Og dyrere blir det

Det begynte med en ekstrakostnad på skarve 105 millioner da miljøvernminister Erik Solheim (SV) besluttet å legge om traseen til en fylkesvei på grunn av innsigelser om hekkende hubro. Som ofte er når politikere bruker en sum for å få et vedtak om utbygging, så var det ingen som ante ugler i mosen.

Når samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa (SP) velsigner prosjektet to år senere er regningen på 240 millioner kroner, og halvparten av dette måker hun over på bilistene i form av utvidet bominnkreving på veien.

Uglen har i en folkelig fortellertradisjon ofte vært fremstilt som en klokere skapning som forstår mer enn mange andre. Uglen er også brukt som symbol i forbindelse med det å studere eller være belest.

Man får håpe dette hubroparet setter seg godt inn i det som nå er tredje trasévalg for denne veien, og ikke finner på hekke i en del av den nyvalgte traseen neste år.

Faksimile VG.

Er det for å unngå forveksling mellom ugla og samferdselsministeren VG skriver i billedteksten «Magnhild Meltveit Kleppa til venstre»?

Samferdselsministeren virker noe redd for å etablere en presedens med sitt vedtak. Skal man dømme etter hennes uttalelse til VG mener hun at departementet med hubro-vedtaket ikke skaper noen presedens.

-Jeg har sjekket denne saken på kryss og tvers for å sikre at vi ikke danner en presedens. Jeg kjenner ikke til noen andre saker som denne, hverken tidligere eller saker i fremtiden som vil ha samme utfordring, sier Kleppa.

Tiden vil vise om hun tar feil. Og kanskje at hun tar feil. Presedens er det som tidligere er gjort, ikke hva de vil at andre skal gjøre i lignende saker i fremtiden.

Det som danner presedens for fremtidige utbygginger i Norge avgjøres slett ikke av hva samferdselsminister Kleppa måtte vite, eller si til en avis at hun vet, om fremtidige saker. Det avgjøres av hva de faktisk gjør.

For å si det slik: Kleppas avgjørelse kan danne presedens for både rødgrønne etterfølgere og for eventuelle «blåfugl» som inntar kontoret. Hun kan dermed sammenlignes med en gjøk som legger sine egg i andres reir, og stikker av fra arbeidet og regninga. Om kallesignalet for gjøken er et ko-ko man hører på stien mens man søker skogens ro eller et «jeg vet ikke» i VG, får være opp til den enkeltes assosiasjoner.

Det finnes flere hubroer i Norge. Hubroen er heller slett ikke eneste art på den norske rødlisten som myndighetene er pålagt å gi et særskilt vern. I følge artsdatabankens rødliste år 2010 er 4599 arter i Norge rødlistet. 2398 av disse er klassifisert som truet og 1284 som nær truet.

Da forrige utgave av rødlisten ble utgitt (2006) var 3886 arter rødlistet i Norge. I tillegg var 1988 vurdert å være truet.

Mellom Fjøsanger og Os i Hordaland må Statens vegvesen trolig omregulere traseen for E39 og bygge en bro over myra Endelausmarka på grunn av at en biolog hos fylkesmannen har sett en sjelden øyenstikker der. Etter som planleggingstiden har gått er øyenstikkeren blitt fredet. Det går nok bra med et års ekstra utsettelse på den veien. Neste år har kan de feire 50-årsjubileum på planleggingen av veien. Rødlisten har endret seg mye på den tiden.

Det er vanskelig å si sikkert hva en samferdselsminister måtte tro, eller bare ønske å få andre til å tro, om hva som blir fremtidig forvaltningspraksis og hva som blir oppfattet som presedens om noen år.

Det man med stor grad av sikkerhet kan si er imidlertid at det pleier å bli dyrere enn hva politikerne tror. Eller dyrere enn de vil ha oss til å tro at de tror.

Mer:

[polldaddy poll=5070449]

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank


Mer:

Druknet i graut

Elever kan like gjerne sitte med Facebook eller gjøre annet i skoletiden. Læreren har ikke lov til å sette ned karakteren på grunn av dårlig innsats i timene. Det kunne Aftenposten fortelle.

Faksimile Aftenposten.

Det er et rundskriv fra Utdannings-direktoratet datert 11. august 2010 som skal ligge til grunn for dette. Politikerne ville at karakterer skulle settes på rettferdig grunnlag. De ville fjerne frykten for at «trynefaktor» skulle påvirke karaktersettingen. Politikernes styringssignaler og mange tildels diffuse ord om dette med «taktiske garderinger» for å muligens ikke bli så klare at man kan stilles til ansvar selv, er igjen blitt tolket og utdypet av byråkrater som skal sette politikernes ord ut i livet.

Rundskriv Udir 1 -2010 er på 95 sider. Det ser ikke en gang ut til at skolepolitikere på ulike nivå (kommuner, fylkeskommuner og rikspolitisk) har satt seg inn i eller forstått hvilke styringsparametre de med det har innført i skolene. Uansett reagerer flere politikere , etter at en lærer forklarte med klare ord i media hva politikere og skolebyråkrater egentlig har gjort.

Klar tale og prinsipper er i dagens politikk og forvaltning druknet i en graut av ord. Innledningsvis i rundskrivet kan man blant annet lese (mine uthevinger i rødt):

  • Endringene skulle bidra til et klart og tydelig regelverk som støtter opp under en motiverende og læringsfremmende vurderingspraksis.
  • Samtidig er også elevens, lærlingens og lærekandidatens plikttil å møte til og delta aktivt i opplæringen, slik at lærer og instruktør får et vurderingsgrunnlag, presisert.
  • Involvering og refleksjon rundt læringsarbeidet og målene for opplæringen, er viktig for å trene elevene, lærlingene og lærekandidatene i å styre egne læringsprosesser, også i et livslangt læringsperspektiv.

Hvordan regelutformere i Utdanningsdirektoratet har klart å få disse forutsetningene til å bety at innsats i timene ikke skal telle, er ikke lett å forstå.

Noen er kanskje for vant med at å koke en diffus graut og unngå klar tale er oppskriften på en karriere i offentlig sektor?

Faksimile av det aktuelle rundskrivet

Historikere strides om hvem som skal ha sagt «Drep meg herre konge, men ikkje med graut». Den ene muligheten skal være fra slaget på Stiklestad der den pilrammede Tormod Kolbrunarskald ble forsøkt fòret med løkgrøt/-graut av en bondekjerring. Hvis det etter det luktet løk av såret mente bondekjerringa det kunne vise at innvollene var skadd.

Utsnitt fra Morkinskinna.

Den andre muligheten er skalden Snegle-Halle som ifølge Morkinskinna («det morkne skinnet») var veldig glad i grøt, noe kong Harald Hårdråde skal ha utnyttet.

Uansett er det i Nordahl Rolfsens lesebok for folkeskolen fra 1893 at uttalelsen «Drep meg herre konge, men ikke med grøt» er blitt tillagt Snegle-Halle. Senere er det blitt et munnhell. I den store sammenhengen spiller det mindre rolle om det ikke sto i Snorre og hvem som eventuelt har diktet eller kvedet det.

Det moderne norske mennesket som oppdrettes innen politikk/offentlig forvaltning – «homo byråcraticus» – drukner sine medmennesker i grøt, (ispedd 25% graut, i språkjamstellingas namn). UDI fikk nylig «Klarspråkprisen», som deles ut av Administrasjonsdepartementet til statlige organer som klarer å gjøre vanskelig tilgjengelig informasjon (gjerne juridisk) til språk som er lett tilgjengelig for vanlige folk.

– Rettssikkerheten, demokratiet og effektiviteten lider når innbyggerne ikke forstår informasjonen fra det offentlige, sa fornyingsminister Rigmor Aasrud ved tildelingen.

Intet mindre altså. Og allikevel er det «grautkokerne» som får dominere som saksbehandlere og regeltolkere i offentlig sektor. Dels i et samspill der noen av arten veksler mellom å være politikere, kommunikasjonsrådgivere og offentlige byråkrater.

[polldaddy poll=4122510]


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

 

Mer skole:

TV2: Fylkesråd i Finnmark, Knut Mortensen bekymret for høyt skolefravær: -Kom dere på skolen.

VG: Kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV) måtte forklare rundskriv om innsats og karaktersetting. TV2: Ønsker likevel at innsats teller ved karaktersetting.

Et lite skråblikk 🙂 :

Enkelte skoler er maktesløse mot elevene, andre har visst råd: Kommune avviser at elever måtte vaske munnen med grønnsåpe, men innrømmer en episode med grønnsåpe-vask og trusler om at munnbruk kunne føre til bruk av grønnsåpe. (VG).

TV2: Lærer sendte evalueringsmail til mor full av skrivefeil.

NAV spionerer på klienter med regjeringens støtte

Regjeringen har gitt NAV lov til å «spionere» på alle som søker om lovbestemte ytelser fra etaten. Ikke en gang politiet har hatt like åpne fullmakter som NAV til å kreve at teleoperatører utleverer informasjon om stønadssøkeres telefon- og internettrafikk. Selv for personer som politiet måtte mistenke for alvorlige forbrytelser.

– – – – –

Oppdatert 23. november: TV2: Regjeringen ber NAV ikke bruke lovhjemmelen inntil videre på grunn av medieoppmerksomheten.

– – – – –

Faksimile Dagbladet.

Når regjeringen AP/SV/SP har gitt NAV slike fullmakter har Jens Stoltenberg og co samtidig automatisk stemplet alle pensjonister, stønads- og trygdemottakere som mistenkelige og potensielle kriminelle som i utgangspunktet ikke fortjener samme rettsvern som alvorlig kriminelle som for eksempel drapsmenn og narkotikasmuglere.

Egentlig er dette ikke overraskende fra AP som jo er for Datalagringsdirektivet og med innføringen av det vil stemple alle som bruker elektronisk kommunikasjon i Norge som i utgangspunktet potensielt alvorlig kriminelle. Å tjuvstarte med å frata NAVs klienter personvernet føltes kanskje bare naturlig for denne regjeringen?

Post- og teletilsynet slo alarm om praksisen. Det ser ut til at det var bloggen Uhuru som bragte saken frem i offentligheten med innlegget: En «finte fra regjeringen.

Har noen sovet i timen?

Et spørsmål man må stille seg er hvorfor politikere som har behandlet dokumentet der den dramatiske lovendringen fremgår (kalt en teknisk lovpresisering)  ikke har reagert. Har ikke politikerne lest dokumentet? Eller forsto de det ikke? Og hva med overfloden av overfladiske journalister i kongeriket?

Har ingen lagt merke til det, eller har de ikke brydd seg så lenge det ikke angikk dem selv?

Personvernfiendtlig kultur i NAV

Det kan se ut til at det er en dypt inngrodd kultur i NAV for å gi blaffen i grunnleggende rettigheter folk har. I fjor måtte  Sivilombudsmannen i en avgjørelse slå fast overfor NAV at pasienter faktisk er å regne som part i saken når pasientopplysninger om dem kreves utlevert. NAV hadde gitt blaffen i grunnleggende partsrettigheter og skapt og praktisert sin høyst egen virkelighetsforståelse hinsides norsk lovverk. (Se avgjørelsen i sak 2007/1682.)

Mer om NAV:

Slurv gir milliardtap og rettighetsbrudd.

NAV-ansatt svindlet klienter.

NAV i blinde.

Det blir urettferdig å klandre bare NAV for å tråkke på folks personvernrettigheter gang på gang. De har jo fått aksept fra regjeringen Jens Stoltenberg og partiene AP/SV/SP til å sette tilside personvernet. NAV har dermed bare gjort det politikerne ved handling ville de skulle gjøre.

Lurer på om politikerne slipper unna med å svare: «Vi visste ikke».

Mer om personvern:

Vernet få bryr seg om.

[polldaddy poll=4040707]


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

 

Mer:

Bloggen Ukorrigerte meninger stiller blant annet spørsmål ved rettsikkerheten, manglende dokumentasjonskrav og hvor mye NAV egentlig hadde tenkt å bruke spionmuligheten siden de mener krav om dokumentasjon ville føre til mye unødvendig merarbeid.

Liberaleren har blogget om saken og vil ikke være naiv i forhold til folk som uansett har et tvilsomt forhold til personvernet. Mer: NAVs snoking – en arbeidsulykke»?

VG: Venstres Trine Skei-Grande tar opp saken i Stortinget.

NRK: Høyre: -Uakseptabelt at NAV-brukere blir blottlagt.

Dagbladet: NAV har lov til å spionere på deg.

Dagbladet: NAV til besvær.

«Narvestad-kommuner»

  • -Slike boforhold kan vi ikke ha i Oslo kommune, uttaler Mazyar Keshvari (Frp), leder av Helse – og sosialkomiteen i Oslo til VG. I de aktuelle blokkene bor det 450 mennesker. Like mange innbyggere som det er i for eksempel Træna kommune i Nordland.
  • TV2: Stadig flere flykter til andre kommuner for å få innfridd lovfestede rettigheter.

Mer enn hver tredje kommune i dette landet har færre innbyggere enn Norges største borettslag. Enkelte borettslagsledere kan ha flere stemmer bak seg da de ble valgt enn noen ordførere. Og fra verandaen kan de telle flere innbyggere enn manntallet i enkelte kommuner. Trenger vi mange slike «mini-Narvestad-ordførere» ?

Faksimile NRK

 

Nok innbyggere til å få godt tilbud?

Mer enn halvparten av kommunene (236 av 430) har mindre enn 5 000 innbyggere. Er det et hensiktsmessig innbyggertall i forhold til optimal ressursbruk, tilfredsstillende kompetanse og kvalitet på tjenester til innbyggerne?

«Problemene med småkommuner gjelder særlig smådriftsulemper, manglende bredde og kvalitet i tjenesteproduksjonen og hensynet til en mer effektiv bruk av samfunnets ressurser.»

Langørgen, A., R. Aaberge og R. Åserud, SSB (2002).

Et ulmende kommuneopprør blant SP-kneblede AP-representanter tar utgangspunkt i at kommuner bør ha 20 000 innbyggere for å være i stand til å utføre oppgavene.

Mer: Hvem styrer best?

Faksimile bloggen til Tom Staavi.

Mer i bloggen til Tom Staavi: «Trenger vi kommuner som er mindre enn et borettslag.»

 

Byråkrati

Byråkratiet vokser i Kommune-Norge (TV 2). Kommunene brukte 34 prosent mer på administrasjon i fjor enn for fire år siden, (6 milliarder mer i VG).

Byråkratibarometeret viser at mens noen kommuner bruker drøyt 1300 kroner pr innbygger på administrasjon, bruker andre kommuner åtte ganger så mye. Det viser også store forskjeller i administrasjonsbyrde mellom kommuner med omtrent samme innbyggertall. Ingen av de femti kommunene med dyrest byråkrati har mer enn 3000 innbyggere. De som har laget barometeret mener kommuner med mellom 20 000 og 60 000 innbyggere gjør det best.

Dyre lokalpolitikere og administrative ledere kan forklare noe av hvorfor de aller største kommunene er dyrere:

«Lønnsutgifter til politikere og administrasjon gir klare utslag, og det vil avhenge av lokale forhold på arbeidsmarkedet», skriver rapportmakerne.

Samtig slår de fast at kommunesammenslåinger i hele landet vil over tid frigjøre penger til velferdstjenester lokalt.

«Konklusjonen er klar: Dersom alle norske kommuner ble like effektive som Røyken, ville det frigjøre mange titalls milliarder kroner hvert eneste år til tjenester som kommer innbyggerne til gode.» Fra Gunnar Stavrums blogg: Når gode rådhus er dyre.

 

Noen nyanser.

Ikke alle ordførere deler synet om at mindre byråkratiutgifter gir bedre tjenester. For eksempel ordfører Hans Antonsen (V) i Grimstad, som i Grimstad Adressetidende uttaler at han gjerne hadde sett at kommunen hadde enda dyrere administrasjon. Politiske valg, som at regjeringen sier nei til at kommunen får samarbeide med private om sykehjemsplasser, gjør ting dyrere for kommunen, sier samme ordfører til TV 2.

Man må også være klar over at et slikt byråkratibarometer baserer seg på de definisjoner og innrapporteringer til KOSTRA/SSB som hver enkelt kommune selv har foretatt. Det kan være rådmenn som av ulike grunner vil plassere utgifter slik at det ser annerledes ut. «Manglende kompetanse» brukes gjerne som forklaring når kommuner rapporterer enkelte av sine utgifter feil på en måte som gjør at de oftest kommer mer positivt ut enn om de hadde rapportert riktig.

Mer om rådmenn:

 

De fredete kommunegrensene.

Mens mye av den offentlige forvaltningens tidligere organisatoriske oppdelinger har vært og blir endret, er kommunegrensene relativt fredet.

Tenk på hvor mye som har forandret seg i det norske samfunnet i løpet av de siste drøyt 170 år. Bare i løpet av de siste tiårene har man store endringer innen samferdsel, både fysisk og informasjonsteknologisk kommunikasjon, innbyggernes mobilitet og innen offentlig oppgaveløsning som skattevesen, sykehus, trygd og ansvarsplassering innen for eksempel veivedlikehold. Statlige etater er inndelt i regioner som omfatter områder det kunne ta flere dagers reise, med værforbehold, for hundre år siden.

Kommunene møter stadig nye krav og forventninger fra staten og innbyggerne om å yte tjenester av god kvalitet. Slik må det være, samfunnet utvikler seg, tilbud og behov skapes og endres. Innen kommunestrukturen endres imidlertid grensene i beskjeden grad.

Senterpartileder og kommunalminister Liv Signe Navarsete er selve symbolet på motstanden mot å røre kommunegrensene. Hvorfor en slik motstand? Partiet som vaker rundt sperregrensen i rikspolitikken har 83 ordførere og to fylkesordførere. Hva betyr det?

Faksimile VG.

 

Lokaldemokratiet.

Det argumenteres med hensyn til lokaldemokratiet, men er lokaldemokrati avhengig av at man bor «et steinkast» unna rådhuset eller Senterpartiordføreren? (Hmm – kanskje  noen ble inspirert til å «måle» nå? 🙂 ) Og i tilfelle: Er det da dagens politiske og administrative kommuneledere som er forskjellen på godt eller dårlig lokaldemokrati? Er små kommuner en garanti for å få innfridd rettigheter eller er det staten og rikspolitikerne man skal skylde på når enkelte kommuner ikke innfrir forventningene?

Mer:

Vi har 430 kommuner og 18 fylkeskommuner i dette landet. Tilsammen 896 ordførere og varaordførere. En gruppe av dem, fra alle partier, har gått sammen om motstand mot kommunesammenslåinger. Merk: Alle partier. Her lukter det dessverre personlig revirtenking og å beholde egen godtgjørelse.

Andre vil gjerne slå sammen. Fylkesordfører i Østfold, og tidligere ordfører i Fredrikstad, Ola Haabeth (Ap) mener 18 er altfor mange kommuner i Østfold. – Det kunne ha holdt med én, sier han.

Faksimile Fredrikstad blad.

 

«Bøndene ville ha makt».

Grunnloven av 1814 ga stemmerett til menn over 25 år som var embedsmenn, byborgere eller bønder med større eiendommer. Etter valget i 1833 var 45 av 95 representanter på Stortinget bønder. (I tillegg kommer en godseier, en brugseier og flere prester som trolig hadde «prestegårder».) Poenget er at særlig bøndene hadde kjempet for å få mer makt og lokalt selvstyre, på bekostning av embedsmennene. Bonde John Nergaard fra Rindal i Nordmøre, bonde Ole Gabriel Ueland fra Dalane i Rogaland og gårdbruker Ingebrigt Sæter fra Oppdal i Sør-Trøndelag var sentrale bak forslaget om formannskapslovene.

Da kommunene ble opprettet ved formannskapslovene i 1837 var det 255 landkommuner og 37 bykommuner. Kommunegrensene fulgte grensene for prestegjeldene. Den gang hadde grensene en praktisk betydning. Det var grenser for hvor langt øvrigheta kunne ro, seile, gå og benytte hesteskyss for å møte sine undersåtter og vice versa. De færreste ordførerne og deres innbyggere er hemmet av slik transporttid i dag.

Lite folk – stort areal. Avstand påvirker demokrati.

Tilbake til Byråkratibarometeret. Byrået NyAnalyse slår fast at det er like greit å begynne med sammenslåing av kommuner på Østlandet, for eksempel på Øvre Romerike da det er viktigere vekst- og kostnadsgevinster her enn i småkommuner i Nord-Norge, hvor avstandene er langt større.

Areal og spredt bosetting er et moment, men moment for hva?

Sammenlagt areal av hele Oslo, Vestfold og Østfold blir drøyt 6800 kvadratkilometer. Til sammenligning utgjør Kautokeino (samisk Guovdageaidnu) kommune over 9700 kvadratkilometer.

61 prosent av Kautokeino er innsjø, myr og skog. Til sammenligning er 71 prosent av Oslos areal innsjø, myr og skog. Oslo er altså forholdsvis mer innsjø, myr og skog enn Kautokeino om man vil se det slik. I praksis forholdsvis uinteressant kanskje, men slik er det nå i alle fall om man ser på tallene fra Statens kartverks arealstatistikk 2010.

Om man tar hele Oslos areal, 454 kvadratkilometer, så kan det pakkes tre ganger ned i myrareal i Kautokeino, og enda er det urørt myr igjen der til å forsyne en syltetøyfabrikk med multer.

Hvis byråkrater langt unna innbyggeren skal legge seg bort i om det er greit å kjøre scooter over vidda, eller få dispensasjon for å bygge en utedo et sted de kanskje ikke kjenner, kan dette oppleves som en overkjøring av lokaldemokratiet, men det har pent lite med kommunens innbyggertall å gjøre. Som skremselsargument kan imidlertid frykten for «byråkratene langt unna» fungere.

Hvilken makt kommunene skal få henger også sammen med størrelse (innbyggertall), kompetanse og gjennomføringsevne. Kan ikke større kommuner være et argument for å føre flere oppgaver og mer makt fra statlige embedsmenn til lokaldemokratiet? Slik at en effekt av større kommuner faktisk blir i den gamle bondeopposisjonens ånd? Da kan motstandere av kommunesammenslåinger ironisk nok samtidig være bremseklosser for å føre mer makt til kommunene.

[polldaddy poll=4046450]

Mer om kommunale ansvarsområder:


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer om ordførere:

SSB: Antall ordførere og varaordførere i norske kommuner 2007, etter parti.

SSB: Fylkesordførere og fylkesvaraordførere 2007. Navn og parti.

Mer om kommuner og deres ansvar:

TV2: Døvfødte barn forskjellsbehandles.  (Opp til kommunene å bestemme om de vil innfri lovfestede rettigheter til sine innbyggere, eller gi blaffen og håpe det ikke blir kontrollert.) VG: Den norske slummen. SVs Geirmund Jor tar opp Fredensborg eiendom i bystyret. TV 2: Helsetilsynet undersøkte etter TV2s avsløringer av kommunenes eldrekøer: -Mange eldre pleietrengende føler seg utrygge på kommunens tilbud og kvalitet. VL: Kommuner må kutte i velferdstilbud. -Kan takke seg selv, sier kommunalminister Liv Signe Navarsete.

Beklager, livet DITT er ikke mer verdt

Syk eller skadet? Hvor mye skal samfunnet gidde betale for å holde liv i deg og andre?

Politikerne vet det kanskje ikke. I alle fall vil de ikke snakke høyt om det. Byråkratene i Finansdepartementet har satt en pris på hvor mye livet ditt er verdt, og satt en grense for hvor mye samfunnet skal gidde å bruke av ressurser for å gi deg flere leveår, avhengig av blant annet hvor gammel du er og hvilken type skade/sykdom du har.

(Oppdatert: Noe mange kanskje ikke tenker over er at det utføres kost/nytte-analyser når det gjelder utbygging av tryggere veier, rassikring etc også. Prisen på sparte liv balanseres mot utbyggingskostnader.)

Helsedirektør Bjørn-Inge Larsen skal ha ros for å løfte problemstillingen frem i offentligheten (Aftenposten 4. juni 2010). Man kan like eller mislike budskapet hans, men ikke skyt budbringeren. Det er ikke han som har bestemt dette.

Faksimile Aftenposten

Nå må vi være ærlige, sier helsedirektøren. La meg tilføye: Særlig gjelder dette politikerne, uansett parti. Alle partier vil sette grensen et sted.

  • Noen vil kanskje overlate mer av behandlingen av skader etter risikoadferd (resultater av egne valg) til privat helseforsikring og kutte ned på hva det offentlige systemet plikter å gjøre.
  • Noen vil kanskje prøve å pumpe mer penger inn i dagens ganske ressurskrevende system, i håp om at de fleste blir fornøyd slik at eget gjenvalg eller pensjonsopptjeningstid (12 år som politiker) sikres.
  • Noen tenker kanskje enda lenger?
  • Og noen ser kanskje andre verdier enn kroner?

Fagfolkene har sine mer eller mindre faglig og etisk begrunnede syn på omtrent hvor grensen bør gå. Dette er imidlertid en type avgjørelser og grensesetting som ikke er egnet for å overlates til fagfolk, byråkrater og det som kalles «Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering».

Dette fordi det dreier seg om avgjørende verdimessige problemstillinger, i en kollisjon mellom pliktetikk, nytteetikk og samfunnets politiske ressursprioriteringer. Det kan også dreie seg om i hvilken grad samfunnets ansvar skal variere i forhold til innbyggeres egne valg av livsstil og risikoadferd. Kanskje vil noen trekke inn verdien av den enkeltes innsats og rolle også?

  • Er for eksempel politikere og ledende byråkrater mer verdt enn hun som vasket golvene deres og fikk KOLS? Skal stortingsrepresentanter og eventuelt enkelte andre som kjenner noen i systemet fortsatt få «gå foran i køen»? Skal det settes noen grenser for dem også?

Man kan forstå at politikere ikke liker å ta slike debatter, men det kan ikke forsvares at de sniker seg unna å offentliggjøre sitt eget standpunkt.

  • Politikere som ikke våger ta slike verdimessige debatter omkring prioriteringer, og heller overlater dette til byråkrater som ikke stiller til valg, er ikke noe å samle på.

Dette er en debatt alle stortingsrepresentanter i alle partier bør være forpliktet til å klargjøre sitt syn på: Hvem skal sette grensene for hvor mye et liv er verdt, og i hvilken grad skal noen eventuelt være mer verdt enn andre?

Hva synes forresten landets lovgivere om at kongeriket Norge i snart fem år har hatt en anbefalt grense på 425 000 kroner pr år for å berge livet til enkelte pasienter? (Mer i Aftenposten.)

Faksimile Aftenposten

Grensen er anbefalt av byråkrater i Finansdepartementet, men selvfølgelig må politikere som stilltiende har godkjent dette ta sitt ansvar.

Anbefalingen, som har rettslig kraft overfor de i forvaltningen som måtte lure på hvor mye de skal gidde å bruke av samfunnets midler på å i gitte situasjoner forlenge et liv, kommer frem i en veileder publisert 23. september 2005 med navnet «Veileder i samfunnsøkonomiske analyser«. Det kan bety at de ansvarlige formelt sett har ryggen fri hvis de avslår å bruke mer av tilgjengelige ressurser, og dermed avslutter noens liv tidligere enn om de hadde fått mer behandling/pleie.

I vakuumet mellom en avgående regjering, og en ennå ikke avklart påtroppende, kan byråkratenes handlingsrom være mye større enn ellers. Mens Bondevik kanskje hadde tankene rettet mot sitt liv etter politikken, og før Stoltenbergs folk var på plass, fant noen i Finansdepartementet anledningen passende til å sette i verk denne bestemmelsen. De ønsket kanskje ikke særlig offentlig omtale av det, og det fikk de heller ikke.

Man kan lure på om de ansvarlige i regjeringen Bondevik i det hele tatt hadde lest og forstått hva denne anbefalingen innebar. Med tanke på den da avtroppende statsminister Kjell Magne Bondeviks fokus på andre verdier enn de økonomiske, kunne det vært interessant å få vite hva han og hans kabinett eventuelt tenkte om saken. Bondeviks folk var kanskje helt enige med byråkratene, men holdt kjeft fordi velgerne kanskje ikke ville akseptere verdivalget?

Det er selvfølgelig like interessant å få vite hva statsminister Jens Stoltenberg og hans folk mener om grensen byråkratene i Finansdepartementet har satt. Med tanke på hvor fokusert Stoltenberg er på å komme innenfor handlingregelen, et annet tall byråkrater i samme departement har bestemt, kan en avklaring av byråkratenes makt over grenser for pengebruk, liv og død være viktig for innbyggere. Enten det gjelder å bruke (investere) mer penger for å redde liv i trafikken eller pasienter rammet av livsstilssykdommer.

Dessverre kanskje bare for et fåtall spesielt interesserte, så finner man anbefalt norsk politikk på området på side 55 av 88 i denne veilederen. Kunngjort under «Lover, regler, reglement» på Finansdepartementets sider.

Noen vil nok mene dette er vanskelig tilgjengelig informasjon, i en setning på åtte linjer, med tre komma og tre parenteser, ispedd noen faguttrykk. Dette er imidlertid en ikke helt uvanlig måte å kamuflere slike ubehagelige saker på.

Mange som kaller seg journalister (og ikke jobber i Aftenposten) er uansett mer interessert i å skrive om politikeres privatliv og TV-show enn å lese slike kjedelige, viktige dokumenter. Det betyr ikke at politikeres kjolevalg og frisyrer er så mye viktigere enn hva de mener et liv er verdt, men journalister skriver kanskje også helst om det de forstår seg best på. Dessverre blir leserne også preget av hva de leser. Shit in, shit out.

Ditt liv, dine foreldres liv, eller andre du kjenner kan være mindre verdt enn samfunnets behov for å spare penger, hvis Finansdepartementets bestemmelse og anbefaling skal bli stående. Denne «handlingsregelen» står på 425 000 kroner pr år. (NB: Det er som tidligere nevnt flere priser.)

For noen politikere er slike «handlingsregler» viktigere enn verdimessige prinsipper. (Mer: Norsk forfall.)

Hva mener du?

[polldaddy poll=3303821]

Mer om helse:

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 3. juni.

  1. Ikke perfekt, men det beste vi har.
  2. Bytt ut folket.
  3. Kom med svartelistene.
  4. FrP snur.
  5. Propagandaminister uten ryggrad.

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Relatert:

Vårt Land: Sunniva Gylver: Jeg har selv hatt sugerøret dypt nede i statskassa. VG: Viljen til å betale skatt kan få seg en knekk. TV 2: Kreftsyke Therese er gitt opp av legene i Norge. Betaler selv for behandling i Kina. VG: Måtte betale kreftundersøkelse selv. (Eller kanskje: Ektemannen til  tidligere minister måtte også betale selv. Eks-ministeren oppdaget realitetene: Vanskelig å finne informasjon om rettigheter og Fritt sykehusvalg.) TV 2: Helse-Norge: -Noen må velges bort. vl.no: Hissige reaksjoner på sykehusprioritering. VG: Frykter kamp om helseressurser kan forårsake lidelser og dødsfall. VG: Siv Jensen: Etisk forkastelig å sette prislapp på menneskeliv.

Hvor mye er livene verdt, i lys av den gjeldende veilederen?

TV 2: To personer knivstukket ved Oslo S. TV 2: Mann falt fra fjerde etasje i Halden.  TV 2: Beate (48) hadde HIV i 15 år uten å vite det. TV 2: Mann kjørt til Ullevål sykehus med alvorlige hodeskader.

Avslørt

VG avslører:

Faksimile fra VG.

Faksimile fra VG.

Og de som leser kun overskriftene skjelver kanskje i frykt for neste arbeidsplass som blir kontrollert av VGs årvåkne journalister.

Enkelte av leserne vet vel av noen som strengt tatt kunne passet til beskrivelsen «få  lønn uten å jobbe«. (Og da snakker vi ikke om etterlønn eller ventelønn.)

Kjenner forresten selv en person som gikk flere år på ventelønn fra Posten, etter å ha vært fagforeningstillitsvalgt i mange år. Han var svært fornøyd med de gode ordningene staten hadde for overtallige, og hevet stolt sin ventelønn mens han ventet på å bli førtidspensjonert. Og det er jo greit nok for ham, uten at jeg skal forsvare slike ordninger.

De som benytter ordningen gjør ikke noe galt. Skal man reagere mot noen, så bør skytset heller rettes mot politikerne som har vedtatt en slik ressursbruk.

Her kunne man sikkert ha satt frem noen lettvinte utsagn om «offentlig ansatte som aldri jobber», men det ville ikke være en riktig påstand. De aller fleste gjør jobben sin på ærlig og samvittighetsfullt vis. (Og min erfaring er at det finnes mange viktige jobber og kompetente mennesker til og med i offentlig byråkrati, for de som måtte lure.)

Det betyr selvfølgelig ikke at absolutt alle er slik. Det finnes unntak. Ikke dermed sagt at det er de som havner på «ventelønn».

Noen har avtaler om å være «evig sjef«.

[polldaddy poll=2229988]

Mest lest på Norske forhold sist uke, pr 8. november:

1. Ikke tilliten verdig.

2. Lov til å stille spørsmål.

 

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

VG: Avtalen i Forsvaret burde aldri vært inngått.

VG: Ansatte i Forsvaret kunne ikke sies opp.

VG, TV 2: Forsvaret: Får 225 000 i året uten å jobbe.

Vårt Land: 723 millioner i statlig ventelønn.

(Edit: Flyttet.) Mens noen prøver å lure staten for mange avgiftskroner ved å smugle, så kan andre sitte i godstolen og tappe pengesekken lovlig.

TU: (Det kuttes i andre og tildels bagatellmessige frynsegoder).