Fra Lerkendal til kongens slott

Det nye politiske samarbeidet i Trondheim er et signalprosjekt som heiser fanen for en ny regjeringskonstellasjon etter valget i 2013.

Strategene i både partier og hos regjeringspartienes sponsor, LO, har jobbet lenge med en utvidelse av styringsgrunnlaget til en AP-ledet regjering. Nå er pilotprosjektet lansert i Trondheim. I 2003 og 2007 var det SVs relative styrke som hindret en utvidelse av alliansen. Nå klarte ikke et kraftig svekket SV å hindre at KrF er med på laget. Det skjedde i omgivelser og med et navn som inviterer til mange ordspill med fotballsymbolikk.

Faksimile Adresseavisen

Vi vil nok etterhvert få høre mange referanser til «Lerkendal-erklæringen» og utstillingsvinduet Trondheim i den nasjonale debatten frem mot stortingsvalget i 2013.

Sponsoren har allerede signalisert at han åpner for å slippe til KrF i regjeringen. KrFs mann i Lerkendal-alliansen, påtroppende kommunalråd Geirmund Lykke, sitter også i KrFs sentralstyre.

Den dagen også KrF-leder Knut Arild Hareide snakker positivt om «Lerkendal-erklæringen», er Erna Solberg og Siv Jensens drømmer om regjeringsmakt torpedert.

Da gjenstår kun en blå-blå allianse som nå vil bli satt sterkere under press på en bitte liten del av banen. Spillerommet på de blå sin banehalvdel til å styrke fellesskapsløsninger (som for eksempel at Frp nasjonalt kan love x milliarder mer til kommunenes satsing på eldreomsorg) vil bli borte, eller i alle fall kraftig redusert. Høyres velgerfengende nye profil med retorikk som er dreid inn mot sentrum og ikke ut mot FrP, kan også utfordres.

Lerkendal-erklæringen

Det er mange bånd som knyttes sammen i «Lerkendal-erklæringen». Her er vennskapsbånd mellom lokale og nasjonale AP-topper, LO, idrett og underholdning – særlig symbolsterke Rosenborg ballklubb – knyttet sammen i en konstellasjon med KrF. Og et symbolpolitisk «takk-for-hjelpen»?

Trond Giske er en av arkitektene, LO er sponsoren, Rosenborg er kulissene som skal levere positiv symbolikk og KrF er i nettet.

KrF vil ventelig få sin betaling i form av blant annet offentlig kommunisert æren for satsing på frivilligheten. Kanskje også litt strammere skjenkepolitikk i kirkehovedstaden?

Trond Giske var, om noen, mannen bak å få erklært Trondheim som kirkehovedstaden ved å plassere kirkens preses der. Den lokale KrF-toppen Geirmund Lykke kan med rimelighet forventes å være fornøyd med Giskes «edderkopp-egenskaper» i den forbindelse. Og siden vi er på den siden av politikken der tro spiller en rolle: Jeg tror Trond Giske vet å innkassere takknemlighetsgjeld.

KrF får bli med og dele æren for satsing på miljø og kollektivtrafikk. Det kan passe bra for en påtroppende kommunalråd som har permisjon fra nettopp en jobb som fagleder for miljøenheten i Trondheim kommune.

Fra Lerkendal stadion til kongens slott

KrF vil nok også, om de ønsker eller ikke, bli knyttet til en retorikk om myke fellesskapsløsninger kontra harde privatiseringsløsninger. Når LO og APs kommunikasjonsstrateger vil skremme blå sosialdemokrater til rosenes leir, knytter de Høyre og FrP tett sammen. Ved å lokke til seg KrFs støtte har LO og AP muligens maktet å snevre inn Høyres handlingsrom mot sentrum.

Dersom Høyres byrådsleder i Oslo velger å fortsatt ha FrP i byråd, med KrF og Venstre på sidelinja, har Giske og Stoltenberg, samt sponsoren LO, fått en  favorittmotstander. Da blir det Trondheims varme og politisk brede fellesskapsløsninger som blir symbolsk holdt opp mot Oslos kalde, smale, blå «skjemaomsorg» i samfunnsdebatten frem mot valget i 2013.

Jens Stoltenberg står foreløpig på tribunen, men kan, dersom prosjektet får en positiv fremstilling, bli lagkapteinen som skal lede en nasjonal rød-grønn-gul allianse. Den lokalpolitiske kampen som spilles i Trondheim kan avgjøre hvem som får besøke kongen på slottet med sin regjeringsliste etter stortingsvalget i 2013.

Giske må krediteres i rulleteksten

Som valgkampleder i Sør-Trøndelag AP brukte Trond Giske også sterk idretts- og Rosenborg-symbolikk i innspurten av valgkampen. Det betydde mye for de rødgrønne og LO å beholde et styringsflertall i Trondheim, og dette må ha kostet penger. Høyres ordførerkandidat i Trondheim, Yngve Brox, uttalte i Dagbladet at AP åpenbart hadde svidd av noen millioner kroner på annonser.

LO har blant annet sponset en konsertturné med Åge Aleksandersen, der publikum får høre appeller fra rødgrønne politikere mellom låtene.

Valgplakat for Arbeiderpartiet i Trondheim 2011.

Man må jo appellere også til alle de som ikke leser lange utredninger og drøfter lenge for og imot før de konkluderer med hvilket parti de skal stemme på.

Kanskje bidro dette litt til at valgdeltakelsen økte med 5,6 prosentpoeng i Trondheim, som hadde høyest valgdeltakelse av de ni største byene, med det kanskje for enkelte i eller rundt KrF skremmende symbolske tallet 66,6 prosent.

«Æ e i A, æ å»

På denne valgplakaten for Arbeiderpartiet i Trondheim er det tre personer som er kjent fra idrett og to som er kjente som musikere.

Nå er det kanskje mange velgere som ikke husker skøyteløperen «Hjallis», Hjalmar Andersen, men selv mange yngre har i alle fall hørt om ham.

De siste tiårene har han muligens vært mest kjent som underholder/vitseforteller på tilstelninger der eldre mennesker er samlet. (Jeg har tilfeldigvis truffet ham flere steder, og tilnavnet «Kong Glad» har vært berettiget.)

Han er en dyktig humørspreder og kan blant annet slå til med vitsen der jeg ikke husker innledningen og ikke har fått med meg poenget, men alle pleier i alle fall å le når han sier: «Æ e i A, æ å!». (Oversatt til bokmål blir det trøndersk for: «Jeg er i A jeg også.» Her står A for Arbeiderpartiet.)

De øvrige på valgplakaten er:

  • Marit Breivik, tidligere trener for kvinnelandslaget i håndball. Nå er hun styremedlem i Rosenborg ballklubb.
  • Artisten Åge Aleksandersen har skrevet en rekke folkekjære sanger. Han er også en av artistene bak «Rosenborg-sangen«.
  • Nils Arne Eggen var omtrent synonymt med Rosenborg og assosieres fortsatt med klubben.
  • Den siste på valgplakaten er fiolinist Arve Tellefsen, profilert Rosenborg-medlem med tidligere verv i klubben.

Trond Giske er (selvfølgelig) Rosenborg-medlem. Hans jevnaldrende AP-kollega og venn, fylkesordfører Tore Sandvik, er møteleder på Rosenborgs årsmøter (når ledelsens forslag blir vedtatt, som her fra 2010).

Statsminister Jens Stoltenberg og LO-leder Roar Flåthen pludrer med Åge Aleksandersen i hans studio på havna i Trondheim, mens statsråd og maktstrateg Trond Giske skuer utover kongeriket i bakgrunnen. Foto: AP, flickr.

Ordfører i Trondheim, Rita Ottervik, er selvfølgelig også en av Giskes folk. Hun er forøvrig gift med Tore Nordseth, tidligere stortings-representant og ellers med en lang yrkeskarriere som LO/AP-sekretær på Folkets hus. Nordseth og Giske har kjent hverandre siden de gikk på Singsaker ungdomsskole, noen meget drøye sleivspark fra Lerkendal.

Giske er oppvokst på en klarert skrent en håndfull Flo-pasninger ovenfor Lerkendal stadion. (Forøvrig et steinkast unna tidligere Høyre-topp Børge Brende, uten at jeg beskylder noen av dem for å ha målt med den metoden.)

Giske er flink til å knytte kontakter og samle konstellasjoner for å utøve makt. Klarer han, eventuelt med LOs økonomiske hjelp, å spleise Jens Stoltenberg og Knut Arild Hareide før valget i 2013?

Har hard lokal FrP-retorikk skremt KrF opp på Ritas fang?

Det kan være av interesse for samfunnsinteresserte nasjonalt å få vite hva som har fått KrF og partiets lokale frontfigur Geirmund Lykke til å skifte side. Dette er ikke bare en lokal sak, men et nasjonalt politisk pilotprosjekt.

De tidligere borgerlige samarbeidspartnerne i Sør-Trøndelag. Faksimile Adresseavisen.

Fra å være en bastant del av en borgerlig opposisjon bestående av H, FrP, KrF og Venstre i Sør-Trøndelag fylkesting siden 1999, har han og partiet KrF lokalt i løpet av de to-tre siste årene havnet på avstand til gamle politiske samarbeidspartnere.

Noe har åpenbart skjedd i forholdet mellom partiene etter at Høyres daværende gruppeleder og heltidspolitiker på fylkestinget, Yngve Brox, i 2008 hoppet av fylkespolitikken for å bygge seg opp som Høyres ordførerkandidat i Trondheim ved dette valget.

Høyre kan ha tapt nasjonen i sitt forsøk på å vinne Trondheim.

At Høyres unge veteran Yngve Brox hoppet av fylkespolitikken i 2008, ga det den gang største partiet på borgerlig side, FrP og dets gruppeleder Morten Ellefsen, friere tøyler. Folk som har vært nært på dette mener retorikken fra FrP i fylkestinget ble hardere etter at Yngve Brox, den modererende gruppelederen fra Høyre forsvant.

Geirmund Lykke og KrF skal ha hatt en meget god tone med Brox, og et noe mer anstrengt forhold til FrPs Morten Ellefsen som ellers er blitt landskjent for en uttalelse i fylkestinget om innvandrere og strømforbruk. Gjengitt i NRK 1. desember 2010 uttalte hans borgerlige alliansepartner, KrFs Geirmund Lykke, om dette at det var vanskelig å ta FrP og Morten Ellefsen alvorlig, at det ikke er seriøst, det er faglig feil og usmakelig.

Om ikke tidligere så har Geirmund Lykke og KrF nå utvilsomt fått nok av FrPs gruppeleder lokalt. Og nettopp her kan en utløsende årsak til den borgerlige splittelsen og den senere utvidede rød-grønne alliansen med KrF i Trondheim ligge.

Fra Trondheim kommunes nettsider 14. september 2011.

De som måtte tro at anonyme heltidspolitikere utenfor den styrende flertallsalliansen i et fylkesting ikke har makt til å påvirke den politiske utviklingen i landet må tro om igjen.

Hvis det virkelig var utspill/retorikk fra FrPs egen fylkespolitiker i Sør-Trøndelag som banet vei for at KrF hoppet over til den andre siden har FrP virkelig fått det fra en av sine egne.

Ifølge Trondheim kommunes nettsider er fylkespolitiker Morten Ellefsen også distriktssekretær i FrP.

En av partiets egne heltidspolitikere og ansatte ble for mye for KrF og dermed snublet Siv Jensen i trappa på sin vei mot regjeringsmakt?

(Innlegget er oppdatert med de to siste overskriftene etter mottatte innspill. Øvrige innspill kan tas i kommentarer da  innlegget ble forferdelig langt 🙂 ).


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

Politikk eller posisjon viktigst

Fra fredag til søndag er de klinkende klare standpunktene til det som er kjent som landets mest klartalende parti snudd på hodet. Av dem selv.

Politikken var viktigere enn posisjoner. Inntil en meningsmåling viste at de selv risikerte å ikke havne i byrådsposisjon.

Faksimile VG.

Fredag: Politikken er viktigere enn posisjoner.

Carl I. Hagen ville ha og fikk medieoppmerksomhet omkring sitt utspill om at han trekker seg som ordførerkandidat. Årsaken var at partiet ville prøve å stanse velgerflukten til Høyre. En flukt av FrP-velgere som heller ville ha Fabian stang som ordfører enn Frps egen Carl I. Hagen.

Når andre ikke roser storheten i det å trekke sitt kandidatur, må partiets egne talsmenn gjøre det. Samtidig understrekes som en selvfølgelighet at dette har jo partiet ment hele tiden.

– Det Carl I. Hagen sier er veldig stort, og egentlig ikke noe annet enn det Frp har sagt hele tiden – at gjennomslag for politikken er viktigere enn posisjoner, sier Tybring-Gjedde til Aftenposten.no.

Videre skriver Aftenposten at partiets representanter ikke ønsker å si om saken er diskutert innad i partiet. Hagen svarer imidlertid:

– Sånne ting svarer vi aldri på. Men det er full enighet i partiet om at gjennomslag for politikken er viktigere enn verv, sier Hagen til Aftenposten.no fredag morgen.

Det er altså full enighet i FrP om at politikken er viktigere enn posisjoner. På fredag morgen. (Dette har jo forøvrig FrP ment hele tiden!)

Dersom man skulle råke ut for en journalist som stiller spørsmål der svarene kan underminere en tenkt oppfølging om at man føler seg feil fremstilt av media, er det best å ikke svare. Aftenposten skriver:

– Alt jeg vil si står i sitatene deres. Jeg har ikke noe mer å si, sier en tydelig irritert Carl I. Hagen, før han bryter samtalen.

Senere samme morgen kan samme Carl I. Hagen innta TV-skjermen på TV2 Nyhetskanalen, og utover dagen få spalteplass, mikrofon- og kameraoppmerksomhet i flere medier, og avvise at han trekker seg som ordførerkandidat. Den muligheten hadde han selvfølgelig mistet dersom han hadde svart utdypende på spørsmål fra Aftenpostens journalist noen timer tidligere.

Er det typisk media å vri på og forvrenge alt alle fra FrP sier? Eller er det en del av strategien overfor egne sympatisører å skape seg mulighet til å bruke dette trumfkortet?

Søndag: Støtter ikke politikken uten å få posisjoner

Søndag 11. september, to dager etter at vi fikk vite om den fullstendige enigheten i FrP om at politikken er viktigere enn posisjoner, kan man lese i VG at FrP mener posisjoner er viktigere enn politikken. Det er totalt uaktuelt å støtte politikken hvis man ikke selv får posisjoner!

Det blir uansett ikke noe borgerlig byråd uten Frp. Så enkelt og greit er det, sier Frps gruppeleder Svenn Kristiansen til VG.

– Hva gjør dere dersom Høyre velger å samarbeide med KrF og Venstre i stedet for dere?

– Da blir det ikke noe borgerlig byråd. De vil få mistillit mot seg i løpet av en måneds tid, sier Kristiansen.

Forundret?

Dette har FrP ment hele tiden. Å kommunisere ulike budskaper fra ulike personer i ulike kanaler om samme sak er en krevende øvelse, men dersom man kan slå i bordet med «media er alltid ute etter oss» eller bare legge på røret hvis det skulle komme kritiske spørsmål, er strategien effektiv.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

 

Mener begge deler

Hva mener FrP om saken? Det kommer an på hva du selv mener. Du finner alltids en FrP-politiker å være enig med.

(Lokale FrP-ledere som mener AP har skyld i terroren, Carl I. Hagen som mener politiet ikke skal bruke mer tid på det, eller Per Sandberg, som mener partiets viktige valgkampbrikke med sin egen strategisk definerte rolle, tar feil, jf Dagbladet.

Eller er det media som alltid skriver feil om hva de viktige brikkene i FrPs nye kommunikasjonsstrategi for valgkampen egentlig mener og sier.)

Faksimile VG.

 

Og hvis du har lyst til å sympatisere med, eller være en av de forfulgte i FrP, som alle andre hele tiden er ute etter å ta, finner du stadig bekreftelser.

Fra VG-artikkel.

Hvis du vil at det skal være slik altså. Det er også mulig å ha en faktabasert tilnærming til politikeres uttalelser, dersom man klarer å legge følelsene for partiet/politikeren til side.

Oppdatert 17. august. Carl I. Hagen innrømmer i VG at han ble korrekt gjengitt. Nå snur han og mener det han ble kritisert for å ikke mene i saken.

Oppdatert 16. august: Sentralstyremedlem og FrPs ordførerkandidat i Trondheim, Kristian Dahlberg Hauge, må fronte et annet budskap enn FrPs ordførerkandidat i Oslo. Hagens retorikk, myntet på Oslo-velgere trekker ikke velgere i Trondheim. Der er FrPs budskap som sendes ut i regionavisen Adresseavisen et helt annet enn på steder der hard innvandringsretorikk forventes å gi velgergevinst.

Liberaleren skriver mer om vinglingen i partiet, uten å avsløre at ulike budskap fra ulike talsmenn til ulike målgrupper i samme sak rett og slett er velgertaktikk.

Adresseavisen skriver også om de ulike synene som kommuniseres fra ulike talsmenn, men heller ikke de ser at når ulike sentralstyremedlemmer og toppkandidater i et ellers striglet parti kommuniserer ganske ulike budskap på ulike steder, kan dette ha sammenheng med hvilke velgergrupper de retter sitt budskap til.

«Innvandring truer ikke norske verdier… Enkelte formuleringer i programmet er uheldige…  Christian Tybring-Gjedde og Per Willy Amundsen har sagt mye de ikke skulle ha sagt om innvandring og som partiet ikke står bak… Er åpen for å motta flere flyktninger…»

Dahlberg Hauges budskap er rettet inn mot å vinne «Høyre-stemmer» i Trondheim. Fra velgere som ikke vil ha et vulgært innpakket budskap. Han skal ha de lyseblå.

Per Sandberg er derimot rettet inn mot å vinne de mange som tidligere har gitt uttrykk for at de sympatiserer med FrPs innvandringsretorikk. Velgere som helst vil ha et vulgært innpakket budskap. Hans ubehagelige rolle er å si nok til å sette i gang assosiasjoner hos disse slik at de lokkes opp fra sofaen og stemmer på Frp, men ikke så mye at de lyseblå som kollega Dahlberg Hauge skal hanke inn skremmes bort av partikollegaen med en annen målgruppe og rolle.

FrP kapret mediadekningen av valgkampåpningen

FrPs ordførerkandidat i Oslo, Carl I. Hagen, kapret raskt hele medie-Norge og fikk fokus på FrP ved sitt utspill om at politiet ikke trenger bruke ressurser på å etterforske Utøya-drapene. I år er valgkampen meget kort, og det gjelder kommunikasjonsstrategisk å få forsider og tid i TV-ruta for å legge til rette for at man selv og partikolleger får slippe til og fortelle hva partiet FrP egentlig mener. Når man selv er i TV-ruta og på forsidene hindrer man jo også politiske konkurrenter i å heller være der og selge inn sitt budskap.

Samtidig har alle signaliserte sympatistemmene til AP åpnet for å bli med å dele en stor kake med sympatistemmer. Noen må jo kunne ha sympati med FrP i stedet for AP, dersom de ser at media hele tiden er ute etter å ta alle i FrP i kjølvannet av terrorhendelsene?

(Oppdatert: 16. august sier Siv Jensen det rett ut i VG: Nå må sympatien med AP bort. Ser man på tidslinjen passer dette utmerket i en kommunikasjonsstrategi der media nå skal ha gått så hardt ut mot FrPs utspill for et par dager siden, slik at en god del velgere nå kan være modne for å heller få sympati med alltid media-forfulgte FrP.)

Når hele medie-Norge har gjengitt ordrett hva han sa, og de leserne/seerne som har lyst til å være enige med ham har svelget agnet, kommer neste akt.

Nå skal de som ikke liker uttalelsen også få sitt. Pluss de som har lyst til å få bekreftet at media alltid er ute etter å «ta oss i FrP». Da uttaler Carl I Hagen, om det godt forhåndsplanlagte og gjennomtenkte utspillet, at det hadde vært smart å ikke si det han altså sa. Pluss at han kan innta offerrollen og si at han ikke sa det han sa, men at media har funnet på det: Jeg blir misforstått. Jeg blir tillagt meninger jeg ikke har. (VG.)

Leser man kun mandagens oppslag i VG, kan det virke som om Carl I. Hagen ikke mener det som media gjenga at han sa på lørdag.

Man kan si mye om Carl I. Hagen, men man kan ikke si at han ikke forstår hvordan media jobber og hvordan politikere kan bruke media til å få fremstilt seg og sitt parti i henhold til planen.

Samme dag som «beklagelsen» er på trykk i VG, har samme Carl I. Hagen et forhåndsplanlagt utspill i NRK der budskapet er: «Jeg står rakrygget for det jeg har sagt og gjort.»

Det kastes ut et snøre hit og et annet dit. Man uttaler seg friskt, blir ordrett sitert, sier man angrer uttalelsene og fremstiller seg (partiet) som den uskyldige hakkekyllingen alle alltid vil ta uansett hva man sier.

Og parallelt har man sendt ut et budskap som av frelste tilhengere skal kunne tolkes som at man selvfølgelig fortsatt står på alt man tidligere har sagt, og som man vet at mange jo er enige i.

 

Gjeter eller offerlam?

Er Carl I. Hagen en solospiller uten mandat fra egen ledelse? Bare en ukjent og uerfaren lokalpolitiker som uttalte seg, ble feil gjengitt og angret på at han ikke skjønte at media er så slemme?

Eller er han en del av partistrategien i denne komprimerte valgkampen der han skal være murbrekkeren som skaffer partiet solid mediefokus fra starten og samtidig mobiliserer sympatistemmer til mediaforfulgte FrP? Det er vel ikke rettferdig at bare AP skal få sympati etter terrorhendelsene når FrP er et like stort offer! (Hmm. Den uttalelsen var ikke så ulik hva Siv Jensen klarte å lire ut av seg på NRK to dager etter terrorbomben i Oslo og nedslaktingen på Utøya. Før hun slapp til for å si at det hun sa, og som media hadde referert, var en misforståelse. (NRK.)

 

Kommunikasjonsstrategi

Yrkespolitikere lever av å få folk til å levere sitt partis stemmeseddel ved valget. Selv om de selv er rikspolitikere eller partiansatte rådgivere (de som egentlig utreder, lager forslag og skaper mye av partipolitikken som de folkevalgte skal bedrive) og ikke har navnet sitt på listen.

Det er statsstøtte pr mottatte stemme til partiene som i all hovedsak finansierer partienes organisasjon, rådgivere, sekretærer, lokaler,  materiell, valgkamp … og eventuell partilønn til partileder og andre tillitsvalgte i toppledelsen ( i tillegg til den lønn/godtgjørelse de gjerne har som folkevalgte offentlig lønnede heltidspolitikere).

Vil man ha maktposisjoner, gjelder det å få flest stemmer. Enten alene eller i koalisjon med andre. Og når man sikter mot nasjonal makt for første gang, er et naturlig trappetrinn å innta maktposisjoner i lokalvalget før, for å kunne snakke i neste valgkamp om at man jo «har bevist at man klarer å styre».

Skal man for eksempel ha ordførerverv i kommunene, er det om å gjøre å bli største parti i sin koalisjon for å kunne møte til forhandlinger med krav om å få ordførerposisjonen. Det mest synlige beviset på at man har lokalpolitisk makt. Nest største parti i gruppen som sammen danner flertall ligger da best an til å få varaordførerposisjonen.

I FrPs tilfelle betyr det gjerne at de må bli større enn Høyre i kommunene de ønsker å få toppverv. De må vinne velgere som ellers kan tenke seg å stemme Høyre (eller AP eller SP) samtidig som de må holde på velgere som mener de andre partiene er for veike på innvandring og integrering.

Det finnes kommunikasjonstricks for politikere som helst ikke vil miste velgere som har en helt annen mening enn dem selv om en sak. Man kan jo kommunisere ulike meninger i ulike medier, til ulike velgergrupper og til ulike tider. Og dersom noen skulle finne på å påpeke at man bedriver dobbeltkommunikasjon er det enkelt å innta en offerrolle og hevde at «media er hele tiden ute etter oss».

Et annet kommunikasjonstricks som enkelte politikere stadig praktiserer når de tvinges til retrett er å gi «liksombeklagelser». Man later som om man beklager noe, men går man til kjernen i uttalelsen og analyserer innholdet i den, blir det gjerne bare tullprat. Kanskje er det en dobbel nektelse, et manglende eller ekstra ord som snur opp ned på det meningsinnholdet man har signalisert. Eller, i muntlige og flyktige medier, ufullstendige setninger. Eller vage beklagelser og etterfølgende forbehold som slår ihjel det man tidligere har sagt. Man mener noe. Man presses til å beklage. Noen sier seg fornøyd. Man benekter at man er presset … og sannelig kan man stå og si at man mener det samme som før, mens en annen i partiet innkasserer gevinst på at man har gått bort fra samme uttalelser. (VG.)

Det gjør ikke noe rent kommunikasjonsstrategisk. De som hører eller leser uttalelsen har gjerne lyst til å forstå (tolke) uttalelsen som at den som har uttalt seg er enige med dem. (På den måten underbygger man jo også at man selv har rett.) Og overfladiske journalister vil ikke diskutere semantikk. De vil ofte servere uttalelsen under tittelen de har fått spilt inn, selv om intervjuobjektet har gitt dem to forhåndsinnøvde fraser uten reell substans fra kommunikasjonsrådgiveren. (En kommunikasjonsrådgiver som igjen ironisk nok kanskje ikke har noen jobb dersom han ikke klarer å produsere gode nok både/og-svar til sine rikspolitikere. Som skal skaffe stemmer til at partiets ukjente lokale marionetter inntar posisjoner lokalt og bidrar til å holde liv i partitoppenes nasjonale maktambisjoner.)

 

Vi vil bli lurt

Menneskehjernen liker enkle forklaringer. De som sympatiserer med et parti har lett for å godta enkle forklaringer fra politikere man identifiserer seg med. Samtidig vil man da skyve bort alle biter i puslespillet som ikke passer inn i det bildet man ønsker å ha.

Dersom én person i partiet man har bestemt seg for å like sier én ting og en annen person sier noe annet, har partiet kastet ut to snører og har dermed større sjanse for å få napp, for å bruke det bildet.

Politikere kan gjerne si ufullstendige setninger, ha motstridende uttalelser eller benytte en debatteknikk der de selv spiller med andre premisser for å løse dagens problemstilling enn andre debattanter. De som har lyst til å være enige får hjelp av sine egne hjerner til å fylle inn hva de egentlig mener.

Ikke tro bare at det er politikerne som lurer deg. Det er eventuelt hjernen din som har lyst til å bli lurt når du vrir og vrenger på politikeres uttalelser, og fjerner ting du ikke liker, for å få bildet av partiet/politikeren til å passe med bildet du selv har lyst til å ha av dem.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:
Min mening – ikke partiets mening.

VL: Fylkesleder i FrP tar permisjon  – som fylkesleder, men satser for fullt som ordførerkandidat for FrP.

Led oss inn i fristelse. Et folkeparti.

Oppdatert 24. oktober: VL: Hareide mest ønsket som ny KrF-leder. VG: Hareide knuser Dagrun Eriksen.

– – – – – – – – – –

Kristelig Folkeparti har fått mange store medieoppslag det siste drøye halvåret. Slik sett har de oppfylt rikspolitikeres drøm: Å være synlige i nyhetsbildet.

Faksimile Vårt Land.

 

Imidlertid har en stor del av oppslagene ikke vært typiske velgerfrierier med profilering av et saksområde de vil bli husket for neste gang stemmeseddelen skal avlegges. Mange oppslag har gjerne vært av typen intern uenighet, strid om veivalg og tildels anonym mediespredd misnøye med henholdsvis leder eller nestleder fra deres respektive tilhengere.

KrF ser ut som de ikke vet hvor de vil. Og nå er det kamp om hvem som skal være  lederen som fører dem dit.

De som måtte tro at KrFs største problem var hvem som er lederen er muligens optimister på partiets vegne. Slik KrF har fremstått og fremstår for velgerne nå er de et usikkert kort på kjerneområder for sine tradisjonelle velgere. Riktignok blir det stadig færre av disse KrF-velgerne, men de er faktisk de eneste velgerne partiet har.

Mer om partiet:

…dog fred er ei det beste.

Merkelig folkeparti.

Å forkaste bekjennelsesparagrafen og åpne for blant annet muslimer i tillitsverv i det som for partiets kjernevelgere ser ut til å fremstå som en tilsynelatende overraskende og toppstyrt offentlig idédugnad om hva partiet egentlig vil, virker ikke som godt politisk håndtverk.

Å droppe «Kristelig» for å bli et «Folkeparti» kan sikkert virke forlokkende for personer med ambisjoner om å ha politikken som levebrød, men planen mangler en viktig ingrediens: Velgere. De som skal utgjøre «folkepartiet».

Hvis «arkitektene» bak fornyelsen av partiet bare hadde kjørt en intern prosess og i det minste fått det til å virke som om grasrota har behandlet og ønsker linjeskiftet, kunne de stått med en samlet grasrot. Kanskje litt avskallet, men tross alt samlet om å bygge noe. Da kunne de startet byggingen og konsentrert seg om profileringsarbeidet. (Oppdatert 7. oktober. VL: KrF-strateger åpner døra for samarbeid med AP.)

  • Nå står de uten en avklart strategi. (Nei, å bli et folkeparti er ingen strategi, det er en drøm uten fundament).
  • De står snart kanskje uten flere av sine sine tradisjonelle kjernesaker, og dermed potensielt uten hittil lojale kjernevelgere.

Man kan sikkert like eller mislike Dagfinn Høybråten som KrF-leder. Etter makt-rusen med KrF i førersetet i Bondevik-regjeringene, et tilsig av velgere på bekostning av koalisjonspartnere, slik storebror i regjering ofte får, sigar-og-rødvin-oppslag som ga bedehuspartiet et skinn av folkelighet, kunne lederen KrF valgte for å stramme inn egen profil igjen virke som det enkelte har prøvd å fremstille ham som: En mørkemann.

Avgående leder Høybråten kan imidlertid om noen år, når kontantstøtten fra partiets storhetstid forsvinner, også komme til å bli husket for det eneste politiske minnesmerket som blir stående etter KrFs siste regjeringsopptreden: Røykeloven.

Den var slett ikke populær blant «folk flest» da den ble innført, men spør i dag, og mørkemannen får ros for sitt politiske mot.

Og der ligger kanskje KrFs største problem i dag: Mangel på mot til å ha klar profil i kontroversielle saker. Med klare svar, enten det ene eller det andre, kan de få lojale tilhengere. Ikke favne alle, men noen. Med diffuse altomfattende løsninger med åpninger i alle retninger står de i fare for å ikke bli førstevalget til særlig mange.

Uten at det kanskje bekymrer velgerne i samme grad som de som vil leve av politikken?

Mer om politikere:

Hvem styrer best?

Glattere politikere.

 

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

 

Mer:

VL: Syversen vil ikke lede KrF. VG: APs homofile stortingspolitiker Anette Trettebergstuen åpner for KrF-samarbeid. 20. oktober: Hans Olav Syversen (KrF) viser at det fortsatt finnes politikere med anstendighet. VL, VG: Lovforslaget fra tre Vestfoldrepresentanter fra AP og SV er et fordekt angrep på FrPs Per Arne Olsen. VG: Martin Kolberg: -AP vil ikke utelukke KrF-samarbeid. TV 2: KrFU-leder Elisabeth Løland: AUF er ingen «drømmedame»… men åpen for samarbeid på enkeltsaker. (Oversatt fra politikerspråk til norsk: De avviser fast forhold, men er åpen for noen one-night-stands.) VG: Nyvalgt AUF-leder Eskil Pedersen: -Vil aldri akseptere regjering med KrF. VL: Fylkesleder krever nye nestledere. Har gått solo uten å sikre forankring i partiets organer. VL: Konservativ KrF-er trekker seg. En reaksjon på forslag om å fjerne bekjennelsesparagrafen. VL, VG: KrF-politikere bryter ut og danner nytt kristelig parti i lederfavoritt Hareides hjemkommune. VL: 12 av 17 fylkesledere vil samarbeide med AP. TV 2: Politisk rådgiver for Ap-statsråd: Et samarbeid med KrF blir over mitt lik. VL: Stortingsrepresentant Kjell Ingolf Ropstad (KrF) utfordrer SV til samarbeid mot høye aborttall. VL: Nestleder Inger Lise Hansen uenig med strategiutvalget som nestleder Dagrun Eriksen har ledet. -Ap et uklokt valg. TV 2: KrF åpner for AP-samarbeid. VG: Tre fylkesledere vil kaste nestleder. Tror Inger Lise Hansen er ferdig. VL: Stortingsrepresentant Øyvind Håbrekke vil ha Eriksen som leder. VL: KrF fremskynder ikke lederprosessen. VL: Inger Lise Hansen: -Jeg har ikke lederambisjoner, men fortsetter gjerne som nestleder. VL: Selbekk tror ikke Høybråten bestemte seg for å ikke stille til flere lederperioder i 2008. VL: KrF-nestleder Eriksen tar gjerne over. VG: Hareide og Syversen favoritter i lederkampen. VL: Frank Aarebrot tror Hareide tar over.  TV 2: Hansen roser Høybråten for hans jobb for KrF.

Grasrota mot ledelsen i FrP

Media har fokusert på kampen om plass i sentralstyret i FrP mellom Terje Søviknes og Bård Hoksrud.

(Oppdatert 25. april: VG: Søviknes ble ikke innvalgt i sentralstyret.
Vårt Land: Søviknes rammes av gammel synd -Stemte for bompenger.

Et annet utslag av kollisjonen mellom maktens ansvarlighet og opposisjonens populistiske handlingsrom: Siv ber FrP bli mer maktkåte, Carl I. ber FrP bli mer opprørske.)

På flere måter kan dette sees på som en kamp mellom «grasrota» og «ledelsen» i FrP. Selvfølgelig med noen forbehold, da hverken grasrota eller ledelsen er entydig for eller mot den ene eller andre kandidaten og det tilhørende resolusjonsforslaget som skal samle støtte til opponenten, stortingsrepresentant Bård Hoksrud.

Fra frp.no

Utad signaliseres dette fra opprørernes side som en kamp om prinsipper: Bompenger og eiendomsskatt er ikke under noen omstendigheter aktuelt.

Det ligger nok mer bak. En side er strategi. Liberaleren skriver interessant om det, relatert til Arbeiderpartiets veivalg i 1920-årene, så det lar jeg ligge.

En annen side er mer tabloidmedievennlig. Terje Søviknes gjorde for ni år siden noe som så mange andre politikere i både FrP og andre partier gjør; gikk til sengs med en «underordnet» på et partiarrangement.

I motsetning til hva de fleste andre opplever, så havnet saken i riksmedia. Det har nok sammenheng med at han var nestleder og hva media kalte «FrPs kronprins».

Episoden i 2001 skjedde på et FPU-arrangement i Langesund, i Bamble i Telemark. Bård Hoksrud, som nå er lansert som motkandidat, kommer fra Bamble, og var FPU-formann da episoden skjedde. Neppe tilfeldig. Noen vil spille på alle strenger de kan finne for å ramme Terje Søviknes og ledelsen.

Avdøde Jon I. Alvheim var kanskje den største garantisten mot å rehabilitere Terje Søviknes ved å ta ham inn i sentralstyret igjen. Alvheim var tilfeldigvis også stortingsrepresentant fra Telemark, som Bård Hoksrud er nå.

Resolusjonen er det overfladiske angrepet på partiledelsen og deres kandidat. Selv om ingen av arkitektene bak opponentenes forslag sikkert vil risikere å stå frem med den andre delen av kritikken mot Siv Jensen/ledelsen og deres kandidat, så får de ikke uventet den sikkert tilsiktede hjelp til å rippe opp i Jensens opptreden etter Søviknes-episoden. (Mer om håndteringen den gang i denne interessante bloggen.)

Et ballespark til Siv Jensen og hennes krets, fra de som står bak de som er blitt satt til å fronte opposisjonen, regner jeg med. Ikke stortingsrepresentantene Kenneth Svendsen og Kari Kjønaas Kjos, men kanskje noen av de andre i fylkene som står bak resolusjonen.

  • Vi får kanskje aldri vite hvem, men jeg blir ikke overrasket over om noen som selv føler seg underakseptert av ledelsen, er en av arkitektene bak noe av formen på «grasrot-opprøret» som er kamuflert som en prinsipiell motstand mot bompenger og eiendomsskatt. (Da antagelig noen som ikke selv er i maktposisjon og synes ledelsen kanskje gir for mye ros til de som er i posisjon og for lite til seg selv, som er utenfor flertallsmakt, men standhaftig?)

At representanter for lokallaget til Bård Hoksrud stemte for eiendomsskatt få dager før landsmøtet, viser at «grasrotopprøret» ikke nødvendigvis er fundert på så god kontakt med grasrota.

Leter man så finner man kanskje også flere eksempler i forslagsstillernes egne fylker der noen har stemt for eiendomsskatt, eller kanskje til og med bompenger, uten at deres eget fylkeslag har gjort noe for å få dem ekskludert.

Ønsker egentlig forslagsstillerne at sentralstyret (ledelsen/Siv Jensen) skal sørge for å  ekskludere for eksempel Bård Hoksruds støttespillere i eget lokallag, uten å høre på lokallag og fylkeslag? Det tviler jeg på.

Det kunne vært interessant å spørre lederne i de ulike fylkeslagene om det for å se hva som egentlig er substansen i det såkalte «grasrotopprøret».

Faksimile VG.

Det kan bli jevnt.

Følgende ti fylkeslag står bak resolusjonsforslag nummer 4: «Fremskrittspartiets program ligger fast, » som pålegger sentralstyret å «sørge for at alvorlige brudd på partiprogrammet får konsekvenser for de det måtte gjelde». (Tallet viser antall delegater):

Aust-Agder 5, Buskerud 10, Telemark 7, Østfold 10, Akershus 17, Oppland 8, Hedmark 9, Sør-Trøndelag 11, Finnmark 6, Nordland 11. Tilsammen 94 delegater.

Følgende ni fylkeslag står ikke oppført som forslagsstillere bak forslaget:

Oslo 18, Vestfold 8, Vest-Agder 6, Rogaland 14, Hordaland 16, Sogn og Fjordane 6, Møre og Romsdal 10, Nord-Trøndelag 7, Troms 8. Tilsammen har de 93 delegater.

Man kan anta at ledelsen har et flertall blant de øvrige 47 delegatene, fra sentralstyret, stortingsgruppen og FPU. Tilsammen er det 234 delegater med stemmerett.

Nå er dette selvfølgelig ikke så enkelt som at man bare kan regne sammen delegatene på denne måten.

Hvis man forutsetter at delegatene ikke har bundet mandat (altså at de ikke er tvunget til å følge flertallets vedtak i eget fylkeslag), så kan det være både tilhengere og motstandere av resolusjonen blant forslagsstiller-fylkenes delegater, men tilhengerne er i flertall i det enkelte fylke. Det kan også være ulikt i de andre fylkene.

I tillegg kan det være en blanding av

  • prinsipper
  • motstand mot personen Terje Søviknes
  • og ønsket om å gi ledelsen et ballespark.

Møre og Romsdal har for eksempel ikke stilt seg bak resolusjonsforslaget , men i følge Sunnmørsposten vil Møre-delegasjonen støtte dem som vil hindre at Os-ordføreren blir valgt inn i Frps sentralstyre. «De vil stoppe Søviknes sitt rikspolitiske comeback tross at han har bred støtte i partiledelsen.»

Et utfall kan også bli at resolusjonen ikke blir realitetsbehandlet. Valg til sentralstyret foregår nemlig før lunsj på søndag, mens resolusjonsbehandlingen ikke skjer før etter lunsj.

Og da kan hensikten være oppnådd, uten at forslagsstillerne er nødt til å stå for et forslag som gir sentralstyret en plikt som forslagstillerne egentlig ikke vil gi dem: Plikt til å overstyre lokallag og fylkeslag ved å ta initiativ i eksklusjonsprosesser?

I dag er det lokallagene/fylkeslagene som har makt/plikt til å starte eksklusjonsprosesser mot FrP-ere som stemmer for bompenger og eiendomsskatt i kommunestyrer, og ikke sentralstyret.

Per Sandberg leder komiteen som skal anbefale hvilken skjebne resolusjonsforslagene får. Da må man ikke bli overrasket når han sier det samme til landsmøtet som han sa til slutt i artikkelen i Dagsavisen.

Er dette virkelig et «grasrotopprør» for å få ledelsen til å overstyre grasrota i partiet i eksklusjonssaker, og kaste ut alle som sentralstyret etter eget skjønn ikke ønsker å ha på laget lenger, eller har opprørerne bare vært taktikere?

Uten at media har gjennomskuet dem, og stilt kritiske spørsmål selvfølgelig.

God timing: Et oppslag om at et lokallag i Hoksruds fylke gikk mot bompenger og sto på prinsipplinjen, ble presentert på frp.no under landsmøtet.

En ordfører i Søviknes’ fylke støtter pragmatikerlinjen (NRK).

[polldaddy poll=3102505]

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 21. april.

  1. Førerkort – ingen lek for barn.
  2. De som gir alt.
  3. Ulikhet for loven.
  4. DU får regninga for askeproblemene.
  5. Flere synder.

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

TV 2: Hoksrud valgt. Søviknes vraket.

TV 2: FrP-kompromiss om bompenger.

Vårt Land: Bom-nederlag for Søviknes.

TV 2: Søviknes: Jeg er ydmyk og takknemlig.

TV 2: Amerikansk frihetskjemper på FrP-landsmøtet.

Folkelige og populære Bjarne Brøndbo (AP-medlem) er innleid som toastmaster av FrP.

Vårt Land: Hagen skyter på eget parti.

TV 2: Folk forventer regjeringsskifte.

VG: Siv Jensen hever kniven: Hvor er du Arne Strand.

…dog fred er ei det beste

Bjørnstjerne Bjørnson valgte seg april. Inger Lise Hansen valgte seg en annen måned, men det hadde nok ikke gjort særlig forskjell om hun hadde ventet til april. Rabalder ville det ha blitt allikevel. Slik blir det ofte når meningsbrytning, tro og tvil erstattes av en religiøs skråsikkerhet. KrF-menigheten kan mistenkes å være preget av det siste.

Utsnitt fra dikt.org

Bjørnstjerne Bjørnson var en forfatter og samfunnsdebattant som begeistret, forlystet og forarget i sin samtid. Nasjonsbyggeren og forfatteren av Norges nasjonalsang ble til og med tiltalt for høyforræderi på grunn av sine politiske oppfatninger. Det er dypt urettferdig å sammenligne KrF med nasjonen Norge og Inger Lise Hansen med Bjørnson. Allikevel spørs det om det er hun som har strofen ettertiden kan nynne, bare de finner en fengende melodi.

Om man hylles som en modig og ærerik helt, eller stemples og skjelles ut som en svikefull forræder, kommer an på hvem som har makt til å definere det.

Også på Bjørnsons tid var det slik at de som hadde makta ikke alltid hadde rett, men de hadde makt til å rett. Det siste har Dagfinn Høybråten og hans støttespillere også. Det betyr ikke at de har rett.

Selv om Høybråten-siden måtte finne på å bruke sin makt i det stille til å prøve å holde liv i Kristelig Folkeparti, så er det ikke sikkert de får rett. En redningsaksjon med kunstig åndedrett og ikke tilstrekkelig fornyelse i en visnende organisasjon kan vise seg å heller bli en sikker vei til begravelse.

Det er slett ikke slik at popularitet kan måles i antall mennesker som kommer i begravelsen, men sammenligningen med velgertallene til et folkeparti er fristende.

Så mange som  75 000 skal ha kommet i Bjørnstjerne Bjørnsons begravelse. Det tilsvarer 3,18 prosent av innbyggertallet i Norge i 1910.

Til sammenligning fikk KrF 148 748 stemmer ved stortingsvalget i 2009. Det tilsvarer 3,07 prosent av innbyggertallet i Norge (pr 1. oktober 2009). Nå var det riktignok ikke begravelsen til KrF, eller … man bør vel ikke være for bastant. Det var i alle fall ikke annonsert som KrFs begravelse.

Skjønt, den debatten ledende tillitsvalgte fører i media kan tyde på at noen vil begrave det partiet som stilte til valg i 2009 og erstatte det med et slags folkeparti.

I den grad partier kan kalles nettopp «Folkeparti», eller for den saks skyld «parti», så har de vokst frem nedenfra, fra grasrota. KrFs grasrøtter er skrantende, men det er alt de har. Hvis fornyelsen, foryngelsen og «folkepartifiseringen» blir oppfattet som for drastisk for mange av de nærmest «religiøst skråsikre» i partimenigheten på grasrota, så finnes det «mer karismatiske menigheter» som kan fremstå mer som helter enn forrædere hvis skråsikker tro er fasiten.

Selv om bekjennelseskravet skal bort, kan det sikkert hjelpe menigheten å ha tro på et liv etter døden også for tidligere Kristelig Folkeparti. Noen tror kanskje partiet er uunnværlig?

Var det ikke Einar Førde som sa at kirkegårdene er fulle av folk som ikke er uunnværlige? Bjørnson ligger forøvrig på Vår Frelsers gravlund.

Tidligere innlegg om saken: Merkelig folkeparti.

 

Mest lest på Norske forhold siste to uker, pr 7. februar.

1. Se uværets herjinger.

2. Systemet oppmuntrer til juks.

3. Hvem skal beskyttes?

4. Morsom overskrift.

5. Strengere straffer.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Vårt Land: Ønsker partikontoret til Vestlandet. Nærmere de som har partiet i «ryggmargen».

Vårt Land, VG: Nestleder Hansen ble ikke invitert til strategiseminar i høst.

VG, Vårt Land: Høybråten advarer mot å kaste Hansen. VG: Advarer mot å stikke fra KrF. Vårt Land: Flertall av leserne vil fjerne bekjennelseskravet. Vårt Land: Hansen har fått fanklubber. Vårt Land: With ut mot Hansen for «pol i hver kommune». Vårt Land: Ottar Brox advarer KrF mot å bli for lik de andre. Vårt Land: Veteranar glade for debatt om vedkjenningsplikta i KrF.

Vårt Land, VG, TV 2: Bondevik mener Hansen har gjort KrF en tjeneste.

Vårt Land: Inger Lise Hansen trekker Taliban-sammenligning inn i KrF-striden. VG: Mener Hareide er KrF-stridens vinner. TV 2: KrF raser nedover på kommunemåling. Vårt Land: En godt planlagt kampanje mot Høybråten.

 

Merkelig folkeparti

Oppdatert 10. februar. VG: Sponheim spår politisk død for sentrum.

9. februar. (SP ønsker styrket sentrum. Regjeringens hestehandlere trenger spillerom, og fisker mot et «sentrum» der KrF og V kjemper mot sperregrensen.)

– – –

Kristelig Folkeparti er i krise og leter etter veien videre. Veien videre til hva, kan man spørre. Hva vil de oppnå? Hvilken retning vil de gå?

Partiets lokalpolitikerkonferanse ga ingen klare svar i så måte. Tvert i mot kan de ha skapt usikkerhet i den lille rest av kjernevelgere som er igjen.

Og det sier mye om hva KrFs største problemer er:

  • De har ingen andre visjoner enn drømmen om mangedoblet oppslutning.
  • De fabler om et sterkt sentrum som ikke eksisterer.
  • Ledelsen ser ut til å virre i blinde og sende samarbeidssignaler i ulike retninger samtidig.
  • I tillegg har de ingen saker som fenger i et omfang at det kan omtales som et folkeparti og ikke en splittet sekt.

Den ene nestlederen forteller i en partipressekonferanse at de drøfter venstresving. Samtidig åpner de for FrP-samarbeid. Enten den ene retningen eller den stikk motsatte. Hva konklusjonen kan bli, virker å være helt åpent.

Den andre nestlederen skaper sjokk blant partikolleger og velgere ved å lansere skrinlegging av en rekke av partiets forutsigbare kjernesaker. Partiets motstand mot homofile ekteskap:

Faksimile fra VG.

Partiets Israel-forsvar:

Faksimile fra TV2.no

Og flere andre saker.

Det er tvilsomt at det kan være soloutspill. Mer sannsynlig står flere med henne bak ønsket om å leve opp til navnet og bli et «Folkeparti» med 10-15 prosent oppslutning. De vet bare ikke helt hvordan, annet enn at de tror de må vrake mye av det som skaffer dagens velgere, som kan identifiseres med første del av navnet «Kristelig»?

Det virker som om en samlet partiledelse åpner for å vrake bekjennelseskravet. Man trenger ikke være «kristelig» for å få verv i partiet. Dette må forstås som å primært være rettet mot muslimer.

Samtidig sender andre i partiet stikk motsatte signaler ved å gå offensivt ut i den betente Muhammed-karikaturdebatten.

KrF drømmer om et sterkt sentrum, men hva er sentrum egentlig? Er visjonen å være midt i mellom blokkene som har egne klare meninger?

Hva mener du, sentrumspolitiker? Jeg mener midt i mellom AP og H/FrP, uansett hva de måtte mene. Jeg står i midten. Vått eller tørt, varmt eller kaldt, sosialist eller liberalist, stat eller individ, monopol eller valgfrihet, offentlig eller privat ansvar … Sentrum er hverken det ene eller det andre, men i midten … Der omtrent ingen velgere er.

Kristelig Folkeparti gjorde sitt dårligste stortingsvalg i 2009, med 5,5 prosent oppslutning. Dagfinn Høybråten ser ut til å sitte trygt. I motsetning til forgjengeren Valgerd Svarstad Haugland, som måtte gå i 2004 etter et katastrofalt dårlig lokalvalg i 2003 med 6,4 prosent. Ble Valgerd kastet i en uvant bakrus etter at kontantstøtten og regjeringsmakt ga 13,7 % – 9,3 % og 12,4 % i valgene fra 1997 til 2001?

KrF trodde(!) kanskje de hadde vinneroppskriften, og var et folkeparti, men at det var lederen det var noe galt med?

Det KrF først og fremst mangler er ikke en god leder. (Oppdatert: Dette må ikke tolkes som et forsvar av Høybråten som beste lederemne i KrF. Vårt Land, VG: KrFU-leder spår debatt om Høybråtens framtid. TV 2: Vil skifte ut Høybråten.)

Partier har fått oppslutning til tross for sine ledere tidligere. Frem til nå kunne noen kanskje tro at partiet kun trengte en fengende sak å profilere.

Etter de siste utspillene bør det være åpenbart at partiet mangler mer enn det.

De mangler en begrunnelse for sin egen eksistens, en visjon og en tro på hva de vil og hvorfor.

Bortsett fra det er de tydelige på at de gjerne vil ha makt. Sammen med hvem som helst. Og de er villige til å ofre hva som helst, også Kristelig, for å bli et Folkeparti.

Det har de egentlig aldri vært. KrF var et lokalt fenomen fra starten i 1933. Først i 1945 ble de landsdekkende. Allikevel har partiet stått sterkest blant velgerne i et belte fra Agderfylkene til Møre og Romsdal. Å forkaste dem, deres kjernesaker og samarbeidspreferanser for å prøve å tiltrekke seg «ikke-KrF-ere» andre steder, virker som et risikabelt prosjekt, men overrasket er jeg ikke.

Det kunne vært lettere å lede KrF etter kontantstøtte-Bondevik dersom det var mer åpenbart for ledelsen hva som gjorde at KrF kunne fremstå i enkeltes øyne som et «folkeparti». Statsminister Bondevik klarte å gjøre SP og Venstre til taperne i samarbeidet, samtidig som KrF tok hele styringsgevinsten.

Kjell Magne Bondevik var aldri leder i et folkeparti. De hadde en sak som fenget utover menigheten, svake samarbeidspartnere og en heldig fordeling av stemmer som umuliggjorde flertallsstøtte til en annen regjering.

36,9 Jagland ga også en uventet drahjelp fra et AP som kanskje må tilbake til 1920-tallet for å finne samme vilje til å ikke ta makt.

Kristelig Folkeparti fremstår mer som et Merkelig Folkeparti, men mer Merkelig enn Folkeparti.

 

Mest lest på Norske forhold siste to dager, pr 2. februar.

1. Rett fokus.

2. Mot normalt.

3. Merkelig folkeparti.

4. Skandalen vokser, men følges det opp?

5. En ny Hamrén.

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

TV 2: Høybråten: -Hadde vært best om jeg ble informert først. TV 2: Høybråten snakker om KrF-bråket. Vårt Land: Professor Ottestad tror KrF går i oppløsning. Vårt Land: Ber Austnes bli. Vårt Land: «Bordbønn-Austnes» gir seg i KrF. TV 2: Hansen: -Aldri god timing. VG: KrF-politikere mener Hansens utspill var en tabbe. TV 2: Ut av KrF og inn i FrP på grunn av Israelsyn. TV 2: Slår ring rundt Inger Lise Hansen. Vårt Land: Kristin Aase med sterk støtte til Inger Lise Hansen. TV 2: KrF-ordførere vil kaste Hansen. TV 2: KrF-Hansen angrer ikke kontroversielle utspill. Vårt Land, VG: Partihistoriker tror nestleder Hansen bevisst kan ha satt partikarrieren på spill.