I et sjeldent tilfelle er en som selv jobber i barnevernet, og i tillegg er lønnet med offentlige midler for å være fosterforelder, avslørt som overgriper.
I teorien kan det finnes folk som er straffedømte for vold, seksuelle overgrep mot voksne og andre grove forbrytelser som jobber innen barnehage/skole/barnevern og/eller er godkjente og betalte fosterforeldre for barn under barnevernets omsorg i Norge. Etter noens syn for godt betalt, etter andres syn alt for dårlig betalt.
Dagens politiattester omfatter kun overgrep mot barn. Et forslag om økt bruk av politiattest innen barnevernet, til å inkludere også vold, ran og narkotikaforbrytelser har nylig vært på høring.
Hvorfor stanser politikernes løsninger ofte på det nivået?
Blir alt bra bare ved å luke bort de med dårlig vandel?
For å si det slik: Hva vet man om det forekommer “feildiagnostisering” på dette området som i stor grad er bygget på skjønn og ikke vitenskapelig etterprøvbarhet? Eller vil man ikke vite det?
Barneminister Audun Lysbakken opplyste nylig til NRK at den normale godtgjørelsen til fosterforeldre er fra litt over 300 000,- til litt over 400 000,- pr barn. Og behovet for flere fosterhjem for barn som kommer i det offentliges omsorg er sterkt økende. Dette er en del av barnevernskrisen som har vært vedvarende, for ikke å si økende i mange år.
Faksimile NRK
Politikere fra både regjering og opposisjon vil stadig løse krisen ved å gi kommunene mer penger. Typisk politikerløsning. Man kaster penger etter problemet og håper velgerne tror man dermed har løst det. Man rekker kanskje gjenvalg før noe kritikkverdig eventuelt kommer frem i media igjen. Og da går det jo alltids an å skylde på andre.
Mye feil i offentlig debatt/omtale om temaet. Fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets nettside.
Rikspolitikere med nasjonalt ansvar kan for eksempel skylde på kommunene som har fått penger, men ikke brukt dem riktig. Og kommunene kan skylde på staten for å ikke ha bevilget nok penger. Og politikere fra ulike parti kan skylde på hverandre.
Statlige byråkrater kan skylde på kommunale byråkrater (skjønn, kommunalt selvstyre, ikke vårt bord etc) og motsatt (statlige retningslinjer, ikke vårt bord etc).
Dette har i årevis vært en evig runddans hvor man ikke våger eller ikke evner å evaluere arbeid, identifisere uakseptable forhold og løse disse.
Både byråkrater og politikere synes å være fornøyd med å vise kun tilsynelatende handlekraft hver gang en opprørende sak når opp i media. Man gjør noe, uten å nødvendigvis gjøre det grunnleggende viktigste.
Flere fosterforeldre oppsummerte en del krav og forslag i et innlegg i Aftenposten nylig. Det kan være verdt å merke seg at de ikke ensidig bare ønsker mer penger. De ønsker også mer åpenhet, samarbeid og kvalitet i kommunenes arbeid. I tillegg ønsker de mer tilsyn (kontroll), planmessig arbeid, evaluering av måloppnåelse og ansvar.
Det virker ikke som om politikere og kommuner ønsker det samme. Hvorfor? Er det frykten for at noen skal sitte igjen med ansvar som skremmer? Eller noen som ikke vil bli sett i kortene fordi de har noe å skjule?
Er det motet til å kontrollere som er det grunnleggende største problemet for å få løst barnevernskrisen?
TV 2: Rektor på Romerike siktet for seksuelle overgrep mot mindreårige.
TV 2, VG: Tilnærmelser mot 27 småjenter i Oslo og Bærum.
VG: Foreldre frikjent for alvorlig barnemishandling. VG: Stiftelsesleder anklages for å ha skjult tre barn fra barnevern eller foreldre. TV 2: Politiet frykter serieovergriper er i aktivitet i Oslo vest og Bærum. Minst ti småjenter skal være antastet de siste dagene. TV 2: Politiet leter etter ung gutt som er antatt gjerningsmann bak overgrep mot åtteårig gutt ved Skøyen skole. VG: 18-årig barnehageansatt dømt for voldtekt av ni år gammel gutt. TV 2: Mulig overgrep på gutt ved Skøyen skole i Oslo. VG: To jenter er blitt antastet av mørkhudet mann ved Grindbakken skole i Oslo. TV 2: Mann siktet for overgrep (seksuell omgang) mot jente under 10 år. VG: Aktor ber om fem og et halvt års fengsel for barnevoldtekt. VG: Mener tiltalte lyver om at han ikke husker å ha voldtatt barnet. VL: Kristent par slo barna med sleiv, etter råd fra menigheten. VG: Leder i stiftelse pågrepet for å ha skjult 13-åring for barnevernet, mot barnevernets vilje, men ikke mot barnets vilje. TV 2: Fant DNA fra den barnehageansatte etter barnevoldtekt. VG: Niårig gutt ble tvunget til å kle av seg og voldtatt av barnehageansatt. VG: Tiltalt for tildels grove sex-overgrep mot elleve gutter. Lokket til seg ofrene på nettet. TV 2: Bodømann (36) tiltalt for grove sex-overgrep mot barn. TV 2: Barnevernets feil kan koste milliarder i erstatninger. VG: Fylkesmannen gransker barnevernet i Alvdal. TV 2: BUF-etat i sjokk etter overgrepsavsløring. VG: Kraftig økning i anmeldte overgrep mot barn. VG: Rektor anmeldt for mobbing av elev. VG: Rektor pågrepet for besittelse av overgrepsbilder.
Oppdatert 24. juli: Det blåser rundt etterfølgeren som ordfører i Tønsberg også. (Utskrifter av blant annet ordførerens private e-poster og konfidensielle kommunale papirer går umakulert i returpapirbokser. Noe havner i hagen til innbyggere ved kommunens søppelplass. Mer i VG.)
- – -
FrPs nestleder Per Arne Olsen er igjen i søkelyset etter et boligkjøp der han hevdes å ha utnyttet sin posisjon som folkevalgt i Tønsberg til å skaffe seg selv økonomiske fordeler.
Når politiet i Vestfold med sine svært begrensede ressurser til å etterforske økonomisk kriminalitet i det hele tatt sier de vurderer å starte korrupsjonsetterforsking, er det i seg selv et sterkt signal om at saken ikke umiddelbart er avfeid som åpenbart uproblematisk.
Per Arne Olsen. Bilde fra frp.no
Noen vil kanskje si at politikere generelt har en tendens til å forsyne seg selv grovt av kakefatet. Et ferskt eksempel er at partigruppene i Stortinget før ferien foreslo å øke bevilgningene til seg selv, til drift av sine stortingsgrupper. Dette til tross for at de samme partigruppene ikke har klart å bruke opp pengene de allerede får.
Per Arne Olsens to omstridte boligkjøp kommer imidlertid i en helt annen klasse, da dette eventuelt er økonomiske fordeler direkte i egen lomme, og ikke noe som alle partigrupper nyter godt av.
Nylig uttalte Kommunesektorens etikkutvalg seg om Per Arne Olsens kjøp av Ungbo-leilighet, mens han selv satt som kommunens representant i boligbyggelagets styre og dermed skulle ivareta kommunens interesser, ikke egne.
De tillitsvalgte (folkevalgte) må handle slik at egne særinteresser ikke får fortrinn fremfor de kommunale fellesinteressene.
Kommunesektorens Etikkutvalg mener saken kan være med på å undergrave innbyggernes tillit til kommunen. Det er en høy pris å betale for at enkelte politikere skal handle slik at de gir seg selv fordeler foran folket de representerer.
Tønsberg kommunes kontrollutvalg har enstemmig kritisert kommuneledelsen og styret i boligbyggelaget for å ikke ha fulgt opp politikernes vedtak. Også FrPs representant i kontrollutvalget støttet kritikken. Det viser etisk ryggrad i en sak hvor partipisk nok ikke kan utelukkes, som i kommunestyret der alle FrPs representanter var de eneste som ikke støttet kritikken fra kontrollutvalget.
Denne kritikken rammer hardest daværende ordfører og kommunens politisk oppnevnte styrerepresentant i boligbyggelaget: Per Arne Olsen.
I andre sammenhenger har aktører som har tilgang til informasjon og interne vurderinger som andre i markedet ikke har, strenge restriksjoner på hva de og deres nærmeste får lov til å handle. Er skillet mellom verdipapirhandel og eiendomshandel så stort at innsidehandel i bolig er straffefritt i forhold til innsidehandel i andre verdipapirer?
Når det gjelder en eventuell korrupsjonsdom skal det svært mye til for at politiet kan få noen dømt. For eksempel ble en politimann som mottok 55 000,- kroner fra en part i en namssak nylig frikjent for grov korrupsjon. (Aftenposten). Dette selv om fagdommeren mente han blandet jobb og privatliv. Meddommerne (folk flest?) mente han hadde handlet i god tro. Det åpner for at også Olsen og andre kan slippe unna en sak etter straffelovens bestemmelser om utroskap og korrupsjon §§ 275-276c.
For partiet FrP kan Per Arne Olsens leie uvane med å tilsynelatende berike seg selv via handel i politiske verv imidlertid allikevel bli en belastning.
Hvordan ville noen av Per Arne Olsens kolleger i FrPs stortingsgruppe ha reagert dersom en statlig oppnevnt representant i et styre hadde gjort noe lignende?
At Per Arne Olsens konkurrent om førsteplassen på stortingslista i Vestfold, Anders Anundsen (som vant førsteplassen foran Olsen) også er leder i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité kan i den forbindelse bli kingig.
At FrP ikke i samme grad som tidligere kan kritisere konkurrentenes etikk og eventuelle overtramp, er en pris som kan bli høyere enn boligfortjenesten til bolighandler Olsen.
(På Ungbo-leiligheten skal han i følge Tønsbergs blad ha tjent 280 000,-. På Jarlsø har Per Arne Olsen betalt rundt 20 prosent lavere pris pr kvadratmeter, inklusive ekstra parkeringsplass, enn gjennomsnittsprisen. Det tilsvarer en rabatt på 1 million kroner.)
I lys av en annen FrP-politikers CV-sak nylig må det imidlertid i rettferdighetens navn opplyses at Per Arne Olsen i alle fall ikke ser ut til å ha løyet på seg noen utdannelse utover videregående skole. Uten at det rettferdiggjør å eventuelt berike seg ved uetisk opptreden i folkevalgte posisjoner.
VG: Dyre småkommuner skaper krangel om sammenslåing.)
Med Terra-saken vagt i minne vil mange kanskje gjette at Arbeiderpartiet har ordføreren i mange slike kommuner. (Mer: Rot bort pengene – staten betaler.)
Det har de nok, siden de er klart største ordførerparti med hele 181 ordførere, men har de også høyest andel av ordførerne sine involvert i kommuner som havner på det økonomiske skråplanet? Og er det i det hele tatt noen særlig forskjell mellom partiene?
I en slik undersøkelse kunne man ha vurdert mangefaktorer. Man kunne ha vurdert tall kommunene selv har rapportert inn til Statistisk sentralbyrå (KOSTRA) og sammenlignet for eksempel regnskapsresultat og gjeldsgrad. Slike sammenligninger kunne imidlertid blitt som å sammenligne epler og pærer.
Noen kommuner har en befolkningsvekst og -struktur som medfører store låneopptak til for eksempel skoler eller sykehjemsutbygging.
Andre er fraflyttingskommuner uten særlig investeringsbehov.
For å få sammenlignbare kriterier, uten synsing, har jeg valgt å ta utgangspunkt i Kommunal- og regionaldepartementets svarteliste, Register om betinget godkjenning og kontroll, ROBEK-registeret.
Den oversikten viser enkelt og greit hvilke kommuner som har vist seg å være i stand til å vedta budsjetter og økonomiplan i balanse, og eventuelt dekke opp underskudd etter kommunelovens bestemmelser, og hvilke kommuner som ikke har vært i stand til dette.
Kommuner på ROBEK-listen kan sammenlignes med at barn for eksempel må ha godkjennelse fra sine foreldre før de kan inngå avtale om løpende økonomisk forpliktelse, for eksempel et abonnement.
Kommunene på denne svartelisten må ha godkjennelse fra staten før de kan gjøre nærmere bestemte økonomiske disposisjoner. De må også informere diverse långivere/kreditorer om forholdene.
Pr 1. juni 2010 står 54 kommuner på svartelisten. De utgjør 12,56 prosent av landets 430 kommuner.
Fordelt på parti tilhører ordføreren i den svartelistede kommunen: Arbeiderpartiet 27, Senterpartiet 8, Høyre 5, Fremskrittspartiet 5, Kristelig Folkeparti 3, Venstre 2, Kystpartiet (KP) 1 og diverse lokale lister 3.
Det gir følgende andel av ordførere på svartelisten, i forhold til partiets totale antall ordførere:
FrP (5 av 18 ordførere): 27,78 prosent
V (2 av 12 ordførere ): 16,67 prosent
AP (27 av 181 ordførere): 14,92 prosent
KrF (3 av 24 ordførere): 12,50 prosent
SP (8 av 84 ordførere): 9,52 prosent
H (5 av 79 ordførere): 6,33 prosent
Dette viser at FrPs ordførere har en langt større tendens til å være på svartelisten enn de øvrige. V og AP er litt over gjennomsnittet (som er 12,56).
I motsatt ende skiller SP og særlig Høyre seg ut med lavest andel ordførerkommuner på ROBEK-listen.
Her ser jeg bort fra partier som ikke er representert på Stortinget, som Kystpartiet og diverse lokale lister. SV har ingen av sine kun 6 ordførere på ROBEK-listen.
Fra ROBEK-listen pr 1. juni 2010.
For å få et bedre bilde har jeg også tatt med varaordførernes partitilhørighet som er slik for ROBEK-kommunene: AP 14, SP 13, H 11, FrP 4, KrF 6, SV 3, V 2, KP 1.
Om man ser på andel kommuner på svartelisten, i forhold til alle kommuner hvert parti har enten ordfører eller varaordfører, blir resultatet slik (*1):
FrP (9 av 54 kommuner): 16,67 prosent
Ap (35 av 246 kommuner): 14,23 prosent
SP (20 av 146 kommuner): 13,70 prosent
KrF (9 av 73 kommuner): 12,33 prosent
Høyre (16 av 132 kommuner): 12,12 prosent
SV (3 av 26 kommuner): 11,54 prosent
Venstre (4 av 37 kommuner): 10,81 prosent
I forhold til ROBEK-listene er altså FrPs ordførere og varaordførere verst og inntar en forholdsvis klar ledelse. Nærmest følger AP.
Sentrumspartiene havner omtrent i midten, og Høyre og SV er flinkest til å unngå å havne på svartelisten.
(*1: Der samme parti har både ordfører og varaordfører er dette regnet som en kommune.)
Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 14. juni.
TV 2: Færre sykehjemsplasser i kommunene. TV 2: (Ordførere reagerer først en måned etter stortingsvedtak om å oppheve ordning med direktevalg av ordfører.) TV 2: Ny måling: Velgerflukt fra Ap til Høyre. TV 2: Arbeiderpartiet lover Høyre tøff kamp. TV 2: Høyre og FrP har stabilt grep om velgerne. TV 2: 70 kommuner med flere og rundt 80 kommuner med færre sykehjemsplasser. TV 2: Meningsmåling 5. juli. TV 2: Kommune-Norge blir blåere.
NRK kom i mål med kun en liten budsjettsprekk på Melodi Grand Prix (ca 2,5 prosent). Ikke alle offentlige virksomheter har like god budsjettdisiplin og kontroll som dem.
- – -
Ordføreren likte ikke beleggingssteinen på en parkeringsplass under bygging, og bestemte at her skulle det være en langt dyrere skifer. Dermed ble budsjettet sprengt med 800 000,-
Faksimile Innsida.no
At en kommune sprenger budsjetter på et prosjekt er ikke uvanlig.
I følge Bergens Tidende (ikke på nett, men gjengitt i Kommunal Rapport) skal prosjektet i Kvinnherad kommune opprinnelig ha blitt vedtatt med en kostnadsramme på 100 000,- kroner. Det endte på 4,5 millioner kroner. Flere enn ordføreren har nok sin del av ansvaret for det.
Verre er det at “skifervalget” på flere måter skjedde på ulovlig vis og helt uten lovlig politisk vedtak. At ordføreren i ettertid forsvarer seg med at hun har snakket med to andre politikere i flertallsgruppen om det, gir ingen legitimitet til avgjørelsen.
Alle vedtak som er over en eventuelt delegert fullmaktsgrense til ordføreren, skal behandles av det folkevalgte organet som har lovlig myndighet til å bevilge kommunens penger. I tillegg skal alle folkevalgte få samme informasjon om saker som skal behandles i folkevalgte fora. Ikke bare de som er på ordførerens “lag”. I tillegg kan ikke en ordfører eller hvem som helst annen i en kommune bare bestille varer for 800 000,- uten å følge lovbestemte prosedyrer for offentlige innkjøp. Lov om offentlige anskaffelser er vedtatt for å motvirke korrupsjon og misbruk av offentlige midler.
Å bare ta seg til rette ved å på egen hånd belaste kommunens budsjett på denne måten er faktisk ikke lovlig. At en erfaren ordfører og flere rundt henne slett ikke vet dette, burde få det til å ringe en bjelle hos mange i kommune-Norge og offentligheten.
Ordfører Synnøve Solbakken.
Kvinnherad kommune er på den såkalte ROBEK-listen. En liste over kommuner som ikke har klart å styre sin egen økonomi, og som dermed må få godkjent sine budsjetter av statens representant, Fylkesmannen.
Man kan sammenligne dette med at de må “spørre de voksne om lov” før de får bruke pengene sine på godteri og sløseri.
Ordfører Synnøve Solbakken (AP) spurte ikke “de voksne” om lov. Hun sløste bort 800 000,- av en nesten bankerott kommunes midler uten lov.
Den skiferbelagte parkeringsplassen, betalt av kommunekassen, kan velgerne beskue år etter år. Noen kaller slikt å vise politisk handlekraft. Egentlig er det maktmisbruk, men hvem bryr seg om det?
Fagforbundets leder Jan Davidsen hadde nok høye forventninger til årets lønnsoppgjør. Dette skulle være året for det store spranget, med lønnsløft og store klyv i retning likelønn i kommunesektoren. Med massiv støtte, både i form av fagforeningsmillioner og uttalelser, til de rødgrønne før de siste valgene, kunne sikkert noen og enhver se frem til “payback-time”. Eller å få avkastning på investeringen.
Regnestykket som, i følge VG 4. juni 2010, tenner Davidsen er imidlertid lønnsutviklingen i kommunene der Kommunenes Sentralforbund (KS) er forhandlingsmotpart, og ikke Jens.
Faksimile VG
At ledere i kommunal sektor har gitt seg selv mye høyere lønnsøkninger enn medlemmene i Fagforbundet har fått, er selvfølgelig et faktum Fagforbundet med rette kan påpeke. Det har de gjort allerede siden streiken startet. (Pressemelding fra Fagforbundet 27. mai 2010.)
Imidlertid spørs det om ikke Fagforbundet selv indirekte har medvirket til noe av det lønnsøkningsgapet de nå reagerer på.
I den grad forskjellen skyldes lokale tillegg, og forhold der lokalpolitikere har innvirkning, så kan mange av de som er innvalgt med Fagforbundets støtte, ha sin del av skylda for å ha gitt sine egne kommuneledere slike lønnsøkninger. Mange kommunepolitikere får jo selv også mer i lommeboka når rådmannen i egen kommune får høyere lønn, fordi de har vedtatt å låse utviklingen i sin egen godtgjørelse til hva rådmannen, kommunens øverste administrative leder, får. (Dette gjelder forøvrig både politikere som selv er medlemmer i Fagforbundet og alle andre.)
Fra kommune-Norge: Enkelte kommuneledere beholder lederlønn og tillegg, selv om de får annen jobb.
Jeg regner med at informasjonsavdelingen til Fagforbundet har full kontroll og kan briefe forbundsleder Davidsen om dette.
Om de ikke har det, så sett rett mann på saken.
I informasjonsavdelingen til Fagforbundet finner man nemlig Geirmund Jor, som blant annet har en offisiell fanklubb på Facebook. Der kan man blant annet lese:
(Faksimiler fra Facebook.)
Så da må vel streiken snart være over, bare rett mann får slippe til?
PS: Geirmund Jor er forøvrig SV-politiker i Oslo kommune. Og der er forresten kommuneforhandlingene i boks.
PPS: At det foregår en del snusk og ting som ikke tåler dagens lys blant enkelte ledere i kommunene vet forresten Fagforbundet. I noen sammenhenger forteller de også om det.
VG: Får 7100 kroner. Partene i kommunestreiken sier trolig ja onsdag. VG: Ingen streikeløsning i kveld. vl.no: Varsler opptrapping med streik i 37 nye kommuner fra mandag. VG: KS skal ha gitt etter. Gjennombrudd i streiken. vl.no: Ingen løsning i kommunestreiken. TV 2: Ingen løsning i kommunestreiken. TV 2: Meklingsmannen er ankommet Oslo for å få slutt på streiken. TV 2: Unio avviser ryktene: – Ingen nye signaler. VG: Forbrukerrådet mener streikerammede foreldre kan ha krav på erstatning. TV 2: Nærmer seg løsning i kommunestreiken. VG: Kan gå mot en løsning i kommunestreiken. vl.no: Streik rammer operaen. VG: Streik ved operaen. TV 2: Unio vurderer opptrapping av streiken. VG: Unio vurderer opptrapping av streiken. VG: Kommunestreiken hindrer boligsalg. VG: Godsstreiken avblåses. TV 2: Intense sluttsamtaler i transportstreiken. VG: Fagforbundet snur og gir dispensasjon fra streiken. Nå får Sander (7) gå på skolen igjen. TV 2: Helsedirektøren om kommunestreiken: Ingen fare for liv og helse. VG: Elektrikere kan gå ut i streik i morgen. VG: Mot enighet i godsstreiken. VG: Streiken stanser kommunens regningsbetalinger. VG: UNIO har brukt 83,8 millioner på streikebidrag. VG: Sander (7) er den eneste på skolen som må bli hjemme. VG: Transportstreiken: Vi har tro på en løsning.
Om lovfestede rettigheter og overgrep begått av offentlig ansatte mot innbyggere de skal betjene.
- – -
Lovfestede rettigheter og plikter hjelper ikke når saksbehandleren i offentlig sektor ikke kan regelverket. Selvfølgelig kan regelverk av og til oppfattes som vanskelig, uoversiktlig og fullt av juridiske tolkninger som en saksbehandler ikke har kompetanse til å forstå. Det skal imidlertid aldri være noe forsvar for at offentlige saksbehandlere ikke prøver å skaffe seg kunnskap om hvilke regler de har å følge og hvordan disse skal forstås.
(Oppdatert: Personvern er også rettigheter. VG: Du blottlegges av det offentlige.)
Det er en grunn til at rettsapparatet har makt til å veie kolliderende hensyn mot hverandre. Det blir feil når ukyndige saksbehandlere skal bli “dommere”.
Enkelte opplever også at saksbehandlere presser dem til å droppe rettigheter. Dette er utslag av den makt saksbehandlere har. Kanskje på tide å stramme inn pliktene og noe skjønnsmakt? (Eventuelt gjøre noe av saksbehandlernes skjønnsbruk overprøvbar av andre instanser, noe den ikke er i dag.)
Det er veldig bra at saksbehandlere kontakter andre, for eksempel brukernes interesseorganisasjoner for å få kunnskap. Dessverre kan noen oppleve at saksbehandleres egen stolthet og forvaltningens innebygde “bedrevitenhet” hindrer at de åpenbarer hva de ikke vet. Og dermed hindrer at de søker ekstern hjelp. Derfor bør de som tross alt innser sine egne begrensninger, og aktivt prøver å gjøre noe med det, heller oppmuntres og roses enn å oppleve det som at de henges ut til spott og spe.
Interesseorganisasjonene burde kanskje heller gi en “stjerne i boka” til de kommuner og statlige kontorer som ber dem om hjelp. Så får heller de som avsløres i feil uten å ha prøvd å innhente hjelp fra brukerorganisasjonene oppleve den kanskje ubehagelige delen av medias oppmerksomhet? Selv om interesseorganisasjonene kjemper en kamp rettet mot lovgiverne (rikspolitikerne) så er det mye viktigere å bevisstgjøre og oppdra de som praktiserer regelverket, i kommuner og etater.
Frontlinjebyråkratene, de saksbehandlerne som brukeren vanligvis kommer i kontakt med, har mye juridisk makt i offentlig sektor. De trenger ikke nødvendigvis å ha juridisk kompetanse for å forvalte den juridiske makten. Dessverre resulterer det i problemer for mange brukere.
Dersom saksbehandlingsfeil, feil lovanvendelse og rettighetsbrudd hadde blitt “straffet” på en eller annen måte, kunne det være en motivasjon for ellers veldig omdømmeorienterte kommuneledere/etatsledere til å gjøre noe med det. Uten konsekvenser for dem selv, er det lettere å nedprioritere slikt.
Man kan se tester av alle slag når det gjelder for eksempel private tjenesteleverandører. Det finnes muligheter for å gjøre lignende for kommuner/etater også, mye basert på allerede foreliggende offentlig informasjon.
Noen eksempler: Fylkesmennenes tilsynsrapporter fra kommunene, Helsetilsynets rapporter, domstolsavgjørelser, saker til Sivilombudsmannen, Riksrevisjonens rapporter om statlige virksomheter, klagesaker til ulike nemder, pasientombudene, Statistisk sentralbyrå/KOSTRA med mer.
I tillegg kan den nye Offentleglova gi innsyn i anonymisert informasjon i enkeltsaker, nærmere avgrensede utvalg av lignende saker, og man kan be kommuner og etater lage og gi deg egen statistikk mv.
Interesseorganisasjonene har kanskje også gjort seg noen erfaringer?
Hvis interesseorganisasjoner eller media for eksempel lager en offentlig oversikt der kommuner/etater får minuspoenger i forhold til andel brudd/feil, vil man kanskje se at flere får lyst til å gi brukerne det de har krav på? (Brudd i forhold til antall saker/behandlinger.)
Noen kaller det benchmarking. Det er mange ledere og politikere gjerne for. Kaller man det derimot svartelister så vil de ikke vite av det, og i alle fall ikke havne der.
TV 2 må få honnør for å løfte frem dette temaet, selv om TV-seere flest gir blaffen i viktige samfunnsspørsmål og heller vil underholdes, underholdes og underholdes … inntil den urettferdigheten de tidligere ikke har brydd seg om kanskje rammer dem selv. Da vil de at media skal ta saken. …men hva om de fleste ikke bryr seg da heller?
“…det som er galt er at man etter hvert har blitt veldig ensidig fokusert på økonomikontroll. Det finnes ingen tilsvarende effektiv kontroll med at de tjenestene som gis oppfyller de kravene som lovgiver forventer“, sier jusprofessor Jan Fridthjof Bernt til TV 2 Nyhetene.
Artikler om rettigheter og rettighetsbrudd/lovbrudd i offentlig sektor:
TV 2: Kommuneansatt Nav-medarbeider mistenkt for underslag av klientmidler. TV 2: Tilbudet ved lokalsykehus i Helse Midt-Norge reduseres. TV 2: Sa fra om feilutbetaling og har prøvd å tilbakebetale i to år, men fikk ikke svar fra NAV før de i brev beskylder ham for trygdemisbruk. TV 2: Rødgrønt kutt rammer svake elever. TV 2: Må vente i årevis på slankeoperasjon. TV 2: Politisk opprør mot lovbrudd. TV 2: Hjerterå behandling av døende multihandikappet barn. TV 2: Autistiske Andreas ødelagt av et sviktende hjelpeapparat. TV 2: Hjertesyke Elliot er en kasteball i hjelpeapparatet. TV 2: Nettmøte om rettigheter. TV 2: Høyesterettsavgjørelse: “Huleboer” kan tvangsvaskes. VG: Funksjonshemmede Sander (7) er den eneste på skolen som må bli hjemme. VG: Eldre får ikke stå opp. (Pleietrengendes rettigheter gjelder under streiken også. Oppfordrer alle berørte til å klage til pasientombudet.) VG: Stortingsvedtak åpner for at flere får se mappa si hos Politiets Sikkerhetstjeneste, PST. VG: Strøm-Erichsen overrasket over forslag om “helsehavarikommisjon”. VG: Høyre og KrF ber om “havarikommisjon” for helsetabber. VG: Pleier anklaget for seksuelle overgrep mot eldre i kommunal pleie. VG: 5-åring måtte faste i 28 timer i operasjonskø.
I Norge har drikkevannet generelt høy kvalitet men vannrørene er gamle og i dårlig forfatning. Utskiftingen går for tregt. Derfor vil hyppigheten av vannbårne sykdommer sannsynligvis øke i årene fremover, forteller Folkehelseinstituttet i Folkehelserapporten 2010. (Mer hygiene: VG: Asylmottak trues med bøter for hygienebrudd.)
Bilde fra Folkehelseinstituttets rapport.
Drikkevann og mage-tarmsykdom
I 2008 var det 75 vannverk som i perioder leverte drikkevann med utilfredsstillende bakteriologisk kvalitet. Disse forsynte til sammen 32 300 personer.
Det ble ikke rapportert om sykdom i befolkningen i forbindelse med disse episodene.
I tillegg blir det hvert år registrert et varierende antall små utbrudd forårsaket av
drikkevann fra enkelthusanlegg eller fra små fellesforsyninger.
Dårlig ledningsnett kan gi mer mage-tarmsykdom
Ledningsnettet er i dag vannverkenes svake punkt.
Store deler av ledningsnettet ble bygd i gjenreisningstiden etter andre verdenskrig, og disse er nå i dårlig forfatning. Mer enn 35 prosent av alt vannet lekker ut før det når forbrukerne, og det er langt mer enn i de fleste land vi ellers sammenlikner oss med. Fordi drikkevannsledningen vanligvis ligger i samme grøft som avløpsledningen, som også lekker ganske mye, er det stor fare for forurensning av drikkevannet når ”vannet blir borte” ved ledningsbrudd eller reparasjoner.
Arbeidet med å skifte ut og reparere dårlige vannledninger går så langsomt at problemet med forurenset drikkevann høyst sannsynlig vil øke i årene framover.
Av forskjellige årsaker vil utbrudd av sykdom forårsaket av dette som regel ikke bli oppklart, men vi vet at det er en overhyppighet av akutt mage-tarmsykdom etter
forbigående fall i vanntrykket. I Canada er det påvist at opptil 14–40 prosent av alle tilfeller av mage-tarmsykdom skyldtes denne typen problemer med drikkevannet.
Situasjonen er antakelig den samme hos oss.
Kilde: Folkehelserapporten 2010.
Mer om forfall i offentlig infrastruktur: Råtner på rot.
Kommunene som sløste bort store summer på Terra-investeringer får enda mer penger fra staten.
Dersom alle kommuner skulle få i gjennomsnitt like mye i kompensasjon (pr innbygger) som Vik og Bremanger i Sogn og Fjordane, og Hattfjelldal og Narvik i Nordland, så hadde regningen for staten blitt på over 13,3 milliarderkroner.
I teorien kunne kommuner (fylkeskommuner) bygge ut håpløst risikofylte veiprosjekter med bomfinansiering, og forvente at staten likebehandlet dem med like håpløse investeringer på andre områder når dette gikk like galt som Terra. Faktisk tror jeg mange ordførere ville ha scoret bedre på omdømmeundersøkelser om de heller hadde gjort det enn å “Terrarasere”.
Bremanger kommune: Vi har nettproblemer 8. mai 2010.
Etter mangelfull og tildels ulovlig saksbehandling, og etter at lokalpolitikerne hadde satt seg skremmende dårlig inn i hva saken egentlig gjelder, tildels uten å engang ha lest sakspapirene, så rekker kommunaldepartementet enda en gang ut en hjelpende hånd. Eller skal vi si en hjelpende pengesum. (Pressemelding fra departementet.)
Hva slags signal gir dette til de ansvarlige lokalpolitikerne og rådmenn i kommunene? De kan bare sløse i vei, og eventuelt bryte grunnleggende lovkrav til saksbehandling, som tidligere. Staten dekker hullene i budsjettet hvis de ulovlige investeringene går for galt.
Så bare sett i gang. Kommunene kan kanskje investere i spekulative og høyrisikable eiendomsprosjekter i kriserammedeHellas (eller andre land) som trenger penger? Hvorfor ikke, når Terra-taper Hattfjelldal fortsatt leker eiendomsinvestor i Montenegro?
Hattfjelldal kommune bruker mye fokus på utleie av leiligheter i Montenegro.
(I spalten ordførerens hjørne skriver ordfører Asgeir Almås mye om hvor godt omdømme kommunen har, og man ser hvor mye de fokuserer på disse Montenegro-leilighetene i forhold til lovpålagte kommunale oppgaver.)
Fra Hattfjelldal kommunes nettsider.
Neste kommune som trenger statlig krisehjelp etter enorme tap på risikoinvesteringer (som muligens også kan knyttes til lovbrudd?) kan være Trondheim kommune. Selv om saken med et raskt blikk viser klare likhetstrekk med grov korrupsjon, så har politiet ikke gjort noe for å eventuelt bekrefte eller avkrefte slike mistanker.
Hvis Trondheim kommune taper 400 millioner kroner på investeringene etter det som kan ligne på en korrupsjonsskandale, så kan kanskje Trondheims ordfører Rita Ottervik bare be om ekstraordinære skjønnsmidler fra kommunaldepartementet?
Tidligere har jo ordførerne i;
Vik: Marta Finden Halset (AP),
Bremanger: Kåre Olav Svarstad (AP),
Hattfjelldal: Asgeir Almås (AP) og
Narvik: Karen Margrethe Kuvaas (AP)
fått ekstra penger fra departementet etter at kommunene deres har rotet bort penger.
Prinsippet om “likebehandling av AP-kommunene” taler for at Trondheim kommune ved Rita Ottervik (AP) også kan få ekstraordinære midler. Selv om de skulle tape 400 millioner, og senere få det samme ekstra fra staten, blir det bare drøyt 2 300kroner pr innbygger. Fremdeles litt billigere enn de ovenfor nevnte Terra-kommunene som samlet har fått 2 752 kronerpr innbygger for å kompensere kommunal inkompetanse og ansvarsfraskrivelse.
Fra Vik kommunes nettsider 8. mai 2010.
PS: Alle som jobber i offentlig sektor, ikke minst de som informerer på kommunenes hjemmesider, skal minimum kjenne Offentleglova fra 2006, som trådte i kraft i 2009. Vik kommune ser ikke ut til å ha oppdaget den loven ennå. På sine hjemmesider forteller de om den viktige “Offentelegheitslova”, som i beste fall er en dårlig nynorskoversettelse av den forlengst opphevde offentlighetsloven de har lenket til.
TV 2: Haugesund og Narvik tapte ankesak. Haugesund må betale tilbake 113 millioner. … Narvik må låne 150 millioner ulovlig for å få råd til å tilbakebetale kravet, uttaler ordføreren til NRK. En dårlig skjult bønn om mer penger fra staten?
En annen som investerte med kommunale midler, men som i motsetning til de fleste som spiser av lasset i en kommune, ble avslørt og dømt: TV 2, VG: Vannverksjefen kjent skyldig igjen.
Enkelte har det enklere i lønnsforhandlingene enn andre.
Kunne du tenke deg å ha en høy lønn fordi du har et helt spesielt ansvar. Deretter forhandler du deg frem til å slippe hele ansvaret, beholde hele lønna, i tillegg får du en årlig lønnsøkning på 40 000,-, hjemmekontor og ingen krav til arbeidstid eller rapporteringsplikt? Da burde du vært rådmann.
I Farsund kommune fikk rådmann Geir Røkkum “forhandlet seg fram til en avtale utenom det vanlige da han forlot rådmannsjobben og ble rådgiver i Farsund kommune,” for å sitere Farsunds avis.
(Faksimile fra Farsunds Avis.)
I denne saken er det flere uklare forhold.
Farsunds Avis skriver (i bildeteksten) at det hersker uenighet om avtalen hans ble behandlet av politikerne. Det er ikke greit, så lenge dette åpenbart ser ut som en sak som ikke er delegert til administrasjonen (rådmannen).
Man blir ikke klokere av å sjekke nettsidene til Farsund kommune. I alle fall fant ikke jeg noen protokoller fra administrasjonsutvalget der dette angivelig skal ha blitt behandlet.
Det er ingen hjelp i å lese at administrasjonsutvalget har myndighet til å ansette rådmann og innstille ved ansettelse av kommunalsjefer. Den avgåtte rådmannen, nå rådgiver, er ingen av delene.
Faktisk står han ikke en gang oppført på rådmannens organisasjonskart 14 måneder etter at avtalen ble signert.
Muligens hadde han en lederavtale med Farsund kommune, som bestemte hvordan slike ting skulle ordnes, men siden dette tilsynelatende ikke har skjedd i åpenhet, er det grunn til å tvile på at så var tilfelle.
Fremdeles er det en del rådmenn som ikke har formalisert forholdet til kommunen ut over et ansettelsesbrev. Dette er verken i samsvar med arbeidsmiljøloven eller spesielt egnet til å sikre rettigheter og oppfølging av rådmannen.
En NAV-ansatt har i minst ti år tappet klientkontoer og overført penger, som angivelig skulle være utbetalinger til klientene, til sin egen konto. I løpet av ti år har saksbehandleren tatt over 1,1 millioner kroner fra minst 53 klienter (NRK).
Svindelen ble oppdaget ved en tilfeldighet. Det kan lett tenkes at kollegial beskyttelse, og tilfeldigheter, kan hindre lignende avsløringer.
Faksimile NRK.
En annen saksbehandler overtok en klient, mens den uærlige saksbehandleren var på ferie. Da den nye saksbehandleren skulle hjelpe klienten, og tok kontakt med NRK i juli 2009 for å få vite et KID-nummer på en lisensregning som saksbehandleren trodde klienten burde ha betalt, men ikke hadde fått, kom den uærlige saksbehandlerens navn frem.
Det var saksbehandlerens TV-lisens som var blitt belastet klientens konto et halvt år tidligere, og som den nye saksbehandleren tilfeldigvis begynte å nøste opp i.
“Internkontrollen avslørte den ansatte i juli 2009″, sier kommuneledelsen i dag. Det høres vel bedre ut enn at det var tilfeldighetene og en nysgjerrig kollega, som ikke lot kollegahensyn stanse seg.
I rapporten gir Kommunerevisjonen kritikk til kommuneledelsen for å ikke ha hatt gode nok rutiner og for ikke å ha gjort de kontrolltiltak de skulle ha utført.
Betalingen av denne NRK-lisensen startet avsløringen av den uærlige NAV-ansatte.
Ingen vet om det har foregått i lenger enn ti år.
Kommunerevisjonen har ikke undersøkt det, men kun gått så langt tilbake som de har dokumentasjon å undersøke. Bankutskrifter og øvrige regnskapsbilag makuleres eller slettes etter 10 år.
Ingen vet heller hvor mange andre som kan være rammet av lignende. I denne saken er kun denne ene saksbehandlerens praksis blitt gransket. Ressurshensyn har selvsagt også avgrenset kontrollen.
Oslo kommune har sladdet navnet og husnummeret til den nå avskjedigede saksbehandleren. Her overførte saksbehandleren klientens ekstra juleutbetaling til seg selv med meldingen “x-jul”.
Saksbehandleren må svare for sine lovbrudd, men noen har også et lovpålagt kontroll- og tilsynsansvar for å ha rutiner og foreta de nødvendige undersøkelser som egentlig skal forebygge og avsløre hvis noen misbruker offentlige midler og klientmidler.
I dette tilfellet har noen i minst en ti-årsperiode, kanskje lenger, ikke gjort jobben sin godt nok.
Siden Oslo kommune har valgt å ha parlamentarisk styring, er det byrådspolitikerne som sitter med det øverste administrative ansvaret som ellers ville ha påligget rådmannen i slike saker.
Disse har vært byråd for det som nå heter eldre og sosiale tjenester og hatt ansvaret for sektoren der svindelen har fått pågå:
Fra 18. januar 2006: Sylvi Listhaug (FrP), byråd for velferd og sosiale tjenester
Fra 29. oktober 2003: Margareth Eckbo (FrP), byråd for velferd og sosiale tjenester
Fra 26. september 2001: Torger Ødegaard (H), byråd for eldre og bydelene
Fra 29. november 2000: Bård Folke Fredriksen (H), byråd for eldre og bydelene
Fra 2. februar 2000: Erling Lae (H), byråd for eldre og bydelene.
Dersom man er i stand til å lære av sine feil, er det håp. Og så er det alltid noen som ikke er så flinke til å ta sitt ansvar selv, men desto flinkere til å skyve det over på andre.
Du får kanskje spørre dine politikere om hva de gjør for å stanse snusk i forvaltningen?
Foreldrene ved Hammer skole gjør en god jobb med å synliggjøre realitetene for skolebarn i Norge.
En konkret sammenligning som viser at en grisebonde har strengere krav til ventilasjon i fjøset enn en kommune har på en skole, er en sammenligning som gjør inntrykk. I alle fall på andre enn de som selv er kommunepolitikere og stadig gir seg selv lignende dispensasjoner eller lukker øynene for egne lov- og forskriftsbrudd.
Grisens rettigheter blir ivaretatt av andre enn kommunen, det statlige Mattilsynet.
I det som kalles verdens rikeste land, i en forholdsvis velstående kommune, er det helt andre ting enn elevenes helse og innemiljø som prioriteres.
I mange andre sammenhenger dukker også samme problem opp: Kommuner som bryter lover og unnlater å oppfylle rettigheter og krav overfor sine innbyggere.
Jan Vilhelm Bakke påpeker et poeng som gjelder langt utenfor fagområdet innemiljø:
- I prinsippet er det kommunestyret som skal kontrollere dette, og da får du fort en «bukken og havresekken»-situasjon. Regelverket for skolene blir rett og slett ikke overholdt, sier Jan Vilhelm Bakke, overlege ved Arbeidstilsynet og førsteamanuensis i miljømedisin på NTNU.
Dette gjelder også på mange andre områder der kommunene kontrollerer, eller lar være å kontrollere sine egne lovbrudd og hvordan de oppfyller rettighetene til sine innbyggere.
For mange kommuner har forsømt seg for lenge. Man kan ikke ha tillit til systemet med kommunal egenkontroll når bukken skal passe havresekken og unnlater å gripe tak i kommunenes egne overgrep, lovbrudd og forsømmelser.
Tiden har løpt fra den kommunale egenkontrollen, som bør erstattes av uavhengig kontroll fra noen som står utenfor kommunens kontroll.
Det har med respekt for innbyggerne å gjøre.
Dagens system beskytter kommuneledelsen og kommunepolitikerne, i stedet for å sørge for å ivareta innbyggernes rettigheter og norsk lov på mange områder.
Mest lest på Norske forhold sist uke, pr 25. mars:
Kommunen din kan egentlig ha nok penger til både bedre skole, mer verdig pleie, bedre veivedlikehold, vann i bassengene og mye annet. Problemet er at store summer sløses bort på ulovlige, overprisede kontrakter mange steder. Uten at noen reagerer.
Vanligvis vil ikke kommunene la noen kontrollere seg når de har begått lovbrudd innen kontraktstildelinger. Slike lovbrudd er så vanlige at ingen med kunnskap om temaet blir overrasket når nye alvorlige økonomiske lovbrudd avdekkes i en kommune.
Det er mer overraskende at noen kommuner velger å la seg kontrollere. Det hører til det kommunale selvstyret å kontrollere seg selv, … eller å la være. De som har alvorlige ulovligheter å skjule velger derfor som oftest å la være.
Pressekonferanse om rapporten. Foto fra Bergen kommune.
Bergen kommune er for stor til at alle på rådhuset kjenner alle, og dermed for stor til at noen kan hindre kontroll for å redde kjentfolk eller egen jobb og karriere. I tillegg er kompetanse om lovverket avgjørende for å vite at man har gjort noe ulovlig.
Mange mindre kommuner har selv opplyst til KS at de mangler kompetanse om lovverket, og derfor ikke klarer å følge loven ved anskaffelser og tildelinger av kontrakter. Manglende kunnskap fritar imidlertid hverken rådmann for det overordnede utøvende ansvar eller kommunepolitikere for sitt kontrollansvar. Da kan det være fristende for rådmenn og andre med ansvar å heller la være å kontrollere sine egne lovbrudd. Hvis da ikke tre til ti år i fengsel for medvirkning til grov korrupsjon frister?
På den bakgrunnen er det ikke overraskende at det er nettopp i store kommuner som Oslo, Bergen, Trondheim og Bærum det er blitt offentlig kjent tilfeller av “kommunesnusk” de siste årene.
Det betyr slett ikke at slikt ikke foregår i mindre kommuner, bare at i mindre kommuner er det lettere å unngå at lovbruddene blir offentlig kjent.
De som lever godt av overprisede og ulovlig tildelte oppdrag til sin kommune, er blant de siste som ønsker slikt avslørt. Allikevel finner du mange leverandører som har historier om hvor utbredt slike lovbrudd er. Særlig i mindre kommuner. Det betyr de aller fleste.
Bilde fra Bergen kommune
En sladdetabbe gjorde at deler av rapporten om Bergen kommune ble offentliggjort mot kommunens vilje, og i strid med de lovhjemler kommunen påberopte seg for hemmelighold av de sladdede delene.
Honnør til TV 2s journalist for å ha større elementær brukerdatakunnskap enn de som jobber med å sladde sensitiv informasjon i Norges nest største kommune.
Så kan bergensere trøste seg med at normalt er det dårligere IT- og arkivkompetanse i mindre kommuner. Og at Bergen nå kan få mulighet til å rydde opp og bli kvitt lovbrytere som misbruker sin posisjon og kommunens midler på ulovlig vis.
Det vil kommunens omdømme, innbyggere og ledelse vinne mer på enn hva mindre kommuner som “koster lovbrudd under teppet” gjør.
Mer: TV 2: MSN-diskusjoner avslører at ansatte diskuterte hvordan de skulle bryte loven og manipulere offentligheten.
Mest lest på Norske forhold sist uke, pr 25. mars:
Når MinSide/MinId, den offentlige nettportalen for innbyggeres innsyn, bryter sammen, så berøres tilliten til datasikkerheten og troverdigheten til forvaltningen.
Når opplysninger legges ut for et visst antall innbyggere samtidig, så må man regne med at en viss andel av dem vil prøve å logge seg på for å sjekke i løpet av et gitt tidsrom.
Dette kan forvaltningen trekke lærdom av. Vi hadde så stor kapasitet (x). Behovet (trafikken) var betydelig større (y).
Hvis man ikke klarer å skaffe seg kapasitet til å takle en større topp på serverne, så er det kanskje nødvendig og mulig å gjøre noe for å spre trafikken for å unngå en ny kollaps? (Altinn fungerer. Dine Penger: Slik finner du frem.)
Faksimile fra MinSide 23. mars 2010.
PS: Det heter forøvrig “å løse problemet” på bokmål. Allikevel er ikke dette det største problemet forvaltningen har å løse.
Staten er adskillig flinkere enn mange kommuner til å følge opp kravet om likebehandling av databrukere som trådte i kraft fra nyttår. Synd for de som bor i kommuner som ikke har prioritert innbyggernes og offentlighetens behov.
Uavhengig av hvilkennettleser og hvilke programmer nettbrukeren har, så skal informasjon fra forvaltningen på nettsidene være tilgjengelig. Her har særlig en del kommuner en jobb å gjøre.
Oppdatert: Islamisten Mohammed Usman Rana får slippe til i VG med en udokumentert påstand om at hijab handler om religion. Er det ikke patetisk og anti-intellektuelt å hevde, slik Rana legger til grunn, at det liksom ikke har vært religiøse muslimer i Norge tidligere da, siden hijab-debatten er brakt opp nå og ikke i 1970?
Mange muslimer som ikke er så ytterliggående som Usman Rana hevder at hijab er et kulturelt og politisk betinget plagg, og ikke har noe med religionsfrihet å gjøre. Det Muslimske brorskap og Usman Rana er kanskje ikke åpne om sine motiver?
Media har funnet ut at enkelte skoler har klesreglement som ikke omfatter forbud mot hijab, men derimot forbyr caps og lue.
Leser de grundig finner de kanskje også noen som ikke har husket å forby å bruke vannpistol eller sprettert i timen, mens det kanskje uttrykkelig står at det er forbudt å bruke mobiltelefon.
Slik kan det gå hvis man har uttømmende og spesifiserte forbud i et reglement som ikke oppdateres like ofte som nye trender og problemer dukker opp.
Fra en barneskole i Oslo. Er det kanskje her de med hijab sitter? (Faksimile VG.)
Alle skoler skal ha et skolereglement. Reglementet vedtas på den enkelte skole, men kommunepolitikerne kan selvfølgelig legge overordnede føringer for alle skoler deres kommune eier. Hvis de vil.
Skolene som er omtalt i VG er altså i Oslo kommune og under kommunens kompetanseområde. De som styrer Oslo har vedtatt at det skal være slike driftsstyrer som har slike oppgaver som å blant annet vedta skolereglement.
Av en eller annen grunn velger FrPs Per Willy Amundsen allikevel å rette skytset mot regjeringen. Dette til tross for at jeg antar han vet at det er driftsstyrene ved skolene som har vedtatt skolereglementene han karakteriserer som dobbeltmoralske.
Hvis dobbeltmoralske skolereglement er et problem, og hvis det er et problem at driftsstyrene ved hver enkelt skole har myndighet til å vedta reglementene, så er regjeringen ikke rett skyteskive for akkurat de problemene.
Dette problemet kan løses på hver enkelt skole. Hvem er for at driftsstyrer skal ha makt til det?
Ulovlig hijab eller pålagt skoleuniform? (Utsnitt fra hijab2)
Dersom man senere oppdager at et prinsipielt syn om “mer makt til driftsstyrer” også kan innebære at for eksempel islamister kupper et driftsstyre på en Oslo-skole, og innfører skoleburka, eller at husflidslaget kupper driftsstyret og innfører skolebunad, så har man et organ som ligger over driftsstyret, og det er kommunestyret. I Oslo er det byråd (parlamentarisk). Trolig har stortingsrepresentant Amundsen oversikt over hvem som kan kontaktes av partifeller i Oslo for å løse problemet.
Det var altså skolereglement og muligheten til å bestemme skolepåkledning og regler for oppførsel med mer.
Når det gjelder lovforbud mot hijab så er det Stortinget som vedtar lovene. Regjeringens oppgave er å iverksette lovene Stortinget har bestemt. Stortingsrepresentant Per Willy Amundsen har selvfølgelig slik samfunnskunnskap at han vet det utmerket godt. Problemet er vel heller at journalister er for oppslagssugne at de ikke gidder stille enkle spørsmål om realiteter. (Eventuelt at enkelte journalister mangler elementær samfunnskunnskap, men jeg tror heller standen er preget av latskap og slurv enn mangel på elementær kunnskap.)
Han kan gjerne rette kritikk mot regjeringen for at de ikke støtter hijabforbud, men det er altså noe helt annet enn disse skolereglementene.
Hadde jeg vært journalist så hadde jeg spurt:
Hvem skal bestemme hvilke klær skoleelevene skal ha på seg og hvem skal bestemme skolenes reglement, herr Amundsen?
Jeg tviler på at ropet på regjeringens inngripen hadde dominert VGs oppslag da.
Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 13. mars.
(Dette ville tatt fjerdeplassen.)
Oppdatert 7. mars. Demente Jorunn (83) fikk ikke sykehjemsplass. Hun frøs også ihjel ute.
- – -
Flere arbeidsgivere forbyr sine ansatte å bruke Facebook i arbeidstiden, mens andre tillater det og oppfordrer til aktiv bruk. Det kommer an på hva det brukes til og om det gir fordeler for arbeidet.
Bruk av Facebook og andre sosiale medier, for ansatte som jobber med barn, syke og pleietrengende, kommer nok til å bli gjenstand for flere medieoppslag og debatter i kommunene. Det er opp til hver enkelt kommune å eventuelt løse utfordringene før det kommer tragiske oppslag. (VG: Pasient frøs i hjel mens ansatte var på Facebook. TV 2: Nattevaktene surfet på nettet mens kvinne døde.)
At ansatte dropper enkelte vaktrutiner for å gjøre noe annet, “underholde seg”, er ikke noe nytt. Det nye er at mulighetene til å gjøre noe annet enn å utføre de pålagte rutineoppgavene er til stede hele tiden.
For noen ti-år siden kunne noe spennende på TV kanskje bli prioritert foran en og annen inspeksjonsrunde, men det ble ikke noe stort problem fordi det sjelden var noe spennende på TV og kun en kanal.
For 15 år siden var ikke en gang bruk av mobiltelefon noe stort problem, fordi det ofte var bare “kjedelige folk” som hadde mobil. Dessuten satte batterikapasiteten naturlige begrensninger i hvor lenge man kunne prate. (Dette var på prate-telefonenes tid.)
Når mange har muligheter til å gjøre noe annet hele tiden, blir det også flere som gjør det. Og da kan det som tidligere var en bagatell bli et problem.
Søk på Facebook og arbeidstid viser at i alle fall et parti sier ja til Facebook også på jobb. Kanskje pipa får en annen lyd når “ja til Facebook” blir årsak til en tragisk hendelse der regjeringen kan få skylda?
Ofte er det den ansattes egne behov og bekvemmelighet som dominerer når man bruker sosiale medier i arbeidstiden. Tanker om arbeidsgivers datasikkerhet og andres personvern kan lett få lavere prioritet. (En annen side av dette er for eksempel barn under barnevernets omsorg som utsettes for nettovergrep.)
Ansatte som jobber med sensitiv informasjon kan komme til å røpe ting, kanskje uten å være bevisst hva de egentlig gjør. I tilfelle er det ikke bare bruk av sosiale medier, men en generelt dårlig bevissthet om farene ved dette som er problemet.
Opplysninger fra helsepersonell (faglært/ufaglært) som “skiftet bleie på Olga” eller en kommentar om at “Kåre hyler som en gal på rommet sitt igjen” er ikke like uskyldige som uvanlige.
I et lite lokalsamfunn kan det også være behov for strengere grenser for hva som er akseptabelt. Da mange allikevel vet hvem som omtales, selv uten at navn nevnes.
Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 3. mars.
Norske forhold