Politikk eller posisjon viktigst

Fra fredag til søndag er de klinkende klare standpunktene til det som er kjent som landets mest klartalende parti snudd på hodet. Av dem selv.

Politikken var viktigere enn posisjoner. Inntil en meningsmåling viste at de selv risikerte å ikke havne i byrådsposisjon.

Faksimile VG.

Fredag: Politikken er viktigere enn posisjoner.

Carl I. Hagen ville ha og fikk medieoppmerksomhet omkring sitt utspill om at han trekker seg som ordførerkandidat. Årsaken var at partiet ville prøve å stanse velgerflukten til Høyre. En flukt av FrP-velgere som heller ville ha Fabian stang som ordfører enn Frps egen Carl I. Hagen.

Når andre ikke roser storheten i det å trekke sitt kandidatur, må partiets egne talsmenn gjøre det. Samtidig understrekes som en selvfølgelighet at dette har jo partiet ment hele tiden.

– Det Carl I. Hagen sier er veldig stort, og egentlig ikke noe annet enn det Frp har sagt hele tiden – at gjennomslag for politikken er viktigere enn posisjoner, sier Tybring-Gjedde til Aftenposten.no.

Videre skriver Aftenposten at partiets representanter ikke ønsker å si om saken er diskutert innad i partiet. Hagen svarer imidlertid:

– Sånne ting svarer vi aldri på. Men det er full enighet i partiet om at gjennomslag for politikken er viktigere enn verv, sier Hagen til Aftenposten.no fredag morgen.

Det er altså full enighet i FrP om at politikken er viktigere enn posisjoner. På fredag morgen. (Dette har jo forøvrig FrP ment hele tiden!)

Dersom man skulle råke ut for en journalist som stiller spørsmål der svarene kan underminere en tenkt oppfølging om at man føler seg feil fremstilt av media, er det best å ikke svare. Aftenposten skriver:

– Alt jeg vil si står i sitatene deres. Jeg har ikke noe mer å si, sier en tydelig irritert Carl I. Hagen, før han bryter samtalen.

Senere samme morgen kan samme Carl I. Hagen innta TV-skjermen på TV2 Nyhetskanalen, og utover dagen få spalteplass, mikrofon- og kameraoppmerksomhet i flere medier, og avvise at han trekker seg som ordførerkandidat. Den muligheten hadde han selvfølgelig mistet dersom han hadde svart utdypende på spørsmål fra Aftenpostens journalist noen timer tidligere.

Er det typisk media å vri på og forvrenge alt alle fra FrP sier? Eller er det en del av strategien overfor egne sympatisører å skape seg mulighet til å bruke dette trumfkortet?

Søndag: Støtter ikke politikken uten å få posisjoner

Søndag 11. september, to dager etter at vi fikk vite om den fullstendige enigheten i FrP om at politikken er viktigere enn posisjoner, kan man lese i VG at FrP mener posisjoner er viktigere enn politikken. Det er totalt uaktuelt å støtte politikken hvis man ikke selv får posisjoner!

Det blir uansett ikke noe borgerlig byråd uten Frp. Så enkelt og greit er det, sier Frps gruppeleder Svenn Kristiansen til VG.

– Hva gjør dere dersom Høyre velger å samarbeide med KrF og Venstre i stedet for dere?

– Da blir det ikke noe borgerlig byråd. De vil få mistillit mot seg i løpet av en måneds tid, sier Kristiansen.

Forundret?

Dette har FrP ment hele tiden. Å kommunisere ulike budskaper fra ulike personer i ulike kanaler om samme sak er en krevende øvelse, men dersom man kan slå i bordet med «media er alltid ute etter oss» eller bare legge på røret hvis det skulle komme kritiske spørsmål, er strategien effektiv.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

 

Anders Behring Breivik på FrPs landsmøte

Terrorsiktede Anders Behring Breivik skal ha vært adskillig mer aktiv innen FrP enn hva ledelsen i partiet tidligere har informert om.

Selv fikk jeg for flere uker siden første tips fra noen som selv har møtt ham på et FrP-landsmøte om at Anders Behring Breivik skal ha vært tilstede. Det første tipset var imidlertid ikke spesifikt på hvilket år. Jeg mottok første tips etter at jeg 25. juli publiserte innlegget «Satt i eldresenter og skolestyre for FrP».

3. august bekreftet kommunikasjonsdirektør i Utdanningsetaten i Oslo, Trine Melgård, til Dagbladet at Anders Behring Breivik hadde vært oppnevnt fra FrP som medlem av tilsynsutvalget for Majorstuen eldre- og sykehjem og i styret til Uranienborg skole.

Disse verifiserbare folkevalgte vervene var forøvrig også ting som partiledelsen ikke hadde tatt med i sin redegjørelse om Anders Behring Breiviks aktivitet i FrP.

Bekreftet av stortingsrepresentant og flere andre

Anders Behring Breivik. Foto fra hans manifest.

Senere mottatte tips om hans landsmøtedeltakelse er bekreftet av uavhengige kilder innen partiet.

Det skal være kjent blant folk i FrPs ledelse, og det har vært snakket om det blant stortingsrepresentanter og ansatte, at Anders Behring Breivik faktisk var tilstede på FrPs landsmøte i Tønsberg i 2003.

FrP markerte sitt 30-årsjubileum i 2003. Alle medlemmer i partiet var inviterte til å delta på landsmøtet som publikum. «Husk medlemskort» sto det i invitasjonen til medlemmene.

Anders Behring Breivik var på den tiden betalende medlem i FrP og hadde som tidligere nevnt folkevalgte oppnevnte verv for partiet.

Dette var på den tiden da han fremdeles, ifølge hans manifest, hadde tro på å jobbe partipolitisk for å nå sine mål.

Fra FrPs landsmøtesider. (Skrivefeil som "Ønker" og "akreditering" er partiets egne og ikke noe jeg har manipulert inn.)

Mine kilder er medlemmer i FrP. En er blant annet tidligere ansatt og en er folkevalgt i en kommune. En navngitt stortingsrepresentant for FrP skal ha bekreftet overfor mine kilder at Anders Behring Breivik var tilstede på FrPs landsmøte i 2003 og at ledelsen har bilder fra landsmøtet der han er klart identifiserbar.

Navnet skal ikke ha stått på den offisielle delegatlisten, men partiet har ført en egen intern oversikt over påmeldte medlemmer som kun deltok på deler av landsmøtet.

Stortingsrepresentanten skal også ha uttalt at Anders Behring Breivik har vært mye mer aktiv i partiet enn hva som er kommet frem i media.

Det var bekymring for at media skulle få tak i dette og forstyrre valgkampinnspurten ved å stille spørsmål om partiledelsen kan ha holdt noe tilbake da de etter pågang fra media tidligere ga en ufullstendig redegjørelse om terrorsiktedes medlemskap.

Hvorvidt det stemmer at den nå terrorsiktede var avbildet på bilder som lå ute på FrPs landsmøtesider fra 2003 er vanskelig å verifisere nå. Bildene som tidligere lå ute er fjernet fra nettsidene.

Melding på FrPs nettsider når man prøver å se enkelte deler av landsmøteinformasjonen fra 2003.

Poenget i denne saken er ikke at partiet FrP skal hefte for hva et medlem senere har gjort av grufulle handlinger.

Poenget er hvordan partiledelsen har taklet saken, om informasjon er holdt tilbake og i tilfelle hvorfor.

 


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer om valgkampen:

VL: Fire av ti opplever innvandring som en trussel.

VL: Venstre-vri kan gi byrådpost i stedet for ordførerposisjon for Carl I. Hagen.

Mener begge deler

Hva mener FrP om saken? Det kommer an på hva du selv mener. Du finner alltids en FrP-politiker å være enig med.

(Lokale FrP-ledere som mener AP har skyld i terroren, Carl I. Hagen som mener politiet ikke skal bruke mer tid på det, eller Per Sandberg, som mener partiets viktige valgkampbrikke med sin egen strategisk definerte rolle, tar feil, jf Dagbladet.

Eller er det media som alltid skriver feil om hva de viktige brikkene i FrPs nye kommunikasjonsstrategi for valgkampen egentlig mener og sier.)

Faksimile VG.

 

Og hvis du har lyst til å sympatisere med, eller være en av de forfulgte i FrP, som alle andre hele tiden er ute etter å ta, finner du stadig bekreftelser.

Fra VG-artikkel.

Hvis du vil at det skal være slik altså. Det er også mulig å ha en faktabasert tilnærming til politikeres uttalelser, dersom man klarer å legge følelsene for partiet/politikeren til side.

Oppdatert 17. august. Carl I. Hagen innrømmer i VG at han ble korrekt gjengitt. Nå snur han og mener det han ble kritisert for å ikke mene i saken.

Oppdatert 16. august: Sentralstyremedlem og FrPs ordførerkandidat i Trondheim, Kristian Dahlberg Hauge, må fronte et annet budskap enn FrPs ordførerkandidat i Oslo. Hagens retorikk, myntet på Oslo-velgere trekker ikke velgere i Trondheim. Der er FrPs budskap som sendes ut i regionavisen Adresseavisen et helt annet enn på steder der hard innvandringsretorikk forventes å gi velgergevinst.

Liberaleren skriver mer om vinglingen i partiet, uten å avsløre at ulike budskap fra ulike talsmenn til ulike målgrupper i samme sak rett og slett er velgertaktikk.

Adresseavisen skriver også om de ulike synene som kommuniseres fra ulike talsmenn, men heller ikke de ser at når ulike sentralstyremedlemmer og toppkandidater i et ellers striglet parti kommuniserer ganske ulike budskap på ulike steder, kan dette ha sammenheng med hvilke velgergrupper de retter sitt budskap til.

«Innvandring truer ikke norske verdier… Enkelte formuleringer i programmet er uheldige…  Christian Tybring-Gjedde og Per Willy Amundsen har sagt mye de ikke skulle ha sagt om innvandring og som partiet ikke står bak… Er åpen for å motta flere flyktninger…»

Dahlberg Hauges budskap er rettet inn mot å vinne «Høyre-stemmer» i Trondheim. Fra velgere som ikke vil ha et vulgært innpakket budskap. Han skal ha de lyseblå.

Per Sandberg er derimot rettet inn mot å vinne de mange som tidligere har gitt uttrykk for at de sympatiserer med FrPs innvandringsretorikk. Velgere som helst vil ha et vulgært innpakket budskap. Hans ubehagelige rolle er å si nok til å sette i gang assosiasjoner hos disse slik at de lokkes opp fra sofaen og stemmer på Frp, men ikke så mye at de lyseblå som kollega Dahlberg Hauge skal hanke inn skremmes bort av partikollegaen med en annen målgruppe og rolle.

FrP kapret mediadekningen av valgkampåpningen

FrPs ordførerkandidat i Oslo, Carl I. Hagen, kapret raskt hele medie-Norge og fikk fokus på FrP ved sitt utspill om at politiet ikke trenger bruke ressurser på å etterforske Utøya-drapene. I år er valgkampen meget kort, og det gjelder kommunikasjonsstrategisk å få forsider og tid i TV-ruta for å legge til rette for at man selv og partikolleger får slippe til og fortelle hva partiet FrP egentlig mener. Når man selv er i TV-ruta og på forsidene hindrer man jo også politiske konkurrenter i å heller være der og selge inn sitt budskap.

Samtidig har alle signaliserte sympatistemmene til AP åpnet for å bli med å dele en stor kake med sympatistemmer. Noen må jo kunne ha sympati med FrP i stedet for AP, dersom de ser at media hele tiden er ute etter å ta alle i FrP i kjølvannet av terrorhendelsene?

(Oppdatert: 16. august sier Siv Jensen det rett ut i VG: Nå må sympatien med AP bort. Ser man på tidslinjen passer dette utmerket i en kommunikasjonsstrategi der media nå skal ha gått så hardt ut mot FrPs utspill for et par dager siden, slik at en god del velgere nå kan være modne for å heller få sympati med alltid media-forfulgte FrP.)

Når hele medie-Norge har gjengitt ordrett hva han sa, og de leserne/seerne som har lyst til å være enige med ham har svelget agnet, kommer neste akt.

Nå skal de som ikke liker uttalelsen også få sitt. Pluss de som har lyst til å få bekreftet at media alltid er ute etter å «ta oss i FrP». Da uttaler Carl I Hagen, om det godt forhåndsplanlagte og gjennomtenkte utspillet, at det hadde vært smart å ikke si det han altså sa. Pluss at han kan innta offerrollen og si at han ikke sa det han sa, men at media har funnet på det: Jeg blir misforstått. Jeg blir tillagt meninger jeg ikke har. (VG.)

Leser man kun mandagens oppslag i VG, kan det virke som om Carl I. Hagen ikke mener det som media gjenga at han sa på lørdag.

Man kan si mye om Carl I. Hagen, men man kan ikke si at han ikke forstår hvordan media jobber og hvordan politikere kan bruke media til å få fremstilt seg og sitt parti i henhold til planen.

Samme dag som «beklagelsen» er på trykk i VG, har samme Carl I. Hagen et forhåndsplanlagt utspill i NRK der budskapet er: «Jeg står rakrygget for det jeg har sagt og gjort.»

Det kastes ut et snøre hit og et annet dit. Man uttaler seg friskt, blir ordrett sitert, sier man angrer uttalelsene og fremstiller seg (partiet) som den uskyldige hakkekyllingen alle alltid vil ta uansett hva man sier.

Og parallelt har man sendt ut et budskap som av frelste tilhengere skal kunne tolkes som at man selvfølgelig fortsatt står på alt man tidligere har sagt, og som man vet at mange jo er enige i.

 

Gjeter eller offerlam?

Er Carl I. Hagen en solospiller uten mandat fra egen ledelse? Bare en ukjent og uerfaren lokalpolitiker som uttalte seg, ble feil gjengitt og angret på at han ikke skjønte at media er så slemme?

Eller er han en del av partistrategien i denne komprimerte valgkampen der han skal være murbrekkeren som skaffer partiet solid mediefokus fra starten og samtidig mobiliserer sympatistemmer til mediaforfulgte FrP? Det er vel ikke rettferdig at bare AP skal få sympati etter terrorhendelsene når FrP er et like stort offer! (Hmm. Den uttalelsen var ikke så ulik hva Siv Jensen klarte å lire ut av seg på NRK to dager etter terrorbomben i Oslo og nedslaktingen på Utøya. Før hun slapp til for å si at det hun sa, og som media hadde referert, var en misforståelse. (NRK.)

 

Kommunikasjonsstrategi

Yrkespolitikere lever av å få folk til å levere sitt partis stemmeseddel ved valget. Selv om de selv er rikspolitikere eller partiansatte rådgivere (de som egentlig utreder, lager forslag og skaper mye av partipolitikken som de folkevalgte skal bedrive) og ikke har navnet sitt på listen.

Det er statsstøtte pr mottatte stemme til partiene som i all hovedsak finansierer partienes organisasjon, rådgivere, sekretærer, lokaler,  materiell, valgkamp … og eventuell partilønn til partileder og andre tillitsvalgte i toppledelsen ( i tillegg til den lønn/godtgjørelse de gjerne har som folkevalgte offentlig lønnede heltidspolitikere).

Vil man ha maktposisjoner, gjelder det å få flest stemmer. Enten alene eller i koalisjon med andre. Og når man sikter mot nasjonal makt for første gang, er et naturlig trappetrinn å innta maktposisjoner i lokalvalget før, for å kunne snakke i neste valgkamp om at man jo «har bevist at man klarer å styre».

Skal man for eksempel ha ordførerverv i kommunene, er det om å gjøre å bli største parti i sin koalisjon for å kunne møte til forhandlinger med krav om å få ordførerposisjonen. Det mest synlige beviset på at man har lokalpolitisk makt. Nest største parti i gruppen som sammen danner flertall ligger da best an til å få varaordførerposisjonen.

I FrPs tilfelle betyr det gjerne at de må bli større enn Høyre i kommunene de ønsker å få toppverv. De må vinne velgere som ellers kan tenke seg å stemme Høyre (eller AP eller SP) samtidig som de må holde på velgere som mener de andre partiene er for veike på innvandring og integrering.

Det finnes kommunikasjonstricks for politikere som helst ikke vil miste velgere som har en helt annen mening enn dem selv om en sak. Man kan jo kommunisere ulike meninger i ulike medier, til ulike velgergrupper og til ulike tider. Og dersom noen skulle finne på å påpeke at man bedriver dobbeltkommunikasjon er det enkelt å innta en offerrolle og hevde at «media er hele tiden ute etter oss».

Et annet kommunikasjonstricks som enkelte politikere stadig praktiserer når de tvinges til retrett er å gi «liksombeklagelser». Man later som om man beklager noe, men går man til kjernen i uttalelsen og analyserer innholdet i den, blir det gjerne bare tullprat. Kanskje er det en dobbel nektelse, et manglende eller ekstra ord som snur opp ned på det meningsinnholdet man har signalisert. Eller, i muntlige og flyktige medier, ufullstendige setninger. Eller vage beklagelser og etterfølgende forbehold som slår ihjel det man tidligere har sagt. Man mener noe. Man presses til å beklage. Noen sier seg fornøyd. Man benekter at man er presset … og sannelig kan man stå og si at man mener det samme som før, mens en annen i partiet innkasserer gevinst på at man har gått bort fra samme uttalelser. (VG.)

Det gjør ikke noe rent kommunikasjonsstrategisk. De som hører eller leser uttalelsen har gjerne lyst til å forstå (tolke) uttalelsen som at den som har uttalt seg er enige med dem. (På den måten underbygger man jo også at man selv har rett.) Og overfladiske journalister vil ikke diskutere semantikk. De vil ofte servere uttalelsen under tittelen de har fått spilt inn, selv om intervjuobjektet har gitt dem to forhåndsinnøvde fraser uten reell substans fra kommunikasjonsrådgiveren. (En kommunikasjonsrådgiver som igjen ironisk nok kanskje ikke har noen jobb dersom han ikke klarer å produsere gode nok både/og-svar til sine rikspolitikere. Som skal skaffe stemmer til at partiets ukjente lokale marionetter inntar posisjoner lokalt og bidrar til å holde liv i partitoppenes nasjonale maktambisjoner.)

 

Vi vil bli lurt

Menneskehjernen liker enkle forklaringer. De som sympatiserer med et parti har lett for å godta enkle forklaringer fra politikere man identifiserer seg med. Samtidig vil man da skyve bort alle biter i puslespillet som ikke passer inn i det bildet man ønsker å ha.

Dersom én person i partiet man har bestemt seg for å like sier én ting og en annen person sier noe annet, har partiet kastet ut to snører og har dermed større sjanse for å få napp, for å bruke det bildet.

Politikere kan gjerne si ufullstendige setninger, ha motstridende uttalelser eller benytte en debatteknikk der de selv spiller med andre premisser for å løse dagens problemstilling enn andre debattanter. De som har lyst til å være enige får hjelp av sine egne hjerner til å fylle inn hva de egentlig mener.

Ikke tro bare at det er politikerne som lurer deg. Det er eventuelt hjernen din som har lyst til å bli lurt når du vrir og vrenger på politikeres uttalelser, og fjerner ting du ikke liker, for å få bildet av partiet/politikeren til å passe med bildet du selv har lyst til å ha av dem.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:
Min mening – ikke partiets mening.

VL: Fylkesleder i FrP tar permisjon  – som fylkesleder, men satser for fullt som ordførerkandidat for FrP.

En kvise på religionsfrihetens rumpe

Guvernøren ble drept fordi han fornærmet Islam. Eller rettere sagt: En muslim oppfattet det som en fornærmelse av profeten Muhammed når guvernøren var motstander av en streng blasfemilov.

Burde slikt gjøre inntrykk på personer som ønsker å leve i et land med ytringsfrihet og forholdsvis fritt for makt i religiøse lederes hender? Når fem hundre moderate lærde muslimer støtter slike drap, burde i alle fall noen våge å stille spørsmålet: Hvor moderate er egentlig muslimer i Norge som kaller seg moderate?

Faksimile Vårt Land.

Også i Norge har vi sett krav om å innføre en streng blasfemilov og rop om å fordømme de som fra muslimske troendes ståsted oppfattes å være krenkelser mot profeten Muhammed. 12. februar 2010 demonstrerte, i følge VG, 3000 muslimer ulovlig i Oslo. De protesterte mot den norske ytringsfriheten og krevde strengere blasfemilov og fordømmelser av de som etter deres oppfatning krenker Islam. Burde man gi etter for kravene om å beskytte Islam mot det talsmenn for muslimene i Norge oppfatter som kritikk og upassende ytringer om deres religion?

Med en streng blasfemilov som redskap ønsker noen å forfølge det de oppfatter som blasfemi. Kristne er den mest forfulgte religiøse gruppen i verden i dag. I åtte av de ti landene med mest religionsforfølgelse er Islam den dominerende religionen. Mange av landene har strenge blasfemilover, som i alle fall internt brukes for å legitimere avstraffelse og forfølgelse av de som oppfattes som fiender av det deres imam preker som den rette Islam.

Faksimile NRK (2004).

Ikke bare muslimer, men også politikere av svært ulik partitilhørighet, som prøver å vinne velgere, har støttet krav om strengere blasfemiparagraf i Norge. Opposisjonspolitiker Carl I. Hagen (FrP), Senterpartileder Liv Signe Navarsete og utenriksminister Jonas Gahr Støre (AP) har alle støttet krav om å vekke til live og praktisere mye strengere den sovende  norske blasfemiparagrafen.

De får selv vurdere om drapet på guvernøren i Pakistan er i deres ånd, eller om blasfemiparagrafen de vil ha i Norge ikke skal få tolkes slik muslimer synes den skal. Uansett er politikeres synsing i ettertid lite verdt den dagen de har gitt lovtolkere en blasfemilov å praktisere. Noen politikere vet muligens også at i blant annet Islam er det opp til religiøst lærde å tolke lover.

Krav om mer makt til og respekt for imamene i Islamsk Råd Norge er også satt frem en rekke ganger. Blant annet av Venstre-politiker Abid Q. Raja, som egentlig ville melde seg inn i forholdsvis konservative KrF, men siden de ikke ville la muslimer ta tillitsverv den gangen Raja ønsket politisk makt (Aftenposten, 2002), valgte han heller det liberale partiet Venstre. Gjør det for eksempel ham til liberal (eller moderat)? Ville den samme Raja vært sett mer på som en religiøs fanatiker og mørkemann dersom han heller hadde fått verv i KrF? Man burde kanskje bedømme moderat i forhold til de verdier man knytter til dette i Norge, og ikke i forhold til en «stammetolkning» av en religion som noen har tatt med seg fra Pakistan?

Etter mitt syn er blasfemiparagrafer å betrakte som kviser på religionsfrihetens rumpe. Det blir også feil å kalle alle ytringer man ikke liker om egen religion for blasfemi – religionsbespottelse som må straffes.

Siden religionsfrihet kun er en side av pluralismen i et mangfoldig, fritt samfunn, der også ytringsfrihet må veie meget tungt, må blasfemiparagrafer veies ikke bare i forhold til en tenkt eller subjektivt følt undertrykkelse av Islam (undertrykkelse i form av for eksempel å tegne en som kalles Muhammed). Om kristne, katolikker, jøder, buddhister, sikher, taoister og tilhengere av andre religoner enn Islam også måtte se blasfemiparagrafer som sin reddende engel, for å beskytte egen tro mot andres tvil, er blasfemiparagrafer for meg fremdeles en kvise det er mulig å slippe.

Nei til blasfemiparagraf i Norge.

Mer:

«Drep de som fornærmer Islam».

Ekstremislam vinner – Kvinner, homofile og ytringsfrihet taper.

[polldaddy poll=4342063]

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Se også Thomas Lægreids blogg: Er det Islam som er problemet?

Mer:

VL: Islamsk skriftlærd med oppsiktsvekkende uttalelse: Fordømmer muslimers terror mot kristne i Egypt. VL: Tre muslimer arrestert etter drap på julefeirende kristne i Egypt. VL: Kristne verdens mest forfulgte trosgruppe. VL: Prest: – Angrep på kristne i Egypt skyldes rasisme. -Muslimene som har gjort dette hater kristne, sier Fader Markos. VL: (Den viktigste grunnen til integrasjonsproblemene mener både tyskere og franskmenn er muslimenes egen motstand mot integrering.)

Da er saken klar

Flere tidligere stortingspolitikere har gjort sitt beste for å fremstille tidligere stortingspolitikere som noen som har vanskelig for å forstå ordninger de selv har vedtatt.  Ordninger som de hadde plikt til å  kontrollere, men valgt å ikke kontrollere særlig. Dermed har de kunnet nyte godt av  en institusjonalisert uvitenhet: Hverken politikerne som hadde vedtatt ordningen, de som administrerte ordningen på deres vegne eller eks-politikerne som kunne nyte godt av ordningen forsto at ordningen kunne utnyttes eller at den ble misbrukt. Hvis man skal tro politikerne, og det mener politikerne vi skal.

Mer om stortingspensjon:

Tillit til systemet.

Slipper lettere unna.

Lover og regler er visst så mye verre å forholde seg til for de som har utformet og vedtatt lovene, enn hva de har vedtatt skal gjelde overfor andre.

Etter at Gro Harlem Brundtland igjen fikk sette journalister som stilte upassende spørsmål til selveste henne på plass, så det ut til at politikernes trumfkort, uvitenheten, kunne komme de tiltalte eks-kollegene tilgode i trygdesvindelsaken. … men så kom Torbjørn Jagland.

Den katatrofeerklærte eks-statsministeren som fikk skylda for å havarere AP-skuta da Gro mønstret av, skjønte visstnok at stortingspolitikernes pensjonssystem kunne utnyttes. Hvis selv Torbjørn Jagland skjønte noe, er det vel bortimot umulig for Magnus Stangeland og Anders Talleraas nå å hevde med troverdighet at de ikke skjønte det?

Jagland, en skjønner

Faksimile Nettavisen.

Bildet ledsaget artikkelen «Norge ikke lenger best i verden«.

Etter Gro kom Jagland, og da raste alt for mange politikere.

[polldaddy poll=4060339]

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

VG: Forsvarerne krever full frifinnelse for stortingspensjonistene. VG: Pensjonstiltalte på pinebenken frem til jul.

TV2, VG: Aktor krever seks måneder fengsel for  Talleraas og seksti dager for Stangeland.

TV2: Jagland: -Pensjonssystemet kunne utnyttes.

Lønn som fortjent

Enhver aksjon gir en reaksjon. Dette begrepet er avledet av Newtons tredje lov. Man kan like det eller ikke, men den fysiske loven er der. Man kommer ikke unna.

Folkelig kan dette begrepet oppfattes som at enhver aktivitet politikere foretar seg i offentlighet, utløser en reaksjon.

Denne reaksjonen kan for eksempel være økt tilslutning eller frafall fra velgere/sympatisører i meningsmålinger eller samarbeidspartnere i politikken.

– – – – –

Oppdatert 3. september:

Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og flere andre ministre må levere tilbake dyre gaver etter å ha brutt regjeringens egne grenser for hva de mener å kunne tillate seg.

  • (TV 2: Gavesaken en permanent bulk for Støre og Strøm-Erichsen.)
  • (VG: Marie Simonsen: -Navarsete må ha vært bevisstløs i gjerningsøyeblikket.)

Slike utslag av dårlig dømmekraft kan gi en reaksjon blant velgerne, men det kan også bli en sympatibølge hvis mange mener media har vært urimelige.

  • (VG: Korrupsjonsekspert: -Dette kan være brudd på straffeloven.)

– – – – –

Det skal bli spennende å se om Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm skaper ny vind i seilene for eget parti når Arbeidsdepartementet tilbyr inntil 832 000,- kroner for å skrive taler for ministeren.

Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm (AP). Foto: Scanpix

Det er vel ikke akkurat blant arbeidsløse hun rekrutterer, men … enhver aksjon gir jo en reaksjon… En kjedereaksjon vil jo bli at en person et eller annet sted kan få en jobb som blir ledig. Og arbeidsledighet ligger jo under ministerens ansvarsområde, så kanskje får hun honnør for å ta godt i når hun skal skape en ny arbeidsplass.

Eller får hun og AP motbør for å øke offentlige utgifter på et område de færreste velgere har etterspurt mer. Holder det ikke å ha økt antall politiske rådgivere og statssekretærer (politiske stillinger) formidabelt de siste årene?

Mer: Politisk invasjon i byråkratland, Aftenposten.

Er det helt uproblematisk å ansette adminstrativt ansatte, i utgangspunktet politisk uavhengige, til å skrive taler for en politiker?

Folk vil ha bedre skoler, mer behandling, bedre veier, mer politi og mye mer, men får flere taler. Og det fra en underordnet byråkrat som kan komme til å bli lønnet med nesten like mye som en gjennomsnittlig direktørlønn i statlige selskaper med mindre enn 25 ansatte. (Den er 886 000,- i følge en rapport fra Riksrevisjonen, omtalt i TV 2.)

Vil velgerne gi som svar noe som kan oppfattes som lønn som fortjent?

Høyre har vært ute og uttalt seg kritisk til ansettelsen. Fra ellers (i alle fall tidligere) byråkrati-kritiske FrP har det, når dette skrives, vært stille.

(Lønnsnivået unngår nok også næringsminister Trond Giskes blikk. Han skal jo bare se på de høye lederlønningene i staten, og dette er jo ingen lederstilling,  selv om den er lønnsledende.)

Vedkommende som ansettes som taleskriver i departementet nå kan komme til å skrive taler for en statsråd fra et hvilket som helst parti om noen år. Selv om regjeringer kommer og går, så vil denne taleskriveren sitte i departementet. Er det enkelte som frykter en reaksjon fra taleskriveren tro?

Utsnitt av stillingsannonsen

Forresten: Stillingsannonsen er jo interessant. Og man fyller kravene. Kanskje jeg burde søke? Og kanskje jeg allerede har søkt he-he 🙂

 

[polldaddy poll=3665358]

Flere innlegg om sammenblanding politikk/forvaltning/roller:


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

 

Mer politikk:

TV 2: FrP med utspill på strategikonferanse: Siv Jensen etterlyser svar fra Høyre om innvandringspolitikk.

TV 2: Rødgrønn bunnotering. Laveste oppslutning på meningsmåling siden de vant flertall ved valget i 2005. TV 2: Høyre størst i et gjennomsnitt av alle meningsmålinger i august. VL: Høyre klart størst på ny måling av Synovate for Dagbladet. VL: Erna slår Jens med 2,6 prosentpoeng i ny måling. Tar mange velgere fra AP. TV 2: Siv Jensen mener Trond Giske må forklare seg i Stortinget om Hermansen-saken. TV 2: Erna Solberg: -AP tegner et skremmebilde av Høyre. TV 2: FrP under 20-tallet på meningsmåling.

Står opp for barn og barnebarn

Oppdatert 31. mai. Nå skal lærerne slutte å omtale kjernefamilier som vanlig familie, Vårt Land.

– – –

Eks-politiker Carl I. Hagen har valgt å gå hardt ut mot sin eks-svigersønn som han kaller en drittsekk i en kronikk i Aftenposten. Der kan vi også lese at han mener  transpersonen har løyet, opptrådt med manglende omsorg og ubetenksomt overfor barna og sin ektefelle, samt vært egoistisk.

Med slike utfall stiller Hagen seg lagelig til for hugg fra de som ønsker å ta mannen og ikke ballen.

Dette er ikke bare et bidrag i samfunnsdebatten, men kan også leses som et partsinnlegg i en pågående rettslig strid om samværsrett mellom transen og dennes barn med Hagens datter.

Har slike samværssaker noe i offentlighetens lys å gjøre? Svært mange vil nok si nei. Det tror jeg også er Carl I. Hagens syn. Saken er allikevel blitt bragt ut i media av NRK og den ene part, som TV-underholdning. De har dermed provosert frem Hagens tilsvar i debatten og opinionskampen, ved å ikke ta hensyn til barna i denne saken.

Faksimile NRK.

Carl I. Hagen opptrer som far og bestefar. Det virker åpenbart at dette ikke er en kamp han tar med glede, men av nødvendighet. Det betyr nok også at saken griper dypere inn i hjerterøttene enn nærmest en hvilken som helst annen sak som kun er politisk og ikke personlig. I kronikken skriver han:

Jeg synes det mest sentrale spørsmålet her er: Hvem er de virkelige ofre i denne situasjonen? Er det transpersonen eller de uskyldige barna? Hvor er barnas rettsvern?

For å si det rett frem: Det er ingen unnskyldning for en drittsekk at han er en transperson. Min ekssvigersønn burde ikke vært gitt adgang til å forlede det norske folk i beste sendetid på statskanalen NRK.

De som eventuelt måtte finne på å rette en fordømmende pekefinger mot Carl I. Hagen for intoleranse mot transpersoner bommer stygt. Flere ganger i kronikken påpeker han at det ikke er legningen til slike personer han kritiserer. Dette gjelder en bestemt persons opptreden og det ubehag det hevdes å ha skapt for barna.

At han heller ikke går offentlig ut med svigersønnens navn i debatten, underbygger påstanden om at svigersønnen selv skapte ubehag for barna ved å stå frem med fullt navn og sjokkerende avsløringer i TV-serien. I følge Hagen uten at barna var informert om avsløringene som skulle komme.

(Oppdatert: Det opplagte skjedde. Nå har Lise (tidligere Lars) Lindalen stått frem som eks-svigersønnen i VG og tar tabloid til motmæle.

Den andre parten, eks-kone Camilla Lindalen, har derimot valgt å stå frem i Nettavisen på en mer seriøs måte.)

Eventuelle fordømmende pekefingre bør heller rettes mot NRK for å ikke i det hele tatt ha gitt den andre part, og barna, mulighet til å ivareta sine interesser i en strid som utspiller seg i retten, og med et ensidig sympatiskapende bakteppe for den ene part på TV-skjermen.

PS: Hagens datter har juridisk erfaring innen blant annet barnevernsrett og familierett, og kunne sikkert selv ha svart godt for seg om dette der slike saker hører hjemme. At hun ikke selv har valgt å ta debatten i media kan gi henne et fortrinn i sakens rettslige sammenheng. Da kan NRKs underholdningsaspekt og ensidighet slå ubehagelig tilbake på den andre parten.

[polldaddy poll=3224674]

Mest lest på Norske forhold sist uke, pr 19. mai.

  1. Innfør en ny vårtradisjon.
  2. Ekstremislam vinner – Kvinner, homofile og ytringsfrihet taper.
  3. Grenseløse foreldre.
  4. Pinlig polititabbe.
  5. Slipper lettere unna.

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

TV 2: Hagens datter: -Du reddet livet mitt, pappa.

VG: Lars/Lise Lindalen: Vil klage Aftenposten inn for PFU. Hagen identifiserte barna mine. TV 2: (Fortvilet over begrepsforvirring etter kronikken.) VG: Carl I. Hagens datter, Camilla: -Han sviktet oss. VG: Hagen ba NRK fjerne ekssvigersønns etternavn. vl.no: Ekssvigersønn skremt av Hagen. TV 2: Hagens ekssvigersønn, Lise: -Jeg er sjokkert. VG: Tungt for min datter. vl.no: Carl I. Hagen kritiserer ekssvigersønn etter transeserie. TV 2: Hagen ut mot transe-svigersønn.

I kronikken nevnes også frykten for mobbing av barna og mors og bestefars innsats for forebygging av slik mobbing. (Elevundersøkelsen 2010 viser at det er like mye mobbing på skolene som i fjor.)

Et apropos om en dansk samværssak: vl.no: Ulovlig å frata far samværsrett etter kirkebesøk.

FrP: For langt fra ord til handling?

Etter FrPs landsmøte stiller enkelte i media spørsmålet om det er noen slags uenighet mellom Siv Jensen og Carl I. Hagen. Eller mellom på den ene siden de som har det travelt med å få makt, eller er fornøyd med å ha makt, og på den andre siden de som er fornøyd med å få oppmerksomhet. (Mer: Grasrota mot ledelsen i FrP.)

I tilfelle det er noen «knute på tråden», så er den mellom Siv Jensen og hennes strategisjef Geir Mo på den ene siden, og landsmøtets flertall på den andre siden. Det viktigste man kan trekke ut av «landsmøteopprøret» er at FrPs representanter nå faktisk har all makt selv til å bevise eller motbevise om de er til å stole på i det de sier.

Faksimile VG.

Vil de fornye eller lure Norge?

Flere talsmenn for de som sto på flertallets side da ledelsen ble påført tap, fremhever i VG at det er viktigere å stå på «partiets hjertesaker», «partiets primærpolitikk», «våre viktigste saker», enn å ha maktposisjoner (i kommunene). Særlig er det to saker som er uspiselige for FrPs landsmøte, selv om de er i maktposisjon i kommunene det gjelder: FrPs representanter skal ikke stemme for eiendomsskatt eller bompenger:

«På landsmøtet i helgen sto hele ti fylkeslag bak et forslag om å stramme inn reaksjonene mot partifeller som bryter med partiets nulltoleranse for blant annet eiendomsskatt og bompenger

Dersom man skal tro flertallsrepresentantene, blant dem FrPs stortingsrepresentanter Per Willy Amundsen, Kenneth Svendsen og Bård Hoksrud, så mener de partiet må reagere strengere mot partifeller som bryter med partiets politikk, særlig innen signalsakene eiendomsskatt og bompenger.

«Ledelsen må ta det på alvor.» … «Makt betyr ikke alt.» … «Noen saker er ufravikelige …», «Problemet har vært at vi har blitt uklare, fordi enkelte går med på ting som bryter med våre viktige saker.» …

Prøven på om FrP-representantene virkelig mener det de krever, vil først og fremst stå i deres egne lokallag og fylkeslag.

Hvordan har de selv reagert mot partifeller som har stemt for de påstått ufravikelige sakene, eiendomsskatt og bompenger? Kommer de selv til å reagere strengere mot FrP-representanter i kommuner som stemmer for (eller har stemt for) budsjettforslag der eiendomsskatt inngår, eller veiplaner der bompenger inngår? Eller er det bare tomme ord for å fortsatt fri til  protestvelgerne?

Koker det ned til at de ti fylkene/fylkeslederne, og andre som står bak kravet om strengere reaksjoner, bare har det i kjeften, men ikke har evne til å handle selv om de har makt til det?

Hvordan er tilstanden i ditt fylke: Har noen FrP-representanter stemt for eidendomsskatt eller bompenger i fylkene som krevde strengere reaksjoner?

Hvis fylkeslederne i Akershus, Sør-Trøndelag, Nordland, Buskerud, Østfold, Hedmark, Oppland, Telemark, Finnmark og Aust-Agder (og eventuelt andre som sto bak kravet om strengere reaksjoner) selv har tilfeller i egne fylker der de ikke har reagert strengt, må deres egne ord om å være tøffe ha null troverdighet. Da har de selv vist at de mangler handlekraft når de selv har makt til å gjøre noe, og helst bare har det i kjeften.

Selv Siv Jensen forventer at FrP-lagene selv rydder opp blant sine egne representanter som har stemt for eiendomsskatt, slik de faktisk har makt til, ved å blant annet foreslå eksklusjon eller suspensjon, eller reagere på andre måter. Hvis de ikke gjør som Siv forventer, og som de selv har krevd at sentralstyret også må bli strengere på, så er opprøret bare et spill for galleriet. Eller for å appellere til protestsegmentet i velgermassen.

Oversatt til praktisk politikk må det bety at valgløftene til disse FrP-erne da ikke er til å stole på?

For deres egen del er fordelen at de selv har makt til å gjøre noe med det i egne rekker. Men er de i stand til å gjøre noe med den makten de har til det, eller vil de helst bare ha oppmerksomhet? Eller egentlig beholde både protestvelgerne og maktposisjonene?

(Valganalytiker Svein Tore Marthinsen skriver mer om FrPs problem.)

– – –

[polldaddy poll=3110224]

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 26. april.

  1. Død etter politirot.
  2. Grasrota mot ledelsen i FrP.
  3. Rådmann fikk mer lønn – og mindre ansvar.
  4. Imamutdanning på islamistenes premisser.
  5. Ulikhet for loven.

Bloggurat
Blogglisten

Twingly BlogRank

I blogginnlegget «FrP mister seg selv«, skriver Svein Tore Marthinsen meget interessant om kampen i FrP mellom å skaffe seg maktposisjoner og kampen for idealene og velgerne.

Grasrota mot ledelsen i FrP

Media har fokusert på kampen om plass i sentralstyret i FrP mellom Terje Søviknes og Bård Hoksrud.

(Oppdatert 25. april: VG: Søviknes ble ikke innvalgt i sentralstyret.
Vårt Land: Søviknes rammes av gammel synd -Stemte for bompenger.

Et annet utslag av kollisjonen mellom maktens ansvarlighet og opposisjonens populistiske handlingsrom: Siv ber FrP bli mer maktkåte, Carl I. ber FrP bli mer opprørske.)

På flere måter kan dette sees på som en kamp mellom «grasrota» og «ledelsen» i FrP. Selvfølgelig med noen forbehold, da hverken grasrota eller ledelsen er entydig for eller mot den ene eller andre kandidaten og det tilhørende resolusjonsforslaget som skal samle støtte til opponenten, stortingsrepresentant Bård Hoksrud.

Fra frp.no

Utad signaliseres dette fra opprørernes side som en kamp om prinsipper: Bompenger og eiendomsskatt er ikke under noen omstendigheter aktuelt.

Det ligger nok mer bak. En side er strategi. Liberaleren skriver interessant om det, relatert til Arbeiderpartiets veivalg i 1920-årene, så det lar jeg ligge.

En annen side er mer tabloidmedievennlig. Terje Søviknes gjorde for ni år siden noe som så mange andre politikere i både FrP og andre partier gjør; gikk til sengs med en «underordnet» på et partiarrangement.

I motsetning til hva de fleste andre opplever, så havnet saken i riksmedia. Det har nok sammenheng med at han var nestleder og hva media kalte «FrPs kronprins».

Episoden i 2001 skjedde på et FPU-arrangement i Langesund, i Bamble i Telemark. Bård Hoksrud, som nå er lansert som motkandidat, kommer fra Bamble, og var FPU-formann da episoden skjedde. Neppe tilfeldig. Noen vil spille på alle strenger de kan finne for å ramme Terje Søviknes og ledelsen.

Avdøde Jon I. Alvheim var kanskje den største garantisten mot å rehabilitere Terje Søviknes ved å ta ham inn i sentralstyret igjen. Alvheim var tilfeldigvis også stortingsrepresentant fra Telemark, som Bård Hoksrud er nå.

Resolusjonen er det overfladiske angrepet på partiledelsen og deres kandidat. Selv om ingen av arkitektene bak opponentenes forslag sikkert vil risikere å stå frem med den andre delen av kritikken mot Siv Jensen/ledelsen og deres kandidat, så får de ikke uventet den sikkert tilsiktede hjelp til å rippe opp i Jensens opptreden etter Søviknes-episoden. (Mer om håndteringen den gang i denne interessante bloggen.)

Et ballespark til Siv Jensen og hennes krets, fra de som står bak de som er blitt satt til å fronte opposisjonen, regner jeg med. Ikke stortingsrepresentantene Kenneth Svendsen og Kari Kjønaas Kjos, men kanskje noen av de andre i fylkene som står bak resolusjonen.

  • Vi får kanskje aldri vite hvem, men jeg blir ikke overrasket over om noen som selv føler seg underakseptert av ledelsen, er en av arkitektene bak noe av formen på «grasrot-opprøret» som er kamuflert som en prinsipiell motstand mot bompenger og eiendomsskatt. (Da antagelig noen som ikke selv er i maktposisjon og synes ledelsen kanskje gir for mye ros til de som er i posisjon og for lite til seg selv, som er utenfor flertallsmakt, men standhaftig?)

At representanter for lokallaget til Bård Hoksrud stemte for eiendomsskatt få dager før landsmøtet, viser at «grasrotopprøret» ikke nødvendigvis er fundert på så god kontakt med grasrota.

Leter man så finner man kanskje også flere eksempler i forslagsstillernes egne fylker der noen har stemt for eiendomsskatt, eller kanskje til og med bompenger, uten at deres eget fylkeslag har gjort noe for å få dem ekskludert.

Ønsker egentlig forslagsstillerne at sentralstyret (ledelsen/Siv Jensen) skal sørge for å  ekskludere for eksempel Bård Hoksruds støttespillere i eget lokallag, uten å høre på lokallag og fylkeslag? Det tviler jeg på.

Det kunne vært interessant å spørre lederne i de ulike fylkeslagene om det for å se hva som egentlig er substansen i det såkalte «grasrotopprøret».

Faksimile VG.

Det kan bli jevnt.

Følgende ti fylkeslag står bak resolusjonsforslag nummer 4: «Fremskrittspartiets program ligger fast, » som pålegger sentralstyret å «sørge for at alvorlige brudd på partiprogrammet får konsekvenser for de det måtte gjelde». (Tallet viser antall delegater):

Aust-Agder 5, Buskerud 10, Telemark 7, Østfold 10, Akershus 17, Oppland 8, Hedmark 9, Sør-Trøndelag 11, Finnmark 6, Nordland 11. Tilsammen 94 delegater.

Følgende ni fylkeslag står ikke oppført som forslagsstillere bak forslaget:

Oslo 18, Vestfold 8, Vest-Agder 6, Rogaland 14, Hordaland 16, Sogn og Fjordane 6, Møre og Romsdal 10, Nord-Trøndelag 7, Troms 8. Tilsammen har de 93 delegater.

Man kan anta at ledelsen har et flertall blant de øvrige 47 delegatene, fra sentralstyret, stortingsgruppen og FPU. Tilsammen er det 234 delegater med stemmerett.

Nå er dette selvfølgelig ikke så enkelt som at man bare kan regne sammen delegatene på denne måten.

Hvis man forutsetter at delegatene ikke har bundet mandat (altså at de ikke er tvunget til å følge flertallets vedtak i eget fylkeslag), så kan det være både tilhengere og motstandere av resolusjonen blant forslagsstiller-fylkenes delegater, men tilhengerne er i flertall i det enkelte fylke. Det kan også være ulikt i de andre fylkene.

I tillegg kan det være en blanding av

  • prinsipper
  • motstand mot personen Terje Søviknes
  • og ønsket om å gi ledelsen et ballespark.

Møre og Romsdal har for eksempel ikke stilt seg bak resolusjonsforslaget , men i følge Sunnmørsposten vil Møre-delegasjonen støtte dem som vil hindre at Os-ordføreren blir valgt inn i Frps sentralstyre. «De vil stoppe Søviknes sitt rikspolitiske comeback tross at han har bred støtte i partiledelsen.»

Et utfall kan også bli at resolusjonen ikke blir realitetsbehandlet. Valg til sentralstyret foregår nemlig før lunsj på søndag, mens resolusjonsbehandlingen ikke skjer før etter lunsj.

Og da kan hensikten være oppnådd, uten at forslagsstillerne er nødt til å stå for et forslag som gir sentralstyret en plikt som forslagstillerne egentlig ikke vil gi dem: Plikt til å overstyre lokallag og fylkeslag ved å ta initiativ i eksklusjonsprosesser?

I dag er det lokallagene/fylkeslagene som har makt/plikt til å starte eksklusjonsprosesser mot FrP-ere som stemmer for bompenger og eiendomsskatt i kommunestyrer, og ikke sentralstyret.

Per Sandberg leder komiteen som skal anbefale hvilken skjebne resolusjonsforslagene får. Da må man ikke bli overrasket når han sier det samme til landsmøtet som han sa til slutt i artikkelen i Dagsavisen.

Er dette virkelig et «grasrotopprør» for å få ledelsen til å overstyre grasrota i partiet i eksklusjonssaker, og kaste ut alle som sentralstyret etter eget skjønn ikke ønsker å ha på laget lenger, eller har opprørerne bare vært taktikere?

Uten at media har gjennomskuet dem, og stilt kritiske spørsmål selvfølgelig.

God timing: Et oppslag om at et lokallag i Hoksruds fylke gikk mot bompenger og sto på prinsipplinjen, ble presentert på frp.no under landsmøtet.

En ordfører i Søviknes’ fylke støtter pragmatikerlinjen (NRK).

[polldaddy poll=3102505]

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 21. april.

  1. Førerkort – ingen lek for barn.
  2. De som gir alt.
  3. Ulikhet for loven.
  4. DU får regninga for askeproblemene.
  5. Flere synder.

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

TV 2: Hoksrud valgt. Søviknes vraket.

TV 2: FrP-kompromiss om bompenger.

Vårt Land: Bom-nederlag for Søviknes.

TV 2: Søviknes: Jeg er ydmyk og takknemlig.

TV 2: Amerikansk frihetskjemper på FrP-landsmøtet.

Folkelige og populære Bjarne Brøndbo (AP-medlem) er innleid som toastmaster av FrP.

Vårt Land: Hagen skyter på eget parti.

TV 2: Folk forventer regjeringsskifte.

VG: Siv Jensen hever kniven: Hvor er du Arne Strand.