Fra Lerkendal til kongens slott

Det nye politiske samarbeidet i Trondheim er et signalprosjekt som heiser fanen for en ny regjeringskonstellasjon etter valget i 2013.

Strategene i både partier og hos regjeringspartienes sponsor, LO, har jobbet lenge med en utvidelse av styringsgrunnlaget til en AP-ledet regjering. Nå er pilotprosjektet lansert i Trondheim. I 2003 og 2007 var det SVs relative styrke som hindret en utvidelse av alliansen. Nå klarte ikke et kraftig svekket SV å hindre at KrF er med på laget. Det skjedde i omgivelser og med et navn som inviterer til mange ordspill med fotballsymbolikk.

Faksimile Adresseavisen

Vi vil nok etterhvert få høre mange referanser til «Lerkendal-erklæringen» og utstillingsvinduet Trondheim i den nasjonale debatten frem mot stortingsvalget i 2013.

Sponsoren har allerede signalisert at han åpner for å slippe til KrF i regjeringen. KrFs mann i Lerkendal-alliansen, påtroppende kommunalråd Geirmund Lykke, sitter også i KrFs sentralstyre.

Den dagen også KrF-leder Knut Arild Hareide snakker positivt om «Lerkendal-erklæringen», er Erna Solberg og Siv Jensens drømmer om regjeringsmakt torpedert.

Da gjenstår kun en blå-blå allianse som nå vil bli satt sterkere under press på en bitte liten del av banen. Spillerommet på de blå sin banehalvdel til å styrke fellesskapsløsninger (som for eksempel at Frp nasjonalt kan love x milliarder mer til kommunenes satsing på eldreomsorg) vil bli borte, eller i alle fall kraftig redusert. Høyres velgerfengende nye profil med retorikk som er dreid inn mot sentrum og ikke ut mot FrP, kan også utfordres.

Lerkendal-erklæringen

Det er mange bånd som knyttes sammen i «Lerkendal-erklæringen». Her er vennskapsbånd mellom lokale og nasjonale AP-topper, LO, idrett og underholdning – særlig symbolsterke Rosenborg ballklubb – knyttet sammen i en konstellasjon med KrF. Og et symbolpolitisk «takk-for-hjelpen»?

Trond Giske er en av arkitektene, LO er sponsoren, Rosenborg er kulissene som skal levere positiv symbolikk og KrF er i nettet.

KrF vil ventelig få sin betaling i form av blant annet offentlig kommunisert æren for satsing på frivilligheten. Kanskje også litt strammere skjenkepolitikk i kirkehovedstaden?

Trond Giske var, om noen, mannen bak å få erklært Trondheim som kirkehovedstaden ved å plassere kirkens preses der. Den lokale KrF-toppen Geirmund Lykke kan med rimelighet forventes å være fornøyd med Giskes «edderkopp-egenskaper» i den forbindelse. Og siden vi er på den siden av politikken der tro spiller en rolle: Jeg tror Trond Giske vet å innkassere takknemlighetsgjeld.

KrF får bli med og dele æren for satsing på miljø og kollektivtrafikk. Det kan passe bra for en påtroppende kommunalråd som har permisjon fra nettopp en jobb som fagleder for miljøenheten i Trondheim kommune.

Fra Lerkendal stadion til kongens slott

KrF vil nok også, om de ønsker eller ikke, bli knyttet til en retorikk om myke fellesskapsløsninger kontra harde privatiseringsløsninger. Når LO og APs kommunikasjonsstrateger vil skremme blå sosialdemokrater til rosenes leir, knytter de Høyre og FrP tett sammen. Ved å lokke til seg KrFs støtte har LO og AP muligens maktet å snevre inn Høyres handlingsrom mot sentrum.

Dersom Høyres byrådsleder i Oslo velger å fortsatt ha FrP i byråd, med KrF og Venstre på sidelinja, har Giske og Stoltenberg, samt sponsoren LO, fått en  favorittmotstander. Da blir det Trondheims varme og politisk brede fellesskapsløsninger som blir symbolsk holdt opp mot Oslos kalde, smale, blå «skjemaomsorg» i samfunnsdebatten frem mot valget i 2013.

Jens Stoltenberg står foreløpig på tribunen, men kan, dersom prosjektet får en positiv fremstilling, bli lagkapteinen som skal lede en nasjonal rød-grønn-gul allianse. Den lokalpolitiske kampen som spilles i Trondheim kan avgjøre hvem som får besøke kongen på slottet med sin regjeringsliste etter stortingsvalget i 2013.

Giske må krediteres i rulleteksten

Som valgkampleder i Sør-Trøndelag AP brukte Trond Giske også sterk idretts- og Rosenborg-symbolikk i innspurten av valgkampen. Det betydde mye for de rødgrønne og LO å beholde et styringsflertall i Trondheim, og dette må ha kostet penger. Høyres ordførerkandidat i Trondheim, Yngve Brox, uttalte i Dagbladet at AP åpenbart hadde svidd av noen millioner kroner på annonser.

LO har blant annet sponset en konsertturné med Åge Aleksandersen, der publikum får høre appeller fra rødgrønne politikere mellom låtene.

Valgplakat for Arbeiderpartiet i Trondheim 2011.

Man må jo appellere også til alle de som ikke leser lange utredninger og drøfter lenge for og imot før de konkluderer med hvilket parti de skal stemme på.

Kanskje bidro dette litt til at valgdeltakelsen økte med 5,6 prosentpoeng i Trondheim, som hadde høyest valgdeltakelse av de ni største byene, med det kanskje for enkelte i eller rundt KrF skremmende symbolske tallet 66,6 prosent.

«Æ e i A, æ å»

På denne valgplakaten for Arbeiderpartiet i Trondheim er det tre personer som er kjent fra idrett og to som er kjente som musikere.

Nå er det kanskje mange velgere som ikke husker skøyteløperen «Hjallis», Hjalmar Andersen, men selv mange yngre har i alle fall hørt om ham.

De siste tiårene har han muligens vært mest kjent som underholder/vitseforteller på tilstelninger der eldre mennesker er samlet. (Jeg har tilfeldigvis truffet ham flere steder, og tilnavnet «Kong Glad» har vært berettiget.)

Han er en dyktig humørspreder og kan blant annet slå til med vitsen der jeg ikke husker innledningen og ikke har fått med meg poenget, men alle pleier i alle fall å le når han sier: «Æ e i A, æ å!». (Oversatt til bokmål blir det trøndersk for: «Jeg er i A jeg også.» Her står A for Arbeiderpartiet.)

De øvrige på valgplakaten er:

  • Marit Breivik, tidligere trener for kvinnelandslaget i håndball. Nå er hun styremedlem i Rosenborg ballklubb.
  • Artisten Åge Aleksandersen har skrevet en rekke folkekjære sanger. Han er også en av artistene bak «Rosenborg-sangen«.
  • Nils Arne Eggen var omtrent synonymt med Rosenborg og assosieres fortsatt med klubben.
  • Den siste på valgplakaten er fiolinist Arve Tellefsen, profilert Rosenborg-medlem med tidligere verv i klubben.

Trond Giske er (selvfølgelig) Rosenborg-medlem. Hans jevnaldrende AP-kollega og venn, fylkesordfører Tore Sandvik, er møteleder på Rosenborgs årsmøter (når ledelsens forslag blir vedtatt, som her fra 2010).

Statsminister Jens Stoltenberg og LO-leder Roar Flåthen pludrer med Åge Aleksandersen i hans studio på havna i Trondheim, mens statsråd og maktstrateg Trond Giske skuer utover kongeriket i bakgrunnen. Foto: AP, flickr.

Ordfører i Trondheim, Rita Ottervik, er selvfølgelig også en av Giskes folk. Hun er forøvrig gift med Tore Nordseth, tidligere stortings-representant og ellers med en lang yrkeskarriere som LO/AP-sekretær på Folkets hus. Nordseth og Giske har kjent hverandre siden de gikk på Singsaker ungdomsskole, noen meget drøye sleivspark fra Lerkendal.

Giske er oppvokst på en klarert skrent en håndfull Flo-pasninger ovenfor Lerkendal stadion. (Forøvrig et steinkast unna tidligere Høyre-topp Børge Brende, uten at jeg beskylder noen av dem for å ha målt med den metoden.)

Giske er flink til å knytte kontakter og samle konstellasjoner for å utøve makt. Klarer han, eventuelt med LOs økonomiske hjelp, å spleise Jens Stoltenberg og Knut Arild Hareide før valget i 2013?

Har hard lokal FrP-retorikk skremt KrF opp på Ritas fang?

Det kan være av interesse for samfunnsinteresserte nasjonalt å få vite hva som har fått KrF og partiets lokale frontfigur Geirmund Lykke til å skifte side. Dette er ikke bare en lokal sak, men et nasjonalt politisk pilotprosjekt.

De tidligere borgerlige samarbeidspartnerne i Sør-Trøndelag. Faksimile Adresseavisen.

Fra å være en bastant del av en borgerlig opposisjon bestående av H, FrP, KrF og Venstre i Sør-Trøndelag fylkesting siden 1999, har han og partiet KrF lokalt i løpet av de to-tre siste årene havnet på avstand til gamle politiske samarbeidspartnere.

Noe har åpenbart skjedd i forholdet mellom partiene etter at Høyres daværende gruppeleder og heltidspolitiker på fylkestinget, Yngve Brox, i 2008 hoppet av fylkespolitikken for å bygge seg opp som Høyres ordførerkandidat i Trondheim ved dette valget.

Høyre kan ha tapt nasjonen i sitt forsøk på å vinne Trondheim.

At Høyres unge veteran Yngve Brox hoppet av fylkespolitikken i 2008, ga det den gang største partiet på borgerlig side, FrP og dets gruppeleder Morten Ellefsen, friere tøyler. Folk som har vært nært på dette mener retorikken fra FrP i fylkestinget ble hardere etter at Yngve Brox, den modererende gruppelederen fra Høyre forsvant.

Geirmund Lykke og KrF skal ha hatt en meget god tone med Brox, og et noe mer anstrengt forhold til FrPs Morten Ellefsen som ellers er blitt landskjent for en uttalelse i fylkestinget om innvandrere og strømforbruk. Gjengitt i NRK 1. desember 2010 uttalte hans borgerlige alliansepartner, KrFs Geirmund Lykke, om dette at det var vanskelig å ta FrP og Morten Ellefsen alvorlig, at det ikke er seriøst, det er faglig feil og usmakelig.

Om ikke tidligere så har Geirmund Lykke og KrF nå utvilsomt fått nok av FrPs gruppeleder lokalt. Og nettopp her kan en utløsende årsak til den borgerlige splittelsen og den senere utvidede rød-grønne alliansen med KrF i Trondheim ligge.

Fra Trondheim kommunes nettsider 14. september 2011.

De som måtte tro at anonyme heltidspolitikere utenfor den styrende flertallsalliansen i et fylkesting ikke har makt til å påvirke den politiske utviklingen i landet må tro om igjen.

Hvis det virkelig var utspill/retorikk fra FrPs egen fylkespolitiker i Sør-Trøndelag som banet vei for at KrF hoppet over til den andre siden har FrP virkelig fått det fra en av sine egne.

Ifølge Trondheim kommunes nettsider er fylkespolitiker Morten Ellefsen også distriktssekretær i FrP.

En av partiets egne heltidspolitikere og ansatte ble for mye for KrF og dermed snublet Siv Jensen i trappa på sin vei mot regjeringsmakt?

(Innlegget er oppdatert med de to siste overskriftene etter mottatte innspill. Øvrige innspill kan tas i kommentarer da  innlegget ble forferdelig langt 🙂 ).


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

Min mening – ikke partiets mening

En lokalpolitiker falt for fristelsen til å rakke ned på Arbeiderpartiet og oppfordret folk til å heller stemme på FrP kort tid etter at bombeattentatet i regjeringskvartalet var kjent. (NRK).

Dette er ikke bare en hvilken som helst lokalpolitiker, som ikke evner å overskue rekkevidden av sine egne utsagn, men en mann med erfaring fra roller der han burde ha lært et og annet om at man av og til må legge bånd på personlige lyster og meninger og heller opptre så profesjonelt som rollen tilsier.

Faksimile BANett.

Kjell Ivar Vestå er lensmann i Lurøy.

Der er han også varaordfører, leder i det lokale FrP-laget og ordførerkandidat ved høstens valg.

Imidlertid har han aldri tidligere stått på en valgliste for FrP før i år.

Vestå ble innvalgt i kommunestyret i Lurøy i 2007, for Kystpartiet, som fikk 21,5 prosent av stemmene og varaordførervervet, mens Senterpartiet fikk ordføreren.

Ved siste stortingsvalg, i 2009, var Kjell Ivar Vestå nasjonal leder i Kystpartiet og førstekandidat for Kystpartiet i Nordland. Han var samtidig fylkesleder i Kystpartiet Nordland.

Han har som leder i Kystpartiet blant annet stått frem i VG med et personlig politisk ønske/krav om å flytte hovedstaden fra Oslo til Trondheim og målbært en forakt overfor hvordan rikspolitikere og regjering husholderer med landet.

Faksimile VG.

Eventuelt sammenfall med terrorarresterte Anders Behring Breiviks forakt overfor de samme er sikkert like upassende å spille på som hans oppfordring på Facebook.

Etter et skuffende valgresultat i 2009 valgte Vestå i oktober 2009 å trekke seg som leder i Kystpartiet på nasjonalt plan.

I følge en pressemelding fra partiet gjorde han dette «etter en nøye vurdering etter å ha brukt store ressurser i valgkampen».

Samtidig varslet han at han ville fortsette som leder i Kystpartiets fylkeslag i Nordland og bruke kreftene der.

I juni 2010 sendte Kystpartiet ut en pressemelding der de opplyste at Kjell Ivar Vestå måtte trekke seg som leder i Kystpartiet i Nordland av helsemessige årsaker. (BANett).

De eventuelle helsemessige årsakene var imidlertid ikke til hinder for å fortsette i sitt folkevalgte verv som kommunestyrerepresentant og varaordfører i Lurøy. På kommunens nettsider står han pr 1. august 2011 oppført som formelt uavhengig representant. Det vil si en representant som har brutt med den partilisten han er innvalgt for (i dette tilfellet Kystpartiet).

Formelt (i protokoller etc) er representanter som melder seg ut av partiet de er innvalgt for å anse som uavhengige, selv om de måtte finne på å melde seg inn i et annet parti.

Faksimile FrP.no

1. april 2011 publiserte Fremskrittspartiet en artikkel på sine nettsider om at samme Kjell Ivar Vestå nå er valgt som leder og førstekandidat i nystartede Lurøy FrP.

FrPs stortings-representant fra Nordland og fylkesleder i Nordland FrP, Kenneth Svendsen, uttaler i den forbindelse at det er kjempepositivt og at Lurøy FrP har en god forutsetning for å gjøre et godt valg.

På mindre enn ett år har altså Kjell Ivar Vestå gått fra å være politisk uenig med FrP i mange viktige saker til å plutselig være ordførerkandidat for partiet. Fra å være en som ved de siste valg har konkurrert mot Kenneth Svendsen og FrP om de samme stemmene, til å plutselig bli en kandidat med nye meninger?

Eller er meningene og partilisten man til enhver tid stiller for underordnet et ønske om personlige politiske posisjoner i det partiet man slipper til på førsteplass?

På en VGblogg før valget i 2009 argumenterte Vestå for at velgerne ikke måtte la seg lure til å stemme på «Siv og Jens».

Faksimile, Kjell Ivar Vestå på Kystpartiets VGBlogg.

Fremdeles advarer han mot å stemme på «Jens» og AP, men ser nå, i motsetning til ved forrige valg, gjerne at hans Facebookvenner og andre stemmer FrP.

Faksimile fra NRKs nettmøte med toppkandidat Kjell Ivar Vestå i 2009.

Velgerne som tidligere har stemt på Kystpartiet og nåværende varaordfører Vestå, på bakgrunn av standpunkter som bryter fundamentalt med FrPs grunnprinsipper, må kanskje være i villrede.

Stemmer de på en politiker som for eksempel står for nei til EØS-avtalen, nei til liberalisering av kraftforsyning, nei til markedspris på fisk, og ja til en mer liberal innvandringspolitikk enn FrP står for (av hensyn til bosettingen i distriktene)?

Stemmer de for en radikal sosialisme («folket skal eie naturressursene») slik listekandidat og lensmann Vestå forkynte ved forrige valg, eller stemmer de for en liberalisering, konkurranseutsetting og privatisering som samme person ikke står for.

Faksimile fra nettmøte på NRK.

Eller i alle fall ikke sto for da han svarte velgerne på nettmøte i NRK i 2009.

Eller stemmer de på en kandidat som til enhver tid har kun sine egne personlige meninger, og de meningene og ytringene må ikke partiet hans tas til inntekt for?

I tilfelle bør vel ikke overbeviste FrP-velgere stemme på den listen Kjell Ivar Vestå står på, og de som er enige med Vestå bør ikke stemme FrP?

Eller er det kun stemmetall som teller for partiet, og hva den enkelte kvalitetssikrede og internt skolerte toppkandidat måtte love eller uttale for å lokke til seg stemmer skal ikke partiets ledelse svare for?

Kanskje er det slik også at enkelte lokale toppkandidater kan suspendere partiprogrammet etter eget forgodtbefinnende og si at «de punktene i programmet gjelder bare i Oslo og større byer, men selvfølgelig ikke her»?

[polldaddy poll=3776594]

 


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

Brukte bomben til å promotere Frp

«En drøy time etter bomben gikk av utenfor regjeringskvartalet skrev Kjell Ivar Vestå «Huff-stem Frp!!! Naive Ap må ut snarest!» på sin åpne Facebook- profil.

I den videre diskusjonen på Vestås tavle på Facebook sier den lokale Frp-toppen at han er forbannet og at han må ha lov til å uttrykke seg.

– At dere som stemmer Ap føler dere truffet kan jeg leve med. Typisk å rette oppmerksomheten mot alt annet enn årsaken til det som skjer. Skal naiviteten fortsette? Tankene mine går i høyeste grad til ofrene. Jeg frykter flere anslag og det må takes tak i snarest!!, skriver han bare tre timer etter bomben gikk av.

Fjernet meldingen

Litt før klokka 20.30 om fredagskvelden hadde Vestå moderert seg. Bildene og historiene fra Utøya hadde da begynt å tikke inn for alvor. Han skrev da «Ok alle sammen, vi er vel alle sjokkert på en dag som denne og følelsene kan ta overhånd. Nå må man stå sammen mot dette anslaget mot demokratiet og uskyldige mennesker».

Likevel ble den opprinnelige lenke liggende på Vestås profil til pressekonferansen der justisminister Knut Storberget fortalte at den pågrepne gjerningsmannen var etnisk norsk.

Tidlig lørdag morgen var den opprinnelige meldingen med kritikken mot Arbeiderpartiet fjernet.»

(Rana blad.)

Arbeiderpartiet var terrormålet

Under pseudonymet Andrew Berwick forteller Anders Behring Breivik i sitt manifest hvordan han i ni år, siden 2002, har jobbet ganske målbevisst for å sette seg i stand til å kunne utføre terroraksjoner mot det han omtaler og oppfatter som fiender av sitt verdisyn.

Arbeiderpartiet var hans terrormål av flere grunner: For å presse dem til å legge om kursen før det er for sent, for å skape oppmerksomhet om saken og manifestet pluss at aksjoner som dette inngår i en plan for å rekruttere flere til motstandsbevegelsen han hevder å representere.

Regjeringsbygget var et fysisk symbol på Arbeiderpartiets politiske makt. På Utøya var ungdomspolitikerne i AUF, maktapparets fremtid, de levende bevegelige målene han hadde trent og perfeksjonert seg på å skyte ned.

Hvem som er fiender blir definert og kategorisert i manifestet som kan kalles idégrunnlaget for bevegelsen, en slags ridderorden, han hevder å tilhøre.

Manifestet på 1518 sider gir en merkelig blanding av politisk, kulturell og religiøs begrunnelse for å bruke ekstreme maktmidler mot fiender som han deler opp i ulike kategorier: Kategori A, B og C forrædere. Arbeiderpartipolitikere er blant de som, ifølge manifestet, inngår her.

Anabole steroider, krigsspill og ekstrem viljestyrke

Andrew Berwick/ Andreas Behring Breivik poserer i stridsutrustning. Faksimile fra manifestet.

Ut i fra hva jeg har lest i manifestet, innlegg av ham og artikler om ham, har jeg dannet meg et bilde av en person som har en litt begrenset intellektuell kapasitet, men som ikke ser ut til å ha noen forståelse for dette selv.

En dyktig manipulator i forhold til å i årevis holde en fasade mot en omverden der han nært omgås ressurssterke personer, tildels med stillinger innen departementer og annen offentlig forvaltning.

Blant de han nevner som folk han er glad i finner man folk i Forsvarsdepartementet, UDI og en brannmann. Han har også valgt en advokat som er medlem i Arbeiderpartiet. Ifølge manifestet skal disse være blant hans og den europiske kulturs fiender og likvidasjonsmål.

Han er slett ikke dum, heller tildels begavet, men ser ut til å problemer blant annet med å skille mellom fiksjon og realitet, mellom en personlig oppfatning og konkrete fakta. Samtidig er det på noen områder vanskelig å se særlig empatiske evner, bortsett fra et sterkt verbalt og billedlig signal om at han ønsker å forsvare noen og noe han er svært glad i ved å gjøre slikt.  (Mer: Voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk i Aftenposten: Har slettes ingen empati.)

Han beskriver også en livsførsel der kroppsbygging, anabole steroider og voldelige dataspill som World of Warcraft og Modern Warfare 2 er ingredienser.

Han har brukt musikk og flere ukentlige gåturer/treningsøkter til å, som han kaller det; motivere seg selv og holde moralen oppe mens han jobbet for å utføre sitt oppdrag. Mange års målbevisst og systematisk arbeid i det skjulte signaliserer en meget spesiell viljestyrke.

Bruddstykker av historie, vitenskap, religion, politikk, militærstrategi og statistikk brukes på en måte som viser at man nok har lest både det ene og det andre, men ikke nødvendigvis har forstått noe av det mest grunnleggende, og ender med katastrofale konklusjoner.

Kanskje har han lav evne til å ta til seg begrunnede motforestillinger eller adlyde (autoritære) grensesettere?

Fiksjon eller virkelighet?

Andrew Berwick/Anders Behring Breivik kaller seg Justiciar Knight Commander for Knights Templar Europa. Han hevder å være en av flere ledere i The National and pan-European Patriotic Resistance Movement. Tiden vil vise om bevegelsen eksisterer fysisk eller om dette er noe som bare eksisterer inne i hodet på forfatteren.

Andrew Berwick/ Andreas Behring Breivik i Commander-uniform. Faksimile manifest.

De ulike gradene og bestemmelser om blant annet kommandoforhold, klesdrakt og utrustning blir detaljert omtalt i manifestet.

Selv omtaler han seg i dagbokdelen som «Justiciary Knight».

På et bilde i manifestet og PR-videoen på Youtube er Anders Behring Breivik ikledd en uniform med gradsdistinksjonen Justiciary Knight Commander (JKC).

En JKC må, ifølge manualen, være en person som er til å stole på. Vedkommende leder en celle (en gruppe) som arbeider for å nå et felles mål, men kan også opptre som en enmannscelle.

Ifølge manifestet befinner vi oss i dag i fase 1. Den varer fra år 1999 til år 2030.

I denne fasen beskrives målene å være sjokkangrep og henrettelse av kategori A, B og C forrædere. Dette beskrives som multikulturalister, kulturelle marxister, suicidale humanister og globale kapitalister.

Et annet mål i denne fasen er å skape gunstige forhold for rekruttering.

Manifestet er også en oppfordring til å slutte seg til kampen han opplever han fører an i.

En del av manifestet inneholder også en blanding av dagbok og instruksjoner hvor han beskriver hvordan han selv har gått frem, prøvet, feilet og lyktes (lyktes i forhold til hans forutsetning). Han gir også tips til andre som ønsker å gjøre lignende terroranslag. Selv beskriver han fra dag til dag de siste 80 dagene med bombelaging. «Hadde jeg visst det jeg vet i dag, kunne jeg utført dette på 30 dager», forteller han.

Han skriver fra oktober 2010 at det er bestemt at han skulle utføre en aksjon høsten 2011, men skriver ikke hvem som har bestemt det. Flere steder i manifestet skriver han om fordelene ved å jobbe alene. Man slipper å kommunisere med andre pr e-post eller mobiltelefon, og kan dermed unngå å bli fanget opp av overvåkere. På slutten i manifestet kommer han også med en konklusjon om at vil du ha noe gjort så er det best å gjøre det selv.

Omfattende og målrettet

Dagbokdelen er i starten kun sporadisk og med vage tidsangivelser (måned og år). Dette kan muligens være skrevet i ettertid. Senere blir notatene jevnligere. På slutten er det daglig.

De første årene etter 2002 brukte han på å skaffe seg økonomisk handlekraft og på å lese/studere. Han drev firma og tjente gode penger. For ham var pengene grunnlaget for hva som skulle skje senere.

De siste årene er ulike operative faser for å blant annet skaffe seg våpen og utstyr samt et troverdig skalkeskjul for å skaffe seg store mengder kjemikalier/ingredienser til å lage en bombe.

Berwick/Breivik gir også blant annet omfattende bakgrunnsinformasjon som han mener kan være nyttig for å etablere en bedrift innen gruvedrift/mineralutvinning, med lovlig tilgang til sprengstoff, eller en liten gård med lovlig tilgang til kunstgjødsel.

– Han har fortalt at han dro til Utøya for å gi Ap et varsel om at dommedag kunne komme hvis partiet ikke endret sin politikk. Han ville ramme Ap og rekrutteringen hardest mulig. Han kaller Ap-folk for marxister, sier hans forsvarer Geir Lippestad. (VG).


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank


Mer:

Mer om gjerningsmannen.

Førsteamanuensis Lars Gule i Aftenposten: Han var ikke nazist.

Førsteamanuensis Pål Foss i Dagbladet: Enten har han klippet og limt, eller så har han samarbeidet med noen.

VL: 18 ofre kjemper fortsatt for livet.

DN: Psykiatrikern Ulf Åsgård: «Manifestet visar att personen har tydliga tvångsmessiga drag.»

DN: Frimurerforsker Andreas Önnerfors: Tydelig likhet med Ku Klux Klan.

Expressen: Åsikterna identiska med SDs.

VL: Ekstreme mørkeblå sjokk.

Gjør klar til utblåsing

Oppdatert 14. mai. VG: FrP bryter egne skatteløfter.

– – –

Hver femte FrP-velger ved siste valg vil nå stemme Høyre. Mange har også hoppet opp på gjerdet, forteller professor og valgforsker Bernt Aardal på bakgrunn av en meningsmåling for ANB.

Målingen viser et brudd på en langvarig trend der både Høyre og FrP har vokst samlet sett uten å spise av hverandres oppslutning. Nå er det tilbake til en situasjon der disse to partiene har stor lekkasje til hverandre, men denne gang til Høyres fordel, mens gevinsten tidligere har vært hos FrP.

Faksimile Vårt Land.

Tross dette får Høyre og FrP samlet 48,6 prosent oppslutning på denne målingen. Det er ikke bare mye mer enn regjeringspartiene AP+SV+SP (36,8). (Da er SP inkludert selv om de ligger under sperregrensen med sine 3,8 prosent.)

Oppslutningen om H og FrP er faktisk større enn en tenkt storkoalisjon mellom de rødgrønne +Venstre (6,4) +KrF (5,2), tilsammen 48,4.

I praksis et uinteressant tall i forhold til et stortingsvalg, der geografi gir utslag på mandatfordelingen. (En måling i VG gir sentrumspartiene en nøkkelrolle, tross nedgang, fordi ingen blokker har flertall.) Det spørs også om FrP i det hele tatt er interessert i å være med i en regjering der de er lillebror.

De har avvist å støtte en ren H-regjering. Vil regjeringsstrategien til FrP, med å skvise Høyre ved å tvinge dem inn i en lillebrorsituasjon i regjering med  Frp, der Høyre må svelge kamelene og igjen tape oppslutning til storebror FrP, skremme partistrateger fra en eventuell variant der FrP får lillebrorrollen?

FrPs landsmøte til helgen får nok oppgaven å levere en utblåsning som skremmer og lokker gjerdesittere og Høyreoverløpere tilbake bak FrP-fanen.

Flere målinger gir bedre bilde

Nå skal man ikke legge for stor vekt på en enkelt meningsmåling. Dessuten er det stor forskjell på hva folk sier de vil stemme når det spørres om stortingsvalg i forhold til om det spørres om kommunevalg. Mange meningsmålinger i et større bilde viser mye mer enn en tilfeldig.

Der har pollofpolls.no gjort en fremragende jobb ved å gi alle interesserte enkel tilgang til målinger vektet og sortert på type valg og geografisk område. Deres kommunevalgbarometer viser temmelig stabil situasjon de siste ukene.

Faksimile pollofpolls.no

Lokale forhold avgjørende for posisjoner

Siden det er lokalvalg i år, er situasjoner i enkeltkommuner og de lokale kandidatene mer interessante enn ved et stortingsvalg. Ved å se gjennom ferske målinger på Pollofpolls finner man en måling som skiller seg spesielt ut.

FrP gjorde et rekordvalg i kommunen i 2007 med 31,3 prosent. FrPs førstekandidat den gang var aktuell som ordfører, men den tidligere varaordføreren i Hitra kommune, Per Ervik, meldte seg ut av FrP nylig. Ved høstens valg stiller han for Pensjonistpartiet som interessant nok får 10 prosent oppslutning i målingen en måned etter at partilaget ble stiftet. Like mye oppslutning som hans gamle parti FrP går ned i kommunen.

Faksimile pollofpolls.no

Årets lokalvalg er ikke bare et lokalvalg, men også siste mulighet for posisjonering før stortingsvalget i 2013. De som har ambisjoner om regjeringsmakt da vil gjerne vise til at de klarer å ha maktposisjoner i kommunene også.

Til helgen har FrP landsmøte.

Blir marsjordren å innta maktposisjoner i kommunene for enhver pris?

Vil de kvesse profileringen på områder der de skiller seg ut og har vunnet fra alle andre partier tidligere, for eksempel innvandring og strengere kriminalitetsbekjempelse?

Om jeg skulle gjette, ville jeg satse på begge deler.

(Oppdatert 13. mai: FrP-utspill om hard og simpel soning for utlendinger i VG. Og senere samme dag sannelig: Utspill om innvandrere av Oslo-representanten Christian Tybring-Gjedde. Ikke tilfeldig at FrP-representanter fra Rogaland ikke snakker negativt om innvandring.)

(Oppdatert 14. mai: Støre og AUF går på limpinnen og bidrar til å skape en forestilling hos de som ønsker strengere innvandrings- og integreringspolitikk av at FrP er alene om å føre en streng linje. Og så var dette bare et innlegg fra en representant, og ikke noe vedtak.)

Tiden vil vise hva prisen for de ulike partiene eventuelt er for å gå til sengs lokalt med utpreget rikspolitiske motstandere. Hvis man da ikke klarer å ri to hester i hver sin retning samtidig uten å miste det medieviktige smilet og tvinges til å vise et standpunkt i saker der partiet er delt. (Som FrP om arbeidslivsregler.)

Uansett er det vel en grei strategi for noen å fremstille seg som eneste alternativ til nasjonens fortapelse, og som uskyldig offer mot en stor fiende. Da er vel media greie å ha. Som et fiendebilde å peke på  …  og for å overbringe budskapet budskapene til velgerne i den enkelte sak.

(Oppdatert 13. mai: VL: FrP-Siv før landsmøtet. Til avisen som leses av mange kristne og verdiorienterte: Ja, til aktiv dødshjelp var et arbeidsuhell. Men i 2009 sa Jensen aktiv dødshjelp er gjeldende politikk om fem-seks år.)

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank


Mer:

VL: SV vil ta bilen fra fedre som ikke betaler bidrag.

VL: Lysbakken: FrP bløffer om å bremse innvandringen.

-Skole er tradisjonelt en viktig sak i kommunevalgkamper. (VL: Skoleelever vil heller jobbe.)

VL: Bore gremmes over egen Erna-analyse. -Jeg tok feil.

«Narvestad-kommuner»

  • -Slike boforhold kan vi ikke ha i Oslo kommune, uttaler Mazyar Keshvari (Frp), leder av Helse – og sosialkomiteen i Oslo til VG. I de aktuelle blokkene bor det 450 mennesker. Like mange innbyggere som det er i for eksempel Træna kommune i Nordland.
  • TV2: Stadig flere flykter til andre kommuner for å få innfridd lovfestede rettigheter.

Mer enn hver tredje kommune i dette landet har færre innbyggere enn Norges største borettslag. Enkelte borettslagsledere kan ha flere stemmer bak seg da de ble valgt enn noen ordførere. Og fra verandaen kan de telle flere innbyggere enn manntallet i enkelte kommuner. Trenger vi mange slike «mini-Narvestad-ordførere» ?

Faksimile NRK

 

Nok innbyggere til å få godt tilbud?

Mer enn halvparten av kommunene (236 av 430) har mindre enn 5 000 innbyggere. Er det et hensiktsmessig innbyggertall i forhold til optimal ressursbruk, tilfredsstillende kompetanse og kvalitet på tjenester til innbyggerne?

«Problemene med småkommuner gjelder særlig smådriftsulemper, manglende bredde og kvalitet i tjenesteproduksjonen og hensynet til en mer effektiv bruk av samfunnets ressurser.»

Langørgen, A., R. Aaberge og R. Åserud, SSB (2002).

Et ulmende kommuneopprør blant SP-kneblede AP-representanter tar utgangspunkt i at kommuner bør ha 20 000 innbyggere for å være i stand til å utføre oppgavene.

Mer: Hvem styrer best?

Faksimile bloggen til Tom Staavi.

Mer i bloggen til Tom Staavi: «Trenger vi kommuner som er mindre enn et borettslag.»

 

Byråkrati

Byråkratiet vokser i Kommune-Norge (TV 2). Kommunene brukte 34 prosent mer på administrasjon i fjor enn for fire år siden, (6 milliarder mer i VG).

Byråkratibarometeret viser at mens noen kommuner bruker drøyt 1300 kroner pr innbygger på administrasjon, bruker andre kommuner åtte ganger så mye. Det viser også store forskjeller i administrasjonsbyrde mellom kommuner med omtrent samme innbyggertall. Ingen av de femti kommunene med dyrest byråkrati har mer enn 3000 innbyggere. De som har laget barometeret mener kommuner med mellom 20 000 og 60 000 innbyggere gjør det best.

Dyre lokalpolitikere og administrative ledere kan forklare noe av hvorfor de aller største kommunene er dyrere:

«Lønnsutgifter til politikere og administrasjon gir klare utslag, og det vil avhenge av lokale forhold på arbeidsmarkedet», skriver rapportmakerne.

Samtig slår de fast at kommunesammenslåinger i hele landet vil over tid frigjøre penger til velferdstjenester lokalt.

«Konklusjonen er klar: Dersom alle norske kommuner ble like effektive som Røyken, ville det frigjøre mange titalls milliarder kroner hvert eneste år til tjenester som kommer innbyggerne til gode.» Fra Gunnar Stavrums blogg: Når gode rådhus er dyre.

 

Noen nyanser.

Ikke alle ordførere deler synet om at mindre byråkratiutgifter gir bedre tjenester. For eksempel ordfører Hans Antonsen (V) i Grimstad, som i Grimstad Adressetidende uttaler at han gjerne hadde sett at kommunen hadde enda dyrere administrasjon. Politiske valg, som at regjeringen sier nei til at kommunen får samarbeide med private om sykehjemsplasser, gjør ting dyrere for kommunen, sier samme ordfører til TV 2.

Man må også være klar over at et slikt byråkratibarometer baserer seg på de definisjoner og innrapporteringer til KOSTRA/SSB som hver enkelt kommune selv har foretatt. Det kan være rådmenn som av ulike grunner vil plassere utgifter slik at det ser annerledes ut. «Manglende kompetanse» brukes gjerne som forklaring når kommuner rapporterer enkelte av sine utgifter feil på en måte som gjør at de oftest kommer mer positivt ut enn om de hadde rapportert riktig.

Mer om rådmenn:

 

De fredete kommunegrensene.

Mens mye av den offentlige forvaltningens tidligere organisatoriske oppdelinger har vært og blir endret, er kommunegrensene relativt fredet.

Tenk på hvor mye som har forandret seg i det norske samfunnet i løpet av de siste drøyt 170 år. Bare i løpet av de siste tiårene har man store endringer innen samferdsel, både fysisk og informasjonsteknologisk kommunikasjon, innbyggernes mobilitet og innen offentlig oppgaveløsning som skattevesen, sykehus, trygd og ansvarsplassering innen for eksempel veivedlikehold. Statlige etater er inndelt i regioner som omfatter områder det kunne ta flere dagers reise, med værforbehold, for hundre år siden.

Kommunene møter stadig nye krav og forventninger fra staten og innbyggerne om å yte tjenester av god kvalitet. Slik må det være, samfunnet utvikler seg, tilbud og behov skapes og endres. Innen kommunestrukturen endres imidlertid grensene i beskjeden grad.

Senterpartileder og kommunalminister Liv Signe Navarsete er selve symbolet på motstanden mot å røre kommunegrensene. Hvorfor en slik motstand? Partiet som vaker rundt sperregrensen i rikspolitikken har 83 ordførere og to fylkesordførere. Hva betyr det?

Faksimile VG.

 

Lokaldemokratiet.

Det argumenteres med hensyn til lokaldemokratiet, men er lokaldemokrati avhengig av at man bor «et steinkast» unna rådhuset eller Senterpartiordføreren? (Hmm – kanskje  noen ble inspirert til å «måle» nå? 🙂 ) Og i tilfelle: Er det da dagens politiske og administrative kommuneledere som er forskjellen på godt eller dårlig lokaldemokrati? Er små kommuner en garanti for å få innfridd rettigheter eller er det staten og rikspolitikerne man skal skylde på når enkelte kommuner ikke innfrir forventningene?

Mer:

Vi har 430 kommuner og 18 fylkeskommuner i dette landet. Tilsammen 896 ordførere og varaordførere. En gruppe av dem, fra alle partier, har gått sammen om motstand mot kommunesammenslåinger. Merk: Alle partier. Her lukter det dessverre personlig revirtenking og å beholde egen godtgjørelse.

Andre vil gjerne slå sammen. Fylkesordfører i Østfold, og tidligere ordfører i Fredrikstad, Ola Haabeth (Ap) mener 18 er altfor mange kommuner i Østfold. – Det kunne ha holdt med én, sier han.

Faksimile Fredrikstad blad.

 

«Bøndene ville ha makt».

Grunnloven av 1814 ga stemmerett til menn over 25 år som var embedsmenn, byborgere eller bønder med større eiendommer. Etter valget i 1833 var 45 av 95 representanter på Stortinget bønder. (I tillegg kommer en godseier, en brugseier og flere prester som trolig hadde «prestegårder».) Poenget er at særlig bøndene hadde kjempet for å få mer makt og lokalt selvstyre, på bekostning av embedsmennene. Bonde John Nergaard fra Rindal i Nordmøre, bonde Ole Gabriel Ueland fra Dalane i Rogaland og gårdbruker Ingebrigt Sæter fra Oppdal i Sør-Trøndelag var sentrale bak forslaget om formannskapslovene.

Da kommunene ble opprettet ved formannskapslovene i 1837 var det 255 landkommuner og 37 bykommuner. Kommunegrensene fulgte grensene for prestegjeldene. Den gang hadde grensene en praktisk betydning. Det var grenser for hvor langt øvrigheta kunne ro, seile, gå og benytte hesteskyss for å møte sine undersåtter og vice versa. De færreste ordførerne og deres innbyggere er hemmet av slik transporttid i dag.

Lite folk – stort areal. Avstand påvirker demokrati.

Tilbake til Byråkratibarometeret. Byrået NyAnalyse slår fast at det er like greit å begynne med sammenslåing av kommuner på Østlandet, for eksempel på Øvre Romerike da det er viktigere vekst- og kostnadsgevinster her enn i småkommuner i Nord-Norge, hvor avstandene er langt større.

Areal og spredt bosetting er et moment, men moment for hva?

Sammenlagt areal av hele Oslo, Vestfold og Østfold blir drøyt 6800 kvadratkilometer. Til sammenligning utgjør Kautokeino (samisk Guovdageaidnu) kommune over 9700 kvadratkilometer.

61 prosent av Kautokeino er innsjø, myr og skog. Til sammenligning er 71 prosent av Oslos areal innsjø, myr og skog. Oslo er altså forholdsvis mer innsjø, myr og skog enn Kautokeino om man vil se det slik. I praksis forholdsvis uinteressant kanskje, men slik er det nå i alle fall om man ser på tallene fra Statens kartverks arealstatistikk 2010.

Om man tar hele Oslos areal, 454 kvadratkilometer, så kan det pakkes tre ganger ned i myrareal i Kautokeino, og enda er det urørt myr igjen der til å forsyne en syltetøyfabrikk med multer.

Hvis byråkrater langt unna innbyggeren skal legge seg bort i om det er greit å kjøre scooter over vidda, eller få dispensasjon for å bygge en utedo et sted de kanskje ikke kjenner, kan dette oppleves som en overkjøring av lokaldemokratiet, men det har pent lite med kommunens innbyggertall å gjøre. Som skremselsargument kan imidlertid frykten for «byråkratene langt unna» fungere.

Hvilken makt kommunene skal få henger også sammen med størrelse (innbyggertall), kompetanse og gjennomføringsevne. Kan ikke større kommuner være et argument for å føre flere oppgaver og mer makt fra statlige embedsmenn til lokaldemokratiet? Slik at en effekt av større kommuner faktisk blir i den gamle bondeopposisjonens ånd? Da kan motstandere av kommunesammenslåinger ironisk nok samtidig være bremseklosser for å føre mer makt til kommunene.

[polldaddy poll=4046450]

Mer om kommunale ansvarsområder:


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer om ordførere:

SSB: Antall ordførere og varaordførere i norske kommuner 2007, etter parti.

SSB: Fylkesordførere og fylkesvaraordførere 2007. Navn og parti.

Mer om kommuner og deres ansvar:

TV2: Døvfødte barn forskjellsbehandles.  (Opp til kommunene å bestemme om de vil innfri lovfestede rettigheter til sine innbyggere, eller gi blaffen og håpe det ikke blir kontrollert.) VG: Den norske slummen. SVs Geirmund Jor tar opp Fredensborg eiendom i bystyret. TV 2: Helsetilsynet undersøkte etter TV2s avsløringer av kommunenes eldrekøer: -Mange eldre pleietrengende føler seg utrygge på kommunens tilbud og kvalitet. VL: Kommuner må kutte i velferdstilbud. -Kan takke seg selv, sier kommunalminister Liv Signe Navarsete.

Noen går – politikerforakten består

Oppdatert 29. september: Minst fire fylkesledere i SP har bedt egen partiledelse kaste Terje Riis-Johansen så fort det er strategisk mulig. (VG.) Her gjelder det å finne en syndebukk for andres ulovligheter.

– – – – –

Oppdatert 23. september: Senterpartiet kan ha løyet eller feilinformert offentligheten. Har lenge hevdet i media at de brukte 380 000 kroner til prosjektrelaterte kostnader, men innrømmer nå overfor Dagens Næringsliv av det kan være så lite som 10 000 som ble brukt til formålet. Det betyr at nesten 900 000 kroner i ulovlig støtte gikk rett i partikassa.

TV 2: Senterpartiet brukte ulovlige pengegaver i valgkampen.

– – – – –

Oppdatert 19. september:

Det finnes visst politikere som misliker dette spillet like mye som mange av oss andre.

Faksimile Dagbladet.

Lokalpolitiker Tone Sofie Aglen, (SP, eks SV) har fått nok og stiller ikke til gjenvalg. Norsk politikk er fordummende og drevet av et behov for underholdning. Media er ikke opptatt av resultater og politikere lar seg styre av hva som står på forsiden i avisene, uttaler politikeren. Mer i Dagbladet.

Når det endelig dukker opp en SP-politiker med litt forstand og ærlighet, så trekker hun seg, fordi hun ikke liker spillet de driver.

– – – – –

Norsk politikk har de siste årene fremelsket en politikertype hvor det viktigste ikke er deres egen politiske moral, prinsipper og integritet. De som behersker spillet blir sittende. De som er ubekvemme med det kan lettest ofres når politikere skal vise handlekraft og kjøpe seg fred.

Faksimile VG

Om den som blir sittende heter Liv eller Siv, og om den som ofres heter Terje kan selvfølgelig være tilfeldig. Det er lettere å ofre en «Terje» enn å la partidronningen få sår som partistrateger med maktambisjoner kan kjøpe seg unna ved å gi media et offerlam.

En eller annen gang etter 11. februar, men i god tid før sommeren neste år, vil Olje- og energiminister Terje Riis-Johansen bli byttet ut. Kanskje får vi vite at det er fordi han har lyst til å drive gården i Telemark, hvis ikke en passende retrettstilling skulle dukke opp.

Ofres? Terje Riis-Johansen (SP). Foto: Knut Falch, Scanpix/OED.

Offisielt ofres han ikke, men Liv Signe Navarsete har nok allerede gjort det. Hadde hun stilt seg bak ham og garantert hans stilling nå, kunne hun ryke selv.

  • Oppdatert 19. september: Senterpartiet har gitt politikerne sine munnkurv om ulovlig pengestøtte. Kun generalsekretær Knut M. Olsen og partileder Navarsete får uttale seg. (VG.)
  • VG: Liv Signe Navarsete droppet å informere statsministeren om ulovlig pengegave til SP før regjeringen ga styreverv til giver.
  • VG: Selskapet som ga pengegave har en annen versjon av vilkårene for gaven enn SP har gitt.

Faksimile Dagbladet.

(Sa hun virkelig det Dagbladet skriver, eller er det journalisten som vrøvler?)

Media vil ha blod, og politikere som lever i en symbiose med underholdningsjournalistikken gir dem det. I bytte mot fred.

Skjer skiftet et par uker etter det planlagte høringsmøtet om de nye Hardanger-utredningene 10. februar så må den avgående statsråden ta støyen som kommer rundt Hardanger-konklusjonen. Og skjer skiftet tidlig nok før sommeren så kan den nye statsråden få en myk start i media før hun/han bidrar som statsråd i partiets lokalvalgkamp.

Det er blitt forholdsvis uviktig for å rekrutteres og forbli i politikken hva de gjør og oppnår for innbyggerne. Viktigere er det visst at de kan gli glatt gjennom en mediastorm, si noe uten å si noe, og gjerne ha flere ulike meninger i samme sak, avhengig av hvem som spør og når. Politikere betyr både politiske rådgivere, statssekretærer, statsråder og stortingsrepresentanter. Om de er valgt av velgerne, utpekt og ansatt av partiet eller av andre spiller ingen rolle for om de har makt og påvirkningskraft.

Slike politikere fra alle slags partier har fått utbredt selektiv hukommelse. Man husker gjerne detaljer i hva politiske motstandere gjorde i forlengst avgjorte og tildels uinteressante saker for mange år siden. Derimot husker man ikke hva man selv har gjort i aktuelle politiske saker for kort tid siden.

Statssekretær Sigrid Hjørnegård (SP) og politisk rådgiver Ivar Vigdenes (SP) husker ikke hva de er blitt informert om i april i saker de jobbet med, når mediastormen streifer dem. Eller de «husker ikke».

Glemsk statsekretær Sigrid Hjørnegård (SP)? Foto: Håkon Mosvold Larsen, Scanpix/OED.

Slike hukommelsesproblemer har en tendens til å forsvinne som dugg for solen når valgkampen starter. Da husker ellers glemsomme politikere overraskende detaljert hva alle andre sa, gjorde, foreslo og stemte for mange år siden. Og de setter lett slike gamle hendelser direkte i årsakssammenheng med aktuelle saker hvor de ikke husker hva de selv har gjort nylig.

Glemsk politisk rådgiver, Ivar Vigdenes (SP)? Foto: Uoppgitt av OED pr 17.09.2010

I beste fall er det udugelighet som belønnes ved at de «glemske» politikerne/rådgiverne, de som ikke leser sakspapirene godt nok, ikke kan regelverket de selv har vedtatt for sin virksomhet godt nok, eller ikke forstår konsekvensene godt nok blir sittende med sin påvirkningsmakt. Mens deres sjef, som muligens ikke er blitt godt nok informert av sine medarbeidere, lettere ofres.

Over tid påvirker slikt hvilken personlighetstype som rekrutteres til, og blir sittende med, politisk påvirkningsmakt i partikretser her til lands.

Tidligere undersøkende og analyserende politiske journalister, som kunne risikere å avsløre slikt, er i stor grad erstattet av en slags «mikrofonstativ med pressekort». Resultatet er blitt for mange politikere, kanskje styrt av sine medierådgivere, som leverer underholdning i medias dramaturgi.

I Hardanger-saken skjedde lite til å begynne med. Media var lenge ikke interessert.

Senere eksploderte det.

Først var skytset rettet mot statsminister Jens Stoltenberg (AP). Senere havnet Terje Riis-Johansen (SP) i skuddlinjen.

Gavesakene startet med «teppene til Støre» og gaver til flere AP-statsråder. Senere havnet SP-topper i skuddlinjen med både private gaver og ulovlig partistøtte som nok hadde blitt omtalt som korrupsjon av mange norske politikere dersom det hadde skjedd i andre land. Eller i andre partier. Og sannelig klarte ikke Terje Riis-Johansen å havne i skuddlinjen der også.

Kanskje en av få i denne farsen som husker hva han har gjort, som ikke påberoper seg akutt hukommelsessvikt om eget arbeid og som ikke var informert om ulovlige gaver som kan ligne på korrupsjon.

Hvis velgerne er smartere enn politikerne, vil politikerforakten vokse.

Mer om politikere:

[polldaddy poll=3776594]

 

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

 

Mer om politikere og politisk spill:

VG: Statsministergaver (gaver fra andre lands statssoverhoder) er fritatt for toll og merverdiavgift.

Vårt Land: 10 statsråder er blitt habilitetssjekket på et drøyt år.
TV 2: Stortingsrepresentant fra SP vil forby privat partistøtte. Hevder han alltid har ment det, men har ikke tatt det opp innad i partiet ennå.

25. september: Regjeringen har sendt på høring et lovforslag om å innføre straff for grove tilfeller av gjentatt ulovlig partistøtte. Hva sier partiene og politikerne som eventuelt skal vedta eller argumentere bort behovet for slikt?

VL: SP-representant vil forby partistøtte fra private. (Unntatt faglig begrunnede gaver, som for eksempel fra LO og Bondelaget?) VG: Tror ikke på Navarsete som SP-leder i 2013. VL: 528 005 fornybar-kroner gikk rett i partikassa. TV 2: Tormod Hermansen og Ola Mørkved Rinnan foreslo hverandre til styreverv. Leder i kontrollkomiteen mener Kleppa burde vært mer aktsom. TV 2: (SP med regnskapsredegjørelse.) TV 2: Navarsete må forklare seg for Stortingets kontrollkomité. VG: Omdømmet til Tromskraft er svekket etter politisk samrøre og ulovlige pengegaver. TV 2: Nytt regelverk pålegger partier å rapportere pengebruk for å motvirke mistanker om korrupsjon. TV 2: Øyvind Korsberg (FrP) hevder Irene Lange Nordahl (SP) er kjøpt og betalt av Tromskraft. VG: Anne-Grete Strøm-Erichsen endret forklaring om gave hun ikke skal ha oppgitt korrekt skattemessig verdi på. TV 2, VL: Liv Signe Navarsete informerte ikke statsministeren om pengegaven til SP før regjeringsutnevnelse av Ola Mørkved Rinnan til styreleder i Avinor. TV 2, VG: Administrerende direktør i Eidsiva Energi, Ola Mørkved Rinnan, fikk styrelederverv fra SP-styrt departement etter ulovlig pengegave til SP. VL: SP får kritikk for rot med pengegave. TV 2: Navarsete sier fra seg de 50 000,- hun mottar fra økonomisk kriserammede SP. VG: Bedriftsforsamlingens leder i det offentlig eide kraftselskapet Tromskraft trekker seg etter at stjålet e-post avslørte AP-spill. VG: Stoltenberg krever full klarhet om ulovlige pengegaver til SP.

Gjør som vi sier – ikke som vi gjør!

Mange av våre fremste folkevalgte vet å tuske til seg fordeler og frynsegoder.

Når korrupsjonseksperter uttaler at enkelte handlinger kan være over grensen til straffbar grov korrupsjon, uten at våre fremste folkevalgte viser spesielt stor forståelse og anger, gir dette en signaleffekt. Man kan kanskje prøve å feie slike ting under teppet, men slike politikere skaper politikerforakt. Deres motto ser ut til å kunne være: «Gjør som vi sier, ikke som vi gjør.»

Gaveavsløringene hos mange ministre er en del av dette.

  • VG: Liv Signe Navarsete brøt reglene politikerne har vedtatt for å registrere gaver og økonomiske ytelser.
  • Navarsete kunne fått sparken om hun hadde gjort tilsvarende i en privat bedrift.

En annen sak er politikeren som har mottatt en gratis garasje til en verdi av 220 000,- kroner fra en utbygger.

Faksimile VG.

En politiker som har vært sentral i en politisk prosess, for eksempel der en utbygger får bygge mer enn opprinnelig foreliggende plan for området, burde være ytterst påpasselig med å ikke ha forbindelser med utbyggeren hvor vedkommende kan sette seg i en situasjon der noen kan mistenke rolleblanding eller mulig korrupsjon.

Dette dreier seg ikke om politiet klarer å bevise korrupsjon eller ikke.

Faksimile Dagbladet.

Det er ikke lenge siden flere politimestre varslet at de ikke ville prioritere saker med økonomisk kriminalitet. Blant annet fordi de mener å ikke ha ressurser og kompetanse. Politimester i Sør-Trøndelag, Nils Kristian Mo, kan, ut fra hva han selv skriver, oppfattes slik at han ikke vil etterforske anmeldelser om økonomisk kriminalitet fra andre enn skatteetaten og tolletaten. (Dagbladet).

Det kan bety at:

  • snyter du staten for en  tusenlapp i toll, har politiet ressurser og kompetanse til å ta deg,
  • men snyter en utbygger mange kjøpere for hundretusenvis av kroner, kanskje for å delfinansiere smøring av enkelte medhjelpere, så vil ikke politiet prioritere saken. Dem om det.

Tillit til politikere dreier seg imidlertid om mer enn hva som eventuelt står på rullebladet.

Det dreier seg om tillit til vurderingsevnen og evne til å avveie når ulike hensyn kolliderer.

Mer:

Vil vi ha politikere som ser ut til å tenke på seg selv straks anledningen er der, eller er det naturlig å forvente at ledende politikere, som lever av tillit, har evne til å legge bånd på sin egen oppførsel i større grad enn «mannen i gata»?

 

[polldaddy poll=3716937]

Mer om politikere og «snusk»:

 

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

 

Oppdatert 7. oktober: En ting er hva man sier. Noe annet er hva man gjør.

FrP-pensjonist Carl I. Hagen refser eget parti for å kutte eldreomsorg i kommuner der de har fått maktposisjoner. (TV 2.)

Ser ut til at Hagen som eldregeneral har en fri rolle og fortsatt velgerteft, mens stortingsrepresentant, helsepolitisk talsmann og nestleder Per Arne Olsen, som omtales i dette blogginnlegget, skal spille en ansvarlig rolle. Ikke alle lykkes like godt i sin rolle som Hagen.

– – – – –

Mer:

VG: Kraftselskapene sier de tar selvkritikk for å ha gitt ulovlige pengegaver til Senterpartiet. Måling i VG: Tilliten til statsrådene stuper. VG: Forsvarsansatte forundret over hvordan statsråder og militære ledere opptrer ved å motta gaver i Afghanistan. VG: Tollerne på inspeksjon i UD. Gaver er ikke blitt tolldeklarert, slik politikerne har bestemt all andre skal gjøre. -En svikt i rutinene, sier UD. TV 2: SV-topp dømt for bedrageri og dokumentfalsk. VG: Senterpartitopper slår ring rundt Liv Signe Navarsete. Hevder «god tro» er frifinnende i slike tilfeller. (Vi får se når lignende saker som gjelder andre dukker opp.) TV 2: Støre leverer tilbake gavene. VG: SP-nestleder Trygve Slagsvold Vedum dro to ganger på lobbytur, betalt av firma. TV 2: Her er statsminister Jens Stoltenbergs gaveliste.

– – –

Et apropos 28. september. Flere samfunnstopper som lever på skattebetalerne kan si: «Gjør som vi sier- ikke som vi gjør.» – TV 2, VL: Kronprinsen åpnet miljøkonferanse mens bilen gikk på tomgang.

Oppdatert 16. september.

  • Statsråd Terje Riis-Johansen må svare for stortingets Kontroll- og konstitusjonskomité. Komiteleder Anders Anundsen (FrP) har innkalt til hastemøte.
  • Fra ille til verre. Mistanker om korrupsjon rundt pengegaver fra kraftselskap til Senterpartiet. Fikk avslag to ganger, men etter en halv million i gave til det nå  pengetrengende SP fikk kraftselskapet konsesjon fra det SP-styrte departementet.
  • VG: Høyres Per Kristian Foss ber lokalpolitikerne i kommunene som eier kraftselskapene om å granske ulovlige gaver til Senterpartiet.

PS: Oppdatert 6. september:

Er alle kort kommet på bordet om forbindelsene mellom ordfører i Lyngen, Hans Karlsen, og utbygger Odd Steinar Høyvik/ Høyvik transport?

Har i tilfelle ordføreren gått ut over sitt kompetanseområde, eventuelt hvorfor? Eller er dette en misforståelse, der velgeren oppfattet en ting, mens politikeren mener å ha sagt noe annet? VG: Ulovlig byggearbeid kan ha forårsaket raset i Lyngen.

For få straffes for rettighetsjuks

Oppdatert 27. juni: Helseministeren spiller handlekraftig, men med tomme ord i VG. Kaster ansvaret over på sine underordnede byråkrater og tar ikke politisk systemansvar.

– – –

VGs avsløringer om sykehusjuks og TV 2s avsløringer av rettighetsjuks foretatt av offentlige saksbehandlere er to sider av samme sak. En lege, sykepleier, eller en kontormedarbeider er alle saksbehandlere overfor innbyggerne i sitt møte med dem.

Alle offentlige saksbehandlere forvalter en makt og har lover og regler å forholde seg til i forhold til hvordan arbeidet skal utføres og innbyggernes rettigheter skal ivaretas. I tillegg har de krav, instrukser, retningslinjer etc fra offentlig arbeidsgiver.

Når innbyggeres rettigheter blir brutt, kan dette skje av flere årsaker.

Fylkeslege i Oslo og Akershus, Petter Schou, er inne på det når han lanserer følgende tre tenkelige årsaker, her rettet mot avsløringene av sykehusjukset:

  • Ren sløvhet.
  • Bevisste handlinger for å holde en pen ventelistestatistikk.
  • Bevisste handlinger for å spare pasientutgifter.

Disse årsakene kan tenkes å være allmenngjeldende for rettighetsbrudd i offentlig sektor:

  • Inkompetanse blant saksbehandlerne (rettighetsforvalterne). Eventuelt «bare slurv».
  • Handlinger for å produsere gode virksomhetstall (fin statistikk, innfri målkrav).
  • Handlinger for å overholde budsjettkrav eller spare penger.

Uansett årsak så må noen med ansvar føle det ufravikelig nødvendig å endre tilstanden for at det skal lønne seg for den/de ansvarlige å ordne opp i problemene.

Faksimile VG.

Pisk og gulrot er vanlige motivasjonsfaktorer. I moderne offentlig sektor er det mange gulrøtter som kan motivere til at det skjer «slurv» eller bevisst juks som resulterer i gode tall for virksomhetsansvarlige. Juks som ikke avsløres er dessverre karrierefremmende mange steder i offentlig sektor. Siden bevisst juks er meget vanskelig å dokumentere, kan «slurv» bli en fin unnskyldning. Særlig hvis den som «slurver» er den samme som har myndighet til å styre dokumentasjonen. (NB: I kommuner har rådmannen mulighet til å styre alt, herunder delegere faglig arkivansvar til noen uten kompetanse, mens en virksomhetsleder i statlig sektor i det minste må forholde seg til mer enn et illusorisk tilsyn og krav fra Riksarkivaren på arkiv- dokumentasjonsområdet.)

Juks («slurv») i forvaltningen er noen steder heller institusjonalisert enn uvanlig. (Mer: Uredelig praksis.)

Politikerne vil ha det slik. Det er «Billigere med noen ulykker enn systemendring«. Så lenge systemet legger opp til ansvarspulverisering er det mulig for de som ellers ville bli stilt til ansvar å slippe lettere unna ved å skylde på andres ansvar og «slurv».

For innbyggernes rettigheter er det dessverre en svakhet at ofte er det noen som kjenner til jukset, men tier. Lojaliteten til å beskytte uredelige kolleger, (og muligens få en «scratchback» selv, som takk for lojaliteten) er større enn lojaliteten til brukernes lovfestede rettigheter.

Offentlig sektor i Norge har et desperat behov for flere varslere. Folk som har større etisk bevissthet enn blind lojalitet til uredelige kolleger eller overordnede.

For å oppnå det må varslere få bedre reell beskyttelse. Mulighet for reelt anonym varsling og en virksomhetsuavhengig instans som kan registrere og videreformidle saker til rett instans/myndighet kan være noen virkemidler. I dag er det opp til hver enkelt arbeidsgiver å lage sitt system (arbeidsmiljølovens § 3-6). Det kan åpne for «slurv» avhengig av den enkelte virksomhetsleders eget etiske nivå og kompetanse, veid mot karrierehensyn og annet. Det er i lovens forstand uansett bare en forseelse, med bagatellmessig straff, så da er det vel ikke så farlig, kan en virksomhetsleder, rådmann … eller politi, som skal oppnå egne måltall, muligens tenke.

Hva med et samlet rettighetsombud/varslingskontor hos for eksempel Fylkesmannen? Gevinsten i bedre rettighetsinnfrielse vil veie mer enn eventuelle driftskostnader. Muligens kan allerede eksisterende stillingshjemler på tilsynssiden omdisponeres, slik at dette ikke innebærer kostnader, for de som ser det som en brems for å innfri lovfestede rettigheter. (Oppdatert: FrP stemte mot varslertilsyn da det gjaldt, men sier nå de har fått opp øynene og er for. Mer i Aftenposten.)

  • Den dagen bevisste rettighetsbrudd, eventuelt inkompetanse om lovfestede rettigheter, blir en karrierebrems for saksbehandlere og ansvarlige på alle nivå, vil problemet i stor grad være løst.

Da vil mer fokus rettes mot ressurstildeling og politisk ansvar, herunder politikernes overordnede system- og kontrollansvar. (Mer om ressursbruk i norsk helsesektor, sammenlignet med naboland: Syke tilstander.)

Det er kanskje derfor også dette bare vil bli småflikket på av politikere som kan komme til å havne med politisk ansvar, og snakket om med store ord, men fulgt opp med små handlinger.

En annen etisk debatt de aller fleste politikere skygger unna ved å late som om dette utelukkende er byråkraters ansvarsområde: Beklager, livet DITT er ikke mer verdt.

[polldaddy poll=3258128]

Mest lest på Norske forhold sist uke, pr 25. juni.

(Dette ville tatt tredjeplassen.)

  1. Skal alle få ha førerkort.
  2. Modig.
  3. Hvem styrer best.
  4. Muhammedbilder vanlig i muslimske land.
  5. Ut av hulen.

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

TV 2: Kommeansatt Nav-medarbeider mistenkt for underslag av klientmidler. TV 2: Lillian (61) fikk fjernet flere organer under feiloperasjon. VG: Ble feiloperert på norsk offentlig sykehus og påført store indre skader: Var døden nær. VG: To utenlandske leger granskes for 13 av 16 mulige feilbehandlinger ved Nordlandssykehuset. VG: Bent Høie (H) frykter mange vil dø dersom varslingsordningen blir endret slik helseministeren vil.

Helseministeren vil endre varslingsordning av hensyn til ansatte (VG). De vil fremme et lovforslag som skal «stanse Helsetilsynets overvåking av sykehusansatte», i følge avisen. Samtidig er Arbeiderpartiet den største forkjemper for å innføre datalagringsdirektivet, som skal overvåke alle uskyldige innbyggere, i tilfelle noen skulle finne på å gjøre noe galt. Dobbeltmoral?

Sykehusansatte varslet i flere måneder om bekymringer om rettighetsbrudd uten å bli tatt alvorlig av egen ledelse. (Artikler i VG og TV 2.)

Beklager, livet DITT er ikke mer verdt

Syk eller skadet? Hvor mye skal samfunnet gidde betale for å holde liv i deg og andre?

Politikerne vet det kanskje ikke. I alle fall vil de ikke snakke høyt om det. Byråkratene i Finansdepartementet har satt en pris på hvor mye livet ditt er verdt, og satt en grense for hvor mye samfunnet skal gidde å bruke av ressurser for å gi deg flere leveår, avhengig av blant annet hvor gammel du er og hvilken type skade/sykdom du har.

(Oppdatert: Noe mange kanskje ikke tenker over er at det utføres kost/nytte-analyser når det gjelder utbygging av tryggere veier, rassikring etc også. Prisen på sparte liv balanseres mot utbyggingskostnader.)

Helsedirektør Bjørn-Inge Larsen skal ha ros for å løfte problemstillingen frem i offentligheten (Aftenposten 4. juni 2010). Man kan like eller mislike budskapet hans, men ikke skyt budbringeren. Det er ikke han som har bestemt dette.

Faksimile Aftenposten

Nå må vi være ærlige, sier helsedirektøren. La meg tilføye: Særlig gjelder dette politikerne, uansett parti. Alle partier vil sette grensen et sted.

  • Noen vil kanskje overlate mer av behandlingen av skader etter risikoadferd (resultater av egne valg) til privat helseforsikring og kutte ned på hva det offentlige systemet plikter å gjøre.
  • Noen vil kanskje prøve å pumpe mer penger inn i dagens ganske ressurskrevende system, i håp om at de fleste blir fornøyd slik at eget gjenvalg eller pensjonsopptjeningstid (12 år som politiker) sikres.
  • Noen tenker kanskje enda lenger?
  • Og noen ser kanskje andre verdier enn kroner?

Fagfolkene har sine mer eller mindre faglig og etisk begrunnede syn på omtrent hvor grensen bør gå. Dette er imidlertid en type avgjørelser og grensesetting som ikke er egnet for å overlates til fagfolk, byråkrater og det som kalles «Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering».

Dette fordi det dreier seg om avgjørende verdimessige problemstillinger, i en kollisjon mellom pliktetikk, nytteetikk og samfunnets politiske ressursprioriteringer. Det kan også dreie seg om i hvilken grad samfunnets ansvar skal variere i forhold til innbyggeres egne valg av livsstil og risikoadferd. Kanskje vil noen trekke inn verdien av den enkeltes innsats og rolle også?

  • Er for eksempel politikere og ledende byråkrater mer verdt enn hun som vasket golvene deres og fikk KOLS? Skal stortingsrepresentanter og eventuelt enkelte andre som kjenner noen i systemet fortsatt få «gå foran i køen»? Skal det settes noen grenser for dem også?

Man kan forstå at politikere ikke liker å ta slike debatter, men det kan ikke forsvares at de sniker seg unna å offentliggjøre sitt eget standpunkt.

  • Politikere som ikke våger ta slike verdimessige debatter omkring prioriteringer, og heller overlater dette til byråkrater som ikke stiller til valg, er ikke noe å samle på.

Dette er en debatt alle stortingsrepresentanter i alle partier bør være forpliktet til å klargjøre sitt syn på: Hvem skal sette grensene for hvor mye et liv er verdt, og i hvilken grad skal noen eventuelt være mer verdt enn andre?

Hva synes forresten landets lovgivere om at kongeriket Norge i snart fem år har hatt en anbefalt grense på 425 000 kroner pr år for å berge livet til enkelte pasienter? (Mer i Aftenposten.)

Faksimile Aftenposten

Grensen er anbefalt av byråkrater i Finansdepartementet, men selvfølgelig må politikere som stilltiende har godkjent dette ta sitt ansvar.

Anbefalingen, som har rettslig kraft overfor de i forvaltningen som måtte lure på hvor mye de skal gidde å bruke av samfunnets midler på å i gitte situasjoner forlenge et liv, kommer frem i en veileder publisert 23. september 2005 med navnet «Veileder i samfunnsøkonomiske analyser«. Det kan bety at de ansvarlige formelt sett har ryggen fri hvis de avslår å bruke mer av tilgjengelige ressurser, og dermed avslutter noens liv tidligere enn om de hadde fått mer behandling/pleie.

I vakuumet mellom en avgående regjering, og en ennå ikke avklart påtroppende, kan byråkratenes handlingsrom være mye større enn ellers. Mens Bondevik kanskje hadde tankene rettet mot sitt liv etter politikken, og før Stoltenbergs folk var på plass, fant noen i Finansdepartementet anledningen passende til å sette i verk denne bestemmelsen. De ønsket kanskje ikke særlig offentlig omtale av det, og det fikk de heller ikke.

Man kan lure på om de ansvarlige i regjeringen Bondevik i det hele tatt hadde lest og forstått hva denne anbefalingen innebar. Med tanke på den da avtroppende statsminister Kjell Magne Bondeviks fokus på andre verdier enn de økonomiske, kunne det vært interessant å få vite hva han og hans kabinett eventuelt tenkte om saken. Bondeviks folk var kanskje helt enige med byråkratene, men holdt kjeft fordi velgerne kanskje ikke ville akseptere verdivalget?

Det er selvfølgelig like interessant å få vite hva statsminister Jens Stoltenberg og hans folk mener om grensen byråkratene i Finansdepartementet har satt. Med tanke på hvor fokusert Stoltenberg er på å komme innenfor handlingregelen, et annet tall byråkrater i samme departement har bestemt, kan en avklaring av byråkratenes makt over grenser for pengebruk, liv og død være viktig for innbyggere. Enten det gjelder å bruke (investere) mer penger for å redde liv i trafikken eller pasienter rammet av livsstilssykdommer.

Dessverre kanskje bare for et fåtall spesielt interesserte, så finner man anbefalt norsk politikk på området på side 55 av 88 i denne veilederen. Kunngjort under «Lover, regler, reglement» på Finansdepartementets sider.

Noen vil nok mene dette er vanskelig tilgjengelig informasjon, i en setning på åtte linjer, med tre komma og tre parenteser, ispedd noen faguttrykk. Dette er imidlertid en ikke helt uvanlig måte å kamuflere slike ubehagelige saker på.

Mange som kaller seg journalister (og ikke jobber i Aftenposten) er uansett mer interessert i å skrive om politikeres privatliv og TV-show enn å lese slike kjedelige, viktige dokumenter. Det betyr ikke at politikeres kjolevalg og frisyrer er så mye viktigere enn hva de mener et liv er verdt, men journalister skriver kanskje også helst om det de forstår seg best på. Dessverre blir leserne også preget av hva de leser. Shit in, shit out.

Ditt liv, dine foreldres liv, eller andre du kjenner kan være mindre verdt enn samfunnets behov for å spare penger, hvis Finansdepartementets bestemmelse og anbefaling skal bli stående. Denne «handlingsregelen» står på 425 000 kroner pr år. (NB: Det er som tidligere nevnt flere priser.)

For noen politikere er slike «handlingsregler» viktigere enn verdimessige prinsipper. (Mer: Norsk forfall.)

Hva mener du?

[polldaddy poll=3303821]

Mer om helse:

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 3. juni.

  1. Ikke perfekt, men det beste vi har.
  2. Bytt ut folket.
  3. Kom med svartelistene.
  4. FrP snur.
  5. Propagandaminister uten ryggrad.

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Relatert:

Vårt Land: Sunniva Gylver: Jeg har selv hatt sugerøret dypt nede i statskassa. VG: Viljen til å betale skatt kan få seg en knekk. TV 2: Kreftsyke Therese er gitt opp av legene i Norge. Betaler selv for behandling i Kina. VG: Måtte betale kreftundersøkelse selv. (Eller kanskje: Ektemannen til  tidligere minister måtte også betale selv. Eks-ministeren oppdaget realitetene: Vanskelig å finne informasjon om rettigheter og Fritt sykehusvalg.) TV 2: Helse-Norge: -Noen må velges bort. vl.no: Hissige reaksjoner på sykehusprioritering. VG: Frykter kamp om helseressurser kan forårsake lidelser og dødsfall. VG: Siv Jensen: Etisk forkastelig å sette prislapp på menneskeliv.

Hvor mye er livene verdt, i lys av den gjeldende veilederen?

TV 2: To personer knivstukket ved Oslo S. TV 2: Mann falt fra fjerde etasje i Halden.  TV 2: Beate (48) hadde HIV i 15 år uten å vite det. TV 2: Mann kjørt til Ullevål sykehus med alvorlige hodeskader.

FrP: For langt fra ord til handling?

Etter FrPs landsmøte stiller enkelte i media spørsmålet om det er noen slags uenighet mellom Siv Jensen og Carl I. Hagen. Eller mellom på den ene siden de som har det travelt med å få makt, eller er fornøyd med å ha makt, og på den andre siden de som er fornøyd med å få oppmerksomhet. (Mer: Grasrota mot ledelsen i FrP.)

I tilfelle det er noen «knute på tråden», så er den mellom Siv Jensen og hennes strategisjef Geir Mo på den ene siden, og landsmøtets flertall på den andre siden. Det viktigste man kan trekke ut av «landsmøteopprøret» er at FrPs representanter nå faktisk har all makt selv til å bevise eller motbevise om de er til å stole på i det de sier.

Faksimile VG.

Vil de fornye eller lure Norge?

Flere talsmenn for de som sto på flertallets side da ledelsen ble påført tap, fremhever i VG at det er viktigere å stå på «partiets hjertesaker», «partiets primærpolitikk», «våre viktigste saker», enn å ha maktposisjoner (i kommunene). Særlig er det to saker som er uspiselige for FrPs landsmøte, selv om de er i maktposisjon i kommunene det gjelder: FrPs representanter skal ikke stemme for eiendomsskatt eller bompenger:

«På landsmøtet i helgen sto hele ti fylkeslag bak et forslag om å stramme inn reaksjonene mot partifeller som bryter med partiets nulltoleranse for blant annet eiendomsskatt og bompenger

Dersom man skal tro flertallsrepresentantene, blant dem FrPs stortingsrepresentanter Per Willy Amundsen, Kenneth Svendsen og Bård Hoksrud, så mener de partiet må reagere strengere mot partifeller som bryter med partiets politikk, særlig innen signalsakene eiendomsskatt og bompenger.

«Ledelsen må ta det på alvor.» … «Makt betyr ikke alt.» … «Noen saker er ufravikelige …», «Problemet har vært at vi har blitt uklare, fordi enkelte går med på ting som bryter med våre viktige saker.» …

Prøven på om FrP-representantene virkelig mener det de krever, vil først og fremst stå i deres egne lokallag og fylkeslag.

Hvordan har de selv reagert mot partifeller som har stemt for de påstått ufravikelige sakene, eiendomsskatt og bompenger? Kommer de selv til å reagere strengere mot FrP-representanter i kommuner som stemmer for (eller har stemt for) budsjettforslag der eiendomsskatt inngår, eller veiplaner der bompenger inngår? Eller er det bare tomme ord for å fortsatt fri til  protestvelgerne?

Koker det ned til at de ti fylkene/fylkeslederne, og andre som står bak kravet om strengere reaksjoner, bare har det i kjeften, men ikke har evne til å handle selv om de har makt til det?

Hvordan er tilstanden i ditt fylke: Har noen FrP-representanter stemt for eidendomsskatt eller bompenger i fylkene som krevde strengere reaksjoner?

Hvis fylkeslederne i Akershus, Sør-Trøndelag, Nordland, Buskerud, Østfold, Hedmark, Oppland, Telemark, Finnmark og Aust-Agder (og eventuelt andre som sto bak kravet om strengere reaksjoner) selv har tilfeller i egne fylker der de ikke har reagert strengt, må deres egne ord om å være tøffe ha null troverdighet. Da har de selv vist at de mangler handlekraft når de selv har makt til å gjøre noe, og helst bare har det i kjeften.

Selv Siv Jensen forventer at FrP-lagene selv rydder opp blant sine egne representanter som har stemt for eiendomsskatt, slik de faktisk har makt til, ved å blant annet foreslå eksklusjon eller suspensjon, eller reagere på andre måter. Hvis de ikke gjør som Siv forventer, og som de selv har krevd at sentralstyret også må bli strengere på, så er opprøret bare et spill for galleriet. Eller for å appellere til protestsegmentet i velgermassen.

Oversatt til praktisk politikk må det bety at valgløftene til disse FrP-erne da ikke er til å stole på?

For deres egen del er fordelen at de selv har makt til å gjøre noe med det i egne rekker. Men er de i stand til å gjøre noe med den makten de har til det, eller vil de helst bare ha oppmerksomhet? Eller egentlig beholde både protestvelgerne og maktposisjonene?

(Valganalytiker Svein Tore Marthinsen skriver mer om FrPs problem.)

– – –

[polldaddy poll=3110224]

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 26. april.

  1. Død etter politirot.
  2. Grasrota mot ledelsen i FrP.
  3. Rådmann fikk mer lønn – og mindre ansvar.
  4. Imamutdanning på islamistenes premisser.
  5. Ulikhet for loven.

Bloggurat
Blogglisten

Twingly BlogRank

I blogginnlegget «FrP mister seg selv«, skriver Svein Tore Marthinsen meget interessant om kampen i FrP mellom å skaffe seg maktposisjoner og kampen for idealene og velgerne.

Imamutdanning på islamistenes premisser

Oppdatert 31. mai. FrP snur og er for imam-skole. FrPs talsmann Tord Lien hevder han ikke visste at FrP for et år siden omtalte dette som snikislamisering. vl.no).

– – –

Teologisk fakultet har bedt om penger til utvikling av et program for utdanning av imamer.

I Universitas står Trygve Wyller, dekan ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo (UiO), frem med kun ensidige, positive momenter omkring dette, og uten å nevne eller drøfte andre momenter. Heller ikke at en imam er mye mer enn en  religiøs leder. En klar stryk dersom det hadde vært eksamen.

Faksimile fra Universitas.

Å erstatte alle bakstreverske og håpløst gammeldagse imamer med norskutdannede som respekterer liberale vestlige verdier, kan sikkert virke forlokkende, men er det egentlig det dette tilbudet kan bidra til?

Eller kan det bidra til at flere bakstreverske imamer får en høyere status og en slags offisiell godkjennelse av den blandingen av politisk, samfunnsstyrende, lovtolkende og religiøs virksomhet de måtte finne på å bedrive i sin menighet?

Både Islamsk Råd Norge og Muslimsk Studentersamfunn stiller seg positive til en slik utdanning, skriver VG. De nevner ikke at Islamsk Råd Norge krever (forutsetter) at ingen fag skal være obligatoriske for å kunne ansettes som «norsk imam» og at utdanningen kun skal være en bred grunnutdanning. I tillegg krever de at imamene skal utdannes («spesialiseres») i sine egne menigheter, og at menighetene selv står fritt til å ansette norskutdannede imamer eller imamer fra andre land.

Det vi ønsker er ikke en spesifikk imamutdanning, men et islamstudium med bredt nedslagsfelt som er åpent for både kommende imamer og andre. Spesialisering og videreutdanning som imam foregå innenfor de enkelte trossamfunnene, sier generalsekretær i Islamsk Råd Norge Shoaib Sultan.
Han ser ikke for seg at emner ved UiO blir obligatorisk for imamer som ansettes i norske moskeer.

– Trossamfunnene må selv bestemme hvem de vil ansette som imam. (Universitas.)

Det tilbudet Shoaib Sultan her fremstiller det som om han og Islamsk Råd Norge ønsker, finnes allerede i dag, men vi har kanskje ikke fått vite den egentlige grunnen til at noen da tilsynelatende slår inn åpne dører for å få en imam-utdanning på plass.

Faksimile fra UiO sitt studietilbud.

(Studiebeskrivelse.)

Det skal altså ikke stilles krav til at imamer må ha noen obligatorisk minimumskunnskap og forståelse av norske og vestlige normer og verdier, slik AP foreslo i fjor da de avviste forslaget om norsk imamutdanning?

Et slikt studietilbud kan lett bli en åpen dør for enda flere utenlandskutdannede imamer og imamstudenter som ellers ikke ville ha fått oppholdstillatelse på spesialistregelen. Og da er mye av hensikten med tilbudet (begrunnelsen) borte.

Universitetet i Oslo kan raskt kunne komme opp i problemstillingen hvordan de skal stille seg til å godkjenne og innpasse utenlandsk utdanning og imamkompetanse relatert til studietilbudet.

Hva om menighetene sender «sine imamstudenter» til såkalt spesialisering og videreutdanning ved skoler i andre land, der de blir like forvrengt som de farlige imamene dette norske tilbudet liksom skulle demme opp for?

Hvis imamstudenter skal nektes å studere i utlandet, og ikke få godkjent studiene i kombinasjon med utdanning ved Universitetet i Oslo, så kommer kanskje ropene om rasisme fra Islamsk Råd Norge og Muslimsk Studentersamfunn?

Skal utdanningstilbudet bare være et tilbud for at imamspirer skal kunne sanke studiepoeng og få en akademisk godkjennelse å vise til utad i samfunnsdebatten på det de driver med i menigheten, langt utenfor Universitetets kompetanseområde?

Den tidligere misjonæren for World Islamic Mission, Abid Q. Raja, argumenterte med at imamene måtte få mer respekt i samfunnet, og det ville de få ved å opprette et norsk studietilbud. (Mer: Et skritt tilbake.) Står ikke dette i motsetning til det sekulære samfunnet Norge er blitt, der  presteskapet ikke lenger har den makt og respekt som Raja nå vil innføre for imamer?

Skal det i det hele tatt ikke tas hensyn til at en imam slett ikke er som en moderne norsk prest, uten makt og status, men heller en mektig livsrådgiver med en religiøs og tildels verdslig makt som vi i Norge må tilbake til før reformasjonen for å finne en slags parallell til?

Det blir opp til UiOs ledelse å godkjenne eller forkaste forslaget.

Flere innlegg om islam:

 

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 21. april.

  1. Førerkort – ingen lek for barn.
  2. De som gir alt.
  3. Ulikhet for loven.
  4. DU får regninga for askeproblemene.
  5. Flere synder.

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Se også bloggen «En skeptikers tanker» om dette.

Relatert:

Frankrike går motsatt vei og strammer inn for islamistene.

TV 2: Fransk forbud mot niqab også for utlendinger.

Belgias parlament stemmer over burkaforbud i det offentlige rom.

40 prosent av britiske muslimske studenter vil innføre sharialovgivning og hver tredje støtter religiøse drap (vl.no).

VG: Dansk Muhammed-tegner legger ned pennen.

VG: Norsk-kurdere drapstruet etter å ha brent deler av Koranen.

Maktmisbruk

Oppdatert 28. september. Mer maktmisbruk. Journalister truer med å skrive negativt dersom de ikke får presset gjennom viljen sin. (VL.)

– – – – –

Politikere, presse og politi har ulike maktroller i et demokrati. Hva skjer når noen blander de ulike maktrollene for å beskytte egne interesser?

Man kan ikke gi politifolk like stor aksept for å drive med «snusk» som andre i samfunnet. Dette av den enkle grunn at politifolk i kraft av sin stilling forvalter en makt og maktmidler som krever en helt annen tillit enn hva folk i maktløse stillinger behøver. Om de er papirflyttere eller «på gata» spiller ingen rolle for hvilken tillit de trenger å vareta.

Faksimile VG.

(Hvor går grensen for politifolk. Ved å kvittere ut en sivil politibil i fylla på vei hjem fra fest eller må det bevises at vedkommende selv kjørte bilen for å kunne avslutte arbeidsforholdet?)

– – –

Fysisk styrke blir prioritert for de som er blitt og får bli politi. (Norsk Politi, nr 1/2010.) Har det skjedd på bekostning av etikk og moralsyn? Enkelte er kanskje mer opptatt av fotobokser enn av politifolks etiske standard? Hvem skal i tilfelle rette kritisk blikk på slike forhold? Skjuler kameraderi mørketall?

Faksimile NRK.

Før påske sendte en debattant nedenstående kommentar til et tidligere blogginnlegg om politi som begår alvorlige lovbrudd.

Det som debattanten påpeker er prinsipielt interessant, nemlig om journalister som beskytter egne partifeller. I dette tilfellet en journalist og tidligere utvalgsleder for AP  som hevdes å beskytte sin partifelle og muligens flere medansvarlige politikerkollegaer.

Flere har tidligere tipset om noen av de samme personene og gitt meg linker som ikke er gjengitt her, men som har gitt informasjon om interessante og etisk betenkelige forbindelser mellom lokalavisredaktør/-journalist og noen som har ulovligheter å skjule i offentlige verv. Også en journalist som selv hadde et politisk lederverv i AP og kan være medansvarlig mens de påståtte alvorlige ulovlighetene i kommunen fikk foregå.

«Saka med en ikke heilt lovlydig lensmannsbetjent, likner på ei sak med lensmannsbetjent Odd Harald Fossland. Skal i retten snart i ei pengestrid (… forkortet).

Det er litt moro at den kanskje ikke særlig mindre “korrupte eller suspekte” Olav Kuvås er advokaten hans. Litt av ein skurk som har hatt mange dobbeltroller, dels ulovlig, i kommunal forvaltning og som verge/advokat for personer under kommunens “omsorg”. Flere anonyme kilder som avisa Sør-Trøndelag kjenner til, kan bekrefte det, men de beskytter også noen av forbindelsene sine.
Derfor skriver de ikke om tilfeller der Olav Kuvås som advokat har hatt oppdrag han etisk sett, og etter div lovverk ikke skulle ha hatt samtidig med at han sjølv hadde andre roller. Redaktør Anders Morken i avisa Sør-Trøndelag vil ikkje skrive negativt om sine tidligere eller søstera Catharina Morken sine eigne partifeller.

Ingen har kontrollert han advokaten Olav Kuvås fordi han sjøl har vært med i kontrollorganet. Eller så har kompisen hans, lensmannsbetjenten Odd Harald Fossland, vært med i kontrollorganet og foreslått at det ikkje skal kontrolleres når noen i “maktmafiaen” i Skaun kommune er innblanda i mulige ulovligheter. Litt av et radarpar. Trur ikkje andre kommuner er like ille som Skaun.
Sjølv den nyansatte lensmannen takka nei til å ta jobben.

Sjå meir i linken: (slettet)»

Isolert sett og i nasjonalt perspektiv er slike lokale saker små og uviktige, men det som er viktig er det prinsipielle.

Hva taper demokratiet når enkelte blander roller og makt som skulle ha vært delt mellom presse, politi og politikere?

Vil større kommuner og færre små lokalaviser kunne bidra til å endre maktforholdet til gavn for demokratiet?

[polldaddy poll=3012096]


Mest lest på Norske forhold sist uke, pr 6. april.

(Det har ikke vært publisert nye innlegg på bloggen i påsken.)

  1. Påskestengt i øverste etasje.
  2. Morsomme overskrifter, episode 2.
  3. Slett ikke nok.
  4. Ting du ikke skal få vite om kommunesnusk.
  5. Bukken og havresekken, igjen og igjen.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer politi:

Hvorfor holde tilbake sannheten?

TV 2: Politiet i Vestfold anmeldes til spesialenheten.

TV 2: Tidligere lensmann dømt for voldtekt. VG: Tidligere lensmann dømt til fengsel for voldtekt. (Begått mens han var politi.) TV 2: Politi innrømmer å ha startet ti branner, innbrudd og forsikringssvindel. VG: Politijurist suspendert etter promillemistanke.

TV 2: Vil henlegge saker for å spare penger.

 

VG: Politileder suspendert. Prøvde å slette egen parkeringsbot. TV 2: To menn etterlyst etter trusler mot journalist i pengetrøbbel.

Alvor bak farsen

Oppdatert 18. februar. VG: UD visste om kontakten med Forsvaret.

15. februar. Forsvarsministeren sa for noen dager siden at deltagelse i private operasjoner er uakseptabelt (VG).  Hva hun bare sier teller ikke dersom hun ikke gjør som hun sier.

Nå har Forsvaret konkludert med at de ikke ønsker å reise sak mot soldatene. (TV 2, VG: Forsvaret reiser ikke sak mot marinejegerne.)

Dersom Forsvarsministeren ikke presiserer reglene (tolker innsnevrende i rundskriv e.l.)  har vi fått politisk aksept fra regjeringen for at ansatte i Forsvaret (politi, etterretning, embedsmenn) er til salgs eller kan tilby sine tjenester gratis til de private nettverk de sympatiserer med, på fritida.

– – –

Stadig nye påstander fra Khalid Skah kan bidra til at kritikken mot norske soldater og myndigheter får et farsepreg. Han hevder norske myndigheter tok fra ham barna fordi han er muslim og at spesialsoldater dopet ham ned. Han står selvfølgelig fritt til å tro og påstå hva han vil, men uten dokumentasjon vil de færreste tro ham.

I Skah-saken var det strid mellom to private parter om barn, og to land hadde ulikt lovverk, rettspraksis og syn. Saken om private nettverk og bruk av soldater dreier seg om mye mer alvorlige ting enn at to barn ble gjenforent med sin mor i Norge. Det er en helt annen debatt.

Den prinsipielle debatten er ennå ikke tatt: Hva kan norske spesialsoldater drive med i fritiden? (Mer i innlegget: Rett fokus.)

Er det greit at norske militære tar oppdrag som leiesoldater? Selv om Forsvarssjefen har gitt instruks om at slikt overhodet ikke skal foregå på noen som helst måte?

Og hva med norske nåværende eller tidligere politifolk som deltar i private nettverk med kunnskaper og informasjon de har tilegnet seg i en betrodd offentlig stilling?

Hadde det vært greit om daværende Kripos-sjef og muslim Ola Amir Thune deltok i et privat nettverk med de han sympatiserte med på fritiden, også hvis de var muslimer og hadde andre interesser enn «norske»?

Hadde det vært greit om norske soldater og politifolk hjalp marokkanske Khalid Skah, som er muslim, i stedet for norske Anne Cecilie Hopstock?

Om betalingen skjer i form av betalt ferie eller på annen måte, eller om de gjør det gratis, er ikke hovedpoenget.

Er det også greit at norske soldater tar private oppdrag både i Norge og i andre land? Da må vel muslimer i Forsvaret få lov til å dra til Afghanistan og kjempe hellig krig i fritiden?

Hvis man ikke ser prinsipielle motforestillinger mot slikt når norske soldater gjør det, så tenk det motsatte: Hva om for eksempel et russisk oljeselskap sendte inn soldater (i fritiden) i norsk område for å ta kontroll over ressurser det er strid om og sikre det som etter selskapets syn, og eventuelt en kjennelse i russisk rett, hevdes å være deres?

Kan det også tenkes at norske myndigheter ville ha reagert dersom en privat russisk part benyttet leiesoldater til å hente noe de ønsket å få kontroll på?

Den type reaksjon som blir mot de norske involverte i Skah-saken vil sette en standard for hva som er akseptabelt for Forsvars-, etterretnings- og politiansatte man har i sine private nettverk.

Hvis det er greit at tjenestegjørende i det norske Forsvaret er til salgs så er det vel like greit at norske politifolk er til salgs? Eventuelt om de også gjør oppdraget gratis for noen de kjenner eller sympatiserer med, men unnlater å hjelpe andre i tilsvarende situasjon?

Den prinsipielle debatten er for viktig til at man kan avfeie den med at «Skah er en tullebukk og soldatene og det private nettverket av nåværende og tidligere ansatte i politi og Forsvaret reddet barna».

 

Mest lest på Norske forhold siste to dager, pr 10. februar.

1. Avslørt.

2. Skritt for skritt.

3. Spillet er i gang.

4. Krekar – Norge 5-0

5. En dyr pupp.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Vårt Land,

TV 2: Faremo vil skjerpe reglene etter Skah-saken.

TV 2, Vårt Land: En av offiserene er foreslått til Krigskorset med sverd.

 

Debatt om straff

De som gjør noe ulovlig må straffes. Det er det lite uenighet om i Norge. Og alle er uskyldige til det motsatte er bevist. Den er det ikke like stor enighet om. Ryktebørsen og sladder dømmer ofte uansett.

Derimot er det stadig noe uenighet rundt hva som skal være lovlig/ulovlig, hva som skal straffes av samfunnets maktorganer og hvordan straffen skal være. Hva med overgrep begått av myndighetene?

  • Hva er straff som fortjent, og hva er riktig nivå. Den debatten vil vi alltid ha. Stortingspolitikerne vedtar lovene, men hva mener du? Her har du muligheten til å si din mening!

Samfunnets normer endres over tid. Det oppstår nye fenomener som ingen hadde tenkt på da lovene ble vedtatt og så videre. Ting som flertallet tidligere mente burde være ulovlig, blir kanskje mer akseptert og etter hvert lovlig.

Før 1989 var det for eksempel ulovlig å innføre og bruke skateboard i Norge. Noen vil kanskje forby det igjen, i alle fall enkelte steder?

Før 1972 var det ulovlig å ha homofil sex. Noen mener homofile bør nektes å holde hender på gata i Norge. I alle fall enkelte steder.

  • Bør alle menigheter selv bestemme om de vil ansette en homofil prest, eller skal samfunnet med maktmidler (straff) beskytte vedkommende mot diskriminering?
  • Kan det norske forsvaret (staten) for eksempel ansette en homofil imam dersom noen søker på en utlyst imam-stilling, eller skal religionsutøverne få avgjøre?

Noe er man i Norge enige om at man ikke skal la regulere av lovverket og offentlige myndigheter, men overlater det til personer, organisasjoner, media, bedrifter, borettslag, menigheter etc å ordne opp selv.

  • Hvor langt skal bedrifter ha rett til å bestemme over hva ansatte får bruke bedriftens dataanlegg på, og hva slags straffer er det rimelig at de kan gi? (Sverige: Ansatt besøkte Facebook, blogger, shoppingsider og kontaktsider med lettkledde kvinner i arbeidstiden. ÖP.)

Ekteskapelig moral eller seksualmoral er et område som norske lovgivere har et litt ambivalent forhold til. Noe er privat, noe er myndighetenes oppgave.

  • Skal en kvinne som oppgir uriktig barnefar straffes eller er det en rettighet en kvinne skal ha å kunne gjøre slikt?
  • Skal nye landsmenn i Norge ha rettigheter som kultur, religion eller overtro har gitt dem i andre land?
  • Skal en maktperson ha flere rettigheter eller forpliktelser enn en vanlig borger?
  • Er det riktig å gi kriminelle utlendinger lavere straff fordi de ikke snakker norsk?
  • Hvilken straff skal folk som helt eller delvis er under det offentliges tilsyn og pleie ha, og i hvilken grad er de som skal passe på dem ansvarlige for at de har tilgang til for eksempel våpen?
  • Skal drap begått med bil straffes lavere enn drap begått på annen måte?
  • Noen har stjålet klimakvoter som er solgt videre (TU). Eller har de stjålet?  Hvor har de stjålet det, og  hvilket lands lover skal eventuelt brukes? Hva om landet ikke har godkjent eventuelle internasjonale avtaler på området?
  • Noen har samlet inn penger og gitt svært lite til formålet. I dag er det frivillig om organisasjoner vil la seg kontrollere. Trengs det lovendring?

Skah-saken har aktualisert problemer knyttet til barnebortføringer til land som ikke har anerkjent de samme rettsregler som Norge. Hva skal man da forholde seg til? Hvem har mest rett?

Skal barns rettigheter respekteres like mye som voksnes?

  • Hvorfor skal ikke skolebarn ha samme beskyttelse av arbeidsmiljøloven som voksne? Burde rektorer straffes for å ikke følge opp kamp mot mobbing og brudd på arbeidsmiljøloven i samme grad som en virksomhetsleder der voksne rammes?

Og hva med dyr? Er det greit å pierce kjæledyr når det er lov til å gjøre slikt mot sine barn? Eller skal en katt ha bedre vern enn et menneskebarn mot denslags?

Hjelper det hva du mener da? Politikerne lar seg påvirke av samfunnsdebatten. Så da spørs det hvem de hører mest på.

 

[polldaddy poll=2647343]

Mest lest på Norske forhold siste to dager, pr 4. februar.

1. Morsom overskrift.

2. Rett fokus.

3. Råd til å miste.

4. En ny Hamrén.

5. Tror svineinfluensatiltak var til liten nytte.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

TV 2: Fritt frem for våpen i norsk høyrisikofengsel.

VG: Rømte asylsøkere tilbake.

VG: Aktor ber om sju års forvaring for halliktiltalt. VG: Medtiltalte til rømt kokainfange var uvitende. VG, TV 2: Ti års fengsel for knivdrap i Lillehammer. VG: Jente (17) og gutt (19) tatt for bilran i Skien. VG: Bløffet om tissepause. VG: Fengslet etter drap på kjæresten. VG: Etterforsker mistenkelig dødsfall i Asker. TV 2: Fire pågrepet i aksjon mot Hells Angels. TV 2: (Familien til antatt bortføringsoffer avviser teori om tvangsekteskap.) VG: Bingo ranet i Bergen. TV 2: Varetektsfengslet etter skyting i Røyken. TV 2: Notoddenkvinne ble kvalt. VG: Politiaksjon mot Hells Angels. TV 2, VG: Etterlyser antatt bortførte Faiza Ashraf. TV2: Avhører pågrepne etter skyting på Romerike. VG: Tre års fengsel for narkohandel i Kristiansand. Vårt Land: Valle-prest gikk med våpen. VG: Valle-prest nekter for trusselbløff. VG: Kvinne må i fengsel for knivstikking i Stavanger. VG: Svensk politi vil analysere bevis i Therese-saken. TV 2: Kidnappet kvinne var tilknyttet belastet miljø. VG: Kidnappet kvinne forsøkt dratt inn i bil tidligere. VG: Mann skutt fra forbipasserende bil. TV 2: Siktet for å ha drept kjæresten på Notodden. VG: Vil kreve dobling av straffene etter klokkerdrap. VG: Kidnappingssiktet hevder å ha planlagt sexlek med prostituert. VG: Hells Angels-medlemmer pågrepet for utpressing. TV 2: Siktet hadde skrevet håndjern på huskelapp. VG: Kidnappet kvinne ble trakassert. TV 2: Vitne så kidnappingen i Bærum.

VG, 2, 3: (Kvinne bortført.)

Vårt Land: Barnehager får ikke vite om utlendingers overgrep. VG: Vil varetektsfengsle 13 tyverimistenkte. VG: Ingen straffes for å ha tent på Lasse. -Ble tent på fordi jeg er homofil. TV 2, VG: Ung kvinne sporløst borte. Trolig kidnappet. VG, TV 2: (Filmet etter angivelig voldtekt. Husker ikke.) VG: Fant våpen og store mengder tyvegods etter razzia i rumensk miljø i Oslo. VG: Partnerdrapforskning lagt på hylla. TV 2: 261 000 fartssyndere slapp bot fordi politiet ikke fritt får benytte Vegvesenets førerkortbilderegister (som forøvrig er opprettet med et annet formål enn til politiets bruk).

 

Merkelig folkeparti

Oppdatert 10. februar. VG: Sponheim spår politisk død for sentrum.

9. februar. (SP ønsker styrket sentrum. Regjeringens hestehandlere trenger spillerom, og fisker mot et «sentrum» der KrF og V kjemper mot sperregrensen.)

– – –

Kristelig Folkeparti er i krise og leter etter veien videre. Veien videre til hva, kan man spørre. Hva vil de oppnå? Hvilken retning vil de gå?

Partiets lokalpolitikerkonferanse ga ingen klare svar i så måte. Tvert i mot kan de ha skapt usikkerhet i den lille rest av kjernevelgere som er igjen.

Og det sier mye om hva KrFs største problemer er:

  • De har ingen andre visjoner enn drømmen om mangedoblet oppslutning.
  • De fabler om et sterkt sentrum som ikke eksisterer.
  • Ledelsen ser ut til å virre i blinde og sende samarbeidssignaler i ulike retninger samtidig.
  • I tillegg har de ingen saker som fenger i et omfang at det kan omtales som et folkeparti og ikke en splittet sekt.

Den ene nestlederen forteller i en partipressekonferanse at de drøfter venstresving. Samtidig åpner de for FrP-samarbeid. Enten den ene retningen eller den stikk motsatte. Hva konklusjonen kan bli, virker å være helt åpent.

Den andre nestlederen skaper sjokk blant partikolleger og velgere ved å lansere skrinlegging av en rekke av partiets forutsigbare kjernesaker. Partiets motstand mot homofile ekteskap:

Faksimile fra VG.

Partiets Israel-forsvar:

Faksimile fra TV2.no

Og flere andre saker.

Det er tvilsomt at det kan være soloutspill. Mer sannsynlig står flere med henne bak ønsket om å leve opp til navnet og bli et «Folkeparti» med 10-15 prosent oppslutning. De vet bare ikke helt hvordan, annet enn at de tror de må vrake mye av det som skaffer dagens velgere, som kan identifiseres med første del av navnet «Kristelig»?

Det virker som om en samlet partiledelse åpner for å vrake bekjennelseskravet. Man trenger ikke være «kristelig» for å få verv i partiet. Dette må forstås som å primært være rettet mot muslimer.

Samtidig sender andre i partiet stikk motsatte signaler ved å gå offensivt ut i den betente Muhammed-karikaturdebatten.

KrF drømmer om et sterkt sentrum, men hva er sentrum egentlig? Er visjonen å være midt i mellom blokkene som har egne klare meninger?

Hva mener du, sentrumspolitiker? Jeg mener midt i mellom AP og H/FrP, uansett hva de måtte mene. Jeg står i midten. Vått eller tørt, varmt eller kaldt, sosialist eller liberalist, stat eller individ, monopol eller valgfrihet, offentlig eller privat ansvar … Sentrum er hverken det ene eller det andre, men i midten … Der omtrent ingen velgere er.

Kristelig Folkeparti gjorde sitt dårligste stortingsvalg i 2009, med 5,5 prosent oppslutning. Dagfinn Høybråten ser ut til å sitte trygt. I motsetning til forgjengeren Valgerd Svarstad Haugland, som måtte gå i 2004 etter et katastrofalt dårlig lokalvalg i 2003 med 6,4 prosent. Ble Valgerd kastet i en uvant bakrus etter at kontantstøtten og regjeringsmakt ga 13,7 % – 9,3 % og 12,4 % i valgene fra 1997 til 2001?

KrF trodde(!) kanskje de hadde vinneroppskriften, og var et folkeparti, men at det var lederen det var noe galt med?

Det KrF først og fremst mangler er ikke en god leder. (Oppdatert: Dette må ikke tolkes som et forsvar av Høybråten som beste lederemne i KrF. Vårt Land, VG: KrFU-leder spår debatt om Høybråtens framtid. TV 2: Vil skifte ut Høybråten.)

Partier har fått oppslutning til tross for sine ledere tidligere. Frem til nå kunne noen kanskje tro at partiet kun trengte en fengende sak å profilere.

Etter de siste utspillene bør det være åpenbart at partiet mangler mer enn det.

De mangler en begrunnelse for sin egen eksistens, en visjon og en tro på hva de vil og hvorfor.

Bortsett fra det er de tydelige på at de gjerne vil ha makt. Sammen med hvem som helst. Og de er villige til å ofre hva som helst, også Kristelig, for å bli et Folkeparti.

Det har de egentlig aldri vært. KrF var et lokalt fenomen fra starten i 1933. Først i 1945 ble de landsdekkende. Allikevel har partiet stått sterkest blant velgerne i et belte fra Agderfylkene til Møre og Romsdal. Å forkaste dem, deres kjernesaker og samarbeidspreferanser for å prøve å tiltrekke seg «ikke-KrF-ere» andre steder, virker som et risikabelt prosjekt, men overrasket er jeg ikke.

Det kunne vært lettere å lede KrF etter kontantstøtte-Bondevik dersom det var mer åpenbart for ledelsen hva som gjorde at KrF kunne fremstå i enkeltes øyne som et «folkeparti». Statsminister Bondevik klarte å gjøre SP og Venstre til taperne i samarbeidet, samtidig som KrF tok hele styringsgevinsten.

Kjell Magne Bondevik var aldri leder i et folkeparti. De hadde en sak som fenget utover menigheten, svake samarbeidspartnere og en heldig fordeling av stemmer som umuliggjorde flertallsstøtte til en annen regjering.

36,9 Jagland ga også en uventet drahjelp fra et AP som kanskje må tilbake til 1920-tallet for å finne samme vilje til å ikke ta makt.

Kristelig Folkeparti fremstår mer som et Merkelig Folkeparti, men mer Merkelig enn Folkeparti.

 

Mest lest på Norske forhold siste to dager, pr 2. februar.

1. Rett fokus.

2. Mot normalt.

3. Merkelig folkeparti.

4. Skandalen vokser, men følges det opp?

5. En ny Hamrén.

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

TV 2: Høybråten: -Hadde vært best om jeg ble informert først. TV 2: Høybråten snakker om KrF-bråket. Vårt Land: Professor Ottestad tror KrF går i oppløsning. Vårt Land: Ber Austnes bli. Vårt Land: «Bordbønn-Austnes» gir seg i KrF. TV 2: Hansen: -Aldri god timing. VG: KrF-politikere mener Hansens utspill var en tabbe. TV 2: Ut av KrF og inn i FrP på grunn av Israelsyn. TV 2: Slår ring rundt Inger Lise Hansen. Vårt Land: Kristin Aase med sterk støtte til Inger Lise Hansen. TV 2: KrF-ordførere vil kaste Hansen. TV 2: KrF-Hansen angrer ikke kontroversielle utspill. Vårt Land, VG: Partihistoriker tror nestleder Hansen bevisst kan ha satt partikarrieren på spill.