SV: Klar til splid

Audun Lysbakkens avgang som statsråd har allerede fått enkelte i hans eget parti til å ta til orde for at han dermed ikke kan være SV-leder. Dette er trolig ikke nyvunnet erkjennelse av hvor viktig det er å støtte en lederkandidat som sitter i regjering. Det kan heller virke som om alle midler nå er blitt tillatt for å diskreditere Audun Lysbakken frem mot ledervalget på SVs landsmøte. Kanskje mens noen jobber i kulissene for å få en lederkandidat som har trukket seg til å tre inn på arenaen igjen?

Faksimile Dagbladet.

Man kan ha sine tanker om hva årsaken kan være når valgkomitémedlem i SV, Kjersti Markusson, nå mener det vil være problematisk å ha en SV-leder som ikke sitter i regjering. Hun tilhørte mindretallet i SVs valgkomité som ikke ville ha statsråd Lysbakken som SV-leder. (Markusson fra Nordland SV og Andreas Behring fra Oslo SV.) Derimot støttet de Heikki Holmås sitt kandidatur som partileder. Og han sitter som kjent ikke i regjering. Det var altså uproblematisk å støtte stortingsrepresentant Holmås som SV-leder. Problematisk ble det først å ha en leder som ikke sitter i regjering når Lysbakken går av som statsråd. Dette mer enn lukter personstrid.

Audun Lysbakken kalte seg revolusjonær og marxist tidligere. Det gjør han ikke lenger. I september 2011 skrev han på sin egen blogg, Rettvenstre, at han har sagt og skrevet mye som 23-åring som han ikke lenger sto for ti år senere, som 33-åring.

I kampanjen for å markedsføre seg selv som kandidat til ledervervet i SV er det imidlertid mot venstre han vil legge partiets nye kurs. Og gjøre det til et sosialistisk folkeparti. Organisasjonsbygging, tilbake til noen av røttene, men samtidig også satsing på nye områder der partiet står svakt. Det, i tillegg til alliansebygging mot LO og interesseorganisasjoner, er Lysbakkens oppskrift på å revitaliserer SV som politisk verksted for venstresiden i norsk politikk.

Lysbakkens e-pamflett.

Lysbakkens publiserte visjoner er mer egnet til å reise splid internt i SV enn å fenge brede lag av nye velgere. Pamfletten til nestlederen kan bidra til å forklare hvorfor SV kunne smuldre sakte bort i regjering og miste kontakt med partiets «grasrot». SV har hatt en så svak organisasjon, for få dedikerte tillitsmenn og for dårlig skolerte medlemmer og tillitsmenn, om man skal tro Audun Lysbakkens skriverier. Dette kan forklare hvordan partiets ledelse kunne seile avsted i politisk dans til musikk som ikke behaget partiets grunnplan, så og si uten korrektiv. Dersom Lysbakken lykkes med å bygge opp partiorganisasjonen når han blir ny SV-leder, vil organisasjonen kunne bli en aktiv lyttepost for de i partiledelsen som måtte bry seg. En partileder med base på stortinget, og altså utenfor regjering, kan komme til å oppfatte signalene fra en vitalisert organisasjon med tillitsmenn som kanskje også driver organisasjonen utenom valgårene.

SV vil ikke gå ut av regjeringen Stoltenberg uten videre. De vil eventuelt gå på en sak de mener er viktigere enn regjeringsdeltakelse. Det er det offisielle standpunktet blant partiets «regjeringsopposisjonelle». Spørsmålet er om den saken i det hele tatt finnes. Når NATO-ledet Libya-bombing, rekordkjøp av kampfly og EUs vikardirektiv ikke er mer enn nok for SV. Et parti som en gang var tuftet på dyp NATO-motstand, antimilitarisme og EU-skepsis.

Dersom de som støtter Lysbakken mener alvor med signalene i e-pamfletten, kan det bli splid rundt flere saker regjeringen bærer frem. Det spørs om spliden blir sterkest internt i SV. Partiets politikere, for de har i selvransakelsens lys knapt med aktive tillitsvalgte, kan komme til å kappes om å målbære kolliderende budskaper myntet på å tilfredsstille henholdsvis velgergrupper og nettverkspartnere eller den politiske «ansvarligheten».

Dersom det virkelig var innhold bak formuleringene om at Lysbakken vil at SV skal gjøre seg mer lekker for fagbevegelsen og vinne tilbake tapt oppslutning blant fagorganiserte, kunne de kanskje valgt å gå på vikarbyrådirektivet. Det gjør de trolig ikke, men de tar dissens (stemmer mot regjeringen) i voteringen i Stortinget.

Spørsmålet mange SV-ere sikkert stiller seg er om det er mer behagelig å være et lite parti, men ha maktposisjoner, enn å være et stort parti uten makt.

Lysbakken kan kanskje spørre tidligere SV-politiker og en av sine forgjengere som leder i Sosialistisk Ungdom, partisekretær i AP, Raymond Johansen om råd? Han valgte å gå ut av SV på grunn av EU-saken … og kanskje fordi makt i AP var mer behagelig enn avmakt i SV?


Bloggurat

Blogglisten

PS:

Organisasjonen «Reform – ressurssenter for menn», der mange SV-ere er og har vært sentrale, har ikke bare mottatt 13,5 millioner i støtte fra Lysbakkens departement. De har også mottatt en million kroner tilsammen fra Justisdepartementet og Kunnskapsdepartementet de siste årene, i følge årsberetninger fra 2009 og 2010. I sistnevnte departement er sittende SV-leder Kristin Halvorsen ansvarlig statsråd. Hvorvidt hennes departement har holdt pinlig nøyaktig orden i papirene og overholdt lovkrav om journalføring og utlysing vet vel bare de som har gransket journalene og etterlyst ikke-journalførte SMS-er og e-poster.

(Er man på SV- jakt, eller for den saks skyld på politikerjakt, kan man kanskje også granske noen kommuners journaler. Det hører absolutt med til sjeldenhetene at SMS-er og e-poster journalføres i den kommunale forvaltningen. I parlamentarisk styrte kommuner/fylker er det politikerne i byrådet/fylkesrådet som sitter med ansvaret og eventuelt må gå. I kommuner styrt etter tradisjonell rådmannsmodell er det den ansatte rådmannens ansvar å sørge for å overholde reglene.

Mer:

NRK: Ga 13,5 millioner til stiftelse han selv har styrt.

Manglende evne til redelig informasjon?

Når politikere og forvaltning ikke har betryggende kontroll over mulig negative effekter/sider av egen virksomhet, er det slett ikke uvanlig.

Faksimile VG.

VGs avsløringer av at regjeringen opererer med feilaktige og misvisende tall på skadde norske soldater i Afghanistan er således ikke noe som skiller seg vesentlig fra andre saker der noen i forvaltning og/eller politikk ordner rutiner og rapportering slik at eventuelle kritiske innvendinger mot deres ansvarsområde i det minste krever en del arbeid og analyse. Slik slipper man som regel unna med mye i offentlig forvaltning og politikk, enten det gjelder å ikke føre reelle oversikter over pleietrengende med behov for sykehjemsplass i den enkelte kommune eller å slurve med skadeoversikter blant soldater.

Det er visst både lettere og mer behagelig for politikere med ansvar å holde oversikt over når man kan få positive medieoppslag i forbindelse med overrekkelse av blomster, medaljer og uimotsagte honnørord enn det er å forsyne den offentlige debatt med fakta som ikke nødvendigvis er kun positive for en selv.

Statssekretær Roger Ingebrigtsen under medaljeseremonien i forbindelse med hjemkomsten til Norwegian Aeromedical Detachment (NAD). Foto: Forsvarets mediesenter, Stian Lysberg Solum.

Mer om døde i Forsvarets tjeneste:

Forsvaret svikter.

Alt for Norge.

Juks eller slurv med informasjon til offentligheten fra offentlige organer får lov til å foregå så lenge det er aksept for at manipulasjon, juks eller forfalskning som rammer eller hemmer offentlig innsyn og debatt stadig kan unnskyldes med at det kun er ubevisst slurv og ikke bevisst manipulasjon. Man vil jo så gjerne tro det beste om folk i stillinger med makt til å beskytte seg selv ved å manipulere, eller å la være. Derfor forklares slikt ofte med at det kun er slurv. Folk med uredelige motiver for å handle slik de gjør skal visst ikke finnes i politikk og forvaltning, om man skal tro de med ansvar. De er visst kun slurvete, aldri uredelige eller inkompetente. Og aldri misbruker de sin makt?

Er det en tendens til å se annerledes på de som ikke er politikere eller ledere i offentlig sektor, slik at anklager om bevisst juks, og tilhørende straff, henger løsere overfor privatpersoner og private virksomheter enn overfor politikere og offentlige ledere? Hva om en privatperson slurver like mye som politikere og ledere i offentlig sektor i noen sammenhenger når for eksempel selvangivelsen eller timetall til NAV skal leveres?

Å forvanske tilgjengeligheten til oversiktlig informasjon man frykter kan bli brukt mot ens eget ansvarsområde er heller ikke enestående kun for regjeringen. Man kan finne slikt overalt der forvaltning og maktpolitikere samrører uten kompetent og uavhengig kontroll og innsyn. Kanskje i større grad i mange mindre kommuner enn i statlig forvaltning som er mer utsatt for riksmedias søkelys.

Mer:

Jukser for å ikke bli avslørt.

… men på overflaten ser det bra ut.

Bukken og havresekken igjen og igjen.

[polldaddy poll=4330395]

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

VG: Statsminister Jens Stoltenberg hyllet soldatene i nyttårstalen. Fem dager senere vil han ikke snakke om dem.

VG: Forsvaret ber krigsskadede ta ansvar selv. Forsvaret har ikke evne til å følge opp sine folk. VG: Forsvaret: – Vi har klønet det til. VG: Når soldatene kommer hjem til Norge, må mange kjempe i årevis for å få den erstatningen og hjelpen de har krav på. NAV og Statens Pensjonskasse forstår frustrasjonen. VG: Helge Lurås: – Håndteringen er typisk for norske utenlandsoppdrag. VG: Tre år etter at han ble skutt under utenlandsoppdrag for det norske forsvaret, kjemper han mot den norske staten for å få erstatning. VG: Pårørende vil ikke stå frem av frykt for represalier. VG: Krigsskadede måtte hyre advokat for å få erstatning. VG: Skremmende og alvorlige avsløringer. VL: Forsvaret oppgir ikke riktig tall på sårede soldater.

Underholdning eller demokratiets vokter?

Oppdatert: Feil fra skatteetaten rammet blant annet Dagfinn Berg:

– Dette er et skrekkeksempel på hva som kan skje når skattelistene publiseres offentlig. En ting er at skurker lurer en, men når staten sprer falsk informasjon om meg, uten at jeg har anledning til å rette opp i det på forhånd, kan jeg ikke finne meg i det, sier Dagfinn Berg.

(Mer: TV 2.)

– – – – –

Hvert år på denne tiden dukker den samme debatten opp. Både tilhengere og motstandere av skattelister på nett kan presentere svulstige argumenter/påstander som underbygger eget syn. Ofte overdriver de vektleggingen av egne argumenter, men noen sitter til sist igjen med et argument som etter mitt syn veier tyngre enn motpartens.

Her ser jeg litt nærmere på noen av hovedargumentene for og mot å legge skattelister søkbare på internett, men først: Hva mener du?

[polldaddy poll=3954462]

For:

Redaktørenes hovedargument er gjerne hvor viktig det er for pressen å ha tilgang til skatteopplysninger for å avdekke skjevheter i skattesystemet og utøve samfunnsmessig kontroll med skattemyndighetene.

-Det er egentlig ikke et argument for allment tilgjengelige skattelister på nett. Før listene ble lagt ut på nett hadde pressen og alle andre tilgang til skattelistene ved å fysisk møte opp på ligningskontor/bibliotek/rådhus og se i papirutgaven. Selv om listene fjernes fra nett, men tilbys på «gammelmåten» vil redaktørene kunne føre sin brave kamp mot urettferdighet, snusk og skjevheter. Forskjellen er at ikke alle og enhver kan sitte ved en PC hvor som helst i verden og søke på privatpersoners skattedata.

Media må jo få grave frem de viktige tingene. Faksimile TV2.

-Vi har alltid hatt åpenhet om dette i Norge, det er en lang og god tradisjon sier redaktørene/ Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund. (Av og til brukes argumentet med en sarkastisk snert om at motstanderne ikke vet det en gang.)

-Du får et poeng for oppmøtet og fordi jeg har litt sans for slik gjennomført småsarkasme når den ikke er ondsinnet, Kokkvold, men allikevel klar stryk fordi du bommer på oppgaven. Dette er fremdeles ikke et argument for å legge listen ut på internett for alle og enhver. Den «lange og gode tradisjonen» du snakker om gjelder den tross alt mer begrensede tilgangen til en papirkopi ved fysisk tilstedeværelse.

At det ikke ligger søkbart for alle og enhver på internett betyr jo slett ikke at det ikke er åpenhet, men det vet jo pressefolk så det er det vel unødvendig å nevne? I motsatt fall må vel pressen gi avkall på alle presseinnloggingstjenester på offentlige nettsider og erklære: «Hvis ikke alle og enhver i hele verden har fri tilgang til dette via en PC, uten innlogging, så protesterer vi. Fjern alle innloggingstjenester for pressefolk på offentlige nettsider, i åpenhetens navn.»

Ytringsfrihet, pressefrihet, fri kildetilgang … (og frihet til å velge publiseringsform)

De første er gode argumenter for åpenhet, men fortsatt ikke argumenter for å legge listene på internett for alle og enhver. Det som blir hektet på til slutt i denne regla er det som blir igjen av argument: Mediebedriften må selvfølgelig ha frihet til å selv velge om de vil publisere på papir, nett eller eter. Den siste rest av argumentet faller imidlertid fra hverandre når temaet faktisk bare er «å gjøre listene søkbare på nett». Det har selvfølgelig ingen ting å gjøre med at noen vil legge seg bort i publiseringsform, som noen med sarkastisk snert prøver å tillegge sine meningsmotstandere fordi det passer til argumentet de tilfeldigvis sitter med.

Folk vil gjerne snokelitt om kjendiser, naboen, familie, venner og sjefen. Dette genererer mange besøk og klikk, som igjen gir annonsekroner. Derfor vil vi ha skattesøk på mediebedriftens nettsider.

«Ja, vi er kikkere og klikkhorer«-argumentet gjenstår som det sterkeste kortet for pressen. Hvorfor bruker de ikke sitt egentlig sterkeste argument mer? Vil de ikke vedkjenne seg at dette egentlig er essensen i deres kamp for at lister må være søkbare på nett på deres egne sider?

Faksimile Nettavisen

Mot:

Mobbing. Barn kan bli mobbet når andre barn enkelt kan finne ut hvor mye/lite deres mor/far tjener.

(Mer: Dine Penger: Dette tjener vi egentlig. Regn ut virkelig lønn ut fra skattetallene. TV 2: Derfor får de null i inntekt.)

Dette argumentet brukes både som frykt for mobbing av de som tjener mye (for eksempel av fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen) og flere her ikke navngitte som har nevnt eksempler på mobbing for lave tall. Hvis man helst tror på statistikk og forskningsresultater, så er dette ikke noe sterkt argument. Mobbingen er ikke særlig dokumentert og kan se ut til å dreie seg om noens  innbilte frykt. Allikevel er en eventuell slik frykt en konsekvens av at listene legges ut. Det virker bare som et sterkere argument å bruke barna heller enn sin egen frykt.

Her ser man kanskje bort fra at enkelte ville ha mobbet og enkelte ville ha blitt mobbet for noe uansett. Stikker du deg frem er det alltids noen som vil forsøke å ramme deg for et eller annet, om skattelistene ligger på nett eller ei.

Kriminalitet som: Pengeutpressing, innbrudd, kan kombineres med andre datakilder til id-tyveri.

Politiet har bekreftet at slikt skjer med utgangspunkt i skattelister på nett. Omfanget er kanskje ikke så stort som bruken av argumentet skulle tilsi, men argumentet står seg. Allikevel: Selv om skattelistene ikke ligger på nett, men er tilgjengelig i papirform og via kredittopplysningsbyråer kan samme type misbruk tenkes å forekomme. Forskjellen kan tenkes å være hvor enkelt det er.

Personvern. Dette er mine private opplysninger og det har ingen andre noe med.

Både riktig og galt. Rent teknisk er det ikke skatteyterens private opplysninger, men opplysninger om skatteyteren. Enkelte bruker personvernargumentet feil. Opplysninger som kan knyttes til en person er etter personopplysningslovens definisjon personopplysninger, men alle kan på lovens vilkår få tillatelse til å behandle personopplysninger. For eksempel er personvernloven ikke til hinder for at aktører som innretter seg etter loven får tilgang til søkbare skattelister. Eksempler: Bank, forsikring, telefonselskaper, kredittinformasjonsbyråer.

For journalistisk og kunstnerisk virksomhet gjelder kun deler av loven.

Loven skiller mellom elektronisk behandling og manuell behandling. Det er strengere krav til å behandle personopplysninger elektronisk enn i papirform.

Personvernargumentet har kanskje ikke vært like mye brukt før skattesøk ble big business for mange nettaktører, men det kan jo henge sammen med at når færre har tilgang til opplysningene vil krenkingen av privatsfæren oppleves mindre.

Oppsummering og avsluttende drøfting:

Egentlig står vi igjen med ett argument på hver side. Redaktørene med sin prinsipielle kamp for fri snoking, forutsatt at det skjer på akkurat deres nettside. Fri snoking på kun skatteetatens side er derimot ikke bra nok.

Argumentet om at klikkhorene i redaktørstolene opphøyer den annonsekroneskapende kikkermentaliteten til et spørsmål om demokratiets være eller ikke være står støtt på egne ben.

Motstanderne av skattesøk på nett står reellt sett igjen med at de ikke liker dette. Det er et legitimt argument og kan inkludere både en subjektiv opplevelse av krenket personvern og frykt for mobbing, kriminalitet og ubehag. Man trenger faktisk ikke noe annet argument enn «vil ikke» for å nekte å gi  personopplysninger til noen som er avhengig av din aksept for å få lov til å behandle dem.

Har skattesøk på nett noe med demokrati å gjøre? La oss se på et eksempel: Om en million sladderkjerringer og nysgjerrig-Per-er i alle bygder og byer gikk sammen om å kreve å få se lønnsslippene og bankkontoene til alle de var nysgjerrige på, burde arbeidsgivere og banker føle seg forpliktet til å gi dem det? Burde de be om aksept fra hver enkelt som opplysningene gjelder før de gir dem ut til uvedkommende? Hva om det var bare en person som nektet å gi uvedkommende innsyn? Betyr demokrati at en million nysgjerrige mennesker har en selvfølgelig demokratisk rett til å kreve at en person oppgir sine personvernrettigheter, som er en menneskerettighet? (Hmm. Nysgjerrighet veid opp mot menneskerettighet, nei, denne var vanskelig. Jeg hopper over den.)

En avveining av behovet for annonsekroner for mediebedrifter mot privatpersoners personvern er også meget vanskelig. Det verste er ubehaget med å innrømme at det faktisk er et spørsmål om profitt og ikke pompøst påtatte edle prinsipper. (Jeg sniker meg unna denne.)

Konklusjon:

Nei, jeg tør ikke konkludere her 🙂 Frykter å få skylda for rasering av demokratiet.

PS: Jeg har forlengst skrevet under på Skattebetalerforeningens opprop som ble overlevert daværende finansminister Kristin Halvorsen.
Oppdatert: Nye toner fra AP. Vil ha innstramminger i skattesøk.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

 

Mer:

VG: Skattelistesøk koster millioner i tapt arbeidstid. Dine Penger svarte leserne om skattelister. Dine Penger: Slik klager du på skatteoppgjøret. Dine Penger: Slik blokkerer du Facebook-skattesøk. Norsk redaktørforening: Advokat Kyrre Eggen. Rettslige argumenter for offentlige skattelister. Norsk Presseforbund: (Notat til stortingets finanskomite hvor tre utvalgte argumenter mot skattelister blir motsagt.) Nei til skattelister: Argumentene. TV 2: Advokatforeningen: Skattelister kan være lovbrudd.

Noe av medias bidrag til å utøve samfunnsmessig kontroll:

VG: Så mye tjente Norges mest brukte fastleger.

VG: Märthas formue sporløst borte. Kristin Halvorsen (SV): Barnehagemilliardene skal gå til barna. (Hun snur altså igjen om utbytte. Hvorfor hele tiden skifte mening etter som avissidene har ulikt budskap?)

TV 2: Eyvind Hellstrøm tjener fett. Sigurd Rushfeldt, Vidar Riseth og Eirik Bakke har Tippeligaens høyeste formuer. Laksetoppene håver inn. Fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen blant dem. Steffen Iversen er Tippeligaens lønnskonge.  Dette tjente partilederne. Her er Norges rikeste under 25 år. Lund Svindal økte formuen med ti millioner- hadde inntekt på 3000. Store pupper er dårlig butikk. Dette tjener landets største kjendispar: Tone Damli Aaberge og Aksel Hennie. Dette tjente Tippeligadommerne. Celina Midelfart ikke lenger på listen over Norges rikeste. Martin Andresen tjener fortsatt mest av Tippeliga-trenerne. Krekar fortsatt i null.  Gullinntekter for programlederne i NRKs «gullrekka».

Rådmann fikk mer lønn – og mindre ansvar

Enkelte har det enklere i lønnsforhandlingene enn andre.

Kunne du tenke deg å ha en høy lønn fordi du har et helt spesielt ansvar. Deretter  forhandler du deg frem til å slippe hele ansvaret, beholde hele lønna, i tillegg får du en årlig lønnsøkning på 40 000,-, hjemmekontor og ingen krav til arbeidstid eller rapporteringsplikt? Da burde du vært rådmann.

I Farsund kommune fikk rådmann Geir Røkkum «forhandlet seg fram til en avtale utenom det vanlige da han forlot rådmannsjobben og ble rådgiver i Farsund kommune,» for å sitere Farsunds avis.

(Faksimile fra Farsunds Avis.)

I denne saken er det flere uklare forhold.

Farsunds Avis skriver (i bildeteksten) at det hersker uenighet om avtalen hans ble behandlet av politikerne. Det er ikke greit, så lenge dette åpenbart ser ut som en sak som ikke er delegert til administrasjonen (rådmannen).

Man blir ikke klokere av å sjekke nettsidene til Farsund kommune. I alle fall fant ikke jeg noen protokoller fra administrasjonsutvalget der dette angivelig skal ha blitt behandlet.

Det er ingen hjelp i å lese at administrasjonsutvalget har myndighet til å ansette rådmann og innstille ved ansettelse av kommunalsjefer. Den avgåtte rådmannen, nå rådgiver, er ingen av delene.

Faktisk står han ikke en gang oppført på rådmannens organisasjonskart 14 måneder etter at avtalen ble signert.

Muligens hadde han en lederavtale med Farsund kommune, som bestemte hvordan slike ting skulle ordnes, men siden dette tilsynelatende ikke har skjedd i åpenhet, er det grunn til å tvile på at så var tilfelle.

Fremdeles er det en del rådmenn som ikke har formalisert forholdet til kommunen ut over et ansettelsesbrev. Dette er verken i samsvar med arbeidsmiljøloven eller spesielt egnet til å sikre rettigheter og oppfølging av rådmannen.

Det skriver Norsk rådmannsforum.

I tilfelle han ikke hadde en avtale som var i samsvar med arbeidsmiljøloven, så er det også galt.

Allikevel har han klart å ordne seg langt bedre enn de fleste i kommunal sektor.

Det hjelper ikke på tilliten til forvaltningen at Farsund kommune har opptrådt på en måte som kan skape et veldig uryddig inntrykk.

Flere innlegg om kommunerot:

 

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 21. april.

  1. Førerkort – ingen lek for barn.
  2. De som gir alt.
  3. Ulikhet for loven.
  4. DU får regninga for askeproblemene.
  5. Flere synder.

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Lønnsforhandlinger:

VG: Statens tilbud 1,1 mrd under bøndenes startkrav.

VG: Sa ja til ny avtale i bussektoren.

vl.no: Brudd i kommunene.

VG: Brudd i staten.

VG: Fagforbundet kliner til i lønnsoppgjøret.

VG: Krever likelønn og utjevning for statlige ansatte

VG: Brudd i journalistforhandlingene.

VG: Bøndene vil kreve 1,8 milliarder.

 

Fra den andre siden

Oppdatert 8. november: Avdødes enke hevder Moland knelte og ba om tilgivelse for drapet. Det er feil, sier forsvarer Morten Furuholmen, med forbehold om at han selv ikke var tilstede (VG).

«Mye av det som står i media er løgn. Mye er også halv-sannheter som de vrir og vender, slik at det skal skape mest mulig mystikk og mistanke. Ofte skriver de en sak, uten å engang vurdere å intervjue motparten, slik at den kan forsvare seg. Dermed ender det som står i avisene opp med å være ”sant” for det norske folk.»

Dette skriver familiene til Kongofangene Moland og French om bakgrunnen for at de nå har opprettet nettsiden freemolandandfrench.com

Fra freemolandandfrench.com

Fra freemolandandfrench.com

På nettsiden påpeker de i tillegg at media på et vis sannsynligvis også reddet livet til de to ved å komme raskt på banen og dekke den. Familiene viser med det at det er mulig å ha to tanker i hodet samtidig om samme sak. Media kan både trygge  rettssikkerheten og forhåndsdømme slik at de svekker den. Det gjelder ikke bare i eksempelet «Kongo-saken».

Generelt: De aller fleste nordmenn kommer kanskje aldri i en situasjon der de har fakta som beviser hvordan en uredelig journalist kan opptre for å få «en sak». Andre journalister kan deretter vise til hva den journalisten skrev eller sa, som om det er en sannhet og et ubestridelig faktum. Det trengs dermed bare én «slurvete» journalist for at flokken skal kunne gjøre en ikke-sak til en sak.

Ingen klarer å vaske seg ren i trykksverte, og flokkmentaliteten og den stadige kollektive beskyttelsen av «den uredelige journalisten» hindrer opprydding i journalistenes rekker, der det nok er like mange sorte får som ellers. Enkelte redaksjoner som har sitt eksistensgrunnlag på overdimensjonerte oppslag som gir inntekter og sikker lønn har kanskje også en større tendens og mektigere muligheter til å omgå sannheten på en kreativ måte enn folk flest, «hun som sitter i kassa på Rema»?

Det er nok en grunn til at mange journalister ikke har større troverdighet enn en bruktbilselger med dårlig rykte, eller stadig konkurrerer med politikere om å hevde seg nederst på troverdighetsoversikter. Uansett så melder ikke media at «journalist Torbjørn Jagland i VG påstår at …»

Media bruker heller hele mediet som sannhetskilde «VG har tidligere avslørt at …«. Sannheten blir på en måte til på denne måten: «Fakta er slik og sånn, fordi det melder VG«.

Det skal bli spennende å se om familiene klarer å bringe ny informasjon på denne nettsiden. Eventuelt før de vanlige mediene, eller om de heller blir en baktung dementikanal som stadig påpeker at det media melder ikke er sant.

Kanskje bra å ta et forbehold selv også, i tilfelle man skulle råke ut for «Pippi-syndromet«.

Fra nettsiden.

Fra nettsiden.

Uansett ønsker jeg familiene lykke til med å bringe frem til offentligheten det de måtte ha på hjertet i denne saken. Så får vi ta med i vurderingen at det fremdeles finnes en annen side, men det vet aktørene i Kongo mer om.

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 4. november:

1. Ikke tilliten verdig.

2. Folkehelseinstituttets troverdighet.

3. Respekten for deg.

 

 

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

VG: Brevveksler med små lapper.

VG: Norsk lege nektes adgang. VG: Moland får hjelp av kjent norsk lege. TV 2: Moland og French kan benådes. TV 2: Furuholmen: -Dette er interessant. VG: Hemmelig brevskriver hevder Moland og French er uskyldige. TV 2: Kongo-drapet utført av militære.

Vårt Land, VG: Misjonær Olav Hodne er død. (Morfar til Joshua Olav Daniel Hodne French.)

VG: French alene i retten: Moland truet meg. TV 2: Retten satt uten Moland. VG: Anbefaler psykiater-hjelp til Moland. TV 2: Moland og French noe bedre. VG, TV 2: Angivelig drapsvåpen, en softgun, er oppsporet i Oslo. VG: Malariasyk French: Det toppet seg i natt. Klikk.no: Eventyrer Rune Monstad forteller om sitt Kongo-mareritt. VG, TV 2: Linda selger klærne sine for Moland og French. VG: (Molands mor reiser nedover med norske leger og misjonær Edvardsen 12. november. Furuholmen lite fornøyd med UDs innsats.) Vårt Land: French har malaria. TV 2: French nektet mor å reise nedover av sikkerhetshensyn. TV 2: Kjemper på nett for sine dødsdømte sønner. VG: Malariasyke French stumper røyken. VG: Antyder forbud mot norske leiesoldater. VG: French: Det er malariaepidemi i fengselet.