Mener begge deler

Hva mener FrP om saken? Det kommer an på hva du selv mener. Du finner alltids en FrP-politiker å være enig med.

(Lokale FrP-ledere som mener AP har skyld i terroren, Carl I. Hagen som mener politiet ikke skal bruke mer tid på det, eller Per Sandberg, som mener partiets viktige valgkampbrikke med sin egen strategisk definerte rolle, tar feil, jf Dagbladet.

Eller er det media som alltid skriver feil om hva de viktige brikkene i FrPs nye kommunikasjonsstrategi for valgkampen egentlig mener og sier.)

Faksimile VG.

 

Og hvis du har lyst til å sympatisere med, eller være en av de forfulgte i FrP, som alle andre hele tiden er ute etter å ta, finner du stadig bekreftelser.

Fra VG-artikkel.

Hvis du vil at det skal være slik altså. Det er også mulig å ha en faktabasert tilnærming til politikeres uttalelser, dersom man klarer å legge følelsene for partiet/politikeren til side.

Oppdatert 17. august. Carl I. Hagen innrømmer i VG at han ble korrekt gjengitt. Nå snur han og mener det han ble kritisert for å ikke mene i saken.

Oppdatert 16. august: Sentralstyremedlem og FrPs ordførerkandidat i Trondheim, Kristian Dahlberg Hauge, må fronte et annet budskap enn FrPs ordførerkandidat i Oslo. Hagens retorikk, myntet på Oslo-velgere trekker ikke velgere i Trondheim. Der er FrPs budskap som sendes ut i regionavisen Adresseavisen et helt annet enn på steder der hard innvandringsretorikk forventes å gi velgergevinst.

Liberaleren skriver mer om vinglingen i partiet, uten å avsløre at ulike budskap fra ulike talsmenn til ulike målgrupper i samme sak rett og slett er velgertaktikk.

Adresseavisen skriver også om de ulike synene som kommuniseres fra ulike talsmenn, men heller ikke de ser at når ulike sentralstyremedlemmer og toppkandidater i et ellers striglet parti kommuniserer ganske ulike budskap på ulike steder, kan dette ha sammenheng med hvilke velgergrupper de retter sitt budskap til.

«Innvandring truer ikke norske verdier… Enkelte formuleringer i programmet er uheldige…  Christian Tybring-Gjedde og Per Willy Amundsen har sagt mye de ikke skulle ha sagt om innvandring og som partiet ikke står bak… Er åpen for å motta flere flyktninger…»

Dahlberg Hauges budskap er rettet inn mot å vinne «Høyre-stemmer» i Trondheim. Fra velgere som ikke vil ha et vulgært innpakket budskap. Han skal ha de lyseblå.

Per Sandberg er derimot rettet inn mot å vinne de mange som tidligere har gitt uttrykk for at de sympatiserer med FrPs innvandringsretorikk. Velgere som helst vil ha et vulgært innpakket budskap. Hans ubehagelige rolle er å si nok til å sette i gang assosiasjoner hos disse slik at de lokkes opp fra sofaen og stemmer på Frp, men ikke så mye at de lyseblå som kollega Dahlberg Hauge skal hanke inn skremmes bort av partikollegaen med en annen målgruppe og rolle.

FrP kapret mediadekningen av valgkampåpningen

FrPs ordførerkandidat i Oslo, Carl I. Hagen, kapret raskt hele medie-Norge og fikk fokus på FrP ved sitt utspill om at politiet ikke trenger bruke ressurser på å etterforske Utøya-drapene. I år er valgkampen meget kort, og det gjelder kommunikasjonsstrategisk å få forsider og tid i TV-ruta for å legge til rette for at man selv og partikolleger får slippe til og fortelle hva partiet FrP egentlig mener. Når man selv er i TV-ruta og på forsidene hindrer man jo også politiske konkurrenter i å heller være der og selge inn sitt budskap.

Samtidig har alle signaliserte sympatistemmene til AP åpnet for å bli med å dele en stor kake med sympatistemmer. Noen må jo kunne ha sympati med FrP i stedet for AP, dersom de ser at media hele tiden er ute etter å ta alle i FrP i kjølvannet av terrorhendelsene?

(Oppdatert: 16. august sier Siv Jensen det rett ut i VG: Nå må sympatien med AP bort. Ser man på tidslinjen passer dette utmerket i en kommunikasjonsstrategi der media nå skal ha gått så hardt ut mot FrPs utspill for et par dager siden, slik at en god del velgere nå kan være modne for å heller få sympati med alltid media-forfulgte FrP.)

Når hele medie-Norge har gjengitt ordrett hva han sa, og de leserne/seerne som har lyst til å være enige med ham har svelget agnet, kommer neste akt.

Nå skal de som ikke liker uttalelsen også få sitt. Pluss de som har lyst til å få bekreftet at media alltid er ute etter å «ta oss i FrP». Da uttaler Carl I Hagen, om det godt forhåndsplanlagte og gjennomtenkte utspillet, at det hadde vært smart å ikke si det han altså sa. Pluss at han kan innta offerrollen og si at han ikke sa det han sa, men at media har funnet på det: Jeg blir misforstått. Jeg blir tillagt meninger jeg ikke har. (VG.)

Leser man kun mandagens oppslag i VG, kan det virke som om Carl I. Hagen ikke mener det som media gjenga at han sa på lørdag.

Man kan si mye om Carl I. Hagen, men man kan ikke si at han ikke forstår hvordan media jobber og hvordan politikere kan bruke media til å få fremstilt seg og sitt parti i henhold til planen.

Samme dag som «beklagelsen» er på trykk i VG, har samme Carl I. Hagen et forhåndsplanlagt utspill i NRK der budskapet er: «Jeg står rakrygget for det jeg har sagt og gjort.»

Det kastes ut et snøre hit og et annet dit. Man uttaler seg friskt, blir ordrett sitert, sier man angrer uttalelsene og fremstiller seg (partiet) som den uskyldige hakkekyllingen alle alltid vil ta uansett hva man sier.

Og parallelt har man sendt ut et budskap som av frelste tilhengere skal kunne tolkes som at man selvfølgelig fortsatt står på alt man tidligere har sagt, og som man vet at mange jo er enige i.

 

Gjeter eller offerlam?

Er Carl I. Hagen en solospiller uten mandat fra egen ledelse? Bare en ukjent og uerfaren lokalpolitiker som uttalte seg, ble feil gjengitt og angret på at han ikke skjønte at media er så slemme?

Eller er han en del av partistrategien i denne komprimerte valgkampen der han skal være murbrekkeren som skaffer partiet solid mediefokus fra starten og samtidig mobiliserer sympatistemmer til mediaforfulgte FrP? Det er vel ikke rettferdig at bare AP skal få sympati etter terrorhendelsene når FrP er et like stort offer! (Hmm. Den uttalelsen var ikke så ulik hva Siv Jensen klarte å lire ut av seg på NRK to dager etter terrorbomben i Oslo og nedslaktingen på Utøya. Før hun slapp til for å si at det hun sa, og som media hadde referert, var en misforståelse. (NRK.)

 

Kommunikasjonsstrategi

Yrkespolitikere lever av å få folk til å levere sitt partis stemmeseddel ved valget. Selv om de selv er rikspolitikere eller partiansatte rådgivere (de som egentlig utreder, lager forslag og skaper mye av partipolitikken som de folkevalgte skal bedrive) og ikke har navnet sitt på listen.

Det er statsstøtte pr mottatte stemme til partiene som i all hovedsak finansierer partienes organisasjon, rådgivere, sekretærer, lokaler,  materiell, valgkamp … og eventuell partilønn til partileder og andre tillitsvalgte i toppledelsen ( i tillegg til den lønn/godtgjørelse de gjerne har som folkevalgte offentlig lønnede heltidspolitikere).

Vil man ha maktposisjoner, gjelder det å få flest stemmer. Enten alene eller i koalisjon med andre. Og når man sikter mot nasjonal makt for første gang, er et naturlig trappetrinn å innta maktposisjoner i lokalvalget før, for å kunne snakke i neste valgkamp om at man jo «har bevist at man klarer å styre».

Skal man for eksempel ha ordførerverv i kommunene, er det om å gjøre å bli største parti i sin koalisjon for å kunne møte til forhandlinger med krav om å få ordførerposisjonen. Det mest synlige beviset på at man har lokalpolitisk makt. Nest største parti i gruppen som sammen danner flertall ligger da best an til å få varaordførerposisjonen.

I FrPs tilfelle betyr det gjerne at de må bli større enn Høyre i kommunene de ønsker å få toppverv. De må vinne velgere som ellers kan tenke seg å stemme Høyre (eller AP eller SP) samtidig som de må holde på velgere som mener de andre partiene er for veike på innvandring og integrering.

Det finnes kommunikasjonstricks for politikere som helst ikke vil miste velgere som har en helt annen mening enn dem selv om en sak. Man kan jo kommunisere ulike meninger i ulike medier, til ulike velgergrupper og til ulike tider. Og dersom noen skulle finne på å påpeke at man bedriver dobbeltkommunikasjon er det enkelt å innta en offerrolle og hevde at «media er hele tiden ute etter oss».

Et annet kommunikasjonstricks som enkelte politikere stadig praktiserer når de tvinges til retrett er å gi «liksombeklagelser». Man later som om man beklager noe, men går man til kjernen i uttalelsen og analyserer innholdet i den, blir det gjerne bare tullprat. Kanskje er det en dobbel nektelse, et manglende eller ekstra ord som snur opp ned på det meningsinnholdet man har signalisert. Eller, i muntlige og flyktige medier, ufullstendige setninger. Eller vage beklagelser og etterfølgende forbehold som slår ihjel det man tidligere har sagt. Man mener noe. Man presses til å beklage. Noen sier seg fornøyd. Man benekter at man er presset … og sannelig kan man stå og si at man mener det samme som før, mens en annen i partiet innkasserer gevinst på at man har gått bort fra samme uttalelser. (VG.)

Det gjør ikke noe rent kommunikasjonsstrategisk. De som hører eller leser uttalelsen har gjerne lyst til å forstå (tolke) uttalelsen som at den som har uttalt seg er enige med dem. (På den måten underbygger man jo også at man selv har rett.) Og overfladiske journalister vil ikke diskutere semantikk. De vil ofte servere uttalelsen under tittelen de har fått spilt inn, selv om intervjuobjektet har gitt dem to forhåndsinnøvde fraser uten reell substans fra kommunikasjonsrådgiveren. (En kommunikasjonsrådgiver som igjen ironisk nok kanskje ikke har noen jobb dersom han ikke klarer å produsere gode nok både/og-svar til sine rikspolitikere. Som skal skaffe stemmer til at partiets ukjente lokale marionetter inntar posisjoner lokalt og bidrar til å holde liv i partitoppenes nasjonale maktambisjoner.)

 

Vi vil bli lurt

Menneskehjernen liker enkle forklaringer. De som sympatiserer med et parti har lett for å godta enkle forklaringer fra politikere man identifiserer seg med. Samtidig vil man da skyve bort alle biter i puslespillet som ikke passer inn i det bildet man ønsker å ha.

Dersom én person i partiet man har bestemt seg for å like sier én ting og en annen person sier noe annet, har partiet kastet ut to snører og har dermed større sjanse for å få napp, for å bruke det bildet.

Politikere kan gjerne si ufullstendige setninger, ha motstridende uttalelser eller benytte en debatteknikk der de selv spiller med andre premisser for å løse dagens problemstilling enn andre debattanter. De som har lyst til å være enige får hjelp av sine egne hjerner til å fylle inn hva de egentlig mener.

Ikke tro bare at det er politikerne som lurer deg. Det er eventuelt hjernen din som har lyst til å bli lurt når du vrir og vrenger på politikeres uttalelser, og fjerner ting du ikke liker, for å få bildet av partiet/politikeren til å passe med bildet du selv har lyst til å ha av dem.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:
Min mening – ikke partiets mening.

VL: Fylkesleder i FrP tar permisjon  – som fylkesleder, men satser for fullt som ordførerkandidat for FrP.

Annonser

Aksept for selvtekt

Advokat Jon Anders Hasle synes det er skremmende at det kan finnes en utro tjener i politiet som står bak spredningen av bilder fra politiets interne register til et nasjonalistisk miljø i Russland.

Uansett om etterforskningen ender i tiltale mot en politiansatt, eller henlegges fordi det er umulig å bevise hvem som eventuelt kan ha begått lovbruddet å utlevere sensitiv informasjon fra politiet til utenforstående, så er det et viktig poeng advokaten nevner:

Faksimile VG.

Selv om det ikke er en bevisst handling, men kun rutinesvikt, så skal slikt ikke skje. Politiet har laget seg selv problemer med å ta noen spesifikke og eventuelt i neste omgang kjøre sak for å få noen dømt i en slik sak med politiinformasjon på avveie.

En praksis der politifolk lekker intern og sensitiv informasjon til utenforstående har fått pågå upåtalt og ustraffet i mange år. (Oppdatert 6. mai: Et eksempel fra Dagbladet: Ga politiinfo til kjent kriminell – ble forfremmet.)

Det er også på andre områder skapt en så stor aksept for selvtekt blant politifolk, og så lav aksept for å sladre om lovbrytende kolleger, at politidirektoratet fant det nødvendig å kjøre spesifikk etikkopplæring for politiansatte. (Mer om det i: Lovens brukne arm.) Ikke minst ulovlige aksjoner, lovbrudd begått av politimenn i uniform, i regi av politiets Fellesforbund og leder Arne Johannesen, har bidratt til at selvtekt er mer akseptert blant politifolk.

Oppdatert 6. mai: Sak fra Dagbladet etter at blogginnlegget ble publisert.

Med stadige utflytinger som utfordrer hvor hardt både ansvarlige tjenestemenn, deres overordnede, etterforskingsorganet Spesialenheten for politisaker og lovgiver klarer å knipe igjen øynene for å ikke se, og ikke reagere på lovbruddene.

I prinsippet skal det bli vanskelig å slå ned annerledes på om den politiet lekker til er journalist i en norsk mediebedrift eller «medarbeider for en utenlandsk nettside». Et unntak må være om de sistnevnte kan karakteriseres som en trussel mot rikets sikkerhet.

Mitt tips er at ingen enkeltperson i politiet straffes for at denne informasjonen er lekket, da straff for slike lekkasjer vil skape en presedens politiet og spesialenheten ikke har kapasitet og kanskje heller ikke vilje til å slå ned på.

Det enkleste blir vel å si at det må være en rutinesvikt og deretter ikke reagere særlig hardt mot de som er ansvarlige for å ha rutiner, opplæring og kontroll som skal forhindre slike lovbrudd i etaten.

Dersom politiet ikke har god nok tilgangskontroll og logging av hvem som er inne i hvilke spesifikke deler av ulike systemer, når og på hvilket gyldig grunnlag, kan det være tiden å etterlyse slikt nå.

I kjølvannet av politiets iver etter å ta kriminelle ved hjelp av datalagring skulle det vel bare mangle at ikke politifolk selv gikk foran med et godt eksempel og lot hvert sekund av sin databruk i politiets registre registrere, i tilfelle de skulle finne på å gjøre noe ulovlig.

De i politiet som ikke gjør noe galt har vel ikke noe å skjule? Da er det bare å sette i gang Storberget!

[polldaddy poll=4040707]

Flere saker der politiet (eller eks-kolleger) bryter personvernlovgiving med mer uten straff:

Mer om politi:

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

Annonser

To saker – ulik praksis

En politimann er tiltalt for seksuelt misbruk av flere mindreårige barn, besittelse av barneporno, misbruk av sin stilling og grov uforstand i tjenesten. Mannen er også lokalpolitiker. Media har valgt å anonymisere mannen.

Faksimile VG.

I en annen sak, etter siktelsene som foreligger av litt lavere alvorlighetsgrad (uten å bagatellisere det), er ikke bare den siktede lokalpolitikeren Trond Birkedal identifisert, men politiet varsler til og med VG om at de vurderer å utvide siktelsen mot ham før hans egen forsvarer har fått vite det.

PS: I motsetning til den overgrepssiktede betrodde politimannen og lokalpolitikeren som beskyttes av anonymitet av VG, synes de det er greit å gjengi bilde og navn på en død svenske som hevdes å ha begått overgrep.

Har noen utstyrt seg med flere sett av moral?

 

Mer:

Mer om politi:

[polldaddy poll=4947139]

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer:

I Miapiasblogg kan du lese mer fra ei jente som er vitne i saken mot den anonymiserte overgrepstiltalte politimannen og lokalpolitikeren fra Østfold.

VG: Fornærmet angrer på at hun meldte fra om politimannen.

En som ikke anonymiseres i VG er den antatte Hells Angels-lederen Leif Ivar Kristiansen.

Annonser

Døde snakker ikke

Erfarne politietterforskere tør gjerne ikke si det offentlig, men kan komme til å si det i fortrolighet. Det begås trolig mange drap her i landet som aldri blir etterforsket som drap.

«Hvordan tror du jeg ville ha tatt livet av deg med minimal risiko for å bli tatt hvis jeg ikke ville at du skulle snakke offentlig om noe du vet, men som jeg ikke vil la komme frem?» En politimann jeg kjenner godt, spurte meg slik for noen år siden. Jeg rakk ikke tenke ut noe svar før han svarte selv: «Med en heroinsprøyte».

Det er ikke noe problem å fremstille hvem som helst som en simpel rusmisbruker og da blir ikke saken etterforsket som mord. Normalt blir liket heller ikke obdusert, kunne han fortelle. Han fortalte også at når det gjelder obduksjoner skiller Norge seg negativt ut fra en del andre land.

Han nevnte en annen mulighet også: «Eller så kan vi ordne litt på bilen din slik at det ser ut som et trafikkdødsfall.»

I ettertid har jeg stusset over denne bruken av «jeg», «du» og «vi», og ikke ubestemte pronomen som «noen». … men jeg er her ennå. Og ikke har jeg sagt noe til andre om denne politimannens etikk som de ikke allerede visste.

Faksimile VG.

Det er ikke mistanke om noe kriminelt bak dødsfallet/ulykken, kan politiet si offisielt. Av og til får noen høre at ikke alt er like rosenrødt.

Mer om politi:

 

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer om politi og funn av døde personer:

VG: Her finner de blodspor på rasteplass ved død mann.

VG: Død mann i parkert bil. Vitne: -Så bilen på søndag.

VG: Fant død mann på rasteplass.

VG: Politiet avslutter etterforskningen av dødt narkovitne.

VG: Vitne i narko-rettssak funnet død.

Det andre ikke vet

Makt gjør noe med enkelte mennesker. Mennesker som ellers er både fornuftige, empatiske, folkelige, uhøytidelige og åpne kan endre seg når de får makt eller når de ser utsikter til å oppnå enda høyere maktposisjoner. Mange har nok slike erfaringer fra både arbeidsliv og organisasjonsarbeid.

Dette tror jeg ikke utelukkende har noe med hvor de kommer fra, hvor de jobber, hvilket parti menneskene tilhører og så videre. De finnes nok i alle partier, om vi skal holde oss i partiverdenen.

Faksimile VG.

Allikevel tror jeg miljøet de vanker i kan påvirke de latente, iboende dårlige egenskapene. Eller er det egentlig i det hele tatt dårlige egenskaper å være så egoistisk og målbevisst at man utnytter andres passivitet, godtroenhet eller tillit til å nå egne mål og oppnå mer makt eller få beholde den makt man har?

Svaret på det spørsmålet vil variere, avhengig av hvem du spør. Avhengig av i hvilke miljøer du spør.

  • Noen dyrker selvfremmelse og selvrealisering, koste hva det koste vil. Mottoet kan være: «Det andre ikke vet at du gjør, har de ikke vondt av.» Begrensningen ligger ikke i egne etiske og  moralske verdier og indre bremser som sier at galt er galt uansett.  Begrensningen ligger i at det er helt greit bare så lenge andre ikke får vite det. Slike kan komme til å holde ting skjult så lenge det gavner deres egne maktambisjoner, men sparke den anklagede ut i ytterste mørke som en persona non grata når det de har skjult kommer frem i offentligheten, i frykt for at media kan skade deres egne ambisjoner.

  • Andre følger dydige idealer om å alltid ta hensyn til sin neste, forsake egne snevre interesser og være oppofrende i forhold til sine omgivelser, familie, arbeidsgiver, organisasjonsvenner og andre man omgås og kanskje har fått tillit fra. Selv om man har anledning til å gjøre noe som en selv kan nyte godt av på bekostning av andre, noe som ingen ser ut til å få vite, har de etiske og moralske verdier som bremser og overstyrer egoismen.

Derfor tror jeg ikke det er helt tilfeldig at man finner en større andel snille og oppofrende mennesker i for eksempel Frelsesarmeen enn i en bevegelse hvor egoismen er blitt dyrket nærmest som en gud. Enhver har ansvar for seg selv, men ikke lenger enn sin egen nesetipp, for der tar staten over ansvaret. Og staten gjør aldri nok for å hjelpe de andre, eller en selv. Kanskje er veistandarden der en selv kjører viktigere enn støtteundervisning på skolen også, hvis ens egne barn ikke har leseproblemer, men man har en dyr bil?

Hvis media oppleves som at de i større grad skriver om negative trekk forbundet med noen i et enkelt parti enn i andre partier, så kan dette skyldes flere ting:

  • Tilfeldigheter.
  • Personforfølgelse.
  • Media har slagside.
  • Det er større forekomst av slike saker i det miljøet.
  • Eller en kombinasjon av flere av disse.

Et eksempel for å illustrere:

Frelsesarmeen har over 1500 ansatte og over 8 000 medarbeidere i Norge når soldater og tilhørige regnes med. Fremskrittspartiet har ca 1600 folkevalgte.

Selv om Frelsesarmeens folk stadig omgås personer som kan være i tilstander der de er lette å utnytte, så virker det som om det er en himmelropende forskjell på antall saker med etiske brudd der i forhold til i partiet FrP.

Kan dette skyldes utelukkende at media forfølger FrP-ere, mens Frelsesarmeen går fri, eller kan det ha noe å gjøre med at det er ulikt verdigrunnlag og ulikt etisk og moralsk nivå i disse miljøene?

Media oppfordres til å se på også andre partier for å om mulig belyse dette.

Mer om etikk:

Mer om politikere:

Bloggurat
Blogglisten
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer:

VG: FrP utsetter intern gransking av partitoppers overholdelse av interne etiske retningslinjer til etter valget.

VG: Internt granskingsutvalg skal granske FrPs behandling. VG: Null oversikt over sex-anklager i FrP. VL: Seks av ti velgere mener FrP-ledelsen håndterte Birkedal-saken dårlig. 32 prosent av Frps velgere mener egen partiledelse håndterte det dårlig. 12 prosent mener de håndterte det bra. VG: FrP-politiker trekker seg i protest mot ledelsens dårlige håndtering av Birkedal-saken. VG: FrP-toppene flykter fra bråket. VG: FrP-politiker vurderer å anmelde jentene.

 

Nordmenn i strid – mot egne kontorrotter?

Oppdatert 7. oktober: VG: Afghanistan-major Wenneberg forsvarer sine soldaters uttalelser. -Vi må normalisere det å ta liv for å gjøre jobben vår.

30. september: VG: Oberstløytnant (og medlem i Fremskrittspartiets internasjonale utvalg),  Svein Ola Åndal: Afghanistan-soldater reagerer på lite støtte hjemmefra.

29. september: VG: Afghanistanmajoren kalles inn på teppet. Forsvaret sier i media at det vil være et betydelig innslag av veiledning. Er det vanlig at kontorrottene i Forsvaret offentliggjør innhold i tjenestesamtaler med navngitte ansatte kontorrotter også, eller er det bare de som er på skarpe oppdrag som skal tåle slikt?

  • Eks-spaner: -Tøff språkbruk er en sikkerhetsventil (VG).
  • De rødgrønne i Sverige vil trekke tilbake Afghanistansoldatene. Får støtte fra Sverigedemokraterna. (DN.) Vil vinden som blåser nå rokke ved norsk bred enighet?

– – – – – – – – – –

Oppdatert: Noen vet, andre vet ikke?

-Hærsjefen, generalmajor Per Sverre Opedal forteller at det er «en snakkis» at noen soldater oppsøker og engasjerer i strid utenom oppdraget, og at han selv hørte det første gang i Afghanistan for et drøyt halvt år siden.

-Sjefen for Forsvarets operative hovedkvarter, som har ansvaret for operasjonene, generalløytnant Bernt Iver Ferdinand Brovold, sier derimot til VG at han ikke er kjent med at soldater skal ha oppsøkt unødvendige skuddvekslinger.

-Jeg er ikke bekymret for sjargongen, og soldatene har gode holdninger, sa han via Forsvarets pressetjeneste etter nylig inspeksjon, 26. august 2010. (Mer på mil.no).

(Oppdatert 29. september: VG: Holdningsproblemene ble varslet allerede i 2008.

28. september: Og her fjerner han selv noe av sjargongen med spray under inspeksjonen. Ifølge en leserkommentar til dette innlegget sprayet den norske generalen på et finsk kjøretøy.)

VG: Flere offiserer har sendt bekymringsmeldinger om «svært usunne holdninger». Bataljonsjefen avviser nazi-koblinger i Telemark bataljon.

TV 2: Fordømmer bruk av norrøn mytologi. De opptrer som banditter, sier militærpsykolog Trond Haug.

Mer om en politiker og «symbolske norrøne navn» med nazi-assosiasjoner: –Bedre enn folk flest.

– – – – – – – – – –

Norges politiske ledelse har sendt norske menn og kvinner i krig. Selv om de ikke vil bruke ordet krig, fordi det innebærer folkerettslige konsekvenser, så er det en krig. En væpnet strid. Og å krige er bedre enn å ha sex, forteller enkelte soldater. Man må legge til grunn at de har erfaring fra begge felter, men enkelte har kanskje lyktes bedre med skytingen?

(Mer: Klikk.no: Unge menn er for dårlige i senga.)

Norsk soldat i skuddveksling i Aghanistan. Foto: Forsvaret.

Media kaster seg begjærlig over beskrivelsene fra soldaters tjeneste og hverdagstanker. Når en major på jobb for det norske forsvaret i Afghanistan uttaler seg strikt militært om å ha disponert styrkene for å kunne utføre oppdraget, inkludert å drepe, og at de har lyktes med det, kan dette virke uhyrlig, men tenk da:

Dette er en yrkesmilitær som har norsk befalsutdanning, norsk krigsskoleutdanning og mange års tjenestegjøring i norske væpnede styrker. Vedkommende er et produkt av den utdanning, etikk og kvalitetskontroll hans overordnede har implementert.

Hvor i ordregangen mellom NATO/det norske Forsvaret og majoren/kompanisjefen har det sviktet?

(Mer om Afghanistan og ekstremislam: Bekjemp dem der og støtt dem her.)

Selvfølgelig har hver enkelt ansvar for hva man selv gjør, men  i tillegg har også noen høyere oppe ansvar for å innføre den etiske standard og forståelse av oppdraget de vil ha. Alt ledelsen godtar blir tillatt!

Hvis forsvarsminister Grete Faremo og forsvarssjef Harald Sunde synes den kulturen og holdninger som eksisterer og får komme frem i lyset, i strid med Forsvarets ønske, er forkastelige, så skal de vite at det er noen som har et ansvar for å kvalitetskontrollere også etisk bevissthet og eventuelt iverksette tilstrekkelige tiltak.

(Oppdatert 29. september. VL: Vikingsymbolikken stammer fra Forsvarets eget vervemateriale.)

Telemark bataljon skyter MG3 på skytebanen i Afghanistan. Foto: Forsvaret.

Når forsvarsminister Grete Faremo så friskt uttaler i VG at «Vi kan aldri akseptere avvikende etiske regler innenfor  det militære systemet«, så burde hun vite at hun selv faktisk har akseptert ukultur i Forsvaret i andre sammenhenger. Eller er det for mye å forvente at man som politisk leder husker å for noen måneder siden i praksis ha godkjent at ansatte i det norske forsvaret får drive som privatpraktiserende agenter i andre land via private nettverk, mens norske myndigheter offisielt «ikke vet noe» som i Skah/Hopstock-saken?

(Mer: Alvor bak farsen.)

Når overtramp og ukultur i Forsvaret bare møtes med uforpliktende ord i VG, for deretter å sildre ut i sanden uten reaksjoner mot de ansvarlige etter at media slipper fokuset på saken, har forsvarsledelsen og politisk ledelse i praksis sagt hva de egentlig mener om slikt. Greit så lenge media ikke får tak i det, men når media kommer, gjelder det å redde sin egen bak. Da sparker man nedover. Eventuelt bedriver ord.

Når forsvarsledelsen svikter sine egne når det smeller, produkter av den kulturen de har skapt, så er det en ynkelig ansvarsfraskrivelse.

(Oppdatert: Faremo snur kappen: -Avviser at hun har angrepet soldatene.)

(Mer: Forsvaret svikter.)

Hvis kontorrottene i forsvarsledelsen ikke i det hele tatt har visst om det de kaller «subkulturer» og «ukultur» i Forsvaret, så er det slett ikke noen frifinnelse av ledelsen. Det er nærmere bevis på farlig inkompetanse. Er noen blitt forfremmet til de passerte sitt inkompetansenivå? (Jf Peter-prinsippet/ The Peter principle.)

Sannheten er vel at flere slags subkulturer har levd og stadig får leve forholdsvis fritt i deler av Forsvaret, så lenge media ikke omtaler det?

Hvem med attestasjonsmyndighet kjenner vel ikke til at noen har fått tusket til seg kontrakter og eiendom med mer uten at andre enn eventuelle varslere, de som bryter kameratjustisen, blir straffet?

Mer om varslere: Lovens brukne arm.

En forsvarsledelse som ikke vet hva de væpnede styrkene gjør (inkludert kontorrottene) , og hvilke kulturer de preges av, bør ikke være egnet til å trygge nattesøvnen til politikere som skvetter til når media omtaler hverdagen.

Mer om ukultur:

[polldaddy poll=3828458]

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

 

Mer om Forsvaret og Afghanistan:

VG: Faremo vurderer spesialenhet for å granske påstander om krigsforbrytelser og regelbrudd i Forsvaret. VG, TV 2: Forsvarsminister Grete Faremo (Ap) vurderer å innføre nye regler for gransking i Forsvaret. TV 2: Forsvaret gransker påstander om krigsforbrytelser.

TV 2, VG: Gransker påståtte krigsforbrytelser begått av norske soldater. Forsvarssjefen ble varslet i mai. VG: Generaladvokat Arne Willy Dahl: -Svært alvorlige påstander. VG: Jakter på Talibanledere i området der norske styrker er. VG: Oberst og sjef for PRT Meymaneh, Rune Solberg, støtter sine menn. Vi Menn: Jagerpiloten «Gambler» (39) fra Midt-Norge forteller: -Slik bombet jeg Taliban. VG: Medsoldater «hedret» død kamerat med kamprop og tomhylser på graven.  VG: Alfa-soldatene blir ikke straffet, men Forsvaret fortsetter gransking av ukultur. VL: Feltprest Paul Otto Brunstad: Forsvaret glemmer ondskapen. Faremo har selv praktisert den forherligelsen hun nå kritiserer. TV 2: «Dere er rovdyret. Taliban er byttet. Til Valhall.» VL: Flere soldater i TMBN har mistet jobben på grunn av dårlige holdninger. VG: Bataljonsjef i TMBN, oberstløytnant Lars Lervik: -Bekymret for holdningene. VG: Erna Solberg (H) om soldatsjokket: -Vi må ikke bli hysteriske. DN:  Rå stemning blant norske soldater. TV 2: Hæren undersøker om soldater har drept unødig.

Lovens brukne arm

Folk med dårlig dømmekraft finnes overalt.

Folk som slurver i arbeidet sitt kan nok også finnes både her og der.

(VL: Det blir begått feil i rettsvesenet.) Til og med i politiet. Noen ganger kan grensen til å bli lovbryter, eller om man vil bruke betegnelsen skurk, bli overskredet.

  • VG: Eks-politimann dømt til ti års forvaring for overgrep.

Mer:

Kan noen politifolk tenkes å en eller annen gang jukse med bevis, lyve i forklaringer og manipulere andre? Eller bli manipulert av andre til å gjøre ting de ikke burde? Eller gjøre ting, «vennetjenester,» de ikke forstår konsekvensene av? (Oppdatert, VG: Treholts forsvarer: -Her er det mange som husker veldig dårlig.)

Vel: Så lenge de har menneskelige egenskaper, både positive og negative, kan ingen med en viss forstand avskrive muligheten fullstendig.

Faksimile Avisa Nordland 25. september 2010.

La oss legge til grunn at det også finnes noen i både politi og i andre «kulturer» som har en høyere utviklet etisk bevissthet enn noen av sine kolleger. Noen som i en gitt situasjon kan komme til å si fra dersom kolleger gjør noe galt.

Mer:

Varslere kalles slike i dag (arbeidsmiljøloven § 2-4) hvis det gjelder forhold de sier fra om mens de er arbeidstakere. Fenomenet varsling har imidlertid i praksis mange andre navn, enten det gjelder i en sterk kameratkultur som i politi, militæret, en MCklubb?, en forbrytergjeng eller i en vennegjeng.

Politifolk har plikt til å si fra om egne og kollegers lovbrudd og feil, i henhold til politiinstruksen. «Angiverparagrafen» kalles denne bestemmelsen i politikretser, i følge politiets flotte trykksak i glanset papir om etikk og moral. Det er et så utbredt problem at omtrent ingen i politiet «sladrer» at Politidirektoratet gikk til det skritt å trykke opp en syltynn versjon med utdrag av exphil-pensum tilpasset etisk oppdragelse av politifolk.

Trykksak fra Politidirektoratet, juli 2009.

Er (trykk)saken blitt henlagt?

Tystere, angivere, illojale, sladrehanker, Quislinger … Det er bare noen betegnelser de som bryter kameratjustisen kan risikere å få heftet ved seg. Allikevel er dette bare ord.

Kanskje finnes det noen varslere, (oftere benevnt som «sladrehanker», «dårlige kolleger») som har sluppet unna med bare slike ord fra bitre kolleger? Jeg har møtt en del varslere, men svært få av dem har opplevd at kolleger som er avslørt for lovbrudd som har rammet uskyldige, eller «med hånda dypt nede i kakeboksen» har nøyd seg med bare bitre ord.

  • Utfrysing,
  • trakassering,
  • forbigåelse ved forfremmelser og ved tildeling av interessante arbeidsoppgaver,
  • karakterdrap i fagmiljø eller offentlig
  • og undergraving av vedkommendes integritet er mer vanlig enn uvanlig.

De som sier i fra om ting som er galt eller ulovlig blir sjelden pent behandlet i Norge. Det gjelder generelt. Tror du slikt også skjer eller kan skje der noen har betrodde maktposisjoner eller viktige offentlige stillinger?

Under den langvarige ulovlige politikonflikten var det flere lovlydige og lojale politifolk som opplevde mobbing og trakassering fra lovbrytende politikolleger. Kameratjustisen er ofte overordnet Norges lover. Og skjer det i offentlig forvaltning er det vårt alles problem.

Man kan lukke øynene. Man kan la være å tro det, men det skjer fortsatt.

Faksimile VG

Både i en tradisjonell «skurkekultur» og en tradisjonell politikultur har man sine reaksjonsformer overfor folk som sladrer på kolleger.

Kan det være noe slikt, «en vanskelig situasjon«, som gjør at tøffe mannfolk, som har vært ute en vinterdag før, ikke tør/vil snakke offentlig om hva kolleger har gjort?

Mer om Treholt-saken: Dette har vi ikke råd til.

Mer om PST: Siste nytt fra Politiets sladdertjeneste.

[polldaddy poll=3821429]

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

 

Mer om politi og snusk:

TV 2: Polititopp mistenkes for lovbrudd.

TV 2: Ekspolitimann fikk ti års forvaring. VG: Politiet innrømmer misbruk av elektrosjokkvåpen. TV 2: Politimann pedofilidømt i lagmannsretten. VG: Politimann skjøt med skarpt på skytebanen i beruset tilstand. SvD: Svensk sikkerhetspolitimann, tidligere livvakt for kungen, på frifot etter grov voldtekt. VG: Storberget ber Gjenopptakelseskommisjonen om å åpne dørene. VG: Etterforskningsleder Ørnulf Tofte mener Lund-kommisjonen aksepterte den ulovlige overvåkingen. VG: Mona Røkke er sjokkert over hva som skjedde mens hun var justisminister. Knut Storberget er forberedt på at flere skjelett kan ramle ut av skapene. TV 2: Kvinnelig offiser dømt for trusler mot politimann. Møtte opp utenfor hjemmet i uniform etter uroaksjon. TV 2: Mor frykter nye overgrep mot barna etter polititabbe. Anmeldelse av dårlig etterforskning ble liggende. VG: Medlem av Lund-kommisjonen, generalmajor Torkel Hovland: -Tenkte det var greit med ulovlig overvåking fordi han jo ble dømt for spionasje. VG: (Spionjeger Ørnulf Tofte innrømmet overfor statsadvokaten ulovlig metodebruk kort tid etter at eks-kollega Per Lilleløkken fortalte anonymt til Aftenposten.) VG: Kari Storækre om at hennes leilighet og soverom ble videoovervåket: -Et grovt overtramp. VG, TV 2: Justisminister Knut Storberget vil vite hvorfor Lund-kommisjonen forteller dette nå. TV 2: (Advokat Harald Stabell mener bekreftede opplysninger om ulovlig videoovervåking styrker mistanken om også andre ulovligheter fra politiets side.) VG: (Stanghelle: -Naturlig å spørre seg om politiet har brukt også andre ulovlige metoder.) VL: Lund-kommisjonen bekrefter POT-spaners opplysninger om videoovervåking av Treholt. TV 2, VG: Ketil Lund, leder av Lund-kommisjonen, bekrefter videoovervåking av Treholts leilighet. TV 2: Stabell skal møte nye POT-vitner. TV 2: Stor sjanse for frifinnelse i saker som blir gjenopptatt. VG: Stabell skal snakke med to nye tidligere POT-tjenestemenn som skal være kritiske til etterforskningsmetoder i tjenesten. TV 2: Treholt: -Jeg planla å rømme. VG: Planla å rømme under VM-kamp. Skulle leve av å selge sko i Ghana. TV 2: Her er fortiden Treholt ikke vil snakke om. VG: Ble bedt om å manipulere Treholt-bilder. (Treholtsaken: KGB-avhopper med tvilsomt rykte på sine mange historier til vestlige medier avviser norsk tukling med pengebevis.)

Hvorfor holde tilbake sannheten?

Et apropos til den norske debatten om straff og hvordan rettshåndheverne her til lands behandler ofrenes  familier:

  • Familien til offeret kan bli hørt når mannen som drepte norske Pernille Marie Thronsen (21) i Budapest skal straffes. I Kina. (VG.)

– – – – –

VGs artikkelserie om motivløse drap har avslørt noe som mange nordmenn nok vil finne merkelig.

Mange finner det kanskje helt usmakelig at politiet forteller noe annet enn sannheten, andre kan muligens finne det forståelig.

Faksimile VG

Nå var VG forholdsvis snille med politiet ved å bruke overskriften «Politiet skjulte sannheten.»

Av intervjuet med foreldrene går det frem at politiet ikke bare «skjulte sannheten», men faktisk aktivt presenterte en annen fremstilling av hva som skal ha skjedd. En fremstilling som slett ikke stemmer med den virkeligheten som ble avdekket i etterforskningen, og som først kom frem for sjokkerte og feilinformerte foreldre i media. -Vi opplevde det som et nytt overgrep, uttaler foreldrene.

I saken om drapet på Lars Erik Flem Andersen hadde de etterlatte derimot fått vite alle grufulle detaljer før media, og var forberedte.

Skal det være slik at etterlatte er prisgitt om lokale politifolk eventuelt velger å fortelle sannheten til de etterlatte eller heller lekker den via media?

Antall lystdrap vil øke, hevder professor Jack Levin. Flere etterlatte som søker informasjon kan derfor risikere å møte samme oppførsel fra «kreative eller uprofesjonelle politifolk» dersom det ikke gjennom åpen debatt og påvirkning sendes signaler om at politiet skal (ikke kan) forholde seg til sannheten, og ikke dikte opp alternative forklaringer som de feilinformerer etterlatte med.

Spørsmålet er: Hvorfor lyver (enkelte i) politiet om det faktiske hendelsesforløpet overfor etterlatte som fortvilt ønsker all informasjon?

Å holde tilbake noen detaljer til sjokket har lagt seg kan kanskje forsvares med omtanke og hensynsfullhet. (Derimot knuses det argumentet når det samme politiet lekker til media.)

er det imidlertid ikke akkurat omtanke og hensynsfullhet overfor foreldrene til drapsofferet som preget politiets uttalelser i media i akkurat Oda Moe-saken.

Faksimile TV2

En politibetjent uttalte i media rett etter drapet blant annet at foreldrenes oppførsel, med å møte drapsmannens foreldre til samtale i sorgen, var «merkelig». Hva i all verden har en politimann med å synse i media og uttale seg autoritativt som også kan oppfattes som på et vis nedlatende dømmende om etterlattes følelsesliv i slike situasjoner?

Mer: Ikke tilliten verdig.

Lensmann Arve Nordtvedts forklaringer i VG, blant annet om at de ikke fortalte sannheten fordi de ikke visste at sannheten ville komme frem i rettssaken, er … merkelig.

Når det er nevnt: At førstestatsadvokat Bjørn Kristian Soknes, aktor i rettssaken, har beklaget politiets fremtreden overfor familien, viser at det tross alt bør finnes håp om at politifolk som har en egen virkelighetsforståelse og i beste fall en høyst kreativ omgang med sannheten ikke får holde på uhemmet.

I debatten i et innlegg jeg skrev om drapssaken i Børsa, hevdet en innsender at en politibetjent som uttalte seg i media i saken, og stilte som sitt partis ordførerkandidat ved siste lokalvalg, ville posisjonere seg selv ved å holde seg inne med partifeller som var i slekt med drapsmannen. (Jeg publiserte ikke leserkommentaren da jeg syntes den virket for drøy, men alle innsendte kommentarer er lagret, så jeg sjekket den nå, og den gir absolutt grunnlag for å reise et ubehagelig spørsmål.)

Noen må stille spørsmålet:

Var det noen i politiet som ikke forholdt seg til sannheten overfor offerets familie fordi de hadde tanker om egen (eller en kollegas) politiske  posisjonering?

I så fall var det ikke av hensynsfullhet overfor de etterlatte, men av hensyn til egen vinning/posisjonering at politimannen eventuelt aktivt fortalte noe som var usant.

En sak å granske for rette organ? Eller skal politifolk aktivt få lov til å desinformere etterlatte og offentligheten, fordi de ikke kunne vite at sannheten skulle få komme frem?

Hvem blir neste offer for slikt «politiarbeid»?

[polldaddy poll=3750715]

Mer om drap:

 

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank


Mer:

VG: Amerikansk forsker: – Dataspill og «fantasivold» kan føre til drap.

VG: Skulle møte Oda Moes drapsmann på drapskvelden. -Han var min første kjærlighet. VG: Oda Moes foreldre: -Meningsløst med strafferabatt. VG: Psykolog Stian Tobiassen: -Sorgen trenger ikke være livsvarig. VG: Som en seriemorder. VG: Drapsmannens kjæreste: Han er ikke et ondt menneske. VG: Tenker på Oda som en engel.

Siste nytt fra Politiets sladdertjeneste (PST)

I forbindelse med saken om de tre terrortiltalte har enkelte av opplysningene i media med anonym kilde ikke kunnet stamme fra noen andre kilder enn politiet selv. Dette gjelder opplysninger som media fikk før forsvarerne hadde dem. Forkortelsen PST står offisielt for Politiets Sikkerhetstjeneste, men de som driver med denne lekkasjetjenesten tror kanskje de jobber i Politiets Sladdertjeneste?

PST-sjef Janne Kristiansen. Fra PSTs Flickrbilder.

De tykke, røde bøkene på pulten til PST-sjefen inneholder blant annet en del lovbestemmelser om hvordan offentlige tjenestemenn skal forholde seg til taushetsbelagt informasjon.

Politiet har bare en tillit. Den forvaltes i fellesskap av både de mange lovlydige og enkelte ikke-lovlydige i politiet.

At politiet ikke klarer å holde på taushetsbelagt informasjon de forvalter er slett ikke noe nytt. Hva så, vil noen kanskje si?

«Å slarve til media om taushetsbelagt informasjon er da vel ikke så farlig? Forbrytere fortjener ingen beskyttelse.»

Den slags oppfatninger kan være utbredt. Også blant noen av de som har sikkerhetsklarering, autorisasjon og tjenestemessig behov for å ha tilgang til slik informasjon. Her lar jeg spørsmålet om de tiltaltes skyld ligge. Den er det opp til domstolene, ikke til politiet, å avgjøre.

(Mer om saken: Viktige terrorstøttespillere i Norge.)

I seg selv kan det være en alvorlig forbrytelse å formidle taushetsbelagt informasjon til andre. En årsak til at praksis i politiet ikke er i tråd med lovverket kan være at politiet selv ikke tar så hardt på slike lovbrudd i egne rekker.

Hverken de som behandler informasjonen i strid med den tillit de er gitt, eller de som skal sørge for betryggende håndtering av taushetsbelagt og gradert informasjon i tjenesten.

En innarbeidet ukultur med bortimot «dagligdagse lovbrudd i tjenesten» lar seg ikke snu på en dag. Eller for den saks skyld: På en sak.

(Oppdatert: Enkelte har argumentert med at denne terrorsaken viser behovet for å innføre datalagringsdirektivet i Norge.

Saken viser vel heller tvert i mot at man ikke bør stole på løfter og tro om at innsamlede opplysninger ikke vil eller kan bli spredd til andre enn de som har lovhjemlet tilgang og tjenestemessig behov.)

Noen vil kanskje se at politi som ikke er i stand til å etterleve de strenge krav en rettsstat nødvendigvis må sette til dem, selv gjør seg til forbrytere.

Fortjener slike forbrytere beskyttelse og den tillit de er gitt, vil noen kanskje spørre?

PST-sjef Janne Kristiansen burde i alle fall stille det spørsmålet. Om hun ikke tar tak i problemet selv bør andre stille spørsmålet og rydde opp i Politiets Sladdertjeneste slik at de som i en gitt situasjon er troende til å tjene andre enn norske myndigheter og Norges lover ikke får den anledningen.

Faksimile NRK.

(Mer: NRK: PST-lekkasjer skaper unødig frykt.)

– Jeg synes det er svært uheldig at norsk presse får mer informasjon om saken enn det de siktedes forsvarere får, og at pressen får dette på et tidligere tidspunkt, sier Carl Konow Rieber-Mohn, forsvarer for den norske statsborgeren med uigursk bakgrunn (39), til NRK.

Jeg hadde ønsket at et flertall av stortingspolitikerne (lovgivere) også var i stand til å se det samme. Og også se at lekkasjer fra politiet undergraver noen av de lovene politikerne har vedtatt. Hvis politiet ikke liker deler av lovverket, og over tid aktivt motarbeider enkelte bestemmelser, er det en trussel mot et samfunn som skal bygges på lover, ikke selvtekt og lovbrudd i tjenesten.

Et PST som lekker som ei sil er en mye større trussel mot samfunnet de skal tjene enn en håndfull terrorister. Uansett om terrortiltalte eller andre kriminelle blir dømt eller frifinnes, så vil de utro tjenerne i politiet fremdeles være der. Er det flere enn de som rekrutterer og følger opp informanter i PST som har farlig dårlig dømmekraft?

  • Politiet har sin rolle i samfunnet. De skal håndheve lovene. Både de de liker og de de ikke liker så godt.
  • Domstolene har også sin rolle. De skal dømme og eventuelt frikjenne.
  • Og politikerne har sin rolle. De skal vedta lovene, og eventuelt endre dem dersom de ikke fungerer etter hensikten.
  • En av den (i alle fall tidligere) seriøse pressens roller har vært å ha et kritisk forhold til hvordan makthaverne bruker og eventuelt misbruker sin maktposisjon.

Så lenge lovene ikke er endret til slik enkelte anonyme kilder i politiet vil praktisere dem, gjelder lovene slik de er vedtatt. Enten man er anonym lekkende politimann eller  antatt terrorist.

Mer om politi og tillit:

[polldaddy poll=2200638]

Mest lest på Norske forhold sist uke, pr 7. juli.

  1. Bilturen som endret livet.
  2. Bekjemp dem der og støtt dem her.
  3. En del ekspolitifolk driver med lignende.
  4. Hvem styrer best?
  5. Ikke gått opp for alle.

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

Milblogg: Politiets sikkerhetstjeneste PST – lekk som ei sil?

BT: Terror, PST og pressen.

Vårt Land, 18. februar 2010: PST frykter forverret trusselbilde i Norge i løpet av året.

Artikler:

VG: Kalte terrordømte islamister for brødre.VG: PST anklager forsvarerne for lekkasjer og vil oppnevne nye forsvarere. TV 2: PST raser mot (andres) terror-lekkasjer. TV 2: Terrorsiktet 31-åring må bli i fengsel. TV 2, VG: Dårlig lydkvalitet på PSTs avlyttingsopptak.

VG: Lagmannsretten: -Svakheter ved mistankegrunnlaget mot terrorsiktet. TV 2: Terrorsiktet 39-åring krever halalmat og kompass før han lar seg avhøre. VG: PSTs avlytting av de terrormistenkte ble stanset to måneder før arrestasjonene. VG: Terrorsiktet ville bli imam. TV 2: Terrorsiktede Mikael Davud gikk på koranskole i Pakistan før han ble flyktning i Norge. VG, TV 2: USA ville få de terrorsiktede utlevert og stilt for amerikansk domstol. VG: Varsler justisdepartmentet om potensielt farlige asylsøkere. VG: Tror terroretterlyst skulle til Norge. VG: Terrorsiktet irak-kurder ber om løslatelse. VG: Sår tvil om terrorsiktedes rolle som politiinformant. TV 2: Terrorsiktede Bujak tror på frifinnelse. VG: Terrorsiktede Bujak trygg på å bli sjekket ut av saken. VG: Her ankommer den terrorsiktede kurderen Norge. TV 2: Stoltenberg på møte om terror hos FBI i New York. VG: Usbekeren David Jakobsen anker fengslingskjennelse. VG: Terrorsiktet ble bedt om å skaffe falskt pass for å få en person inn i landet. TV 2: Da skal han ha blitt PST-informant. VG, TV 2: (PST fikk ikke medhold i krav om åtte uker. Terrorsiktede varetektsfengsles i fire uker.) TV 2: Stoltenberg vil ha møte med FBI om terror. TV 2: Terrorsiktede forklarer seg bak lukkede dører. Vårt Land: Bekrefter terrorplaner på norsk jord. VG, TV 2: Terrorhandlingen skulle skje på norsk jord. TV 2: Terrorsiktet informant tok selv kontakt med PST. GP, DN: Planerade terrordåd i Norge.

En lei uvane

FrPs nestleder Per Arne Olsen er igjen i søkelyset etter et boligkjøp der han hevdes å ha utnyttet sin posisjon som folkevalgt i Tønsberg til å skaffe seg selv økonomiske fordeler.

Når politiet i Vestfold med sine svært begrensede ressurser til å etterforske økonomisk kriminalitet i det hele tatt sier de vurderer å starte korrupsjonsetterforsking, er det i seg selv et sterkt signal om at saken ikke umiddelbart er avfeid som åpenbart uproblematisk.

Per Arne Olsen. Bilde fra frp.no

Noen vil kanskje si at politikere generelt har en tendens til å forsyne seg selv grovt av kakefatet. Et ferskt eksempel er at partigruppene i Stortinget før ferien foreslo å øke bevilgningene til seg selv, til drift av sine stortingsgrupper. Dette til tross for at de samme partigruppene ikke har klart å bruke opp pengene de allerede får.

Per Arne Olsens to omstridte boligkjøp kommer imidlertid i en helt annen klasse, da dette eventuelt er økonomiske fordeler direkte i egen lomme, og ikke noe som alle partigrupper nyter godt av.

Nylig uttalte Kommunesektorens etikkutvalg seg om Per Arne Olsens kjøp av Ungbo-leilighet, mens han selv satt som kommunens representant i boligbyggelagets styre og dermed skulle ivareta kommunens interesser, ikke egne.

De tillitsvalgte (folkevalgte) må handle slik at egne særinteresser ikke får fortrinn fremfor de kommunale fellesinteressene.

Kommunesektorens Etikkutvalg mener saken kan være med på å undergrave innbyggernes tillit til kommunen. Det er en høy pris å betale for at enkelte politikere skal handle slik at de gir seg selv fordeler foran folket de representerer.

Tønsberg kommunes kontrollutvalg har enstemmig kritisert kommuneledelsen og styret i boligbyggelaget for å ikke ha fulgt opp politikernes vedtak. Også FrPs representant i kontrollutvalget støttet kritikken. Det viser etisk ryggrad i en sak hvor partipisk nok ikke kan utelukkes, som i kommunestyret der alle FrPs representanter var de eneste som ikke støttet kritikken fra kontrollutvalget.

Denne kritikken rammer hardest daværende ordfører og kommunens politisk oppnevnte styrerepresentant i boligbyggelaget: Per Arne Olsen.

  • I andre sammenhenger har aktører som har tilgang til informasjon og interne vurderinger som andre i markedet ikke har, strenge restriksjoner på hva de og deres nærmeste får lov til å handle. Er skillet mellom verdipapirhandel og eiendomshandel så stort at innsidehandel i bolig er straffefritt i forhold til innsidehandel i andre verdipapirer?

Når det gjelder en eventuell korrupsjonsdom skal det svært mye til for at politiet kan få noen dømt. For eksempel ble en politimann som mottok 55 000,- kroner fra en part i en namssak nylig frikjent for grov korrupsjon. (Aftenposten). Dette selv om fagdommeren mente han blandet jobb og privatliv. Meddommerne (folk flest?) mente han hadde handlet i god tro. Det åpner for at også Olsen og andre kan slippe unna en sak etter straffelovens bestemmelser om utroskap og korrupsjon §§ 275-276c.

For partiet FrP kan Per Arne Olsens leie uvane med å tilsynelatende berike seg selv via handel i politiske verv imidlertid allikevel bli en belastning.

Hvordan ville noen  av Per Arne Olsens kolleger i FrPs stortingsgruppe ha reagert dersom en statlig oppnevnt representant i et styre hadde gjort noe lignende?

At Per Arne Olsens konkurrent om førsteplassen på stortingslista i Vestfold, Anders Anundsen (som vant førsteplassen foran Olsen) også er leder i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité kan i den forbindelse bli kingig.

At FrP ikke i samme grad som tidligere kan kritisere konkurrentenes etikk og eventuelle overtramp, er en pris som kan bli høyere enn boligfortjenesten til bolighandler Olsen.

  • (På Ungbo-leiligheten skal han i følge Tønsbergs blad ha tjent 280 000,-. På Jarlsø har Per Arne Olsen betalt rundt 20 prosent lavere pris pr kvadratmeter, inklusive ekstra parkeringsplass, enn gjennomsnittsprisen. Det tilsvarer en rabatt på 1 million kroner.)

I lys av en annen FrP-politikers CV-sak nylig må det imidlertid i rettferdighetens navn opplyses at Per Arne Olsen i alle fall ikke ser ut til å ha løyet på seg noen utdannelse utover videregående skole. Uten at det rettferdiggjør å eventuelt berike seg ved uetisk opptreden i folkevalgte posisjoner.

Per Arne Olsens CV. Fra frp.no

Hva tror du?

[polldaddy poll=3424750]

Mer om kommuner:

Mest lest på Norske forhold sist uke, pr 3. juli.

  1. Ingen bombe.
  2. Ikke gått opp for alle.
  3. Bekjemp dem der og støtt dem her.
  4. Bilturen som endret livet.
  5. En del ekspolitifolk driver med lignende.

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

Tønsbergs blad: Olsens forklaringer tåkelegger fakta.

Oppdatert 24. juli: Det blåser rundt etterfølgeren som ordfører i Tønsberg også. (Utskrifter av blant annet ordførerens private e-poster og konfidensielle kommunale papirer går umakulert i returpapirbokser. Noe havner i hagen til innbyggere ved kommunens søppelplass. Mer i VG.)

Beklager, livet DITT er ikke mer verdt

Syk eller skadet? Hvor mye skal samfunnet gidde betale for å holde liv i deg og andre?

Politikerne vet det kanskje ikke. I alle fall vil de ikke snakke høyt om det. Byråkratene i Finansdepartementet har satt en pris på hvor mye livet ditt er verdt, og satt en grense for hvor mye samfunnet skal gidde å bruke av ressurser for å gi deg flere leveår, avhengig av blant annet hvor gammel du er og hvilken type skade/sykdom du har.

(Oppdatert: Noe mange kanskje ikke tenker over er at det utføres kost/nytte-analyser når det gjelder utbygging av tryggere veier, rassikring etc også. Prisen på sparte liv balanseres mot utbyggingskostnader.)

Helsedirektør Bjørn-Inge Larsen skal ha ros for å løfte problemstillingen frem i offentligheten (Aftenposten 4. juni 2010). Man kan like eller mislike budskapet hans, men ikke skyt budbringeren. Det er ikke han som har bestemt dette.

Faksimile Aftenposten

Nå må vi være ærlige, sier helsedirektøren. La meg tilføye: Særlig gjelder dette politikerne, uansett parti. Alle partier vil sette grensen et sted.

  • Noen vil kanskje overlate mer av behandlingen av skader etter risikoadferd (resultater av egne valg) til privat helseforsikring og kutte ned på hva det offentlige systemet plikter å gjøre.
  • Noen vil kanskje prøve å pumpe mer penger inn i dagens ganske ressurskrevende system, i håp om at de fleste blir fornøyd slik at eget gjenvalg eller pensjonsopptjeningstid (12 år som politiker) sikres.
  • Noen tenker kanskje enda lenger?
  • Og noen ser kanskje andre verdier enn kroner?

Fagfolkene har sine mer eller mindre faglig og etisk begrunnede syn på omtrent hvor grensen bør gå. Dette er imidlertid en type avgjørelser og grensesetting som ikke er egnet for å overlates til fagfolk, byråkrater og det som kalles «Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering».

Dette fordi det dreier seg om avgjørende verdimessige problemstillinger, i en kollisjon mellom pliktetikk, nytteetikk og samfunnets politiske ressursprioriteringer. Det kan også dreie seg om i hvilken grad samfunnets ansvar skal variere i forhold til innbyggeres egne valg av livsstil og risikoadferd. Kanskje vil noen trekke inn verdien av den enkeltes innsats og rolle også?

  • Er for eksempel politikere og ledende byråkrater mer verdt enn hun som vasket golvene deres og fikk KOLS? Skal stortingsrepresentanter og eventuelt enkelte andre som kjenner noen i systemet fortsatt få «gå foran i køen»? Skal det settes noen grenser for dem også?

Man kan forstå at politikere ikke liker å ta slike debatter, men det kan ikke forsvares at de sniker seg unna å offentliggjøre sitt eget standpunkt.

  • Politikere som ikke våger ta slike verdimessige debatter omkring prioriteringer, og heller overlater dette til byråkrater som ikke stiller til valg, er ikke noe å samle på.

Dette er en debatt alle stortingsrepresentanter i alle partier bør være forpliktet til å klargjøre sitt syn på: Hvem skal sette grensene for hvor mye et liv er verdt, og i hvilken grad skal noen eventuelt være mer verdt enn andre?

Hva synes forresten landets lovgivere om at kongeriket Norge i snart fem år har hatt en anbefalt grense på 425 000 kroner pr år for å berge livet til enkelte pasienter? (Mer i Aftenposten.)

Faksimile Aftenposten

Grensen er anbefalt av byråkrater i Finansdepartementet, men selvfølgelig må politikere som stilltiende har godkjent dette ta sitt ansvar.

Anbefalingen, som har rettslig kraft overfor de i forvaltningen som måtte lure på hvor mye de skal gidde å bruke av samfunnets midler på å i gitte situasjoner forlenge et liv, kommer frem i en veileder publisert 23. september 2005 med navnet «Veileder i samfunnsøkonomiske analyser«. Det kan bety at de ansvarlige formelt sett har ryggen fri hvis de avslår å bruke mer av tilgjengelige ressurser, og dermed avslutter noens liv tidligere enn om de hadde fått mer behandling/pleie.

I vakuumet mellom en avgående regjering, og en ennå ikke avklart påtroppende, kan byråkratenes handlingsrom være mye større enn ellers. Mens Bondevik kanskje hadde tankene rettet mot sitt liv etter politikken, og før Stoltenbergs folk var på plass, fant noen i Finansdepartementet anledningen passende til å sette i verk denne bestemmelsen. De ønsket kanskje ikke særlig offentlig omtale av det, og det fikk de heller ikke.

Man kan lure på om de ansvarlige i regjeringen Bondevik i det hele tatt hadde lest og forstått hva denne anbefalingen innebar. Med tanke på den da avtroppende statsminister Kjell Magne Bondeviks fokus på andre verdier enn de økonomiske, kunne det vært interessant å få vite hva han og hans kabinett eventuelt tenkte om saken. Bondeviks folk var kanskje helt enige med byråkratene, men holdt kjeft fordi velgerne kanskje ikke ville akseptere verdivalget?

Det er selvfølgelig like interessant å få vite hva statsminister Jens Stoltenberg og hans folk mener om grensen byråkratene i Finansdepartementet har satt. Med tanke på hvor fokusert Stoltenberg er på å komme innenfor handlingregelen, et annet tall byråkrater i samme departement har bestemt, kan en avklaring av byråkratenes makt over grenser for pengebruk, liv og død være viktig for innbyggere. Enten det gjelder å bruke (investere) mer penger for å redde liv i trafikken eller pasienter rammet av livsstilssykdommer.

Dessverre kanskje bare for et fåtall spesielt interesserte, så finner man anbefalt norsk politikk på området på side 55 av 88 i denne veilederen. Kunngjort under «Lover, regler, reglement» på Finansdepartementets sider.

Noen vil nok mene dette er vanskelig tilgjengelig informasjon, i en setning på åtte linjer, med tre komma og tre parenteser, ispedd noen faguttrykk. Dette er imidlertid en ikke helt uvanlig måte å kamuflere slike ubehagelige saker på.

Mange som kaller seg journalister (og ikke jobber i Aftenposten) er uansett mer interessert i å skrive om politikeres privatliv og TV-show enn å lese slike kjedelige, viktige dokumenter. Det betyr ikke at politikeres kjolevalg og frisyrer er så mye viktigere enn hva de mener et liv er verdt, men journalister skriver kanskje også helst om det de forstår seg best på. Dessverre blir leserne også preget av hva de leser. Shit in, shit out.

Ditt liv, dine foreldres liv, eller andre du kjenner kan være mindre verdt enn samfunnets behov for å spare penger, hvis Finansdepartementets bestemmelse og anbefaling skal bli stående. Denne «handlingsregelen» står på 425 000 kroner pr år. (NB: Det er som tidligere nevnt flere priser.)

For noen politikere er slike «handlingsregler» viktigere enn verdimessige prinsipper. (Mer: Norsk forfall.)

Hva mener du?

[polldaddy poll=3303821]

Mer om helse:

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 3. juni.

  1. Ikke perfekt, men det beste vi har.
  2. Bytt ut folket.
  3. Kom med svartelistene.
  4. FrP snur.
  5. Propagandaminister uten ryggrad.

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Relatert:

Vårt Land: Sunniva Gylver: Jeg har selv hatt sugerøret dypt nede i statskassa. VG: Viljen til å betale skatt kan få seg en knekk. TV 2: Kreftsyke Therese er gitt opp av legene i Norge. Betaler selv for behandling i Kina. VG: Måtte betale kreftundersøkelse selv. (Eller kanskje: Ektemannen til  tidligere minister måtte også betale selv. Eks-ministeren oppdaget realitetene: Vanskelig å finne informasjon om rettigheter og Fritt sykehusvalg.) TV 2: Helse-Norge: -Noen må velges bort. vl.no: Hissige reaksjoner på sykehusprioritering. VG: Frykter kamp om helseressurser kan forårsake lidelser og dødsfall. VG: Siv Jensen: Etisk forkastelig å sette prislapp på menneskeliv.

Hvor mye er livene verdt, i lys av den gjeldende veilederen?

TV 2: To personer knivstukket ved Oslo S. TV 2: Mann falt fra fjerde etasje i Halden.  TV 2: Beate (48) hadde HIV i 15 år uten å vite det. TV 2: Mann kjørt til Ullevål sykehus med alvorlige hodeskader.

Maktmisbruk

Oppdatert 28. september. Mer maktmisbruk. Journalister truer med å skrive negativt dersom de ikke får presset gjennom viljen sin. (VL.)

– – – – –

Politikere, presse og politi har ulike maktroller i et demokrati. Hva skjer når noen blander de ulike maktrollene for å beskytte egne interesser?

Man kan ikke gi politifolk like stor aksept for å drive med «snusk» som andre i samfunnet. Dette av den enkle grunn at politifolk i kraft av sin stilling forvalter en makt og maktmidler som krever en helt annen tillit enn hva folk i maktløse stillinger behøver. Om de er papirflyttere eller «på gata» spiller ingen rolle for hvilken tillit de trenger å vareta.

Faksimile VG.

(Hvor går grensen for politifolk. Ved å kvittere ut en sivil politibil i fylla på vei hjem fra fest eller må det bevises at vedkommende selv kjørte bilen for å kunne avslutte arbeidsforholdet?)

– – –

Fysisk styrke blir prioritert for de som er blitt og får bli politi. (Norsk Politi, nr 1/2010.) Har det skjedd på bekostning av etikk og moralsyn? Enkelte er kanskje mer opptatt av fotobokser enn av politifolks etiske standard? Hvem skal i tilfelle rette kritisk blikk på slike forhold? Skjuler kameraderi mørketall?

Faksimile NRK.

Før påske sendte en debattant nedenstående kommentar til et tidligere blogginnlegg om politi som begår alvorlige lovbrudd.

Det som debattanten påpeker er prinsipielt interessant, nemlig om journalister som beskytter egne partifeller. I dette tilfellet en journalist og tidligere utvalgsleder for AP  som hevdes å beskytte sin partifelle og muligens flere medansvarlige politikerkollegaer.

Flere har tidligere tipset om noen av de samme personene og gitt meg linker som ikke er gjengitt her, men som har gitt informasjon om interessante og etisk betenkelige forbindelser mellom lokalavisredaktør/-journalist og noen som har ulovligheter å skjule i offentlige verv. Også en journalist som selv hadde et politisk lederverv i AP og kan være medansvarlig mens de påståtte alvorlige ulovlighetene i kommunen fikk foregå.

«Saka med en ikke heilt lovlydig lensmannsbetjent, likner på ei sak med lensmannsbetjent Odd Harald Fossland. Skal i retten snart i ei pengestrid (… forkortet).

Det er litt moro at den kanskje ikke særlig mindre “korrupte eller suspekte” Olav Kuvås er advokaten hans. Litt av ein skurk som har hatt mange dobbeltroller, dels ulovlig, i kommunal forvaltning og som verge/advokat for personer under kommunens “omsorg”. Flere anonyme kilder som avisa Sør-Trøndelag kjenner til, kan bekrefte det, men de beskytter også noen av forbindelsene sine.
Derfor skriver de ikke om tilfeller der Olav Kuvås som advokat har hatt oppdrag han etisk sett, og etter div lovverk ikke skulle ha hatt samtidig med at han sjølv hadde andre roller. Redaktør Anders Morken i avisa Sør-Trøndelag vil ikkje skrive negativt om sine tidligere eller søstera Catharina Morken sine eigne partifeller.

Ingen har kontrollert han advokaten Olav Kuvås fordi han sjøl har vært med i kontrollorganet. Eller så har kompisen hans, lensmannsbetjenten Odd Harald Fossland, vært med i kontrollorganet og foreslått at det ikkje skal kontrolleres når noen i “maktmafiaen” i Skaun kommune er innblanda i mulige ulovligheter. Litt av et radarpar. Trur ikkje andre kommuner er like ille som Skaun.
Sjølv den nyansatte lensmannen takka nei til å ta jobben.

Sjå meir i linken: (slettet)»

Isolert sett og i nasjonalt perspektiv er slike lokale saker små og uviktige, men det som er viktig er det prinsipielle.

Hva taper demokratiet når enkelte blander roller og makt som skulle ha vært delt mellom presse, politi og politikere?

Vil større kommuner og færre små lokalaviser kunne bidra til å endre maktforholdet til gavn for demokratiet?

[polldaddy poll=3012096]


Mest lest på Norske forhold sist uke, pr 6. april.

(Det har ikke vært publisert nye innlegg på bloggen i påsken.)

  1. Påskestengt i øverste etasje.
  2. Morsomme overskrifter, episode 2.
  3. Slett ikke nok.
  4. Ting du ikke skal få vite om kommunesnusk.
  5. Bukken og havresekken, igjen og igjen.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer politi:

Hvorfor holde tilbake sannheten?

TV 2: Politiet i Vestfold anmeldes til spesialenheten.

TV 2: Tidligere lensmann dømt for voldtekt. VG: Tidligere lensmann dømt til fengsel for voldtekt. (Begått mens han var politi.) TV 2: Politi innrømmer å ha startet ti branner, innbrudd og forsikringssvindel. VG: Politijurist suspendert etter promillemistanke.

TV 2: Vil henlegge saker for å spare penger.

 

VG: Politileder suspendert. Prøvde å slette egen parkeringsbot. TV 2: To menn etterlyst etter trusler mot journalist i pengetrøbbel.

En identifisert. Noe grafsing gjenstår.

Oppdatert 19. mars. VG: Siktede i Faiza-saken til psykiatriundersøkelse.

18. mars. VG: Drapssiktet kvinne løslatt.

– – –

Norske medier har omtalt to saker der en person har erkjent å ha drept en annen. I den ene saken har media allerede identifisert siktede med navn og bilde på nettet. I den andre saken gjør media noe annet. Dette viser en inkonsekvent holdning til prinsipper og kan gi grunnlag for å tro at sensasjonsjag og tilfeldige lekkasjer (lovbrudd) fra politi og andre kan avgjøre slikt.

I november var det Dagbladet som var først ute med navn og bilde på drapsmannen.  Det skjedde i papirutgaven to dager etter pågripelsen, og skapte en knapt synlig debatt i pressemiljøet, og ingen synlig debatt i politiet. (Mer: Ikke tilliten verdig.)

Denne gangen var det TV 2 som var først til å identifisere. Nå på nett og etter kun noen timer. Et langt steg videre fra hva noen få reagerte på for knapt fire måneder siden.

Faksimile TV 2.

Kanskje har mediene en prinsipiell holdning til identifisering, uten at de klarer å etterleve den?

Eller er ulik praksis i to drapssaker samme dag et uttrykk for at tilfeldigheter avgjør?

Familien til drapsofferet Faiza Ashraf refser mediene for grafsing i privatlivet til offeret. Advokaten påviser også lekkasjer av informasjon fra politiet.

Det er ikke noe nytt at journalister klarer å få en politimann, forsvarer eller annen innside-informant til å bryte lovpålagt taushetsplikt og bekrefte ting som ikke skal være offentlig informasjon. Er det et uttrykk for at etikken og respekten for taushetsbelagt informasjon er for lav hos mange som er betrodd å behandle slikt? Bør noen av disse derfor slippe å få tilgang til informasjon de ikke klarer å behandle slik loven krever?

Er det nye at mediene enkelte medier nå har lavere terskel for å publisere ting de tidligere hadde etiske sperrer mot? Av og til.

Hvis prinsipper er viktige for journalister og redaktører, så har det gått en prinsipiell debatt i dansk pressemiljø den siste tiden. En journalist navnga en offentlig tjenestemann som angivelig er kilde til informasjon som ikke skulle være offentlig. Andre journalister risikerer bøter om de ikke avslører kilder i rettslig avhør. (Mer i Politiken.dk).

Har media troverdighet i prinsipielle debatter om åpenhet, grafsing i privatliv og kildevern hvis de selv behandler like forhold ulikt? Og kan norsk politi ha troverdighet hvis noen en gang blir straffet for lekkasjer mens politifolk selv stadig slipper unna?

Kanskje burde flere journalister blåse navn på offentlige tjenestemenn som bryter loven og lekker sensitiv informasjon? Det er vel viktig at offentligheten, og ikke bare media, får vite hvem som ikke kan behandle sensitiv informasjon slik loven krever?

[polldaddy poll=2757741]


Mest lest på Norske forhold siste sju dager, pr 25. februar.

1. Mohammad og hvor mange røvere?

2. Forklaringen.

3. Svenskekrig – igjen.

4. Snøproblemer.

5. Enda en ekstremist.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

2. mars. (En bieffekt av medias tidlige identifisering er at navngitte personer som ikke er dømt for noe som helst kan bli truet og sjikanert på nett.)

27. februar. Stadig flere opplysninger bidrar til å identifisere den ene, foreløpig ikke navngitte, drapssiktede.

VG, TV 2: Faiza Ashraf gravlagt på Haslum.

VG: Her «dreper» Faiza-siktet i gangstervideo. TV 2: 28-åring i isolat nekter fortsatt. Vårt Land: 25-åring ville fortelle sannheten om drapet. Vårt LandTV 2: Flere tusen på minnestund for Faiza Ashraf. VG: Raja: –Kidnapperne bør brenne i helvete.

Vårt Land: Bortførte Faiza for å kvitte seg med gjeld. TV 2: Drepte Faiza for å kvitte seg med gjeld. VG: Faiza-saken: Siktet 28-åring samtykker i forlenget varetektsfengsling. VG: Kameraten: -Han virket helt uanfektet etter drapet. TV 2: Vennene mintes Faiza med ti hvite roser og lys. TV 2: Siktet 25-åring: -Var ikke alene om drapet på Faiza. VG: Faizas kolleger får krisehjelp. VG: Her ble de to Faiza-siktede kjent.

VG: Ekskona fengslet i to uker.

TV 2: Ekskona siktet for forsettlig drap. VG: Fikk panikk etter drapet. TV 2: Drept Sørum-mann funnet i Sverige. VG: Drapssiktet i SMS:» Alt er rolig nå». TV 2: Ba om besøksforbud for eksmannen flere ganger.

 

En angrende synder?

(Oppdatert 11. november kl 18.28: Og en smule kritisk syn på VGs presseetiske vurderinger var alt som skulle til for at VG fjernet denne bloggen fra twinglylenkene i saken.)

Tjostolv Moland beskrives som at han virker syk under den pågående rettssaken. Både egne rådgivere, UDs representant og journalister hevder det samme.

Vi har ingen grunn til å ikke stole på at han ikke burde vært i en rettssal nå. Allikevel er han der og forklarer seg. Tildels motstridende, mangelfullt og kryptisk. I følge TV 2 ba han om legehjelp da retten startet sine forhandlinger i dag. Retten har ikke etterkommet anmodningen.

Uansett hva han sier og gjør, er det ikke noe vi i Norge bør legge avgjørende vekt på, hvis vi mener noe med våre grunnleggende begreper om rettssikkerhet.

Medias referater fra rettssaken må sees i denne konteksten. Dekningen varierer fra det saklige og nøkterne i noen redaksjoner til det absurde teater man kan følge «live» i to redaksjoner, VG og Dagbladet. Tar forbehold om at jeg selvfølgelig ikke har sjekket alle redaksjoner, men VG og Dagbladet aspirerer mer til å havne i skammekroken enn enkelte andre. Hvis de da eier skamvett. Det er et stort forbehold.

Ville media ha gjort akkurat det samme om rettssaken hadde foregått i et annet land, for eksempel i USA? Eller ville de da heller ha fokusert på overgrepet mot den tiltalte ved å tvinge gjennom rettsforhandlinger med en tilsynelatende syk mann som hevdes å være torturert og dopet av politiet?

Eller ville medias referater og vinkling ha vært akkurat det samme om saken foregikk i Sverige, eller i Norge? Spiller det absolutt ingen rolle at media har journalister på stedet som må produsere stoff, og at dette skaper mange «klikk», (lesere) på nettet som igjen er viktig for å hente inn annonsekroner?

Hvis medias svar på noen av disse spørsmålene ikke er ja, så er det ufattelig at det ikke har ringt kraftig i en bjelle i en eller annen journalists etiske bevissthet. Og om den ikke var merkbar, så er det merkelig om ikke en redaktør reagerer på hva de selv gjør.

Tjostolv Moland må for meg si hva han vil i den tilstand han er nå, uten at jeg kommer til å legge vekt på noe av det. For meg fremstår han ikke som en angrende synder. Derimot fremstår enkelte medier som syndere, om enn ikke angrende.

Honnør til TV2.no sin dekning. Etter at de publiserte saken om at han ba om legehjelp, så har de ikke lagt ut noe. De taper kanskje noen leserklikk i dag, men vinner respekt og troverdighet for lang tid. Og forhåpentligvis vil annonsører heller legge vekt på det enn å bruke de mest lurvete i bransjen.

Mest lest på Norske forhold sist uke, pr 11. november.

1. Ikke tilliten verdig.

2. Lov til å stille spørsmål.

Se også:

Fra den andre siden. (Om nettsiden freemolandandfrench.com)

 

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

TV 2, Vårt Land: Mathilde Moland møtte sjåførenken.

Vårt Land: Mathilde Moland kan få møte presidentfruen.

VG: Som å hive en rød klut inn i retssalen.

Vårt Land: Moland innrømmer tilståelsesbrev. VG: Bekrefter tilståelsesbrev.

NRK: Knut Moland jr: Tilståelsesbrevet er forfalsket. Vårt Land: Ble torturert og dopet av politi.

Dagsavisen: Moland: Jeg var leiesoldat.

VG: Forsvarer: Et regissert overgrep. VG: Retten misbruker psykotisk og neddopet Moland.

VG: Bekymret for at French kan knekke.

Ikke tilliten verdig

Oppdatert.

TV 2: Hudfletter media for dekning av drapssak. … men hva med de som lekker og bekrefter til media?

– – – – –

Stadig er det politifolk som lekker sensitiv informasjon eller spekulasjoner til media. Noen ganger er det ulovlig, noen ganger er det kanskje bare utslag av dårlig etisk dømmekraft eller PR-kåthet? Til tross for at politiet lekker som en sil, så er det sjelden  noen blir dømt for å ha lekket.

– Ofte ser jeg at opplysninger ikke kan komme fra noe annet sted enn politiet. Det er opplysninger om personer som er mistenkt, saksforhold, spekulasjoner om motiv og årsakssammenheng og prosedyre av egen sak. Dette kan gå på rettsikkerheten løs. Det er helt forkastelig og krenker individet. Det er ekkelt når makta tungekysser, sier han.

– Det er oppsiktsvekkende mye lekkasjer fra politiet. Det er velkjent at etaten lekker som en sil, sier medieforsker Svein Brurås ved Høgskolen i Volda i Politinytt, nr 2, juni 2009.

I Lommemann-saken hevdes media å ha hatt sugerør inn i politiet. Kildene har vært anonyme.

Noen ganger hindrer politiet lovlig offentlighet, men lekker selv anonymt det de finner formålstjenlig. «Politiet bruker en adgang de har til å be retten unnta en kjennelse fra offentlighet. Når de får medhold, driver de til gjengjeld og lekker, sier Staff til NRK.»

Andre ganger står politifolk frem med navn og får ansiktet sitt i VG. Kombinert med en formulering som «VG Nett vet at …» så oppnår lekkasjekilden å lekke fortrolig informasjon som ikke burde vært utlevert på denne måten, samtidig som vedkommende skjuler seg selv bak anonymitet for det man nok vet er uetisk å lekke om. Og som man derfor ikke vil ha navnet sitt forbundet med. Da kan man jo bli straffet for ulovlighetene eller den utviste dårlige dømmekraften.

Den personifiserte kilde for lekkasje av informasjon? (Faksimile VG).

Den personifiserte kilde for lekkasje av informasjon? (Faksimile VG).

Selv om det ikke trenger være direkte ulovlig å drive sosialpornografisk sladder til media fra familier som er i en svært vanskelig situasjon, så er det ikke nødvendigvis aktverdig eller tillitvekkende at politifolk gjør det. Og ubetenksomme uttalelser i media er noe av det som kan svekke tilliten til politiet, mener politimester Kåre Songstad som har vurdert denne risikoen (Norsk Politi, s 14).

Man må også lure på hva motivene er for å lekke. Noen ganger er det for å få penger. Andre tenkelige motiv kan være bytte av vennetjenester eller en slags posisjonering/ PR-kåthet.

Lensmannsbetjent Odd Harald Fossland, som sto frem i VG, har visst mange hatter i lokalmiljøet. Han har vært en lokal bråkmaker som leder i AP-laget hvor han saboterte partiets muligheter til å få ordføreren etter at han selv tapte nominasjonskampen, hevder flere artikler i lokalavisen Trønderbladet. (Skaun AP splittet. Personstrid etter at Fossland ble vraket.)

Han har flere politisk oppnevnte verv i kommunen. Lensmannsbetjenten søkte også på stillingen som rådmann, øverste administrative leder, i samme kommune hvor han tapte ordførerkampen. Han tapte også den kampen. (Og Skaun kommune brøt loven ved å holde tilbake søkerlisten.) Lokalavisen Trønderbladet nevner ham også som søker til stillingen som lensmann i nabokommunen Melhus. En stilling han heller ikke fikk.

Hvem er det lokalavisen Sør-Trøndelag intervjuer og muligens hjelper til å fremstille i et sympatisk lys for sine lesere? Er det den aktive politikeren med ordførerambisjoner, en ivrig søker på lokale lederstillinger eller er det kun den underordnede på lensmannskontoret som har fått tillit til å sitte i kriseteamet?

En tillit vedkommende misbruker ved å umiddelbart gå ut i media og blant annet karakterisere familienes valg som «merkelig» samtidig som mulige identifiserende og belastende opplysninger lekkes.

Oppdatert 1: Media har fått informasjon om hvem gjerningsmannen er. Dagbladet (2. november) bruker her et bilde fra vedkommendes Facebookprofil.

Media har fått vite navnet på gjerningsmannen, (Dagbladet).

Media har fått vite navnet på gjerningsmannen, (Dagbladet).

Oppdatert 2: I papirutgaven 3. november har Dagbladet gjerningsmannens navn og et identifiserende bilde på førstesiden. (VG: Dagbladet kan bli anmeldt for bildebruken.)

Er det PR-kåthet som har gjort politikilden så ubetenksom å ikke bare lekke anonymt, som ellers er mest vanlig?

Hva betyr i tilfelle lokalavisjournalist John Myrhaugs bytteforhold til kilden for muligheten til å eventuelt ha kritiske oppslag om vedkommende i tilfelle nye kamper der hr Fossland har en rolle?

Når noen skylder noen en vennetjeneste, eller har byttet bort sin integritet mot kildetilgang og lekkasjer, så har etikken og journalistikken tapt. Personvern og rettssikkerhet for andre kan også tape i slike bytteforhold.

Og generelt når politifolk sier eller gjør noe de ikke burde ha sagt eller gjort, så taper politiet tillit. Det er prisen. Hvem sitter igjen med gevinsten?

[polldaddy poll=2200638]

Flere innlegg:

Respekten for deg. (Om personvern og respekt.)

Rydd i rollene. (Om politikere og roller.)

Ledelse uten gangsyn. (Kommuneledelsen snek i vaksinekøen og sendte regninga til innbyggerne.)

PS: Virker som om VG beskytter sin kilde, den omstridte lokalpolitikeren/politimannen Odd Harald Fossland, ved å ikke ta inn lenker til dette blogginnlegget. Allikevel viser besøksoversikten at linken er spredd på andre måter.

Jeg har fått inn flere tips og linker til informasjon som jeg ikke legger ut her, men sammenlignet med hva man ser at Odd Harald Fossland selv, presumptivt rettsstridig har karakterisert politiske konkurrenter som i media, så er visst terskelen for å påberope seg selv, og få beskyttelse av VG, adskillig lavere.

Mest lest sist uke på Norske forhold.

Mest lest sist uke på Norske forhold.

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

Hvorfor holde tilbake sannheten?

VG: Odas familie takker bygda for støtte.

VG: Odas drapsmann har slitt psykisk (uten at førstelinjetjenesten i kommunen har oppfanget det).

TV 2, VG: Skaunsiktet: – Hadde lyst til å drepe.  VG: Et tilfeldig offer.  TV 2: Rettspsykiatrisk undersøkelse.  TV 2: Oda døde av kvelning.  TV 2: Vennene sørger over Oda på Internett.  VG: 18-åring tilsto drap på SMS til kamerat.  TV 2: Vurderer å utvide siktelsen til overlagt drap.  TV 2: Politiet offentliggjør offerets navn, Oda Moe.  Vårt Land: Ung jente funnet død i Skaun i Sør-Trøndelag.  VG: Begge familiene sammen i sorgen.  VG: Forsvaret svært rystet av drapet.

En annen sak om politimann som misbruker tillit:

VG: Politimannen: Ingen spesielt god løgner. TV 2: Pedotiltalt ekspoliti hevder sexbildene var fiktive. VG: (Kan felles av digitale spor.) TV 2: (Politimannens forklaring.) TV 2: Ekspolitimann begikk nye lovbrudd etter løslatelse. TV 2, VG: Politimann tiltalt i Norges groveste pefofilisak.

TV 2: Norsk politimann tiltalt for overgrep mot barn i tre land.

(En annen politiaksjon med invitert media på slep og identifiserende informasjon, TV 2.)

TV 2: Lommemanntiltalt tilsto forhold han ikke husker.