Proppen i systemet

Det er flere overordnede årsaker til at arbeidet med nye veier i Norge går tregt.

Når politikere lover mer til nye veier, forteller de ikke at de selv har vedtatt langdryge prosesser der selv om du stemmer på politikeren som lover mest til vei, kan vedkommende gå av med full stortingspensjon (etter tolv års opptjeningstid) før veien du stemte vedkommende inn på Stortinget for å få er ferdig.

Politikere som av ulike grunner kanskje heller vil bruke midler til en annen vei, kanskje for å komme i lokalavisa og sikre seg gjenvalg ved å heller få sin vei opp på prioriteringslisten, kan også på ulikt vis forsinke, fordyre eller få skrinlagt andre veiplaner.

Veiplaner for de neste ti år skal behandles av politikere nasjonalt, i fylkeskommuner og i kommuner. Det er greit nok, planer må man legge, men for en del lokalpolitikere er det ikke greit å huske hvilke planer man har lagt og «hvor man har lagt dem». Dessuten kan fremdriften i allerede vedtatte planer bli endret ved årlige budsjettbevilgninger.

Veier som ikke havner på lista må vente til neste versjon av transportplanen skal behandles. Stadig er det kamper og hestehandel i ulike kommunestyrer og fylkesting for å kjøpe og selge støtte til å få sin vei høyere opp på neste plan.

Og hva tror du skjer dersom noen lokalt taper et slag om hvor veitraseen skal gå? Hvert lokalvalg er en mulighet til omkamp.

Japan, 17. mars 2011. Foto: Associated Press/ DailyMail, UK.

De stakkars planleggerne i Statens vegvesen må av og til finne seg i stadige påfunn fra lokalpolitikere som vil endre ting etter at lokalpolitikerne selv i eget kommunestyre har vedtatt planen.

Kanskje de ikke hadde innsigelser tidligere. Sannsynligvis har de fleste lokalpolitikerne heller ikke lest alle dokumentene og langt mindre tatt seg arbeidet med å tenke ut fremtidige konsekvenser som saksbehandleren i egen kommune ikke nevner i saksfremlegget når veiplanen behandles.

Samme vei, seks dager senere. Foto: Associated Press, DailyMail,UK.

-«Vi visste jo ikke at det skulle bli slik?»

-«Vi må jo ha en avkjørsel fra motorveien til nye næringsområder og boligarealer som vi nettopp har funnet ut at vi vil ha akkurat der, men som vi ikke tenkte på da vi vedtok reguleringsplanen for veien for fire år siden.»

 

 

Det er slik fordi politikerne vil ha det slik.

Statens vegvesen peker på at langvarige prosesser som er pålagt dem av politikere er en årsak til at det i beste fall tar minimum åtte år fra veiplanleggingen starter til veien kan åpnes. Slik ekspressbehandling skjer sjelden.

Som oftest tar det ti til tolv år fra man starter planleggingen av en veistrekning i Norge til den er klar til bruk.

I Japan tok det seks dager fra en motorvei som var ødelagt av jordskjelvet var ferdig gjenoppbygd. (Kilde: DailyMail, UK.)

I Norge hadde ikke den lokale ordføreren engang rukket å sette saken på sakslista for å få utredet hvilke påfunn kommunen kunne legge inn til vegplanleggerne når veien igjen skulle bygges opp i løpet av den tiden.

Et stort flertall av prosjekter mer lønnsomt og noen dyrere enn planlagt

Et annet moment som bidrar til å forsinke veiutbygging i Norge er at politikerne legger til grunn alt for lave prognoser på trafikkvekst og ulykkesreduserende effekt når de planlegger nye veier. 12 av 16 større veiprosjekter de siste årene har vist seg å være mer samfunnsøkonomisk lønnsomme enn politikerne la til grunn da de vedtok utbygging.

For de mindre lønnsomme var underestimerte kostnader avgjørende.

(Oppdatert 11. juni: Mer om budsjettsprekk: VG: Ny vei ble en milliard dyrere enn planlagt.)

Mer om offentlige byggeprosjekter:

Mer om vei:

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank


Relatert:

(Tro om noen ser for seg ungdom i pliktår eller innsatte i fengsler som billig arbeidskraft i statens tjeneste?)

Mer:

VG: Kleppa: E6 i Gudbrandsdalen kan bli forsinket (etter at blant annet ordførere har ytret seg kritisk om trasévalg de selv tidligere har vedtatt i egne kommunestyrer.)

VG: -Umulig å bygge veier raskere i Norge.

Mer om saken i Vegen og vi.

Og dyrere blir det

Det begynte med en ekstrakostnad på skarve 105 millioner da miljøvernminister Erik Solheim (SV) besluttet å legge om traseen til en fylkesvei på grunn av innsigelser om hekkende hubro. Som ofte er når politikere bruker en sum for å få et vedtak om utbygging, så var det ingen som ante ugler i mosen.

Når samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa (SP) velsigner prosjektet to år senere er regningen på 240 millioner kroner, og halvparten av dette måker hun over på bilistene i form av utvidet bominnkreving på veien.

Uglen har i en folkelig fortellertradisjon ofte vært fremstilt som en klokere skapning som forstår mer enn mange andre. Uglen er også brukt som symbol i forbindelse med det å studere eller være belest.

Man får håpe dette hubroparet setter seg godt inn i det som nå er tredje trasévalg for denne veien, og ikke finner på hekke i en del av den nyvalgte traseen neste år.

Faksimile VG.

Er det for å unngå forveksling mellom ugla og samferdselsministeren VG skriver i billedteksten «Magnhild Meltveit Kleppa til venstre»?

Samferdselsministeren virker noe redd for å etablere en presedens med sitt vedtak. Skal man dømme etter hennes uttalelse til VG mener hun at departementet med hubro-vedtaket ikke skaper noen presedens.

-Jeg har sjekket denne saken på kryss og tvers for å sikre at vi ikke danner en presedens. Jeg kjenner ikke til noen andre saker som denne, hverken tidligere eller saker i fremtiden som vil ha samme utfordring, sier Kleppa.

Tiden vil vise om hun tar feil. Og kanskje at hun tar feil. Presedens er det som tidligere er gjort, ikke hva de vil at andre skal gjøre i lignende saker i fremtiden.

Det som danner presedens for fremtidige utbygginger i Norge avgjøres slett ikke av hva samferdselsminister Kleppa måtte vite, eller si til en avis at hun vet, om fremtidige saker. Det avgjøres av hva de faktisk gjør.

For å si det slik: Kleppas avgjørelse kan danne presedens for både rødgrønne etterfølgere og for eventuelle «blåfugl» som inntar kontoret. Hun kan dermed sammenlignes med en gjøk som legger sine egg i andres reir, og stikker av fra arbeidet og regninga. Om kallesignalet for gjøken er et ko-ko man hører på stien mens man søker skogens ro eller et «jeg vet ikke» i VG, får være opp til den enkeltes assosiasjoner.

Det finnes flere hubroer i Norge. Hubroen er heller slett ikke eneste art på den norske rødlisten som myndighetene er pålagt å gi et særskilt vern. I følge artsdatabankens rødliste år 2010 er 4599 arter i Norge rødlistet. 2398 av disse er klassifisert som truet og 1284 som nær truet.

Da forrige utgave av rødlisten ble utgitt (2006) var 3886 arter rødlistet i Norge. I tillegg var 1988 vurdert å være truet.

Mellom Fjøsanger og Os i Hordaland må Statens vegvesen trolig omregulere traseen for E39 og bygge en bro over myra Endelausmarka på grunn av at en biolog hos fylkesmannen har sett en sjelden øyenstikker der. Etter som planleggingstiden har gått er øyenstikkeren blitt fredet. Det går nok bra med et års ekstra utsettelse på den veien. Neste år har kan de feire 50-årsjubileum på planleggingen av veien. Rødlisten har endret seg mye på den tiden.

Det er vanskelig å si sikkert hva en samferdselsminister måtte tro, eller bare ønske å få andre til å tro, om hva som blir fremtidig forvaltningspraksis og hva som blir oppfattet som presedens om noen år.

Det man med stor grad av sikkerhet kan si er imidlertid at det pleier å bli dyrere enn hva politikerne tror. Eller dyrere enn de vil ha oss til å tro at de tror.

Mer:

[polldaddy poll=5070449]

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank


Mer:

Stadig dyrere veivedlikehold

Utgiftene til veivedlikehold skyter i været og det er ingen tegn til at den eksplosive kostnadsveksten vil stanse.

I år vil det koste over 23 milliarder for tilsvarende vedlikehold som kostet 10 milliarder for tre år siden.

Mens norske politikere er imponert over EUs handlekraft og evne til å finne enighet i større kriser enn dette, så er de kanskje for opptatt av å skylde på alle andre enn seg selv til at de klarer å løse den voksende krisen omkring norsk veivedlikehold.

Da Statens vegvesen åpnet for konkurranse om veivedlikehold, og funksjonskontraktsystemet ble innført i 2003, gikk kostnadene til å begynne med ned med 35 prosent. Etter hvert som tidligere inngåtte kontrakter utløper, og lyses ut på nytt, viser erfaringene de siste årene at prisene skyter i været hvert eneste år.


Kontraktene som ble fornyet i 2008 hadde en reell kostnadsvekst på 41 prosent over vanlig prisstigning. De 27 kontraktene som ble fornyet i 2009 viste en reell kostnadsvekst på 45 prosent over vanlig prisstigning.

(Mer: Dyrere og dårligere veivedlikehold.)

Analyser av tilbud på kontrakter som skal fornyes i år, viser at den kraftige prisveksten bare  fortsetter.

-Ingen ting tyder på at veksten er lavere i år enn den har vært de to siste årene, uttalte Torgeir Strand i Vegdirektoratets byggherreseksjon til etatsavisen «Vegen og vi» etter analyser av ti av de 17 kontraktene som skal fornyes fra 1. september i år.

(Utsnitt av oversikt. Se hele oversikten her.)

Dette betyr at vi får stadig mindre veivedlikehold, selv om politikerne i egne øyne måtte tro de øker bevilgningene til slikt mer enn behovet øker. Hvis politikerne har noe ønske om å få mest mulig igjen for de stadig flere milliardene som årlig brukes til vedlikehold av veiene, kan det være en idé å prøve å finne årsaker til priseksplosjonen og prøve å sette inn avbøtende tiltak.

Noen spørsmål man bør stille seg er:

  • Kan kontraktenes innhold og omfang bidra til å fordyre arbeidet?
  • Bidrar konkurranse til lavere priser, (og i tilfelle hvorfor/hvorfor ikke)?
  • Er det distriktsvise forskjeller i også Mestas kostnadsberegning på like vedlikeholdsbeskrivelser?

Alt dette selvfølgelig i den hensikt å komme frem til en mer kostnadseffektiv utnyttelse av disse pengene slik at vi får best mulig fremkommelighet og trafikksikkerhet ut av de milliardene som brukes. (Mer om veistandard og trafikksikkerhet i denne bloggen.)

Dette er sikkert gørr kjedelig for mange av de med ansvar for å forvalte våre midler på beste måte, men det er tvingende nødvendig da det dreier seg om stadig flere milliarder kroner på et område der prisene har skutt gjennom taket og fortsetter mot himmelen.

Etter å ha sett nærmere på 16 av de 17 tilbudene som skal fornyes i år, vil jeg trekke frem følgende momenter, og stiller noen spørsmål:

  • Mesta var eneste aktør som la inn anbud i alle områder. I to av områdene (Bodø og Nordkyn) var Mesta eneste deltaker i anbudskonkurransen. Jeg ser bort fra disse to i den videre sammenligningen.
  • I sju av områdene konkurrerte Mesta med kun en annen, og i sju områder var det to eller flere andre som konkurrerte med Mesta om kontraktene.

Man kan spørre seg hvor reell konkurransen egentlig er. Også med tanke på det faktum at det er avdekket, eller mistanke om, ulovlig prissamarbeid blant entreprenører i andre sammenhenger, selv om slikt er svært vanskelig å avsløre.

  • Mesta vant alle seks anbud på Østlandet (Akershus, Oppland, Hedmark, Buskerud) og det ene i Sør-Trøndelag (Trondheim/Malvik).
  • Mesta tapte alle sju anbudene i Agderfylkene, Rogaland, Nordfjord og på Nordmøre.

Ligger det noen bevisst strategi fra Mesta bak dette, slik at de satser mer på å vinne for eksempel Østlandet enn Sørlandet og Vestlandet? Eller er det så store forskjeller mellom regionene i forvaltningsbedriften at noen gjennomgående klarer å gjøre jobben rimeligere enn private, mens andre stort sett er dyrere? I tilfelle har noen noe å lære av «best practise», noe som bør kunne gi rimeligere vedlikehold flere steder.

  • De laveste anbudene på alle 14 kontrakter gir tilsammen i underkant av 2,3 millarder. Nærmere bestemt 2 278,5 millioner.
  • Dersom man summerer alle 14 kontrakter fra Mesta, både de sju de var billigst og de sju der andre var rimeligere, så blir summen 2 367,6 millioner. Differansen mellom et «Mesta-monopol» og «fri konkurranse» er på 89,1 millioner eller kun 3,76 prosent.
  • Dersom man kutter ut alle tilbudene fra Mesta og velger annen leverandør i alle 14 områder, blir summen 2 529,5 millioner. Det er kun 6,84 prosent høyere enn summen av dagens laveste anbud.

I totalsum, alle områder sett under ett, er altså differansen mellom «Mesta-monopol» og «fri konkurranse» forholdsvis liten. Det er allikevel en feilslutning å tro at dette gir et riktig bilde av situasjonen, eller fremstille det som om konkurransen ikke monner.

Om vi ser nærmere på de sju områdene Mesta vant anbudskonkurransen (Østlandet og Trøndelag), så hadde prisen på veivedlikeholdet blitt over 20 prosent høyere om man hadde kuttet ut Mestas anbud.

Og ser man på de sju områdene andre enn Mesta vant, så hadde veivedlikeholdet blitt 8,28 prosent dyrere om man hadde valgt Mestas anbud.

I den grad det er konkurranse om kontraktene, bidrar både Mesta og konkurrentene til å presse ned prisene. Allikevel fortsetter prisveksten på veivedlikehold.

Hvis vi legger til grunn at vedlikeholdskontraktene i år får samme prisøkning som i fjor så vil det koste over 23 milliarder i 2010 for tilsvarende vedlikehold som kostet 10 milliarder i 2007.

Det er uansvarlig av politikerne å ikke iverksette et arbeid for å komme til bunns i årsakene.

[polldaddy poll=3179754]

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 10. mai.

  1. Pinlig polititabbe.
  2. Rot bort pengene – staten betaler.
  3. Kan lavere bilavgifter redde flere liv?
  4. Lokker kriminelle til Norge.
  5. Der kvinner og menn er like ille.

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Om vei og vedlikehold:

TV 2: Åpner for mer penger til rasrammede veier.

Veiproblemer i nord kan få konsekvenser for veivedlikehold andre steder. TV 2: Kan doble innsatsen på veiene. VG: Dette er E6. VG: Veiene vil bli verre. Årets vedlikehold tar ikke igjen vinterens forfall. VG: Puslete satsing på vei. vl.no: Strammer inn. TV 2: SP-topp mener veistandarden er en stor skam. TV 2: Mer dårlig vei i vente. TV 2: Ubrukte penger på budsjettet. TV 2: Jens stoler på at Europa finner vei ut av krisen.

Historiske overskridelser

Husker dere Holmenkollsprekken. Nei, det er ikke Anette Wiig-Bryn jeg tenker på. Hun bor på Nedre Blindern. Det var utbyggingsprosjektet jeg mente.

Da saken sprakk i media var enkelte politiske motstandere raskt ute med utsagn som enten demonstrerte dårlig hukommelse, eller at det snart var valg. De visste kanskje at det de sa ikke var riktig, men den etiske standarden deres strakk ikke til?

– Jeg kan ikke huske en større prosentvis sprekk noen gang. Dette er norsk rekord i budsjettoverskridelser, fastslo gruppeleder for Ap i Oslo bystyre, Rune Gerhardsen, til Dagbladet.no.

Dette er den største overskridelsen på et offentlig byggeprosjekt noensinne, sa kulturminister Trond Giske på TV2-nyhetene kl 21.

 

Vet ikke om dette er til hjelp for politikere av alle partitilhørigheter, som er kjent for å lide av langt fremskreden selektiv hukommelse, der de husker og ser splinten i sin brors øye, men ikke bjelken i sitt eget. Her er i alle fall noen andre overskridelser som politikere burde huske og lære av:

Norges Banks nybygg (før nettavisenes tid) kostet 2,8 milliarder etter store overskridelser.

Gardermobanen: Kostnadsberegnet til 4,6 milliarder, kostet 10 milliarder.

Mongstad ble overskredet med 6 milliarder, noe som ga opphav til måleenheten “en mong”. (Etter valget, eller når journalistene ikke er tilstede, så er jeg sikker på at Gerhardsen og andre politikere husker både “mong” og mangt annet.)

Operaen i Bjørvika var kostnadsberegnet til 1,8 milliarder. Den kostet 4 milliarder.

Et av mange veiprosjekter med store overskridelser er ny E6 fra Gardermoen til Kolomoen. Bare måneder etter at politikerne vedtok Nasjonal Transportplan, så blir det 1,35 milliarder dyrere enn planlagt. Og fremdeles er det 6 år til veibiten skal stå ferdig.

Og som om ikke det var nok. Siden Gerhardsen uvørent nok brukte betegnelsen “største prosentvise sprekk så må man også sammenligne med alle prosjekter i kommune-Norge der selv små prosjekter kan ha større prosentvise overskridelser enn Holmenkollsprekken. Det er mange. Ingen nevnt, ingen glemt.

Politikeres stadige demonstrasjoner av naivitet eller manglende kunnskap innen planlegging, risiko og kostnadskontroll, kan ikke bortforklares ved å alltid skylde på andre enn seg selv, hverken når det gjelder Holmenkollen eller andre. Når politikere skal finne de skyldige for dårlig kontroll, så er det ikke alltid nødvendig å lete lenge, det holder å finne et speil.

Anette Wiig Bryn fortjener imidlertid respekt for at hun gjorde noe så uvanlig for en politiker som å ta ansvar og gå.

 

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank

Statsbygg har vært assosiert med enkelte overskridelser uten at innrømmelse av ansvar har vært det tydeligste de har kommunisert i ettertid. Derimot føler de ansvar for hele næringen når det gjelder politiske miljø- og klimamål. Mer i TU.

VG: Det var et sjokkerende høyt tall.

VG: Tiet om sprekk.

VG: Bryn holdt tett om Kollenrapport fra 1. juli

VG: Eks-byråd dropper høring