Hvem skal beskyttes?

Media oversvømmer oss med detaljer i Birkedalsaken.

Noen vil sikkert gjerne tro at dette er et uttrykk for at vi faktisk har en våken og kritisk presse her i landet som ikke nøler med å avsløre politikeres hemmeligheter, overtramp, selvsentrerte prioriteringer og utslag av kritikkverdig dømmekraft. Ikke for å ta illusjonene fra de som måtte velge å ha høye tanker om idealismen og etikken i pressen i Norge, men denne saken er kun toppen av et isfjell.

Hadde media fokusert like mye på alle saker der politikere og partitillitsvalgte går over sex-grensen, ikke nødvendigvis kun i juridisk forstand, men også moralsk og etisk, så hadde selv de mest kikkerdisponerte i god tid før valget vært lei av slike saker og snudd seg vekk i vemmelse straks de hører en politiker si «vi lover».

Hva som skjer i en seng og i en dusj er interessant nok for de som liker å lese slikt, men hva med oss som liker å vite hvem som visste hva, og at de valgte å la hensynet til egen potensiell maktposisjon overskygge hensynet til mulige overgrepsofre?

Faksimile Aftenposten.

Dagbladet valgte å gå litt utenfor journaliststrømmens vinklinger i en artikkel der de nevnte at det faktisk har vært sex-saker også i andre partier. Kun et fåtall har vært nevnt i media. Assisterende partisekretær i Arbeiderpartiet, Odd Erik Stende, kan ikke si nøyaktig hvor mange eller hva slags type saker AP har hatt. En god begynnelse for å legge saken død, men så plumper han uti med følgende:

«- Jeg kjenner ikke til saker hvor tillitsvalgte eller ansatte i partiet har blitt anklaget, anmeldt eller dømt utover de saker som allerede har blitt omtalt i pressen. Utover dette ønsker jeg ikke å gå inn i disse enkeltsakene av hensyn til de involverte, sier han.»

Jeg kjenner ikke til. Vi vet ikke/ visste ikke. Dette er samme tabbe som FrPs generalsekretær Geir Mo og partileder Siv Jensen nå grilles for. Tiden vil vise om APs Stende grilles like hardt i kjølvannet av eventuelle avsløringer. Trolig er det greit å sende en junior ut i media med meldingen «jeg vet ikke om». En senior som partisekretær Raymond Johansen har ikke nubbetjangs til å si det samme som sin underordnede assistent, Odd Erik Stende, med krav om å ha et fnugg av troverdighet.

Faksimile VG.

(Haakon Lie hadde visstnok sine metoder. Hvilke metoder benytter Geir Mo for å samle informasjon han senere truer med å avsløre i media dersom hans folkevalgte ikke danser etter hans pipe?)

Er media så partipolitisk partiske? Jeg vil ikke bare overfladisk slå fast eller avvise det. Mange har egen erfaring til å bedømme slikt, men media kjenner til saker både om politikere i FrP og i andre partier som ikke er blitt omtalt. Hensynet til vedkommendes privatliv vinner i noen saker over ønsket om et saftig oppslag. Noen blir utvalgt til å beskyttes mer enn andre. Andre kan ofres til media.

Trond Birkedal hadde derimot så høye posisjoner, samt at saken inneholdt så mye «juice» at media raskt valgte å identifisere ham og rulle i gang snøballen.

Og når snøballen ruller dukker det opp saker som gir media nye valg mellom å navngi eller beskytte.

At VG velger å navngi og avbilde en som opplevde seg krenket, får VG eventuelt svare for dersom etiske valg i blodtåka en gang blir vurdert. Burde ikke så unge mennesker, som man kan forvente kanskje ikke overskuer de fremtidige konsekvensene av å stå frem offentlig i media bli gjenstand for en sterkere beskyttelse av både det mediet som først velger å offentliggjøre navnet og alle andre som blindt løper i samme spor?

Nei, kan noen innvende. Det er viktig at navnet på den som setter frem beskyldningene blir offentlig kjent. Den etiske vurderingen er jo allerede ivaretatt av en pressekollega, så da må det jo være greit å støtte seg på den vurderingen og unnlate å vurdere selvstendig?

Samme vurderinger bruker ikke media når mer erfarne og mer medievante politikere vil ha media til å viderebringe et budskap i sakens anledning. Flere aviser har bragt anonyme utsagn av potensielt krenkende karakter om den siktede personen. (DT).

Faksimile Drammens Tidende.

Er det ikke viktig at offentligheten får vite hvem som fremsetter disse karakteristikkene?

– Dette er noe som folk har visst. Han tok ofte med seg unge gutter i alderen 15 — 20 år på hotellrommet. Det har skjedd ved mange anledninger, også i nyere tid, hevder en anonym partikollega i Dagbladet.

Er det ikke viktig at offentligheten får vite hvem som eventuelt visste, uten å foreta seg noe? Og er det ikke viktig at så potensielt krenkende utsagn formidlet via media blir knyttet til navngitte kilder?

Selv om noen er mistenkt eller siktet, er denne karakteristikken en offentlig dom fra en ikke navngitt kilde som dermed svekker muligheten til kontradiksjon og en bredere kildekritikk. Dette gjelder en presse-etikk som er bredere enn et blindt vern av anonyme kilder. Hvem skal beskyttes?

Karakteristikkene media valgte å publisere, om et høyt forbruk av unge gutter, illustrerer også aspektet om å overskue rekkevidden av omtalen. Selv om journalisten skulle finne på å bli presset til å endre omtalen (som blant annet DT måtte), så husker «nettet» for evig tid.

Pressens eget kollegaorgan, PFU, har ikke tatt inn over seg dagens medievirkelighet. Kommer man drassende med en flere år gammel sak som medieorganet fortsatt publiserer på internett, er nok dommen fra PFU at det er for gammelt til å gi en vurdering av om pressen har begått (og hver dag fortsatt begår) brudd på pressens etiske regler.

Da er det redaktørkolleger som skal beskyttes. For de kan vel ikke på samme måte som en tenåring forventes å overskue fremtidige konsekvenser av det de har valgt å publisere?

Redaktørenes dømmekraft bør ikke bedømmes i dag en gang for alle, men også hver dag i fremtiden så lenge de hver dag velger å fortsatt publisere, selv om de en gang kanskje vet mer enn de kan skjule seg bak i dag. Akkurat som enkelte partifunksjonærer og ledere prøver å skjule seg bak, uten at redaktørene lar seg lure.

For dobbeltmoral er vel ikke dobbelt så bra som en enkel moral?

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer:

VG: Siv Jensen fikk kjeft av sine egne. (Forøvrig en fin mulighet for de som er opptatt av partiet, heller enn ofrene, til å prøve å legge ballen død nå, og få fred.)VL, VG: Frp-velgere vender Geir Mo ryggen. En tredjedel av FrPs velgere mener generalsekretæren bør gå av etter den dårlige håndteringen av sex-saker i partiet. VG: FPU-leder Jens Alkesander Simonsen melder seg ut av FPU etter å ha fått utilfredsstillende svar på kritiske spørsmål. VL: Etikk-refs til FrP. VG: Barneombudet: Har etisk ansvar for å melde fra.

VG: (Partileder Siv Jensen slipper foreløpig innkalling til avhør i Birkedal-saken.) VG: (Nå har FPU-lederen sendt tekstmelding til 17-åringen som hevder seg misbrukt, med tilbud om psykologhjelp.) VG: Siv Jensen: -Kan hende burde vi gjort mer. VG: Anmelder Geir Mo og Siv Jensen til politiet. VG: Geir Mo i politiavhør fredag kveld.

 

Annonser

Ikke fortell hva pappa fant

Høyesteretts avgjørelse i «Runesteinsaken» etablerer et prinsipielt kildevern for nettdebattanter, i den forstand at redaktøren ikke kan pålegges å utlevere til politiet ip-adresse eller på annen måte identifisere eventuelt anonyme debattanter. Vel og merke «pålegges». Fremdeles kan redaktører, hvis de vil, gi opplysninger til politi eller andre myndigheter.

Jeg synes avgjørelsen omtales meget godt i bloggen Uhuru, og henviser gjerne interesserte til å lese mer i innlegget der:
Høyesterett avklarer at kildevern gjelder også i redaksjonelle nettdebatter.
Her vil jeg heller fokusere mer på folk som finner ting på egen eiendom, og hvordan de oppfatter å bli behandlet av det offentlige.

Faksimile Aftenposten.

For to år siden ble Hans Edvard Moe Østby dømt i Sandefjord tingrett for å ha ødelagt åtte graver fra jernalderen. Han hadde søkt om og fått tillatelse fra kommunen, men ble dømt da  kommunen hadde slurvet.  Aftenposten skrev: «Han er solidarisk straffansvarlig på lik linje med Sandefjord kommune.
Dette til tross for at kommunen gjort en saksbehandlingsfeil og gitt ham tillatelse til å grave på eiendommen sin. Nå er Hans Edvard idømt 10 000 kroner i bot, og må betale 530 000 kroner i erstatning til Kulturhistorisk museum sammen med Sandefjord kommune.»

Saken er ikke enestående. Østlandsposten har bragt følgende historie: «Marit Kaupang Aspaas er potetbonde på Kaupang og har en 143 dekars tomt, hvor 25 mål er fredet av kulturminneloven. Hun får ikke lov til å dyrke denne delen av eiendommen.

– Dette har gjort at gården min har gått fra å være en heltidsgård, til å bli en deltidsgård. Kompensasjonen jeg har fått fra staten, etter en lengre rettssak, er ikke tilfredsstillende, sier Aspaas. Hun synes det er en stor svakhet i kulturminneloven at grunneiere ikke får automatisk kompensasjon.»

NRK har meldt om gårdbruker Steinar Østerlie på Frosta som selv måtte betale 42.000 kroner for å sikre et vikingfunn da han skulle anlegge småbåthavn.

Faksimile NRK.

Flere slike historier førte for noen år siden til en endring i forvaltningspraksisen, i form av rundskriv nr T2/2007 fra Miljøverndepartementet. Nå er imidlertid de aller fleste eiere av privat eiendom her i landet slik innrettet at de heller leser aviser/nettmedier enn å studere slike rundskriv. I tillegg kommer en ukjent mengde historier som lever sitt eget liv, uavhengig av rundskriv. Historier spres fra person til person, om folk som har funnet diverse «gammelt ræl» og enten endt med å betale for utgraving med «teskje og barberkost», eller at de har gjemt unna gjenstandene for å få fred. Dessuten er det fremdeles en fare for et element av byråkraters eget skjønn når man eventuelt kommer under forståelsen «mindre» eller «større» private tiltak. I tillegg kan det tenkes at en utbygger kan velge raskeste og billigste løsning om noen finner noe som rette myndighet ennå ikke vet om.

Hvem har vel ikke hørt helt andre historier enn den Oppland fylkeskommune beretter om maskinfører Olav Myrland som  fant fornminner da han skulle begynne å grave på tomta til et nytt løklager på Hveem østre. Staten betaler de 275 000 utgravingene koster, og bonden må kun dekke egne omkostninger i påvente av at lageret kan bygges.

Trusler fra fortiden

Bonden fant et vikingsverd i potetåkeren. Det har han ikke råd til å fortelle noen om. (Aftenposten).

Ikke bare privatpersoner, men også ordfører i Herøy (Møre og Romsdal), Arnulf Goksøyr, har reagert på det de oppfatter som for dyrt vern. -Vikingtiden koster for mye, meldte han i VG i høst.

Til syvende og sist spiller det liten rolle hva kulturminneloven med forskrifter og rundskriv sier. Det er hvordan vanlige folk (og ordførere) oppfatter eller frykter å bli behandlet av det offentlige som avgjør om staten får flere gamle kulturminner, som de også kan velge å la ligge urørt, eller om dette blir skyflet unna som «gammelt ræl» man helst ikke vil si at man har funnet.

[polldaddy poll=4096233]


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

TV2: Bløffet om salg av runestein.

TV2: Luket i blomsterbedet – fant ekte skatt.

VL: Slipper å oppgi navn på nettdebattant.

Annonser