Tilfeldigheter avgjør helsebehandling

Barn som ikke får rask nok helsebehandling i dette landet er saker som lett engasjerer folk og fenger media. Dagbladet har fortalt om 18 måneder gamle Luna Mortensen, som lider av en kompleks form for epilepsi.

– Vi har vært hos flere nevrologer, og bedt alle om å henvise oss videre til utredning. Men det skjer ikke annet enn møte på møte der det skal snakkes om Lunas situasjon. Gang på gang går nevrologene fra møter uten å være noe nærmere en løsning, sier Maria til Dagbladet.

Faksimile Dagbladet.

Faksimile Dagbladet.

Oslo universitetssykehus opplyser på sine nettsider at ventetiden for utredning er tre til seks måneder. Etter et år fikk mor Maria Sambor nok av venting, forhørte seg med leger i andre land og fikk bestilt skanning av hjernen til Luna i London.

– Det kostet 30 http://www.buy-trusted-tablets.com 000 av egen lomme. Jeg sendte bildene av Lunas hjerne videre til internasjonale barnenevrologer:
– De så det med én gang: «Hun må opereres umiddelbart», gjengir tobarnsmoren.

Nå har Luna reist til et sykehus i Houston, USA. Etter undersøkelser vil en mulig operasjon finne sted i begynnelsen av oktober. Prisen er 100 000 U.S. dollar, omtrent 635 000 norske kroner, som familien med god hjelp fikk samlet inn fra privatpersoner og firmaer i inn- og utland i løpet av ni dager.

Det hastverket som utenlandske kolleger angivelig så, deles tydeligvis ikke av norske eksperter på området, som tilsynelatende fortsatt så behov for å utrede.

– Alle pasienter gjennomgår grundige utredninger der mange spesialister er involvert før man endelig konkluderer med hva man mener bør gjøres. Dette er svært komplekse og vanskelige saker, og  i flere tilfeller vil det være motstridende oppfatning også blant forskjellige sentre i utlandet om hvordan pasientene bør håndteres, sier avdelingsleder Anette Ramm-Pettersen til Dagbladet.

Det er ikke mulig for oss utenforstående å avgjøre hvorvidt det er de utenlandske eller de norske fagfolkene som har rett når de førstnevnte konkluderer med rask behandling, mens de sistnevnte vil utrede langt på overtid av vanlig ventetid.

Hva avdelingslederen og Dagbladet ikke sier noe om er imidlertid følgende problemstilling: Kirurger trenger å operere en viss mengde pasienter for å skaffe seg tilstrekkelig erfaring og faglig tyngde på sitt område. Eventuelt for å fortsatt kunne holde seg på ekspertnivå. Befolkningstallet i Norge setter naturlige begrensninger for hvor mange eksperter landet klarer å holde faglig høyt oppdatert på plager det er få forekomster av i dette landet.

Innen epilepsikirurgi blir det i Norge ikke operert mer enn ca 10 barn i året. (Voksne pasienter kommer i tillegg.) Kilde: Oslo universitetssykehus, avdeling Spesialsykehuset for epilepsi (SSE).

Det er vanlig på flere smale behandlingsområder å sende pasienter til utlandet, fordi det årlig foretas for få operasjoner i Norge til at det nasjonale fagmiljøet klarer å holde seg ajour. Og her ligger en kime til mulige interessekonflikter. Kirurger med ambisjoner om å være blant de ledende på sitt fagområde, kanskje også sammen med kolleger ved det norske sykehuset som har denne ekspertisen behandle nok spesielle tilfeller til at de kan publisere en artikkel, kan komme til å bli påvirket av dette.

De skal selvfølgelig ikke la slike ting komme i veien. Fasiten sier jo at det er medisinsk etisk uforsvarlig. Allikevel har det av og til vært spekulert på om slike ting, som ikke skal skje, faktisk allikevel skjer.

Man kan ikke forvente at kolleger uten videre står åpent frem og forteller om slikt. Da risikerer de å bli brennemerket og utstøtt fra det «gode selskap». Slike historier får man eventuelt kun høre i fortrolighet, fra fagfolk med sjelekvaler om tilstanden, dersom man er i slike kretser. Dette er uansett ikke noe aviser eller TV gidder bruke store ressurser på å grave frem ved godt metodisk arbeid mot kilder og solid innhenting av kunnskap. Og da gidder ikke nasjonale politikere og fagmyndigheter gjøre noe med det heller.

En annen innfallsvinkel er denne:

I dag er nasjonale behandlings- og kompetansesenter for ulike helseplager lagt inn under de lokale helseforetakene. Avdeling for kompleks epilepsi (SSE) er for eksempel en avdeling under Oslo Universitetssykehus. Det har i rundt ti år vært uttrykt bekymring fra ulike hold for at hvert enkelt helseforetaks lokale økonomiske og helsepolitiske forhold kan påvirke hvordan slike nasjonale oppgaver blir ivaretatt.

Kritiske innvendinger kan imidlertid lett feilaktig ha blitt forvekslet med generell kritikk av «foretakifiseringen». Slike feilslutninger, der man er uenig med budbringeren på bakgrunn av tidligere budskaper denne har bragt, kan skje også i departementale hoder.

Helse- og omsorgsminister Bent Høie (H). Foto: Bjørn Stuedal.

Vil helseminister Bent Høie (H) våge å stille spørsmål ved hvordan små norske fagmiljøer skal avgjøre hvordan små norske fagmiljøer skal avgjøre hva disse samme norske fagmiljøene skal avgjøre?

Statssekretærene i Helse- og omsorgsdepartementet, fra venstre: Cecilie Brein-Karlsen (FrP),  Anne Grethe Erlandsen (H), Astrid Nøklebye Heiberg (H) og Lisbeth Normann (H). Foto: Helse- og omsorgsdepartementet. CC-lisens.

Statssekretærene i Helse- og omsorgsdepartementet, fra venstre: Cecilie Brein-Karlsen (FrP), Anne Grethe Erlandsen (H), Astrid Nøklebye Heiberg (H) og Lisbeth Normann (H). Foto: Helse- og omsorgsdepartementet. CC-lisens.

Eller er dette en typisk sak å dytte ned på statssekretærnivå, og løse ved å produsere et notat som lar status quo råde?

Altså at det fortsatt skal være litt tilfeldig hvor god behandling den enkelte får innenlands. Og det er eventuelt opp til lokal dugnadsinnsats og gavmilde givere å finansiere helsebehandling utenlands når norske eksperter vegrer seg for å ta den av og til vanskelige beslutningen om å sende fra seg interessante tilfeller. Hvis norske eksperter bare hadde tatt en avgjørelse og sagt ja til å sende den behandlingstrengende utenlands, hadde norske myndigheter også betalt for behandlingen.

Mer informasjon om epilepsi fra Norsk Helseinformatikk.

Noen tidligere innlegg:

Annonser

Dugnad: Steinlegg Slottsplassen

La oss invitere til en dugnad for å få steinlagt Slottsplassen. Ikke bare blir det penere, mer praktisk og i tråd med slottsarkitektens planer, men det kan også bli billigere enn hva kalkylene for drenering og ny grus viser.

Faksimile Aftenposten.

Slottsplassen er dekket av en rødaktig grus som ved kraftig regnvær blir skyllet nedover mot Karl Johans gate i krysset med Frederiks gate. Om man derimot går fra Slottsplassen, krysser Frederiks gate og fortsetter til Karl Johans gate 47, står man på en flott steinlagt plass foran universitetsbygninger (1841-1851) bygget i samme periode som slottet (1825-1849). Burde ikke også Slottsplassen se lignende ut?

Universitetsplassen. Foto: morgueFile.

Grunnen til at det opprinnelig ligger grus på Slottsplassen er pengemangel da slottet ble bygget.

Grunnen til at grusen havner øverst i Karl Johans gate når det regner ligger også i grunnen.

Under grusen ligger det asfalt fra krigens dager. (Gammel nazi-asfalt kalte TV2 det.)

Asfalten hindrer at regnvann dreneres videre nedover i grunnen og gir i stedet en «vannsklie-effekt» på grusen som til enhver tid måtte ligge oppå, og da får man plager med grusavrenning. Mellom 30 og 70 tonn grus renner bort fra Slottsplassen hver gang det regner kraftig i Oslo, forteller kommunikasjonssjef ved slottet, Marianne Hagen til Aftenposten.

Faksimile VG.

Ingen vil ha det slik.

Det er i skrivende stund over to år og tre måneder siden VG meldte at «Slottet har nå bestemt at asfalten skal fjernes.»

Vel, VG får svare for sin formulering.

Kongeparet, via slottsforvalteren, kan legge frem ønsker, og det har de gjort. Så er det opp til regulerende og bevilgende myndigheter å eventuelt gi klarsignal eller sette ned foten.

Det Slottet egentlig ganske ydmykt tok initiativ til for over to år siden var vel å i første omgang få på bordet en kalkyle på hvor mye det vil koste å få ordnet med drenering av Slottsplassen slik at grusen holder seg der den skal, selv når det regner i hovedstaden.

Drenering og ny grus – 100 millioner kroner

Statsbygg har deretter utarbeidet et kostnadsoverslag på 100 millioner kroner for oppgraving, drenering og ny gruslegging av Slottsplassen. Denne gang med en grus som støver noe mindre.

Min magefølelse sier at kongen er redd for å fremstå som sløsende og ekstravagant når Statsbygg allerede før byggestart signaliserer 100 millioner kroner. Statsbygg er liksom ikke kjent for å treffe «innertier» med alle kalkyler.

Og da sitter man fremdeles igjen med en gruslagt plass. Og kanskje opptil flere opphissede samfunnsborgere som mener dette er pengesløseri, kulturell vandalisme og estetisk forkastelig? Kanskje også noen som selv kunne tenke seg å få en del av disse 100 millionene. Uansett hva man ved flertallsvedtak bevilger offentlige midler til, vil det kunne finnes noen som har alternative forslag.

Hva så med gaver?

I 1995 sto Gerhard Heiberg som styreformann i spissen for «Stiftelsen folkegave til Det kongelige slott». De ville steinlegge Slottsplassen som gave til kongeparets 60-årsdager i 1997. Den gang var kostnadskalkylen på steinlegging 45 millioner kroner. Justert for prisstigning vil det bli rundt 62 millioner kroner i år. Langt under kalkylen for å erstatte grusen med – grus, men kostnadene er bare ett moment.

Ideen om folkegave skapte konflikt om estetikk og kostnader, og ble lagt død av kongen.

– På grunn av den store uenigheten som er kommet fram etter at prosjektet ble kjent, har jeg funnet å måtte si nei til videre arbeid med Slottsplassen i denne omgang. Jeg er heller ikke sikker på om prosjektet egner seg som en folkegave, ettersom prosjektet ser ut til å virke mer splittende enn samlende på folket, sa kong Harald til NTB etter å ha orientert Heiberg om sin beslutning i 1995. (Aftenposten).

I oktober 2006 var det stortingsrepresentant Hans Olav Syversen fra KrF som trodde saken var moden til å nevnes igjen. Nå som folkegave til kongeparet i forbindelse med deres forestående 70-årsdager året etter. (Saken burde selvfølgelig ikke være partiavhengig, men er det et KrF i medvind snart fem år senere eller et annet parti som først tør løfte frem saken i tide til å lage en gave til 75-årsdagene?)

Faksimile ABC Nyheter.

Årene går, men grusen ligger der, eller ligger ikke der den skal, fremdeles.

Neste år vil både kong Harald og dronning Sonja fylle 75 år. Hva med en folkegave? Gi dem stein.

Kanskje også politikerne på Stortinget tør bevilge en liten sum til steinlegging av Slottsplassen hvis de lukter at dette faktisk er et ønske fra folket. Ikke bare som en gave til sin kjære konge og dronning, men også en gave til hovedstaden og alle innbyggere og turister som ferdes over plassen.

Hva med å bruke en del av plassen til lokale steingaver fra norske kommuner? Larvikitt kan  for eksempel være en opplagt gave fra Larvik.

Man kan kanskje også legge ned stein fra Svalbard, Bjørnøya, Jan Mayen, Bouvetøya, Peter den førstes øy og norske besittelser i  Antarktis, for eksempel Prins Harald kyst?

Kanskje man også kunne invitere utenlandske turister og statsoverhoder til å bli med på dugnaden å steinlegge Slottsplassen?

«Visit Norway – bring your stone.»

Faksimile Nettavisen.

Steingale turister?

Ved Frihetsgudinnen i New York står en stein gitt i gave fra innbyggere i Karmøy kommune for å markere at kobberet som er brukt i Statue of Liberty (Frihetsgudinnen) stammer fra Visnes kobbergruve på Karmøy. Jeg fotograferte selv den steinen. Tenk det. Reise halve jordkloden og fotografere en stein «hjemmefra». Nå var det ikke akkurat kun derfor jeg dro til Liberty Island da, men i den grad stein kan fremkalle glede så opplevde jeg visst noe slikt.

På Karmøy tjener de penger på å selge stein med den historien.

En steingave fra kommuner koster lite, og kan være en gimmick å spinne videre på. Folk samler på stein, kjøper stein – de trenger ikke være steingale. Her ligger et inntektspotensiale for kommuner som har gråstein eller annen stein de kunne tenke seg å selge i små biter til turister og samlere. «Denne steinen finner du også på selveste Slottsplassen.»

Tiden er inne

Dersom slottet skulle invitere til dugnad på Slottsplassen, stiller jeg og helt sikkert mange med meg gledelig opp, med redskap, stein og kopp. Imidlertid har jeg sans for at fagfolk skal gjøre arbeidet, og da skikkelig, slik at man slipper å gjøre steinleggingen på nytt etter en vinter.

Om noen skulle trenge bedre tid eller et annet påskudd for å planlegge en gave så er det 200-årsjubileum for Grunnloven i 2014. I 2017 vil kongeparet fylle 80 år. I 2018 vil de eventuelt feire gullbryllup.

Jeg krysser fingrene for at Kong Harald den femte og dronning Sonja, med folkets støtte og god samvittighet, får gå på den steinlagte Slottsplassen.

[polldaddy poll=5469389]

Ting tar tid: Byggingen av slottet

Historien om byggingen av slottet med Slottsplassen er langtekkelig og kronglete nok. Slottsarkitekt Hans Ditlef Frants Linstow måtte endre planene flere ganger underveis i prosessen.

Grunnsteinen ble lagt ned 1. oktober 1825 av kong Carl Johan. Han døde fire år før slottet sto ferdig.

I 1827 var grunnmuren ferdig, og den bevilgede summen for bygget nesten oppbrukt. I 1827 og 1830 avslo Stortinget å bevilge ytterligere penger, som en politisk demonstrasjon mot kong Carl Johan. I 1833 bevilget Stortinget imidlertid penger til et endret, enklere og rimeligere, men like stort slott. Slottet var under tak i 1936.

Planen var brostein

Slottsplassen. Foto morgueFiles.

Slottsarkitekt Linstow har i en perspektivtegning fra 1838 markert at det skulle være brostein. I et brev noen år senere, og altså flere år før slottet sto ferdig i 1849, skrev han også at Slottsplassen nå hadde fått den hellingen som skulle til for å steinsette plassen.

Når det allikevel ikke ble slik arkitekten hadde planlagt så skyldtes dette pengemangel hos bevilgende myndighet på midten av attenhundretallet.

Det argumentet burde ikke gjelde lenger. Selv 100 millioner kroner blir en tjuekroning (eller tjue små tomflasker) fra hver nordmann.

Alternativet til steinlegging er uansett ikke å spare pengene. Alternativet er at noen bruker pengene på drenering og fortsatt grusing.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

Kilder utover de det er lenket til i teksten:

Lars Elton: Slottsplassen – grus i maskineriet. Kronikk i Dagbladet (1995), Det kongelige slott/nettsiden kongehuset.no: Bygginga av slottet, artikler i NRK: Skal grave opp Slottsplassen (26. mai 2009), Nettavisen: Ups – der forsvant kongens grus (29. august 2011), Einar Berg, Universitetet for Miljø og biovitenskap, Wikipedia: Det kongelige slott.

Annonser