Tilfeldigheter avgjør helsebehandling

Barn som ikke får rask nok helsebehandling i dette landet er saker som lett engasjerer folk og fenger media. Dagbladet har fortalt om 18 måneder gamle Luna Mortensen, som lider av en kompleks form for epilepsi.

– Vi har vært hos flere nevrologer, og bedt alle om å henvise oss videre til utredning. Men det skjer ikke annet enn møte på møte der det skal snakkes om Lunas situasjon. Gang på gang går nevrologene fra møter uten å være noe nærmere en løsning, sier Maria til Dagbladet.

Faksimile Dagbladet.

Faksimile Dagbladet.

Oslo universitetssykehus opplyser på sine nettsider at ventetiden for utredning er tre til seks måneder. Etter et år fikk mor Maria Sambor nok av venting, forhørte seg med leger i andre land og fikk bestilt skanning av hjernen til Luna i London.

– Det kostet 30 http://www.buy-trusted-tablets.com 000 av egen lomme. Jeg sendte bildene av Lunas hjerne videre til internasjonale barnenevrologer:
– De så det med én gang: «Hun må opereres umiddelbart», gjengir tobarnsmoren.

Nå har Luna reist til et sykehus i Houston, USA. Etter undersøkelser vil en mulig operasjon finne sted i begynnelsen av oktober. Prisen er 100 000 U.S. dollar, omtrent 635 000 norske kroner, som familien med god hjelp fikk samlet inn fra privatpersoner og firmaer i inn- og utland i løpet av ni dager.

Det hastverket som utenlandske kolleger angivelig så, deles tydeligvis ikke av norske eksperter på området, som tilsynelatende fortsatt så behov for å utrede.

– Alle pasienter gjennomgår grundige utredninger der mange spesialister er involvert før man endelig konkluderer med hva man mener bør gjøres. Dette er svært komplekse og vanskelige saker, og  i flere tilfeller vil det være motstridende oppfatning også blant forskjellige sentre i utlandet om hvordan pasientene bør håndteres, sier avdelingsleder Anette Ramm-Pettersen til Dagbladet.

Det er ikke mulig for oss utenforstående å avgjøre hvorvidt det er de utenlandske eller de norske fagfolkene som har rett når de førstnevnte konkluderer med rask behandling, mens de sistnevnte vil utrede langt på overtid av vanlig ventetid.

Hva avdelingslederen og Dagbladet ikke sier noe om er imidlertid følgende problemstilling: Kirurger trenger å operere en viss mengde pasienter for å skaffe seg tilstrekkelig erfaring og faglig tyngde på sitt område. Eventuelt for å fortsatt kunne holde seg på ekspertnivå. Befolkningstallet i Norge setter naturlige begrensninger for hvor mange eksperter landet klarer å holde faglig høyt oppdatert på plager det er få forekomster av i dette landet.

Innen epilepsikirurgi blir det i Norge ikke operert mer enn ca 10 barn i året. (Voksne pasienter kommer i tillegg.) Kilde: Oslo universitetssykehus, avdeling Spesialsykehuset for epilepsi (SSE).

Det er vanlig på flere smale behandlingsområder å sende pasienter til utlandet, fordi det årlig foretas for få operasjoner i Norge til at det nasjonale fagmiljøet klarer å holde seg ajour. Og her ligger en kime til mulige interessekonflikter. Kirurger med ambisjoner om å være blant de ledende på sitt fagområde, kanskje også sammen med kolleger ved det norske sykehuset som har denne ekspertisen behandle nok spesielle tilfeller til at de kan publisere en artikkel, kan komme til å bli påvirket av dette.

De skal selvfølgelig ikke la slike ting komme i veien. Fasiten sier jo at det er medisinsk etisk uforsvarlig. Allikevel har det av og til vært spekulert på om slike ting, som ikke skal skje, faktisk allikevel skjer.

Man kan ikke forvente at kolleger uten videre står åpent frem og forteller om slikt. Da risikerer de å bli brennemerket og utstøtt fra det «gode selskap». Slike historier får man eventuelt kun høre i fortrolighet, fra fagfolk med sjelekvaler om tilstanden, dersom man er i slike kretser. Dette er uansett ikke noe aviser eller TV gidder bruke store ressurser på å grave frem ved godt metodisk arbeid mot kilder og solid innhenting av kunnskap. Og da gidder ikke nasjonale politikere og fagmyndigheter gjøre noe med det heller.

En annen innfallsvinkel er denne:

I dag er nasjonale behandlings- og kompetansesenter for ulike helseplager lagt inn under de lokale helseforetakene. Avdeling for kompleks epilepsi (SSE) er for eksempel en avdeling under Oslo Universitetssykehus. Det har i rundt ti år vært uttrykt bekymring fra ulike hold for at hvert enkelt helseforetaks lokale økonomiske og helsepolitiske forhold kan påvirke hvordan slike nasjonale oppgaver blir ivaretatt.

Kritiske innvendinger kan imidlertid lett feilaktig ha blitt forvekslet med generell kritikk av «foretakifiseringen». Slike feilslutninger, der man er uenig med budbringeren på bakgrunn av tidligere budskaper denne har bragt, kan skje også i departementale hoder.

Helse- og omsorgsminister Bent Høie (H). Foto: Bjørn Stuedal.

Vil helseminister Bent Høie (H) våge å stille spørsmål ved hvordan små norske fagmiljøer skal avgjøre hvordan små norske fagmiljøer skal avgjøre hva disse samme norske fagmiljøene skal avgjøre?

Statssekretærene i Helse- og omsorgsdepartementet, fra venstre: Cecilie Brein-Karlsen (FrP),  Anne Grethe Erlandsen (H), Astrid Nøklebye Heiberg (H) og Lisbeth Normann (H). Foto: Helse- og omsorgsdepartementet. CC-lisens.

Statssekretærene i Helse- og omsorgsdepartementet, fra venstre: Cecilie Brein-Karlsen (FrP), Anne Grethe Erlandsen (H), Astrid Nøklebye Heiberg (H) og Lisbeth Normann (H). Foto: Helse- og omsorgsdepartementet. CC-lisens.

Eller er dette en typisk sak å dytte ned på statssekretærnivå, og løse ved å produsere et notat som lar status quo råde?

Altså at det fortsatt skal være litt tilfeldig hvor god behandling den enkelte får innenlands. Og det er eventuelt opp til lokal dugnadsinnsats og gavmilde givere å finansiere helsebehandling utenlands når norske eksperter vegrer seg for å ta den av og til vanskelige beslutningen om å sende fra seg interessante tilfeller. Hvis norske eksperter bare hadde tatt en avgjørelse og sagt ja til å sende den behandlingstrengende utenlands, hadde norske myndigheter også betalt for behandlingen.

Mer informasjon om epilepsi fra Norsk Helseinformatikk.

Noen tidligere innlegg:

Annonser

Modig

Oppdatert 15. juni: Stadig nye behandlingstilbud kommer til. Nå skal narkotikamisbruk ikke straffes med fengsel, men defineres som et helseproblem. Det vil innebære gratis medisiner, for eksempel heroinsprøyter.

Debatten om grenser for medisinsk behandling har fått en ny dimensjon. Hvor mange «skudd» skal staten betale, og hvem skal sette grensen for når nok er nok?

– – –

Mange politikere fremstår som feige eller uredelige når de later som om det ikke finnes økonomiske grenser for å holde liv i et menneske i Norge.

Selvfølgelig finnes det grenser.

Ved budsjettvedtak, lovvedtak og pålegg styrer politikerne.

  • Av og til detaljregulerer de: «Politiker I skal ha enerom og bedre behandling nå.» Eller: «Lille Ida skal allikevel få behandling dekket av staten, selv om hun fikk nei før media slo opp saken.»
  • Av og til styrer de ved rammer: «Behandle så mange hofter dere kan for 200 millioner. Resten får vente til neste års budsjett.»
  • Og av og til delegerer de til byråkratene å avgjøre: «De mange ulike målene er gitt i våre vedtak. Dere har fullmakt til å prioritere innenfor rammene ved behov.» Eller: «Dere velger hvilke medisiner staten skal betale og ikke.» Eller: «Dere avgjør når vi skal slutte å gi behandling.»

Alle partier har en grense i sine eventuelle avvikende forslag. Noen har grensen på sum A, andre på sum B eller C, men et sted går den grensen. Derfor er det misvisende når enkelte later som om de slett ikke vil ha noen grenser, for deres egne forslag innebærer også begrensninger.

Legene kan ikke holde liv i mennesker med medisiner politikerne ikke lar dem bruke, eller utstyr de ikke har. Sykehus kan behandle og kommuner kan gi pleie innenfor den kapasitet og økonomi de har, men ikke mer.

En kommune som for eksempel bruker pengene på skiferbelagte parkeringsplasser, kan ikke bruke de samme pengene på investering i flere pleiehjemsplasser.

Faksimile VG

Sykehusbehandling og pleie er rasjonerte tjenester i Norge.

De som er syke får behandling, så lenge det er ledig plass, og så lenge sykehuset har råd/lov til å gi dem den behandlingen. Eventuelt i den grad kommunen prioriterer å gi pleietrengende pleie i forhold til andre oppgaver.

Det er gratis å ha «ordrereserven» på venteliste, men behandling/pleie koster. Naturlig frafall i ventelister over tid vil bety at stat og eventuelt kommuner sparer penger.

Det lønner seg heller ikke å ha overkapasitet med tomme senger og ledige hender i perioder. Derfor er det greit å ha litt ventelister å sjonglere kapasitet mellom.

Slik er det, selv om de færreste politikere åpent vil innrømme at systemet deres faktisk fungerer slik.

Dette er virkeligheten i helse-Norge. Man kan lukke øynene og si at det ikke er slik. Eller man kan fornekte ting som kan oppfattes negativt og heller bare trekke frem positive sider ved systemet, men det er bare selvbedrag.

Pensjonert politiker Inge Lønning har noe som mange aktive politikere mangler mye av: Mot.

Mot til å fortelle sannheten, selv om den er så ubehagelig at man kan oppfattes som kynisk om man forteller den.

– Det er et selvbedrag at vi har så god råd at vi ikke trenger å prioritere. Uavhengig av hvor god økonomi vi har statlig og privat, er ikke midlene ubegrensede. Alt kan ikke betales samtidig, sier Lønning.

Man kan like eller mislike budskapet hans, men igjen: Ikke skyt budbringeren!

Debatten burde ikke dreie seg om hvorvidt man bør ha grenser eller ikke. Den debatten er bare et overfladisk skalkeskjul for feige politikere.

Debatten burde dreie seg om hvem som skal sette grensene. Og deretter klargjøre hva man kan forvente og ikke forvente å få offentlig finansiert behandling for i fremtiden. Hva blir samfunnets ansvar og hva blir den enkeltes ansvar? Det kalles vel også politikk.

Mange politikere bidrar til å holde liv i en oppfatning om at det er enkelte egenrådige byråkrater som finner på grenser helt unødvendig.

Det hadde sikkert vært meget behagelig om det hadde vært slik. Da kunne man bare reagere mot de byråkratene som heller vil la være å behandle selv om de har ubegrenset mulighet til å behandle.

I virkeligheten dreier det seg om det skal være folkevalgte, som må svare overfor velgerne, eller om det skal være byråkrater, som ikke stiller til valg, som skal sette grensene.

Mer: Beklager, livet DITT er ikke mer verdt.

PS:

I sterk kontrast til enkelte oppslag om medisiner og behandlinger man sier nei til, fordi det koster for mye eller har for dårlig dokumentert effekt, står et samlet norsk stortings svineinfluensahysteri. Da var alle krav om dokumentert virkning og pris glemt. «Vi bevilger uansett den summen leverandøren forlanger, bare alle i Norge  kommer først i vaksinekøen og får dobbel dose», så ut til å være rådende norsk politikk den gang.

Det gjelder kanskje å alliere seg med lobbyister fra legemiddelindustrien for å få offentlig finansiering av store og små, eller reelle og innbilte helseplager?

Mer: Stygt spill bak store statlige medisinkjøp.

[polldaddy poll=3303821]

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 14. juni.

  1. Norske flagg er krenkende.
  2. Fei for egen dør.
  3. Skal alle få ha førerkort.
  4. Muhammedbilder vanlig i muslimske land.
  5. For få straffes for rettighetsjuks.

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Annonser