjent Olav Kildal i Mo i Rana er av politiet beskrevet som en «gammel kjenning».

    Vedkommende var psykiatrisk pasient, og skulle tvangsinnlegges. Det visste selvfølgelig politiet.

    I media er det kommet frem opplysninger om at den psykiatriske pasienten, den gamle kjenningen, fortsatt hadde våpentillatelse og muligens kunne ha tre skytevåpen.

    Politiet visste selvfølgelig at han hadde våpentillatelse. Det er jo politiet som har myndighet til, og ansvar for, å føre oversikt, innvilge og inndra slike tillatelser.

    Personer som ikke er skikket til det, skal ikke ha våpentillatelse.

    Var det først etter politidrapet at politiet fant ut det som noen kan hevde er vanlig etterretningspraksis og rutine før de rykker ut i slike situasjoner?

    – Vi fant ut dette da vi utførte et rutinemessig søk i våpenkortene. Da fikk vi grunn til å tro at mannen hadde våpen, sier politimester Håvard Fjærli til VG Nett.

    Når politiet først fant ut at vedkommende hadde våpentillatelse, ser det ut til at politiets arkivrutiner ikke er gode nok, eller at de har manglende oversikt i informasjonen de skal forvalte.

    Torsdag ettermiddag var politiet fortsatt usikre på om mannen fortsatt har våpen eller ikke. I 1995 ble det nemlig utført en razzia i boligen til mannen som nå er siktet for forsettlig drap.

    – Det er mulig at våpnene ble inndratt da, men på nåværende tidspunkt vet vi ikke det sikkert, sier Fjærli. (VG).

    Hvis politiet faktisk har så dårlig oversikt i informasjon de har fått i oppdrag å forvalte, som dette kan tyde på, så er det skremmende.

    Utsnitt fra Politidirektoratets sider.

    Politimesterens uttalelser gjør det nødvendig å stille spørsmålet: Kunne et dødsfall  vært unngått dersom politiet hadde gjort den «kjedelige papirjobben» bedre?

    Ville politioverbetjenten og politistudenten ha sikret seg bedre før de gikk inn, dersom de visste mer?

    Eller kunne hjelpen ha gått inn tidligere hvis politiet hadde hatt orden i papirene sine?

    (Oppdatert 22. april : TV 2: Hårreisende at ambulansearbeider gikk inn før politiet.

    VG: Ambulansesjåfør gikk inn først.)

    Uansett må man lure på hva de ansvarlige gjør for å unngå gjentakelser av dårlig oversikt i informasjonen de faktisk har, og skal holde oversikt over.

    Ellers gjorde politiet en glimrende jobb ved gjennomføringen av pågripelsen. Allikevel er det slik at ting henger sammen.

    Skal de operative i første linje kunne gjøre jobben sin trygt og godt, så må også papirarbeidet og informasjonsforvaltningen gjøres forsvarlig.

    Dette gjelder både enkeltmenneskers rettssikkerhet, tilliten til forvaltningen og tjenestemenns trygghet.

    Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 26. april.

    1. Død etter politirot.
    2. Grasrota mot ledelsen i FrP.
    3. Rådmann fikk mer lønn – og mindre ansvar.
    4. Imamutdanning på islamistenes premisser.
    5. Ulikhet for loven.

    Bloggurat

    Blogglisten

    Twingly BlogRank

    Artikler:

    VG: Døde momentant i følge foreløpig obduksjonsrapport.

    TV 2: Drapssiktede ikke tilregnelig.

    Stadig mer informasjon om politiets valg og handlemåte i VG.

    VG: Sosialsjef i Rana: -Det var nødvendig å bruke tvang. TV 2: Den drepte hadde ikke på vernevest, (men politistudenten hadde). TV 2: Drapssiktet fikk ikke tilstrekkelig legehjelp. VG: Politiet brøt seg inn i boligen før drapet skjedde. TV 2: Vil varetektsfengsle siktede i åtte uker. TV 2: Ønsker psykiatrisk ambulansetjeneste. VG: Fant ingen våpen. TV 2: Ingen skytevåpen funnet hos drapssiktet. VG: Politistudenter skal ikke fungere som arbeidskraft. VG: Leder i Norsk sykepleierforbund: Politi på døra kan forverre situasjonen. TV 2: Psykiatriske pasienter er jevnt over ikke farlige. TV 2: Lå halvannen time i huset etter å ha blitt knivstukket. TV 2: Frimurerbrødrene sørger over tapet av Olav Kildal. VG: Forsvarer har inntrykk av at siktede ikke har tatt innover seg hva som har skjedd. TV 2: Polititillitsvalgt fikk rose av mann på gata. TV 2: Lyktes ikke med avhør av drapssiktet. VG: Kollega: Han elsket jobben sin. VG: Nabo fulgte dramaet: Var utrygg. TV 2: Småbarnsfamilie flyktet da de skjønte det var dramatikk. VG: Sto med kniven i hånden da politiet raidet huset.

    Ikke til å tro på

    Den katolske kirke i Norge ser ut til å takle overgrepsavsløringene på en måte som ikke er egnet til å skape tillit. Det må vel være et paradoks for religiøse ledere at deres troverdighet også innad i eget kirkesamfunn står til stryk. Hvordan skal ofre oppmuntres til å stå frem hvis de frykter at overgriperen beskyttes mer enn ofrene?

    (Oppdatert 12. april. VG, TV 2: Vatikanet sier overgrepsmistenkte må politianmeldes. Er biskop Eidsvig mer katolsk enn paven?)

    Illustrasjonsbilde fra katolsk.no

    Biskop Bernt Eidsvig har i følge medier først uttalt at han vurderte å gi politiet innsyn i den katolske kirkens hemmelige overgrepsarkiv, for deretter å erklære at det ikke er aktuelt å gi politiet innsyn.

    Begrunnelsen for å ikke gi innsyn er presters taushetsplikt, men han sier ingen ting om at alle opplysninger i arkivene faktisk er gitt under forutsetning av, eller omfattes av slik taushetsplikt.

    Dersom det allikevel er slik at alt er belagt med presters taushetsplikt er det underlig at han først uttalte at han vurderte å åpne arkivene. Dette gir ingen troverdighet hverken i den ene eller andre retning.

    Hva er den katolske kirken i Norge sitt syn på begåtte seksuelle overgrep mot barn, og hvordan vil de reagere i fremtiden? Biskop Eidsvig har slett ikke feid all tvil til side.

    I Danmark har den katolske kirke derimot uttalt at de for fremtiden vil overgi alle pedofilianklager til politiet. At en reformbevegelse innen den katolske kirke der ønsker å suspendere og senere avskjedige en overgrepsanklaget aktiv prest, viser at det er ulikt syn på kirkens praksis. Ledelsen beskytter den påståtte overgriperen, mens reformistene vil legge mer vekt på ofre og mulige ofre. Hvordan er det i Norge?
    I Danmark er det foreløpig 17 saker som undersøkes, og et hittil anonymt offer og en anonym overgriper er omtalt i en avisartikkel. -Det kommer sikkert flere overgrepssaker, uttaler Niels Engelbrecht som leder undersøkelsene av overgrep i den katolske kirken i Danmark.

    Det samme må biskop Eidsvig og den katolske kirke i Norge være forberedt på. Det virker ikke som om de har funnet en holdbar løsning for hvordan de vil takle det.

    (Oppdatert: vl.no: To nye saker på Eidsvigs bord.)

    [polldaddy poll=3028847]

     

    Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 9. april.

    1. Maktmisbruk
    2. Rimer ikke.
    3. Et skritt tilbake.
    4. Nulltoleranse mot overgrep.
    5. Morsomme overskrifter, episode 2.


    Bloggurat

    Blogglisten

    Twingly BlogRank

    VG: Overgrepsanklager også i Sverige.

    VG: Politiet vil snakke med prest om overgrep.

    VG: Sprayet skjellsord på pavens fødested. Vl.no: Pollestad står frem og avviser alle beskyldninger. TV 2: Flere nye overgrepsmeldinger til den katolske kirke i Norge. VG, TV 2: Den norske kirke (statskirken) anmeldte ansatte for overgrep. vl.no: Vurderer å registrere overgrepsprester. VG: Kirken har ikke oversikt over overgrep. VG: Katolsk prest i Danmark løst fra sine plikter. TV 2, vl.no: Nåværende pave gikk i mot å avsette overgrepsdømt prest for 25 år siden. Müller oppholder seg i Roma.

    VG: Politiet vil ikke automatisk få innsyn i overgrepsregisteret. vl.no: Rieber-Mohn synes Vatikanet burde skjerpe seg. TV 2: Biskopen: -Prestelivet kan tiltrekke pedofile. VG: Biskopen: -Å gå til politiet ville gitt pressen spor. VG: Per Sandberg: -Kirken burde varslet politiet. TV 2: Offeret for Georg Müllers overgrep har tunge dager. Gjenopplever overgrepene. VG: Overgrepsskandalene en pine for paven.

    VG: Tidligere prest: Kirken sidestiller overgrep med voksensex, som brudd på sølibatløftet.

     

    Notater fra glemmeboken

    Ferdigheter og kunnskap som ikke blir brukt eller vedlikeholdt, kan bli glemt. Man sier det går i glemmeboken.

    Man kan spørre hvorfor ting går i glemmeboken. Ofte vil det nok være fordi man ikke har hatt særlig behov for å bruke det som havner der. Det betyr allikevel ikke at ingen vil ha kunnskap og ferdigheter som virker unyttig. Alle kan vel mye unyttig. Samtidig er det mye man ikke vet, men som helt sikkert kunne vært nyttig.

    Og noen bruker mye ressurser på å ta vare på kunnskap som hos andre er havnet i glemmeboken.

    Hva er forresten unyttig og nyttig? Det er vel individuelt og situasjonsbestemt. Vi kan kanskje si at vi har flere «glemmebøker», både personlige og kollektive.

    Kristoffer Klausen har satt seg fore å leve et år i villmarken uten annen mat enn han finner i naturen. Man kan følge ham på bloggen hans «En Vill Mann«. For PC, mobil og strøm har han tilgang til. Prosjektet vil kanskje vise at det går an å overleve i naturen om man har PC? Da kan man finne informasjon om de utroligste ting, og kanskje komme i kontakt med noen som kan ting som ellers er havnet i glemmeboken.

    Da spørs det bare hvor god man er til å vurdere det man finner.

    Fra romersk lov har man uttrykket: «Quod non est in actis, non est in mundo.» Oversatt: Det som ikke er i aktene (arkivene, dokumentene) finnes ikke i verden. Eller: Det som ikke er dokumentert, eksisterer ikke.

    I en digital verden blir dokumentasjon av enkelte oppfattet som det samme som en link. Vi har snart flere generasjoner som i stor grad agerer som om hvis man ikke finner det på nettet, så finnes det ikke. Er det ikke en link, så er det ikke sant. Og motsatt: Finner man det på nettet, så er det sant. I alle fall dokumentert. I motsetning til ting som bare finnes i arkivene, dokumentene som ikke er på nett. Quod non est in Internet, non est in mundo?

    Vurderingsevne og kildekritikk kan også ha havnet i glemmeboken hos enkelte, om de noen gang i det hele tatt har hatt den kompetansen.

    Noen ganger kan man prioritere underholdning foran informasjon. Skjønt hva er egentlig mest underholdning og hva er mest unyttig for den enkelte?

    [polldaddy poll=2501389]

     

    – – – – – – – – – – –

    Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 12. januar.

    1. Notater fra glemmeboken.

    2. Strafferabatt.

    3. Hva når strømmen forsvinner?

    4. Barnevernet skal kontrolleres bedre.

    5. En håpløs kamp.

    Bloggurat

    Blogglisten

    Twingly BlogRank

    Tro om noe har gått i glemmeboken her? Eller er det journalisten som har glemt noe?

    VG: Disse bygde pyramidene i Egypt.

    TV 2: Historien vi alle bør ta lærdom av.

    VG: Mira Craig: Kroppen kan helbrede seg selv. Mye sykdom kan skyldes negative tanker.