VG vet ikke når frigjøringsdagen er

VG skulle fortelle at Stortinget ikke flagget på selveste frigjøringsdagen. De bommet med to måneder.

«8. mars 1945 var den dagen da tyske militære styrker kapitulerte etter fem års okkupasjon av Norge. Dagen blir av mange sett på som en av de viktigste flaggdagene for nasjonen vår», skrev Norges mest leste nettavis, VG.

Faksimile VG.

Dagen er tydeligvis ikke godt nok kjent i VGs redaksjon. Frigjøringsdagen er 8. mai, kjære VG. Mai, ikke mars!

PS: Til redaksjonen: Til neste år er den også 8. mai. Lykke til med jakten på de som eventuelt har gått glipp av det 🙂

Mer om flagg:

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

Annonse:

Is Inglish 2 diffikølt for VG?

«Dine er flotte.» Du verden for en overraskende uttalelse til bruden fra en antatt dannet engelskmann i kirken når verdens søkelys og horder av journalister følger med.

Jeg har ikke sett Kate sine, men det har vel William, så vi får tro ham på hans ord. I følge VG skal han altså ha sagt: «Your are beautiful».

Faksimile VG.

Kunne han ikke ha ventet noen timer til journalistene var gått da?

Jeg tror ikke jeg vil lese mer om dette bryllupet. Hva blir det neste VG serverer av broken english.

Her har han visst løftet blikket. Faksimile VG.

PS: Jeg har prøvd ut et nytt statistikkverktøy for bloggbesøk noen dager. Kommer ikke til å kjøpe det, men tilfeldigvis gløttet jeg nettopp på hva en besøkende fra det kongelige slott i Abu Dhabi, i De forente arabiske emirater, fant interessant på denne bloggen: Alt jeg har skrevet med emneord (tag) pupper!

Mitt bidrag til folkeopplysning i Midt-Østen 🙂

Mer om nordmenn som har prøvd seg på engelsk i dette innlegget.

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 29. april 2011:

  1. To saker – ulik praksis.
  2. Anonymisering av siktede.
  3. Feil om Muhammed-tegninger.

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer:

VL: Biskop: Ber Gud velsigne dere i livet dere har valgt. VG: Beckham om bryllupet: -En historisk dag. VG: Britene elsker Kates søster. Hylles for tettsittende kjole. VG: Kronprinsesse Victoria mest sexy på bryllup.

Når livet blir en realityserie

Opplaget til tabloidavisene VG og Dagbladet stuper. Folk vil ikke ha det avisene serverer.

Noen prøver å kompensere for dette ved å satse mer på det som for noen år siden så foraktelig ble kalt søppel-TV, eller reality-serier. «Realityen» er da en virkelighet som egentlig er mye iscenesatt og regissert, og spinner i vei karrierer som kjendiser for de som viser trynet på skjermen. Kjent for hva? Kjent for å … ha vært på TV for å bli kjent?

Faksimile VG.

Wenche Foss, tilhører den siste generasjonen kjendiser som ble kjent FØR fjernsynet kom. Kanskje riktigere å kalle slike som henne en kjent person, for å ikke forveksle dem med senere tids «kjendiser». Hele Norge kjenner henne som Wenche Foss, selv om hennes fulle navn er Eva Wenche Steenfeldt-Foss Stang.

Hun levde i medias søkelys under og  etter en lang karriere på scenen og som en av Norges mest dekorerte kunstnere. Wenche Foss ble «aldri stemt ut». Hun likte å vise seg frem og bli sett, men alltid på en fin og dannet måte. Hun ville tiltales på ordentlig vis av fremmede, enten med Wenche Foss, eller fru Stang, men ikke Wenche. Privat er privat og offentlig er offentlig. Dannelse er gått av moten for mange. Kanskje særlig journalister?

Hun ble 93 år  gammel. Imidlertid var hun klar til det siste. Det finnes visst en del yngre folk som slett ikke er like klare. Da tenker jeg på dømmekraft. Skal begravelsen på statens bekostning bli et mediesirkus for oppslagskåte underholdningsjournalister?

Nå er det blitt slik at media behandler det du gjør på Facebook som om det er gjort i det offentlige rom. Om du nå, like etter hennes dødsfall, skriver om Wenche Foss’ hemmelige kjæresteforhold med Erling Albert Mylius for 70 år siden, så ser enkelte i media en unnskyldning til å snappe opp den kanskje godt mente private meldingen, for å vegetere på kjendisens navn. Hva er man bevisst på og hva skylder man på et øyeblikks ubetenksomhet for?

Hjernen blir påvirket av det man forer den med. Søppel inn gir søppel ut. Journalister som ser for mye realityserier, og ikke evner å sette underholdningen i perspektiv, blir nok også veldig påvirket. Kanskje man burde stemme ut noen av dem også?

Eller graver de videre i underholdningsmaterien for å prøve å finne the Missing Links mellom Wenche Foss og «The Julekalender»-Benny, Erling Mylius?

Interessant, lærerikt, utviklende for hjernen … neppe . Journalistikk …underholdende? Tja. Selger det aviser (eller genererer klikk)? Kanskje det på sikt ikke selger aviser også?

Bloggurat

Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer:

VL: Lise Fjeldstad: – Håper Wenche synes det var all right. VL: Rørt Fabian Stang: -Takker for varmen vi har følt fra hele Norge.

VG: Vennene: -Bisettelsen var i Wenche Foss’ ånd.  VG: Et siste farvel med Wenche Foss: Barnebarnet: -Først farmor så diva.              VL: Stålsett: -Hun kastet lys over mange som ikke sees. Lys helt inn i dødsskyggenes dal. VG: Fabian Stang holdt tale i bisettelsen: -Hun sovnet inn med frisk leppestift på leppene.  VG: Kirken: Færre ledige plasser i Wenches bisettelse. VG: Domkirken frykter mange skuffede Wenche-gjester. VG: Wenche Foss’ bisettelse åpen for alle. VL: Wenche Foss i Min tro: Jeg kunne ikke sovne uten aftenbønnen.

Hvem skal beskyttes?

Media oversvømmer oss med detaljer i Birkedalsaken.

Noen vil sikkert gjerne tro at dette er et uttrykk for at vi faktisk har en våken og kritisk presse her i landet som ikke nøler med å avsløre politikeres hemmeligheter, overtramp, selvsentrerte prioriteringer og utslag av kritikkverdig dømmekraft. Ikke for å ta illusjonene fra de som måtte velge å ha høye tanker om idealismen og etikken i pressen i Norge, men denne saken er kun toppen av et isfjell.

Hadde media fokusert like mye på alle saker der politikere og partitillitsvalgte går over sex-grensen, ikke nødvendigvis kun i juridisk forstand, men også moralsk og etisk, så hadde selv de mest kikkerdisponerte i god tid før valget vært lei av slike saker og snudd seg vekk i vemmelse straks de hører en politiker si «vi lover».

Hva som skjer i en seng og i en dusj er interessant nok for de som liker å lese slikt, men hva med oss som liker å vite hvem som visste hva, og at de valgte å la hensynet til egen potensiell maktposisjon overskygge hensynet til mulige overgrepsofre?

Faksimile Aftenposten.

Dagbladet valgte å gå litt utenfor journaliststrømmens vinklinger i en artikkel der de nevnte at det faktisk har vært sex-saker også i andre partier. Kun et fåtall har vært nevnt i media. Assisterende partisekretær i Arbeiderpartiet, Odd Erik Stende, kan ikke si nøyaktig hvor mange eller hva slags type saker AP har hatt. En god begynnelse for å legge saken død, men så plumper han uti med følgende:

«- Jeg kjenner ikke til saker hvor tillitsvalgte eller ansatte i partiet har blitt anklaget, anmeldt eller dømt utover de saker som allerede har blitt omtalt i pressen. Utover dette ønsker jeg ikke å gå inn i disse enkeltsakene av hensyn til de involverte, sier han.»

Jeg kjenner ikke til. Vi vet ikke/ visste ikke. Dette er samme tabbe som FrPs generalsekretær Geir Mo og partileder Siv Jensen nå grilles for. Tiden vil vise om APs Stende grilles like hardt i kjølvannet av eventuelle avsløringer. Trolig er det greit å sende en junior ut i media med meldingen «jeg vet ikke om». En senior som partisekretær Raymond Johansen har ikke nubbetjangs til å si det samme som sin underordnede assistent, Odd Erik Stende, med krav om å ha et fnugg av troverdighet.

Faksimile VG.

(Haakon Lie hadde visstnok sine metoder. Hvilke metoder benytter Geir Mo for å samle informasjon han senere truer med å avsløre i media dersom hans folkevalgte ikke danser etter hans pipe?)

Er media så partipolitisk partiske? Jeg vil ikke bare overfladisk slå fast eller avvise det. Mange har egen erfaring til å bedømme slikt, men media kjenner til saker både om politikere i FrP og i andre partier som ikke er blitt omtalt. Hensynet til vedkommendes privatliv vinner i noen saker over ønsket om et saftig oppslag. Noen blir utvalgt til å beskyttes mer enn andre. Andre kan ofres til media.

Trond Birkedal hadde derimot så høye posisjoner, samt at saken inneholdt så mye «juice» at media raskt valgte å identifisere ham og rulle i gang snøballen.

Og når snøballen ruller dukker det opp saker som gir media nye valg mellom å navngi eller beskytte.

At VG velger å navngi og avbilde en som opplevde seg krenket, får VG eventuelt svare for dersom etiske valg i blodtåka en gang blir vurdert. Burde ikke så unge mennesker, som man kan forvente kanskje ikke overskuer de fremtidige konsekvensene av å stå frem offentlig i media bli gjenstand for en sterkere beskyttelse av både det mediet som først velger å offentliggjøre navnet og alle andre som blindt løper i samme spor?

Nei, kan noen innvende. Det er viktig at navnet på den som setter frem beskyldningene blir offentlig kjent. Den etiske vurderingen er jo allerede ivaretatt av en pressekollega, så da må det jo være greit å støtte seg på den vurderingen og unnlate å vurdere selvstendig?

Samme vurderinger bruker ikke media når mer erfarne og mer medievante politikere vil ha media til å viderebringe et budskap i sakens anledning. Flere aviser har bragt anonyme utsagn av potensielt krenkende karakter om den siktede personen. (DT).

Faksimile Drammens Tidende.

Er det ikke viktig at offentligheten får vite hvem som fremsetter disse karakteristikkene?

– Dette er noe som folk har visst. Han tok ofte med seg unge gutter i alderen 15 — 20 år på hotellrommet. Det har skjedd ved mange anledninger, også i nyere tid, hevder en anonym partikollega i Dagbladet.

Er det ikke viktig at offentligheten får vite hvem som eventuelt visste, uten å foreta seg noe? Og er det ikke viktig at så potensielt krenkende utsagn formidlet via media blir knyttet til navngitte kilder?

Selv om noen er mistenkt eller siktet, er denne karakteristikken en offentlig dom fra en ikke navngitt kilde som dermed svekker muligheten til kontradiksjon og en bredere kildekritikk. Dette gjelder en presse-etikk som er bredere enn et blindt vern av anonyme kilder. Hvem skal beskyttes?

Karakteristikkene media valgte å publisere, om et høyt forbruk av unge gutter, illustrerer også aspektet om å overskue rekkevidden av omtalen. Selv om journalisten skulle finne på å bli presset til å endre omtalen (som blant annet DT måtte), så husker «nettet» for evig tid.

Pressens eget kollegaorgan, PFU, har ikke tatt inn over seg dagens medievirkelighet. Kommer man drassende med en flere år gammel sak som medieorganet fortsatt publiserer på internett, er nok dommen fra PFU at det er for gammelt til å gi en vurdering av om pressen har begått (og hver dag fortsatt begår) brudd på pressens etiske regler.

Da er det redaktørkolleger som skal beskyttes. For de kan vel ikke på samme måte som en tenåring forventes å overskue fremtidige konsekvenser av det de har valgt å publisere?

Redaktørenes dømmekraft bør ikke bedømmes i dag en gang for alle, men også hver dag i fremtiden så lenge de hver dag velger å fortsatt publisere, selv om de en gang kanskje vet mer enn de kan skjule seg bak i dag. Akkurat som enkelte partifunksjonærer og ledere prøver å skjule seg bak, uten at redaktørene lar seg lure.

For dobbeltmoral er vel ikke dobbelt så bra som en enkel moral?

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer:

VG: Siv Jensen fikk kjeft av sine egne. (Forøvrig en fin mulighet for de som er opptatt av partiet, heller enn ofrene, til å prøve å legge ballen død nå, og få fred.)VL, VG: Frp-velgere vender Geir Mo ryggen. En tredjedel av FrPs velgere mener generalsekretæren bør gå av etter den dårlige håndteringen av sex-saker i partiet. VG: FPU-leder Jens Alkesander Simonsen melder seg ut av FPU etter å ha fått utilfredsstillende svar på kritiske spørsmål. VL: Etikk-refs til FrP. VG: Barneombudet: Har etisk ansvar for å melde fra.

VG: (Partileder Siv Jensen slipper foreløpig innkalling til avhør i Birkedal-saken.) VG: (Nå har FPU-lederen sendt tekstmelding til 17-åringen som hevder seg misbrukt, med tilbud om psykologhjelp.) VG: Siv Jensen: -Kan hende burde vi gjort mer. VG: Anmelder Geir Mo og Siv Jensen til politiet. VG: Geir Mo i politiavhør fredag kveld.

 

Veien som forsvant

Stadig lavere krav til velgerne betyr stadig lavere krav også til politikerne. Snart kan kanskje 12-åringer bestemme om mer skattepenger skal gå til veiutbygging, (i lomma på utbygger) eller til ting som 12-åringer forstår eller er opptatt av? Valgforsker Frank Aarebrott mener i VG at stemmerett for 12-åringer er løsningen, men hvem er det som etterlyser enda mer kunnskapsløse og ungdommelig naive politikere?

– – – – –

"Samferdselsmonster" Magnhild Melltveit Kleppa? Foto: Samferdselsdepartementet.

Det finnes en enkel forklaring på at pengene som VG forteller ble bevilget til diverse spesifiserte veiprosjekter i 2010 ikke er brukt innen utgangen av året.

(VGs tekst: «Blant veiprosjektene som er forsinket er den såkalte «Vossapakken», som skulle sikre bedre vei til Voss, utbedring av E6 over Filefjell og vest for Alta, …»)

 

Faksimile fra VGs artikkel.

Dersom man skal tro VG er visst penger til utbedring av E6 over Filefjell blant de ubrukte midlene? Sist jeg sjekket veikartet gikk faktisk ikke E6 over Filefjell. Der går derimot en annen Europavei.

Samferdselministeren burde kunne klandres for nok om man ikke også skal slurve til medieomtalen slik at deler av kritikken bli misvisende og dermed kan føyses bort som nettopp medieslurv.

Mer om journalister som «jukser»:

Verre enn VGs skrivefeil er imidlertid det presset som legges mot å bruke opp pengene i budsjettåret heller enn å overføre dem til neste budsjettår hvis behovet skulle oppstå.

Mer om vei:

Dersom journalister hadde sett nærmere på kostnad pr meter vei i ulike, men sammenlignbare prosjekter innenlands og utenlands de siste ti årene burde det dukke opp stoff nok til å kanskje få en bjelle til å ringe i hodet på minst en i bevilgende myndighet (Stortinget).  Jeg vet ikke om noen i det hele tatt i Stortinget (uansett parti) er i stand til å ta inn over seg at jo mer penger og støy de kaster etter prosjektene før avtalene er inngått, jo høyere blinde forventninger de skaper om rask veiutbygging innen neste valgkamp, koste hva det koste vil,  jo bedre kår gir de for å gi innbyggerne dårlig uttelling for veimidlene. Det er ikke alltid så mye spørsmål om hva det koster å anlegge eller drifte veien. Spørsmålet fra enkelte aktører er heller: Hvor mye ekstra penger klarer vi å presse ut av forventningspressede norske myndigheter på dette prosjektet.

I stedet for å sette søkelys på penger som redelig nok er søkt overført til neste års budsjett, burde de med ansvar for slikt sette søkelys på hvorfor kostnadene til veiutbygging og veivedlikehold pr meter er skutt i været de siste årene. Ett år med over 40 prosent prisstigning innen entreprenørens prisforlangende kan noen kanskje klare å unnskylde, men hva når dette skjer år etter år etter år?

Dessverre ser ikke politikerne i noen partier tilstrekkelig gevinst i å sette seg inn i hvor pengene forsvinner. Stemmer og gjenvalg sikres jo ved å bevilge og få brukt opp penger. Ingen blir valgt eller gjenvalgt på bakgrunn av at de klarte å stanse pengesløseriet som gir innbyggerne kun «vei for 700 millioner» for hver milliard som brukes på prosjektet. Norges pengerikdom og naive politikere av alle slags partitilhørigheter skaper, om de skjønner det eller ei, en selvforsterkende kostnadskarusell som spenner ben under mulighetene til å ta unna det aksellererende vedlikeholdsetterslepet og forfallet.

Mer om forfall i offentlig eid infrastruktur:

Ikke for å forsvare samferdselsminister Magnhild Melltveit Kleppa og hennes Senterpartifeller som kravler i egen møkkadynge, men det er bedre å overføre bevilgede veimidler til neste år om man ikke klarte å bruke dem, enn å kjøpe seg frihet fra «kritisk VG-journalistikk» ved å bruke opp pengene uten tanke på hva man får igjen.

Adecco-avsløringene kan illustrere at selv om man har ideologiske kjepphester om at private aktører utelukkende er positivt, så er det politikernes (bevilgende myndighets) forbannede ansvar å til enhver tid sørge for tilstrekkelig kontroll av om innbyggerne får levert det som det offentlige faktisk har bestilt og betalt for.

Dessverre har fordummende mediefokus klart å innbille en del norske velgere, politikere og journalister at det viktigste ikke er hva man faktisk får igjen (resultater og kvalitet) av offentlig finansiering og innkjøp, men hvor mye man bruker i kroner. De som klarer å bruke mest penger blir fremstilt som de flinkeste. I en slik kontekst blir ubrukte penger til vei eller innkjøp av andre tjenester utelukkende kritikkverdig.

Jeg stemmer vanligvis ikke på norske politikere, men skal vurdere sterkt å stemme på den første politikeren som viser evne til å ta inn over seg at dette fokuset ikke er formålstjenlig. (En svakhet forøvrig ved det norske valgsystemet er at man ikke kan stemme på kompetente personer som har sin integritet i behold. Man må stemme på en partioppsatt liste der det i praksis ikke er mulig å stryke partiets prioritering av partitaktikere på bekostning av reelt folkevalgte. Da får man et «Donald Duck-demokrati» der den inkompetente som roper høyest at man er flinkest, eller som kan triksene for å vinne sympati via medievinkling, blir fremstilt som flinkest.

Og regningen for at pengene stadig skal brukes opp og ikke være gjenstand for særlig streng kvalitetskontroll av leveransen, er det du og jeg som får, år etter år.


Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer:

VL: Klarte ikke bruke opp pengene.

 

Media i skammekroken

Media har en viktig samfunnsrolle i å avdekke forhold som personer med makt eller ansvar kanskje ikke vil like omtalt.

[Oppdatert 1. mars 2011: Noen lykkes. VG: Fritt Ords pressepriser. (Alle til vinnere i Russland og tidligere sovjetrepublikker.)]

Av og til er det imidlertid mer behagelig for folk i media å kjøre frem sin egen agenda, og ikke bry seg like hardt om den delen av det journalistiske håndverket som dreier seg om å sjekke fakta, grave bak glansbildet, … sjekke motivene til de som vil presentere historien på en bestemt måte. Unndrar de noe informasjon som offentligheten burde få vite?

Faksimile Journalisten.no

At onkelen til Madina Salamova («Maria Amelie«) har vært forsvarsminister og viseforsvarsminister er i det minste en opplysning som det kan tenkes at en del lesere hadde funnet interessant og informativ, selv om enkelte i pressen kanskje ikke finner særlig informasjon i den opplysningen. At hennes kjæreste, Eivind Trædal, er redaksjonssekretær i avisen Klassekampen, er kanskje også en opplysning som mange i media har kjent til lenge, uten å skrive det før VG nå gjorde det.

I et fritt samfunn må det forutsettes at journalister informerer fritt og uhindret også om ting de selv og enkelte av deres kolleger kanskje ikke synes passer i forhold til sin egen agenda.

[polldaddy poll=4487823]

I en leserkommentar til innlegget «Feige politikere» skriver innsenderen Roy Vega følgende:

Bernt Olufsen går av som redaktør i VG, og da føler han seg fri til å si det han egentlig mener. Det er mitt bestemte inntrykk at flere journalister mener nøyaktig det samme, men at de synes å være fanget i en usunn form for politisk kampanje-journalistikk og tilhørende medienettverk som gir et betydelig demokratisk underskudd. Media underslo det faktum at onkelen til denne ikoniserte russiske jenta var tidligere sjef for de væpnede styrker i Russland, tidligere forsvarsminister og før det – forsvars-viseminister. Vi fikk aldri vite noe om konteksten rundt hennes foreldre, som jo også befinner seg ulovlig i Norge, ut over den versjon som ble gitt avisene fra denne ene parten. Hele tiden. Hele pakken ble “kjøpt”, og det er naturligvis riktig som avgående VG-redaktør Olufsen bekrefter, saken ble veldig unyansert kjørt etter påtrykk utenfra, hjulpet av alt for mange journalister “innenfra”. Men det blir vel for følsomt til at Olufsen kan si noe om det.

Her har det sviktet i mange ledd, på mange plan og atter en gang stilles et rungende spørsmålstegn ved norske mediers integritet. Hva med de 7900 artiklene som i løpet av 2 1/2 måned ble skrevet ut om sikkerhetsforhold rundt den amerikanske ambassaden? Hadde det ikke holdt med 10 artikler, kritisk sett? Eller hva med Wikileaks som også skal forties, enda så mye mye fenomenet utfordrer media-integriteten. Vi må forutsette at det ikke var Stalin som var julenisse i Aftenposten, da vi må tro han døde allerede i 1953. Omstendighetene rundt den kraftige serveren som er plassert midt i Aftenposten-bygget i en parallell struktur med en annen server knyttet til den russiske KGB-oligarken Alexander Lebedevs avis “Novaja Gazeta” – er nok en bauta over en forkleinet, enøyd politisk journalistikk som i maktperspektiv bare bekrefter inntrykket av tankefengsler som nå må brytes. Og da er det flere enn Bernt Olufsen som må kjenne sin besøkelsestid. Og den tiden den er nå.

Roy Vega

Hadde det ikke vært for at det finnes folk som gjør sin research bedre enn journalistene, hadde de sluppet å havne i skammekroken. Spørsmålet er kanskje om leserne lærer før journalistene.

Mer om media:

Mer fra skammekroken:

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

VG: Her er VGs nye sjefer.

VL: Mediene tar selvkritikk etter Maria Amelie-saken.

VG: Kritikk og selvkritikk av mediene i Maria Amelie-saken.

WikiLeaks: Mest ubehagelig, ulovlig eller uvanlig?

Oppdatert 8. desember: VG: WikiLeaks.se: Vi er under et massivt angrep. SvD: Inte Sveriges beslut om utlämning av Assange.

– – – – –

Lekkasjer av informasjon er ikke noe nytt. Politikere, etterretningstjenester, andre myndigheter og bedrifter har i lange tider spredd informasjon via sine kanaler for å oppnå ulike hensikter.

Media har tradisjonelt vært arena for å bringe frem informasjon som noen ser sitt behag i å få formidlet. Alt fra avsløringer i den gode hensikt å sette søkelys på klanderverdig myndighetsbruk via mindre aktverdige mål ved å spre ufordelaktig informasjon eller «drittpakker» som kan være for å ramme noe eller noen i en slags kamp. Anonyme lekkasjer har uansett pleid å ha et ansikt og et navn for de de som vurderer, bearbeider og viderebringer informasjonen.

Faksimile VG.

(VG: USA-ambassadør. -Barth Eide manipulerte UD.)

Ubehagelig for Barth Eide og ambassadøren, og behagelig for …?

WikiLeaks har snudd opp-ned på dette. Nå er det de helt anonyme som setter dagsorden, og media følger forholdsvis ukritisk med på ferden. (Med få unntak.) Fra å ha regien selv er media blitt aktører i et kappløp om å være først til å skvise og spre mest mulig sensasjonelt ut av materialet WikiLeaks legger ut og dels distribuerer til utvalgte medieaktører som en sikring i tilfelle nettsidene blir tatt ned.

Uvanlig, ulovlig, ubehagelig

Lekkasjer har ikke vært uvanlig. Det uvanlige med WikiLeaks er omfanget og hvem som stadig rammes. Når veldig store mengder informasjon legges ut (hele årganger korrespondanse/arkivkoder fra utvalgte virksomheter) der oppslagene dreier seg om spesifikke saker, skal det ikke særlig fantasi til for å tenke seg at noen faktisk har hatt som mål å få noen av enkeltsakene frem i lyset.

Dersom det om egne forhold lite åpne WikiLeaks, frontet av «åpenhetsforkjemper» Julian Assange ikke allerede er finansiert av  aktører som har noe å tjene på noen av lekkasjene, så bør noen i alle fall vurdere å gi ham en julegave som står i forhold til hva de selv oppnår. «Pengebeviset mot Arne Treholt» burde fremstå som en bagatell til sammenligning.

(Oppdatert 6. desember: VG: WikiLeaks offentliggjør liste over strategiske objekter for USA.)

(Oppdatert 6. desember: Sveitsisk bank har stengt Julian Paul Assanges konto fordi han skal ha gitt uriktige opplysninger. Aftonbladet.)

Fra nettsiden WikiLeaks.org

At WikiLeaks, eller noen de står i ledtog med, begår mulige lovbrudd ved å stjele eller formidle klassifisert informasjon som ikke tilhører dem selv, er muligens ikke det verste. Det verste er at man ikke opplever noen kildekritikk overfor prosessen. Hvem, hvordan, hvorfor … Ikke bare hva, når og ukritisk spredning og gjengivelse av det noen totalt ukjente ønsker spredd og gjengitt.

Kildekritikk i en internettverden

WikiLeaks fremstår som et instrument tilpasset internettmedier. Hvem som helst kan like lett som tradisjonelle medier lage saker ut fra det distribuerte materialet. Det utfordrer evnen til å skille mellom snørr og bart(h), skitt og kanel, å vinne publiseringskappløpet eller å vinne på troverdighet og integritet.

En blogger eller tastaturkvikk «nettjournalist» kan like lett bli først til å slå opp en avsløring. På den annen side har dette også noe med troverdigheten som ligger i fagkunnskap og kildekritikk å gjøre.

Normalt ville en tradisjonell redaksjon inneha større ressurser på kildekritikk og graving rundt «Hvem, hvordan og hvorfor» enn en tilfeldig person med nett-tilgang. Den arenaen er det vanskelig å se at media i det hele tatt er villige til å innta når det gjelder WikiLeaks. Ville synet på  WikiLeaks ha vært uendret eller annerledes om man hadde visst for eksempel hvem som har noe å tjene på lekkasjene, og hvem som igjen finansierer og gir informasjoner til dem?

Kanskje for ingen, kanskje for noen, kanskje for mange …

Media kunne muligens ha vunnet på den arenaen. Men man skal heller ikke se bort fra at andre aktører, bloggere, eller et «WikiLeaksLeaks» klarer å fokusere på slikt, mens journalister i tradisjonelle medier lar seg ukritisk benytte i anonyme aktørers tjeneste.

Er det vanskelig å se når det ikke er enkeltpersoner eller enkeltvirksomheter som rammes, men noe mindre håndgripelig som allianser, tillit … og kanskje ironisk nok på lengre sikt også åpenhet og pressefrihet?

(Mer SvD: WikiLeaks visar att hackers äger internet.)

Man kan ikke se fullstendig bort fra at WikiLeaks faktisk i teorien kan være styrt av aktverdige og uegennyttige mål, helt uten maktpolitiske eller økonomiske motiver. Allikevel er det langt derfra til å fastslå at de faktisk er det. Lekkasjer av «diplomat-vurderinger» med mer som kan virke ubehagelige for de det går utover nå, kan i neste omgang vise seg å være vel så pinlige for de som har latt seg bruke uten å evne å frembringe kildekritiske innvendinger.

– – – – –

Oppdatert 8. desember: Se også bloggen Radikalen: En kritisk analys av Wikileaks.

– – – – –

[polldaddy poll=4190882]

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Oppdatert  3. desember: VG: – The Cable Gate-arkivet er spredt, sammen med annet viktig materiale fra USA og andre land, til over 100.000 mennesker i kryptert form. Hvis noe skjer med oss, vil de mest sentrale delene automatisk bli offentliggjort. Videre vil arkivene sendes videre til flere nyhetsredaksjoner, skrev Julian Assange under et nettmøte med The Guardian fredag kveld.

Mer:

DN.se: Cyberattack mot Mastercard og PayPal. VG: Akhtar Chaudry: Glad for at PST sa nei. USA tror det finnes bare en stat i verden. VL: Sveitsisk bank stengte Assanges konto. TV2: De nye avsløringene fra WikiLeaks har gjort det vanskelig for amerikanske diplomater å få folk i tale. VG: PayPal stanser overføring av donasjoner til WikiLeaks. VG: Australia vurderte å inndra Assanges pass. SvD: (Svenske politikere opprørt, men ikke overrasket over forretningsknep. Vil ikke kritisere norske politikeres opptreden.) VG: Jonas Gahr-Støre: Ingen politisk avtale på bakrommet. SvD: Assange prövas mot australisk lag. VG: Strøm-Erichsen: -Vi var helt objektive. VG: Siv Jensen: -Fornuftig av regjeringen å fjerne tvilen. VG: Svensk forsvarsminister: – Jeg føler meg ikke lurt. VG: Julian Assange mener hjemlandet Australia har sviktet ham. VG: Politikere: Veldig skadelig for Norges omdømme.

Tunga rett i munnen

TV2 har avdekket det de kaller systematisk overvåking av nordmenn. Dette skal være foretatt av personer som blant annet har bakgrunn fra norsk politi, overvåkingspolitiet (tidligere POT, nå PST), Kripos og Forsvaret.

Faksimile TV2.

Foreløpig er det kun Hallgeir Langeland som sier at dette er ulovlig. Skandaløst og ulovlig, sier SV-representanten i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. Han har nok rett i at det er skandaløst. Det betyr ikke nødvendigvis at noe er ulovlig. Kanskje har han også rett i at noe er ulovlig, men hva, og av hvem?

Amerikanerne har svart til TV 2 at de har avklart dette med norske myndigheter. Det er også i henhold til den instruksen de selv har å forholde seg til, så det virker naturlig.

(Oppdatert 5. november: VG: Aarebrot sikker på at USA har fått tillatelse. TV 2: Stoltenberg: -Vi må til bunns i dette. Tidligere PST-sjef Arnstein Øverkil til VG: -At tidligere PST-ansatte skal ha gjort dette, er svært, svært alvorlig. Det er det ingen tvil om.)

Når justisminister Knut Storberget klart avviser å ha kjennskap til dette, er han forsiktig med å karakterisere virksomheten som ulovlig. Det skal han undersøke nå. Etter at TV 2 spurte ham. Han har derimot visst om «de sivile jobbene». Hva han burde forstått eller undersøkt nærmere er noe annet.

Mer om ulovligheter politifolk «ikke vet» at ekskolleger driver med:

Privat overvåking – utenfor kontroll.

En del ekspolitifolk driver med lignende.

Big business.

Når flere personer som har spisskompetanse og nettverk innen nettopp politietterforsking, etterretning og antiterror får «sivile jobber» på den amerikanske ambassaden, virker det i overkant naivt, ja, kanskje skandaløst hvis justisministeren faktisk ikke visste … eller ikke skjønte … eller ikke i det hele tatt gjorde noe for å få klarhet i om noe ulovlig foregikk. (Oppdatert 4. november: Siv Jensen har oppdaget det samme, VG.)

Men Knut Storberget er kanskje farlig naiv og lite vaktsom over slike krenkelser mot norske innbyggere?

Faksimile VG.

TV 2 melder at regjeringen ikke visste noe om denne virksomheten. Det kan bety at noen i for eksempel PST og eventuelt Politidirektoratet ikke har funnet det bryet verdt å informere politisk ledelse. Da har de kanskje vurdert virksomheten og funnet den enten lovlig eller latt det være tyst om det siden det er ekskolleger.

TV 2 har funnet ut noe av dette ved journalistisk virksomhet. De har observert «mistenkelig virksomhet», spanet, filmet, identifisert folk, sjekket deres bakgrunn, samlet inn og registrert informasjon. Ikke ulikt en stor del av det som SDU-agentene skal ha bedrevet. Og journalistene har visst vært avslørt lenge før de presenterte seg.

Hvis de norske ekspolitifolkene eventuelt har gjort noe ulovlig ser det i første omgang ut til å kunne være brudd på personopplysningsloven, som gjelder for dem, men i liten grad for journalister og opinionsdannende virksomhet.

(Oppdatert 4. november: Datatilsynets direktør Bjørn Erik Thon bekrefter dette til TV 2 og VG.)

Alvorlige krenkelser av den loven ser det ikke ut til at justisminister Knut Storberget og Datalagringsdirektivtilhengere i politiet bryr seg særlig hardt om. Eventuell kritikk fra Storberget og co på det grunnlaget vil avsløre hykleri.

Mer om politikere og Datalagringsdirektivet:

Hvem er Norges dummeste politiker?

Uttalelser fra PST kan tolkes som at de ikke har oppfattet det dithen at ambassaden og deres lokale løpegutter har bedrevet politioperativt arbeid. Hva de eventuelt ellers har visst, og lukket øynene for, er det ikke sikkert vi får vite.

Kulturen med at statsansatte i «hemmelig tjeneste» eller under diplomatisk dekke tar freelance-oppdrag for egne private nettverk og viser manglende respekt for både norsk lovverk, konvensjoner og andre lands jurisdiksjon er ikke ukjent for denne regjeringen. Både Jonas Gahr Støre og Grete Faremo kan sies å ha akseptert slik virksomhet om man ser deres kun utad tøffe ord, men lite handling overfor  statstjenestemenn som driver butikk i butikken, sist i forbindelse med Skah/Hopstock-saken.

Mer: Alvor bak farsen.

(Oppdatert 4. november: – Det er betenkelig at norske politifolk med erfaring fra de hemmelige tjenester benytter sin kompetanse for en fremmed makt. Det må man stille spørsmål ved, sier advokat John Christian Elden til TV 2.)

(Oppdatert 4. november: Helga Hernes sier til TV 2 at EOS-utvalget må på banen. Jaså, har politikerne gitt dere mandat til å også granske ekspolitifolks og andres private etterretning eller er det behendig holdt utenfor denne folkevalgte kontrollen?)

Har USA fått nordmenn til å gjøre noe nesten like ille i Norge som Faremo og Støres undersåtter gjorde overfor Marokko? Ulovlig og skandaløst…? Da er det bare en ting for ryggradløse politikere å gjøre. Tut med ulvene, og unngå speil de nærmeste dagene til dette går over.

 

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

 

Mer:

VG: Overvåkingen er midlertidig stanset inntil lovligheten er avklart. Hevder å ha fått godkjennelse fra norske myndigheter. TV 2: USA holder tett om overvåkingsstans. VG: USA beskyldes også for overvåking rundt ambassaden i Danmark. VG: USA-ekspert, professor Ole O. Moen: -Amerikanerne er lettere paranoide. TV 2: Eks-agent mener norske myndigheter klart visste hva ekspolitifolkene drev med. VG: Dette er USAs hemmelige terrorregister. TV 2: USAs ambassade lover samarbeid rundt TV2s avsløring. VL: Tidligere norske polititopper drev privat overvåking for USA. TV 2: Dette er lokalene de jobbet i. TV 2: Aftenpostenredaktør Harald Stanghelle: -Tviler på om regjeringen visste. VG: USA sier norske myndigheter var informert. Justisminister Knut Storberget sier han ikke visste noe.

Prisen på en politiker

Er norske politikere og partier til salgs? Og er noen norske journalister og redaktører til salgs? Er økonomisk snusk noe som helst skjer blant aksjonærer … kanskje i en og annen fagforening, men lite blant politikere og i offentlig sektor?

Mer: Kompis-Norge.


Seierherrene i mellomvalget i USA har seilt frem sammen med en bølge av pengegaver. Man kan like eller mislike det, men politikerne der har ordnet seg slik at store pengegaver på lovlig vis kan gis anonymt til for eksempel ad-hoc frontorganisasjoner, som igjen støtter kandidater som står for det samme synet.

Man kan fornemme den moralske fordømmelsen fra både norske politikere og deres sponsorer. «Slike amerikanske tilstander vil vi ikke ha i Norge». Er dette i tilfelle en prinsipiell kritikk eller bare en skjønnsmessig vurdering av at de til enhver tid aktuelle summene der er for høye, men her er de  helt OK?

I realiteten har det kanskje allerede vært slik lenge at sponsorer kan kjøpe seg politisk innflytelse i Norge, men det er mer behagelig å late som noe helt annet. Her er det jo helt greit, der er det jo helt forkastelig.

Faksimile TV2.

Når media, anført av «avsløringen» i Dagbladet (papir) lager store oppslag om at FrPs Siv Jensen låner smykker gratis, så slår de inn åpne dører. Dette er registrert i Stortingets frivillige register over gaver og økonomiske bindinger.

Det finnes større sponsorer både her og der. Hva med for eksempel Fagforbundets «politiske bestikkelser» både lokalt og nasjonalt? Er det verre å låne et smykke, og være åpen om det, enn å motta penger for å opptre slik det behager Fagforbundet eller andre sponsorer, og holde avtalen skjult? Flere partier lokalt har unnlatt å følge opp lovpålagt rapportering av pengegaver og andre avtaler, men konsekvenser/straff er lite synlig. (Se alle partilagene på partifinansiering.no).

Økokrim vil ikke etterforske Senterpartiet som har mottatt ulovlig partistøtte, endog fra offentlig eide selskaper. Selv om politikerne har vedtatt lovverk om åpenhet om gaver med mer til partiene, så er det ikke alle som bryr seg så hardt om å følge loven. Og når lovbrudd ikke gir konsekvenser for politikerne, ikke en gang etterforsking på grunnlag av innrømmelser i forbindelse med stortingshøringen, så er dette et signal.

Faksimile Nettavisen/Gunnar Stavrums blogg.

Gunnar Stavrum, sjefredaktør i Nettavisen,  skrev for en uke siden:

«Til nå har Økokrim vært så passiv at det må være lov å spørre om etaten kvir seg for å gå inn i en politisk betent sak.»

Stavrum.nettavisen.no

Er det slik? Eller er det enda verre: Bruker enkelte i politiet sin makt til å overse lovbrudd hos egne lagkamerater (og kollektive sponsorobjekter) mens de velger å starte prosesser mot andre politikere?

Faksimile VG.

Mer om politikere:

Noen går – politikerforakten består.

Gjør som vi sier – ikke som vi gjør!

Magnus Stangeland mener det er blodig urettferdig at han og Anders Talleraas alene sitter på tiltalebenken når stortingspensjonene kommer opp for rettssystemet:

– Vi to blir stående alene som potensielle syndebukker. Å bli hengt ut på denne måten er helt forferdelig. Vi er ikke mer skyldige enn alle de andre som har hatt krav på pensjon, sier han til Dagsavisen.

Økokrim har vel sine grunner til å tiltale kun disse to, og la andre, som for eksempel Gro Harlem Brundtland (AP) slippe? De har vel ikke tatt andre hensyn? Offisielt må svaret være nei. Noe annet er umulig.

Og hva med media?

Altfor ofte blir lokalaviser beskyldt for å være hjembyens tannløse vaktbikkjer. Nære bånd mellom redaksjoner og lokal makt kan sette respekten foran kritikken. For journalister og redaktører i et nærmiljø er det triveligere med gladsaker enn å avdekke lokale møkkabinger. Sannsynligvis er det også bedre for salg av abonnement og annonser.

Dette skriver Jens Barland, medieforsker ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo.

Denne virkelighetsbeskrivelsen vil kanskje mange i lokale medier si at de ikke kjenner seg igjen i. Samtidig kan man registrere hva enkelte bare sier når det ikke forplikter «lommeboken» og legge mer vekt på hva de faktisk gjør.

Hvis «smykkene til Siv» får omtale i lokalavisen din på bekostning av gravende journalistikk rundt avtalene mellom lokale maktpersoner, så kan noen ha sine grunner for slikt.

[polldaddy poll=3776594]

Mer om politisk journalistikk:

En tillitserklæring.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

 

Mer:

TV 2: Jensen om USA-valget: -Misfornøyde velgere sier i fra. VL: Republikanerne feirer valgseier. TV 2: Republikanerne vinner Representantenes hus – Demokratene beholder Senatet. TV 2: Fagforeningsleder anmeldt for millionunderslag. VG: Ekspert frykter handlingslammelse i amerikansk politikk etter mellomvalget. VG: Republikaner i Norge: -Jeg er sikker på at Obama blir gjenvalgt i 2012.

En høy pris

Farene ved svineinfluensaen var aldri i nærheten av å være så store som norske helsemyndigheter hevdet at de var.

Allerede «på hoppkanten» gjorde norske helsemyndigheter en stor feil. Det påvirket selvfølgelig hvordan «svevet» utviklet seg. Mange med selvstendig dømmekraft kunne se at håndteringen slett ikke så bra ut, men kritiske spørsmål ble avfeid som useriøst og «konspirasjonsteorier». Fasiten var jo allerede satt. Den hadde de innvidde personene i Folkehelseinstituttet vedtatt. De var urokkelige og sto på sitt … til de fant ut at det kunne være greit å skylde på media.

Mer i innlegget: En håpløs kamp.

Muligens kunne myndighetene ha hentet seg inn og endret kursen ved å ta selvkritikk da bommen ble åpenbar også for dem, for det ble den vel? Problemet er kanskje at evnen til å ta konstruktiv selvkritikk ikke virker særlig utbredt hos de som bommet. Dette blir kanskje ikke farlig før slike sitter med makt og myndighet over befolkningens helse, men bør slike folk få sitte med en slik makt?

Det var Helse- og omsorgsdepartementet som i januar 2010 ga Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap oppdraget å foreta en evaluering av den nasjonale håndteringen av pandemien, virus A H1N1.

Hva vil departementet gjøre med evalueringen der en av konklusjonene altså er at myndighetene overdrev faren allerede fra første dag? Sørge for at fokus rettes mot andre konklusjoner?

Faksimile VG.

Bildet viser daværende helseminister Bjarne Håkon Hanssen (AP, til venstre),  overlege ved Folkehelseinstituttet Bjørn Iversen (i midten) og helsedirektør Bjørn Inge Larsen (til høyre) på vei inn til pressekonferansen 29. april 2009, der de skremte innbyggere og media med at 13 000 kunne dø av svineinfluensa det neste halvåret.

Det er den ene konklusjonen som er viktigst for innbyggerne og offentligheten. De andre konklusjonene er mer rettet mot myndighetenes eventuelle endringer i fremtidig planverk og rutiner.

Det er forholdsvis grunnleggende i all risikovurdering at man ikke bare tar høyde for et verstefallsscenario, men også i det minste planlegger for et mest sannsynlig scenario.

Det hadde ikke nasjonale helsemyndigheter gjort. Hos dem forelå kun ett  handlingsalternativ: FULL ALARM. Noe som naturlig nok ledet til et hysteri blant mange av de som stolte på Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet.

Hysteri blant enkelte som skal håndtere kriseberedskap er slett ikke betryggende. Media kunne blant annet fortelle om en rådmann som mistet dømmekraften fullstendig da han forsynte seg av vaksinene til prioriterte pasientgrupper og valgte å gi dem til seg selv og flere kommunale ledere som reellt sett slett ikke var i faresonen.

Mer: Ledelse uten gangsyn.

Hva skjer neste gang slike ledere gjør noe tilsvarende?

I en uvitenskapelig undersøkelse i et innlegg som ble publisert på denne bloggen 22. oktober 2009, har drøyt 80 prosent svart at de ikke har tillit til Folkehelseinstituttets håndtering.

Mer i innlegget: Folkehelseinstituttets troverdighet.

Kan nasjonale helsemyndigheter leve med at de har personer i ansvarlige posisjoner som har stelt seg slik at de har rotet bort en tillit som må antas å være ytterst nødvendig i tilfelle en virkelig krise skulle oppstå?

Og hva med media? Med ytterst få unntak satte journalister seg ikke så godt inn i saken at de kunne stille viktige spørsmål om premissene til hysterisprederne. Dermed ble det overfladisk dill og mer spredning av hysteri, men media har tross alt ingen særlig tillit å snakke om å ta vare på.

Mer om media og svineinfluensaen:

Til sist sitter vi igjen med helsemyndigheter som ser ut til å ha «gamblet på ett eneste  tall» (les ett scenario), og tapt hele innsatsen. For innbyggerne er det en høy pris. Allikevel kan prisen bli enda høyere hvis inkompetanse og manglende evne til å ta selvkritikk skal belønnes med fortsatt lederstillinger hos de samme helsemyndighetene.

Derimot kan man tildels bygge opp tillit igjen dersom man på en troverdig måte ser ut til å forstå at man virkelig har dummet seg ut.

Mer om svineinfluensa:

[polldaddy poll=3917788]

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

 

Mer:

VL: 300 alvorlig syke etter svineinfluansavaksinering i Norge.

Bytt ut folket

«Hele 85 prosent av befolkningen mener at gode norskkunnskaper er det viktigste kriteriet for at innvandrere skal kunne bli integrert i det norske samfunnet. Dette viser Integreringsbarometeret 2009 utgitt av IMDi.«

Dette sitatet er innledningen på Integrerings- og mangfoldsdirektoratets artikkel om den nylig publiserte undersøkelsen: Integreringsbarometeret 2009.

Dette var det eneste som var uthevet i fet skrift i presentasjonen. I tillegg var det nevnt som hovedfunn i rapporten og det funnet desidert flest svarte var viktigst.

Faksimile fra IMDis nettside.

Det forteller ikke VG sine lesere noe som helst om.

At gode norskkunnskaper er det kriteriet som aller flest nevner er ikke i det hele tatt nevnt i VGs artikkel om undersøkelsen. Til gjengjeld er det nevnt på side 6, side 7, side 20, side 21 og side 23 i rapporten. Den har kanskje ikke VGs journalist lest? Eller gambler noen i VG på at deres lesere ikke søker informasjon på egen hånd?

Faksimile VG

Hva har så VGs intervjuobjekt, Barne-, likestillings- og inkluderingsminister, Audun Lysbakken (SV), fått ut av rapporten?

  • Han er misfornøyd med folks svar og meninger.

Han mener kanskje at folket burde byttes ut?

  • I tillegg er han misfornøyd med at politikerne snakker om feil ting når de velger å snakke om enkelte problemer rundt integrering.

Han får kanskje skynde seg å bytte ut folket før de finner på å bytte ut noen politikere  da? (Oppdatert 30. mai. Meningsmåling VG, TV 2.)

– – –

Noen av funnene i rapporten er at:

  • Gode norskkunnskaper topper lista over hva befolkningen mener er viktig for god integrering, mens det å kunne forsørge seg selv gjennom arbeid inntar en god andreplass. Å ha et felles verdisett med og å være mest mulig lik den øvrige befolkningen, anses som mindre viktig.
  • Befolkningen er delt i synet på innvandring.
  • Det er bred aksept for at innvandrere både kan beholde sine tradisjoner og passe inn i det norske samfunnet.
  • Rundt seks av ti er helt eller delvis imot at kvinner bærer hijab på arbeidsplassen, på skolen og som ansatte i stat eller kommune, og nesten fire av ti er helt eller delvis imot bruk av hijab på gaten.
  • Flertallet ønsker ikke at egne barn skal gå på skole med høy andel elever med innvandrerbakgrunn, men det er skolens resultater som betyr mest for valg av skole.
  • Det er en økning i andelen som mener at innvandring og integrering er et av de viktigste samfunnsspørsmålene.

[polldaddy poll=3271426]

Mest lest på Norske forhold siste to uker pr 29. mai.

  1. Grenseløse foreldre.
  2. Innfør en ny vårtradisjon.
  3. «Drep de som fornærmer Islam.»
  4. Her er svindleren.
  5. Kom med svartelistene.

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer om integrering:

VG: Domstoladministrasjonen ombestemmer seg: Vil allikevel ikke forby hijab i domstolene. VG: Boksemester er Lysbakkens forbilde. VG: Fikk sjokk da jeg kom med hijab.  VG: Alle vet hvilken kaste de tilhører. VG: (Maryam giftet seg med en fremmed  fra samme kaste/rase etter krav fra faren og pakistansk skikk. Huma giftet seg etter eget valg, utenom kasten, og opplever å bli baksnakket i det pakistanske miljøet i Norge.) VG: SV vil ikke forby hijab i skolen. VG: Bruk av hijab på skolen kan bli forbudt – men bare hvis bruken øker. TV 2: Slakter UDIs prestisjeprosjekt. Dårlig saksbehandling hindrer effekt  i kamp mot proformaekteskap. VG: Hijab gjør jentene mindreverdige. VG: 5-åringer bruker hijab på skolen. vl.no: Jens: -Marsjordre for bredere religionspolitikk. vl.no: Riksantikvaren vil verne moskeer, synagoger og andre religiøse bygninger.

Mer meningsmåling.

Og mer intolerante muslimer som truer med dødsstraff for medarbeidere i Kirkens Nødhjelp som er beskyldt å forkynne kristendom i Afghanistan. KN avviser beskyldningene. Og statsråd Audun Lysbakken synes kanskje det er feil å snakke om slikt så lenge han ikke har godkjent debattemaet?

Grenseløse foreldre

Om foreldre og grenser. …og kanskje litt om en slags type journalister som mangler noen grenser?

– – –

Prinsesse Märtha Louise er i VG gjengitt med uttalelsen:

– Jeg tror ikke på å forby barna å se på TV. Barna mine får lov til å gjøre nesten alt.

Uttalelsen var så oppsiktsvekkende at jeg gikk til kilden til kilden for oppslaget. VGs kilde var formodentlig et oppslag i «Se og Hør i dag», som de henviser til, som igjen bygger på et oppslag 30. april på det  østerrikske nettstedet oe24.at. Et oppslag det ikke ser ut til at VG har forstått i en grad at de klarer å gjengi meningsinnholdet til prinsesssen på en redelig måte.

Slik saken var gjengitt i «ikke lenger Norges største avis», kunne lesere få inntrykk av at prinsessen og hennes mann ikke hadde grenser for hva slags god og dårlig barne-underholdning eller endog søppel-TV beregnet på et eldre publikum, barna fritt fikk tilgang til.

Foto: Cathrine Wessel, Det Kongelige Hoff

Det tror jeg er å dra prinsessens uttalelser fra artikkelen 30. april alt for langt.

Prinsesse Märtha Louise fikk spørsmål om hun kun leste eventyr for barna, eller om de også fikk lov til å se på TV. («Lesen Sie Ihren Kindern nur vor, oder ist auch Fernsehen erlaubt?»)

Det var på dette spørsmålet hun svarte at hun ikke har tro på forbud mot TV. Dette må vi forstå som et nei til totalt TV-forbud. Det betyr ikke det samme som at foreldrene Märtha Louise og Ari Behn ikke har grenser for sine barns TV-konsum.

Tvert i mot tyder tidligere uttalelser fra pappa på at barna ønskes oppdratt til å få annet enn «tabloid-hjerner»: «til å bli selvstendige, kloke individer med kritisk empati og en virkelighetsforståelse som tar dem langt forbi Akersgata, for å si det forsiktig«.

«Tabloid-hjerne» er det man får av å ukritisk og ureflektert konsumere medias stadig større mengder søppel. Tabloidjournalister som spekulerer i å forvrenge eller fremstille upresist meningsinnholdet i andres uttalelser, kanskje fordi de ikke evner å skape gode oppslag på redelig måte, kan du få svært billig for meg.

Da tar jeg heller flere engle-Märtha og enda en Ari Behn enn flere tabloid-hjernejournalister.

(Oppdatert: vl.no: Pressens faglige utvalg aviste prinsesse Märthas klage på journalist.)

Mest lest på Norske forhold sist uke, pr 19. mai.

  1. Innfør en ny vårtradisjon.
  2. Ekstremislam vinner – Kvinner, homofile og ytringsfrihet taper.
  3. Grenseløse foreldre.
  4. Pinlig polititabbe.
  5. Slipper lettere unna.

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer om grenser/oppdragelse:

VG: Grenser og motepress: Barn vil være kule, ikke sexy.

VG: Kan foreldre hindre bruk av sexy klær?

VG: Betaler barn for karakterer og godteristopp. TV 2: Grov mobbing av barneskoleelev bejubles på Facebook. VG: Trine Grung: -Foreldre må ta mer styring over barna. VG: Her er en mor som tør å være TV-politi. VG: Kan barna ta skade av å se sex på TV? VG: «Paradise Hotel» bør ha 16-årsgrense. vl.no: Barnet nekter å gå på skolen. VG: Gir etter for barnas matønsker. Vi koser oss nesten «i hjel». VG: Konflikter ved matbordet? Få ekspert-råd her. VG: Ungdom vil ha strenge foreldre. VG: Er barna store egoister? Hvor går grensen? VG: Skole vil stoppe fløyte i 17. maitog. VG: Jente (8) fryktet godterinekt -bløffet om at tiåringer hadde voldtatt henne. vl.no: Flere ber Nav om konfirmasjonsstøtte.

En tillitserklæring

Inspirert av den politiske journalistikken i Norges største avis, bringer Norske forhold  historien om da rasshølet ble sjef.

Slik gikk det til da kroppens organer diskuterte hvem som var sjefen:

Hjernen sa: – Jeg kontrollerer hele opplegget – og tenker for dere alle. Dessuten er jeg øverst, og har den naturlige kontrollen over dere alle. Sjefsjobben er det naturlig at jeg har.

Da var det at føttene sa: -Drittprat! Det er da vi og ingen andre som sørger for at det hele flytter på seg – på svette bein. Vi vil ha sjefsjobben!

Da var det at hjertet sa: – Skulle jeg ta meg fri noen minutter, så ville alle dere andre snart få store problemer, og til slutt dø med meg. I kraft av å være så viktig, er det naturlig at jeg er sjefen, mente hjertet!


Etter dette gikk krangelen lenge og vel om hvem som skal bestemme, – gjerne slik det er i noen organisasjoner der sjefsrollen ikke er avklart?

Alle hadde etterhvert mer eller mindre gode argumenter for at sjefsjobben naturligvis var deres.
Øynene så sitt snitt til å fortelle hvor viktige de var. Hendene tok til orde for å bli sjef fordi de var nødvendige for å få i seg maten, og slik sett i det hele tatt å overleve. Lungene, nyrene og leveren hadde alle gode argumenter i diskusjonen.


Det var da rasshølet var frempå om hvor fortreffelig det ville bli med ham som sjef. Det var ikke fritt for at alle de andre organene i kroppen hånlo av dette utspillet og synspunktet.
Ideen om at rasshølet skulle bli sjefen var jo helt absurd! Rasshølet ble dødsfornærmet, – snørte seg sammen og nektet absolutt å slippe ut noe som helst.

Som en følge av dette fikk etterhvert hjernen feber, øynene ble utstående og blodskutte, beina begynte etterhvert å skjelve og hjertet begynte å slå uregelmessig. Ja, til og med lungene fikk vanskelig for å fungere, og en uholdbar situasjon oppstod.


Til slutt begynte flere og flere i den oppståtte og fortvilte situasjon å be hjernen tynt om at rasshølet likevel ble utnevnt til sjefen. Og slik ble det!

Moralen er enkel: Man behøver ikke være et geni for å være sjefen. Det holder lenge med å være et rasshøl.

– – –

Når Arbeiderpartiets fylkessekretær i Troms blir beæret med selveste sjefstittelen er det liten grunn til å være misfornøyd i media.

Forøvrig er det ikke første gang, og sikkert heller ikke siste gang, politikere av stort eller smått format bruker analvokabular til å karakterisere folk de ikke liker.

Faksimile VG.

At dette skal være politisk journalistikk eller nyhetsjournalistikk i Norges største avis,  er verre enn at noen kan slike ord.

 

Mest lest på Norske forhold sist uke, pr 15. mars.

  1. «Du er ingen hvitmanns-unge».
  2. Erfaren sjåfør, ny trygg bil og sikker vei reddet liv.
  3. Norsk selvgodhet.
  4. En utrolig fotballhistorie.
  5. Hvem er der når det er alvor?


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

 

Temmelig hemmelig

Norske myndigheter vil ikke fortelle hva de har fått vite om Det islamske universitetet i Medina, der flere arabisktalende norske muslimer har studert og studerer.

Tidligere innlegg om saken:

Det som er klart er at Den norske ambassaden i Riyadh (Saudi-Arabia), fikk tilgang til informasjon som de mente var relevant for norske myndigheter å ha. Informasjonen er videreformidlet til PST.

Fra Universitetets nettside.

VG gir leserne en flik av innsyn i gravende journalisters hverdag når de viser til kontakten med Utenriksdepartementet og avslag på innsyn begrunnet med hjemmel i Offentleglovas § 20.

Eller vent nå litt? UD har jo ikke vist til hvilken konkret hjemmel de påberoper seg. Skal man gi avslag så må man ha hjemmel. Det holder  ikke å si at «det er en eller annen bestemmelse som vi ikke vil si mer om«.

Paragrafen setter jo vilkår. Det kan gjøres unntak fra innsyn dersom punkt a, b eller c i første ledd oppfylles … eller andre ledd … eller unntaksbestemmelsen i tredje ledd «når det er påkravd av særleg tungtvegande utanrikspolitiske interesser».

Det kunne vært b)

opplysningane er mottekne under føresetnad av eller det følgjer av fast praksis at dei ikkje skal offentleggjerast

For folk flest betyr det at noen man samarbeider med har gitt informasjon, men hvis Norge offentliggjør det, så er det slutt på samarbeidet. Dette kunne ha betydd en samarbeidende etterretningstjeneste, kanskje den israelske etterretningen Mossad, eller litt mindre sannsynlig i Saudi-Arabia CIA. (Oppdatert: Nye opplysninger i media kan tyde på at saken er litt annerledes enn VG fremstilte den. At det ikke er opplysninger OM selve universitetet, men om den aktiviteten som er foregått der. På den bakgrunn er det naturlig å anta at det er saudiske myndigheter eller universitetet selv som har overlevert informasjonen. Tidligere har universitetet mottatt en arabisk oversettelse av Mohammads tale fra avisen Morgenbladet.)

Slikt kan man ikke si.

Dessuten:

Hvis islamistene i Norge får offentlig bekreftet at  Mossad

samarbeider med Norge om å kartlegge eventuelle

suspekte forhold ved «sharia-universitetet» i profetens by,

kan det bli bråk igjen.

Israelhat og jødehat er veldig utbredt blant muslimer. Også blant deres talsmenn og ledere i Norge er det få eller ingen som helt klart og utvetydig tar avstand fra Holocaustfornektelse og jødehat.

Islams talsmenn krever gjerne full respekt fra andre nordmenn, samtidig som de selv ikke er villige til å gi andre mennesker samme respekt. Derimot bråker de raskt, og bruker rasiststempelet mot meningsmotstandere når de vil gi inntrykk av å være religiøst forulempet.

– – –

Det kunne også vært siste unntaksbestemmelse «særlig tungtveiende utenrikspolitiske interesser«.

Her kan man legge både hensynet til å ikke provosere den saudiske kongefamilien, som har tilknytninger til universitetet, og man kan legge hensyn til andre, såfremt de er særlig tungtveiende.

Under forhandlingene med svenskene i 1905 skrev Bjørnstjerne Bjørnson et telegram til statsminister Michelsen der han sa: «Nå gjelder det å holde sammen!» Michelsen svarte raskt: «Nå gjelder det å holde kjeft!» (Dagsavisen.)

PS: Navnet på, og bildet av Det islamske universitetet i Medina ble publisert første gang i bloggen Norske forhold 14. februar. Tre dager senere sto bildet i VG. God gravejournalistikk 🙂

 

Mest lest på Norske forhold sist uke, pr 15. mars.

  1. «Du er ingen hvitmanns-unge».
  2. Erfaren sjåfør, ny trygg bil og sikker vei reddet liv.
  3. Norsk selvgodhet.
  4. En utrolig fotballhistorie.
  5. Hvem er der når det er alvor?


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Vårt Land: Den internasjonale islamske organisasjonen OIC  trykker samme Muhammed-karikatur som Dagbladet. Begrunnelsen er at de vil informere. Tilfeldigvis akkurat samme begrunnelse som talsmenn for Islamsk Råd, og den tidvis noe fordekte islamisttalsmann Mohammad Usman Rana, kritiserte Dagbladet for.

TV 2: PST fikk hemmelig rapport om det islamske Universitetet i Medina.

Notater fra glemmeboken

Ferdigheter og kunnskap som ikke blir brukt eller vedlikeholdt, kan bli glemt. Man sier det går i glemmeboken.

Man kan spørre hvorfor ting går i glemmeboken. Ofte vil det nok være fordi man ikke har hatt særlig behov for å bruke det som havner der. Det betyr allikevel ikke at ingen vil ha kunnskap og ferdigheter som virker unyttig. Alle kan vel mye unyttig. Samtidig er det mye man ikke vet, men som helt sikkert kunne vært nyttig.

Og noen bruker mye ressurser på å ta vare på kunnskap som hos andre er havnet i glemmeboken.

Hva er forresten unyttig og nyttig? Det er vel individuelt og situasjonsbestemt. Vi kan kanskje si at vi har flere «glemmebøker», både personlige og kollektive.

Kristoffer Klausen har satt seg fore å leve et år i villmarken uten annen mat enn han finner i naturen. Man kan følge ham på bloggen hans «En Vill Mann«. For PC, mobil og strøm har han tilgang til. Prosjektet vil kanskje vise at det går an å overleve i naturen om man har PC? Da kan man finne informasjon om de utroligste ting, og kanskje komme i kontakt med noen som kan ting som ellers er havnet i glemmeboken.

Da spørs det bare hvor god man er til å vurdere det man finner.

Fra romersk lov har man uttrykket: «Quod non est in actis, non est in mundo.» Oversatt: Det som ikke er i aktene (arkivene, dokumentene) finnes ikke i verden. Eller: Det som ikke er dokumentert, eksisterer ikke.

I en digital verden blir dokumentasjon av enkelte oppfattet som det samme som en link. Vi har snart flere generasjoner som i stor grad agerer som om hvis man ikke finner det på nettet, så finnes det ikke. Er det ikke en link, så er det ikke sant. Og motsatt: Finner man det på nettet, så er det sant. I alle fall dokumentert. I motsetning til ting som bare finnes i arkivene, dokumentene som ikke er på nett. Quod non est in Internet, non est in mundo?

Vurderingsevne og kildekritikk kan også ha havnet i glemmeboken hos enkelte, om de noen gang i det hele tatt har hatt den kompetansen.

Noen ganger kan man prioritere underholdning foran informasjon. Skjønt hva er egentlig mest underholdning og hva er mest unyttig for den enkelte?

[polldaddy poll=2501389]

 

– – – – – – – – – – –

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 12. januar.

1. Notater fra glemmeboken.

2. Strafferabatt.

3. Hva når strømmen forsvinner?

4. Barnevernet skal kontrolleres bedre.

5. En håpløs kamp.

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Tro om noe har gått i glemmeboken her? Eller er det journalisten som har glemt noe?

VG: Disse bygde pyramidene i Egypt.

TV 2: Historien vi alle bør ta lærdom av.

VG: Mira Craig: Kroppen kan helbrede seg selv. Mye sykdom kan skyldes negative tanker.