Led oss inn i fristelse. Et folkeparti.

Oppdatert 24. oktober: VL: Hareide mest ønsket som ny KrF-leder. VG: Hareide knuser Dagrun Eriksen.

– – – – – – – – – –

Kristelig Folkeparti har fått mange store medieoppslag det siste drøye halvåret. Slik sett har de oppfylt rikspolitikeres drøm: Å være synlige i nyhetsbildet.

Faksimile Vårt Land.

 

Imidlertid har en stor del av oppslagene ikke vært typiske velgerfrierier med profilering av et saksområde de vil bli husket for neste gang stemmeseddelen skal avlegges. Mange oppslag har gjerne vært av typen intern uenighet, strid om veivalg og tildels anonym mediespredd misnøye med henholdsvis leder eller nestleder fra deres respektive tilhengere.

KrF ser ut som de ikke vet hvor de vil. Og nå er det kamp om hvem som skal være  lederen som fører dem dit.

De som måtte tro at KrFs største problem var hvem som er lederen er muligens optimister på partiets vegne. Slik KrF har fremstått og fremstår for velgerne nå er de et usikkert kort på kjerneområder for sine tradisjonelle velgere. Riktignok blir det stadig færre av disse KrF-velgerne, men de er faktisk de eneste velgerne partiet har.

Mer om partiet:

…dog fred er ei det beste.

Merkelig folkeparti.

Å forkaste bekjennelsesparagrafen og åpne for blant annet muslimer i tillitsverv i det som for partiets kjernevelgere ser ut til å fremstå som en tilsynelatende overraskende og toppstyrt offentlig idédugnad om hva partiet egentlig vil, virker ikke som godt politisk håndtverk.

Å droppe «Kristelig» for å bli et «Folkeparti» kan sikkert virke forlokkende for personer med ambisjoner om å ha politikken som levebrød, men planen mangler en viktig ingrediens: Velgere. De som skal utgjøre «folkepartiet».

Hvis «arkitektene» bak fornyelsen av partiet bare hadde kjørt en intern prosess og i det minste fått det til å virke som om grasrota har behandlet og ønsker linjeskiftet, kunne de stått med en samlet grasrot. Kanskje litt avskallet, men tross alt samlet om å bygge noe. Da kunne de startet byggingen og konsentrert seg om profileringsarbeidet. (Oppdatert 7. oktober. VL: KrF-strateger åpner døra for samarbeid med AP.)

  • Nå står de uten en avklart strategi. (Nei, å bli et folkeparti er ingen strategi, det er en drøm uten fundament).
  • De står snart kanskje uten flere av sine sine tradisjonelle kjernesaker, og dermed potensielt uten hittil lojale kjernevelgere.

Man kan sikkert like eller mislike Dagfinn Høybråten som KrF-leder. Etter makt-rusen med KrF i førersetet i Bondevik-regjeringene, et tilsig av velgere på bekostning av koalisjonspartnere, slik storebror i regjering ofte får, sigar-og-rødvin-oppslag som ga bedehuspartiet et skinn av folkelighet, kunne lederen KrF valgte for å stramme inn egen profil igjen virke som det enkelte har prøvd å fremstille ham som: En mørkemann.

Avgående leder Høybråten kan imidlertid om noen år, når kontantstøtten fra partiets storhetstid forsvinner, også komme til å bli husket for det eneste politiske minnesmerket som blir stående etter KrFs siste regjeringsopptreden: Røykeloven.

Den var slett ikke populær blant «folk flest» da den ble innført, men spør i dag, og mørkemannen får ros for sitt politiske mot.

Og der ligger kanskje KrFs største problem i dag: Mangel på mot til å ha klar profil i kontroversielle saker. Med klare svar, enten det ene eller det andre, kan de få lojale tilhengere. Ikke favne alle, men noen. Med diffuse altomfattende løsninger med åpninger i alle retninger står de i fare for å ikke bli førstevalget til særlig mange.

Uten at det kanskje bekymrer velgerne i samme grad som de som vil leve av politikken?

Mer om politikere:

Hvem styrer best?

Glattere politikere.

 

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

 

Mer:

VL: Syversen vil ikke lede KrF. VG: APs homofile stortingspolitiker Anette Trettebergstuen åpner for KrF-samarbeid. 20. oktober: Hans Olav Syversen (KrF) viser at det fortsatt finnes politikere med anstendighet. VL, VG: Lovforslaget fra tre Vestfoldrepresentanter fra AP og SV er et fordekt angrep på FrPs Per Arne Olsen. VG: Martin Kolberg: -AP vil ikke utelukke KrF-samarbeid. TV 2: KrFU-leder Elisabeth Løland: AUF er ingen «drømmedame»… men åpen for samarbeid på enkeltsaker. (Oversatt fra politikerspråk til norsk: De avviser fast forhold, men er åpen for noen one-night-stands.) VG: Nyvalgt AUF-leder Eskil Pedersen: -Vil aldri akseptere regjering med KrF. VL: Fylkesleder krever nye nestledere. Har gått solo uten å sikre forankring i partiets organer. VL: Konservativ KrF-er trekker seg. En reaksjon på forslag om å fjerne bekjennelsesparagrafen. VL, VG: KrF-politikere bryter ut og danner nytt kristelig parti i lederfavoritt Hareides hjemkommune. VL: 12 av 17 fylkesledere vil samarbeide med AP. TV 2: Politisk rådgiver for Ap-statsråd: Et samarbeid med KrF blir over mitt lik. VL: Stortingsrepresentant Kjell Ingolf Ropstad (KrF) utfordrer SV til samarbeid mot høye aborttall. VL: Nestleder Inger Lise Hansen uenig med strategiutvalget som nestleder Dagrun Eriksen har ledet. -Ap et uklokt valg. TV 2: KrF åpner for AP-samarbeid. VG: Tre fylkesledere vil kaste nestleder. Tror Inger Lise Hansen er ferdig. VL: Stortingsrepresentant Øyvind Håbrekke vil ha Eriksen som leder. VL: KrF fremskynder ikke lederprosessen. VL: Inger Lise Hansen: -Jeg har ikke lederambisjoner, men fortsetter gjerne som nestleder. VL: Selbekk tror ikke Høybråten bestemte seg for å ikke stille til flere lederperioder i 2008. VL: KrF-nestleder Eriksen tar gjerne over. VG: Hareide og Syversen favoritter i lederkampen. VL: Frank Aarebrot tror Hareide tar over.  TV 2: Hansen roser Høybråten for hans jobb for KrF.

Annonser

TV-sex, fyll og medias eiendom

For enkelte er drømmen å være i rampelyset. Alle eventuelle negative effekter de måtte kjenne til av å leve i rampelyset, drukner i den overveldende lykken over å bli sett.

Foto: TV 3

Dette er slett ikke noe nytt. Tidligere tider har også hatt sine utgaver. Hoffnarrer, sirkusartister, pin-up-modeller, misser og nyere tids realitykjendiser er på en måte ulike utslag av sin tids «underholdningsarenaer». Vi kan også inkludere enkelte gladiatorer og haremskvinner i den forstand at de trivdes i sine roller som underholdning for andre.

For noen er dette toppen av lykke. Akkurat nå. Hva de samme sier om ti år, når de normalt har modnet mer i hjernen, vil tiden vise. Uansett er det for sent å angre. Media har regien på bilder, uttalelser, tolkninger, eventuelle ufordelaktige utvalg og den personprofil de har skapt.

Noen lever godt av at stadig nye kull med varierende grad av reflekterte, modne og naive ungdommer kommer til.

Man trenger ikke være rakettforsker for å skjønne at et utvalg av mer overfladiske enn dypt reflekterte ungdommer, samlet i virkelighetsfjerne omgivelser, med høy partyfaktor og omgitt av TV-kameraer stadig resulterer i det som produsentene vil ha: Noen som glemmer kameraene og tråkker over grenser mellom privatliv og offentlighet.

Ting som mamma og pappa ikke ville like, er blitt bestemt å være god TV-underholdning. Og ikke minst kilde for en rekke skandaleoppslag i kjendisslarvpressen på papir og nett.

Realitykjendiser er ikke et produkt av media. De er en innsatsfaktor for bunnlinjen. Uten å stadig ødelegge noen ungdommers fremtid, så får heller ikke TV-produsenten eller journalisten den fete lønna, og må kanskje ta seg en ærlig jobb i et lite spennende, men seriøst magasin. Nesten uten lesere og annonseinntekter.

Og slik vil det være så lenge venner, mamma og pappa, tante Thea og onkel Rolf, og mange andre svarer at de ser på slike programmer, kjøper blader og aviser med slike oppslag og velger å plassere reklamekronene sine i tilknytning til slik underholdning.

Det er seertall og annonsekroner som avgjør hvor mye «reality» som produseres og spres. For noen år siden var det spede forsøk på å kalle det søppel-TV. Nå er det kanskje like før kronprins Haakon hiver seg med i enda et fortvilt forsøk på å være folkelig og «som alle andre».

«Stupid is as stupid does», sa den enfoldige karakteren Forrest Gump i filmen med samme navn. Stadig lærer noen av den enfoldiges visdom.

Faksimile fra Vårt Land.

Selv en ung topp-politiker har gått glipp av mediehusenes enerett på offentlig tolkning og forvaltning av sannheten om hvordan du er som person.

– VG har tatt ting ut av sammenheng og laget sin egen øvelse. Jeg har gitt noen kommentarer om saken i Det Nye til avisen, men i lørdagens oppslag er mange sitater utelatt, kanskje for at de skulle få en mer spenstig sak. Det er uredelig, men jeg er ikke overrasket. Jeg føler meg dårlig behandlet, sier hun til NTB (Dagbladet).

Hun er hverken den første eller den siste som erfarer det. Danser man etter medias pipe, har man gitt bort så mye av sin verdighet, selvrespekt og eiendomsrett til sitt privatliv som media synes de vil overta.

– – –

Media skaper ikke bare såkalte kjendisers liv. De lever også av å infiltrere private forhold, sladre, utnytte tillit og stadig bryte og utfordre grenser for respekt for privatliv.

Mye av mediaomtalen av kjendiser er for å tilfredsstille en utbredt pervers lyst til å vite intime og personlige ting om andre. For vanlige personer er både kikking, krenkelse av privatlivets fred og blotting straffbart. De som velger å bli kjendiser («offentlige personer») opplever en annen realitet.

Enkelte journalister er blitt offentlig autoriserte kikkere og blottedistributører som (tolket som) lovlig sprer resultatene av sine ellers perverse ulovlige lyster til mange andre.

Stadig skyves grensene for hva som er akseptabelt overfor «offentlige personer». Og stadig utvides begrepet offentlige personer. Snart er det nok å ha vært med i et underholdningsprogram på TV mens man var ung og dum, så kan media (=offentligheten =alle) grafse i livets opp- og nedturer, og både ting man vil dele og ikke vil dele med ukjente.

Det er en del av prisen for å velge å bli medias hoffnarrer og harem i 2010.

På den annen side snur pendelen alltid en eller annen gang. Da kan media oppleve innskrenket presse- og ytringsfrihet fordi de ikke klarte å skille mellom pressefrihet og perversitet.

[polldaddy poll=2935900]

 

Mest lest på Norske forhold sist uke, pr 20. mars.

  1. Hvem er der når det er alvor?
  2. Hvem skal bestemme skoleklær?
  3. Erfaren sjåfør, ny trygg bil og sikker vei reddet liv.
  4. En utrolig fotballhistorie.
  5. Demonstrerer at de ikke fortjener førerkort.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Knakk sammen etter sex i søppel-TV-serien «Paradise Hotel» (TV 2).

TV 2: Farmen-Silje: Måtte kjempe for kjærligheten etter innspillingen.

TV 2: Her har de sex på «Paradise Hotel».

VG: «Paradise»-deltaker Tine Helene Valle reagerer på at leger nekter henne større silikonpupper.

TV 2: Petter Hombakken sier konkurrent ligner på en blanding av gullfisk og Michael Jackson.

TV 2: «Paradise Hotel» er gratis porno hver kveld. Deltakerne er dumme i hodet, sier komiker.

TV 2: Derfor sviktet Simon Farmen-kjæresten.

TV 2: To av Farmen-guttene sier Silje Trosten Johnsen er en slange i Paradis.

VG: Kysset i skjul på «Paradise».

TV 2: «»Paradise»-Stian tatt på fersken mens han onanerte. Se video!» (Er dette virkelig både nyheter og TV-underholdning?)

VG: Petter Pilgaard: -Jeg fortjener ikke kjendisstatusen.

VG: Torbjørn ut av Paradise Hotel.

VG: Minken Tveitan ute av 71 grader nord.

TV 2: Vil han ta hevn for Karin? Møt «Farmen»-Simon på nettreff. Deltaker ble syk. Ukesoppdraget: Vil de se lyset?

TV 2: Farmen-Karin: -Jeg klarte ikke gi Silje en klem.

VG: Unge stortingskvinner tause om Hansen-bilder.

 

-Du får deg noen smeller, sier Yvonne, som plages av blant annet slibrige SMS-er.

Annonser

…dog fred er ei det beste

Bjørnstjerne Bjørnson valgte seg april. Inger Lise Hansen valgte seg en annen måned, men det hadde nok ikke gjort særlig forskjell om hun hadde ventet til april. Rabalder ville det ha blitt allikevel. Slik blir det ofte når meningsbrytning, tro og tvil erstattes av en religiøs skråsikkerhet. KrF-menigheten kan mistenkes å være preget av det siste.

Utsnitt fra dikt.org

Bjørnstjerne Bjørnson var en forfatter og samfunnsdebattant som begeistret, forlystet og forarget i sin samtid. Nasjonsbyggeren og forfatteren av Norges nasjonalsang ble til og med tiltalt for høyforræderi på grunn av sine politiske oppfatninger. Det er dypt urettferdig å sammenligne KrF med nasjonen Norge og Inger Lise Hansen med Bjørnson. Allikevel spørs det om det er hun som har strofen ettertiden kan nynne, bare de finner en fengende melodi.

Om man hylles som en modig og ærerik helt, eller stemples og skjelles ut som en svikefull forræder, kommer an på hvem som har makt til å definere det.

Også på Bjørnsons tid var det slik at de som hadde makta ikke alltid hadde rett, men de hadde makt til å rett. Det siste har Dagfinn Høybråten og hans støttespillere også. Det betyr ikke at de har rett.

Selv om Høybråten-siden måtte finne på å bruke sin makt i det stille til å prøve å holde liv i Kristelig Folkeparti, så er det ikke sikkert de får rett. En redningsaksjon med kunstig åndedrett og ikke tilstrekkelig fornyelse i en visnende organisasjon kan vise seg å heller bli en sikker vei til begravelse.

Det er slett ikke slik at popularitet kan måles i antall mennesker som kommer i begravelsen, men sammenligningen med velgertallene til et folkeparti er fristende.

Så mange som  75 000 skal ha kommet i Bjørnstjerne Bjørnsons begravelse. Det tilsvarer 3,18 prosent av innbyggertallet i Norge i 1910.

Til sammenligning fikk KrF 148 748 stemmer ved stortingsvalget i 2009. Det tilsvarer 3,07 prosent av innbyggertallet i Norge (pr 1. oktober 2009). Nå var det riktignok ikke begravelsen til KrF, eller … man bør vel ikke være for bastant. Det var i alle fall ikke annonsert som KrFs begravelse.

Skjønt, den debatten ledende tillitsvalgte fører i media kan tyde på at noen vil begrave det partiet som stilte til valg i 2009 og erstatte det med et slags folkeparti.

I den grad partier kan kalles nettopp «Folkeparti», eller for den saks skyld «parti», så har de vokst frem nedenfra, fra grasrota. KrFs grasrøtter er skrantende, men det er alt de har. Hvis fornyelsen, foryngelsen og «folkepartifiseringen» blir oppfattet som for drastisk for mange av de nærmest «religiøst skråsikre» i partimenigheten på grasrota, så finnes det «mer karismatiske menigheter» som kan fremstå mer som helter enn forrædere hvis skråsikker tro er fasiten.

Selv om bekjennelseskravet skal bort, kan det sikkert hjelpe menigheten å ha tro på et liv etter døden også for tidligere Kristelig Folkeparti. Noen tror kanskje partiet er uunnværlig?

Var det ikke Einar Førde som sa at kirkegårdene er fulle av folk som ikke er uunnværlige? Bjørnson ligger forøvrig på Vår Frelsers gravlund.

Tidligere innlegg om saken: Merkelig folkeparti.

 

Mest lest på Norske forhold siste to uker, pr 7. februar.

1. Se uværets herjinger.

2. Systemet oppmuntrer til juks.

3. Hvem skal beskyttes?

4. Morsom overskrift.

5. Strengere straffer.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Vårt Land: Ønsker partikontoret til Vestlandet. Nærmere de som har partiet i «ryggmargen».

Vårt Land, VG: Nestleder Hansen ble ikke invitert til strategiseminar i høst.

VG, Vårt Land: Høybråten advarer mot å kaste Hansen. VG: Advarer mot å stikke fra KrF. Vårt Land: Flertall av leserne vil fjerne bekjennelseskravet. Vårt Land: Hansen har fått fanklubber. Vårt Land: With ut mot Hansen for «pol i hver kommune». Vårt Land: Ottar Brox advarer KrF mot å bli for lik de andre. Vårt Land: Veteranar glade for debatt om vedkjenningsplikta i KrF.

Vårt Land, VG, TV 2: Bondevik mener Hansen har gjort KrF en tjeneste.

Vårt Land: Inger Lise Hansen trekker Taliban-sammenligning inn i KrF-striden. VG: Mener Hareide er KrF-stridens vinner. TV 2: KrF raser nedover på kommunemåling. Vårt Land: En godt planlagt kampanje mot Høybråten.

 

Annonser

Merkelig folkeparti

Oppdatert 10. februar. VG: Sponheim spår politisk død for sentrum.

9. februar. (SP ønsker styrket sentrum. Regjeringens hestehandlere trenger spillerom, og fisker mot et «sentrum» der KrF og V kjemper mot sperregrensen.)

– – –

Kristelig Folkeparti er i krise og leter etter veien videre. Veien videre til hva, kan man spørre. Hva vil de oppnå? Hvilken retning vil de gå?

Partiets lokalpolitikerkonferanse ga ingen klare svar i så måte. Tvert i mot kan de ha skapt usikkerhet i den lille rest av kjernevelgere som er igjen.

Og det sier mye om hva KrFs største problemer er:

  • De har ingen andre visjoner enn drømmen om mangedoblet oppslutning.
  • De fabler om et sterkt sentrum som ikke eksisterer.
  • Ledelsen ser ut til å virre i blinde og sende samarbeidssignaler i ulike retninger samtidig.
  • I tillegg har de ingen saker som fenger i et omfang at det kan omtales som et folkeparti og ikke en splittet sekt.

Den ene nestlederen forteller i en partipressekonferanse at de drøfter venstresving. Samtidig åpner de for FrP-samarbeid. Enten den ene retningen eller den stikk motsatte. Hva konklusjonen kan bli, virker å være helt åpent.

Den andre nestlederen skaper sjokk blant partikolleger og velgere ved å lansere skrinlegging av en rekke av partiets forutsigbare kjernesaker. Partiets motstand mot homofile ekteskap:

Faksimile fra VG.

Partiets Israel-forsvar:

Faksimile fra TV2.no

Og flere andre saker.

Det er tvilsomt at det kan være soloutspill. Mer sannsynlig står flere med henne bak ønsket om å leve opp til navnet og bli et «Folkeparti» med 10-15 prosent oppslutning. De vet bare ikke helt hvordan, annet enn at de tror de må vrake mye av det som skaffer dagens velgere, som kan identifiseres med første del av navnet «Kristelig»?

Det virker som om en samlet partiledelse åpner for å vrake bekjennelseskravet. Man trenger ikke være «kristelig» for å få verv i partiet. Dette må forstås som å primært være rettet mot muslimer.

Samtidig sender andre i partiet stikk motsatte signaler ved å gå offensivt ut i den betente Muhammed-karikaturdebatten.

KrF drømmer om et sterkt sentrum, men hva er sentrum egentlig? Er visjonen å være midt i mellom blokkene som har egne klare meninger?

Hva mener du, sentrumspolitiker? Jeg mener midt i mellom AP og H/FrP, uansett hva de måtte mene. Jeg står i midten. Vått eller tørt, varmt eller kaldt, sosialist eller liberalist, stat eller individ, monopol eller valgfrihet, offentlig eller privat ansvar … Sentrum er hverken det ene eller det andre, men i midten … Der omtrent ingen velgere er.

Kristelig Folkeparti gjorde sitt dårligste stortingsvalg i 2009, med 5,5 prosent oppslutning. Dagfinn Høybråten ser ut til å sitte trygt. I motsetning til forgjengeren Valgerd Svarstad Haugland, som måtte gå i 2004 etter et katastrofalt dårlig lokalvalg i 2003 med 6,4 prosent. Ble Valgerd kastet i en uvant bakrus etter at kontantstøtten og regjeringsmakt ga 13,7 % – 9,3 % og 12,4 % i valgene fra 1997 til 2001?

KrF trodde(!) kanskje de hadde vinneroppskriften, og var et folkeparti, men at det var lederen det var noe galt med?

Det KrF først og fremst mangler er ikke en god leder. (Oppdatert: Dette må ikke tolkes som et forsvar av Høybråten som beste lederemne i KrF. Vårt Land, VG: KrFU-leder spår debatt om Høybråtens framtid. TV 2: Vil skifte ut Høybråten.)

Partier har fått oppslutning til tross for sine ledere tidligere. Frem til nå kunne noen kanskje tro at partiet kun trengte en fengende sak å profilere.

Etter de siste utspillene bør det være åpenbart at partiet mangler mer enn det.

De mangler en begrunnelse for sin egen eksistens, en visjon og en tro på hva de vil og hvorfor.

Bortsett fra det er de tydelige på at de gjerne vil ha makt. Sammen med hvem som helst. Og de er villige til å ofre hva som helst, også Kristelig, for å bli et Folkeparti.

Det har de egentlig aldri vært. KrF var et lokalt fenomen fra starten i 1933. Først i 1945 ble de landsdekkende. Allikevel har partiet stått sterkest blant velgerne i et belte fra Agderfylkene til Møre og Romsdal. Å forkaste dem, deres kjernesaker og samarbeidspreferanser for å prøve å tiltrekke seg «ikke-KrF-ere» andre steder, virker som et risikabelt prosjekt, men overrasket er jeg ikke.

Det kunne vært lettere å lede KrF etter kontantstøtte-Bondevik dersom det var mer åpenbart for ledelsen hva som gjorde at KrF kunne fremstå i enkeltes øyne som et «folkeparti». Statsminister Bondevik klarte å gjøre SP og Venstre til taperne i samarbeidet, samtidig som KrF tok hele styringsgevinsten.

Kjell Magne Bondevik var aldri leder i et folkeparti. De hadde en sak som fenget utover menigheten, svake samarbeidspartnere og en heldig fordeling av stemmer som umuliggjorde flertallsstøtte til en annen regjering.

36,9 Jagland ga også en uventet drahjelp fra et AP som kanskje må tilbake til 1920-tallet for å finne samme vilje til å ikke ta makt.

Kristelig Folkeparti fremstår mer som et Merkelig Folkeparti, men mer Merkelig enn Folkeparti.

 

Mest lest på Norske forhold siste to dager, pr 2. februar.

1. Rett fokus.

2. Mot normalt.

3. Merkelig folkeparti.

4. Skandalen vokser, men følges det opp?

5. En ny Hamrén.

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

TV 2: Høybråten: -Hadde vært best om jeg ble informert først. TV 2: Høybråten snakker om KrF-bråket. Vårt Land: Professor Ottestad tror KrF går i oppløsning. Vårt Land: Ber Austnes bli. Vårt Land: «Bordbønn-Austnes» gir seg i KrF. TV 2: Hansen: -Aldri god timing. VG: KrF-politikere mener Hansens utspill var en tabbe. TV 2: Ut av KrF og inn i FrP på grunn av Israelsyn. TV 2: Slår ring rundt Inger Lise Hansen. Vårt Land: Kristin Aase med sterk støtte til Inger Lise Hansen. TV 2: KrF-ordførere vil kaste Hansen. TV 2: KrF-Hansen angrer ikke kontroversielle utspill. Vårt Land, VG: Partihistoriker tror nestleder Hansen bevisst kan ha satt partikarrieren på spill.