Noen spenningsmomenter

Meningsmålinger vi blir presentert i nasjonale medier forteller gjerne om et tenkt representativt landsgjennomsnitt, og sjelden om de spesielle kommunene der resultatene kan bli forholdsvis oppsiktsvekkende.

Her er en samling med kommuner der det kan være interessante eller uvanlige poenger å finne, samt noen navn som i det store bildet ikke er annet enn tilfeldige kandidater, men viktige nok for sin liste.

Fra partilederdebatten. Faksimile Dagbladet.

Av de åtte som deltok i partilederdebatten er det kun to som stiller til valg i lokalvalget 2011.

Den ene er Trine Skei Grande som står på 33. plass for Venstre i Oslo. Hun kan risikere å komme inn i bystyret. Venstre har fire kumulerte (eller fire med stemmetillegg).

De som har fått stemmetillegg fra sine partier får 1,25 stemmer for hver stemme partiet får. Slengere (personlige oppføringer av kandidatens navn) på andre partilister og kumuleringer (kryss) fra eget partis velgere gir en ekstrastemme. En kumulering/slenger tilsvarer da fire ordinære stemmetillegg.

Alle etter de med stemmetillegg, i dette tilfellet alle fra femte- til 65.-plass, står dermed likt i kampen om de øvrige representantplassene Venstre vinner utover de fire første. Ifølge pollofpolls ligger Venstre an til å få seks plasser i Oslo.

Den andre i partilederdebatten som stiller til lokalvalget er Turid Thomassen. Hun er førstekandidat for Rødt i Lillehammer. Det finnes også en annen Turid Thomassen som er førstekandidat. Turid Solberg Thomassen er førstekandidat for KrF i Nedre Eiker.

«Lokalvalg er personvalg» – En myte?

Noen stemmer på person, men slett ikke så mange om man skal tro en velgerundersøkelse fra lokalvalget 2007 utført av Jo Saglie ved Institutt for samfunnsforskning (ISF), Stine Renate Otterbekk og Lawrence Rose.

Velgere som hadde brukt stemmeretten ble intervjuet. De fikk fire svaralternativer, og ble bedt om å si hvilket som er viktigst for stemmegivningen ved lokalvalg.

Få fram saken

Slik fordelte svarene seg etter kommunevalget for fire år siden, i 2007:

  • Lokale saker (42 prosent)
  • Allmenn tillit til et parti (37 prosent)
  • Listekandidater (11 prosent)
  • Rikspolitiske saker/forhold (10 prosent)

(Kilde: forskning.no)

Noen spennende kommuner

  • I Eid kommune fikk Arbeiderpartiet 6,1 prosent og Venstre 41,4 på en lokal måling. Strid om sykehusstruktur i Sogn og Fjordane ligger bak. Hva sier velgerne på valgdagen?
  • Hvor store utslag kan personer gi? I 2007 sto Per Ervik på førsteplass for FrP i Hitra kommune. De fikk 31,3 prosent av stemmene. I år står Per Ervik på førsteplass for Pensjonistpartiet. De er målt til 15,1 prosent, og tar fire representanter i kommunestyret, mens FrP halveres og får 15,6 prosent dersom målingen viser valgresultatet.
  • I Arendal kan en lokal liste, Verdipolitisk Parti, med Sanjin Salahovic på topp, få avgjørende betydning når makten skal fordeles.
  • I i Telemark samarbeider FrP (varaordfører) med AP (ordfører) og de rødgrønne støttepartiene SV og SP. Vil Høyre og Venstre få FrPs støtte etter dette valget, eller betaler de rødgrønne mer i politiske posisjoner til FrP?
  • Skedsmo kommune har vært styrt av AP-ordfører siden før kvinner fikk stemmerett i Norge. Blir tradisjonen brutt etter 101 år?
  • I Tynset har SV ordføreren, og med 19,5 prosent ser det ikke alt for mørkt ut for SVs Bersvend Salbu, men utfordrerne står i kø. Vil APs ordførerkandidat, Morten Sandbakken bli ordfører? «Bror hass» har vært det før. For SP. Nå er lillebror Dag-Henrik Sandbakken statssekretær for SP og storebror ordførerkandidat for AP. (Østlendingen.)

Har velgerne i Terra-kommunene tilgitt, eller går ingen partier fri fra sitt medansvar?

I «Terra-kommunene» ser det ut til at ordførere flest får gode valgresultater.

  • I Hattfjelldal stiller kun partiene AP, SV og SP. Klarer Terra-ordfører Asgeir Almås å forsvare valgresultatet fra 2007 på 57,1 prosent?
  • I Narvik stiller ikke Terra-ordfører karen Margrethe Kuvaas (AP) til gjenvalg. Ap holder stand og kan øke. Samarbeidskonstellasjonen AP, Høyre og KrF fikk 21 av 41 representanter i forrige valg. En lokal måling viser at de kan få 25 nå, men her er det mange ulike flertallskonstellasjoner, også uten AP.
  • I Haugesund ligger Petter Steen jr (H)  på en lokal måling an til å få 41,1 prosent. Litt over forrige valgresultat på 39,9. Her har både AP og H styrket seg, mens alle andre går ned i følge en lokal måling.
  • I Bremanger gjorde AP tidenes beste valg i 2007 med 48,1 prosent oppslutning. Terra-ordfører Kåre Olav Svarstad (AP) stiller ikke til gjenvalg, men velgerne i denne hardt rammede kommunen tilgir visst ikke partiet så lett, dersom man skal stole på en lokal måling med så få som 150 spurte. Dagens flertallskonstellasjon med AP og SV går fra 12 til 8 representanter av kommunestyrets 23 og det er åpent for nye flertallsforhandlinger i korridorene når valgresultatene er klare.
  • I Vik stiller ordfører Marta Finden Halset (AP) til gjenvalg. Sist fikk AP sammen med Sp 11 av 17 i kommunestyret. Siste fylkesmåling viser 10 av 17, men det er meget jevnt mellom AP og SP om å bli størst. Og det betyr vel noe for fordeling av verv?

Mer om Terra-kommuner: Rot bort pengene – staten betaler.

Valgdeltakelsen

Får vi en valgdeltakelse på over 70 prosent?

Valgdeltakelse ved kommunevalg siden 1983. (Full oversikt på SSB):

  • 1983: 72,1 %
  • 1987: 69,4 %
  • 1991: 66,0 %
  • 1995: 62,8 %
  • 1999: 60,4 %
  • 2003: 59,0 %
  • 2007: 61,2 %


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

Annonse:

Mener begge deler

Hva mener FrP om saken? Det kommer an på hva du selv mener. Du finner alltids en FrP-politiker å være enig med.

(Lokale FrP-ledere som mener AP har skyld i terroren, Carl I. Hagen som mener politiet ikke skal bruke mer tid på det, eller Per Sandberg, som mener partiets viktige valgkampbrikke med sin egen strategisk definerte rolle, tar feil, jf Dagbladet.

Eller er det media som alltid skriver feil om hva de viktige brikkene i FrPs nye kommunikasjonsstrategi for valgkampen egentlig mener og sier.)

Faksimile VG.

 

Og hvis du har lyst til å sympatisere med, eller være en av de forfulgte i FrP, som alle andre hele tiden er ute etter å ta, finner du stadig bekreftelser.

Fra VG-artikkel.

Hvis du vil at det skal være slik altså. Det er også mulig å ha en faktabasert tilnærming til politikeres uttalelser, dersom man klarer å legge følelsene for partiet/politikeren til side.

Oppdatert 17. august. Carl I. Hagen innrømmer i VG at han ble korrekt gjengitt. Nå snur han og mener det han ble kritisert for å ikke mene i saken.

Oppdatert 16. august: Sentralstyremedlem og FrPs ordførerkandidat i Trondheim, Kristian Dahlberg Hauge, må fronte et annet budskap enn FrPs ordførerkandidat i Oslo. Hagens retorikk, myntet på Oslo-velgere trekker ikke velgere i Trondheim. Der er FrPs budskap som sendes ut i regionavisen Adresseavisen et helt annet enn på steder der hard innvandringsretorikk forventes å gi velgergevinst.

Liberaleren skriver mer om vinglingen i partiet, uten å avsløre at ulike budskap fra ulike talsmenn til ulike målgrupper i samme sak rett og slett er velgertaktikk.

Adresseavisen skriver også om de ulike synene som kommuniseres fra ulike talsmenn, men heller ikke de ser at når ulike sentralstyremedlemmer og toppkandidater i et ellers striglet parti kommuniserer ganske ulike budskap på ulike steder, kan dette ha sammenheng med hvilke velgergrupper de retter sitt budskap til.

«Innvandring truer ikke norske verdier… Enkelte formuleringer i programmet er uheldige…  Christian Tybring-Gjedde og Per Willy Amundsen har sagt mye de ikke skulle ha sagt om innvandring og som partiet ikke står bak… Er åpen for å motta flere flyktninger…»

Dahlberg Hauges budskap er rettet inn mot å vinne «Høyre-stemmer» i Trondheim. Fra velgere som ikke vil ha et vulgært innpakket budskap. Han skal ha de lyseblå.

Per Sandberg er derimot rettet inn mot å vinne de mange som tidligere har gitt uttrykk for at de sympatiserer med FrPs innvandringsretorikk. Velgere som helst vil ha et vulgært innpakket budskap. Hans ubehagelige rolle er å si nok til å sette i gang assosiasjoner hos disse slik at de lokkes opp fra sofaen og stemmer på Frp, men ikke så mye at de lyseblå som kollega Dahlberg Hauge skal hanke inn skremmes bort av partikollegaen med en annen målgruppe og rolle.

FrP kapret mediadekningen av valgkampåpningen

FrPs ordførerkandidat i Oslo, Carl I. Hagen, kapret raskt hele medie-Norge og fikk fokus på FrP ved sitt utspill om at politiet ikke trenger bruke ressurser på å etterforske Utøya-drapene. I år er valgkampen meget kort, og det gjelder kommunikasjonsstrategisk å få forsider og tid i TV-ruta for å legge til rette for at man selv og partikolleger får slippe til og fortelle hva partiet FrP egentlig mener. Når man selv er i TV-ruta og på forsidene hindrer man jo også politiske konkurrenter i å heller være der og selge inn sitt budskap.

Samtidig har alle signaliserte sympatistemmene til AP åpnet for å bli med å dele en stor kake med sympatistemmer. Noen må jo kunne ha sympati med FrP i stedet for AP, dersom de ser at media hele tiden er ute etter å ta alle i FrP i kjølvannet av terrorhendelsene?

(Oppdatert: 16. august sier Siv Jensen det rett ut i VG: Nå må sympatien med AP bort. Ser man på tidslinjen passer dette utmerket i en kommunikasjonsstrategi der media nå skal ha gått så hardt ut mot FrPs utspill for et par dager siden, slik at en god del velgere nå kan være modne for å heller få sympati med alltid media-forfulgte FrP.)

Når hele medie-Norge har gjengitt ordrett hva han sa, og de leserne/seerne som har lyst til å være enige med ham har svelget agnet, kommer neste akt.

Nå skal de som ikke liker uttalelsen også få sitt. Pluss de som har lyst til å få bekreftet at media alltid er ute etter å «ta oss i FrP». Da uttaler Carl I Hagen, om det godt forhåndsplanlagte og gjennomtenkte utspillet, at det hadde vært smart å ikke si det han altså sa. Pluss at han kan innta offerrollen og si at han ikke sa det han sa, men at media har funnet på det: Jeg blir misforstått. Jeg blir tillagt meninger jeg ikke har. (VG.)

Leser man kun mandagens oppslag i VG, kan det virke som om Carl I. Hagen ikke mener det som media gjenga at han sa på lørdag.

Man kan si mye om Carl I. Hagen, men man kan ikke si at han ikke forstår hvordan media jobber og hvordan politikere kan bruke media til å få fremstilt seg og sitt parti i henhold til planen.

Samme dag som «beklagelsen» er på trykk i VG, har samme Carl I. Hagen et forhåndsplanlagt utspill i NRK der budskapet er: «Jeg står rakrygget for det jeg har sagt og gjort.»

Det kastes ut et snøre hit og et annet dit. Man uttaler seg friskt, blir ordrett sitert, sier man angrer uttalelsene og fremstiller seg (partiet) som den uskyldige hakkekyllingen alle alltid vil ta uansett hva man sier.

Og parallelt har man sendt ut et budskap som av frelste tilhengere skal kunne tolkes som at man selvfølgelig fortsatt står på alt man tidligere har sagt, og som man vet at mange jo er enige i.

 

Gjeter eller offerlam?

Er Carl I. Hagen en solospiller uten mandat fra egen ledelse? Bare en ukjent og uerfaren lokalpolitiker som uttalte seg, ble feil gjengitt og angret på at han ikke skjønte at media er så slemme?

Eller er han en del av partistrategien i denne komprimerte valgkampen der han skal være murbrekkeren som skaffer partiet solid mediefokus fra starten og samtidig mobiliserer sympatistemmer til mediaforfulgte FrP? Det er vel ikke rettferdig at bare AP skal få sympati etter terrorhendelsene når FrP er et like stort offer! (Hmm. Den uttalelsen var ikke så ulik hva Siv Jensen klarte å lire ut av seg på NRK to dager etter terrorbomben i Oslo og nedslaktingen på Utøya. Før hun slapp til for å si at det hun sa, og som media hadde referert, var en misforståelse. (NRK.)

 

Kommunikasjonsstrategi

Yrkespolitikere lever av å få folk til å levere sitt partis stemmeseddel ved valget. Selv om de selv er rikspolitikere eller partiansatte rådgivere (de som egentlig utreder, lager forslag og skaper mye av partipolitikken som de folkevalgte skal bedrive) og ikke har navnet sitt på listen.

Det er statsstøtte pr mottatte stemme til partiene som i all hovedsak finansierer partienes organisasjon, rådgivere, sekretærer, lokaler,  materiell, valgkamp … og eventuell partilønn til partileder og andre tillitsvalgte i toppledelsen ( i tillegg til den lønn/godtgjørelse de gjerne har som folkevalgte offentlig lønnede heltidspolitikere).

Vil man ha maktposisjoner, gjelder det å få flest stemmer. Enten alene eller i koalisjon med andre. Og når man sikter mot nasjonal makt for første gang, er et naturlig trappetrinn å innta maktposisjoner i lokalvalget før, for å kunne snakke i neste valgkamp om at man jo «har bevist at man klarer å styre».

Skal man for eksempel ha ordførerverv i kommunene, er det om å gjøre å bli største parti i sin koalisjon for å kunne møte til forhandlinger med krav om å få ordførerposisjonen. Det mest synlige beviset på at man har lokalpolitisk makt. Nest største parti i gruppen som sammen danner flertall ligger da best an til å få varaordførerposisjonen.

I FrPs tilfelle betyr det gjerne at de må bli større enn Høyre i kommunene de ønsker å få toppverv. De må vinne velgere som ellers kan tenke seg å stemme Høyre (eller AP eller SP) samtidig som de må holde på velgere som mener de andre partiene er for veike på innvandring og integrering.

Det finnes kommunikasjonstricks for politikere som helst ikke vil miste velgere som har en helt annen mening enn dem selv om en sak. Man kan jo kommunisere ulike meninger i ulike medier, til ulike velgergrupper og til ulike tider. Og dersom noen skulle finne på å påpeke at man bedriver dobbeltkommunikasjon er det enkelt å innta en offerrolle og hevde at «media er hele tiden ute etter oss».

Et annet kommunikasjonstricks som enkelte politikere stadig praktiserer når de tvinges til retrett er å gi «liksombeklagelser». Man later som om man beklager noe, men går man til kjernen i uttalelsen og analyserer innholdet i den, blir det gjerne bare tullprat. Kanskje er det en dobbel nektelse, et manglende eller ekstra ord som snur opp ned på det meningsinnholdet man har signalisert. Eller, i muntlige og flyktige medier, ufullstendige setninger. Eller vage beklagelser og etterfølgende forbehold som slår ihjel det man tidligere har sagt. Man mener noe. Man presses til å beklage. Noen sier seg fornøyd. Man benekter at man er presset … og sannelig kan man stå og si at man mener det samme som før, mens en annen i partiet innkasserer gevinst på at man har gått bort fra samme uttalelser. (VG.)

Det gjør ikke noe rent kommunikasjonsstrategisk. De som hører eller leser uttalelsen har gjerne lyst til å forstå (tolke) uttalelsen som at den som har uttalt seg er enige med dem. (På den måten underbygger man jo også at man selv har rett.) Og overfladiske journalister vil ikke diskutere semantikk. De vil ofte servere uttalelsen under tittelen de har fått spilt inn, selv om intervjuobjektet har gitt dem to forhåndsinnøvde fraser uten reell substans fra kommunikasjonsrådgiveren. (En kommunikasjonsrådgiver som igjen ironisk nok kanskje ikke har noen jobb dersom han ikke klarer å produsere gode nok både/og-svar til sine rikspolitikere. Som skal skaffe stemmer til at partiets ukjente lokale marionetter inntar posisjoner lokalt og bidrar til å holde liv i partitoppenes nasjonale maktambisjoner.)

 

Vi vil bli lurt

Menneskehjernen liker enkle forklaringer. De som sympatiserer med et parti har lett for å godta enkle forklaringer fra politikere man identifiserer seg med. Samtidig vil man da skyve bort alle biter i puslespillet som ikke passer inn i det bildet man ønsker å ha.

Dersom én person i partiet man har bestemt seg for å like sier én ting og en annen person sier noe annet, har partiet kastet ut to snører og har dermed større sjanse for å få napp, for å bruke det bildet.

Politikere kan gjerne si ufullstendige setninger, ha motstridende uttalelser eller benytte en debatteknikk der de selv spiller med andre premisser for å løse dagens problemstilling enn andre debattanter. De som har lyst til å være enige får hjelp av sine egne hjerner til å fylle inn hva de egentlig mener.

Ikke tro bare at det er politikerne som lurer deg. Det er eventuelt hjernen din som har lyst til å bli lurt når du vrir og vrenger på politikeres uttalelser, og fjerner ting du ikke liker, for å få bildet av partiet/politikeren til å passe med bildet du selv har lyst til å ha av dem.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:
Min mening – ikke partiets mening.

VL: Fylkesleder i FrP tar permisjon  – som fylkesleder, men satser for fullt som ordførerkandidat for FrP.

I salaten

Det er agurktid, og statsminister Jens Stoltenberg ser ut til å ligge i salaten.

VGs sak om båtgaven i forbindelse med statsministerens 50-årsdag er en avissak mest basert på Jens Stoltenbergs egne tidligere uttalelser om registrering av statsråders gaver.

Faksimile VG.

Strengt tatt kunne både statsministeren og statsrådene ha unnlatt å registrere sine gaver i dette registeret.

Stortinget har vedtatt at kun stortingsrepresentanter skal ha plikt til å registrere sine økonomiske interesser (herunder enkelte gaver). Stortinget selv skriver på sine nettsider: «Regjeringsmedlemmene har også mulighet til å bli inkludert i registeret, men dette er frivillig

Når statsminister Jens Stoltenberg allikevel har valgt å frivillig la seg registrere, gjelder imidlertid bestemmelsene om hva som skal registreres fullt ut også for ham.

Som regel er politikere (fra alle partier) vant til å slippe unna med ullen og diffus tale i media. Jens Stoltenberg var kanskje ullen og diffus da han meldte inn «diverse gaver» uten å spesifisere nærmere hva, fra hvem og til hvilken verdi i stortingsregisteret. Mediasaken fokuserer på disse momentene, men faktisk har ikke Stortinget vedtatt at politikerne skal spesifisere det veldig heller.

Leser man litt i registeret er det mange politikere (fra alle partier) som er like diffuse som Jens i innrapporteringen av «diverse gaver». Og slik har politikerne selv enstemmig bestemt at de vil ha det.

I det gjeldende reglementet, senest endret 10. mars 2011, heter det:

Ǥ 11.

Gave eller annen økonomisk fordel, verd mer enn 2 000 kroner, mottatt fra innenlandsk eller utenlandsk giver, når gaven/fordelen har tilknytning til vedkommendes virksomhet som representant. Giverens navn, fordelens art og tidspunktet for ytelsen oppgis.»

Politikerne har altså ikke bestemt at for eksempel statsminister Jens Stoltenberg, eller for den saks skyld en hvilken som helst stortingsrepresentant, må opplyse om de har mottatt en båt i sin 50-årsdag.

Kun hvis de mottar gaven «i tilknytning til sin virksomhet som representant» er de pliktige til å registrere den. Og da er det tilstrekkelig å opplyse hvem som ga den, hva det var og når de fikk den. Verdien på sine gaver har ikke politikerne spesifisert at offentligheten skal få vite.

Når det er nevnt: Politikere lever av å selge tillit.

De har full mulighet til å alltid være åpne og helt redelige om sine egne interesser, selv om de bokstavtolket ikke har vedtatt at de skal ha noen formell plikt til det.

[polldaddy poll=5256274]

Mer om politikere og gaver:


Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer:

Bedre læring når læreren bestemmer

En forskningsrapport forteller at det politiske målet om å utjevne forskjeller i karakterer mellom elever med høyt og lavt utdannede foreldre ikke oppnås gjennom politikernes «Kunnskapsløftet». (Rapporten «Gode skoler – gode for alle?» finner du på Utdanningsdirektoratets sider.

Faksimile VL.

spørs det om kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV), hennes parti og andre partier har lagt så mye prestisje i å tilstrebe å oppnå likhet i resultat at de glemmer å satse på likhet i muligheter.

Det er å håpe at i alle fall velgere, og engasjerte foreldre til skolebarn, legger merke til noen av funnene i rapporten:

• Mange undervisningsøkter var i tråd med det skoleforskere mener kjennetegner gode skoler: Lærere som er tett på elevene, med tydelig oppmerksomhet om den faglige undervisningen og effektiv bruk av undervisningstiden.

• Forskerne observerte også mye dårlig undervisning med lavt utbytte for eleven. Disse timene var kjennetegnet av svak klasseromsledelse, uro og lavt engasjement for læring, der mye av tiden gikk med til utenomfaglige aktiviteter.

• Størst elevengasjement og best læring fant forskerne i timer hvor læreren var godt forberedt, med et strukturert og variert opplegg rundt undervisningen, med avgrensete og klare arbeidsoppgaver, og hvor læreren holdt et høyt tempo, gav rask respons og utnyttet tiden godt.

• Lavest elevengasjement så forskerne i klasser med utydelige regler for atferd og oppførsel, der lærerne åpnet for at elevene kunne forhandle om hvilke regler som skulle gjelde til enhver tid.

Forskerne har også sett på de ulike skolenes evne til å gjennomføre Kunnskapsløftet. Deres funn er at for at slike reformer skal lykkes, er det særlig viktig med en tydelig og stabil skoleledelse som har kraft til å gjennomføre de endringene som kreves. (Kilde VL).

Her underbygger rapporten tidligere funn, som viser at en lærer som er sjef i klasserommet og ikke en  «kompis» på samme nivå som elevene, er avgjørende for kvaliteten på læringsmiljøet.

En lærer som er godt forberedt og praktiserer forutsigbare regler – ikke en ettergivende lærer som gir blaffen og lar elever tøye grenser, skaper best læringsutbytte for både «svake» og «sterke» elever.

Foreldre som er engasjert i sine barns skolegang og læringsmiljø anbefales å sjekke opp skoleutviklingsprosjektet «respekt».

Mer om det: En oppskrift på bedre skole.


Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer om skole:

VL: Satser på eliteelevene.

VL: Lærerstudenter dropper RLE-faget.

Flere innlegg om skole:

 

Proppen i systemet

Det er flere overordnede årsaker til at arbeidet med nye veier i Norge går tregt.

Når politikere lover mer til nye veier, forteller de ikke at de selv har vedtatt langdryge prosesser der selv om du stemmer på politikeren som lover mest til vei, kan vedkommende gå av med full stortingspensjon (etter tolv års opptjeningstid) før veien du stemte vedkommende inn på Stortinget for å få er ferdig.

Politikere som av ulike grunner kanskje heller vil bruke midler til en annen vei, kanskje for å komme i lokalavisa og sikre seg gjenvalg ved å heller få sin vei opp på prioriteringslisten, kan også på ulikt vis forsinke, fordyre eller få skrinlagt andre veiplaner.

Veiplaner for de neste ti år skal behandles av politikere nasjonalt, i fylkeskommuner og i kommuner. Det er greit nok, planer må man legge, men for en del lokalpolitikere er det ikke greit å huske hvilke planer man har lagt og «hvor man har lagt dem». Dessuten kan fremdriften i allerede vedtatte planer bli endret ved årlige budsjettbevilgninger.

Veier som ikke havner på lista må vente til neste versjon av transportplanen skal behandles. Stadig er det kamper og hestehandel i ulike kommunestyrer og fylkesting for å kjøpe og selge støtte til å få sin vei høyere opp på neste plan.

Og hva tror du skjer dersom noen lokalt taper et slag om hvor veitraseen skal gå? Hvert lokalvalg er en mulighet til omkamp.

Japan, 17. mars 2011. Foto: Associated Press/ DailyMail, UK.

De stakkars planleggerne i Statens vegvesen må av og til finne seg i stadige påfunn fra lokalpolitikere som vil endre ting etter at lokalpolitikerne selv i eget kommunestyre har vedtatt planen.

Kanskje de ikke hadde innsigelser tidligere. Sannsynligvis har de fleste lokalpolitikerne heller ikke lest alle dokumentene og langt mindre tatt seg arbeidet med å tenke ut fremtidige konsekvenser som saksbehandleren i egen kommune ikke nevner i saksfremlegget når veiplanen behandles.

Samme vei, seks dager senere. Foto: Associated Press, DailyMail,UK.

-«Vi visste jo ikke at det skulle bli slik?»

-«Vi må jo ha en avkjørsel fra motorveien til nye næringsområder og boligarealer som vi nettopp har funnet ut at vi vil ha akkurat der, men som vi ikke tenkte på da vi vedtok reguleringsplanen for veien for fire år siden.»

 

 

Det er slik fordi politikerne vil ha det slik.

Statens vegvesen peker på at langvarige prosesser som er pålagt dem av politikere er en årsak til at det i beste fall tar minimum åtte år fra veiplanleggingen starter til veien kan åpnes. Slik ekspressbehandling skjer sjelden.

Som oftest tar det ti til tolv år fra man starter planleggingen av en veistrekning i Norge til den er klar til bruk.

I Japan tok det seks dager fra en motorvei som var ødelagt av jordskjelvet var ferdig gjenoppbygd. (Kilde: DailyMail, UK.)

I Norge hadde ikke den lokale ordføreren engang rukket å sette saken på sakslista for å få utredet hvilke påfunn kommunen kunne legge inn til vegplanleggerne når veien igjen skulle bygges opp i løpet av den tiden.

Et stort flertall av prosjekter mer lønnsomt og noen dyrere enn planlagt

Et annet moment som bidrar til å forsinke veiutbygging i Norge er at politikerne legger til grunn alt for lave prognoser på trafikkvekst og ulykkesreduserende effekt når de planlegger nye veier. 12 av 16 større veiprosjekter de siste årene har vist seg å være mer samfunnsøkonomisk lønnsomme enn politikerne la til grunn da de vedtok utbygging.

For de mindre lønnsomme var underestimerte kostnader avgjørende.

(Oppdatert 11. juni: Mer om budsjettsprekk: VG: Ny vei ble en milliard dyrere enn planlagt.)

Mer om offentlige byggeprosjekter:

Mer om vei:

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank


Relatert:

(Tro om noen ser for seg ungdom i pliktår eller innsatte i fengsler som billig arbeidskraft i statens tjeneste?)

Mer:

VG: Kleppa: E6 i Gudbrandsdalen kan bli forsinket (etter at blant annet ordførere har ytret seg kritisk om trasévalg de selv tidligere har vedtatt i egne kommunestyrer.)

VG: -Umulig å bygge veier raskere i Norge.

Mer om saken i Vegen og vi.

Ofres for medieoppslag

Pasientskjebnene som formidles i VGs serie burde ikke overraske politikerne, uansett parti. De har alle vært med på å lage systemet slik. (Oppdatert: Siv Jensens parti også.)

Mens de som varsler om feil innen et kvalitetsstyrt system som oljesektoren blir sett på som dyktige og lojale folk som gjør jobben sin, blir inntrykket lett motsatt når det gjelder et politisk styrt system som offentlig forvaltning. De som sier fra om feil og lovbrudd blir fremstilt som illojale. Ansatte eller politikere skal helst ikke stilles til ansvar for feil og lovbrudd i forvaltningen. Da teller hensyn til kolleger, fagforeninger og parti høyere enn innbyggernes rettigheter og krav til forsvarlig drift.

Mer:


Selv det mest høylytte opposisjonspartiet har unnlatt å prioritere innføring og gjennomføring av systematisk uavhengig kontroll, tilsyn og represalier mot forvaltningens brudd på innbyggeres lovfestede rettigheter. Målet er jo å selv få makt til å fraskrive seg ansvaret og peke på underordnede og at andre har skylda. Helsedirektør Lars E. Hanssen innrømmer at dagens sanksjoner ikke holder.

Det er imidlertid politikerne som vil ha systemet slik som burde stilles til ansvar, ikke den enkelte lege eller sykepleier.

Når politikernes vedtatte system lar en kirurg jobbe 100 timers arbeidsuke i to måneder vil de måtte ha kalkulert med at resultatet kan bli feilbehandlinger og noen ofre, men det er mindre viktig enn at de samme politikerne kan stille til valg med løsningen på å unngå ventelister eller vise til at mens jeg har hatt makt har ventelistene gått ned.

Faksimile VG.

Når politikere uttrykker at de er overrasket, sjokkert eller plutselig har funnet løsningen for å unngå slike hendelser (eller slike enkeltoppslag) er det grunn til å spørre seg: Hvorfor har du ikke gjort noe med dette tidligere?

Det er ikke noen unnskyldning at du som politiker ikke har visst det når du selv og dine kolleger, uansett parti, har medvirket til at det ikke skal vites, kontrolleres, ansvarliggjøres eller straffes tilstrekkelig.

(Oppdatert 2. juni: Transport-topp: Yrkessjåfører ville mistet lappen om de jobbet like mye som slike kirurger. VG.)

Norske politikere er veldig mediestyrte.

Hva de prioriterer og hvordan de jobber blir i stor grad påvirket av hva de vet eller forventer at media vil gi dem et positivt oppslag på.

I et land der politikeres dyktighet måles i hva tilfeldig spurte med overfladisk kunnskap og ukjent grad av interesse synes om innsatsen (popularitetsbarometer) eller i form av antall medieoppslag de har levert for partiet sitt, er det ikke til å undres over at politikere kappes om å få oppslag der de assosieres med positive saker og vinnere, mens de skygger unna oppslag de tror blir for teknisk eller for lite individfokusert til at velgerne deres forstår at det er viktig.

Eller politikerne forstår ikke selv hva som er viktigst fordi seleksjonen av politikere favoriserer trynefaktor, medietekke og neglisjerer evne til å forstå «tekniske ting» som velgerne ikke nødvendigvis forstår eller individuelt er opptatt av.

Folk flest er ikke opptatt av om systemet kan ramme en annens enkeltskjebne. Folk flest er opptatt av om de selv får rett behandling, og får de det er de fornøyd med systemet.

Selv om fem dør hver dag som følge av legefeil, så gikk det jo bra med de aller, aller fleste.

Politikere som tenker som folk flest vil være for lite opptatt av å jobbe seriøst med systemer som sikrer kvalitet i tjenestene, ivaretakelse av lovfestede pasientrettigheter og kraftige represalier mot de som har ansvaret for at pasienter utsettes for feilbehandling og rettighetsbrudd.

Et tilsvarende systematisk fokus kan etterlyses også i andre møter mellom innbygger og forvaltning der innbyggerne har lovfestede rettigheter og forvaltningen har makt til å ha rett uansett om de mangler kompetanse.

Lovbrudd og feil blir uansett som oftest ikke avdekket. I tilfelle måtte det være ved tilfeldigheter eller en og annen standhaftig innbygger som ofrer tid på å få politikere (systemeierne) til å forstå og endre sitt system.

For hver stortingsrepresentant og hvert regjeringsmedlem som har sin posisjon på bakgrunn av at folket har stemt ved valg, er det omtrent tilsvarende mange rådgivere i partienes offentlig finansierte stortingsgrupper samt i regjeringskontorene som har langt mer innflytelse over hva som prioriteres, menes og kommuniseres. Hvis rådgiverne ikke synes det er verdt å prioritere «vanskelige og tekniske saker» som systemkontroll, reellt uavhengig og tilstrekkelig kontroll og klagebehandling samt ansvarliggjøring av de med avgjørelsesmyndighet i forvaltningen så mener politikerne deres det også. «Javel, rådgiver» er nok mer brukt av folkevalgte enn «javel, velger».

Mer: Glattere politikere.

Rådgiveren er på sin side igjen gjerne rekruttert fra partiorganisasjonen og har et nettverk som kan støtte eller la være å støtte den enkelte lydige eller ulydige folkevalgte i neste nominasjonskamp som er en partiintern affære der velgerne ikke har noen innflytelse på hvem som får lov til å stille på «sikre plasser».

Slik belønnes politikere med lavere dømmekraft og som skygger unna sitt eget ansvar, ved å overlate strategiske valg til folk som aldri er valgt av folket, men lønnet av innbyggernes penger for å skape og utøve politikken.

I Norge har flere som ikke er folkevalgte, som aldri stilles til ansvar overfor velgerne og som ikke kan avsettes dersom de ikke overholder rettigheter innbyggerne har i møte med forvaltningen, fått makt til å hindre eller sabotere effektiv håndhevelse av innbyggeres rettigheter.

Ansatte i forvaltningen med ansvar i den enkelte sak eller overordnet beskyttes bak en politisk bestemt ansvarspulverisering. Den som lettest kan stilles til ansvar, er den ene personen som media eller partirådgivere velger å fremstille i media som den ansvarlige.

Dersom de selv vet at det er flere ansvarlige, og at det involverer en rekke politikere som har bestemt at systemet skal være slik, er det uredelig journalistikk og uredelig politikk.

… men de vet kanskje ikke bedre?

[polldaddy poll=3949393]

Mer om politisk vedtatte grunnlag for systematiske rettighetsbrudd:

 

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank


Mer:

VG: Mann (70) døde etter datatrøbbel på sykehus. Legen fikk ikke sjekket pasientjournalen.

VG: Per Arne Olsen: -Situasjonen er ute av kontroll. VG: Sykehus overså hundrevis av røntgensvar. Fylkeslegen ble varslet via bekymringsmelding. VG: Dødssyke Peters siste ønske: -Hør på meg! La meg dø med fred i sinnet! VG: Irene Pettersen, fotballkeeper for Alta i kvinnenes førstedivisjon operert i feil kne. VG: OUS-direktør Siri Hatlen trekker seg. -Veldig vemodig. VG: Mange pasienter snytes for informasjon. VG: Slakter Norsk Pasientskadeerstatning (NPE) i ny undersøkelse. VL: Storberget slår Stoltenberg i popularitet. VG: 7000 sykehusdødsfall kan ikke forklares.

By og bygd – på stønad og trygd

Norsk innvandringspolitikk og trygdeytelser lokker til seg ufaglærte, men bidrar ikke til å lokke særlig høyt kvalifisert arbeidskraft til landet.

Brochmann-utvalget leverte nylig en 526 siders godt underbygget rapport som de har jobbet med i to år: NOU 2011: 07 Velferd og migrasjon. Den norske modellens framtid.

Selv de mest tungnemme ville kunne få med seg at Norge ikke lenger kan gjemme sine i verdensmålestokk særdeles rause trygdeordninger og sosiale ytelser bak å være en ukjent og perifer utkant i verden … hvis de hadde lest rapporten. Det spørs hvor mange politikere som gidder sette seg grundig inn i saker de i utgangspunktet kanskje føler vil bli en ubehagelig sak å støtte. Man kan jo risikere et uheldig medieoppslag som skremmer bort velgere eller forarger sponsorer?

Da er det kanskje lettere å overse fakta og håpe at norske trygdeytelser, gratis helsehjelp og sosiale ytelser blir en godt bevart hemmelighet i Norge.

Faksimile Dagsavisen.

Mer i Gunnar Stavrums blogg: Trygd en magnet for ufaglærte.

Spørsmålet er hvor lenge Norge klarer å være verdens sosialkontor før velferdsordningene faller sammen, fordi politikerne ikke ser seg i stand til å finansiere ordninger som de via andre sider av sin politikk skaper for høy belastning på.

500 millioner mennesker i Europa kan via EØS-avtalen lett skaffe seg tilgang til norske trygdeytelser. Alt som kreves er en dags arbeid og dermed medlemskap i Folketrygden, med de rettigheter det innebærer.

Det er ikke bare begrenset til arbeidsinnvandring fra Europa, men den delen er vel lettest å debattere uten å bli stemplet. Innvandrere har selvfølgelig krav på ytelser på samme måte som andre, og økonomiske ytelser kan lovlig flyttes med til andre land med andre kostnadsnivå.

Til og med ulovlige innvandrere (oppdatert 1. juni; som for eksempel den etterlyste Raess Dawlatzai) har visse rettigheter til sosiale ytelser og viktig helsehjelp, enten finansiert av den kommunen de befinner seg i eller av Folketrygden. I praksis kan også helsehjelp som ikke er akutt, til ulovlige innvandrere og andre (som altså ikke er medlemmer i Folketrygden), bli «gratis» hvis man går ut i fra at legen sender giro og ikke krever forskuddsbetaling.

Foto: Statsministerens kontor.

Hvis norsk politikk er  «By og bygd – på stønad og trygd» så er det ikke bare en trygdemottaker i Oslo med et søskenbarn på Gjøvik som nyter godt av den.

Graver man litt i det så finner man kanskje også ut at norske trygdeytelser indirekte finansierer slavedrift på landsbygda i Pakistan, men det er vel mindre viktig enn import av en ny arbeiderklasse, nye LO-medlemmer som i teorien er tenkt å være ens velgere og sponsorer?

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank


Mer:

VG: Nav-ansatte kritiserer egne arbeidsmetoder.

VL: Nav fikset samboer til ungkar.

VG: Høyre savner grep for unge uføre.

VG: Sykefraværet øker i norsk industri.

Uten konsekvenser

Er helsemyndighetene og politikerne i alle andre land i verden mindre ansvarlige enn i Norge (og Sverige)? Har i tilfelle alle andre land alt å lære av norske kolleger eller har ansvarlige i Norge også et og annet å lære av andres tilnærming?

Norge vant andreplass i konkurransen om å bruke mest svineinfluensavaksine. Kun Sverige brukte mer. Om Norge vinner gull når det gjelder innkjøpte og ubrukte vaksiner vites ikke. (VG: Norge kaster vaksiner for 200 millioner.)

Et nærliggende land å sammenligne seg med, Danmark, bestilte og brukte langt mindre vaksiner mens myndighetene i Polen stilte seg tvilende til hele kampanjen.

Faksimile VG.

Det har vært faglig strid omkring omfanget av vaksinasjoner mot svine-influensaen (virus A H1N1).

Det har vært strid omkring det faktum at legemiddel-produsentene måtte få innvilget ansvarsfritak for eventuelle skader i kjølvannet av vaksinene.

Det ble etterhvert avdekket at WHO ikke hadde vært åpne om forbindelser og dobbeltroller der deres rådgivere som anbefalte endring av pandemidefinisjonen samtidig sto på lønningslista hos legemiddelprodusenter som ville innkassere enorme summer på at WHO endret denne definisjonen.

Representanter for norske helsemyndigheter har tidligere uttalt at deres konklusjoner bygget på et premiss om at det ikke forelå skjulte bindinger mellom WHO og legemiddelprodusenter.

De forutsatte at WHO praktiserte full åpenhet om slikt. Dette premisset viste seg å ikke stemme. Hvilke konsekvenser har det fått?

Norske helsemyndigheter burde ha en informasjonsplikt overfor offentligheten, i det minste overfor politikerne som villig betaler regningen, om de har trukket noen lærdom fra håndteringen av svineinfluensa-pandemien.

Dette er ikke et innlegg som hevder at vaksiner var og er unødvendig. Derimot etterlyser jeg myndighetenes svar på avsløringer av bindinger de gikk ut fra ikke eksisterte, men som allikevel er avslørt. Lederen av europarådets helsekomité har blant annet uttalt at det er en medisinsk skandale at WHOs vaksinebeslutning ble påvirket av legemiddelindustriens folk i dobbeltroller.

Noen tidligere innlegg om håndteringen:

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank


Mer:

VG: Mareritt for småbarnsfamilie. Vi ble syke av vaksinen.

VG: Norske myndigheter slår alarm. Svineinfluensavaksine gir større risiko for søvnsykdom.

VL: Kaster svineinfluensavaksiner for 200 millioner.

For landet – i tiden

Tittelen er en liten omskriving av valgspråket til Carl Gustaf Folke Hubertus Bernadotte. Eller Carl XVI (den sekstende) Gustaf, til daglig kjent som svenskekongen. Han endret valgspråk fra «För Sverige – i tiden» til å praktisere «Ikke i Sverige – for tiden» da det stormet som verst rundt utgivelsen av boken «Den motvillige monarken».

Norske politikere kjemper også en stadig kamp – for å overbevise velgere om at akkurat de er mest for landet, og mest i tiden.

Svarene på om de lykkes med å få velgerne til å tro det, får de i valgene. Indikasjoner på hvordan velgerne oppfatter kursen, fra varselrop om mulig havari til kraftig vind i seilene, får de ved hyppige meningsmålinger fra byråer som lever av å levere stadig nye målinger til medier som gjerne trekker ut store overskrifter selv om det ikke er stort å konkludere ut fra.

Faksimile Nationen.

Avisa Nationen er talerør for Senterpartiet. De mener SP til enhver tid er best og «mest for landet», om ikke mest i tiden.

Når Nationen har stort førstesideoppslag om velger-ras for Senterpartiet, blir det lagt merke til også utenom Felleskjøpets kundekrets. (Nationen: SP kan gjøre sitt dårligste kommunevalg på 60 år.)

Partileder Liv Signe Navarsete har imidlertid forklaringen rede på dårlige Senterpartimålinger om våren.

-«På den tiden av året har våre velgere mye annet å gjøre enn å svare i telefonen,» sier hun.

Visstnok noe hun har lært av Johan J. Jakobsen, en forgjenger i partilederstolen. Eller rettere sagt: En forgjengers forgjengers forgjengers forgjenger … hvis man ser bort fra det korte vikariatet Lars Peder Brekk var fungerende leder før Navarsete ble valgt.

Johan Jakob Jakobsen, eller JJJ, var leder i SP fra 1979. Tre år etter at svenskekungen giftet seg med Silvia Sommerlath.

Da var gårdbruker omtrent synonymt med Senterpartimann. Og gårdbrukerkjerring var omtrent synonymt med medlem i Senterpartikvinnene.

Mobiltelefon fra 1980-tallet. Foto: Wikimedia commons.

Når en Senterpartivelger satt i traktoren på den tiden – for å pløye, slodde, harve, så, rulle, gjødsle eller sprøyte på denne tiden av året, måtte han eventuelt ha investert i noe slikt (bildet til venstre) for å bli nådd av meningsmålere.

Slike var det ikke mange av i traktorene eller i lomma på Felleskjøp-bunaden rundt omkring i SP-land. Gårdbrukerkjerringene som passet på lamming i fjøsene hadde gjerne heller ikke med dette svære apparatet det gikk an å ringe med. (Eller varme kaffekoppen på om den sto fastmontert på strømnettet.)

Nå har tidene endret seg. Til og med småbrukere har råd til, og har investert i moderne kommunikasjonsmidler som er absolutt bærbare.

Det er til og med mulig å snakke i mobiltelefonen via en teknisk innretning som på merkelig vis og helt uten ledninger overfører lyden ved hjelp av en liten dings man henger på øret, hvis man er i tiden, for å bruke det uttrykket.

Det skal ikke forundre meg om til og med Senterpartiets wonderboy, Ola Borten Moe, kunne snakke i noe slikt da han durte rundt på veiene i Trondheim i sin traktor, og uten førerkort for et par år siden (VG).

Det er mer som har endret seg siden Johan J. Jakobsens svar ga en god forklaring på hvorfor SP-velgere ofte ikke kunne svare når meningsmålerne ringte på våren.

Partileder Liv Signe Navarsete ser ikke ut til å ha fulgt med i tiden hvis hun tror at SP-velger i 2011 er synonymt med å sitte på traktoren på denne tiden av året. Eller når hun konkluderer som hun gjør om målingen.

Hun er på jordet, for å holde oss til hennes assosiasjoner.

Alle som er interessert i mer innsiktsfulle kommentarer om meningsmålinger enn hva pressen ofte slår opp anbefales på det varmeste å besøke nettsiden Poll of polls. Deres konklusjon er forøvrig at det ikke ser ut til å være dekning for å påstå noe velger-ras for SP.

For tiden.

Mer om SP:

Mer om kommuner:

 

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer:

VL: Meningsmåling: SV under sperregrensen. SP best av småpartiene.

VG: Nå får kungen støtte av venner: -Vi var aldri på strippeklubben.  VG: Den norske kongen kunne aldri ha satt sin fot på en nattklubb. VL: Velgerne flykter fra FrP. VL: Øyvind Håbrekke (KrF): Moderne menn vil ikke være sæddonorer. VL: Peter Gitmark (Høyre) ber politiet etterforske skattefrie pengegaver fra Norge til israelske bosettinger. VG: Hareide om bunnmåling. -Skuffende for oss i KrF. VL: Høyre fester grepet. KrF under sperregrensen. VG: SP mest tilbake på ny meningsmåling. VG: Bøndene får 1,42 milliarder i landbruksoppgjøret med staten.

Heltidspolitikerne erstatter folk flest

Undersøkelsen av inntektsnivået til landsmøtedelegatene i de ulike partiene viste at FrP hadde størst andel delegater med over 700 000 kroner i årslønn.

33,1 prosent av delegatene på Frps landsmøte i 2009 hadde så høy inntekt, ifølge undersøkelsen til stipendiat Anders Ravik Jupskås.

En undersøkelse foretatt av bloggen Norske forhold viser at det tilsvarer faktisk også andelen høyt lønnede heltidspolitikere (over 700 000 pr år) på FrPs landsmøte i 2011.

Faksimile VG.

Forklaringen som presenteres i VGs artikkel, at mange selv har skapt sin arbeidsplass som gir høy lønn uten å ha særlig utdanning, holder muligens for en del av de med over 500 000 kroner i årsinntekt, men ikke for svært mange av de som tjener over 700 000.

(Jeg har ikke undersøkt utdanningsnivået til FrPs høyt lønnede heltidspolitikere. En eventuell slik gjennomgang måtte basere seg på CV-er partiet selv «kvalitetssikrer». Saker som dette gjør at det ikke kan tillegges særlig vekt som troverdig kilde.)

Derimot kan en gjennomgang av delegatlisten for årets landsmøte tyde på at det ikke er de som har skapt noe selv som utgjør storparten av de med høyest lønn blant FrP-delegatene.

En rask gjennomgang viser at en tredel av delegatene på FrPs landsmøte i 2011 er heltidspolitikere. (Delegatliste side 17-21 i landsmøteheftet.)

Det samsvarer godt med at 33,1 prosent av delegatene for to år siden hadde over 700 000 kroner i årslønn.

Generelt lønnsnivå for heltidspolitikere i norske kommuner og fylkeskommuner er omtrent som den faste stortingsgodtgjørelsen eller noe under. Den var på 724 100 pr 1. mai 2010. I tillegg får stortingsrepresentanter diverse tillegg som gjør at svært få av dem får mindre enn 792 000 kroner pr år. (Stortinget.no: Lønn og andre godtgjørelser.)

I FrP ser det dermed ut som om forholdsvis godt lønnede heltidspolitikere har erstattet en god andel av det som tidligere var folk flest, med lavere lønn, på landsmøtene som utformer partiets politikk.

PS: Alle i FrPs sentralstyre pr 14. mai 2011 er også heltidspolitikere.

Følgende er stortingsrepresentanter med fra 800 000 til 1 200 000 i lønn: Partileder Siv Jensen, 1. nestleder Per Sandberg, 2. nestleder Per Arne Olsen, sentralstyremedlemmer: Jan Arild Ellingsen, Bård André Hoksrud, Morten Høglund, Ulf Isak Leirstein og Ketil Solvik-Olsen.

Følgende sentralstyremedlemmer er heltidspolitikere i kommuner: Kristian Dahlberg Hauge (kommunalråd i Trondheim) og Sylvi Listhaug (byråd i Oslo).

Den til enhver tid valgte FPU-formann har også en plass i sentralstyret.

[polldaddy poll=5047995]

Mer:

 

Mer om undersøkelsen til Anders Ravik Jupskås på sidene til det samfunnsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo. –Landsmøte for folk flest?

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank


Mer:

VL: Sju av ti FrP-velgere positive til bistand.

VG: Slik vil FrP at du skal jobbe. Omstridt forslag moderert på landsmøtet.

VG: Alle FrP-kommuner har maks skatt.

VG: FrPs kommunepolitikere bryter egne skatteløfter når de får makt.

VG: Lokal FrP-topp tiltalt for dokumentfalsk og bedrageri.

VG: FrP-veteran Carl I. Hagen om Birkedal: -Må bety at han har en diagnose.

VL: FrP-delegat: Illojalt av Siv Jensen å parkere landsmøtevedtak om aktiv dødshjelp.

VL: FrP-Siv om dødshjelpvedtak: Har gjort som partiet ba om.

Dine Penger: Dette tjener vi egentlig.

Kalkulator egentlig inntekt.

Skattesøk på skattelister.no

Den som ler sist …

Statsminister Jens Stoltenberg ville sole seg i glansen av utdelingen av Krigskorset med sverd til Eirik Johan Kristoffersen, Jørg Lian og avdøde Trond André Bolle. Da måtte ikke kongen skygge for.

Statsminister Stoltenberg ville ikke at Kong Harald den femte skulle være tilstede under seremonien.

Faksimile Vårt Land.

Blant annet har media gjengitt at de kjenner til at kongen er lei seg for at han ikke fikk lov til å delta, noe Jens Stoltenberg ikke ville kommentere. Andre kommenterte villig: For eksempel opposisjonen som kritiserer og krever svar.

Krigsveteran Gunnar «Kjakan» Sønsteby uttalte elegant at han «la merke til at kongen ikke var der». Mer ville han ikke si. Det sa nok om hva han mente.

Faksimile Dagbladet.

Etter at media en hel dag har fokusert på at Jens sa nei til kongens tilstedeværelse, er det kongens tur til å ytre seg.

«Hadde jeg ønsket å dele ut medaljene selv, hadde  jeg sagt fra,» uttalte han (ifølge Norsk Telegrambyrå, NTB) på et pressemøte. (Oppdatert: Senere har NTB innrømmet å ha diktet opp den uttalelsen og spredd til norske medier. Kongen har altså ikke sagt det NTB hevdet.)

Samtidig annonserte Kong Harald at han nå vil gi audiens til de som mottok utmerkelsen. (VL, VG). De får altså møte sjefen allikevel.

Dette skal oppfattes som en korrekt gest fra kongen, men kan også oppfattes som en stakkarsliggjøring av Stoltenberg.

Jens Stoltenberg sitter igjen uten glans. Han har klart å hisse opp en stor del av befolkningen som ikke er enige med ham i at hans glans på tilstelningen er jevngodt med kongens.

Den politiske gevinsten Jens og regjeringen måtte ha regnet inn i sitt glansnummer kan vi kanskje lese av i eventuelle meningsmålinger som tar opp slike øyeblikksfrustrasjoner. Det spiller ingen rolle om Jens sier han ikke nektet kongen. Punktum.

Folk har bestemt seg. Punktum.

[Oppdatert 11. mai: Løy Jens Stoltenberg om å ha trosset kongens ønsker? (VG, VL).]

Et tidligere innlegg om respekt for de som kriger på oppdrag fra statsministeren, i Kongens navn:

[polldaddy poll=5033497]

 

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank


Mer om:

Mer:

VG: Dette ble for kaotisk for Jens Stoltenberg. Skygget unna debatt i vandrehallen.

VG: Statsministeren ble grillet i spørretimen.

VG: Gromt med Jens, grommere med kongen.

VG: Hagen: En skandale at kongen ikke ble bedt om å dele ut medaljer.

To saker – ulik praksis

En politimann er tiltalt for seksuelt misbruk av flere mindreårige barn, besittelse av barneporno, misbruk av sin stilling og grov uforstand i tjenesten. Mannen er også lokalpolitiker. Media har valgt å anonymisere mannen.

Faksimile VG.

I en annen sak, etter siktelsene som foreligger av litt lavere alvorlighetsgrad (uten å bagatellisere det), er ikke bare den siktede lokalpolitikeren Trond Birkedal identifisert, men politiet varsler til og med VG om at de vurderer å utvide siktelsen mot ham før hans egen forsvarer har fått vite det.

PS: I motsetning til den overgrepssiktede betrodde politimannen og lokalpolitikeren som beskyttes av anonymitet av VG, synes de det er greit å gjengi bilde og navn på en død svenske som hevdes å ha begått overgrep.

Har noen utstyrt seg med flere sett av moral?

 

Mer:

Mer om politi:

[polldaddy poll=4947139]

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer:

I Miapiasblogg kan du lese mer fra ei jente som er vitne i saken mot den anonymiserte overgrepstiltalte politimannen og lokalpolitikeren fra Østfold.

VG: Fornærmet angrer på at hun meldte fra om politimannen.

En som ikke anonymiseres i VG er den antatte Hells Angels-lederen Leif Ivar Kristiansen.

Fri flyt av sensitive opplysninger

Retten sa nei, men politiet brydde seg ikke og tok loven i egne hender.

Faksimile VG.

En annen sak.

Lovgiverne har sagt sitt om hvordan lovene skal være, men det passet visst ikke Politidirektoratet å følge loven, så de godkjente en ulovlig praksis ved Rettsmedisinsk Institutt (RMI), som krenker tusenvis av uskyldige innbyggeres lovfestede rettigheter.

Når en som er ulovlig registrert ber om innsyn, noe hun har lovbestemt rett til, får hun ikke en gang svar fra det offentlige organet.

Et organ som har lovbestemt plikt til å informere om det hun ber om og mer til.

(Oppdatert 14. april: Mer: VG: Forsker på døde barn uten at foreldrene vet.)

Dette illustrerer en ikke helt ukjent situasjon innen offentlig forvaltning i Norge.

Lover som gir innbyggerne rettigheter blir av og til sett på som uforpliktende anbefalinger som de offentlig ansatte kan se bort fra når man har behov for det. Det er lettere som offentlig tjenestemann å få tilgivelse for enn tillatelse til lovbrudd. Når ansvar skal plasseres er det allikevel alltid mulig å skylde på noen andre, og at de som burde visst ikke visste.

Faksimile VG.

Er lovgiverne (Stortinget) for naive og godtroende når de gir ansatte i forvaltningen et lovverk å tolke etter eget hode? Ikke bare vil enkelte jurister kunne innta ulikt syn avhengig av hvem arbeidsgiveren er, men de aller fleste offentlig ansatte som skal forholde seg til lovbestemmelsene er jo ikke jurister og har ingen juridisk fagkompetanse.

At sensitive opplysninger bare skal være tilgjengelig for de som har «tjenestelig behov» er for eksempel noe som blir tolket og feiltolket i forvaltningen:

  • «Tjenestelig behov»? Ja, hun jobber jo her som saksbehandler, så hun må jo sies å ha tjenestelig behov for å alltid ha tilgang til alle opplysninger om alle i kommunen.
  • «Tjenestelig behov» betyr vel at du må ha en tjeneste der det kan være nyttig å bruke den databasen, eller …? Alle her kan jo en eller annen gang ha nytte av det. Derfor må alle ha tilgang alltid. Vi har ikke tid til å endre tilgangsrettigheter hele tiden.
  • Alle som har brukernavn og passord på vårt fagsystem har et definert tjenestelig behov for å se opplysningene om alle pasienter og klienter, uten begrensning. Enten de er vikarer, har feriejobb eller er innleid fra private firma. Men timelistene på avdelingen får de selvfølgelig ikke se, nei det er internt. Det er bare avdelingslederen som har tilgang til det.

Hvorfor er det så slepphendt håndtering av sensitive personopplysninger i offentlig sektor, og hvorfor er respekten for lovverket, om de i det hele tatt kjenner det, så lav når egen nysgjerrighet utfordres av lovens begrensninger? Mangel på reell risiko for å bli avslørt for overtramp og mangel på strenge reaksjoner synes å være en innlysende årsak.

(Mer: Sykehusansatt snoket i naboers og venners journaler i tre år. Hverken hun eller sykehuset har fått noen straff. VG).

Når det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse, vinner hensynet til den offentlig ansattes eget behov over hensynet til den som loven var ment å beskytte. Det er visst for vanskelig å forstå for lovgiverne (Stortinget).

Og bare helt på siden av dette, siden det var et oppslag om vaskehjelper som hadde tilgang:

Rengjøringspersonale og serviceteknikere på datautstyr og printere har i mange år vært attraktive samarbeidspartnere for en del «private sikkerhetsfirma» som er interesserte i opplysninger fra aktører i lokaler der disse kan få tilgang. Ønsker man veldig å få tilgang i spesielle lokaler er det bare å dumpe pristilbudet. (Kontroll av eventuelle sikkerhetskrav er gjerne fraværende eller svake i offentlige anbudsutlysinger. Verre i kommuner enn i statlige organer.) Man tjener jo det tapte og mye mer til på å selge «tilleggstjenester».

Moderne storprintere inneholder ofte sensitiv informasjon (lagret historikk) som de færreste offentlige organer har hatt vett til å sikre tilgangen til. Noen av uvitenhet, andre fordi de velger den billigste løsningen og ser bort fra behovet for å sikre innbyggernes rettigheter. Respekten er så lav som de ansvarlige forholdsvis risikofritt og straffefritt kan praktisere den.

Med fri flyt av arbeidskraft har også private etterforskere i Norge (mange norske eks-politi og militære) fått kolleger fra land med faktisk enda lavere respekt for innbyggeres rettigheter, i tilfelle man en gang trenger det.

Mer om privat sikkerhetsbransje:

Lovgiverne kan tro hva de vil om begrensningene de innfører på tilgang til informasjon, også det som blir lagret i medhold av Datalagringsdirektivet. Enkelte ser større fortjeneste eller nytte i å ikke bry seg, enn de ser i en eventuell straffereaksjon i tilfelle noen skulle finne på å kontrollere og klare å bevise hvem som har overtrådt lovgivers bestemmelser.

Mer om DLD:

Politikerne skal ikke få si at de ikke visste eller at de ikke skjønte. De må lære seg å si: Jeg var for naiv. Unnskyld velgere. Og takk for meg.

[polldaddy poll=4040707]

 

 

Bloggurat
Blogglisten
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer:

Flyttet:

Oppdatert 2. april: En sak som illustrerer at det gjøres feil i forvaltningen.

Overfor media, der skatteyteren som har fått urettmessig behandling fra forvaltningen har stått frem og fortalt om behandlingen hun er møtt med, påberoper forvaltningen, her representert ved avdelingsdirektør Inger-Berit Andersen i Skatt Øst, seg en taushetsplikt. Dersom denne taushetsplikten skulle skjule informasjon som gjelder denne skatteyteren, har forvaltningen faktisk opplysningsplikt til parten, som altså ikke får tilfredstillende svar. Er «taushetsplikten» her bare et behagelig skalkeskjul for å innrømme hva etaten har gjort feil?

– – – – – – – – – –

 

VG: Eksdirektør Olav Gunnar Ballo: -Rektor visste om ulovlig DNA-register. Kultur for lovbrudd ved RMI.

VG: (Politiet trekker tidligere innrømmelser og opplysninger om å ha tillatt ulovlig DNA-register. Vil ikke uttale seg.)

Det andre ikke vet

Makt gjør noe med enkelte mennesker. Mennesker som ellers er både fornuftige, empatiske, folkelige, uhøytidelige og åpne kan endre seg når de får makt eller når de ser utsikter til å oppnå enda høyere maktposisjoner. Mange har nok slike erfaringer fra både arbeidsliv og organisasjonsarbeid.

Dette tror jeg ikke utelukkende har noe med hvor de kommer fra, hvor de jobber, hvilket parti menneskene tilhører og så videre. De finnes nok i alle partier, om vi skal holde oss i partiverdenen.

Faksimile VG.

Allikevel tror jeg miljøet de vanker i kan påvirke de latente, iboende dårlige egenskapene. Eller er det egentlig i det hele tatt dårlige egenskaper å være så egoistisk og målbevisst at man utnytter andres passivitet, godtroenhet eller tillit til å nå egne mål og oppnå mer makt eller få beholde den makt man har?

Svaret på det spørsmålet vil variere, avhengig av hvem du spør. Avhengig av i hvilke miljøer du spør.

  • Noen dyrker selvfremmelse og selvrealisering, koste hva det koste vil. Mottoet kan være: «Det andre ikke vet at du gjør, har de ikke vondt av.» Begrensningen ligger ikke i egne etiske og  moralske verdier og indre bremser som sier at galt er galt uansett.  Begrensningen ligger i at det er helt greit bare så lenge andre ikke får vite det. Slike kan komme til å holde ting skjult så lenge det gavner deres egne maktambisjoner, men sparke den anklagede ut i ytterste mørke som en persona non grata når det de har skjult kommer frem i offentligheten, i frykt for at media kan skade deres egne ambisjoner.

  • Andre følger dydige idealer om å alltid ta hensyn til sin neste, forsake egne snevre interesser og være oppofrende i forhold til sine omgivelser, familie, arbeidsgiver, organisasjonsvenner og andre man omgås og kanskje har fått tillit fra. Selv om man har anledning til å gjøre noe som en selv kan nyte godt av på bekostning av andre, noe som ingen ser ut til å få vite, har de etiske og moralske verdier som bremser og overstyrer egoismen.

Derfor tror jeg ikke det er helt tilfeldig at man finner en større andel snille og oppofrende mennesker i for eksempel Frelsesarmeen enn i en bevegelse hvor egoismen er blitt dyrket nærmest som en gud. Enhver har ansvar for seg selv, men ikke lenger enn sin egen nesetipp, for der tar staten over ansvaret. Og staten gjør aldri nok for å hjelpe de andre, eller en selv. Kanskje er veistandarden der en selv kjører viktigere enn støtteundervisning på skolen også, hvis ens egne barn ikke har leseproblemer, men man har en dyr bil?

Hvis media oppleves som at de i større grad skriver om negative trekk forbundet med noen i et enkelt parti enn i andre partier, så kan dette skyldes flere ting:

  • Tilfeldigheter.
  • Personforfølgelse.
  • Media har slagside.
  • Det er større forekomst av slike saker i det miljøet.
  • Eller en kombinasjon av flere av disse.

Et eksempel for å illustrere:

Frelsesarmeen har over 1500 ansatte og over 8 000 medarbeidere i Norge når soldater og tilhørige regnes med. Fremskrittspartiet har ca 1600 folkevalgte.

Selv om Frelsesarmeens folk stadig omgås personer som kan være i tilstander der de er lette å utnytte, så virker det som om det er en himmelropende forskjell på antall saker med etiske brudd der i forhold til i partiet FrP.

Kan dette skyldes utelukkende at media forfølger FrP-ere, mens Frelsesarmeen går fri, eller kan det ha noe å gjøre med at det er ulikt verdigrunnlag og ulikt etisk og moralsk nivå i disse miljøene?

Media oppfordres til å se på også andre partier for å om mulig belyse dette.

Mer om etikk:

Mer om politikere:

Bloggurat
Blogglisten
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer:

VG: FrP utsetter intern gransking av partitoppers overholdelse av interne etiske retningslinjer til etter valget.

VG: Internt granskingsutvalg skal granske FrPs behandling. VG: Null oversikt over sex-anklager i FrP. VL: Seks av ti velgere mener FrP-ledelsen håndterte Birkedal-saken dårlig. 32 prosent av Frps velgere mener egen partiledelse håndterte det dårlig. 12 prosent mener de håndterte det bra. VG: FrP-politiker trekker seg i protest mot ledelsens dårlige håndtering av Birkedal-saken. VG: FrP-toppene flykter fra bråket. VG: FrP-politiker vurderer å anmelde jentene.

 

Farlige veier

Når man ikke vet hvor man skal, og hvorfor man skal dit, kan man være temmelig sikker på å måtte kaste bort tid og ressurser til liten nytte. Man kan stille spørsmålet: Har norske politikere (riks- og fylkespolitikere) samt norske veimyndigheter visst nok til å prioritere veiinnsatsen best mulig?

Mer: Her er de verste ulykkesfylkene.

(Oppdatert 30. mars: Denne kommentaren fra VGs Eirik Mosveen anbefales å lese, for alle vegbyråkrater og politikere.)

Eva Skøld Paulsen tar en tøff kamp mot veimyndighetene i Nedre Romerike tingrett for sin avdøde manns ettermæle. Kan hennes kamp vekke flere, også i fylker med mye verre veier? Og vil fokus på veistandarden vekke veimyndigheter og politikere fra en dvale der tilstanden oppfattes som bra nok?

Faksimile Aftenposten.

Det får man kanskje aldri vite svaret på. Det kan være tungt å innrømme at man i for stor grad har prioritert etter metoden «å stikke fingeren opp i lufta og sjekke hvordan vinden blåser i dag».

[polldaddy poll=4267162]

Opplysningsrådet for veitrafikken (OFV) har fått samlet sammen offentlig informasjon fra ulike databaser og laget en fremstilling av hvordan veitilstanden og ulykkesrisikoen er i de ulike fylkene. Man har nemlig ikke satt sammen informasjon fra de ulike kildene tidligere. Hvorfor politikerne ikke har etterlyst det, må du nesten spørre dem om. De mener kanskje å ha visst nok til å prioritere veiene i eget fylke (valgdistrikt) opp, og alle andre ned?

Resultatene fra prosjektet, som ble offentliggjort i november 2010, viser store forskjeller i både veistandard og ulykkesrisiko fra fylke til fylke.

Ulykkesfrekvensen er et tall som fremkommer ved å se antall omkomne i trafikken i forhold til trafikkmengde i fylket. Høyest ulykkesfrekvens er det i Troms, Oppland og Nordland. Deretter følger mange andre typiske «distriktsfylker».

Lavest er den i fylker på det sentrale Østlandet: Oslo, Akershus, Buskerud, Østfold og Vestfold. Deretter følger fylkene med byene Bergen, Trondheim og Stavanger. Dette kan indikere at de store trafikkmengdene som foregår i byene i forholdsvis lav hastighet også trekker dødsrisikoen ned, i tillegg til de moderne motorveiene som er utbygd med høyere sikkerhetsnivå.

Her er ulykkesfrekvensen i alle fylker:

  1. Troms 11,5
  2. Oppland 10,7
  3. Nordland 10,1
  4. Hedmark 8,8
  5. Sogn og Fjordane 8,5
  6. Vest-Agder 8,3
  7. Møre og Romsdal 8,2
  8. Finnmark 7,5
  9. Telemark 7,3
  10. Nord-Trøndelag 6,9
  11. Aust-Agder 6,1
  12. Rogaland 4,8
  13. Sør-Trøndelag 4,6
  14. Hordaland 3,5
  15. Vestfold 3,3
  16. Østfold 3,2
  17. Buskerud 2,9
  18. Akershus 1,9
  19. Oslo 1,1

Faksimile Aftenposten.

Her er indikatorene man kan se på i materialet:

  • Ulykkeskostnad, gjennomsnitt per år basert på alle personskadeulykker på aktuelle vegtyper de siste 10 år
  • Endring ulykkeskostnad, gjennomsnitt siste 2 år mot siste 10 år
  • Ulykkesfrekvens, dødsulykker siste 10 år
  • Veilengde inkludert ramper og armer
  • Veier med fartsgrense under 80 og 90 km/t
  • Gjennomsnittlig kjørefart
  • Gjennomsnittlig fartsgrense
  • Gjennomsnittlig ÅDT (Årsdøgntrafikk)
  • Horisontalkurvatur (hvor svingete veien er)
  • Dekkebredde under 8,5 m (hvor bred/smal veien er)
  • Stigning større enn 5 eller 7 % (hvor bratt veien er)
  • Jevnhet, IRI 3 eller dårligere (IRI=International Roughness Index).
  • Trafikkmengde per innbygger og døgn
  • Kjørelengde per innbygger per døgn i km

På Aftenposten og OFV kan du se opplysningene med en interaktiv grafikk der du kan velge å få presentert mange ulike typer informasjon.

Man kan for eksempel se at det kjøres flest kilometer pr døgn pr innbygger i Akershus (11,7 km pr døgn pr person). Deretter følger Nord-Trøndelag og Vestfold med henholdsvis 9,5 og 8,3 km pr person pr døgn.

NB: Tallene forteller ikke nødvendigvis hvor mye innbyggerne i hvert fylke kjører, bare mengden trafikk i lette kjøretøyer (uavhengig  av hvor de bor) som trafikkerer i fylket, fordelt på antall «fastboende».

Mer om vei:

Mer om ulykker:


Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer om trafikkulykker og norske veier:

VG: Alvorlig skadd i forbikjøringsulykke. Riksvei 25, Elverum, Hedmark.

VG: Syv til sykehus etter ulykke ved Gudvangen. E16, Aurland, Sogn og Fjordane. VG: Norge på ville veier. Kjørte ned i lang veisprekk på fylkesvei 35 i Vestfold: -Flaks at jeg lever. VG: Sju personer skadet i frontkollisjon mellom to personbiler. E16, Jørnevik i Voss, Hordaland. VG: Færre døde på norske veier i mars. VG: Kvinne omkom i møteulykke. E39, Kvinesdal, Vest-Agder. VG: Rekordmange krever erstatning for biler ødelagt av dårlige veier. VG: Yrkessjåfører er redd for å gjøre jobben sin. VG: -Dette kan jo være livsfarlig. VG: Samferdselsminister Kleppa (SP) om ødelagt milliardvei: -Jeg er forskrekket. VG: Hardkjør mot samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa (SP) i spørretimen. VG: E16 i Hordaland mellom Bergen og Voss stengt til tirsdag. VG: 14-årig gutt omkom i mopedulykke på Jæren. Fylkesvei 505, Time, Rogaland. VG: Front mot front på E39. Kristiansand, Vest-Agder.  VG: Fotgjenger påkjørt av vogntog. E6, Alta, Finnmark.  VG: Splitter nye motorveier ødelagt av telehiv etter fire måneder.  VG: En omkom i frontkollisjon. Riksvei 22, Fet, Akershus. VG: Opptil 200 vogntog i kø på såpeglatte veier (… før det ble brøytet og etterhvert strødd).  VG: En person omkom i trafikkulykke på Kløfta. E6, Ullensaker, Akershus.  VG: En person alvorlig skadet i trafikkulykke. Sørum, Akershus.