Hvem skal beskyttes?

Media oversvømmer oss med detaljer i Birkedalsaken.

Noen vil sikkert gjerne tro at dette er et uttrykk for at vi faktisk har en våken og kritisk presse her i landet som ikke nøler med å avsløre politikeres hemmeligheter, overtramp, selvsentrerte prioriteringer og utslag av kritikkverdig dømmekraft. Ikke for å ta illusjonene fra de som måtte velge å ha høye tanker om idealismen og etikken i pressen i Norge, men denne saken er kun toppen av et isfjell.

Hadde media fokusert like mye på alle saker der politikere og partitillitsvalgte går over sex-grensen, ikke nødvendigvis kun i juridisk forstand, men også moralsk og etisk, så hadde selv de mest kikkerdisponerte i god tid før valget vært lei av slike saker og snudd seg vekk i vemmelse straks de hører en politiker si «vi lover».

Hva som skjer i en seng og i en dusj er interessant nok for de som liker å lese slikt, men hva med oss som liker å vite hvem som visste hva, og at de valgte å la hensynet til egen potensiell maktposisjon overskygge hensynet til mulige overgrepsofre?

Faksimile Aftenposten.

Dagbladet valgte å gå litt utenfor journaliststrømmens vinklinger i en artikkel der de nevnte at det faktisk har vært sex-saker også i andre partier. Kun et fåtall har vært nevnt i media. Assisterende partisekretær i Arbeiderpartiet, Odd Erik Stende, kan ikke si nøyaktig hvor mange eller hva slags type saker AP har hatt. En god begynnelse for å legge saken død, men så plumper han uti med følgende:

«- Jeg kjenner ikke til saker hvor tillitsvalgte eller ansatte i partiet har blitt anklaget, anmeldt eller dømt utover de saker som allerede har blitt omtalt i pressen. Utover dette ønsker jeg ikke å gå inn i disse enkeltsakene av hensyn til de involverte, sier han.»

Jeg kjenner ikke til. Vi vet ikke/ visste ikke. Dette er samme tabbe som FrPs generalsekretær Geir Mo og partileder Siv Jensen nå grilles for. Tiden vil vise om APs Stende grilles like hardt i kjølvannet av eventuelle avsløringer. Trolig er det greit å sende en junior ut i media med meldingen «jeg vet ikke om». En senior som partisekretær Raymond Johansen har ikke nubbetjangs til å si det samme som sin underordnede assistent, Odd Erik Stende, med krav om å ha et fnugg av troverdighet.

Faksimile VG.

(Haakon Lie hadde visstnok sine metoder. Hvilke metoder benytter Geir Mo for å samle informasjon han senere truer med å avsløre i media dersom hans folkevalgte ikke danser etter hans pipe?)

Er media så partipolitisk partiske? Jeg vil ikke bare overfladisk slå fast eller avvise det. Mange har egen erfaring til å bedømme slikt, men media kjenner til saker både om politikere i FrP og i andre partier som ikke er blitt omtalt. Hensynet til vedkommendes privatliv vinner i noen saker over ønsket om et saftig oppslag. Noen blir utvalgt til å beskyttes mer enn andre. Andre kan ofres til media.

Trond Birkedal hadde derimot så høye posisjoner, samt at saken inneholdt så mye «juice» at media raskt valgte å identifisere ham og rulle i gang snøballen.

Og når snøballen ruller dukker det opp saker som gir media nye valg mellom å navngi eller beskytte.

At VG velger å navngi og avbilde en som opplevde seg krenket, får VG eventuelt svare for dersom etiske valg i blodtåka en gang blir vurdert. Burde ikke så unge mennesker, som man kan forvente kanskje ikke overskuer de fremtidige konsekvensene av å stå frem offentlig i media bli gjenstand for en sterkere beskyttelse av både det mediet som først velger å offentliggjøre navnet og alle andre som blindt løper i samme spor?

Nei, kan noen innvende. Det er viktig at navnet på den som setter frem beskyldningene blir offentlig kjent. Den etiske vurderingen er jo allerede ivaretatt av en pressekollega, så da må det jo være greit å støtte seg på den vurderingen og unnlate å vurdere selvstendig?

Samme vurderinger bruker ikke media når mer erfarne og mer medievante politikere vil ha media til å viderebringe et budskap i sakens anledning. Flere aviser har bragt anonyme utsagn av potensielt krenkende karakter om den siktede personen. (DT).

Faksimile Drammens Tidende.

Er det ikke viktig at offentligheten får vite hvem som fremsetter disse karakteristikkene?

– Dette er noe som folk har visst. Han tok ofte med seg unge gutter i alderen 15 — 20 år på hotellrommet. Det har skjedd ved mange anledninger, også i nyere tid, hevder en anonym partikollega i Dagbladet.

Er det ikke viktig at offentligheten får vite hvem som eventuelt visste, uten å foreta seg noe? Og er det ikke viktig at så potensielt krenkende utsagn formidlet via media blir knyttet til navngitte kilder?

Selv om noen er mistenkt eller siktet, er denne karakteristikken en offentlig dom fra en ikke navngitt kilde som dermed svekker muligheten til kontradiksjon og en bredere kildekritikk. Dette gjelder en presse-etikk som er bredere enn et blindt vern av anonyme kilder. Hvem skal beskyttes?

Karakteristikkene media valgte å publisere, om et høyt forbruk av unge gutter, illustrerer også aspektet om å overskue rekkevidden av omtalen. Selv om journalisten skulle finne på å bli presset til å endre omtalen (som blant annet DT måtte), så husker «nettet» for evig tid.

Pressens eget kollegaorgan, PFU, har ikke tatt inn over seg dagens medievirkelighet. Kommer man drassende med en flere år gammel sak som medieorganet fortsatt publiserer på internett, er nok dommen fra PFU at det er for gammelt til å gi en vurdering av om pressen har begått (og hver dag fortsatt begår) brudd på pressens etiske regler.

Da er det redaktørkolleger som skal beskyttes. For de kan vel ikke på samme måte som en tenåring forventes å overskue fremtidige konsekvenser av det de har valgt å publisere?

Redaktørenes dømmekraft bør ikke bedømmes i dag en gang for alle, men også hver dag i fremtiden så lenge de hver dag velger å fortsatt publisere, selv om de en gang kanskje vet mer enn de kan skjule seg bak i dag. Akkurat som enkelte partifunksjonærer og ledere prøver å skjule seg bak, uten at redaktørene lar seg lure.

For dobbeltmoral er vel ikke dobbelt så bra som en enkel moral?

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer:

VG: Siv Jensen fikk kjeft av sine egne. (Forøvrig en fin mulighet for de som er opptatt av partiet, heller enn ofrene, til å prøve å legge ballen død nå, og få fred.)VL, VG: Frp-velgere vender Geir Mo ryggen. En tredjedel av FrPs velgere mener generalsekretæren bør gå av etter den dårlige håndteringen av sex-saker i partiet. VG: FPU-leder Jens Alkesander Simonsen melder seg ut av FPU etter å ha fått utilfredsstillende svar på kritiske spørsmål. VL: Etikk-refs til FrP. VG: Barneombudet: Har etisk ansvar for å melde fra.

VG: (Partileder Siv Jensen slipper foreløpig innkalling til avhør i Birkedal-saken.) VG: (Nå har FPU-lederen sendt tekstmelding til 17-åringen som hevder seg misbrukt, med tilbud om psykologhjelp.) VG: Siv Jensen: -Kan hende burde vi gjort mer. VG: Anmelder Geir Mo og Siv Jensen til politiet. VG: Geir Mo i politiavhør fredag kveld.

 

Annonser

Når partiet fossror

To episoder der politikere har uttalt seg til offentligheten via sin Facebookprofil har fått mediasøkelys nylig. Begge episodene er i media blitt fremstilt som rasistiske, men ingen av de som har fremsatt angivelig rasistiske uttalelser offentlig blir kastet ut av sine partier.

Dog  takler partiene Høyre og Arbeiderpartiet dette helt forskjellig.

– – – – –

Og begge takler det helt forskjellig fra partiet FrP som i følge et raskt søk har kastet ut representanter både fordi de forteller om mer ledende partikolleger som mobber og fordi de lovlig benytter ytringsfriheten.

Siv Gørbitz, Bergen, ble kastet ut av FrP fordi hun varslet om seksuell trakassering fra partikolleger. Og det å ytre uenighet med partifeller i høyere posisjon i media er utkastelsesgrunn i Fremskrittspartiet.

Og, i en annen sak, for angivelig rasisme. Politiet karakteriserte imidlertid ikke saken som rasisme, men det gjorde altså FrP. … (eller ble Ole Elling Aarvik også i realiteten kastet ut fordi han ytret seg kritisk i media om egen lokallagsleder, Anita Gilde, som ble betegnet som en rød og svak leder?) (NRK).

Noen finner det kanskje merkelig at FrP opererer med en definisjon av grov rasisme når de ønsker å kaste ut et  medlem, men en helt annen definisjon når andre i partiet uttaler seg tilsvarende eller beskylder FrP for rasisme. Jeg tror dette har noe å gjøre med om man diagnostiseres som med eller mot ledelsen: Lojal eller autonom.

Forøvrig: Heller ikke FrP vil innrømme at de ekskluderer. De utkastede medlemmene karakteriseres som «aktivt utmeldt». En språklig omskriving av å være uenig med noen høyere oppe i partiapparatet.

– – – – –

Ledelsen i Høyre var raskt ute med å ta fullstendig avstand fra uttalelsene deres varaordfører i Aure, Rita Ormbostad, kom med om det norske bidraget til Eurovisjonens sangkonkurranse, Melodi Grand Prix. Varaordføreren selv gikk også ut med en unnskyldning. Partiet sentralt har imidlertid, i alle fall ikke synlig for oss utenforstående, lagt seg bort i hvordan partiet lokalt takler saken. Lokalpolitikeren, som forøvrig startet eget parti i 2003, Omegaaksjonen, meldte overgang til Høyre først i 2007. Dette fordi, som hun uttalte til Tidens Krav:

«– Etter fire år i politikken i Aure ser eg at det er Høgre eg oftast er enig med og samarbeider med. Dei har også støtta meg, og hjelpt meg utan å stille krav om å få noko tilbake. Dei tenker likt med meg i mange samanhengar.»

Nå vel. Det var det med å tenke likt da.

-Gi meg heller samer … skrev Høyres varaordfører, på Facebook.

Over til en sametingsrepresentant for AP.

 

Faksimile NRK.

Arbeiderpartiet hadde en episode med sin sametingsrepresentant, Anders Mathisen, som skrev på Facebook at Holocaust var udokumentert løgn.

AP valgte å prøve å vri saken over på formaliteter. Samtidig som partisekretærene  i kraftige ordelag stemplet sin partikollegas utspill som totalt uakseptabelt i  AP, partisekretær Raymond Johansen karakteriserte sin partikollegas utspill som nazi-inspirert visvas, hevdet de i ulike medier at vedkommende ikke var medlem i AP, og faktisk ikke hadde betalt sin kontingent på mange år.

Først uttalte imidlertid partisekretær Raymond Johansen at han oppfordret partikollega Mathisen til å melde seg ut av AP. Samme dag meldte NRK at den samme Anders Mathisen også er styremedlem i et AP-lag i Oslo.

Faksimile NRK.

Og dagen etter kom ulike personer i AP med ganske ulike versjoner av en historie om at deres representant på formalistisk vis kan sies å ikke være medlem i AP. Dermed slapp liksom partiet glatt unna å foreta seg noe.

Han hadde ikke betalt kontingent på mange år, fortalte APs gruppesekretær Willy Ørnebakk til media. Den historien skulle liksom distansere den nazi-inspirerte partirepresentanten fra Arbeiderpartiet?

Faksimile VG.

Han hadde ikke betalt på flere år fortalte AP til andre media, samtidig som assisterende partisekretær Odd Erik Stende informerte om at: «– Kontingenten hans var gyldig frem til høsten 2010, men siden har ikke Mathisen fornyet sitt medlemskap i Arbeiderpartiet.»

Faksimile Nordlys.

«Ikke betalt på mange år» var egentlig en kreativ omskriving av det faktum at det er kun et par måneder siden han unnlot å fornye sitt AP-medlemskap. Er det fortsatt slik at journalister ikke stiller spørsmål, men blindt gjengir slikt når partisekretærene forteller dem sannheten, formidlet via en eller annen journalist?

Og fremdeles er den, i følge APs egne, nazi-inspirerte AP-representanten, som altså ikke er AP-medlem og angivelig ikke har betalt kontingent på mange år (?), styremedlem i et AP-lag tilknyttet Oslo AP! Nå er det riktignok noen som har utvist mer kreativitet når de regner medlemmer og hva som er «å ha betalt kontingent», men selv Jonas Gahr Støre (som er styremedlem i Oslo AP) får problemer med å på en troverdig måte forklare hvordan dette henger sammen.

Frykten for å få medieoppslag om at de har ekskludert en representant som angivelig er totalt uenig med APs verdigrunnlag får Jonas Gahr Støre og hans kolleger til å fremstå som patetiske formalister med et reelt forklaringsproblem omkring formalismens utslag.


Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer:

VG: Holocaust-fornekter ikke AP-medlem.

Annonser