Dårlig grasrotfølelse

Populariteten til statsminister Jens Stoltenberg har falt betydelig på en måned. Kommentarer til en undersøkelse for Dagbladet peker på for lite synlighet i islamdebatten som årsak.

I januar mente 39 prosent at han gjorde en god jobb, mens i februar er dette sunket til 31 prosent. I januar mente 11 prosent at han gjorde en dårlig jobb, mens dette nå er steget til 14 prosent.

(Synovate for Dagbladet.)

Jeg tror professor, valgforsker og AP-medlem Frank Aarebrot er inne på en del av kjernen av Stoltenbergs problem, men at saken ikke er så enkel som at Stoltenberg bare ikke er interessert i slike problemstillinger. (Trolig mener Aarebrot mer enn Dagbladet har plass til å gjengi.)

For Stoltenbergs og Arbeiderpartiets del er det også et problem at han ikke ønsker å stå frem i offentligheten med skarpe og tydelige standpunkter i høyt profilerte saker der noen kan mislike klarheten.

Forkortet og brutalt sagt så gir svært mange av de med stemmerett blaffen i hva andre enn statsministeren uttaler. Hva andre i regjeringen måtte uttale om en sak, blir ikke tatt som uttrykk for hva statsministeren står for. Det hjelper ikke hva Jonas og Knut sier på vegne av Jens.

dette området viser Jens Stoltenberg dårlig grasrotfølelse. Det kan også være sterkt influert av rådgiveriets makt. (Mer: Glattere politikere.)

Det hjelper heller ikke sjefen at en av hans statsråder (Trond Giske) vet å spille på andres popularitet for å innkassere gevinst, når resultatet utad fremstår som dårlig intern kommunikasjon i regjeringen.

Faksimile Dagbladet

Meningsmålingsbyråene gjennomfører stadig egne målinger for ulike partier. Det er ikke greit å vite hva man skal tro om ikke-offentliggjorte resultater og trender, men i noen sammenhenger kan man støte på ivrige tilhengere av den ene eller andre som bruker slike resultater i sin argumentasjon. Noe kan man også tolke ut av enkelte partiers retorikk.

Regjeringens mest konfliktskye trio: Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og Knut Storberget, kommer nok til å møte hardere skyts fra enkelte politiske motstandere når det gjelder islam/innvandring.

SP og SV vil kun ha biroller, men deres velgere står normalt på hver sin side. Et utydelig SP kan gi velgerflukt til FrP, mens et utydelig SV kan gi en regnbueflukt.

Opposisjonen er imidlertid også splittet. Det er ikke bare regjeringen som, for å bruke Høyre-nestleder Erling Laes ord i Dagbladet: «har så sprikende meninger i integreringsdebatten at de kan framstå som et «offentlig seminar uten ordstyrer»

  • KrF er vaksinert mot religionskritisk debatt og karakteriserer heller all kritisk debatt om enhver religion som hets. Deres løsning er å forby religionskritikk (blasfemi) og lukke øynene for religioners og religionstolkeres mange feil og overgrep. (Mer om KrF: …dog fred er ei det beste.)
  • Venstre har nok med seg selv. Og, i den grad de fortsatt deltar i offentlig debatt, velger de å bruke det meste av sine minutter i media på prinsipielle debatter om helt andre saker enn det store velgermasser er opptatt av.

Det trenger ikke være uviktig og galt det Venstre gjør, men en naturlig konsekvens må bli at partiet innser at deres viktigste rolle da ikke lenger er som parti, men som liberal prateklubb for de alltid få rettroende. Venstre kunne lære noe av å se på hvordan Arbeiderpartiet fra 1920-tallet endret seg fra en innadskuende prinsipiell klan til å bli et parti mange med stemmerett fant en sak å stemme på.

(En typisk Venstredebatt: Respekten for deg.)

  • FrP har tidligere klart å etablere stor troverdighet blant velgerne innen innvandring/islam og har levd godt på at en god del velgere tror partiet mener både det ene og andre. (Fiffig bruk av utspill fra enkeltpersoner i media, mens program og forslag i Stortinget kan si noe annet.) Mange av en-saks-velgerne har nok langt i overkant forhåpninger til hva slags konkrete endringer FrP egentlig er i stand til å stå for. Allikevel vil de fremstå som det klareste alternativet til Jens Stoltenbergs linje, så lenge «strengere» er akseptert som måleenhet. Partiets største fordel fremfor andre partier innen innvandringsdebatt er at de tilsynelatende har større lojalitet til en linje, og ikke flere talsmenn som sender ut «prøveballonger» i helt ulike retninger. En mulig svakhet er at de i jakten på makten bærer på noe deres eneste tenkelige samarbeidspartner muligens kan se på som «en råtten portefølje». En avveiing mellom å kommunisere noe helt annet til deler av velgerne enn til en mulig samarbeidspartner er nok ikke enkelt, men en utydelig Jens Stoltenberg gjør det enklere.
  • Høyre har opplevd stor vekst på meningsmålingene etter valget, og har i flere målinger passert storebror/lillebror FrP. Dette kan tolkes som at Høyre har vunnet på å ikke fokusere på mulige regjeringspartnere og fiktive samarbeidskonstellasjoner, men heller konsentrere seg om å formidle egen politikk. Når det gjelder islamdebatten oppfattes imidlertid dannede Høyrefolk å være i en skvis mellom «ansvarlighet» og «uansvarlighet». Og det er ikke gitt at de som definerer ansvarlig og uansvarlig har bedre grasrotfølelse enn Jens Stoltenberg.

Uansett kan trolig Jens Stoltenberg slappe av når debatten stilner og avløses av mediafokus på noe helt annet.

Hans regjering går videre på walk-over fordi motstanderne ikke klarte å stille lag.

 

[polldaddy poll=2780863]


Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 3. mars.

(Dette ville tatt fjerdeplassen.)

1. Politi og GPS-sporing.

2. Oppvask.

3. En identifisert. Noe grafsing gjenstår.

4. Kanskje ikke så dumt.

5. Lapskausdemonstrasjon.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

VG: Haakon: – Min avgjørelse å delta i Giskes utvalg.

VG: Tine fikk kronprinsens plass. VG: Stoltenberg: Klokt at kronprinsen er ute. TV 2: (AUF og SU uenige med sitt tidligere medlem Trond Giske. For mange rike arvinger og for få gründere i rådgivergruppen.) Vårt Land: Stoltenberg godkjente ikke kronprinsverv. Kronprinsen ut av Giske-utvalg.

 

Annonser

Pinlig, og ferdig med det.

Media har skapt inntrykk av rot ved Stortingsvalget, i følge de ansvarlige politikerne og byråkratene. Bagatelliseringen er pinligere enn rotet.

Samtidig med Stortingsvalget ble det gjennomført et annet valg som også viser at Norge kanskje ikke er så flinke med disse valggreiene som man gjerne vil at andre skal tro? Vårt Land: Krever omvalg i kirkevalget.

En uke etter Stortingsvalget var kandidater inne og ute flere ganger samme dag, før informasjon om stemmetallene, og grunnlag for ytterligere kontroller fra ivrige borgere, ble fjernet fra nettet.

En 20-åring med svært stor interesse for valgoppgjør avslørte regnefeil som ga feil mandatfordeling i tallene Kommunaldepartementet brukte på sine nettsider som offisielle resultater. Og en tallinteressert postmann avslørte også at Statistisk sentralbyrå (SSB) tok feil, selv om SSB hardnakket hevdet det ikke kom på tale å endre noe, for de hadde ikke gjort feil!

–Vi har et valgrapporteringssystem på nivå med Uganda. Det hevder TV2s valgekspert Terje Sørensen, til daglig postoverbetjent i Bergen.

Innvendinger om svakheter i det norske opptellingssystemet, og tilfeller av juks og slurv, er ikke særlig omtalt i media. Det skyldes nok at riksmedia heller vil skrive om egenproduserte kjendiser og sport, enn om valgsystemet. Og kanskje er det for vanskelig for lokalmedia som til daglig er tett på mange av de ansvarlige i kommunene for å få nyhetstips og lekkasjer.

Det er lokalpolitikere og kommunale byråkrater som teller og godkjenner stemmer i kommunene. Stadig er det avvik i antall avkryssede stemmegivere og antall opptalte stemmer, men når alternativet enten er å finne feilen og få lov til å gå hjem, eller å telle en gang til, og en gang til og bruke hele kvelden/natta, så er det enkelte politikere som snakker sammen og forteller at de har løst problemet.

– Da de oppdaget misforholdet, virket det ikke som de tok det seriøst. Etter en stund lot de som de hadde funnet 30 av dem og rapporterte om et misforhold på de tre som var igjen, sier valgobservatør Jurij Gurman til NTB (gjengitt i VG).

Det lille man ser av innvendinger er gjerne i avisinnlegg (papir) fra perifere lokalpolitikere, som sikkert er blant de svært få som har satt seg grundig inn i dette. Dessuten er det så få som vet om eller hvordan juks forekommer, at flertallet allikevel vil tro noe annet.

Troen på at det ikke jukses i Norge, gjør at utenlandske valgobservatører gir Norge en bedre karakter enn de ville ha gitt andre for samme avvik. Det løser ikke problemet.

Den øverste politiske ansvarlige i fylket som har begått den feilen som fikk oppmerksomhet, blåser det bort som storm i et vannglass. Det løser ikke problemet for andre enn henne.

FrPs generalsekretær, som også sitter i Riksvalgstyret, mener private teller riktigere. Det er i beste fall en misforståelse av hva som er problemet.

En rapport til Kommunaldepartementet omtaler de klager og feil som gjennom årene har kommet inn fra innbyggere. I det store bildet så blir ikke en velgers eller ti velgeres stemmer avgjørende for mandatfordelingen. På det grunnlaget avvises mange klager, selv om klager egentlig har rett.

Manglende stemmesedler, og at det ikke er hemmelig valg, regnes også som småfeil som de ansvarlige og deres kontrollører godtar. De fleste problemer og feil kan løses når man stemmer med “data og over internett”, ifølge samme rapport.

For da er det i alle fall umulig å jukse eller gjøre feil? Er det et sted det er mindre juks enn i Norge så må det vel være på “data og internett“?

Jeg har mine tvil om det, men enkeltes problem med at ivrige og kunnskapsrike innbyggere etterprøver makthaverne og de som har ansvaret for eventuelle feil som skjer i valgavvikling og opptelling, blir kanskje løst.

Det egentlige problemet er at for få innbyggere er interessert i, og har mulighet til å gjøre kontrolljobben som politikere gjesper seg gjennom, og journalister synes er mindre viktig enn kjendiseri.

 

Bloggurat

Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer om kirkevalget: VG: Aarebrot: Kirkevalget gjennomført som et amatørmessig DDR-valg. TV2: Alfabetet avgjorde kirkevalget. Vårt Land: Aarebrot: Kirkevalget må erklæres ugyldig.

Mer om stortingsrepresentanten: Den nyvalgte FrP-representanten skal ha sagt til en journalist at hun ikke ser på bøker som noe kulturelt. Nå hevder hun seg feilsitert. Ikke fordi hun er feilsitert, men fordi hun mente noe annet enn hun sa. Nyvalgte politikere lærer raskt å skylde på andre.

VG: Hanekamhaug lurt av radiospøk.

Annonser