Ny episode: Hvem er dette?

Det er et betinget forbud mot å identifisere siktede i kriminalsaker i Norge. Det betingede forbudet har altså noen unntak. Pressen kan identifisere når det foreligger noen berettiget interesse, men det blir egentlig irrelevant i mange saker der pressen later som om de ikke identifiserer, mens de samtidig gir ut så mange opplysninger at det å ikke trykke selve navnet bare blir et presse-etisk skalkeskjul.

En annen side ved dette er at politifolk selv kan lekke opplysninger til presse og andre, tilsynelatende uten risiko for straff. Det kan virke som om det er en etablert kultur/ukultur innen politiet for å bryte enkelte lovkrav som gir folk utenfor etaten rettigheter, når det måtte passe agendaen til den enkelte tjenestemann.

Mer:

Før politiet bekrefter identiteten til siktede i kriminalsaker, kan media bare spekulere. Media kan gjerne også vite hvem det er, uten å røpe det. Noen ganger gir media så mange opplysninger, for eksempel i et sladdet bilde, at det er lett for enhver å finne ut hvem den avbildede er.

Faksimile Nettavisen.

Jeg siterer litt fra redaktør Ole Petter Pedersens noe over to år gamle blogginnlegg «Identifisering av siktede personer«:

«Problemet er at vi journalister kan gjemme oss bak et presseetisk visnet løvblad når vi hevder at vi ivaretar personens anonymitet, bare fordi vi ikke trykker navnet. I flere artikler står det nemlig så mange detaljer om denne personen, at det er lett for de aller fleste å finne navn og adresse på vedkommende i løpet av få sekunder.

Med dagens teknologi trenger vi en ny presseetisk debatt om offentliggjøring av navn. Skal vi journalister holde en identitet hemmelig, er det en rekke opplysninger som må holdes tilbake fra allmennheten.»

Det han fremholdt er ikke mindre gyldig i dag. Også tekniske opplysninger, metadata og bilder er opplysninger.

Det er selvfølgelig helt greit å ha standpunktet at man vil identifisere i størst mulig grad, eller for den saks skyld i minst mulig grad. Tøffe redaktører bør uansett klare å stå for sitt syn.

Å bare late som om man ikke identifiserer (skriver jo ikke navnet), mens man gjør nesten alt som står i sin makt for å identifisere allikevel, er imidlertid ikke like tøft.

Omtrent enhver kan finne identiteten til den siktede fotballproffen ved hjelp av opplysninger som pressen har offentliggjort. Navnet florerer allerede i ulike fora som styres av norske redaktører, samt i uredigerte fora og sosiale medier. Jeg har allikevel her valgt å sladde bildet nedenfor.

Faksimile der samme bilde er brukt i en tidligere sak i Aftenposten.

Hvis media absolutt ikke vil identifisere, så er det lov til å holde tilbake også andre identifiserende opplysninger enn kun navnet.


[polldaddy poll=4947139]

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

En annen sak der media med letthet kunne ha unnlatt å trykke bilde av den i Norge totalt ukjente rumeneren, dersom hensyn til å unngå identifisering var utslagsgivende:

Mer:

Dittoslo lokalavisen.no: Tippeligaspiller fra Groruddalen tatt  på hasjfarm.

Pressemelding fra Sarpsborg 08.

Annonser

To saker – ulik praksis

En politimann er tiltalt for seksuelt misbruk av flere mindreårige barn, besittelse av barneporno, misbruk av sin stilling og grov uforstand i tjenesten. Mannen er også lokalpolitiker. Media har valgt å anonymisere mannen.

Faksimile VG.

I en annen sak, etter siktelsene som foreligger av litt lavere alvorlighetsgrad (uten å bagatellisere det), er ikke bare den siktede lokalpolitikeren Trond Birkedal identifisert, men politiet varsler til og med VG om at de vurderer å utvide siktelsen mot ham før hans egen forsvarer har fått vite det.

PS: I motsetning til den overgrepssiktede betrodde politimannen og lokalpolitikeren som beskyttes av anonymitet av VG, synes de det er greit å gjengi bilde og navn på en død svenske som hevdes å ha begått overgrep.

Har noen utstyrt seg med flere sett av moral?

 

Mer:

Mer om politi:

[polldaddy poll=4947139]

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer:

I Miapiasblogg kan du lese mer fra ei jente som er vitne i saken mot den anonymiserte overgrepstiltalte politimannen og lokalpolitikeren fra Østfold.

VG: Fornærmet angrer på at hun meldte fra om politimannen.

En som ikke anonymiseres i VG er den antatte Hells Angels-lederen Leif Ivar Kristiansen.

Annonser

Feil om Muhammed-tegninger

Det er lov til å lage bilder, tegninger og andre typer gjengivelser av Islam-profeten Muhammed. Det har vært gjort i mange hundre år i muslimske land, og gjøres fortsatt.

Mer: Muhammedbilder vanlig i muslimske land.

Ekstremistversjoner innen Islam har de siste tiårene jobbet for å endre historien og fremstille sin versjon, med blant annet lavere toleranse for ytringer, som den eneste rette versjonen av Islam, men det står ikke noe sted i Koranen at det er forbudt å avbilde Muhammed. (Mer om ekstremistversjonen som støttes av ledende muslimer i Norge: VL: Dødssjeiken flytter til Norge.)

En dansk imam har uttalt at selv om det er tradisjon i deler av islam for et bildeforbud, så gjelder forbudene selvfølgelig ikke for alle de som ikke er muslimer.

«Tradisjonen stammer fra enkelte haditer, men spesielt innen sjia-islam har det vært vanlig å tegne Muhammed. Det har utkommet en rekke bøker i Danmark, Norge og andre europeiske land det siste århundret med Muhammed-tegninger, uten protester.

Imam Fatih Alev forklarer at bildeforbudet av Muhammed selvfølgelig ikke gjelder for dansker flest: «Det her er en regel for muslimer. Ikke-muslimer må gjøre som de vil, på samme måte som jeg ikke kan bli forarget over at en ikke-muslim drikker, spiser svinekjøtt og har et seksualliv utenfor ekteskapet» (Information 17.09.05). Mer: Ny Tid: Muhammed og røverhistoriene.

VG slurver med fakta når de i en usignert NTB-artikkel hevder i en faktaboks at det var den norske avisen Magazinet som først trykket Jyllands-Postens Muhammedkarikaturer i Norge. Både Aftenposten, eid av Schibstedt, samme mediekonsern som eier VG, og Dagbladet var tidligere ute, men da ble det ikke bråk.

Det ble heller ikke bråk da en egyptisk avis (El Fagr) trykket Jyllands-Postens Muhammedkarikaturer 17. oktober 2005.

Mer i bloggen: Borgeren – VG: Feil om Muhammed-karikaturene i Aftenposten.

Bråk ble det først etter at noen danske imamer reiste til Egypt, viste frem både ekte og falske bilder og fortalte usannheter om hvorfor bildene var trykket i etterhvert mange aviser, til og med i enkelte muslimske land. Analfabeter er imidlertid lette å manipulere med løgn om at dette var et dansk og norskledet korstog mot muslimer. Korsformen i flaggene våre var jo liksom også bevis på at vi er korsfarere i evig kamp mot Islam. (Mer: Aftenposten: Imamer manipulerte tegning-saken. Aftenbladet: Dansk imam forsvarer bruk av falske tegninger.)

En av de i reisefølget med formål å provosere frem bråk blant muslimer var daværende fengselsimam Abu Bashar, som også bruker navnet Mohamad al-Khaled Samha. (Han ble senere sparket som fengselsimam og er senere blitt knyttet til pågrepne terrorister som hadde hans telefonnummer, men han er aldri stilt for retten eller dømt for terrorforbindelser.)

Uansett: Noen imamer og andre med ledende posisjoner i islamske råd i skandinaviske land har benyttet løgn for å piske opp et hat mot vesten og fremprovosere vold og uro i løpet av flere turneer i Midt-Østen før saken eksploderte. (VG: USAs ambassadør ville stoppe ny publisering av tegninger i frykt for ekstremister.)

Rettssakene i Jordan er et interessant signal overfor ikke-muslimer i frie og vestlige land om hvorvidt ekstremversjonen av Islam også skal være bestemmende for hva de får lov til å gjøre.

[polldaddy poll=2667556]

Mer: Islamkrigerne.

 

Bloggurat


Mer om ytringsredsel og Islams hevn mot vestlig ytringsfrihet og religionskritikk:

VL: Pakistansk etterretning mistenkt i dansk terrorsak. VL: Morten Høglund (FrP): Gahr Støre legitimerer ytterliggående islam. VL: Støre: «Mange morsomme tegninger av meg og ordet dialog». VG: Adresseavisen kastet 90 000 aviser på grunn av JanO tegning. VG: Aftenposten har ikke fått reaksjoner etter Muhammed-faksimile. VL: Minerva publiserer Muhammed-karikatur.

VL: Cappelen Damm trykker faksimile av Muhammed-karikaturene samt helt andre Muhammed-bilder. VL: Basim Ghozlan i Det islamske forbundet vil ha mange muslimlederes idol, dødssjeiken Yusuf al-Quaradawi fra det muslimske brorskap, og leder av det europeiske fatwarådet, til Norge.

Annonser

Anonymisering av siktede

«Den rumenske fotballspilleren til høyre på bildet er pågrepet for skimming i Oslo. Spilleren til venstre er ikke en del av straffesaken i Norge.» Det skrev VG i bildeteksten til dette bildet.

Faksimile VG.

En usladdet versjon av bildet er tilgjengelig for enhver. Det tok 0,011 sekunder for søkeprogrammet å finne det på Internett.

På dette bildet er den for saken helt uvedkommende spilleren i gul trøye og banemannskapet sladdet.

Faksimile av en annen versjon av samme bilde fra Mediafax.

Har teknologien løpt fra medias ikke lenger så strikse og konsekvente praktisering av identifiseringsspørsmål i kriminalsaker?

I sak etter sak gir media opplysninger som er egnet til å finne identiteten til siktede. Noen ganger kan man spekulere på om det er tilsiktet eller om det faktisk er kunnskapsløshet. Jeg har lite tro på det siste.

[polldaddy poll=4947139]

Mer om:

En sak der en siktet politiker ble navngitt i pressen:

En sak der en dømt politiker ikke ble navngitt i pressen like etter:

 

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer:

Når den anklagede er død og ute av stand til å ta til motmæle, er det greit for VG å publisere usladdet bilde og navn.

VG: Ber om fem og et halvt års fengsel for antatt Hells Angels-leder.

Tidligere svært medieprofilert SV-topp hallikdømt

Med medias friske personfokus på FrPs lokalpolitiker Trond Birkedal nylig, kommer den innledende omtalen av den nå hallikdømte kommunepolitikeren fra SV i skyggen, for å si det mildt. SV-politikeren er omtalt 55 ganger i mediesøkedatabasen Atekst. Enkelte vil kanskje finne det morsomt å se hans engasjement for nakenstrand i sin kommune, eller når han som valgkampsekretær i SV uttalte at de skal vinne valget ved å «være der folk er».

Faksimile VG.

På en så tidlig fase i saken vil jeg allikevel påpeke at også saken med lokalpolitikeren fra FrP i Stavanger startet slik. Anonymisert omtale med Google-kart i Dagbladet som plottet politikeren til et sted, slik at det bare var å vente på at første mediebedrift blåste navnet.

Faksimile Dagbladet.

I Birkedal-saken var regionavisen Stavanger Aftenblad første tradisjonelle medieorgan som kunngjorde navnet. Da hadde det vært spredd og kjent på nettet slik at mange som ville vite det, visste det.

Slik er det med den tidligere svært medieprofilerte SV-politikeren også. Jeg vet navnet, men vet ikke hvor relevant navnet er i den offentlige debatten enda.

Vi får se om regionavisen Adresseavisen er like raske med å navngi en av sine lokale politikere, som da de fulgte på regionavisen i Stavanger for noen uker siden.

SV-politikeren må få innvilget fritak fra sine folkevalgte kommunale verv gjennom et vedtak i kommunestyret. Offentlige dokumenter, offentlige møter og en offentlig person.

FrPs ledelse kom nylig på bakbeina ved at de taklet Birkedal-saken dårlig i media, med uriktige opplysninger om hvem som visste hva og når, i tillegg til at de innledningsvis nok kunne bli oppfattet som å ikke ta tilstrekkelig avstand fra handlingen. Senere kunne de bli oppfattet som om de begikk anonyme karakterdrap  på ham via media, fratok den anklagede all integritet og skjøv ham ut i det ytterste mørket. «Hold kjeft, tenk på partiet» var mantraet.

Mer:

SVs ledelse opptrer litt annerledes når de innledningsvis tar klar avstand fra handlingen.

Partisekretær i Sosialistisk Venstreparti, Silje Schei Tveitdal, har følgende kommentar:

– Vi tar avstand fra den type virksomhet, og støtter vedkommendes avgjørelse om å trekke seg fra alle partiverv, sier Schei Tveitdal til VG.

VG har dermed ikke fått samme anledning til å «bite seg fast i leggen» på partiledelsen, og holde seg der mens uttalelser faller … enda. Tro om de vil prøve å få det?

En ting å gripe fatt i kunne vært SV-politikerens egen bagatellisering av forholdene overfor media, der han skjuler lovbruddene han er dømt for bak et primitivt angrep på Trond Birkedal.

Faksimile VG.

Eller de kunne gripe tak i hvorfor SV mener denne mannen vil trekke flere stemmer. Det er kun få måneder siden lederen i nominasjonskomiteen i SV-laget uttalte at

«Vi hadde gjerne sett at …  kunne stått på ukumulert plass, og dermed bidratt til å trekke ekstra stemmer til listen, men slik ble det ikke …»

Tror du navnet på SV-politikeren blir avslørt i media (avis,radio,TV, nettavis) de nærmeste dagene?

Har forresten offentligheten behov for å få vite navnene på ulike politikere som sikkert med rette og urette kan anklages, anmeldes og noen ganger dømmes for både det ene og det andre?

Bør det gå en grense mellom at når de kun er anklaget og anmeldt (som Birkedal) er det greit å navngi, men om saken ikke blir kjent før de dømmes (som SV-politikeren i Sør-Trøndelag) er det greit å holde igjen navnet?

I pressens «Vær varsom-plakat» heter det i punkt 4.7:

Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold. Vis særlig varsomhet ved omtale av saker på tidlig stadium av etterforskning, i saker som gjelder unge lovovertredere, og der identifiserende omtale kan føre til urimelig belastning for tredjeperson. Identifisering må begrunnes i et berettiget informasjonsbehov. Det kan eksempelvis være berettiget å identifisere ved overhengende fare for overgrep mot forsvarsløse personer, ved alvorlige og gjentatte kriminelle handlinger, når omtaltes identitet eller samfunnsrolle har klar relevans til de forhold som omtales, eller der identifisering hindrer at uskyldige blir utsatt for uberettiget mistanke.

Hvis Trond Birkedal ble navngitt for å unngå uberettiget mistanke mot andre, blir kanskje SV-politikeren snart navngitt også?

Forskjellen dem i mellom? I motsetning til Birkedal er han dømt og har erkjent de gjentatte lovbruddene. Og så var det partitilhørigheten da.

[polldaddy poll=4875849]

 

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer:

VL: SV-er dømt for hallikvirksomhet.

Hvem skal beskyttes?

Media oversvømmer oss med detaljer i Birkedalsaken.

Noen vil sikkert gjerne tro at dette er et uttrykk for at vi faktisk har en våken og kritisk presse her i landet som ikke nøler med å avsløre politikeres hemmeligheter, overtramp, selvsentrerte prioriteringer og utslag av kritikkverdig dømmekraft. Ikke for å ta illusjonene fra de som måtte velge å ha høye tanker om idealismen og etikken i pressen i Norge, men denne saken er kun toppen av et isfjell.

Hadde media fokusert like mye på alle saker der politikere og partitillitsvalgte går over sex-grensen, ikke nødvendigvis kun i juridisk forstand, men også moralsk og etisk, så hadde selv de mest kikkerdisponerte i god tid før valget vært lei av slike saker og snudd seg vekk i vemmelse straks de hører en politiker si «vi lover».

Hva som skjer i en seng og i en dusj er interessant nok for de som liker å lese slikt, men hva med oss som liker å vite hvem som visste hva, og at de valgte å la hensynet til egen potensiell maktposisjon overskygge hensynet til mulige overgrepsofre?

Faksimile Aftenposten.

Dagbladet valgte å gå litt utenfor journaliststrømmens vinklinger i en artikkel der de nevnte at det faktisk har vært sex-saker også i andre partier. Kun et fåtall har vært nevnt i media. Assisterende partisekretær i Arbeiderpartiet, Odd Erik Stende, kan ikke si nøyaktig hvor mange eller hva slags type saker AP har hatt. En god begynnelse for å legge saken død, men så plumper han uti med følgende:

«- Jeg kjenner ikke til saker hvor tillitsvalgte eller ansatte i partiet har blitt anklaget, anmeldt eller dømt utover de saker som allerede har blitt omtalt i pressen. Utover dette ønsker jeg ikke å gå inn i disse enkeltsakene av hensyn til de involverte, sier han.»

Jeg kjenner ikke til. Vi vet ikke/ visste ikke. Dette er samme tabbe som FrPs generalsekretær Geir Mo og partileder Siv Jensen nå grilles for. Tiden vil vise om APs Stende grilles like hardt i kjølvannet av eventuelle avsløringer. Trolig er det greit å sende en junior ut i media med meldingen «jeg vet ikke om». En senior som partisekretær Raymond Johansen har ikke nubbetjangs til å si det samme som sin underordnede assistent, Odd Erik Stende, med krav om å ha et fnugg av troverdighet.

Faksimile VG.

(Haakon Lie hadde visstnok sine metoder. Hvilke metoder benytter Geir Mo for å samle informasjon han senere truer med å avsløre i media dersom hans folkevalgte ikke danser etter hans pipe?)

Er media så partipolitisk partiske? Jeg vil ikke bare overfladisk slå fast eller avvise det. Mange har egen erfaring til å bedømme slikt, men media kjenner til saker både om politikere i FrP og i andre partier som ikke er blitt omtalt. Hensynet til vedkommendes privatliv vinner i noen saker over ønsket om et saftig oppslag. Noen blir utvalgt til å beskyttes mer enn andre. Andre kan ofres til media.

Trond Birkedal hadde derimot så høye posisjoner, samt at saken inneholdt så mye «juice» at media raskt valgte å identifisere ham og rulle i gang snøballen.

Og når snøballen ruller dukker det opp saker som gir media nye valg mellom å navngi eller beskytte.

At VG velger å navngi og avbilde en som opplevde seg krenket, får VG eventuelt svare for dersom etiske valg i blodtåka en gang blir vurdert. Burde ikke så unge mennesker, som man kan forvente kanskje ikke overskuer de fremtidige konsekvensene av å stå frem offentlig i media bli gjenstand for en sterkere beskyttelse av både det mediet som først velger å offentliggjøre navnet og alle andre som blindt løper i samme spor?

Nei, kan noen innvende. Det er viktig at navnet på den som setter frem beskyldningene blir offentlig kjent. Den etiske vurderingen er jo allerede ivaretatt av en pressekollega, så da må det jo være greit å støtte seg på den vurderingen og unnlate å vurdere selvstendig?

Samme vurderinger bruker ikke media når mer erfarne og mer medievante politikere vil ha media til å viderebringe et budskap i sakens anledning. Flere aviser har bragt anonyme utsagn av potensielt krenkende karakter om den siktede personen. (DT).

Faksimile Drammens Tidende.

Er det ikke viktig at offentligheten får vite hvem som fremsetter disse karakteristikkene?

– Dette er noe som folk har visst. Han tok ofte med seg unge gutter i alderen 15 — 20 år på hotellrommet. Det har skjedd ved mange anledninger, også i nyere tid, hevder en anonym partikollega i Dagbladet.

Er det ikke viktig at offentligheten får vite hvem som eventuelt visste, uten å foreta seg noe? Og er det ikke viktig at så potensielt krenkende utsagn formidlet via media blir knyttet til navngitte kilder?

Selv om noen er mistenkt eller siktet, er denne karakteristikken en offentlig dom fra en ikke navngitt kilde som dermed svekker muligheten til kontradiksjon og en bredere kildekritikk. Dette gjelder en presse-etikk som er bredere enn et blindt vern av anonyme kilder. Hvem skal beskyttes?

Karakteristikkene media valgte å publisere, om et høyt forbruk av unge gutter, illustrerer også aspektet om å overskue rekkevidden av omtalen. Selv om journalisten skulle finne på å bli presset til å endre omtalen (som blant annet DT måtte), så husker «nettet» for evig tid.

Pressens eget kollegaorgan, PFU, har ikke tatt inn over seg dagens medievirkelighet. Kommer man drassende med en flere år gammel sak som medieorganet fortsatt publiserer på internett, er nok dommen fra PFU at det er for gammelt til å gi en vurdering av om pressen har begått (og hver dag fortsatt begår) brudd på pressens etiske regler.

Da er det redaktørkolleger som skal beskyttes. For de kan vel ikke på samme måte som en tenåring forventes å overskue fremtidige konsekvenser av det de har valgt å publisere?

Redaktørenes dømmekraft bør ikke bedømmes i dag en gang for alle, men også hver dag i fremtiden så lenge de hver dag velger å fortsatt publisere, selv om de en gang kanskje vet mer enn de kan skjule seg bak i dag. Akkurat som enkelte partifunksjonærer og ledere prøver å skjule seg bak, uten at redaktørene lar seg lure.

For dobbeltmoral er vel ikke dobbelt så bra som en enkel moral?

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer:

VG: Siv Jensen fikk kjeft av sine egne. (Forøvrig en fin mulighet for de som er opptatt av partiet, heller enn ofrene, til å prøve å legge ballen død nå, og få fred.)VL, VG: Frp-velgere vender Geir Mo ryggen. En tredjedel av FrPs velgere mener generalsekretæren bør gå av etter den dårlige håndteringen av sex-saker i partiet. VG: FPU-leder Jens Alkesander Simonsen melder seg ut av FPU etter å ha fått utilfredsstillende svar på kritiske spørsmål. VL: Etikk-refs til FrP. VG: Barneombudet: Har etisk ansvar for å melde fra.

VG: (Partileder Siv Jensen slipper foreløpig innkalling til avhør i Birkedal-saken.) VG: (Nå har FPU-lederen sendt tekstmelding til 17-åringen som hevder seg misbrukt, med tilbud om psykologhjelp.) VG: Siv Jensen: -Kan hende burde vi gjort mer. VG: Anmelder Geir Mo og Siv Jensen til politiet. VG: Geir Mo i politiavhør fredag kveld.

 

WikiLeaks: Mest ubehagelig, ulovlig eller uvanlig?

Oppdatert 8. desember: VG: WikiLeaks.se: Vi er under et massivt angrep. SvD: Inte Sveriges beslut om utlämning av Assange.

– – – – –

Lekkasjer av informasjon er ikke noe nytt. Politikere, etterretningstjenester, andre myndigheter og bedrifter har i lange tider spredd informasjon via sine kanaler for å oppnå ulike hensikter.

Media har tradisjonelt vært arena for å bringe frem informasjon som noen ser sitt behag i å få formidlet. Alt fra avsløringer i den gode hensikt å sette søkelys på klanderverdig myndighetsbruk via mindre aktverdige mål ved å spre ufordelaktig informasjon eller «drittpakker» som kan være for å ramme noe eller noen i en slags kamp. Anonyme lekkasjer har uansett pleid å ha et ansikt og et navn for de de som vurderer, bearbeider og viderebringer informasjonen.

Faksimile VG.

(VG: USA-ambassadør. -Barth Eide manipulerte UD.)

Ubehagelig for Barth Eide og ambassadøren, og behagelig for …?

WikiLeaks har snudd opp-ned på dette. Nå er det de helt anonyme som setter dagsorden, og media følger forholdsvis ukritisk med på ferden. (Med få unntak.) Fra å ha regien selv er media blitt aktører i et kappløp om å være først til å skvise og spre mest mulig sensasjonelt ut av materialet WikiLeaks legger ut og dels distribuerer til utvalgte medieaktører som en sikring i tilfelle nettsidene blir tatt ned.

Uvanlig, ulovlig, ubehagelig

Lekkasjer har ikke vært uvanlig. Det uvanlige med WikiLeaks er omfanget og hvem som stadig rammes. Når veldig store mengder informasjon legges ut (hele årganger korrespondanse/arkivkoder fra utvalgte virksomheter) der oppslagene dreier seg om spesifikke saker, skal det ikke særlig fantasi til for å tenke seg at noen faktisk har hatt som mål å få noen av enkeltsakene frem i lyset.

Dersom det om egne forhold lite åpne WikiLeaks, frontet av «åpenhetsforkjemper» Julian Assange ikke allerede er finansiert av  aktører som har noe å tjene på noen av lekkasjene, så bør noen i alle fall vurdere å gi ham en julegave som står i forhold til hva de selv oppnår. «Pengebeviset mot Arne Treholt» burde fremstå som en bagatell til sammenligning.

(Oppdatert 6. desember: VG: WikiLeaks offentliggjør liste over strategiske objekter for USA.)

(Oppdatert 6. desember: Sveitsisk bank har stengt Julian Paul Assanges konto fordi han skal ha gitt uriktige opplysninger. Aftonbladet.)

Fra nettsiden WikiLeaks.org

At WikiLeaks, eller noen de står i ledtog med, begår mulige lovbrudd ved å stjele eller formidle klassifisert informasjon som ikke tilhører dem selv, er muligens ikke det verste. Det verste er at man ikke opplever noen kildekritikk overfor prosessen. Hvem, hvordan, hvorfor … Ikke bare hva, når og ukritisk spredning og gjengivelse av det noen totalt ukjente ønsker spredd og gjengitt.

Kildekritikk i en internettverden

WikiLeaks fremstår som et instrument tilpasset internettmedier. Hvem som helst kan like lett som tradisjonelle medier lage saker ut fra det distribuerte materialet. Det utfordrer evnen til å skille mellom snørr og bart(h), skitt og kanel, å vinne publiseringskappløpet eller å vinne på troverdighet og integritet.

En blogger eller tastaturkvikk «nettjournalist» kan like lett bli først til å slå opp en avsløring. På den annen side har dette også noe med troverdigheten som ligger i fagkunnskap og kildekritikk å gjøre.

Normalt ville en tradisjonell redaksjon inneha større ressurser på kildekritikk og graving rundt «Hvem, hvordan og hvorfor» enn en tilfeldig person med nett-tilgang. Den arenaen er det vanskelig å se at media i det hele tatt er villige til å innta når det gjelder WikiLeaks. Ville synet på  WikiLeaks ha vært uendret eller annerledes om man hadde visst for eksempel hvem som har noe å tjene på lekkasjene, og hvem som igjen finansierer og gir informasjoner til dem?

Kanskje for ingen, kanskje for noen, kanskje for mange …

Media kunne muligens ha vunnet på den arenaen. Men man skal heller ikke se bort fra at andre aktører, bloggere, eller et «WikiLeaksLeaks» klarer å fokusere på slikt, mens journalister i tradisjonelle medier lar seg ukritisk benytte i anonyme aktørers tjeneste.

Er det vanskelig å se når det ikke er enkeltpersoner eller enkeltvirksomheter som rammes, men noe mindre håndgripelig som allianser, tillit … og kanskje ironisk nok på lengre sikt også åpenhet og pressefrihet?

(Mer SvD: WikiLeaks visar att hackers äger internet.)

Man kan ikke se fullstendig bort fra at WikiLeaks faktisk i teorien kan være styrt av aktverdige og uegennyttige mål, helt uten maktpolitiske eller økonomiske motiver. Allikevel er det langt derfra til å fastslå at de faktisk er det. Lekkasjer av «diplomat-vurderinger» med mer som kan virke ubehagelige for de det går utover nå, kan i neste omgang vise seg å være vel så pinlige for de som har latt seg bruke uten å evne å frembringe kildekritiske innvendinger.

– – – – –

Oppdatert 8. desember: Se også bloggen Radikalen: En kritisk analys av Wikileaks.

– – – – –

[polldaddy poll=4190882]

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Oppdatert  3. desember: VG: – The Cable Gate-arkivet er spredt, sammen med annet viktig materiale fra USA og andre land, til over 100.000 mennesker i kryptert form. Hvis noe skjer med oss, vil de mest sentrale delene automatisk bli offentliggjort. Videre vil arkivene sendes videre til flere nyhetsredaksjoner, skrev Julian Assange under et nettmøte med The Guardian fredag kveld.

Mer:

DN.se: Cyberattack mot Mastercard og PayPal. VG: Akhtar Chaudry: Glad for at PST sa nei. USA tror det finnes bare en stat i verden. VL: Sveitsisk bank stengte Assanges konto. TV2: De nye avsløringene fra WikiLeaks har gjort det vanskelig for amerikanske diplomater å få folk i tale. VG: PayPal stanser overføring av donasjoner til WikiLeaks. VG: Australia vurderte å inndra Assanges pass. SvD: (Svenske politikere opprørt, men ikke overrasket over forretningsknep. Vil ikke kritisere norske politikeres opptreden.) VG: Jonas Gahr-Støre: Ingen politisk avtale på bakrommet. SvD: Assange prövas mot australisk lag. VG: Strøm-Erichsen: -Vi var helt objektive. VG: Siv Jensen: -Fornuftig av regjeringen å fjerne tvilen. VG: Svensk forsvarsminister: – Jeg føler meg ikke lurt. VG: Julian Assange mener hjemlandet Australia har sviktet ham. VG: Politikere: Veldig skadelig for Norges omdømme.

Maktmisbruk

Oppdatert 28. september. Mer maktmisbruk. Journalister truer med å skrive negativt dersom de ikke får presset gjennom viljen sin. (VL.)

– – – – –

Politikere, presse og politi har ulike maktroller i et demokrati. Hva skjer når noen blander de ulike maktrollene for å beskytte egne interesser?

Man kan ikke gi politifolk like stor aksept for å drive med «snusk» som andre i samfunnet. Dette av den enkle grunn at politifolk i kraft av sin stilling forvalter en makt og maktmidler som krever en helt annen tillit enn hva folk i maktløse stillinger behøver. Om de er papirflyttere eller «på gata» spiller ingen rolle for hvilken tillit de trenger å vareta.

Faksimile VG.

(Hvor går grensen for politifolk. Ved å kvittere ut en sivil politibil i fylla på vei hjem fra fest eller må det bevises at vedkommende selv kjørte bilen for å kunne avslutte arbeidsforholdet?)

– – –

Fysisk styrke blir prioritert for de som er blitt og får bli politi. (Norsk Politi, nr 1/2010.) Har det skjedd på bekostning av etikk og moralsyn? Enkelte er kanskje mer opptatt av fotobokser enn av politifolks etiske standard? Hvem skal i tilfelle rette kritisk blikk på slike forhold? Skjuler kameraderi mørketall?

Faksimile NRK.

Før påske sendte en debattant nedenstående kommentar til et tidligere blogginnlegg om politi som begår alvorlige lovbrudd.

Det som debattanten påpeker er prinsipielt interessant, nemlig om journalister som beskytter egne partifeller. I dette tilfellet en journalist og tidligere utvalgsleder for AP  som hevdes å beskytte sin partifelle og muligens flere medansvarlige politikerkollegaer.

Flere har tidligere tipset om noen av de samme personene og gitt meg linker som ikke er gjengitt her, men som har gitt informasjon om interessante og etisk betenkelige forbindelser mellom lokalavisredaktør/-journalist og noen som har ulovligheter å skjule i offentlige verv. Også en journalist som selv hadde et politisk lederverv i AP og kan være medansvarlig mens de påståtte alvorlige ulovlighetene i kommunen fikk foregå.

«Saka med en ikke heilt lovlydig lensmannsbetjent, likner på ei sak med lensmannsbetjent Odd Harald Fossland. Skal i retten snart i ei pengestrid (… forkortet).

Det er litt moro at den kanskje ikke særlig mindre “korrupte eller suspekte” Olav Kuvås er advokaten hans. Litt av ein skurk som har hatt mange dobbeltroller, dels ulovlig, i kommunal forvaltning og som verge/advokat for personer under kommunens “omsorg”. Flere anonyme kilder som avisa Sør-Trøndelag kjenner til, kan bekrefte det, men de beskytter også noen av forbindelsene sine.
Derfor skriver de ikke om tilfeller der Olav Kuvås som advokat har hatt oppdrag han etisk sett, og etter div lovverk ikke skulle ha hatt samtidig med at han sjølv hadde andre roller. Redaktør Anders Morken i avisa Sør-Trøndelag vil ikkje skrive negativt om sine tidligere eller søstera Catharina Morken sine eigne partifeller.

Ingen har kontrollert han advokaten Olav Kuvås fordi han sjøl har vært med i kontrollorganet. Eller så har kompisen hans, lensmannsbetjenten Odd Harald Fossland, vært med i kontrollorganet og foreslått at det ikkje skal kontrolleres når noen i “maktmafiaen” i Skaun kommune er innblanda i mulige ulovligheter. Litt av et radarpar. Trur ikkje andre kommuner er like ille som Skaun.
Sjølv den nyansatte lensmannen takka nei til å ta jobben.

Sjå meir i linken: (slettet)»

Isolert sett og i nasjonalt perspektiv er slike lokale saker små og uviktige, men det som er viktig er det prinsipielle.

Hva taper demokratiet når enkelte blander roller og makt som skulle ha vært delt mellom presse, politi og politikere?

Vil større kommuner og færre små lokalaviser kunne bidra til å endre maktforholdet til gavn for demokratiet?

[polldaddy poll=3012096]


Mest lest på Norske forhold sist uke, pr 6. april.

(Det har ikke vært publisert nye innlegg på bloggen i påsken.)

  1. Påskestengt i øverste etasje.
  2. Morsomme overskrifter, episode 2.
  3. Slett ikke nok.
  4. Ting du ikke skal få vite om kommunesnusk.
  5. Bukken og havresekken, igjen og igjen.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer politi:

Hvorfor holde tilbake sannheten?

TV 2: Politiet i Vestfold anmeldes til spesialenheten.

TV 2: Tidligere lensmann dømt for voldtekt. VG: Tidligere lensmann dømt til fengsel for voldtekt. (Begått mens han var politi.) TV 2: Politi innrømmer å ha startet ti branner, innbrudd og forsikringssvindel. VG: Politijurist suspendert etter promillemistanke.

TV 2: Vil henlegge saker for å spare penger.

 

VG: Politileder suspendert. Prøvde å slette egen parkeringsbot. TV 2: To menn etterlyst etter trusler mot journalist i pengetrøbbel.

TV-sex, fyll og medias eiendom

For enkelte er drømmen å være i rampelyset. Alle eventuelle negative effekter de måtte kjenne til av å leve i rampelyset, drukner i den overveldende lykken over å bli sett.

Foto: TV 3

Dette er slett ikke noe nytt. Tidligere tider har også hatt sine utgaver. Hoffnarrer, sirkusartister, pin-up-modeller, misser og nyere tids realitykjendiser er på en måte ulike utslag av sin tids «underholdningsarenaer». Vi kan også inkludere enkelte gladiatorer og haremskvinner i den forstand at de trivdes i sine roller som underholdning for andre.

For noen er dette toppen av lykke. Akkurat nå. Hva de samme sier om ti år, når de normalt har modnet mer i hjernen, vil tiden vise. Uansett er det for sent å angre. Media har regien på bilder, uttalelser, tolkninger, eventuelle ufordelaktige utvalg og den personprofil de har skapt.

Noen lever godt av at stadig nye kull med varierende grad av reflekterte, modne og naive ungdommer kommer til.

Man trenger ikke være rakettforsker for å skjønne at et utvalg av mer overfladiske enn dypt reflekterte ungdommer, samlet i virkelighetsfjerne omgivelser, med høy partyfaktor og omgitt av TV-kameraer stadig resulterer i det som produsentene vil ha: Noen som glemmer kameraene og tråkker over grenser mellom privatliv og offentlighet.

Ting som mamma og pappa ikke ville like, er blitt bestemt å være god TV-underholdning. Og ikke minst kilde for en rekke skandaleoppslag i kjendisslarvpressen på papir og nett.

Realitykjendiser er ikke et produkt av media. De er en innsatsfaktor for bunnlinjen. Uten å stadig ødelegge noen ungdommers fremtid, så får heller ikke TV-produsenten eller journalisten den fete lønna, og må kanskje ta seg en ærlig jobb i et lite spennende, men seriøst magasin. Nesten uten lesere og annonseinntekter.

Og slik vil det være så lenge venner, mamma og pappa, tante Thea og onkel Rolf, og mange andre svarer at de ser på slike programmer, kjøper blader og aviser med slike oppslag og velger å plassere reklamekronene sine i tilknytning til slik underholdning.

Det er seertall og annonsekroner som avgjør hvor mye «reality» som produseres og spres. For noen år siden var det spede forsøk på å kalle det søppel-TV. Nå er det kanskje like før kronprins Haakon hiver seg med i enda et fortvilt forsøk på å være folkelig og «som alle andre».

«Stupid is as stupid does», sa den enfoldige karakteren Forrest Gump i filmen med samme navn. Stadig lærer noen av den enfoldiges visdom.

Faksimile fra Vårt Land.

Selv en ung topp-politiker har gått glipp av mediehusenes enerett på offentlig tolkning og forvaltning av sannheten om hvordan du er som person.

– VG har tatt ting ut av sammenheng og laget sin egen øvelse. Jeg har gitt noen kommentarer om saken i Det Nye til avisen, men i lørdagens oppslag er mange sitater utelatt, kanskje for at de skulle få en mer spenstig sak. Det er uredelig, men jeg er ikke overrasket. Jeg føler meg dårlig behandlet, sier hun til NTB (Dagbladet).

Hun er hverken den første eller den siste som erfarer det. Danser man etter medias pipe, har man gitt bort så mye av sin verdighet, selvrespekt og eiendomsrett til sitt privatliv som media synes de vil overta.

– – –

Media skaper ikke bare såkalte kjendisers liv. De lever også av å infiltrere private forhold, sladre, utnytte tillit og stadig bryte og utfordre grenser for respekt for privatliv.

Mye av mediaomtalen av kjendiser er for å tilfredsstille en utbredt pervers lyst til å vite intime og personlige ting om andre. For vanlige personer er både kikking, krenkelse av privatlivets fred og blotting straffbart. De som velger å bli kjendiser («offentlige personer») opplever en annen realitet.

Enkelte journalister er blitt offentlig autoriserte kikkere og blottedistributører som (tolket som) lovlig sprer resultatene av sine ellers perverse ulovlige lyster til mange andre.

Stadig skyves grensene for hva som er akseptabelt overfor «offentlige personer». Og stadig utvides begrepet offentlige personer. Snart er det nok å ha vært med i et underholdningsprogram på TV mens man var ung og dum, så kan media (=offentligheten =alle) grafse i livets opp- og nedturer, og både ting man vil dele og ikke vil dele med ukjente.

Det er en del av prisen for å velge å bli medias hoffnarrer og harem i 2010.

På den annen side snur pendelen alltid en eller annen gang. Da kan media oppleve innskrenket presse- og ytringsfrihet fordi de ikke klarte å skille mellom pressefrihet og perversitet.

[polldaddy poll=2935900]

 

Mest lest på Norske forhold sist uke, pr 20. mars.

  1. Hvem er der når det er alvor?
  2. Hvem skal bestemme skoleklær?
  3. Erfaren sjåfør, ny trygg bil og sikker vei reddet liv.
  4. En utrolig fotballhistorie.
  5. Demonstrerer at de ikke fortjener førerkort.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Knakk sammen etter sex i søppel-TV-serien «Paradise Hotel» (TV 2).

TV 2: Farmen-Silje: Måtte kjempe for kjærligheten etter innspillingen.

TV 2: Her har de sex på «Paradise Hotel».

VG: «Paradise»-deltaker Tine Helene Valle reagerer på at leger nekter henne større silikonpupper.

TV 2: Petter Hombakken sier konkurrent ligner på en blanding av gullfisk og Michael Jackson.

TV 2: «Paradise Hotel» er gratis porno hver kveld. Deltakerne er dumme i hodet, sier komiker.

TV 2: Derfor sviktet Simon Farmen-kjæresten.

TV 2: To av Farmen-guttene sier Silje Trosten Johnsen er en slange i Paradis.

VG: Kysset i skjul på «Paradise».

TV 2: «»Paradise»-Stian tatt på fersken mens han onanerte. Se video!» (Er dette virkelig både nyheter og TV-underholdning?)

VG: Petter Pilgaard: -Jeg fortjener ikke kjendisstatusen.

VG: Torbjørn ut av Paradise Hotel.

VG: Minken Tveitan ute av 71 grader nord.

TV 2: Vil han ta hevn for Karin? Møt «Farmen»-Simon på nettreff. Deltaker ble syk. Ukesoppdraget: Vil de se lyset?

TV 2: Farmen-Karin: -Jeg klarte ikke gi Silje en klem.

VG: Unge stortingskvinner tause om Hansen-bilder.

 

-Du får deg noen smeller, sier Yvonne, som plages av blant annet slibrige SMS-er.

En angrende synder?

(Oppdatert 11. november kl 18.28: Og en smule kritisk syn på VGs presseetiske vurderinger var alt som skulle til for at VG fjernet denne bloggen fra twinglylenkene i saken.)

Tjostolv Moland beskrives som at han virker syk under den pågående rettssaken. Både egne rådgivere, UDs representant og journalister hevder det samme.

Vi har ingen grunn til å ikke stole på at han ikke burde vært i en rettssal nå. Allikevel er han der og forklarer seg. Tildels motstridende, mangelfullt og kryptisk. I følge TV 2 ba han om legehjelp da retten startet sine forhandlinger i dag. Retten har ikke etterkommet anmodningen.

Uansett hva han sier og gjør, er det ikke noe vi i Norge bør legge avgjørende vekt på, hvis vi mener noe med våre grunnleggende begreper om rettssikkerhet.

Medias referater fra rettssaken må sees i denne konteksten. Dekningen varierer fra det saklige og nøkterne i noen redaksjoner til det absurde teater man kan følge «live» i to redaksjoner, VG og Dagbladet. Tar forbehold om at jeg selvfølgelig ikke har sjekket alle redaksjoner, men VG og Dagbladet aspirerer mer til å havne i skammekroken enn enkelte andre. Hvis de da eier skamvett. Det er et stort forbehold.

Ville media ha gjort akkurat det samme om rettssaken hadde foregått i et annet land, for eksempel i USA? Eller ville de da heller ha fokusert på overgrepet mot den tiltalte ved å tvinge gjennom rettsforhandlinger med en tilsynelatende syk mann som hevdes å være torturert og dopet av politiet?

Eller ville medias referater og vinkling ha vært akkurat det samme om saken foregikk i Sverige, eller i Norge? Spiller det absolutt ingen rolle at media har journalister på stedet som må produsere stoff, og at dette skaper mange «klikk», (lesere) på nettet som igjen er viktig for å hente inn annonsekroner?

Hvis medias svar på noen av disse spørsmålene ikke er ja, så er det ufattelig at det ikke har ringt kraftig i en bjelle i en eller annen journalists etiske bevissthet. Og om den ikke var merkbar, så er det merkelig om ikke en redaktør reagerer på hva de selv gjør.

Tjostolv Moland må for meg si hva han vil i den tilstand han er nå, uten at jeg kommer til å legge vekt på noe av det. For meg fremstår han ikke som en angrende synder. Derimot fremstår enkelte medier som syndere, om enn ikke angrende.

Honnør til TV2.no sin dekning. Etter at de publiserte saken om at han ba om legehjelp, så har de ikke lagt ut noe. De taper kanskje noen leserklikk i dag, men vinner respekt og troverdighet for lang tid. Og forhåpentligvis vil annonsører heller legge vekt på det enn å bruke de mest lurvete i bransjen.

Mest lest på Norske forhold sist uke, pr 11. november.

1. Ikke tilliten verdig.

2. Lov til å stille spørsmål.

Se også:

Fra den andre siden. (Om nettsiden freemolandandfrench.com)

 

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

TV 2, Vårt Land: Mathilde Moland møtte sjåførenken.

Vårt Land: Mathilde Moland kan få møte presidentfruen.

VG: Som å hive en rød klut inn i retssalen.

Vårt Land: Moland innrømmer tilståelsesbrev. VG: Bekrefter tilståelsesbrev.

NRK: Knut Moland jr: Tilståelsesbrevet er forfalsket. Vårt Land: Ble torturert og dopet av politi.

Dagsavisen: Moland: Jeg var leiesoldat.

VG: Forsvarer: Et regissert overgrep. VG: Retten misbruker psykotisk og neddopet Moland.

VG: Bekymret for at French kan knekke.