SV: Klar til splid

Audun Lysbakkens avgang som statsråd har allerede fått enkelte i hans eget parti til å ta til orde for at han dermed ikke kan være SV-leder. Dette er trolig ikke nyvunnet erkjennelse av hvor viktig det er å støtte en lederkandidat som sitter i regjering. Det kan heller virke som om alle midler nå er blitt tillatt for å diskreditere Audun Lysbakken frem mot ledervalget på SVs landsmøte. Kanskje mens noen jobber i kulissene for å få en lederkandidat som har trukket seg til å tre inn på arenaen igjen?

Faksimile Dagbladet.

Man kan ha sine tanker om hva årsaken kan være når valgkomitémedlem i SV, Kjersti Markusson, nå mener det vil være problematisk å ha en SV-leder som ikke sitter i regjering. Hun tilhørte mindretallet i SVs valgkomité som ikke ville ha statsråd Lysbakken som SV-leder. (Markusson fra Nordland SV og Andreas Behring fra Oslo SV.) Derimot støttet de Heikki Holmås sitt kandidatur som partileder. Og han sitter som kjent ikke i regjering. Det var altså uproblematisk å støtte stortingsrepresentant Holmås som SV-leder. Problematisk ble det først å ha en leder som ikke sitter i regjering når Lysbakken går av som statsråd. Dette mer enn lukter personstrid.

Audun Lysbakken kalte seg revolusjonær og marxist tidligere. Det gjør han ikke lenger. I september 2011 skrev han på sin egen blogg, Rettvenstre, at han har sagt og skrevet mye som 23-åring som han ikke lenger sto for ti år senere, som 33-åring.

I kampanjen for å markedsføre seg selv som kandidat til ledervervet i SV er det imidlertid mot venstre han vil legge partiets nye kurs. Og gjøre det til et sosialistisk folkeparti. Organisasjonsbygging, tilbake til noen av røttene, men samtidig også satsing på nye områder der partiet står svakt. Det, i tillegg til alliansebygging mot LO og interesseorganisasjoner, er Lysbakkens oppskrift på å revitaliserer SV som politisk verksted for venstresiden i norsk politikk.

Lysbakkens e-pamflett.

Lysbakkens publiserte visjoner er mer egnet til å reise splid internt i SV enn å fenge brede lag av nye velgere. Pamfletten til nestlederen kan bidra til å forklare hvorfor SV kunne smuldre sakte bort i regjering og miste kontakt med partiets «grasrot». SV har hatt en så svak organisasjon, for få dedikerte tillitsmenn og for dårlig skolerte medlemmer og tillitsmenn, om man skal tro Audun Lysbakkens skriverier. Dette kan forklare cialisfrance24.com hvordan partiets ledelse kunne seile avsted i politisk dans til musikk som ikke behaget partiets grunnplan, så og si uten korrektiv. Dersom Lysbakken lykkes med å bygge opp partiorganisasjonen når han blir ny SV-leder, vil organisasjonen kunne bli en aktiv lyttepost for de i partiledelsen som måtte bry seg. En partileder med base på stortinget, og altså utenfor regjering, kan komme til å oppfatte signalene fra en vitalisert organisasjon med tillitsmenn som kanskje også driver organisasjonen utenom valgårene.

SV vil ikke gå ut av regjeringen Stoltenberg uten videre. De vil eventuelt gå på en sak de mener er viktigere enn regjeringsdeltakelse. Det er det offisielle standpunktet blant partiets «regjeringsopposisjonelle». Spørsmålet er om den saken i det hele tatt finnes. Når NATO-ledet Libya-bombing, rekordkjøp av kampfly og EUs vikardirektiv ikke er mer enn nok for SV. Et parti som en gang var tuftet på dyp NATO-motstand, antimilitarisme og EU-skepsis.

Dersom de som støtter Lysbakken mener alvor med signalene i e-pamfletten, kan det bli splid rundt flere saker regjeringen bærer frem. Det spørs om spliden blir sterkest internt i SV. Partiets politikere, for de har i selvransakelsens lys knapt med aktive tillitsvalgte, kan komme til å kappes om å målbære kolliderende budskaper myntet på å tilfredsstille henholdsvis velgergrupper og nettverkspartnere eller den politiske «ansvarligheten».

Dersom det virkelig var innhold bak formuleringene om at Lysbakken vil at SV skal gjøre seg mer lekker for fagbevegelsen og vinne tilbake tapt oppslutning blant fagorganiserte, kunne de kanskje valgt å gå på vikarbyrådirektivet. Det gjør de trolig ikke, men de tar dissens (stemmer mot regjeringen) i voteringen i Stortinget.

Spørsmålet mange SV-ere sikkert stiller seg er om det er mer behagelig å være et lite parti, men ha maktposisjoner, enn å være et stort parti uten makt.

Lysbakken kan kanskje spørre tidligere SV-politiker og en av sine forgjengere som leder i Sosialistisk Ungdom, partisekretær i AP, Raymond Johansen om råd? Han valgte å gå ut av SV på grunn av EU-saken … og kanskje fordi makt i AP var mer behagelig enn avmakt i SV?


Bloggurat

Blogglisten

PS:

Organisasjonen «Reform – ressurssenter for menn», der mange SV-ere er og har vært sentrale, har ikke bare mottatt 13,5 millioner i støtte fra Lysbakkens departement. De har også mottatt en million kroner tilsammen fra Justisdepartementet og Kunnskapsdepartementet de siste årene, i følge årsberetninger fra 2009 og 2010. I sistnevnte departement er sittende SV-leder Kristin Halvorsen ansvarlig statsråd. Hvorvidt hennes departement har holdt pinlig nøyaktig orden i papirene og overholdt lovkrav om journalføring og utlysing vet vel bare de som har gransket journalene og etterlyst ikke-journalførte SMS-er og e-poster.

(Er man på SV- jakt, eller for den saks skyld på politikerjakt, kan man kanskje også granske noen kommuners journaler. Det hører absolutt med til sjeldenhetene at SMS-er og e-poster journalføres i den kommunale forvaltningen. I parlamentarisk styrte kommuner/fylker er det politikerne i byrådet/fylkesrådet som sitter med ansvaret og eventuelt må gå. I kommuner styrt etter tradisjonell rådmannsmodell er det den ansatte rådmannens ansvar å sørge for å overholde reglene.

Mer:

NRK: Ga 13,5 millioner til stiftelse han selv har styrt.

Annonser

Manglende evne til redelig informasjon?

Når politikere og forvaltning ikke har betryggende kontroll over mulig negative effekter/sider av egen virksomhet, er det slett ikke uvanlig.

Faksimile VG.

VGs avsløringer av at regjeringen opererer med feilaktige og misvisende tall på skadde norske soldater i Afghanistan er således ikke noe som skiller seg vesentlig fra andre saker der noen i forvaltning og/eller politikk ordner rutiner og rapportering slik at eventuelle kritiske innvendinger mot deres ansvarsområde i det minste krever en del arbeid og analyse. Slik slipper man som regel unna med mye i offentlig forvaltning og politikk, enten det gjelder å ikke føre reelle oversikter over pleietrengende med behov for sykehjemsplass i den enkelte kommune eller å slurve med skadeoversikter blant soldater.

Det er visst både lettere og mer behagelig for politikere med ansvar å holde oversikt over når man kan få positive medieoppslag i forbindelse med overrekkelse av blomster, medaljer og uimotsagte honnørord enn det er å forsyne den offentlige debatt med fakta som ikke nødvendigvis er kun positive for en selv.

Statssekretær Roger Ingebrigtsen under medaljeseremonien i forbindelse med hjemkomsten til Norwegian Aeromedical Detachment (NAD). Foto: Forsvarets mediesenter, Stian Lysberg Solum.

Mer om døde i Forsvarets tjeneste:

Forsvaret svikter.

Alt for Norge.

Juks eller slurv med informasjon til offentligheten fra offentlige organer får lov til å foregå så lenge det er aksept for at manipulasjon, juks eller forfalskning som rammer eller hemmer offentlig innsyn og debatt stadig kan unnskyldes med at det kun er ubevisst slurv og ikke bevisst manipulasjon. Man vil jo så gjerne tro det beste om folk i stillinger med makt til å beskytte seg selv ved å manipulere, eller å la være. Derfor forklares slikt ofte med at det kun er slurv. Folk med uredelige motiver for å handle slik de gjør skal visst ikke finnes i politikk og forvaltning, om man skal tro de med ansvar. De er visst kun slurvete, aldri uredelige eller inkompetente. Og aldri misbruker de sin makt?

Er det en tendens til å se annerledes på de som ikke er politikere eller ledere i offentlig sektor, slik at anklager om bevisst juks, og tilhørende straff, henger løsere overfor privatpersoner og private virksomheter enn overfor politikere og offentlige ledere? Hva om en privatperson slurver like mye som politikere og ledere i offentlig sektor i noen sammenhenger når for eksempel selvangivelsen eller timetall til NAV skal leveres?

Å forvanske tilgjengeligheten til oversiktlig informasjon man frykter kan bli brukt mot ens eget ansvarsområde er heller ikke enestående kun for regjeringen. Man kan finne slikt overalt der forvaltning og maktpolitikere samrører uten kompetent og uavhengig kontroll og innsyn. Kanskje i større grad i mange mindre kommuner enn i statlig forvaltning som er mer utsatt for riksmedias søkelys.

Mer:

Jukser for å ikke bli avslørt.

… men på overflaten ser det bra ut.

Bukken og havresekken igjen og igjen.

[polldaddy poll=4330395]

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

VG: Statsminister Jens Stoltenberg hyllet soldatene i nyttårstalen. Fem dager senere vil han ikke snakke om dem.

VG: Forsvaret ber krigsskadede ta ansvar selv. Forsvaret har ikke evne til å følge opp sine folk. VG: Forsvaret: – Vi har klønet det til. VG: Når soldatene kommer hjem til Norge, må mange kjempe i årevis for å få den erstatningen og hjelpen de har krav på. NAV og Statens Pensjonskasse forstår frustrasjonen. VG: Helge Lurås: – Håndteringen er typisk for norske utenlandsoppdrag. VG: Tre år etter at han ble skutt under utenlandsoppdrag for det norske forsvaret, kjemper han mot den norske staten for å få erstatning. VG: Pårørende vil ikke stå frem av frykt for represalier. VG: Krigsskadede måtte hyre advokat for å få erstatning. VG: Skremmende og alvorlige avsløringer. VL: Forsvaret oppgir ikke riktig tall på sårede soldater.

Annonser

Jukser for å ikke bli avslørt

Oppdatert 27. oktober: VG: Helseministeren ber fylkesmennene kartlegge kommunenes sykehjemskøer. Enkelte kommuner har ikke oversikt over egne eventuelle lovbrudd innen området.

Er det kun tilfeldig at «ulovlig pengegave-partiet» og ordførerpartiet SP vil ha mange små kommuner med svak kontrollkompetanse og svak eller manglende kontroll rettet mot ulovligheter i disse kommunene? TV 2: AP avviser SP-ultimatum i kommunesaker. VG: AP vil ha minst 20 000 i hver kommune.

– – – – –

Noen er veldig opptatt av å kontrollere og sette krav til aktører i privat sektor, men mindre opptatt av å kontrollere offentlig sektor.

Er det ikke viktig å sørge for at offentlig ansatte, som forvalter makt og skal ivareta både viktige samfunnsinteresser og enkeltmenneskers rettssikkerhet, blir utsatt for uavhengig og kompetent kontroll?

(Faksimile Aftenposten: Regjeringen tappet for store mengder data.)


I statlig sektor kan de bli utsatt for det. Der kan Riksrevisjonen komme til å foreta kontroller og stikkprøver. I kommunene derimot er det kommunene selv som velger hva de vil kontrollere av om de har jukset og forbrutt seg mot lover og krav. (Kommunal egenkontroll, herunder forvaltningsrevisjon.) Og de som eventuelt kontrollerer har på langt nær samme store fagmiljø, kompetanse og avstand/uavhengighet til den kontrollerte virksomheten som Riksrevisjonen har.

Mer om ting Riksrevisjonen har sett på:

Norsk politi – ikke noen Kardemommeby.

Slurv gir milliardtap og rettighetsbrudd.

Bukken og havresekken.

Dyrere og dårligere veivedlikehold.

På bakgrunn av både større fagmiljø og at kompetansen innen lovverk, datasikkerhet og ofte fag er på et høyere nivå i statlig sektor enn i mange kommuner, kan man undres over hvordan tilstanden er i kommunene som forvalter mye mer informasjon som er sensitiv for enkeltpersoner, når det er så ille i staten.

Dårlig datasikkerhet i staten er ingen nyhet. Allerede i 2004 ble det slått alarm. (DN: Slår alarm om dårlig datasikkerhet.) Den nylige tilfeldige og forhåndsvarslede kontrollen, som Riksrevisjonen har gjort, kan tyde på at noen i mange år ikke har respondert adekvat på notatet.

Faksimile Aftenposten.

 

Enkelte gjør mye for å redde eget og/eller kollegers omdømme og karriere i offentlig sektor. De går heller ikke av veien for å jukse når de vet at det kommer kontrollører for å sjekke om de overholder gjeldende krav til virksomheten.

«Dessuten reageres det skarpt på at datalogger ble endret i forkant av en varslet revisjon høsten 2009, der fire medarbeidere kun midlertidig mistet sine administratorrettigheter.

«Riksrevisjonen ble ikke informert av Departementenes servicesenter om disse endringene, noe som kunne ha medført at Riksrevisjonen fikk et bedre inntrykk av sikkerheten» heter det i rapporten fra riksrevisor Jørgen Kosmo.»

Riksrevisjonen lar seg imidlertid ikke så lett lure. (Mer: digi.no: Slakter regjeringens it-sikkerhet.)

At direktør Ivar Gammelmo i Departementenes servicesenter sier i en e-post til Aftenposten at han anser sikkerheten i Depnet/U for å være god og at han også avviser at loggendringen i forkant av Riksrevisjonens besøk var forsøk på lureri, får man forstå etter egen evne. (Kontrolløren omtaler sikkerheten som kritikkverdig og en vesentlig mangel. Det er faktisk sterke ord når de kommer fra revisjonen.)

Jeg kaller slike bevisste forsøk på bagatellisering og bortforklaring av egne feil for juks. Andre får kalle det hva deres egen dømmekraft og posisjon tillater dem.

At berørte departementer som forvalter samfunnskritisk informasjon heller ikke ble informert om dataskandalen, til tross for at de gang på gang søkte om innsyn, er ikke tillitvekkende.

Som ansvarlig for ikt-politikken har departementet et spesielt ansvar for gjennomføring av nasjonale retningslinjer. Når ikke en gang de selv følger opp dette, hvordan ser det ut lenger ned i hierarkiet og så langt bort som utenfor deres synsvidde, der Riksrevisjonen ikke kontrollerer?

Mer om kommuner:

Svartelistet kommune la skifer på parkeringsplass.

Bukken og havresekken – igjen og igjen.

Ting du ikke skal få vite om kommunesnusk.

Hva er viktig å beskytte?

«Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet synes ikke å ha gjennomført en systematisk vurdering av iktinfrastruktur for hele sektorområdet, men har vurdert pensjonsprosessen i SPK som samfunnskritisk og det ugraderte nettverket Depnett/U3 i DSS som kritisk for den operative evnen i Regjeringskvartalet.»

Det skriver Riksrevisjonen i siste utgave av sin årlige rapport med navnet Dokument 1. Kanskje Norges viktigste og mest lesverdige revisjonsberetning?

Dette betyr at departmentet har vurdert det viktigere å beskytte pensjonsberegninger i Statens Pensjonskasse mot ulovlig inntrenging og datatyveri enn å beskytte alt mulig annet av elektroniske dokumenter og kommunikasjon på dette ugraderte nettet i regjeringskvartalet.

Riksrevisjonen konstaterer også kjølig at «prosessen ikke er dokumentert». (Prosessen med vurdering av hvorfor pensjonsprosessen i SPK er samfunnskritisk, mens alt annet i regjeringskvartalet er på et lavere sikkerhetsnivå.) Det må vi kunne lese som at det ikke er laget, og i alle fall ikke arkivert, noen skriftlig analyse som leder frem til disse konklusjonene. Kanskje de har kastet terning?

Hadde analysen/dokumentet vært laget noen gang, så ville den ha vært arkivverdig, fordi den dokumenterer noe det offentlige organet har gjort i saken, og skulle vært tatt vare på. I beste fall har noen brutt blant annet arkivloven ved å ikke arkivere (og dokumentere) den analysen.
Da har de nok kastet terning, for ingen i offentlig sektor bryter vel lover, uansett om det gjelder overfor enkeltpersoners rettigheter og rettssikkerhet eller myndighetskrav om samfunnskritiske forhold?

Det viktigste for noen med betrodde maktposisjoner i offentlig sektor er kanskje å beskytte seg selv? Så får samfunnskritisk viktige forhold og enkeltmenneskers rettssikkerhet ofres. Som regel vil det jo ikke bli oppdaget.
Og blir det oppdaget så er det bare å overse de ubehagelige fakta og heller si noe som gavner eget omdømme, ikke sant?

Mer:

Mangler mot til å kontrollere.

For få straffes for rettighetsjuks.

Kom med svartelistene.

Du får regninga for offentlig ansattes feil.

 

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

 

Mer:

TV 2: Helsetilsynet tror kommunene bryter loven. TV 2: Høybråten mener regjeringen gjør ordførere til eldresyndebukker. TV 2: Eldre som ikke får sykehjemsplass av sin kommune dør tidligere. VG: Ingen vet om regjeringens datahull er tettet.

Annonser

Dette er et spill

Oppdatert 16. september.

TV2: Hele landsstyret i SP visste om den ulovlige pengestøtten, men holdt kjeft … Eller manglet de alle elementær kunnskap om lov om partifinansiering. Er slike politikere verdt noens tillit?

VG: Økokrim dropper å etterforske Navarsete for mulig korrupsjon. (Det fremgår ikke av artikkelen, men Økokrim tar sjelden tak i saker som ikke overstiger 2-3 millioner kroner. For dem er Navarsetes summer langt under denne tiltaksgrensen.)

En slags løsning for politikerne på mediebråket rundt statsråders manglende innrapportering av gaver med mer kan kanskje bli at SP-statsråd Terje Riis-Johansen byttes ut, og resten fredes. Det ligger i kortene i Hardanger-saken at han er på oppsigelse.

Faksimile VG

– – –

Jens Stoltenberg skal være «fly forbannet» på Liv Signe Navarsete om dagen. Hun har nemlig unnlatt å adlyde statsministerens ordre om åpenhet rundt økonomiske interesser og ytelser/gaver. I tillegg burde hun ha takket nei allerede da gaven ble forespeilt henne fra Røkkes selskap, i følge statsminister Jens Stoltenberg.

Faksimile VG

Dette sinnet er imidlertid bare et spill for galleriet.

-Hadde hun vært AP-statsråd hadde hun fått en kort karriere, uttaler professor Frank Aarebrot, som selv er AP-medlem og åpen om sine «synder». (I alle fall den 🙂 ).

Og med den uttalelsen vises statsministerens maktesløshet mot hestehandlernes dronning. Hun kommer til å bli sittende i Stoltenbergs regjering så lenge SP vil ha henne der.

Siden Jens Stoltenberg har lyst til å sitte som statsminister, kan han ikke sparke partilederen i samarbeidspartiet SP nå. Da er litt offentligjort «fly forbannethet» i media etter hans medierådgiveres syn beste mulighet til å signalisere utad at han ikke liker dette, men samtidig unngå å følge opp sine ord med en troverdig oppfølging: Å kaste henne.

– – –

Oppdatert 9. september: VG: Økokrim og Riksadvokaten i samtaler om SP-leder og statsråd Liv Signe Navarsete skal etterforskes for korrupsjon. Jens kan sette ned foten for å reise tiltale mot regjeringsmedlemmer.

– – –

Og samtidig viser dette kanskje at også storebror AP, med flertall i regjeringskoalisjonen, også kan tynes av samarbeidspartnerne. Ikke bare mindretallspartnerne som hittil har sett AP vinne på alt de mer eller mindre villig har blitt presset til å kompromisse om.

Nå må Jens inngå kompromiss om åpenhet og tillit og risikere å tape noe autoritet. Eller vise at han har nulltoleranse for slikt svik, og sparke Navarsete, med de konsekvenser det eventuelt måtte få. Det siste vil ikke skje.

TV2s politiske redaktør oppfordrer Liv Signe Navarsete til å bevise at hun har betalt skatt, som hun har hevdet, av gaven. Eventuell mangel på bevis vil nok uansett ikke påvirke SP til å akseptere enda en leder som må gå som statsråd etter uredelighet.  Hestehandlerpartiet har slått ring rundt henne. «Hun handlet i god tro» er mantraet som er kjørt frem av lokale hestehandlerledere.

Njaaa. Den uttalelsen kan ligne forholdsvis mye på en usannhet, når man ser hva Stoltenberg sier og har krevd. Imidlertid kan det kanskje også være kunnskapsløshet og ikke kun bevisst løgn som ligger bak enkelte SP-fylkeslederes forsøk på å gi Navarsete en redningsplanke.

En redningsplanke som samtidig er redningsplanken til Jens Stoltenbergs flertallsregjering.

Om noen dager er de perlevenner i media igjen. Det er jo valg neste år, og da er slike sidesprang glemt. Politiske motstandere som selv sitter i glasshus tar ikke opp slike saker.

Mer:

Skattejurist og fagleder i Skattebetalerforeningen, Gry Larsen, skriver at mye av dette er: «Ikke gaver, men lønn

[polldaddy poll=3716937]

 

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

 

Mer:

VG: FrP mener Strøm-Erichsen bør gå. Har bevisst forsøkt å berike seg selv. TV 2: Kleppa får skatteamnesti for ubeskattede gaver. TV 2: Riis-Johansen ukjent med pengegaver til eget parti. VG: Stoltenberg og Støre husker ikke om de brøt loven (eller om de har fortollet verdier over frigrensen, slik vanlige folk må gjøre). VG: Kleppa risikerer straffeskatt. VG: Strøm-Erichsen tiet om verditakst i selvangivelsen. VG: Tre av fire SP-statsråder i snuskeavsløringer på en uke. Per Olaf Lundteigen: -Klart dette ikke er uheldig. TV 2: SP betaler tilbake. Etter Dagens Næringslivs avsløringer har SP funnet ut at de vil betale tilbake ulovlig støtte på 700 000 kroner som de tusket til seg fra kraftselskaper i fjor. VG: Bekrefter at Jonas Gahr Støre har gitt korrekte opplysninger. VG: Anne-Grete Strøm-Erichsen vil be om bekreftelse på at hun har skattet av gavene sine. VG: Kleppa visste om eget gullarmbpnd da Navarsete ble grillet, men tiet. VG: Magnhild Meltveit Kleppa (SP) leverer tilbake kostbart armbånd hun har tiet om i mange år, og ikke betalt skatt av. VL: Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik vil ikke levere tilbake smågaver. Måling, InFact for VG:Velgerne tror gaver påvirker politikerne. Kraftig svekket tillit til Liv Signe Navarsete etter at hun holdt tilbake opplysninger om gave. VL: Rød Ungdom anmelder SP-leder og statsråd Liv Signe Navarsete for korrupsjon. VG: Eva Joly støtter Navarsete. -Dette er bare småpenger. VL: Eva Joly: -Latterlig at ikke Støre kan få noen tepper. VL: Ingen gudmorgave til Ine Marie Eriksen Søreide. TV 2: Kristin Halvorsen (SV) ville ikke motta gudmorgave. Lot verdien gå i mannskapskassa på KV Barents. VG: Motorsag-gave fra Høyre til Kristin Halvorsens 50-årsdag skapte hodebry.

Beklager, livet DITT er ikke mer verdt

Syk eller skadet? Hvor mye skal samfunnet gidde betale for å holde liv i deg og andre?

Politikerne vet det kanskje ikke. I alle fall vil de ikke snakke høyt om det. Byråkratene i Finansdepartementet har satt en pris på hvor mye livet ditt er verdt, og satt en grense for hvor mye samfunnet skal gidde å bruke av ressurser for å gi deg flere leveår, avhengig av blant annet hvor gammel du er og hvilken type skade/sykdom du har.

(Oppdatert: Noe mange kanskje ikke tenker over er at det utføres kost/nytte-analyser når det gjelder utbygging av tryggere veier, rassikring etc også. Prisen på sparte liv balanseres mot utbyggingskostnader.)

Helsedirektør Bjørn-Inge Larsen skal ha ros for å løfte problemstillingen frem i offentligheten (Aftenposten 4. juni 2010). Man kan like eller mislike budskapet hans, men ikke skyt budbringeren. Det er ikke han som har bestemt dette.

Faksimile Aftenposten

Nå må vi være ærlige, sier helsedirektøren. La meg tilføye: Særlig gjelder dette politikerne, uansett parti. Alle partier vil sette grensen et sted.

  • Noen vil kanskje overlate mer av behandlingen av skader etter risikoadferd (resultater av egne valg) til privat helseforsikring og kutte ned på hva det offentlige systemet plikter å gjøre.
  • Noen vil kanskje prøve å pumpe mer penger inn i dagens ganske ressurskrevende system, i håp om at de fleste blir fornøyd slik at eget gjenvalg eller pensjonsopptjeningstid (12 år som politiker) sikres.
  • Noen tenker kanskje enda lenger?
  • Og noen ser kanskje andre verdier enn kroner?

Fagfolkene har sine mer eller mindre faglig og etisk begrunnede syn på omtrent hvor grensen bør gå. Dette er imidlertid en type avgjørelser og grensesetting som ikke er egnet for å overlates til fagfolk, byråkrater og det som kalles «Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering».

Dette fordi det dreier seg om avgjørende verdimessige problemstillinger, i en kollisjon mellom pliktetikk, nytteetikk og samfunnets politiske ressursprioriteringer. Det kan også dreie seg om i hvilken grad samfunnets ansvar skal variere i forhold til innbyggeres egne valg av livsstil og risikoadferd. Kanskje vil noen trekke inn verdien av den enkeltes innsats og rolle også?

  • Er for eksempel politikere og ledende byråkrater mer verdt enn hun som vasket golvene deres og fikk KOLS? Skal stortingsrepresentanter og eventuelt enkelte andre som kjenner noen i systemet fortsatt få «gå foran i køen»? Skal det settes noen grenser for dem også?

Man kan forstå at politikere ikke liker å ta slike debatter, men det kan ikke forsvares at de sniker seg unna å offentliggjøre sitt eget standpunkt.

  • Politikere som ikke våger ta slike verdimessige debatter omkring prioriteringer, og heller overlater dette til byråkrater som ikke stiller til valg, er ikke noe å samle på.

Dette er en debatt alle stortingsrepresentanter i alle partier bør være forpliktet til å klargjøre sitt syn på: Hvem skal sette grensene for hvor mye et liv er verdt, og i hvilken grad skal noen eventuelt være mer verdt enn andre?

Hva synes forresten landets lovgivere om at kongeriket Norge i snart fem år har hatt en anbefalt grense på 425 000 kroner pr år for å berge livet til enkelte pasienter? (Mer i Aftenposten.)

Faksimile Aftenposten

Grensen er anbefalt av byråkrater i Finansdepartementet, men selvfølgelig må politikere som stilltiende har godkjent dette ta sitt ansvar.

Anbefalingen, som har rettslig kraft overfor de i forvaltningen som måtte lure på hvor mye de skal gidde å bruke av samfunnets midler på å i gitte situasjoner forlenge et liv, kommer frem i en veileder publisert 23. september 2005 med navnet «Veileder i samfunnsøkonomiske analyser«. Det kan bety at de ansvarlige formelt sett har ryggen fri hvis de avslår å bruke mer av tilgjengelige ressurser, og dermed avslutter noens liv tidligere enn om de hadde fått mer behandling/pleie.

I vakuumet mellom en avgående regjering, og en ennå ikke avklart påtroppende, kan byråkratenes handlingsrom være mye større enn ellers. Mens Bondevik kanskje hadde tankene rettet mot sitt liv etter politikken, og før Stoltenbergs folk var på plass, fant noen i Finansdepartementet anledningen passende til å sette i verk denne bestemmelsen. De ønsket kanskje ikke særlig offentlig omtale av det, og det fikk de heller ikke.

Man kan lure på om de ansvarlige i regjeringen Bondevik i det hele tatt hadde lest og forstått hva denne anbefalingen innebar. Med tanke på den da avtroppende statsminister Kjell Magne Bondeviks fokus på andre verdier enn de økonomiske, kunne det vært interessant å få vite hva han og hans kabinett eventuelt tenkte om saken. Bondeviks folk var kanskje helt enige med byråkratene, men holdt kjeft fordi velgerne kanskje ikke ville akseptere verdivalget?

Det er selvfølgelig like interessant å få vite hva statsminister Jens Stoltenberg og hans folk mener om grensen byråkratene i Finansdepartementet har satt. Med tanke på hvor fokusert Stoltenberg er på å komme innenfor handlingregelen, et annet tall byråkrater i samme departement har bestemt, kan en avklaring av byråkratenes makt over grenser for pengebruk, liv og død være viktig for innbyggere. Enten det gjelder å bruke (investere) mer penger for å redde liv i trafikken eller pasienter rammet av livsstilssykdommer.

Dessverre kanskje bare for et fåtall spesielt interesserte, så finner man anbefalt norsk politikk på området på side 55 av 88 i denne veilederen. Kunngjort under «Lover, regler, reglement» på Finansdepartementets sider.

Noen vil nok mene dette er vanskelig tilgjengelig informasjon, i en setning på åtte linjer, med tre komma og tre parenteser, ispedd noen faguttrykk. Dette er imidlertid en ikke helt uvanlig måte å kamuflere slike ubehagelige saker på.

Mange som kaller seg journalister (og ikke jobber i Aftenposten) er uansett mer interessert i å skrive om politikeres privatliv og TV-show enn å lese slike kjedelige, viktige dokumenter. Det betyr ikke at politikeres kjolevalg og frisyrer er så mye viktigere enn hva de mener et liv er verdt, men journalister skriver kanskje også helst om det de forstår seg best på. Dessverre blir leserne også preget av hva de leser. Shit in, shit out.

Ditt liv, dine foreldres liv, eller andre du kjenner kan være mindre verdt enn samfunnets behov for å spare penger, hvis Finansdepartementets bestemmelse og anbefaling skal bli stående. Denne «handlingsregelen» står på 425 000 kroner pr år. (NB: Det er som tidligere nevnt flere priser.)

For noen politikere er slike «handlingsregler» viktigere enn verdimessige prinsipper. (Mer: Norsk forfall.)

Hva mener du?

[polldaddy poll=3303821]

Mer om helse:

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 3. juni.

  1. Ikke perfekt, men det beste vi har.
  2. Bytt ut folket.
  3. Kom med svartelistene.
  4. FrP snur.
  5. Propagandaminister uten ryggrad.

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Relatert:

Vårt Land: Sunniva Gylver: Jeg har selv hatt sugerøret dypt nede i statskassa. VG: Viljen til å betale skatt kan få seg en knekk. TV 2: Kreftsyke Therese er gitt opp av legene i Norge. Betaler selv for behandling i Kina. VG: Måtte betale kreftundersøkelse selv. (Eller kanskje: Ektemannen til  tidligere minister måtte også betale selv. Eks-ministeren oppdaget realitetene: Vanskelig å finne informasjon om rettigheter og Fritt sykehusvalg.) TV 2: Helse-Norge: -Noen må velges bort. vl.no: Hissige reaksjoner på sykehusprioritering. VG: Frykter kamp om helseressurser kan forårsake lidelser og dødsfall. VG: Siv Jensen: Etisk forkastelig å sette prislapp på menneskeliv.

Hvor mye er livene verdt, i lys av den gjeldende veilederen?

TV 2: To personer knivstukket ved Oslo S. TV 2: Mann falt fra fjerde etasje i Halden.  TV 2: Beate (48) hadde HIV i 15 år uten å vite det. TV 2: Mann kjørt til Ullevål sykehus med alvorlige hodeskader.

Hvem skal bestemme skoleklær?

Oppdatert: Islamisten Mohammed Usman Rana får slippe til i VG med en udokumentert påstand om at hijab handler om religion. Er det ikke patetisk og anti-intellektuelt å hevde, slik Rana legger til grunn, at det liksom ikke har vært religiøse muslimer i Norge tidligere da, siden hijab-debatten er brakt opp nå og ikke i 1970?

Mange muslimer som ikke er så ytterliggående som Usman Rana hevder at hijab er et kulturelt og politisk betinget plagg, og ikke har noe med religionsfrihet å gjøre. Det Muslimske brorskap og Usman Rana er kanskje ikke åpne om sine motiver?

Mer om hijab:

Kampen om uniformen.

Ekstreme muslimer styrer debatten.

Media har funnet ut at enkelte skoler har klesreglement som ikke omfatter forbud mot hijab, men derimot forbyr caps og lue.

Leser de grundig finner de kanskje også noen som ikke har husket å forby å bruke vannpistol eller sprettert i timen, mens det kanskje uttrykkelig står at det er forbudt å bruke mobiltelefon.

Slik kan det gå hvis man har uttømmende og spesifiserte forbud i et reglement som ikke oppdateres like ofte som nye trender og problemer dukker opp.

Fra en barneskole i Oslo. Er det kanskje her de med hijab sitter? (Faksimile VG.)

Alle skoler skal ha et skolereglement. Reglementet vedtas på den enkelte skole, men kommunepolitikerne kan selvfølgelig legge overordnede føringer for alle skoler deres kommune eier. Hvis de vil.

Skolene som er omtalt i VG er altså i Oslo kommune og under kommunens kompetanseområde. De som styrer Oslo har vedtatt at det skal være slike driftsstyrer som har slike oppgaver som å blant annet vedta skolereglement.

Av en eller annen grunn velger FrPs Per Willy Amundsen allikevel å rette skytset mot regjeringen. Dette til tross for at jeg antar han vet at det er driftsstyrene ved skolene som har vedtatt skolereglementene han karakteriserer som dobbeltmoralske.

Hvis dobbeltmoralske skolereglement er et problem, og hvis det er et problem at driftsstyrene ved hver enkelt skole har myndighet til å vedta reglementene, så er regjeringen ikke rett skyteskive for akkurat de problemene.

Dette problemet kan løses på hver enkelt skole. Hvem er for at driftsstyrer skal ha makt til det?

Ulovlig hijab eller pålagt skoleuniform? (Utsnitt fra hijab2)

Dersom man senere oppdager at et prinsipielt syn om «mer makt til driftsstyrer» også kan innebære at for eksempel islamister kupper et driftsstyre på en Oslo-skole, og innfører skoleburka, eller at husflidslaget kupper driftsstyret og innfører skolebunad, så har man et organ som ligger over driftsstyret, og det er kommunestyret. I Oslo er det byråd (parlamentarisk). Trolig har stortingsrepresentant Amundsen oversikt over hvem som kan kontaktes av partifeller i Oslo for å løse problemet.

Det var altså skolereglement og muligheten til å bestemme skolepåkledning og regler for oppførsel med mer.

Når det gjelder lovforbud mot hijab så er det Stortinget som vedtar lovene. Regjeringens oppgave er å iverksette lovene Stortinget har bestemt. Stortingsrepresentant Per Willy Amundsen har selvfølgelig slik samfunnskunnskap at han vet det utmerket godt. Problemet er vel heller at journalister er for oppslagssugne at de ikke gidder stille enkle spørsmål om realiteter. (Eventuelt at enkelte journalister  mangler elementær samfunnskunnskap, men jeg tror heller standen er preget av latskap  og slurv enn mangel på elementær kunnskap.)

Han kan gjerne rette kritikk mot regjeringen for at de ikke støtter hijabforbud, men det er altså noe helt annet enn disse skolereglementene.

Hadde jeg vært journalist så hadde jeg spurt:

Hvem skal bestemme hvilke klær skoleelevene skal ha på seg og hvem skal bestemme skolenes reglement, herr Amundsen?

Jeg tviler på at ropet på regjeringens inngripen hadde dominert VGs oppslag da.

[polldaddy poll=2840780]

 

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 13. mars.
(Dette ville tatt fjerdeplassen.)

  1. Erfaren sjåfør, ny trygg bil og sikker vei reddet liv.
  2. «Du er ingen hvitmanns-unge».
  3. Råtner på rot.
  4. Slettmeg.no, et bomskudd.
  5. Like mystisk hver gang.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Dårlig grasrotfølelse

Populariteten til statsminister Jens Stoltenberg har falt betydelig på en måned. Kommentarer til en undersøkelse for Dagbladet peker på for lite synlighet i islamdebatten som årsak.

I januar mente 39 prosent at han gjorde en god jobb, mens i februar er dette sunket til 31 prosent. I januar mente 11 prosent at han gjorde en dårlig jobb, mens dette nå er steget til 14 prosent.

(Synovate for Dagbladet.)

Jeg tror professor, valgforsker og AP-medlem Frank Aarebrot er inne på en del av kjernen av Stoltenbergs problem, men at saken ikke er så enkel som at Stoltenberg bare ikke er interessert i slike problemstillinger. (Trolig mener Aarebrot mer enn Dagbladet har plass til å gjengi.)

For Stoltenbergs og Arbeiderpartiets del er det også et problem at han ikke ønsker å stå frem i offentligheten med skarpe og tydelige standpunkter i høyt profilerte saker der noen kan mislike klarheten.

Forkortet og brutalt sagt så gir svært mange av de med stemmerett blaffen i hva andre enn statsministeren uttaler. Hva andre i regjeringen måtte uttale om en sak, blir ikke tatt som uttrykk for hva statsministeren står for. Det hjelper ikke hva Jonas og Knut sier på vegne av Jens.

dette området viser Jens Stoltenberg dårlig grasrotfølelse. Det kan også være sterkt influert av rådgiveriets makt. (Mer: Glattere politikere.)

Det hjelper heller ikke sjefen at en av hans statsråder (Trond Giske) vet å spille på andres popularitet for å innkassere gevinst, når resultatet utad fremstår som dårlig intern kommunikasjon i regjeringen.

Faksimile Dagbladet

Meningsmålingsbyråene gjennomfører stadig egne målinger for ulike partier. Det er ikke greit å vite hva man skal tro om ikke-offentliggjorte resultater og trender, men i noen sammenhenger kan man støte på ivrige tilhengere av den ene eller andre som bruker slike resultater i sin argumentasjon. Noe kan man også tolke ut av enkelte partiers retorikk.

Regjeringens mest konfliktskye trio: Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og Knut Storberget, kommer nok til å møte hardere skyts fra enkelte politiske motstandere når det gjelder islam/innvandring.

SP og SV vil kun ha biroller, men deres velgere står normalt på hver sin side. Et utydelig SP kan gi velgerflukt til FrP, mens et utydelig SV kan gi en regnbueflukt.

Opposisjonen er imidlertid også splittet. Det er ikke bare regjeringen som, for å bruke Høyre-nestleder Erling Laes ord i Dagbladet: «har så sprikende meninger i integreringsdebatten at de kan framstå som et «offentlig seminar uten ordstyrer»

  • KrF er vaksinert mot religionskritisk debatt og karakteriserer heller all kritisk debatt om enhver religion som hets. Deres løsning er å forby religionskritikk (blasfemi) og lukke øynene for religioners og religionstolkeres mange feil og overgrep. (Mer om KrF: …dog fred er ei det beste.)
  • Venstre har nok med seg selv. Og, i den grad de fortsatt deltar i offentlig debatt, velger de å bruke det meste av sine minutter i media på prinsipielle debatter om helt andre saker enn det store velgermasser er opptatt av.

Det trenger ikke være uviktig og galt det Venstre gjør, men en naturlig konsekvens må bli at partiet innser at deres viktigste rolle da ikke lenger er som parti, men som liberal prateklubb for de alltid få rettroende. Venstre kunne lære noe av å se på hvordan Arbeiderpartiet fra 1920-tallet endret seg fra en innadskuende prinsipiell klan til å bli et parti mange med stemmerett fant en sak å stemme på.

(En typisk Venstredebatt: Respekten for deg.)

  • FrP har tidligere klart å etablere stor troverdighet blant velgerne innen innvandring/islam og har levd godt på at en god del velgere tror partiet mener både det ene og andre. (Fiffig bruk av utspill fra enkeltpersoner i media, mens program og forslag i Stortinget kan si noe annet.) Mange av en-saks-velgerne har nok langt i overkant forhåpninger til hva slags konkrete endringer FrP egentlig er i stand til å stå for. Allikevel vil de fremstå som det klareste alternativet til Jens Stoltenbergs linje, så lenge «strengere» er akseptert som måleenhet. Partiets største fordel fremfor andre partier innen innvandringsdebatt er at de tilsynelatende har større lojalitet til en linje, og ikke flere talsmenn som sender ut «prøveballonger» i helt ulike retninger. En mulig svakhet er at de i jakten på makten bærer på noe deres eneste tenkelige samarbeidspartner muligens kan se på som «en råtten portefølje». En avveiing mellom å kommunisere noe helt annet til deler av velgerne enn til en mulig samarbeidspartner er nok ikke enkelt, men en utydelig Jens Stoltenberg gjør det enklere.
  • Høyre har opplevd stor vekst på meningsmålingene etter valget, og har i flere målinger passert storebror/lillebror FrP. Dette kan tolkes som at Høyre har vunnet på å ikke fokusere på mulige regjeringspartnere og fiktive samarbeidskonstellasjoner, men heller konsentrere seg om å formidle egen politikk. Når det gjelder islamdebatten oppfattes imidlertid dannede Høyrefolk å være i en skvis mellom «ansvarlighet» og «uansvarlighet». Og det er ikke gitt at de som definerer ansvarlig og uansvarlig har bedre grasrotfølelse enn Jens Stoltenberg.

Uansett kan trolig Jens Stoltenberg slappe av når debatten stilner og avløses av mediafokus på noe helt annet.

Hans regjering går videre på walk-over fordi motstanderne ikke klarte å stille lag.

 

[polldaddy poll=2780863]


Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 3. mars.

(Dette ville tatt fjerdeplassen.)

1. Politi og GPS-sporing.

2. Oppvask.

3. En identifisert. Noe grafsing gjenstår.

4. Kanskje ikke så dumt.

5. Lapskausdemonstrasjon.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

VG: Haakon: – Min avgjørelse å delta i Giskes utvalg.

VG: Tine fikk kronprinsens plass. VG: Stoltenberg: Klokt at kronprinsen er ute. TV 2: (AUF og SU uenige med sitt tidligere medlem Trond Giske. For mange rike arvinger og for få gründere i rådgivergruppen.) Vårt Land: Stoltenberg godkjente ikke kronprinsverv. Kronprinsen ut av Giske-utvalg.

 

Uforståelig bom av Jens

Oppdatert 18. desember. TV 2: EU ført bak lyset av regjeringens biodieselskryt.

– – –

Det rødgrønne regjeringsprosjektet har overlevd mange kompromisser gjennom drøyt fire år. Også i saker som er betraktet som veldig viktige for enkelte av partnerne som har tapt. De har overlevd ett valg, men Jens Stoltenberg har nå presset gjennom en biodieselavgift som kan være spikeren i kista for at han leder regjeringen etter neste valg. (Oppdatert: VG-kommentator: Jens sa han aldri ville ha foreslått dette i et valgår.)

Man kan også spekulere i om særlig SV kan komme til å bryte ut av regjeringen, heller enn å bli med skuta til Jens ned, bundet til masta med blant annet vedtak som «ingen andre enn Jens vil ha». (APs stortingsgruppe la press på Jens, VG, men uten å vinne.) (Oppdatert: TU, VG: Solheim gadd ikke svare Stortinget om biodiesel.)

Magnus Takvam (en ellers godt orientert og reflektert politisk kommentator i NRK),  hadde på Dagsnytt i dag tidlig, problemer med å finne en forklaring på hvorfor Jens velger å gjøre dette. Det kan virke som ubevisst politisk harakiri.

Minst 55 av de 86 rødgrønne stortingsrepresentantene har vært sterkt imot avgiften de nå er tvunget, av Jens, til å stemme for, ifølge en kartlegging foretatt av VG. Da er det maksimalt kun 31 av de 169 representantene på Stortinget som er for det som alle regner med blir vedtatt i kveld. «Jens Stoltenberg begynner å nærme seg en folkevalgt diktator«, sier Uniol-ansatte. Selv om Jens er døv for uttalelser fra gølvet, så er det flere som har protestert.

LO har protestert, miljøbevegelsen har protestert og industrien har protestert. Om man skal dømme etter en meningsmåling så har også mange av APs velgere protestert.

En nedgang på sju prosentpoeng når man har lagt frem alle godbitene i neste års statsbudsjett, må tolkes som et signal om utbredt misnøye med biodieselavgiften blant egne velgere.

Jens har ikke bare provosert egne velgere og regjeringspartnere. Han har også klart å legge det brede klimaforliket dødt. Et bredt forlik han tidligere har skrytt uhemmet av. (H og V betrakter nå forliket som dødt. KrF vil «foreta obduksjon» før de erklærer det dødt og begravet, Vårt Land, VG.)

Hadde det enda vært en viktig sak for Jens, så kunne samarbeidspartnere i ulike posisjoner ha forstått hva han holder på med. Spørsmålet er kanskje om han helt ut forstår det selv?

Dersom vedtaket fører til mindre bruk av biodiesel, tapt troverdighet overfor regjeringens langsiktighet og forutsigbarhet og nedleggelse av biodieselproduksjon på grunn av manglende lønnsomhet, så står seierherren igjen uten de tilhengerne som gjør at han kan være «nærmest en folkevalgt diktator».

En annen mulighet er at folk glemmer dette når neste sesong av X-factor eller lignende starter. Da sitter Jens trygt.

[polldaddy poll=2306237]

Mest lest på Norske forhold sist uke, pr 26. november.

Om svineinfluensa:

1. Første modige norske journalist i saken.

2. H1N1 – Ikke så ille allikevel i Norge?

3. Troverdig gjetting?

Om andre tema:

1. Sutring vant over vinnerinstinkt.

2. Plagsomme fotgjengere.

3. De mest forhatte bergenserne.

 

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

TV 2: SV bør definere en smertegrense.

TV 2: Stoltenbergs popularitet stuper.

TU: Krever oppvaskmøte om klimaforliket.

TU: Unngår skifteretten.

TV 2: Biodieselavgiften er en gavepakke til oljeselskapene.

TV 2: Uniol ber om gjeldsforhandlinger.

VG: Ansatte var nesten sikre på å miste jobben i dag. Skjebnedag på Uniol.

TV 2: AP svinger partipisken for biodieselavgift.

Vårt Land: Stoltenberg nektet å svare.

VG: Stoltenberg nektet å svare på om han hadde stilt internt ultimatum.

TU: Urealistisk å nå målet innen 2011, sier bransjen.

TU: Biodrivstoffproduksjon av alger og tare kan redde dødt hav.

Rydd i rollene

Oppdatert 21. november. VG: Mener fiskeriministeren er inhabil.

20. november. TV 2, VG: Fiskeriministeren anmeldt for lakselus-lovbrudd.

Det er foretatt endringer i regjeringssammensettingen. I den forbindelse er enkelte ferske statsråder havnet i roller som kan være uheldige.

Landets nye Forsvarsminister, Grete Faremo, er blant annet nestleder i styret i Norsk Hydro. Regjeringen bør unngå å ha så direkte styring med et slikt selskap. Forsvarsministeren bør derfor umiddelbart be om å få tre ut av styret.

Hva slags signal er det forresten å sende til omverdenen for et børsnotert norsk selskap med stor internasjonal virksomhet å ha en forsvarsminister som nestleder? Dette tjener ingen på.

Problematisk kan også hennes rolle som styreleder i Norsk helsenett SF bli. Man kan også raskt risikere at et hode må rulle fordi mengder av sensitiv pasientinformasjon er på avveie, og urette personer har fått tilgang, når disse pusler i gang sin virksomhet. Og da er det nok lettere for den nye Helseministeren, (nylig avgått Forsvarsminister) Anne-Grethe Strøm Erichsen, å sparke en annen enn sin regjeringskollega.

Er man mottakelig for gode råd så bør nok heller ikke karrieren som styremedlem i byggteknisk rådgiver/ ingeniørselskapet COWI AS, med omfattende oppdrag for det offentlige, forsvares.

Mindre problematisk er det å sitte i styret i Oslofilharmonien. Om det ikke akkurat går strykende så er det vel greit å kunne være streng som forsvarsminister. Og ikke minst inspirerende å se en fullt oppsatt organisasjon (Filharmonien) som i antall personer teller flere enn hva mange militære avdelingsledere kan mønstre.

Fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen kan risikere å møte seg selv i døra i flere sammenhenger. Mest oppmerksomhet vil kanskje vekkes av forbindelsen til (eks)fisker Kjell Inge Røkke, som styremedlem i hans selskap, Aker Seafoods. Her bør ministeren snarest komme seg ut av nettet. (Flere som har kommet ut av nett, TV 2.)

At opposisjonen er så opptatt av at det største regjeringspartiet dominererer regjeringen, og at de er så bekymret for om AP har klart å planlegge langsiktig nok med å forberede stadig nye unge folk på mange år i regjering, er … merkelig.

Hvis noen definerer sin rolle som opposisjonspolitiker, og representant for sine velgere slik, så bør kanskje flere rydde litt. Eller er det jeg som har et helt feil syn på hva en stortingsrepresentant egentlig bør bruke sine ressurser på?

[polldaddy poll=2144509]

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 4. november:

1. Ikke tilliten verdig.

2. Folkehelseinstituttets troverdighet.

3. Respekten for deg.

 

 

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

TV 2: Hanssen får seks måneder karantene. TV 2: Justisdepartementet mener Berg-Hansen unntaksvis vil være inhabil.  TV 2: Fiskeriministeren hevder hun ikke er inhabil. TV 2: Omfattende politietterforsking av fiskeriministerens selskap.

Bred kritikk mot Hanssens roller, (VG). Venstre forsøker seg  igjen med lobbyregister, (VG).

VG: (Partisekretær Johansen uttaler seg om roller og manglende takknemlig mot partiet.) VG: Hanssen avviser regelbrudd. Vårt Land: KrF ber Jens se på karantenereglene. TV 2: Tar to uker å behandle Hanssen-saken. TV 2: Hanssen mener han bør få karantene. PR-Hanssen risikerer kjempebot for brudd på gjeldende regler (Vårt Land). TV 2: Statsviter mener det ligner politisk korrupsjon. VG: Stoltenberg mener «nøytralt» om rolledebatten. TV 2: Problematisk overgang?

En konsekvens av politikeres manglende rolleklarhet er kanskje at de ikke ser eller forstår innvendinger mot å gå fra politiske maktposisjoner direkte over i «vi-kan-åpne-dørene-for de-som-betaler»-virksomhet.

LO-leder vil at Giske skal plassere flere menn i statlige styreroller. Bekymret for statens «dameklubb». (Vårt Land.)

Vårt Land: Norges siste kirkeminister. TU: FrP fornøyd med Erik Solheim. VG: Lysbakken vil ikke snakke om marxist-fortid og egne uttalelser. VG: Fiskeriministeren anmeldt etter lakserømming. VG: Solhjell: Skulle gjerne blitt sittende. VG: Ble bedt om å bytte departementer. TV 2: -Den gjerrige, fornuftige og upopulære. VG: Storberget: Vi skal være strenge, men rettferdige. TV 2: Karita refser Jens for få unge kvinner. TV 2: Har vi fått en gubberegjering? TV 2: Dette er den nye regjeringen. Vårt Land: Her er den nye kirkeministeren. TV 2: Huitfeldt til Giske: -Jeg har jo en litt annerledes livsstil enn deg. TU: Byggenæringen fornøyd. TU: IT-minister med litt mer makt. TU: Sidebytte for Kleppa og Navarsete. VG: Her er den ukjente «statsråden». (Alle skal med?)  VG: Faremo: Som en ut-av-kroppen-opplevelse.

Glattere politikere

Sett over flere valgkamper har politikerne blitt flinkere til å si ting uten å si det. Skape forventninger om ting uten å love. Snakke om eller fokusere på noe i en slik grad at mange tror de mener det så sterkt at de vil gå til konkret handling og prioritere det. De antyder, men det er hver enkelt leser/seer/velger som i sin godhet overfor politikerne eventuelt tolker antydningene som noe mer enn de er.

Vi har fått flere ordflinke politikere … unnskyld, rådgivere. Det er jo rådgiverne som i praksis utformer politikken, velger formuleringene, filer og sliper på noen av de tidligere så åpenhjertige politikerne til det blir bare svada igjen.

Dette er ikke forbeholdt et enkelt parti, men noen har flere rådgivere enn andre, og da får rådgiverne mer innflytelse. (Oppdatert. TV2 : Rådgiverkorpset på Stortinget eser ut.) AP og FrP fremstår for mange som ledende på feltet. FrP har, særlig i løpet av det siste året, gått fra en klartalende populistisk løftemaskin til å bli like glatt som de de kritiserer hardest for å bare fare med ord.

FrPs 100-dagersplan viste mye av det samme som Soria Moria 2. Forventningene skal skapes i folks hoder. Her skal det utredes, ikke gis klare og konkrete løfter. Det politiske moteordet for tiden er «prosess». Vi er i prosess. Hva betyr egentlig det? Ikke still konkrete spørsmål, vi jobber med  … noe.

Høyre druknet tidligere i FrPs tydelighet, men da FrP ble mer utydelige og prøvde å være like ansvarlige som AP i løftene, fikk Høyre fremgang ved siste valg.

SP og SV må prøve å gjøre smulene fra Soria Moria 2 til store seire. Og AP har interesse av å la dem late som.  Selv om AP godt kunne stått inne for for eksempel Kårstø-satsingen, gir de æren til SV. Det er indremedisin.

Alternativet for SP og SV til å sitte i regjering er … å ikke sitte i regjering. De kan kanskje være tydeligere i opposisjon, men hva vil de vinne? Foreløpig er det SV som har tapt mest på å gifte seg med AP og droppe tydeligheten og uenigheten de har basert sin eksistens på.

Hvilke saker vil kunne svekke SP i konstellasjonen? Er rovdyr nok? Vil SPs velgere godta tap (foreløpig bare utredning, prosess) i rovdyrsaken mot en stooor seier innen energi? Bryr bøndene seg i det hele tatt om den seieren? (Oppdatert: TV 2: Skuffet over rovdyrpolitikken.)

Noe annet er det med H, KrF og FrP.

KrF vaker rundt sperregrensen og må prøve å snakke tydelig til sine tidligere og resterende velgere. Et KrF som søker mot AP vil gi lettere spillerom for FrP som kan spise ytterligere av KrFs grunnfjell. (AP fredet KrFs hjertebarn, kontantstøtten.) Et KrF som skjerper tydeligheten i tidligere kjernesaker kan kanskje innad fryktes å gi frafall andre veien? Hva annet kan ligge til grunn for at de leter etter veien? Vil KrF prøve å bli mer miljøvennlige enn nye SV? Mer distriktsvennlige ( = vei) enn SP? Mildere mot ulovlig innvandring enn AP? Hvor ligger i tilfelle den store velgergevinsten, eller er lite nok?

Høyre skal kanskje snart slakte en leder igjen, fordi folket tar feil og det pleier å diagnostiseres som Høyre-lederens skyld? Høyres dilemma er kortsiktighet eller langsiktighet. Skal de fortsette det de tror er en langsiktig ansvarlig strategi, som gir Frp fritt spillerom, eller skal de gå litt inn på FrPs jaktmarker og dermed risikere «sosial utstøting» … men også muligheten til å vinne velgere som er på lån i FrP på grunn av asyl/innvandring.

Når AP går tydeligere inn på det området kan Høyre enten velge å bli strengere enn AP (retning FrP) eller de kan velge den andre siden. (Kall det gjerne Venstres posisjon. Den er jo ledig, hvis Raja ikke har høyere ambisjoner.)

FrP vil kanskje gå tilbake til tydeligheten og droppe ansvarlighetslinjen i tre år, til neste mulighet for å innta regjeringskontorene nærmer seg?

At FrP plasserer sin største folkelige stemmesanker som leder i justiskomiteen, kan tyde på at de vil satse hardere på å profilere seg der. Det kan også tenkes andre og mindre taktiske årsaker til at Sandberg fikk justiskomiteen. Han er nestleder i partiet og var komiteleder i transport. Det ledervervet fikk KrFs Hareide. Når komitélederverv skulle fordeles innad i FrP, var det nok rangmessig bestemt hvem som skulle få tilbudet. Det følger både penger og prestisje med et slikt verv.

Mens mye er usikkert om strategier, veivalg og profilering, så er en ting sikkert. Rådgivernes makt består uavhengig av hvem som blir folkevalgt. Hvem stemte forresten på dem?

Og glatte politikere får skylda når de snakker som om de skulle vært partiansatte rådgivere, og ikke folkets valgte representanter. Og det er deres egen skyld.

 

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Soria Moria 2 inneholder ikke like mange konkrete løfter som forrige versjon. Ingen overraskelse det. At opposisjonen vil slakte det fordi det er for vagt eller for lite, vil heller ikke være noen overraskelse. (Oppdatert: Opposisjonen: -Retningsløst og uten klare prioriteringer, VG.)

Etter at media viste stor interesse for løgn om avgang (VL, VG, VG, TV 2), og Stoltenbergs rolle, så valgte Hanssen å snakke om Valla. -Liker ikke Valla, var hans budskap i VG. Da fikk  blodtørstige og lettlurte(?)  journalister andre overskrifter.

En «lynavleder» kaller medierådgiverne slikt.


– – – – –

TV 2: Skatteekspert Ole Gjems-Onstad: Boligskatten blir en pengemaskin (Politikerne har ikke fortalt hva dette egentlig er eller kan være).

VG: Studentene er årets store tapere. TV 2: Storberget glemte å legge frem forslag. VG: (Statsbudsjettet fylkesvis.) TV 2: Her vil regjeringen bruke penger på vei og jernbane. VG: Bruker rekordmye oljepenger. Mer til veiene. Dette skal staten bruke pengene på i 2010. VG: Freder utenlandsstyrker. TV 2: Halvorsen skrur igjen krana. VG: Her er regjeringens skolesatsinger. Elever får ikke tilbakemeldinger. Krisepreget statsbudsjett også neste år. Studenter må bo og spise billigere. TV 2: Tror regjeringen sprekker. TU: Splittet om Datalagringsdirektivet. VG: Jens refses av AUF. TV 2: Skuffet over Lofoten-nei. Vårt Land: Forkynnere med langvarig opphold må lære norsk. VG: Amnesty skuffet: Svik mot tusenvis av kvinner. VG: Høybråten: SV har glemt de fattige. TV 2: Siv Jensen: -Dette er ingen innstramming i asylpolitikken.