Tips ved krav om offentlig innsyn

En VG journalist har sett gjennom offentlige postjournaler og benyttet muligheter til merinnsyn/meroffentlighet. Dermed kan VG presentere saken: Terroralarm hos Storberget: 17 mistenkelige utlendinger søkte seg til Norge.

I en annen sak har de sjekket CV-en til en seksjonssjef i Mattilsynet. (VG: Anmeldt for å ha jukset med utdannelse.) Der illustreres at i tillegg til innsyn kan enkel korrespondanse med offentlige organer i inn- og utland, samt søk på diverse karrierenettsamfunn, gi belønning for gravende journalister.

Mer om CV-juks: Ikke gått opp for alle.

Man trenger ikke være dyktig journalist for å gjøre lignende, selv om det nok hjelper å være en dyktig journalist.

Alle i Norge skal kunne se informasjon i saker og dokumenter i forvaltningen. Hovedregelen i den nye offentlighetsloven som trådte i kraft i 2009 er at det skal gis innsyn. Forsåvidt gjelder loven alle i hele verden. Man trenger ikke være norsk statsborger eller bosatt i Norge for å få innsyn.

(Siden saksordføreren for offentlighetslovforslaget i Stortinget benytter nynorsk, ble lovteksten også på nynorsk. Derfor heter den offentleglova. Det er saksordførerens målføre som avgjør hvilken målform loven for evig tid får.)

Hvis du er part i en sak i forvaltningen, gir forvaltningsloven deg innsyn (paragraf 18).

Du har rett til innsyn om opplysninger om deg selv (pluss noe generelt) fra private virksomheter også. Da er det personopplysningsloven som gjelder. (Den gjelder selvfølgelig også offentlig sektor.)

Unntakene fra å gi innsyn må ha sin begrunnelse i egne lovbestemmelser om hva som skal og kan unntas. Selv om det er gode grunner for å unnta noe av innholdet i enkelte dokumenter, har man mulighet til å få innsyn i «resten av dokumentet» hvis man ber om innsyn etter offentleglova. (Meroffentlighet.)

Ikke alle offentlige virksomheter har fått med seg at meroffentlighet nå er lovpålagt. I den forrige offentlighetsloven (på bokmål den gang) var meroffentlighet valgfritt. Særlig i kommunal sektor kan man av og til lese om eller høre offentlige organer som skryter av at de praktiserer meroffentlighet. De sier altså «vi følger loven og gir innsyn når folk spør». (Det kan muligens indikere at det også kan finnes andre i kommunal sektor som ikke har fått med seg at meroffentlighet er lovpålagt nå, og som ikke praktiserer det og dermed heller ikke skryter av det? Ved tvil kan du jo påpeke det.)

I tilfelle du ber om innsyn i noe som flere offentlige organer har, for eksempel et brev fra kommune A til fylkesmann B, kan du be om innsyn hos både avsender og mottaker. Av og til kan ansatte i kommunal sektor ha dårligere kunnskap om, eller praktisere en høyere innsynsterskel, enn statlige virksomheter. Noen svært få (?) i kommunene tror også at lovbestemt innsyn etter offentleglova kun er ment for pressefolk. Har selv opplevd det, og regner med at også neste privatperson fikk avslag,  selv etter at jeg holdt en leksjon i offentleglova, med særtrykket av loven som hjelpemiddel, for vedkommende på det kommunale «service»torget.

Presseorganisasjoner og Institutt for journalistikk driver nettstedet offentlighet.no som er hva det sier, en verktøykasse for de som ønsker innsyn. Der kan du blant annet finne forklaringer i godt språk på hva du har rett til, hvor, hvordan du går frem, frister med mer. Utkast til diverse brev ligger også tilgjengelig.

Selv om nettstedet primært innretter seg mot pressefolks bruk, er innholdet like nyttig for andre som ønsker innsyn. Å eventuelt låse inn innholdet bak innloggingstjeneste for pressefolk vil stride mot selve prinsippet om åpenheten de jobber for.

På Datatilsynets sider kan du lese om informasjonsplikt og innsynsrett hos alle som har lagret personopplysninger om deg, både private og offentlige virksomheter. Personopplysninger er alle slags opplysninger som kan knyttes til en person, også vurderinger noen har foretatt av deg. Om en saksbehandler kaller deg en plageånd er den vurderingen også en personopplysning du har rett til å få se.

Ikke bare har du rett til innsyn, men også rett til å kreve retting og sletting av opplysninger som er feilaktige, mangelfulle eller unødvendige.

Avdeling for rettsinformatikk ved Universitetet i Oslo gir god informasjon om generelt og individuelt innsyn i personopplysninger her.

Statlig virksomhet har gjort innsyn enklere ved å etablere OEP, Offentlig Elektronisk Postjournal. Skal du ha innsyn hos en kommune eller annen virksomhet som ikke er tilgjengelig på OEP, må du henvende deg direkte til den enkelte virksomhet. Oversikt finner du på norge.no.

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer:

VG: (Storberget vurderer flere lovendringer, blant annet om rett til anonymt innsyn.)

VL: Biobank fra Datatilsynet.

VG: Datatilsynet vil ha strengere regler for nyfødtscreening.

VG: UD misbruker loven for å beskytte seg selv.

Annonser

Manglende evne til redelig informasjon?

Når politikere og forvaltning ikke har betryggende kontroll over mulig negative effekter/sider av egen virksomhet, er det slett ikke uvanlig.

Faksimile VG.

VGs avsløringer av at regjeringen opererer med feilaktige og misvisende tall på skadde norske soldater i Afghanistan er således ikke noe som skiller seg vesentlig fra andre saker der noen i forvaltning og/eller politikk ordner rutiner og rapportering slik at eventuelle kritiske innvendinger mot deres ansvarsområde i det minste krever en del arbeid og analyse. Slik slipper man som regel unna med mye i offentlig forvaltning og politikk, enten det gjelder å ikke føre reelle oversikter over pleietrengende med behov for sykehjemsplass i den enkelte kommune eller å slurve med skadeoversikter blant soldater.

Det er visst både lettere og mer behagelig for politikere med ansvar å holde oversikt over når man kan få positive medieoppslag i forbindelse med overrekkelse av blomster, medaljer og uimotsagte honnørord enn det er å forsyne den offentlige debatt med fakta som ikke nødvendigvis er kun positive for en selv.

Statssekretær Roger Ingebrigtsen under medaljeseremonien i forbindelse med hjemkomsten til Norwegian Aeromedical Detachment (NAD). Foto: Forsvarets mediesenter, Stian Lysberg Solum.

Mer om døde i Forsvarets tjeneste:

Forsvaret svikter.

Alt for Norge.

Juks eller slurv med informasjon til offentligheten fra offentlige organer får lov til å foregå så lenge det er aksept for at manipulasjon, juks eller forfalskning som rammer eller hemmer offentlig innsyn og debatt stadig kan unnskyldes med at det kun er ubevisst slurv og ikke bevisst manipulasjon. Man vil jo så gjerne tro det beste om folk i stillinger med makt til å beskytte seg selv ved å manipulere, eller å la være. Derfor forklares slikt ofte med at det kun er slurv. Folk med uredelige motiver for å handle slik de gjør skal visst ikke finnes i politikk og forvaltning, om man skal tro de med ansvar. De er visst kun slurvete, aldri uredelige eller inkompetente. Og aldri misbruker de sin makt?

Er det en tendens til å se annerledes på de som ikke er politikere eller ledere i offentlig sektor, slik at anklager om bevisst juks, og tilhørende straff, henger løsere overfor privatpersoner og private virksomheter enn overfor politikere og offentlige ledere? Hva om en privatperson slurver like mye som politikere og ledere i offentlig sektor i noen sammenhenger når for eksempel selvangivelsen eller timetall til NAV skal leveres?

Å forvanske tilgjengeligheten til oversiktlig informasjon man frykter kan bli brukt mot ens eget ansvarsområde er heller ikke enestående kun for regjeringen. Man kan finne slikt overalt der forvaltning og maktpolitikere samrører uten kompetent og uavhengig kontroll og innsyn. Kanskje i større grad i mange mindre kommuner enn i statlig forvaltning som er mer utsatt for riksmedias søkelys.

Mer:

Jukser for å ikke bli avslørt.

… men på overflaten ser det bra ut.

Bukken og havresekken igjen og igjen.

[polldaddy poll=4330395]

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

VG: Statsminister Jens Stoltenberg hyllet soldatene i nyttårstalen. Fem dager senere vil han ikke snakke om dem.

VG: Forsvaret ber krigsskadede ta ansvar selv. Forsvaret har ikke evne til å følge opp sine folk. VG: Forsvaret: – Vi har klønet det til. VG: Når soldatene kommer hjem til Norge, må mange kjempe i årevis for å få den erstatningen og hjelpen de har krav på. NAV og Statens Pensjonskasse forstår frustrasjonen. VG: Helge Lurås: – Håndteringen er typisk for norske utenlandsoppdrag. VG: Tre år etter at han ble skutt under utenlandsoppdrag for det norske forsvaret, kjemper han mot den norske staten for å få erstatning. VG: Pårørende vil ikke stå frem av frykt for represalier. VG: Krigsskadede måtte hyre advokat for å få erstatning. VG: Skremmende og alvorlige avsløringer. VL: Forsvaret oppgir ikke riktig tall på sårede soldater.

Annonser

Sin egen motstander

Er åpenhetsforkjemperne i WikiLeaks, frontet av Julian Assange, egentlig sin egen motstander uten at de vet det selv? Tvinger de frem en strengere arkiv- og innsynspraksis? I tilfelle er de ikke de eneste som biter seg selv i halen.

Amazon og Mastercard støtter fortsatt WikiLeaks

Selv om internettgiganten Amazon kastet ut WikiLeaks fra sine servere, ifølge media etter press fra USA, så er det fortsatt mulig å støtte WikiLeaks via Amazon.

Og selv om betalingskortselskaper som Mastercard og VISA har stanset overføringer til WikiLeaks er det fortsatt å mulig å bruke disse kortselskapene til å betale for å støtte WikiLeaks.

Forundret? Det er kanskje både Amazon og kortselskapene også.

Siden flere av de som sprer støtte til WikiLeaks kastes ut av både twitter og Facebook om dagen, er det et åpent spørsmål hvor lenge denne støtten forblir mulig, men klarte jeg å finne det uten deres hjelp så klarer nok de det også uten min hjelp 🙂 Derfor ingen lenke til siden.

Julian Assange - Fører han til mer åpenhet? Faksimile WikiLeaks

Islendingen Herbert Snorrason har hoppet av og vil starte et alternativt lekkasjenettsted fordi WikiLeaks etter hans syn styrte mot å bli et kommunistparti der lederen Julian Assange ikke tålte motforestillinger.

Han får ha lykke til. (Oppdatert: DN: «Nytt Wikileaks» gör revolt mot Assange.)

Inntil videre er det Wikileaks som får overskriftene og er i strid.

Det sentrale for WikiLeaks som organisasjon er nå å få besøk på sine sider og gjennom det hjelp til spredning av informasjon og økonomisk støtte.

For å oppnå dette er de avhengige av å spre nettadressen sin.

IP-adressene til WikiLeaks

Adresser i formatet «wikileaks.org» kan enkelt sperres ved å få DNS-leverandøren til å stanse trafikken fra domenenavnet til IP-adressen kunden har. Nevnte adresse er da også sperret. Foreløpig ligger sidene på wikileaks.ch (i Sveits), men landet er under press fra USA og Frankrike for å kutte tjenesten.

IP-adressen til WikiLeaks. Du kan betale for den med Mastercard på Amazon.

Uansett hvor mye sidene må flyttes rundt omkring på servere med ulike domenenavn så finnes det en adresse som er den samme hele tiden – IP-adressen, en tallkode i fire deler.

Vi kan sammenligne det med et telefonnummer. Man kan si at i stedet for å huske og bruke telefonnummeret til Julian Assange så bruker man heller navnet. Og navnet peker til telefonnummeret.

WikiLeaks har en IP-adresse i Sverige og en i Frankrike. Uansett hvor mange DNS-leverandører som stenger av navnetjenestene slik at de må flytte rundt og få stadig nye navn, så kommer man til WikiLeaks ved å skrive inn IP-adressen i nettleserens adressevindu.

Via en tjeneste fra Amazon kan man spre denne IP-adressen, og dermed spre støtte til WikiLeaks. For å spre denne støtten kan man betale med kortene fra selskapene som ikke ville støtte WikiLeaks!

IP-adressen 88.80.13.160 (som Sveits-adressen peker til) er levert av firmaet PeRiQuito AB i Sverige.

Den andre IP-adressen er 213.251.145.96 . Der står OVH Systems i Frankrike som tjenesteleverandør.

Ikke det snille geniet mot den slemme idioten

Jeg har i et tidligere innlegg stilt spørsmål ved blant annet kildekritikken overfor WikiLeaks i innlegget WikiLeaks: Mest ubehagelig, ulovlig eller uvanlig?

Det står jeg fortsatt ved. I mitt hode er det plass til flere tanker samtidig. Derfor er det greit både å vite hva WikiLeaks sprer og stille spørsmål ved hva dette kan føre til med tanke på åpenhet.

I en strid trenger ikke noen av aktørene ha alt rett, mens deres motstandere har alt feil.

Faksimile av nettsidene på de to IP-adressene

Selv om WikiLeaks sprer informasjon som både stater og bedrifter synes er pinlige, og som media boltrer seg i, betyr det ikke at de skal være immune for kritisk ettergåelse av metoder, utvalg og mulige konsekvenser for de som rammes.

Selv om en person har skrevet noe oppsiktsvekkende i et internt notat om en annen person, så er det ikke nødvendigvis slik at alle som offentliggjør slikt, mot informasjonseierens vilje, fortjener tilbedelse og logrende honnør.

En kanskje utilsiktet effekt av stadige informasjonstyverier kan bli at det enkelte steder utvikles en motvilje overfor å dokumentere i klartekst, arkivere og eventuelt praktisere et visst innsyn for offentligheten.

Media og åpenhetstilhengere ser ikke ut til å ha overskuet mulige innstramminger i praksis for virksomheter som tilpasser seg WikiLeaks-trusselen.

  • Hva har åpenhetstilhengere tjent den dagen byråkratene i enkelte tilfeller heller bruker koder, egne ordforståelser eller et for utenforstående lite tilgjengelig «stammespråk» i dokumenter som arkiveres?
  • Eller hva om makulerings- og kassasjonspraksisen gjør at visse dokumenter som arkiveres i dag ikke havner i arkivet for ettertiden,  av frykt for at noen skal stjele og lekke dem?

Da har WikiLeaks sin praksis gitt de som ønsker hemmelighold hjelp til å stramme inn rutinene. Av hensyn til rikets sikkerhet, forholdet til andre nasjoner eller selskapers økonomiske interesser er det kanskje bedre å makulere dokumentene, eller privatisere arkivene?

Makt til å ødelegge

Jens Christian Hauge

Praksisen bør ikke være ukjent i Norge der etterkrigstidens mektigste nordmann, Jens Christian Hauge, tok i privat eie/forvaring en enorm mengde dokumenter som således ble holdt utenfor både offentlig innsyn i samtiden og i ettertid.

Flere år etter hans død var dokumenter tilhørende offentlige arkivskapere og bedrifter, som noen kanskje delvis stjal eller underslo (?), fortsatt kun tilgjengelige for de han hadde bestemt skulle ha eksklusiv tilgang.

(Dette er nå endret. Arkivverket har åpnet for alle med «gyldig interesse»!)

Foto fra oevrebotten.com.

Mer om arkiv hos: Depotdrengen: Okkupasjonshistoria og arkiva.

Under trusselen om offentlig innsyn og lekkasjer ble store mengder mulig kompromitterende dokumenter i både offentlig og privat eie om offentlig maktmisbruk brent i Norge, selv i en tid uten internett og der politikerne hadde grei kontroll med rikskringkastingen og pressen. Er det dit Julian Assange og medløperne tvinger de som ikke kan leve med å få dokumentene smurt utover på nettsider?

Det er ikke alltid åpenbart hvem som er på vennenes og på vennenes fienders side.
Det er ikke alltid åpenbart at åpenhetsforkjemperens metoder og praksis betyr mer åpenhet i det lange løp.

  • Hva om frykten for massivt informasjonstyveri og ukontrollert spredning skaper flere «Jens Christian Hauger» rundt omkring som gjemmer unna … eller makulerer for sikkerhets skyld?

 

En annen side av dette er jakten på Julian Assange. Skyldig eller ikke skyldig i voldtekter får det bli opp til svensk rettsvesen å dømme.

Selv om han for noen er en åpenhetshelt kan han samtidig være å klandre for andre ting. Og motsatt: Selv om man misliker hans «åpenhetskamp» har han selv krav på den samme grad av taushet og åpenhet om egne forhold som myndigheten gir også andre.

(Oppdatert: Lekket politirapport i VG: Assange rev av meg klærne.)

Selv om han måtte mislike visse lover, normer og taushetsplikt betyr ikke det at de som skal praktisere lovene kan se bort fra dem.

Og en helt annen side igjen er at hendelser i kjølvannet av lekkasjene kan sette fokus på IT-sikkerhet og forsvar mot cyber-angrep hos både myndigheter og bedrifter. Som, igjen vil være en utilsiktet konsekvens av slike angrep og trusler?

[polldaddy poll=4221508]

WikiLeaks på twitter finner du her.
Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer:

VG: Utenriksminister Jonas Gahr Støre fascinert av WikiLeaks-lekkasjer. VG: Norsk selskap stanser pengeoverføringer til WikiLeaks. VG: Bank of America stanser pengeoverføringer til WikiLeaks. VL: USA dyrket kontakt med FrP. VG: Bekymret ambassadør. Jødehatet øker i Norge. VG: Ali Israilov fryktet snikmord i Norge – fikk trygghetsalarm. Ført i sikkerhet til USA. VG: SVs ungdomsparti, Sosialistisk ungdom, speiler WikiLeaks-side. FrPs ungdomsparti, Fpu, vurderer å anmelde politisk motstander. VG: Assange i isolasjon. VG: Pave Benedict XVI hjalp til med å få frigitt 15 britiske marinegaster som ble tatt til fange i Iran. VG: Pakistanske aviser trykket falskt WikiLeaks-dokument.  SvD: Riksdagsrepresentanter fra Moderaterna (søsterparti av norske Høyre): Sverige bør fördöma USAs övertramp.  VG: Christine Assange tar sønnen i forsvar: -Julian ville aldri voldtatt noen. VG: Advokat: -USA forbereder spionsiktelse mot Assange. DN: Russlands statsminister Vladimir Putin kritiserar Assange gripande. VG: Australias utenriksminister mener lekkasjene er USAs egen feil. SvD: Överbelastningsattacker- vapen för aktivism på nätet. VG: 16-årig gutt fra Nederland pågrepet i Wikikrigen. SvD: Nya attacker att venta. DN: Malmöföretaget Flattr hjälper Wikileaks.

Annonser

Kom med svartelistene

Om lovfestede rettigheter og overgrep begått av offentlig ansatte mot innbyggere de skal betjene.

– – –

Lovfestede rettigheter og plikter hjelper ikke når saksbehandleren i offentlig sektor ikke kan regelverket. Selvfølgelig kan regelverk av og til oppfattes som vanskelig, uoversiktlig og fullt av juridiske tolkninger som en saksbehandler ikke har kompetanse til å forstå. Det skal imidlertid aldri være noe forsvar for at offentlige saksbehandlere ikke prøver å skaffe seg kunnskap om hvilke regler de har å følge og hvordan disse skal forstås.

(Oppdatert: Personvern er også rettigheter. VG: Du blottlegges av det offentlige.)

Det er en grunn til at rettsapparatet har makt til å veie kolliderende hensyn mot hverandre. Det blir feil når ukyndige saksbehandlere skal bli «dommere».

Enkelte opplever også at saksbehandlere presser dem til å droppe rettigheter. Dette er utslag av den makt saksbehandlere har. Kanskje på tide å stramme inn pliktene og noe skjønnsmakt? (Eventuelt gjøre noe av saksbehandlernes skjønnsbruk overprøvbar av andre instanser, noe den ikke er i dag.)

Det er veldig bra at saksbehandlere kontakter andre, for eksempel brukernes interesseorganisasjoner for å få kunnskap. Dessverre kan noen oppleve at saksbehandleres egen stolthet og forvaltningens innebygde «bedrevitenhet» hindrer at de åpenbarer hva de ikke vet. Og dermed hindrer at de søker ekstern hjelp. Derfor bør de som tross alt innser sine egne begrensninger, og aktivt prøver å gjøre noe med det, heller oppmuntres og roses enn å oppleve det som at de henges ut til spott og spe.

Interesseorganisasjonene burde kanskje heller gi en «stjerne i boka» til de kommuner og statlige kontorer som ber dem om hjelp. Så får heller de som avsløres i feil uten å ha prøvd å innhente hjelp fra brukerorganisasjonene oppleve den kanskje ubehagelige delen av medias oppmerksomhet? Selv om interesseorganisasjonene kjemper en kamp rettet mot lovgiverne (rikspolitikerne) så er det mye viktigere å bevisstgjøre og oppdra de som praktiserer regelverket, i kommuner og etater.

Frontlinjebyråkratene, de saksbehandlerne som brukeren vanligvis kommer i kontakt med, har mye juridisk makt i offentlig sektor. De trenger ikke nødvendigvis å ha juridisk kompetanse for å forvalte den juridiske makten. Dessverre resulterer det i problemer for mange brukere.

Dersom saksbehandlingsfeil, feil lovanvendelse og rettighetsbrudd hadde blitt «straffet»  på en eller annen måte, kunne det være en motivasjon for ellers veldig omdømmeorienterte kommuneledere/etatsledere til å gjøre noe med det. Uten konsekvenser for dem selv, er det lettere å nedprioritere slikt.

Man kan se tester av alle slag når det gjelder for eksempel private tjenesteleverandører. Det finnes muligheter for å gjøre lignende for kommuner/etater også, mye basert på allerede foreliggende offentlig informasjon.

  • Noen eksempler: Fylkesmennenes tilsynsrapporter fra kommunene, Helsetilsynets rapporter, domstolsavgjørelser, saker til Sivilombudsmannen, Riksrevisjonens rapporter om statlige virksomheter, klagesaker til ulike nemder, pasientombudene, Statistisk sentralbyrå/KOSTRA med mer.
  • I tillegg kan den nye Offentleglova gi innsyn i anonymisert informasjon i enkeltsaker, nærmere avgrensede utvalg av lignende saker, og man kan be kommuner og etater lage og gi deg egen statistikk mv.

Interesseorganisasjonene har kanskje også gjort seg noen erfaringer?

Hvis interesseorganisasjoner eller media for eksempel lager en offentlig oversikt der kommuner/etater får minuspoenger i forhold til andel brudd/feil, vil man kanskje se at flere får lyst til å gi brukerne det de har krav på? (Brudd i forhold til antall saker/behandlinger.)

Noen kaller det benchmarking. Det er mange ledere og politikere gjerne for. Kaller man det derimot svartelister så vil de ikke vite av det, og i alle fall ikke havne der.

[polldaddy poll=3258128]

Flere innlegg om forvaltning, makt og ansvar:

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 25. mai.

  1. Her er svindleren.
  2. Grenseløse foreldre.
  3. «Drep de som fornærmer Islam».
  4. Står opp for barn og barnebarn.
  5. Slipper lettere unna.

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

TV 2 må få honnør for å løfte frem dette temaet, selv om TV-seere flest gir blaffen i viktige samfunnsspørsmål og heller vil underholdes, underholdes og underholdes … inntil den urettferdigheten de tidligere ikke har brydd seg om kanskje rammer dem selv. Da vil de at media skal ta saken. …men hva om de fleste ikke bryr seg da heller?

«…det som er galt er at man etter hvert har blitt veldig ensidig fokusert på økonomikontroll. Det finnes ingen tilsvarende effektiv kontroll med at de tjenestene som gis oppfyller de kravene som lovgiver forventer«, sier jusprofessor Jan Fridthjof Bernt til TV 2 Nyhetene.

Artikler om rettigheter og rettighetsbrudd/lovbrudd i offentlig sektor:

VG: Vil kreve vandelsattester i omsorgsyrker.

TV 2: Kommuneansatt Nav-medarbeider mistenkt for underslag av klientmidler. TV 2: Tilbudet ved lokalsykehus i Helse Midt-Norge reduseres. TV 2: Sa fra om feilutbetaling og har prøvd å tilbakebetale i to år, men fikk ikke svar fra NAV før de i brev beskylder ham for trygdemisbruk.  TV 2: Rødgrønt kutt rammer svake elever.  TV 2: Må vente i årevis på slankeoperasjon. TV 2: Politisk opprør mot lovbrudd. TV 2: Hjerterå behandling av døende multihandikappet barn. TV 2: Autistiske Andreas ødelagt av et sviktende hjelpeapparat. TV 2: Hjertesyke Elliot er en kasteball i hjelpeapparatet. TV 2: Nettmøte om rettigheter. TV 2: Høyesterettsavgjørelse: «Huleboer» kan tvangsvaskes. VG: Funksjonshemmede Sander (7) er den eneste på skolen som må bli hjemme. VG: Eldre får ikke stå opp. (Pleietrengendes rettigheter gjelder under streiken også. Oppfordrer alle berørte til å klage til pasientombudet.) VG: Stortingsvedtak åpner for at flere får se mappa si hos Politiets Sikkerhetstjeneste, PST. VG: Strøm-Erichsen overrasket over forslag om «helsehavarikommisjon». VG: Høyre og KrF ber om «havarikommisjon» for helsetabber. VG: Pleier anklaget for seksuelle overgrep mot eldre i kommunal pleie. VG: 5-åring måtte faste i 28 timer i operasjonskø.