Spare seg til fant

Noen har låst fast sin begrepsforståelse i at all disponering av statens penger innenlands er forbruk. Dermed blir også investeringer med en levetid på 40 eller 100 år fremstilt som å bruke opp pengene. Det skapes en falsk motsetning mellom å investere i infrastruktur for fremtiden og å ikke bruke opp ressursene i dag.

  • Påstanden er: «De som vil investere i langvarig infrastruktur, bruker opp pengene som tilhører fremtiden. Det er uansvarlig.»

Foto: Jernbaneverket

Noen av de samme som bruker denne begrepsforståelsen har også prøvd å late som om å bruke opp pengene på drift i dag er det samme som å investere i fremtiden.

  • Påstanden er: «Det er ingen forskjell på å investere i langvarig infrastruktur som skolebygg, veier og jernbane og å bruke pengene på å øke driftsforbruket i offentlig sektor innen barnehage, skole, barnevern og omsorg. Offentlig forbruk er ansvarlig bruk av oljepengene.»

Dermed blir det en politisk drakamp mellom å investere eller bruke opp «oljepengene» i de årlige budsjettene. Der har de fagorganiserte sine krav om stadig mer offentlig forbruk. Krav som de har betalt med valgkampstøtte for å få gjennomslag for. Regjeringen har ikke råd til å si nei til fagforeningskrav som er «investering i eget gjenvalg». Da blir det lettere å kutte litt i investeringer i veier, jernbane og annen infrastruktur.

Det som først og fremst står i veien for å investere mer av oljepengene i infrastruktur med lang levetid, er at i statsbudsjettet blir både investeringer og drift sett på som å bruke opp pengene.

Konsernøkonom i DnB, Nils Terje Furunes mener vi bør gå gjennom hvordan vi bruker offentlige penger i Norge. Han vil skille ut investeringsutgifter, og tegner et skille mellom det å bruke opp oljepenger og det å omdisponere dem.

– For når man bygger en ny jernbanestasjon på Lysaker, bruker man ikke opp pengene. Det som skjer er at formuen omplasseres, sier Furunes.

Han minner om at alle aktører ellers i samfunnet skiller mellom investeringer og drift, – unntatt staten. (NRK).

Samtidig som forfallet i infrastrukturen har blitt rekordstort, så har konsulentregninger og antall ansatte i departementer og direktorater økt enormt de siste fire år. Dersom utspillet fra SPs parlamentariske leder om statlig stillingsstopp hadde vært mer enn et pressmiddel i forhandlingene, så kunne det vært håp om å vri bruken av oljepengene fra forbruk i offentlig sektor til investeringer i offentlig sektor.

En slik endring vil vi trolig ikke få se. Derfor er det lettere for regjeringen å foreslå, og få støtte av stortingsflertallet, for å opprettholde forbruket i offentlig sektor og heller kutte i investeringer for fremtiden.

Noen kaller det å spare seg til fant hvis man ikke investerer penger der det er nødvendig. Allikevel sparer ikke regjeringen seg til fant.

De bruker hvert år opp en bit av pengene på en for stor og ineffektiv offentlig sektor. Pengene som kunne gått til bedre veier, jernbane og skolebygg brukes på daglig drift.

Lovbrudd ved tildeling av offentlige kontrakter gjør også at milliardsummer sløses bort årlig. (Mer: DU får regninga for offentlig ansattes feil.)

 

Mest lest på Norske forhold sist uke, pr 15. mars.

  1. «Du er ingen hvitmanns-unge».
  2. Erfaren sjåfør, ny trygg bil og sikker vei reddet liv.
  3. Norsk selvgodhet.
  4. En utrolig fotballhistorie.
  5. Hvem er der når det er alvor?


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

VG: Skolen råtner. Elever blir syke på skolen, mens kommunen bruker 250 millioner på kulturbygg.

VG: Svikter Jens på grunn av dårlig tog og vei.

TV 2: Her er prislappen for rassikre veier.

TV 2: Bruker mindre enn planlagt til rassikring fordi Vegvesenet ikke rekker å lage ferdig nok planer.

 

 

Big business

Informasjon kan være gull verdt. En idrettskjendis bidrar til at media gir et lite gløtt av hva som skjer i den private sikkerhetsbransjen når det gjelder informasjonstyveri.

VG, TV 2: Arrestordre på Landis. (Forhistorien i Dagbladet: Slik ble Tour de France-skandalen spiondrama.)

Datainnbrudd, informasjonstyveri og informasjon på avveie er ikke mindre utbredt i Norge enn i andre land. Kanskje heller mer utbredt i Norge, i takt med mer utbredt teknologi og digital forvaltning.

Norge har «noen av verdens beste miljøer» på datainnbrudd/datasikkerhet i Forsvaret. De er til salgs eller gratis tilgjengelig for kjente, om man tolker manglende reaksjoner i Skah-saken. (Mer: Alvor bak farsen, og: Forsvar til salgs.)

– – –

Basert på svarene norske bedrifter selv ga i 2007 sto like gjerne norske virksomheter som utenlandske bak industrispionasjen mot dem. Uavhengig av det kan de som utøver datainnbruddet sitte i et helt annet land enn oppdragsgiveren.

Fra rapporten FoU og innovasjon, NHO Norsk Industri, 2007.

Sensitiv informasjon på avveie har vært et økende problem de siste årene. Bevisstheten om det, og innsatsen for å begrense det, ser ikke ut til å ha økt tilsvarende. Det meste av oppmerksomheten er rettet mot næringslivet og informasjonstyveri eller  industrispionasje.

– Vi er litt for umodne. Vi er ikke bevisste nok på hvor lett det er å få tak i informasjon, sier daglig leder i Næringslivets sikkerhetsråd (NSR) Erland Løkken til Aftenposten.

Mange prøver seg. Hvem har ikke mottatt meldinger fra banken, Finn.no, diverse nettsamfunn eller nettbutikker om svindelforsøk og enkelte tyveri av informasjon?

Fra offentlig virksomhet er det verre å få slike erkjennelser. Man kan ikke se bort fra at en kommune eller et sykehus som roter bort en minnepinne med sensitiv informasjon,  eller der uvedkommende har fått tilgang, kanskje ikke har oppdaget det, eller ikke bryr seg om å varsle de som er eller kan være rammet.

Noen som har oppdaget det gir ansatte munnkurv om hendelsen. Av hensyn til kommunens eller sykehusets omdømme, som da altså veier tyngre enn hensynet til alle mulig rammede.

Med økt digitalisering av informasjon og ny teknologi kan en minnepinne lagre like mye informasjon som en lastebil med dokumenter. Hvis uvedkommende hadde fylt opp en lastebil med pasientinformasjon eller klientinformasjon fra ditt sykehus eller kommunens rådhus, så hadde kanskje noen reagert?

Ikke bare er det lettere å finne lastebilen enn en forsvunnet minnepinne, men innsatsen som settes inn for å finne minnepinnen synes ofte å være bagatellmessig i forhold til om samme informasjon hadde forsvunnet i en lastebil. Dette til tross for at digital informasjon lett kan kopieres og spres ytterligere. I motsetning til gamle papirmapper som ikke like lett kan spres.

Mange tusen, kanskje mange hundre tusen kan rammes.

Jeg har selv vært på kurs der mange offentlig ansatte hadde med seg minnepinner de ikke en gang visste at det var sensitiv informasjon på. Selv etter at de fikk vite det, lot de minnepinnene ligge usikret i hotellets konferanselokaler mens de hadde pauser. Dette er resultater av en kultur i forvaltningen.

Ingen reagerer når offentlig ansatte tar med seg en digital kopi av store mengder sensitiv informasjon på en minnepinne. Noen ganger for å bruke minnepinnen på en datamaskin med lavere sikkerhetsnivå, eller kanskje en maskin som uvedkommende har skaffet seg tilgang til?

Fire av ti datamaskiner kan brukes av kriminelle uten at eieren vet det. De kan være infisert av alt fra programmer som leter etter passord, fødselsnummer og identitetsopplysninger til målrettede angrep på en bestemt maskin.

Den gjennomsnittlige lærer bryr seg ikke om å varsle når en minnepinne som også inneholder sensitiv informasjon er på avveie. (Det aller meste som forsvant med minnepinnen er jo ikke sensitivt, så da er det vel ikke så farlig?)

Et inntrykk flere har delt med meg er at offentlige virksomheter som opplever at sensitiv informasjon om elever, pleietrengende eller andre kommer på avveie,  gjennomgående ofrer mindre ressurser på å skaffe det tilbake, eller informere de berørte, enn hva private virksomheter gjør.

Dette kan forklares med at for de private virksomhetene representerer informasjon på avveie mulig tapte inntekter. Og å ikke informere kan bety et omdømmetap de ikke aksepterer.

Når offentlig ansatte mister sensitiv informasjon er det gjerne andre enn de selv som rammes. Og offentlige ledere vurderer det som et omdømmetap å innrømme realiteter innen nivået på informasjonssikkerhet, og i noen tilfeller dårlig tilgangskontroll, innen sitt ansvarområde.

Derfor er det lettere å fnyse foraktelig over syklisten Landis og tenke: Slikt skjer i alle fall ikke her.

 

– – –

Mest lest på Norske forhold sist uke, pr 15. februar.

1. Skritt for skritt.

2. Avslørt.

3. Strengere straffer.

4. Hysj, vi kan ikke snakke høyt om det.

5. Støtter norske muslimer denne mannen?


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Forsvarsministeren vil gi offiserer yrkesforbud (VG). Offiserenes fagforening reagerer, ikke uventet. Hvem vinner krigen? Den med lovlig politisk makt, eller de som tar seg til rette i mangel av strengere reguleringer og sanksjoner?

 

Hva med statens ansvar?

Oppdatert 15. februar. Sjefen har skyld i 90 % av fraværet, hevder Olga som nå blir rådgiver for regjeringen (VG).

Hva når staten er «sjefen» tro?

TV2: Frykter å bli uføretrygdet når behandling legges ned (staten).

– – –

Regjeringens ekspertgruppe har lagt frem forslag til endringer for å redusere sykefraværet. Det kan nok diskuteres hva av forslagene som er egnet til å få ned sykefraværet eller bare egnet til å få ned sykelønnsutgiftene.

Kutt i sykelønn vil være et insentiv, for den som mottar sykelønna, til å ikke være unødig borte etter at kutt inntreffer. Det kan kanskje også teoretisk tenkes at noen tvinger seg selv tilbake på jobb raskere enn helsemessig forsvarlig? Formelt er det vel legen som friskmelder, men legen vurderer jo også på bakgrunn av den informasjon pasienten gir, eller ikke gir.

Kutt i sykelønn kan innrettes på mange måter. Hvor tidlig kuttet inntreffer, hvor lenge det varer og om noen grupper unntas, kan påvirke i hvilken grad det gir økonomisk effekt for staten, arbeidsgiver og arbeidstaker.

Hva så med de sykmeldte som eventuelt venter på at staten kan gi dem behandling? Manipulering med ventelister og journaler viser at aktører i helse-Norge kan gjøre litt av hvert for å få fine tall under sitt ansvarsområde.

Hvis langtidssykmeldte som venter på sykehusbehandling betyr mindre sykelønnsutgifter for staten/Folketrygden etter en viss tid, så har staten/helse-Norge ikke noe ekstra å vinne på å gi den sykmeldte raskere behandling. Tvert i mot kan det å gi behandling i stedet for å utsette (innenfor eventuell frist) bli en kostnad for den delen av staten som betaler behandlingen. Og noen i helse-Norge tar jo mer hensyn til hvordan akkurat deres egne tall og statistikker fremstår. Helheten er uansett politikernes ansvar.

Økningen til 10-dagers egenmeldinger, og 24 egenmeldingsdager årlig, vil bli en utfordring for den enkelte arbeidstaker og dennes arbeidsgiver. Dette er fravær som arbeidsgiver, og ikke Folketrygden, betaler.

Ved å få langtidssykmeldte arbeidstakere ut i minst 20 prosent arbeid (gradert sykemelding) vil arbeidsgiver få en økonomisk motivasjon for å jobbe med å ordne slikt.

Hva med offentlig sektor og  staten selv? Vil de oppleve det samme som private arbeidsgivere?

Det er totalt to og en halv million sysselsatte i Norge (SSB). Staten er Norges aller største arbeidsgiver fordelt på svært mange virksomheter, organer og etater. I tillegg kommer alle fylkeskommunale og kommunale virksomheter med nesten 500 000 ansatte (SSB). Holder man offentlig næringsvirksomhet utenom så anslår SSB at det er 775 000 ansatte i offentlig forvaltning.

Offentlige virksomheter (særlig kommuner) som kan ha tildels manglende/dårlige rutiner, eller ikke prioriterer sykefravær høyt nok, får nå en utfordring. Enda en. Så gjenstår det å prioritere hvor de vil bruke ressursene og kompetansen.

Det blir kanskje for å få de viktigste tallene til å bli finest … (De tallene som er viktigst for kommunepolitikerne/virksomhetslederen. Ikke nødvendigvis viktigst for de som blir syke eller for staten.)

[polldaddy poll=2640863]

 

Mest lest på Norske forhold siste to dager, pr 2. februar.

1. Rett fokus.

2. Mot normalt.

3. Merkelig folkeparti.

4. Skandalen vokser, men følges det opp?

5. En ny Hamrén.

.
Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

TV2: Egenmeldinger (kombinert med andre tiltak) ga lavere sykefravær.

TU, TV 2: Fravær i skolen forplanter seg til jobb.

VG: Sjekk hvor legene skriver ut flest sykmeldinger.

TV 2: Legeforeningen slakter forslag om statsansatte fastleger.

TV 2: Kronprinsesse Mette Marit sykmeldt (Ikke gradert sykmelding 🙂 )

VG: I snitt sykmeldes 9000 hver dag.

VG: Frykter sykmeldte vil presses til å slutte.

TV 2: Stadig flere registrert som uføre.

VG: Sykefravær synker. Tror debatten innvirker.

TV 2: Mange syke har følt seg mistenkeliggjort.

TU: Ekspertenes forslag godt mottatt.

Vårt Land: Stoltenberg: -Viktige innspill. – Gode og interessante forslag.

VG: Høyre: -Svært mye bra i forslaget.

TV 2: 25 dager til å få på plass ny IA-avtale.

 

Systemet oppmuntrer til juks.

Avsløringene av manipulering med sykehusjournaler sjokkerer visst mange av de som har vedtatt og lagt opp til at systemet skal være slik. De som har erfaring med systemadministrasjon, sikkerhet, kvalitetskontroll og tilsyn med mer i offentlig sektor bør ikke være like sjokkerte som det enkelte uttrykker i media. I alle fall ikke om de skal ha troverdighet.

Hvor lenge jukset har pågått, vet kontrollmyndighetene ingen ting om ennå.

Spørsmålet er egentlig ikke hvor lenge det har pågått. Spørsmålet er heller hvor langt tilbake, og hvor dypt kontrollmyndighetene (og ansvarlig statsråd) har lyst og kapasitet til å gå.

Hvis de leter finner de nok garantert manipulasjon med opplysninger. Kanskje for å skjule egen inkompetanse og feil eller for å få anerkjennelse, ros, posisjonere seg for karriereopprykk etc. (Oppdatert: Hvis styrets styringsparametre er ventelister og økonomi, så bør det ikke være overraskende om noen jukser, tilnærmet risikofritt, for å innfri.)

Dette er ikke noe nytt fenomen som dukket opp med elektroniske journalsystemer. Slikt har også foregått i analoge papirbaserte journaler.

Den største forskjellen mellom papirbasert og elektronisk journal er at man måtte ha fysisk tilgang til papirjournalen for å trikse med den. Påføringer og endringer med ulike typer blekk er mulig å avsløre når man først ser etter det, men umulig å avsløre før man konkret undersøker i den aktuelle mappen. Og kontroll skjer omtrent aldri. Kun unntaksvis og stort sett etter klager/henvendelser fra brukere/pårørende som ikke stoler på «systemet». Det skal litt til for å våge å opponere.

I elektroniske journaler (i offentlig sektor) må den som tildeler tilgangsrettigheter gjøre en god jobb for å i utgangspunktet minimere risikoen for uautorisert tilgang.

Det hjelper imidlertid lite når enkelte virksomhetsledere gir mange uvedkommende i virksomheten tilgangsrettigheter som de strengt tatt ikke har behov for.

( Debatten om Datalagringsdirektivet handler også om tilgang og mulighet til misbruk. TV 2: Oslo Høyre sier nei. VG: Venstre: Lovverket er for svakt og ansatte kan for lite om personvern.)

Hvor ofte blir virksomhetsledere i offentlig sektor straffet for å på administrativt vis ha gitt et stort antall uvedkommende i virksomheten tilgang til å se tildels sensitiv informasjon?

Hvorfor skal ikke de ansvarlige virksomhetsledere få noen reaksjoner for å gi tilgangs- og endringsrettigheter til viktig informasjon til uvedkommende? Ville de ha blitt straffet om de låste inn en uvedkommende på «det gamle kontoret» og lot vedkommende snoke og endre i papirjournalene?

Det er mye enklere, rimeligere og mer effektivt å kontrollere bruk av tilgang og gjennomføring av endringer i elektroniske journaler. Hvis lederen bare vil.

Noen kunne kanskje også i større grad ha varslet, men tier i en slags lojalitet? (Bloggen Depotdrengen skriver om «Etikk, varsling og arkivarens rolle»  for de som vil vite mer om det.)

I de aller fleste offentlige virksomheter er det spesifikke krav til hva systemet må kunne «fange» av metadata om hendelser. For eksempel hva som ble endret, når og av hvem. (Oppdatert: Leverandøren bekrefter at denne funksjonaliteten er i systemet.)

I tillegg må rutiner for å ivareta informasjonens integritet og autentisitet være på plass. Ofte er det samme leders overordnede ansvar å sørge for både å ivareta disse hensynene, velge ut og velge bort områder for kontroll samt rapportere og motta anerkjennelse for sine resultater.

På høyere nivå er det lettere å manipulere, ved for eksempel å foreta utvalg og «velge bort» deler av det rapporter ikke skal omfatte. Slik manipulering er i utgangspunktet ikke direkte og åpenbart skadelig for den enkelte bruker/pasient. Kun indirekte ved at det foretas prioriteringer ut fra informasjonen. Slikt avdekkes svært sjelden, så godt som aldri. Blant annet fordi kostnaden ved å avdekke det antas å være langt lavere enn nytten. Og med lav risiko for å bli tatt, kan svake sjeler i maktposisjon fristes til juks.

Manipulering med informasjon er heller ikke enestående for sykehusvirksomhet, men foregår i mange virksomheter der noen har behov for å trikse med opplysninger for å berge sitt eget skinn, og har makt til å gjøre det.

Jeg setter et skarpt skille mellom juks/manipulering som utføres av private og det som utføres av offentlig virksomhet. Dette fordi offentlig virksomhet forvalter rettigheter, tillit og maktmidler overfor den enkelte innbygger. Når det jukses med informasjon om innbyggerne i journaler og dokumenter i offentlig virksomhet har det derfor alvorligere konsekvenser. (Juks med helseinformasjon kan også sette liv og helse i fare.)

Hvorfor skjer slikt juks? Noen kan for eksempel ha hatt interesse av at sin avdeling, sitt ansvarsområde skal fremstå som bedre enn det i realiteten er.

Dette er heller ikke ukjent i andre sammenhenger der ledere i offentlig sektor skal måles mot andre avdelinger. Benchmarking i offentlig sektor har mange positive sider, men kan også ha noen store negative dersom systemet legger opp til at juks kan foregå med lav risiko for å avdekkes.

Straffen for systemjuks (påregnelig systemsvikt) er så godt som ikke-eksisterende, og rettes eventuelt mot leder. I verste fall kan det være umulig å straffe den ansvarlige fordi vedkommende kan hevde det ikke er gjort bevisst. Manglende eller  svake straffereaksjoner kan igjen gjøre det fristende for enkelte ledere (og andre med tilgang) å jukse. Mange ser heller ikke noe alvorlig galt i å «pynte litt på informasjonen» som juks så uskyldig kan fremstilles som.

Oppdatert: I sykehussaken skal 3700 pasientjournaler sjekkes for datojuks. Der stanser kontrollen av systemene. I alle fall foreløpig, inntil noen setter inn ressurser på å eventuelt finne årsaker til slikt juks og ikke bare symptomer.

Det skjer nok ikke, fordi motkreftene er sterkere enn interessen for å løse den egentlige systemsvikten.

De neste sakene med sjokkerende avsløringer kommer nok også etter at noen tilfeldige  varsler, og ikke etter betryggende internkontroll eller lovpålagt tilsyn.

[polldaddy poll=2580717]

Flere blogginnlegg om temaet offentlig sektor, misbruk, dårlig kontroll etc:

Bukken og havresekken.

Barnevernet skal kontrolleres bedre.

DU får regninga for offentlig ansattes feil.

Avslørt.

Historiske overskridelser.


– – –

Mest lest på Norske forhold siste to dager, pr 22. januar.

1. Fortjener de førerkort?

2. Manglende respekt for deg som databruker.

3. Syke forventninger.

4. Hvem er bakspillerne?

5. Norsk forfall.

.
Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank


VG: Døde i kreftkø. For sent innkalt til undersøkelse. VG: Kripos etterforsker sykehusskandalen. VG: Fylkeslegen sier det foreligger brudd på Pasientrettighetsloven. Nye saker granskesTV 2: Dette er dataprogrammet som er brukt. VG: Dette blir helseforetaket anmeldt for. Vårt Land: Starter etterforsking. TV 2, VG: Sykehusforetaket er politianmeldt. VG: Etikkrådet mener helsevesenets omdømme står i fare. VG: Pasient varslet sykehusdirektøren allerede i oktober. VG: Advarte mot ventelistetriksing for over tre år siden. VG: (Sykehuset var varslet flere ganger tidligere uten å gjøre noe.) VG: Norske sykehustopper kan ikke garantere at lignende ikke har skjedd på sine sykehus.

VG: Leder i Helsekomiteen Bernt Høie (H) krever at pasientene må få behandling andre steder umiddelbart. Frykter det kun er toppen av et isfjell.

VG: (Spesialistlege: Det overrasker meg om saken ved Bærum sykehus er unik.)

Et apropos på et annet område. TV 2: Professor mener uføretall kamuflerer arbeidsledighet. (Større andel uføre i de minste kommunene med lite arbeidsmarked.)

 

Avslørt

VG avslører:

Faksimile fra VG.

Faksimile fra VG.

Og de som leser kun overskriftene skjelver kanskje i frykt for neste arbeidsplass som blir kontrollert av VGs årvåkne journalister.

Enkelte av leserne vet vel av noen som strengt tatt kunne passet til beskrivelsen «få  lønn uten å jobbe«. (Og da snakker vi ikke om etterlønn eller ventelønn.)

Kjenner forresten selv en person som gikk flere år på ventelønn fra Posten, etter å ha vært fagforeningstillitsvalgt i mange år. Han var svært fornøyd med de gode ordningene staten hadde for overtallige, og hevet stolt sin ventelønn mens han ventet på å bli førtidspensjonert. Og det er jo greit nok for ham, uten at jeg skal forsvare slike ordninger.

De som benytter ordningen gjør ikke noe galt. Skal man reagere mot noen, så bør skytset heller rettes mot politikerne som har vedtatt en slik ressursbruk.

Her kunne man sikkert ha satt frem noen lettvinte utsagn om «offentlig ansatte som aldri jobber», men det ville ikke være en riktig påstand. De aller fleste gjør jobben sin på ærlig og samvittighetsfullt vis. (Og min erfaring er at det finnes mange viktige jobber og kompetente mennesker til og med i offentlig byråkrati, for de som måtte lure.)

Det betyr selvfølgelig ikke at absolutt alle er slik. Det finnes unntak. Ikke dermed sagt at det er de som havner på «ventelønn».

Noen har avtaler om å være «evig sjef«.

[polldaddy poll=2229988]

Mest lest på Norske forhold sist uke, pr 8. november:

1. Ikke tilliten verdig.

2. Lov til å stille spørsmål.

 

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

VG: Avtalen i Forsvaret burde aldri vært inngått.

VG: Ansatte i Forsvaret kunne ikke sies opp.

VG, TV 2: Forsvaret: Får 225 000 i året uten å jobbe.

Vårt Land: 723 millioner i statlig ventelønn.

(Edit: Flyttet.) Mens noen prøver å lure staten for mange avgiftskroner ved å smugle, så kan andre sitte i godstolen og tappe pengesekken lovlig.

TU: (Det kuttes i andre og tildels bagatellmessige frynsegoder).