For få straffes for rettighetsjuks

Oppdatert 27. juni: Helseministeren spiller handlekraftig, men med tomme ord i VG. Kaster ansvaret over på sine underordnede byråkrater og tar ikke politisk systemansvar.

– – –

VGs avsløringer om sykehusjuks og TV 2s avsløringer av rettighetsjuks foretatt av offentlige saksbehandlere er to sider av samme sak. En lege, sykepleier, eller en kontormedarbeider er alle saksbehandlere overfor innbyggerne i sitt møte med dem.

Alle offentlige saksbehandlere forvalter en makt og har lover og regler å forholde seg til i forhold til hvordan arbeidet skal utføres og innbyggernes rettigheter skal ivaretas. I tillegg har de krav, instrukser, retningslinjer etc fra offentlig arbeidsgiver.

Når innbyggeres rettigheter blir brutt, kan dette skje av flere årsaker.

Fylkeslege i Oslo og Akershus, Petter Schou, er inne på det når han lanserer følgende tre tenkelige årsaker, her rettet mot avsløringene av sykehusjukset:

  • Ren sløvhet.
  • Bevisste handlinger for å holde en pen ventelistestatistikk.
  • Bevisste handlinger for å spare pasientutgifter.

Disse årsakene kan tenkes å være allmenngjeldende for rettighetsbrudd i offentlig sektor:

  • Inkompetanse blant saksbehandlerne (rettighetsforvalterne). Eventuelt «bare slurv».
  • Handlinger for å produsere gode virksomhetstall (fin statistikk, innfri målkrav).
  • Handlinger for å overholde budsjettkrav eller spare penger.

Uansett årsak så må noen med ansvar føle det ufravikelig nødvendig å endre tilstanden for at det skal lønne seg for den/de ansvarlige å ordne opp i problemene.

Faksimile VG.

Pisk og gulrot er vanlige motivasjonsfaktorer. I moderne offentlig sektor er det mange gulrøtter som kan motivere til at det skjer «slurv» eller bevisst juks som resulterer i gode tall for virksomhetsansvarlige. Juks som ikke avsløres er dessverre karrierefremmende mange steder i offentlig sektor. Siden bevisst juks er meget vanskelig å dokumentere, kan «slurv» bli en fin unnskyldning. Særlig hvis den som «slurver» er den samme som har myndighet til å styre dokumentasjonen. (NB: I kommuner har rådmannen mulighet til å styre alt, herunder delegere faglig arkivansvar til noen uten kompetanse, mens en virksomhetsleder i statlig sektor i det minste må forholde seg til mer enn et illusorisk tilsyn og krav fra Riksarkivaren på arkiv- dokumentasjonsområdet.)

Juks («slurv») i forvaltningen er noen steder heller institusjonalisert enn uvanlig. (Mer: Uredelig praksis.)

Politikerne vil ha det slik. Det er «Billigere med noen ulykker enn systemendring«. Så lenge systemet legger opp til ansvarspulverisering er det mulig for de som ellers ville bli stilt til ansvar å slippe lettere unna ved å skylde på andres ansvar og «slurv».

For innbyggernes rettigheter er det dessverre en svakhet at ofte er det noen som kjenner til jukset, men tier. Lojaliteten til å beskytte uredelige kolleger, (og muligens få en «scratchback» selv, som takk for lojaliteten) er større enn lojaliteten til brukernes lovfestede rettigheter.

Offentlig sektor i Norge har et desperat behov for flere varslere. Folk som har større etisk bevissthet enn blind lojalitet til uredelige kolleger eller overordnede.

For å oppnå det må varslere få bedre reell beskyttelse. Mulighet for reelt anonym varsling og en virksomhetsuavhengig instans som kan registrere og videreformidle saker til rett instans/myndighet kan være noen virkemidler. I dag er det opp til hver enkelt arbeidsgiver å lage sitt system (arbeidsmiljølovens § 3-6). Det kan åpne for «slurv» avhengig av den enkelte virksomhetsleders eget etiske nivå og kompetanse, veid mot karrierehensyn og annet. Det er i lovens forstand uansett bare en forseelse, med bagatellmessig straff, så da er det vel ikke så farlig, kan en virksomhetsleder, rådmann … eller politi, som skal oppnå egne måltall, muligens tenke.

Hva med et samlet rettighetsombud/varslingskontor hos for eksempel Fylkesmannen? Gevinsten i bedre rettighetsinnfrielse vil veie mer enn eventuelle driftskostnader. Muligens kan allerede eksisterende stillingshjemler på tilsynssiden omdisponeres, slik at dette ikke innebærer kostnader, for de som ser det som en brems for å innfri lovfestede rettigheter. (Oppdatert: FrP stemte mot varslertilsyn da det gjaldt, men sier nå de har fått opp øynene og er for. Mer i Aftenposten.)

  • Den dagen bevisste rettighetsbrudd, eventuelt inkompetanse om lovfestede rettigheter, blir en karrierebrems for saksbehandlere og ansvarlige på alle nivå, vil problemet i stor grad være løst.

Da vil mer fokus rettes mot ressurstildeling og politisk ansvar, herunder politikernes overordnede system- og kontrollansvar. (Mer om ressursbruk i norsk helsesektor, sammenlignet med naboland: Syke tilstander.)

Det er kanskje derfor også dette bare vil bli småflikket på av politikere som kan komme til å havne med politisk ansvar, og snakket om med store ord, men fulgt opp med små handlinger.

En annen etisk debatt de aller fleste politikere skygger unna ved å late som om dette utelukkende er byråkraters ansvarsområde: Beklager, livet DITT er ikke mer verdt.

[polldaddy poll=3258128]

Mest lest på Norske forhold sist uke, pr 25. juni.

(Dette ville tatt tredjeplassen.)

  1. Skal alle få ha førerkort.
  2. Modig.
  3. Hvem styrer best.
  4. Muhammedbilder vanlig i muslimske land.
  5. Ut av hulen.

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

TV 2: Kommeansatt Nav-medarbeider mistenkt for underslag av klientmidler. TV 2: Lillian (61) fikk fjernet flere organer under feiloperasjon. VG: Ble feiloperert på norsk offentlig sykehus og påført store indre skader: Var døden nær. VG: To utenlandske leger granskes for 13 av 16 mulige feilbehandlinger ved Nordlandssykehuset. VG: Bent Høie (H) frykter mange vil dø dersom varslingsordningen blir endret slik helseministeren vil.

Helseministeren vil endre varslingsordning av hensyn til ansatte (VG). De vil fremme et lovforslag som skal «stanse Helsetilsynets overvåking av sykehusansatte», i følge avisen. Samtidig er Arbeiderpartiet den største forkjemper for å innføre datalagringsdirektivet, som skal overvåke alle uskyldige innbyggere, i tilfelle noen skulle finne på å gjøre noe galt. Dobbeltmoral?

Sykehusansatte varslet i flere måneder om bekymringer om rettighetsbrudd uten å bli tatt alvorlig av egen ledelse. (Artikler i VG og TV 2.)

Annonser

Beklager, livet DITT er ikke mer verdt

Syk eller skadet? Hvor mye skal samfunnet gidde betale for å holde liv i deg og andre?

Politikerne vet det kanskje ikke. I alle fall vil de ikke snakke høyt om det. Byråkratene i Finansdepartementet har satt en pris på hvor mye livet ditt er verdt, og satt en grense for hvor mye samfunnet skal gidde å bruke av ressurser for å gi deg flere leveår, avhengig av blant annet hvor gammel du er og hvilken type skade/sykdom du har.

(Oppdatert: Noe mange kanskje ikke tenker over er at det utføres kost/nytte-analyser når det gjelder utbygging av tryggere veier, rassikring etc også. Prisen på sparte liv balanseres mot utbyggingskostnader.)

Helsedirektør Bjørn-Inge Larsen skal ha ros for å løfte problemstillingen frem i offentligheten (Aftenposten 4. juni 2010). Man kan like eller mislike budskapet hans, men ikke skyt budbringeren. Det er ikke han som har bestemt dette.

Faksimile Aftenposten

Nå må vi være ærlige, sier helsedirektøren. La meg tilføye: Særlig gjelder dette politikerne, uansett parti. Alle partier vil sette grensen et sted.

  • Noen vil kanskje overlate mer av behandlingen av skader etter risikoadferd (resultater av egne valg) til privat helseforsikring og kutte ned på hva det offentlige systemet plikter å gjøre.
  • Noen vil kanskje prøve å pumpe mer penger inn i dagens ganske ressurskrevende system, i håp om at de fleste blir fornøyd slik at eget gjenvalg eller pensjonsopptjeningstid (12 år som politiker) sikres.
  • Noen tenker kanskje enda lenger?
  • Og noen ser kanskje andre verdier enn kroner?

Fagfolkene har sine mer eller mindre faglig og etisk begrunnede syn på omtrent hvor grensen bør gå. Dette er imidlertid en type avgjørelser og grensesetting som ikke er egnet for å overlates til fagfolk, byråkrater og det som kalles «Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering».

Dette fordi det dreier seg om avgjørende verdimessige problemstillinger, i en kollisjon mellom pliktetikk, nytteetikk og samfunnets politiske ressursprioriteringer. Det kan også dreie seg om i hvilken grad samfunnets ansvar skal variere i forhold til innbyggeres egne valg av livsstil og risikoadferd. Kanskje vil noen trekke inn verdien av den enkeltes innsats og rolle også?

  • Er for eksempel politikere og ledende byråkrater mer verdt enn hun som vasket golvene deres og fikk KOLS? Skal stortingsrepresentanter og eventuelt enkelte andre som kjenner noen i systemet fortsatt få «gå foran i køen»? Skal det settes noen grenser for dem også?

Man kan forstå at politikere ikke liker å ta slike debatter, men det kan ikke forsvares at de sniker seg unna å offentliggjøre sitt eget standpunkt.

  • Politikere som ikke våger ta slike verdimessige debatter omkring prioriteringer, og heller overlater dette til byråkrater som ikke stiller til valg, er ikke noe å samle på.

Dette er en debatt alle stortingsrepresentanter i alle partier bør være forpliktet til å klargjøre sitt syn på: Hvem skal sette grensene for hvor mye et liv er verdt, og i hvilken grad skal noen eventuelt være mer verdt enn andre?

Hva synes forresten landets lovgivere om at kongeriket Norge i snart fem år har hatt en anbefalt grense på 425 000 kroner pr år for å berge livet til enkelte pasienter? (Mer i Aftenposten.)

Faksimile Aftenposten

Grensen er anbefalt av byråkrater i Finansdepartementet, men selvfølgelig må politikere som stilltiende har godkjent dette ta sitt ansvar.

Anbefalingen, som har rettslig kraft overfor de i forvaltningen som måtte lure på hvor mye de skal gidde å bruke av samfunnets midler på å i gitte situasjoner forlenge et liv, kommer frem i en veileder publisert 23. september 2005 med navnet «Veileder i samfunnsøkonomiske analyser«. Det kan bety at de ansvarlige formelt sett har ryggen fri hvis de avslår å bruke mer av tilgjengelige ressurser, og dermed avslutter noens liv tidligere enn om de hadde fått mer behandling/pleie.

I vakuumet mellom en avgående regjering, og en ennå ikke avklart påtroppende, kan byråkratenes handlingsrom være mye større enn ellers. Mens Bondevik kanskje hadde tankene rettet mot sitt liv etter politikken, og før Stoltenbergs folk var på plass, fant noen i Finansdepartementet anledningen passende til å sette i verk denne bestemmelsen. De ønsket kanskje ikke særlig offentlig omtale av det, og det fikk de heller ikke.

Man kan lure på om de ansvarlige i regjeringen Bondevik i det hele tatt hadde lest og forstått hva denne anbefalingen innebar. Med tanke på den da avtroppende statsminister Kjell Magne Bondeviks fokus på andre verdier enn de økonomiske, kunne det vært interessant å få vite hva han og hans kabinett eventuelt tenkte om saken. Bondeviks folk var kanskje helt enige med byråkratene, men holdt kjeft fordi velgerne kanskje ikke ville akseptere verdivalget?

Det er selvfølgelig like interessant å få vite hva statsminister Jens Stoltenberg og hans folk mener om grensen byråkratene i Finansdepartementet har satt. Med tanke på hvor fokusert Stoltenberg er på å komme innenfor handlingregelen, et annet tall byråkrater i samme departement har bestemt, kan en avklaring av byråkratenes makt over grenser for pengebruk, liv og død være viktig for innbyggere. Enten det gjelder å bruke (investere) mer penger for å redde liv i trafikken eller pasienter rammet av livsstilssykdommer.

Dessverre kanskje bare for et fåtall spesielt interesserte, så finner man anbefalt norsk politikk på området på side 55 av 88 i denne veilederen. Kunngjort under «Lover, regler, reglement» på Finansdepartementets sider.

Noen vil nok mene dette er vanskelig tilgjengelig informasjon, i en setning på åtte linjer, med tre komma og tre parenteser, ispedd noen faguttrykk. Dette er imidlertid en ikke helt uvanlig måte å kamuflere slike ubehagelige saker på.

Mange som kaller seg journalister (og ikke jobber i Aftenposten) er uansett mer interessert i å skrive om politikeres privatliv og TV-show enn å lese slike kjedelige, viktige dokumenter. Det betyr ikke at politikeres kjolevalg og frisyrer er så mye viktigere enn hva de mener et liv er verdt, men journalister skriver kanskje også helst om det de forstår seg best på. Dessverre blir leserne også preget av hva de leser. Shit in, shit out.

Ditt liv, dine foreldres liv, eller andre du kjenner kan være mindre verdt enn samfunnets behov for å spare penger, hvis Finansdepartementets bestemmelse og anbefaling skal bli stående. Denne «handlingsregelen» står på 425 000 kroner pr år. (NB: Det er som tidligere nevnt flere priser.)

For noen politikere er slike «handlingsregler» viktigere enn verdimessige prinsipper. (Mer: Norsk forfall.)

Hva mener du?

[polldaddy poll=3303821]

Mer om helse:

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 3. juni.

  1. Ikke perfekt, men det beste vi har.
  2. Bytt ut folket.
  3. Kom med svartelistene.
  4. FrP snur.
  5. Propagandaminister uten ryggrad.

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Relatert:

Vårt Land: Sunniva Gylver: Jeg har selv hatt sugerøret dypt nede i statskassa. VG: Viljen til å betale skatt kan få seg en knekk. TV 2: Kreftsyke Therese er gitt opp av legene i Norge. Betaler selv for behandling i Kina. VG: Måtte betale kreftundersøkelse selv. (Eller kanskje: Ektemannen til  tidligere minister måtte også betale selv. Eks-ministeren oppdaget realitetene: Vanskelig å finne informasjon om rettigheter og Fritt sykehusvalg.) TV 2: Helse-Norge: -Noen må velges bort. vl.no: Hissige reaksjoner på sykehusprioritering. VG: Frykter kamp om helseressurser kan forårsake lidelser og dødsfall. VG: Siv Jensen: Etisk forkastelig å sette prislapp på menneskeliv.

Hvor mye er livene verdt, i lys av den gjeldende veilederen?

TV 2: To personer knivstukket ved Oslo S. TV 2: Mann falt fra fjerde etasje i Halden.  TV 2: Beate (48) hadde HIV i 15 år uten å vite det. TV 2: Mann kjørt til Ullevål sykehus med alvorlige hodeskader.

Annonser

Mindre kaffekopper

Nordmenn drakk i snitt over 3500 kopper kaffe pr kaffedrikker i fjor, forteller bransjen via media.

Disse koppene med kaffe fikk vi ut av et forbruk på 45 000 tonn kaffe.

Bilde: Norsk kaffeinformasjon, 2010.

For to år siden fortalte bransjen at hver kaffedrikker i snitt drakk 2192 kopper kaffe.  Tilfeldigvis med samme kaffeforbruk: 45 000 tonn!

Pressemelding for to år siden.

Antall kaffedrikkere er opplyst å være omtrent 2,8 millioner i begge årene.

Da må vel forklaringen være at koppene er blitt mye mindre? Eller bruker de gruten om igjen?

[polldaddy poll=3192390]

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 12. mai.

  1. …den som ikke har noe å skjule.
  2. UD balanserer på line.
  3. Ekstremislam vinner – Kvinner, homofile og ytringsfrihet taper.
  4. Rot bort pengene – staten betaler.
  5. Pinlig polititabbe.

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer kaffe:

klikk.no: Dette gjør kaffe med kroppen din.

VG: Kaffe hylles som super-sunt.

Pappa Northug: Inviterer sportssjefen til kaffeprat.

Skiftarbeidere gjør færre feil med kaffe (koffein).

Oppskrift på is med kaffekrem.

Da han skulle sette på kaffe, falt et tre over hytta.

Mindre kaffe:

Få søvnmiddel har vist effekt, men mindre kaffe hjelper.

Annonser

Syke tilstander

Norge har ikke verdens beste helsevesen, men vi har kanskje verdens dyreste, bortsett fra USA? Og i forhold til våre naboland har vi langt mindre effektive leger.

Når det er systemer, rutiner og dårlig kontroll på ressursbruken som er problemet, er det ingen løsning å bare «kaste mer penger inn i helsesektoren» slik norske politikere av alle partitilhørigheter stadig ser ut til å ha trodd er hele løsningen.

At vi får minst behandling for pengene klarer noen politikere å fremstille positivt som: «Ingen land i verden bruker mer penger enn oss på helse, og vi har økt mye mer enn de som styrte før oss.» (VG: Her er skrekkeksemplene.)

Kunnskap ser ut til å prelle av politikerne. Ingen partier ser ut til å være bedre enn andre. Ingen nevnt ingen glemt. Det viktigste er visst å ikke få skylda for det som avdekkes. Da tjener de som har delansvar for systemet indirekte på at det ikke avdekkes. (Se også: Skandalen vokser, men følges det opp?).

Sykehusene drives med store underskudd, behandlingskøene vokser, vi har dårligere overlevelse for mange kreftsykdommer enn i sammenliknbare land og – kanskje det mest illevarslende – norsk helsevesen sikrer ikke likhet.

Det er lite som tyder på at problemet er mangel på ressurser. Knapt noe europeisk land bruker mer penger på helsevesenet enn Norge, hevder professor Rune J. Sørensen ved Handelshøyskolen BI. Dette ble presentert i en artikkel i 2009. (Forskning.no).

En annen rapport fra 2008 som så på sammenlignbare tall fra Norge, Danmark, Finland, Tyskland og Skottland viste blant annet at:

  • Norge har høyest ressursbruk og dekningsgrad, men lavest antall
    utskrevne pasienter
    per 1.000 innbyggere
  • Norge har nest høyest legedekning, men lavest legeproduktivitet
  • Finland har lavest legedekning, høyest legeproduktivitet og lavest
    andel leger av totale årsverk

Problemene i helsesektoren kan ha mange sider.

  • Dårlig kommunikasjon,
  • hvert sykehus eller helseregion er et kongerike,
  • profesjonskamper og
  • for mye makt til legen til å styre pasienten slik at mest kroner faller i legens lommer er noen.

Andre sider av problemene er at lovfestede pasientrettigheter kan manipuleres av sykehusene selv. (Mer: Spillet er i gang.)

Og overordnet alt dette er for dårlig kontroll ressursbruk, for dårlig kontroll på overholdelse av pasientrettigheter og kanskje for dårlig kunnskap om viktige forhold.

I den grad juks forekommer så er selvfølgelig også lav risiko for å bli avslørt og lite avskrekkende straffesanksjoner medvirkende til å holde liv i jukset. (Mer: Systemet oppmuntrer til juks.)

Allikevel er det ingen løsning å hodeløst innføre fri flyt av pasientinformasjon for alle innen «helsesektoren». Fra helsesøstre, sosionomer, tannleger, hjelpepleiere, fastlege og alskens spesialister til en «tilfeldig vikarlege i Tromsø». For ikke å glemme alle som passerer i korridorene der utskriftene med sensitive personopplysninger stadig er gjenglemt i en printer.

Det kan gjøre problemene enda større. (Personvern: Respekten for deg.)

 

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 23. februar.

1. Enda en ekstremist.

2. Morsomme overskrifter.

3. Snøproblemer.

4. Ekstreme muslimer styrer debatten.

5. Svenskekrig – igjen.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

TV 2: Frykter flere korridorpasienter på Ahus.

VG: Vurderer diarèvaksine til alle barn.

VG: 350 000 norske dødsfall viser enorme helseforskjeller.

VG: Sykehusskandalen: Henter inn eksterne granskere.

VG: Fortviler over datarot.

VG: Pasienter kan ikke være trygge på sykehusenes datasystemer.

VG: 50 000 behandlingsrutiner skaper kaos. Uforutsigbart hvilken behandling man får.

 

Avslørt

VG avslører:

Faksimile fra VG.

Faksimile fra VG.

Og de som leser kun overskriftene skjelver kanskje i frykt for neste arbeidsplass som blir kontrollert av VGs årvåkne journalister.

Enkelte av leserne vet vel av noen som strengt tatt kunne passet til beskrivelsen «få  lønn uten å jobbe«. (Og da snakker vi ikke om etterlønn eller ventelønn.)

Kjenner forresten selv en person som gikk flere år på ventelønn fra Posten, etter å ha vært fagforeningstillitsvalgt i mange år. Han var svært fornøyd med de gode ordningene staten hadde for overtallige, og hevet stolt sin ventelønn mens han ventet på å bli førtidspensjonert. Og det er jo greit nok for ham, uten at jeg skal forsvare slike ordninger.

De som benytter ordningen gjør ikke noe galt. Skal man reagere mot noen, så bør skytset heller rettes mot politikerne som har vedtatt en slik ressursbruk.

Her kunne man sikkert ha satt frem noen lettvinte utsagn om «offentlig ansatte som aldri jobber», men det ville ikke være en riktig påstand. De aller fleste gjør jobben sin på ærlig og samvittighetsfullt vis. (Og min erfaring er at det finnes mange viktige jobber og kompetente mennesker til og med i offentlig byråkrati, for de som måtte lure.)

Det betyr selvfølgelig ikke at absolutt alle er slik. Det finnes unntak. Ikke dermed sagt at det er de som havner på «ventelønn».

Noen har avtaler om å være «evig sjef«.

[polldaddy poll=2229988]

Mest lest på Norske forhold sist uke, pr 8. november:

1. Ikke tilliten verdig.

2. Lov til å stille spørsmål.

 

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

VG: Avtalen i Forsvaret burde aldri vært inngått.

VG: Ansatte i Forsvaret kunne ikke sies opp.

VG, TV 2: Forsvaret: Får 225 000 i året uten å jobbe.

Vårt Land: 723 millioner i statlig ventelønn.

(Edit: Flyttet.) Mens noen prøver å lure staten for mange avgiftskroner ved å smugle, så kan andre sitte i godstolen og tappe pengesekken lovlig.

TU: (Det kuttes i andre og tildels bagatellmessige frynsegoder).