Hvem skal beskyttes?

Media oversvømmer oss med detaljer i Birkedalsaken.

Noen vil sikkert gjerne tro at dette er et uttrykk for at vi faktisk har en våken og kritisk presse her i landet som ikke nøler med å avsløre politikeres hemmeligheter, overtramp, selvsentrerte prioriteringer og utslag av kritikkverdig dømmekraft. Ikke for å ta illusjonene fra de som måtte velge å ha høye tanker om idealismen og etikken i pressen i Norge, men denne saken er kun toppen av et isfjell.

Hadde media fokusert like mye på alle saker der politikere og partitillitsvalgte går over sex-grensen, ikke nødvendigvis kun i juridisk forstand, men også moralsk og etisk, så hadde selv de mest kikkerdisponerte i god tid før valget vært lei av slike saker og snudd seg vekk i vemmelse straks de hører en politiker si «vi lover».

Hva som skjer i en seng og i en dusj er interessant nok for de som liker å lese slikt, men hva med oss som liker å vite hvem som visste hva, og at de valgte å la hensynet til egen potensiell maktposisjon overskygge hensynet til mulige overgrepsofre?

Faksimile Aftenposten.

Dagbladet valgte å gå litt utenfor journaliststrømmens vinklinger i en artikkel der de nevnte at det faktisk har vært sex-saker også i andre partier. Kun et fåtall har vært nevnt i media. Assisterende partisekretær i Arbeiderpartiet, Odd Erik Stende, kan ikke si nøyaktig hvor mange eller hva slags type saker AP har hatt. En god begynnelse for å legge saken død, men så plumper han uti med følgende:

«- Jeg kjenner ikke til saker hvor tillitsvalgte eller ansatte i partiet har blitt anklaget, anmeldt eller dømt utover de saker som allerede har blitt omtalt i pressen. Utover dette ønsker jeg ikke å gå inn i disse enkeltsakene av hensyn til de involverte, sier han.»

Jeg kjenner ikke til. Vi vet ikke/ visste ikke. Dette er samme tabbe som FrPs generalsekretær Geir Mo og partileder Siv Jensen nå grilles for. Tiden vil vise om APs Stende grilles like hardt i kjølvannet av eventuelle avsløringer. Trolig er det greit å sende en junior ut i media med meldingen «jeg vet ikke om». En senior som partisekretær Raymond Johansen har ikke nubbetjangs til å si det samme som sin underordnede assistent, Odd Erik Stende, med krav om å ha et fnugg av troverdighet.

Faksimile VG.

(Haakon Lie hadde visstnok sine metoder. Hvilke metoder benytter Geir Mo for å samle informasjon han senere truer med å avsløre i media dersom hans folkevalgte ikke danser etter hans pipe?)

Er media så partipolitisk partiske? Jeg vil ikke bare overfladisk slå fast eller avvise det. Mange har egen erfaring til å bedømme slikt, men media kjenner til saker både om politikere i FrP og i andre partier som ikke er blitt omtalt. Hensynet til vedkommendes privatliv vinner i noen saker over ønsket om et saftig oppslag. Noen blir utvalgt til å beskyttes mer enn andre. Andre kan ofres til media.

Trond Birkedal hadde derimot så høye posisjoner, samt at saken inneholdt så mye «juice» at media raskt valgte å identifisere ham og rulle i gang snøballen.

Og når snøballen ruller dukker det opp saker som gir media nye valg mellom å navngi eller beskytte.

At VG velger å navngi og avbilde en som opplevde seg krenket, får VG eventuelt svare for dersom etiske valg i blodtåka en gang blir vurdert. Burde ikke så unge mennesker, som man kan forvente kanskje ikke overskuer de fremtidige konsekvensene av å stå frem offentlig i media bli gjenstand for en sterkere beskyttelse av både det mediet som først velger å offentliggjøre navnet og alle andre som blindt løper i samme spor?

Nei, kan noen innvende. Det er viktig at navnet på den som setter frem beskyldningene blir offentlig kjent. Den etiske vurderingen er jo allerede ivaretatt av en pressekollega, så da må det jo være greit å støtte seg på den vurderingen og unnlate å vurdere selvstendig?

Samme vurderinger bruker ikke media når mer erfarne og mer medievante politikere vil ha media til å viderebringe et budskap i sakens anledning. Flere aviser har bragt anonyme utsagn av potensielt krenkende karakter om den siktede personen. (DT).

Faksimile Drammens Tidende.

Er det ikke viktig at offentligheten får vite hvem som fremsetter disse karakteristikkene?

– Dette er noe som folk har visst. Han tok ofte med seg unge gutter i alderen 15 — 20 år på hotellrommet. Det har skjedd ved mange anledninger, også i nyere tid, hevder en anonym partikollega i Dagbladet.

Er det ikke viktig at offentligheten får vite hvem som eventuelt visste, uten å foreta seg noe? Og er det ikke viktig at så potensielt krenkende utsagn formidlet via media blir knyttet til navngitte kilder?

Selv om noen er mistenkt eller siktet, er denne karakteristikken en offentlig dom fra en ikke navngitt kilde som dermed svekker muligheten til kontradiksjon og en bredere kildekritikk. Dette gjelder en presse-etikk som er bredere enn et blindt vern av anonyme kilder. Hvem skal beskyttes?

Karakteristikkene media valgte å publisere, om et høyt forbruk av unge gutter, illustrerer også aspektet om å overskue rekkevidden av omtalen. Selv om journalisten skulle finne på å bli presset til å endre omtalen (som blant annet DT måtte), så husker «nettet» for evig tid.

Pressens eget kollegaorgan, PFU, har ikke tatt inn over seg dagens medievirkelighet. Kommer man drassende med en flere år gammel sak som medieorganet fortsatt publiserer på internett, er nok dommen fra PFU at det er for gammelt til å gi en vurdering av om pressen har begått (og hver dag fortsatt begår) brudd på pressens etiske regler.

Da er det redaktørkolleger som skal beskyttes. For de kan vel ikke på samme måte som en tenåring forventes å overskue fremtidige konsekvenser av det de har valgt å publisere?

Redaktørenes dømmekraft bør ikke bedømmes i dag en gang for alle, men også hver dag i fremtiden så lenge de hver dag velger å fortsatt publisere, selv om de en gang kanskje vet mer enn de kan skjule seg bak i dag. Akkurat som enkelte partifunksjonærer og ledere prøver å skjule seg bak, uten at redaktørene lar seg lure.

For dobbeltmoral er vel ikke dobbelt så bra som en enkel moral?

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer:

VG: Siv Jensen fikk kjeft av sine egne. (Forøvrig en fin mulighet for de som er opptatt av partiet, heller enn ofrene, til å prøve å legge ballen død nå, og få fred.)VL, VG: Frp-velgere vender Geir Mo ryggen. En tredjedel av FrPs velgere mener generalsekretæren bør gå av etter den dårlige håndteringen av sex-saker i partiet. VG: FPU-leder Jens Alkesander Simonsen melder seg ut av FPU etter å ha fått utilfredsstillende svar på kritiske spørsmål. VL: Etikk-refs til FrP. VG: Barneombudet: Har etisk ansvar for å melde fra.

VG: (Partileder Siv Jensen slipper foreløpig innkalling til avhør i Birkedal-saken.) VG: (Nå har FPU-lederen sendt tekstmelding til 17-åringen som hevder seg misbrukt, med tilbud om psykologhjelp.) VG: Siv Jensen: -Kan hende burde vi gjort mer. VG: Anmelder Geir Mo og Siv Jensen til politiet. VG: Geir Mo i politiavhør fredag kveld.

 

WikiLeaks: Mest ubehagelig, ulovlig eller uvanlig?

Oppdatert 8. desember: VG: WikiLeaks.se: Vi er under et massivt angrep. SvD: Inte Sveriges beslut om utlämning av Assange.

– – – – –

Lekkasjer av informasjon er ikke noe nytt. Politikere, etterretningstjenester, andre myndigheter og bedrifter har i lange tider spredd informasjon via sine kanaler for å oppnå ulike hensikter.

Media har tradisjonelt vært arena for å bringe frem informasjon som noen ser sitt behag i å få formidlet. Alt fra avsløringer i den gode hensikt å sette søkelys på klanderverdig myndighetsbruk via mindre aktverdige mål ved å spre ufordelaktig informasjon eller «drittpakker» som kan være for å ramme noe eller noen i en slags kamp. Anonyme lekkasjer har uansett pleid å ha et ansikt og et navn for de de som vurderer, bearbeider og viderebringer informasjonen.

Faksimile VG.

(VG: USA-ambassadør. -Barth Eide manipulerte UD.)

Ubehagelig for Barth Eide og ambassadøren, og behagelig for …?

WikiLeaks har snudd opp-ned på dette. Nå er det de helt anonyme som setter dagsorden, og media følger forholdsvis ukritisk med på ferden. (Med få unntak.) Fra å ha regien selv er media blitt aktører i et kappløp om å være først til å skvise og spre mest mulig sensasjonelt ut av materialet WikiLeaks legger ut og dels distribuerer til utvalgte medieaktører som en sikring i tilfelle nettsidene blir tatt ned.

Uvanlig, ulovlig, ubehagelig

Lekkasjer har ikke vært uvanlig. Det uvanlige med WikiLeaks er omfanget og hvem som stadig rammes. Når veldig store mengder informasjon legges ut (hele årganger korrespondanse/arkivkoder fra utvalgte virksomheter) der oppslagene dreier seg om spesifikke saker, skal det ikke særlig fantasi til for å tenke seg at noen faktisk har hatt som mål å få noen av enkeltsakene frem i lyset.

Dersom det om egne forhold lite åpne WikiLeaks, frontet av «åpenhetsforkjemper» Julian Assange ikke allerede er finansiert av  aktører som har noe å tjene på noen av lekkasjene, så bør noen i alle fall vurdere å gi ham en julegave som står i forhold til hva de selv oppnår. «Pengebeviset mot Arne Treholt» burde fremstå som en bagatell til sammenligning.

(Oppdatert 6. desember: VG: WikiLeaks offentliggjør liste over strategiske objekter for USA.)

(Oppdatert 6. desember: Sveitsisk bank har stengt Julian Paul Assanges konto fordi han skal ha gitt uriktige opplysninger. Aftonbladet.)

Fra nettsiden WikiLeaks.org

At WikiLeaks, eller noen de står i ledtog med, begår mulige lovbrudd ved å stjele eller formidle klassifisert informasjon som ikke tilhører dem selv, er muligens ikke det verste. Det verste er at man ikke opplever noen kildekritikk overfor prosessen. Hvem, hvordan, hvorfor … Ikke bare hva, når og ukritisk spredning og gjengivelse av det noen totalt ukjente ønsker spredd og gjengitt.

Kildekritikk i en internettverden

WikiLeaks fremstår som et instrument tilpasset internettmedier. Hvem som helst kan like lett som tradisjonelle medier lage saker ut fra det distribuerte materialet. Det utfordrer evnen til å skille mellom snørr og bart(h), skitt og kanel, å vinne publiseringskappløpet eller å vinne på troverdighet og integritet.

En blogger eller tastaturkvikk «nettjournalist» kan like lett bli først til å slå opp en avsløring. På den annen side har dette også noe med troverdigheten som ligger i fagkunnskap og kildekritikk å gjøre.

Normalt ville en tradisjonell redaksjon inneha større ressurser på kildekritikk og graving rundt «Hvem, hvordan og hvorfor» enn en tilfeldig person med nett-tilgang. Den arenaen er det vanskelig å se at media i det hele tatt er villige til å innta når det gjelder WikiLeaks. Ville synet på  WikiLeaks ha vært uendret eller annerledes om man hadde visst for eksempel hvem som har noe å tjene på lekkasjene, og hvem som igjen finansierer og gir informasjoner til dem?

Kanskje for ingen, kanskje for noen, kanskje for mange …

Media kunne muligens ha vunnet på den arenaen. Men man skal heller ikke se bort fra at andre aktører, bloggere, eller et «WikiLeaksLeaks» klarer å fokusere på slikt, mens journalister i tradisjonelle medier lar seg ukritisk benytte i anonyme aktørers tjeneste.

Er det vanskelig å se når det ikke er enkeltpersoner eller enkeltvirksomheter som rammes, men noe mindre håndgripelig som allianser, tillit … og kanskje ironisk nok på lengre sikt også åpenhet og pressefrihet?

(Mer SvD: WikiLeaks visar att hackers äger internet.)

Man kan ikke se fullstendig bort fra at WikiLeaks faktisk i teorien kan være styrt av aktverdige og uegennyttige mål, helt uten maktpolitiske eller økonomiske motiver. Allikevel er det langt derfra til å fastslå at de faktisk er det. Lekkasjer av «diplomat-vurderinger» med mer som kan virke ubehagelige for de det går utover nå, kan i neste omgang vise seg å være vel så pinlige for de som har latt seg bruke uten å evne å frembringe kildekritiske innvendinger.

– – – – –

Oppdatert 8. desember: Se også bloggen Radikalen: En kritisk analys av Wikileaks.

– – – – –

[polldaddy poll=4190882]

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Oppdatert  3. desember: VG: – The Cable Gate-arkivet er spredt, sammen med annet viktig materiale fra USA og andre land, til over 100.000 mennesker i kryptert form. Hvis noe skjer med oss, vil de mest sentrale delene automatisk bli offentliggjort. Videre vil arkivene sendes videre til flere nyhetsredaksjoner, skrev Julian Assange under et nettmøte med The Guardian fredag kveld.

Mer:

DN.se: Cyberattack mot Mastercard og PayPal. VG: Akhtar Chaudry: Glad for at PST sa nei. USA tror det finnes bare en stat i verden. VL: Sveitsisk bank stengte Assanges konto. TV2: De nye avsløringene fra WikiLeaks har gjort det vanskelig for amerikanske diplomater å få folk i tale. VG: PayPal stanser overføring av donasjoner til WikiLeaks. VG: Australia vurderte å inndra Assanges pass. SvD: (Svenske politikere opprørt, men ikke overrasket over forretningsknep. Vil ikke kritisere norske politikeres opptreden.) VG: Jonas Gahr-Støre: Ingen politisk avtale på bakrommet. SvD: Assange prövas mot australisk lag. VG: Strøm-Erichsen: -Vi var helt objektive. VG: Siv Jensen: -Fornuftig av regjeringen å fjerne tvilen. VG: Svensk forsvarsminister: – Jeg føler meg ikke lurt. VG: Julian Assange mener hjemlandet Australia har sviktet ham. VG: Politikere: Veldig skadelig for Norges omdømme.

Notater fra glemmeboken

Ferdigheter og kunnskap som ikke blir brukt eller vedlikeholdt, kan bli glemt. Man sier det går i glemmeboken.

Man kan spørre hvorfor ting går i glemmeboken. Ofte vil det nok være fordi man ikke har hatt særlig behov for å bruke det som havner der. Det betyr allikevel ikke at ingen vil ha kunnskap og ferdigheter som virker unyttig. Alle kan vel mye unyttig. Samtidig er det mye man ikke vet, men som helt sikkert kunne vært nyttig.

Og noen bruker mye ressurser på å ta vare på kunnskap som hos andre er havnet i glemmeboken.

Hva er forresten unyttig og nyttig? Det er vel individuelt og situasjonsbestemt. Vi kan kanskje si at vi har flere «glemmebøker», både personlige og kollektive.

Kristoffer Klausen har satt seg fore å leve et år i villmarken uten annen mat enn han finner i naturen. Man kan følge ham på bloggen hans «En Vill Mann«. For PC, mobil og strøm har han tilgang til. Prosjektet vil kanskje vise at det går an å overleve i naturen om man har PC? Da kan man finne informasjon om de utroligste ting, og kanskje komme i kontakt med noen som kan ting som ellers er havnet i glemmeboken.

Da spørs det bare hvor god man er til å vurdere det man finner.

Fra romersk lov har man uttrykket: «Quod non est in actis, non est in mundo.» Oversatt: Det som ikke er i aktene (arkivene, dokumentene) finnes ikke i verden. Eller: Det som ikke er dokumentert, eksisterer ikke.

I en digital verden blir dokumentasjon av enkelte oppfattet som det samme som en link. Vi har snart flere generasjoner som i stor grad agerer som om hvis man ikke finner det på nettet, så finnes det ikke. Er det ikke en link, så er det ikke sant. Og motsatt: Finner man det på nettet, så er det sant. I alle fall dokumentert. I motsetning til ting som bare finnes i arkivene, dokumentene som ikke er på nett. Quod non est in Internet, non est in mundo?

Vurderingsevne og kildekritikk kan også ha havnet i glemmeboken hos enkelte, om de noen gang i det hele tatt har hatt den kompetansen.

Noen ganger kan man prioritere underholdning foran informasjon. Skjønt hva er egentlig mest underholdning og hva er mest unyttig for den enkelte?

[polldaddy poll=2501389]

 

– – – – – – – – – – –

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 12. januar.

1. Notater fra glemmeboken.

2. Strafferabatt.

3. Hva når strømmen forsvinner?

4. Barnevernet skal kontrolleres bedre.

5. En håpløs kamp.

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Tro om noe har gått i glemmeboken her? Eller er det journalisten som har glemt noe?

VG: Disse bygde pyramidene i Egypt.

TV 2: Historien vi alle bør ta lærdom av.

VG: Mira Craig: Kroppen kan helbrede seg selv. Mye sykdom kan skyldes negative tanker.

 

Kamp mot naturen

Media kan være for ukritiske når aktivister har et sympatisk formål, mener leder i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold. Den direkte foranledningen til uttalelsen er “aktivisters avsløringer eller fabrikerte påstander” om pelsdyrnæringen. (VG: Slapp inn syke dyr. Dagbladet: Bildebevisene fra pelsdyrfarmer er falske.)

Media har også avslørt sin egen mangel på elementær kildekritikk og research ved at de omtaler aktivistene som dyrevernere, en begrepsbruk som feilaktig kan gi leserne inntrykk av at formålet deres kun er å stanse pelsdyroppdrett og være snill med dyrene. Aktivistene har en helt annen agenda.

De som media omtaler som dyrevernere kaller seg selv noe helt annet når de ikke er i media for å vinne tilhengere. De kaller seg dyrerettighetsforkjempere, og enkel research av journalistene ville fremskaffet slik informasjon.

Deres mål er å stanse all menneskelig utnyttelse av dyr. Det betyr slutt på all bruk av dyr og fisk som mat, herunder kjøtt, melk, egg og honning! De vil også stanse all bruk av ull, skinn, bein og andre animalske produkter, også fra selvdøde dyr.

Ikke bare husdyrhold, men også alle former for jakt, kjæledyr, førerhund eller brukshund inngår i deres definisjon av “menneskelig utnyttelse av dyr” som de vil avskaffe.

Når du støtter disse “dyrevernernes” kamp mot pelsdyrhold, så støtter du, kanskje uten å vite det, også mye annet. Det er faktisk lov til å være motstander av pelsdyrhold uten å støtte dyrerettighetsaktivistene, eller de såkalte “dyrevernerne”, en betegnelse som virker mye mindre ekstrem enn de er.

Dyr spiser dyr i naturen. Hva vil skje dersom dyrepopulasjoner ikke beskattes, og husdyr og kjæledyr som gjennom lang tid er avlet frem for å brukes av mennesker plutselig skal klare seg selv?

 

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Dyrenytt:

VG: Flere pelsdyr må avlives.

VG: Enda en jakthund tatt av ulv.

TV 2: Bli vegetarianer, redd jorda.

VG: Pamela klemmer til mot selfangst.

Tidligere: VG, TV 2, TV2, VG, TV2, VG, VG.