Ikke troverdig evaluering fra politiet

Politiet presenterte det de kaller en evaluering, men som ikke evaluerer særlig og heller ensidig  konstaterer at det de gjorde 22. juli var det beste de kunne gjøre. Det er visst ingen vits i å se på om det er noe å lære av å muligens gjøre noe annerledes ved senere håndteringer av krisesituasjoner.

Utvalgsleder Olav Sønderland presenterte evalueringsrapporten sammen med fungerende politidirektør Vidar Refvik, og besvarte spørsmål fra pressen på en pressekonferanse som ble direkte sendt av flere norske medier.

Faksimile NRK.

De som ikke så pressekonferansen burde se den, som en studie i hvor galt det kan gå når en pensjonist, med 44 år som polititjenestemann, mange av dem som politimester med ansvar for hovedredningssentralen i sør-Norge, og før det tilsvarende i nord-Norge, skal lede en evaluering av yrkeskolleger. Utvalgsleder Olav Sønderland mottok St. Olavsordenen ridder av første klasse for sin innsats i sitt yrkesembete. Han føler kanskje ennå at han har mye å takke politietaten for?

Under pressekonferansen gikk tankene etter hvert i retning av at dette er en mann som burde takket nei til å evaluere. Han virket totalt uvillig, og kanskje uegnet, til å evaluere noe som helst ved politiet som kan oppfattes annerledes enn at alt er i skjønneste orden. Alle spørsmål som åpnet for å svare hva de hadde lært av evalueringen, om noe kunne gjøres annerledes, ble avvist på en måte som kan oppfattes som en innbitt og ensidig, partisk forsvarstale for etatens ufeilbarlighet.

«Hypoteser … Vi vil ikke se på hypoteser … Det blir bare spekulasjoner om noe kunne vært gjort annerledes … Vi vil ikke spekulere i  om noe kunne vært gjort bedre … Det som ble gjort og de planene som ble lagt var det som polititjenestemennene mente var best der og da … Vi har ikke noe grunnlag for å si at noe kunne vært gjort bedre. Vi forholder oss til det de gjorde, og ikke spekulasjoner om hva de kunne ha gjort.»

En journalist spurte konkret og saklig, med henvisning til kjente lekkasjer, om mulig motstrid. Spørsmålet åpnet for at utvalgslederen kunne både informere og oppklare etter eget ønske. «Du har visst ikke lest rapporten slik vi har gjort», svarte utvalgslederen. Tonen i svaret virket for meg mer enn bare en smule nedlatende. Hvis utvalgslederen ikke mente å virke nedlatende klarte han å skjule det godt.

NRKs politiske kommentator Kyrre Nakkim kommenterte pressekonferansen umiddelbart etterpå. -«Nesten parodisk,» var en av kommentarene. (NRK).

Politiet har selv ansvaret for at de skaper et inntrykk av sitt eget arbeid som leder tankene mot  «komiske Ali».

Skjermbilde fra TV-sending under bombingen av Bagdad. «Slapp av. Vi har full kontroll.»

En slik håndtering fra politiets side av det som hevdes å være en evaluering, men som i form og presentasjon fremstår som et partsinnlegg i samfunnsdebatten der konklusjonen er at politiet ikke har forbedringspotensiale innen krisehåndtering, gir politiet lav troverdighet i evnen til å evaluere seg selv.

Neste gang politiet skal evaluere seg selv kan det være en idè å la politipensjonister slippe sjansen til å avsløre eventuelle slike, men for all del sikkert godt mente, sviktende kritiske evner overfor egen etat.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

TV2: Politiet mener de ikke gjorde noe galt 22. juli.

Aftenposten: -Flere politidistrikter hadde ikke slått på varslingssystemet.

Dagbladet: Politiet mener de ble 16 minutter forsinka.

Tips ved krav om offentlig innsyn

En VG journalist har sett gjennom offentlige postjournaler og benyttet muligheter til merinnsyn/meroffentlighet. Dermed kan VG presentere saken: Terroralarm hos Storberget: 17 mistenkelige utlendinger søkte seg til Norge.

I en annen sak har de sjekket CV-en til en seksjonssjef i Mattilsynet. (VG: Anmeldt for å ha jukset med utdannelse.) Der illustreres at i tillegg til innsyn kan enkel korrespondanse med offentlige organer i inn- og utland, samt søk på diverse karrierenettsamfunn, gi belønning for gravende journalister.

Mer om CV-juks: Ikke gått opp for alle.

Man trenger ikke være dyktig journalist for å gjøre lignende, selv om det nok hjelper å være en dyktig journalist.

Alle i Norge skal kunne se informasjon i saker og dokumenter i forvaltningen. Hovedregelen i den nye offentlighetsloven som trådte i kraft i 2009 er at det skal gis innsyn. Forsåvidt gjelder loven alle i hele verden. Man trenger ikke være norsk statsborger eller bosatt i Norge for å få innsyn.

(Siden saksordføreren for offentlighetslovforslaget i Stortinget benytter nynorsk, ble lovteksten også på nynorsk. Derfor heter den offentleglova. Det er saksordførerens målføre som avgjør hvilken målform loven for evig tid får.)

Hvis du er part i en sak i forvaltningen, gir forvaltningsloven deg innsyn (paragraf 18).

Du har rett til innsyn om opplysninger om deg selv (pluss noe generelt) fra private virksomheter også. Da er det personopplysningsloven som gjelder. (Den gjelder selvfølgelig også offentlig sektor.)

Unntakene fra å gi innsyn må ha sin begrunnelse i egne lovbestemmelser om hva som skal og kan unntas. Selv om det er gode grunner for å unnta noe av innholdet i enkelte dokumenter, har man mulighet til å få innsyn i «resten av dokumentet» hvis man ber om innsyn etter offentleglova. (Meroffentlighet.)

Ikke alle offentlige virksomheter har fått med seg at meroffentlighet nå er lovpålagt. I den forrige offentlighetsloven (på bokmål den gang) var meroffentlighet valgfritt. Særlig i kommunal sektor kan man av og til lese om eller høre offentlige organer som skryter av at de praktiserer meroffentlighet. De sier altså «vi følger loven og gir innsyn når folk spør». (Det kan muligens indikere at det også kan finnes andre i kommunal sektor som ikke har fått med seg at meroffentlighet er lovpålagt nå, og som ikke praktiserer det og dermed heller ikke skryter av det? Ved tvil kan du jo påpeke det.)

I tilfelle du ber om innsyn i noe som flere offentlige organer har, for eksempel et brev fra kommune A til fylkesmann B, kan du be om innsyn hos både avsender og mottaker. Av og til kan ansatte i kommunal sektor ha dårligere kunnskap om, eller praktisere en høyere innsynsterskel, enn statlige virksomheter. Noen svært få (?) i kommunene tror også at lovbestemt innsyn etter offentleglova kun er ment for pressefolk. Har selv opplevd det, og regner med at også neste privatperson fikk avslag,  selv etter at jeg holdt en leksjon i offentleglova, med særtrykket av loven som hjelpemiddel, for vedkommende på det kommunale «service»torget.

Presseorganisasjoner og Institutt for journalistikk driver nettstedet offentlighet.no som er hva det sier, en verktøykasse for de som ønsker innsyn. Der kan du blant annet finne forklaringer i godt språk på hva du har rett til, hvor, hvordan du går frem, frister med mer. Utkast til diverse brev ligger også tilgjengelig.

Selv om nettstedet primært innretter seg mot pressefolks bruk, er innholdet like nyttig for andre som ønsker innsyn. Å eventuelt låse inn innholdet bak innloggingstjeneste for pressefolk vil stride mot selve prinsippet om åpenheten de jobber for.

På Datatilsynets sider kan du lese om informasjonsplikt og innsynsrett hos alle som har lagret personopplysninger om deg, både private og offentlige virksomheter. Personopplysninger er alle slags opplysninger som kan knyttes til en person, også vurderinger noen har foretatt av deg. Om en saksbehandler kaller deg en plageånd er den vurderingen også en personopplysning du har rett til å få se.

Ikke bare har du rett til innsyn, men også rett til å kreve retting og sletting av opplysninger som er feilaktige, mangelfulle eller unødvendige.

Avdeling for rettsinformatikk ved Universitetet i Oslo gir god informasjon om generelt og individuelt innsyn i personopplysninger her.

Statlig virksomhet har gjort innsyn enklere ved å etablere OEP, Offentlig Elektronisk Postjournal. Skal du ha innsyn hos en kommune eller annen virksomhet som ikke er tilgjengelig på OEP, må du henvende deg direkte til den enkelte virksomhet. Oversikt finner du på norge.no.

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer:

VG: (Storberget vurderer flere lovendringer, blant annet om rett til anonymt innsyn.)

VL: Biobank fra Datatilsynet.

VG: Datatilsynet vil ha strengere regler for nyfødtscreening.

VG: UD misbruker loven for å beskytte seg selv.

Underholdning eller demokratiets vokter?

Oppdatert: Feil fra skatteetaten rammet blant annet Dagfinn Berg:

– Dette er et skrekkeksempel på hva som kan skje når skattelistene publiseres offentlig. En ting er at skurker lurer en, men når staten sprer falsk informasjon om meg, uten at jeg har anledning til å rette opp i det på forhånd, kan jeg ikke finne meg i det, sier Dagfinn Berg.

(Mer: TV 2.)

– – – – –

Hvert år på denne tiden dukker den samme debatten opp. Både tilhengere og motstandere av skattelister på nett kan presentere svulstige argumenter/påstander som underbygger eget syn. Ofte overdriver de vektleggingen av egne argumenter, men noen sitter til sist igjen med et argument som etter mitt syn veier tyngre enn motpartens.

Her ser jeg litt nærmere på noen av hovedargumentene for og mot å legge skattelister søkbare på internett, men først: Hva mener du?

[polldaddy poll=3954462]

For:

Redaktørenes hovedargument er gjerne hvor viktig det er for pressen å ha tilgang til skatteopplysninger for å avdekke skjevheter i skattesystemet og utøve samfunnsmessig kontroll med skattemyndighetene.

-Det er egentlig ikke et argument for allment tilgjengelige skattelister på nett. Før listene ble lagt ut på nett hadde pressen og alle andre tilgang til skattelistene ved å fysisk møte opp på ligningskontor/bibliotek/rådhus og se i papirutgaven. Selv om listene fjernes fra nett, men tilbys på «gammelmåten» vil redaktørene kunne føre sin brave kamp mot urettferdighet, snusk og skjevheter. Forskjellen er at ikke alle og enhver kan sitte ved en PC hvor som helst i verden og søke på privatpersoners skattedata.

Media må jo få grave frem de viktige tingene. Faksimile TV2.

-Vi har alltid hatt åpenhet om dette i Norge, det er en lang og god tradisjon sier redaktørene/ Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund. (Av og til brukes argumentet med en sarkastisk snert om at motstanderne ikke vet det en gang.)

-Du får et poeng for oppmøtet og fordi jeg har litt sans for slik gjennomført småsarkasme når den ikke er ondsinnet, Kokkvold, men allikevel klar stryk fordi du bommer på oppgaven. Dette er fremdeles ikke et argument for å legge listen ut på internett for alle og enhver. Den «lange og gode tradisjonen» du snakker om gjelder den tross alt mer begrensede tilgangen til en papirkopi ved fysisk tilstedeværelse.

At det ikke ligger søkbart for alle og enhver på internett betyr jo slett ikke at det ikke er åpenhet, men det vet jo pressefolk så det er det vel unødvendig å nevne? I motsatt fall må vel pressen gi avkall på alle presseinnloggingstjenester på offentlige nettsider og erklære: «Hvis ikke alle og enhver i hele verden har fri tilgang til dette via en PC, uten innlogging, så protesterer vi. Fjern alle innloggingstjenester for pressefolk på offentlige nettsider, i åpenhetens navn.»

Ytringsfrihet, pressefrihet, fri kildetilgang … (og frihet til å velge publiseringsform)

De første er gode argumenter for åpenhet, men fortsatt ikke argumenter for å legge listene på internett for alle og enhver. Det som blir hektet på til slutt i denne regla er det som blir igjen av argument: Mediebedriften må selvfølgelig ha frihet til å selv velge om de vil publisere på papir, nett eller eter. Den siste rest av argumentet faller imidlertid fra hverandre når temaet faktisk bare er «å gjøre listene søkbare på nett». Det har selvfølgelig ingen ting å gjøre med at noen vil legge seg bort i publiseringsform, som noen med sarkastisk snert prøver å tillegge sine meningsmotstandere fordi det passer til argumentet de tilfeldigvis sitter med.

Folk vil gjerne snokelitt om kjendiser, naboen, familie, venner og sjefen. Dette genererer mange besøk og klikk, som igjen gir annonsekroner. Derfor vil vi ha skattesøk på mediebedriftens nettsider.

«Ja, vi er kikkere og klikkhorer«-argumentet gjenstår som det sterkeste kortet for pressen. Hvorfor bruker de ikke sitt egentlig sterkeste argument mer? Vil de ikke vedkjenne seg at dette egentlig er essensen i deres kamp for at lister må være søkbare på nett på deres egne sider?

Faksimile Nettavisen

Mot:

Mobbing. Barn kan bli mobbet når andre barn enkelt kan finne ut hvor mye/lite deres mor/far tjener.

(Mer: Dine Penger: Dette tjener vi egentlig. Regn ut virkelig lønn ut fra skattetallene. TV 2: Derfor får de null i inntekt.)

Dette argumentet brukes både som frykt for mobbing av de som tjener mye (for eksempel av fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen) og flere her ikke navngitte som har nevnt eksempler på mobbing for lave tall. Hvis man helst tror på statistikk og forskningsresultater, så er dette ikke noe sterkt argument. Mobbingen er ikke særlig dokumentert og kan se ut til å dreie seg om noens  innbilte frykt. Allikevel er en eventuell slik frykt en konsekvens av at listene legges ut. Det virker bare som et sterkere argument å bruke barna heller enn sin egen frykt.

Her ser man kanskje bort fra at enkelte ville ha mobbet og enkelte ville ha blitt mobbet for noe uansett. Stikker du deg frem er det alltids noen som vil forsøke å ramme deg for et eller annet, om skattelistene ligger på nett eller ei.

Kriminalitet som: Pengeutpressing, innbrudd, kan kombineres med andre datakilder til id-tyveri.

Politiet har bekreftet at slikt skjer med utgangspunkt i skattelister på nett. Omfanget er kanskje ikke så stort som bruken av argumentet skulle tilsi, men argumentet står seg. Allikevel: Selv om skattelistene ikke ligger på nett, men er tilgjengelig i papirform og via kredittopplysningsbyråer kan samme type misbruk tenkes å forekomme. Forskjellen kan tenkes å være hvor enkelt det er.

Personvern. Dette er mine private opplysninger og det har ingen andre noe med.

Både riktig og galt. Rent teknisk er det ikke skatteyterens private opplysninger, men opplysninger om skatteyteren. Enkelte bruker personvernargumentet feil. Opplysninger som kan knyttes til en person er etter personopplysningslovens definisjon personopplysninger, men alle kan på lovens vilkår få tillatelse til å behandle personopplysninger. For eksempel er personvernloven ikke til hinder for at aktører som innretter seg etter loven får tilgang til søkbare skattelister. Eksempler: Bank, forsikring, telefonselskaper, kredittinformasjonsbyråer.

For journalistisk og kunstnerisk virksomhet gjelder kun deler av loven.

Loven skiller mellom elektronisk behandling og manuell behandling. Det er strengere krav til å behandle personopplysninger elektronisk enn i papirform.

Personvernargumentet har kanskje ikke vært like mye brukt før skattesøk ble big business for mange nettaktører, men det kan jo henge sammen med at når færre har tilgang til opplysningene vil krenkingen av privatsfæren oppleves mindre.

Oppsummering og avsluttende drøfting:

Egentlig står vi igjen med ett argument på hver side. Redaktørene med sin prinsipielle kamp for fri snoking, forutsatt at det skjer på akkurat deres nettside. Fri snoking på kun skatteetatens side er derimot ikke bra nok.

Argumentet om at klikkhorene i redaktørstolene opphøyer den annonsekroneskapende kikkermentaliteten til et spørsmål om demokratiets være eller ikke være står støtt på egne ben.

Motstanderne av skattesøk på nett står reellt sett igjen med at de ikke liker dette. Det er et legitimt argument og kan inkludere både en subjektiv opplevelse av krenket personvern og frykt for mobbing, kriminalitet og ubehag. Man trenger faktisk ikke noe annet argument enn «vil ikke» for å nekte å gi  personopplysninger til noen som er avhengig av din aksept for å få lov til å behandle dem.

Har skattesøk på nett noe med demokrati å gjøre? La oss se på et eksempel: Om en million sladderkjerringer og nysgjerrig-Per-er i alle bygder og byer gikk sammen om å kreve å få se lønnsslippene og bankkontoene til alle de var nysgjerrige på, burde arbeidsgivere og banker føle seg forpliktet til å gi dem det? Burde de be om aksept fra hver enkelt som opplysningene gjelder før de gir dem ut til uvedkommende? Hva om det var bare en person som nektet å gi uvedkommende innsyn? Betyr demokrati at en million nysgjerrige mennesker har en selvfølgelig demokratisk rett til å kreve at en person oppgir sine personvernrettigheter, som er en menneskerettighet? (Hmm. Nysgjerrighet veid opp mot menneskerettighet, nei, denne var vanskelig. Jeg hopper over den.)

En avveining av behovet for annonsekroner for mediebedrifter mot privatpersoners personvern er også meget vanskelig. Det verste er ubehaget med å innrømme at det faktisk er et spørsmål om profitt og ikke pompøst påtatte edle prinsipper. (Jeg sniker meg unna denne.)

Konklusjon:

Nei, jeg tør ikke konkludere her 🙂 Frykter å få skylda for rasering av demokratiet.

PS: Jeg har forlengst skrevet under på Skattebetalerforeningens opprop som ble overlevert daværende finansminister Kristin Halvorsen.
Oppdatert: Nye toner fra AP. Vil ha innstramminger i skattesøk.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

 

Mer:

VG: Skattelistesøk koster millioner i tapt arbeidstid. Dine Penger svarte leserne om skattelister. Dine Penger: Slik klager du på skatteoppgjøret. Dine Penger: Slik blokkerer du Facebook-skattesøk. Norsk redaktørforening: Advokat Kyrre Eggen. Rettslige argumenter for offentlige skattelister. Norsk Presseforbund: (Notat til stortingets finanskomite hvor tre utvalgte argumenter mot skattelister blir motsagt.) Nei til skattelister: Argumentene. TV 2: Advokatforeningen: Skattelister kan være lovbrudd.

Noe av medias bidrag til å utøve samfunnsmessig kontroll:

VG: Så mye tjente Norges mest brukte fastleger.

VG: Märthas formue sporløst borte. Kristin Halvorsen (SV): Barnehagemilliardene skal gå til barna. (Hun snur altså igjen om utbytte. Hvorfor hele tiden skifte mening etter som avissidene har ulikt budskap?)

TV 2: Eyvind Hellstrøm tjener fett. Sigurd Rushfeldt, Vidar Riseth og Eirik Bakke har Tippeligaens høyeste formuer. Laksetoppene håver inn. Fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen blant dem. Steffen Iversen er Tippeligaens lønnskonge.  Dette tjente partilederne. Her er Norges rikeste under 25 år. Lund Svindal økte formuen med ti millioner- hadde inntekt på 3000. Store pupper er dårlig butikk. Dette tjener landets største kjendispar: Tone Damli Aaberge og Aksel Hennie. Dette tjente Tippeligadommerne. Celina Midelfart ikke lenger på listen over Norges rikeste. Martin Andresen tjener fortsatt mest av Tippeliga-trenerne. Krekar fortsatt i null.  Gullinntekter for programlederne i NRKs «gullrekka».