Klær og vær frifinnelsesgrunn ved påkjørsel?

Nylig ble en 23 år gammel mann frifunnet i retten for å ha kjørt på en 17 år gammel jente som krysset et fotgjengerfelt en søndagskveld i november i fjor. Grunnen til frifinnelsen i Asker og Bærum tingrett var at den påkjørte hadde mørkegrå eller sorte klær og holdt en svart paraply over hodet.

Budstikka Sjåfør frifunnet

Faksimile: Budstikka.

Retten legger i dommen til grunn at «på ulykkestidspunktet var det dårlig sikt, mørkt, styrtregn og nylagt svart asfalt som absorberte lyset. Fotgjengerovergangen var markert med skilt som i henhold til bilder tatt relativt umiddelbart etter ulykken, ga en sjenerende refleks fra billysene. En lykt på hver side av fotgjengerfeltet ga et svakt skinn i asfalten.»

Under disse forholdene var fotgjengeren så vanskelig å se at sjåføren sikkert hadde kunne kommet til å kjørt på henne dersom han hadde kjørt enda saktere også, bemerker retten.

Ulykken kunne sannsynligvis ha inntruffet selv om sjåføren hadde kjørt saktere, med unntak for at fornærmede i det konkrete tilfellet sannsynligvis ville ha rukket å komme seg over i gangfeltet, hvis farten hadde vært lavere. En noe lavere fart ville imidlertid neppe i seg selv ført til at sjåførene hadde sett fornærmede i gangfeltet.

(Red anm: I dommen står det faktisk «sjåførene«.)

Det nevnes i domsvurderingen også at tiltalte er yrkessjåfør, at han er godt kjent på stedet, og – direkte sitert: «hadde fulle lys også fjernlys samt tilleggslys og gode vindusvisker.» (Red anm: Retten skriver faktisk «gode vindusvisker«.)

Det nevnes også at sjåføren kjørte under fartsgrensen, som var på 40 kilometer i timen.

Eller strengt tatt skriver vel ikke retten at fartsgrensen på stedet var 40 km/t. I dommen skriver de faktisk: «Farten på stedet var 40 km i timen og tiltalte kjørte på ulykkestidspunktet under lovlig hastighet, angitt til mellom 30 og 40 km i timen.»

Det kan i den tenderende til overfladiske domsvurderingen lett oppfattes som om retten deler en utbredt oppfatning blant milde fartssyndere om at skiltet fartsgrense nærmest betyr påbudt eller riktig fart uansett forhold.

Aktor prøvde å få frem at under de spesielt dårlige siktforholdene på stedet var kanskje også det tiltalte erkjenner å ha kjørt i for høy fart, men det ville ikke retten høre på.

Dommen er, for å si det mildt, interessant. At dommer Nina Mår, som har skrevet dommen, og de to meddommerne Elisabeth Sageng og Andreas Litland, som enstemmig har tilsluttet seg samme dom, også ser ut til å ha slurvet litt i behandlingen kan kanskje tale for at aktor kommer til å anke?

Her er det tildels uklart om retten faktisk har forstått forskjellen på uaktsomhet og uoppmerksomhet når de argumenterer slik:

Aktor har hevdet at nevnte kjøreforhold tilsier at en fart ned mot 30 kilometer i timen i seg selv er uaktsom. Retten kan ikke se at så er tilfellet. Det er ikke ført bevis for, og heller ikke påberopt, at tiltalte var uoppmerksom eller hadde oppmerksomheten rettet mot et annet sted på ulykkestidspunktet. Så langt retten kan se er tiltalen tatt ut fordi fornærmede ble påkjørt, og fordi tiltalte etter politiets oppfatning, alene av den grunn må ha kjørt fortere enn aktsomhet tilsier. Retten er ikke enig i det.

Når retten bruker følgende formulering, uten å senere gå nærmere inn på om sjåføren gjorde tilstrekkelig til at det «ikke kan oppstå fare», kan dette sikkert lett tolkes/overtolkes(?) som et infamt angrep på fornærmede. Om enn utilsiktet. Hun hadde jo mørke klær og paraply og var dermed vanskelig å se. Det kan i alle fall lett tolkes som en indirekte ansvarliggjøring av den påkjørte, selv om de skriver at de ikke har vurdert det.

Aktsomhetsplikten i vegtrafikkloven § 3 ble endret i 1991 slik at den også pålegger trafikantene å opptre slik at det «ikke kan oppstå fare.» Retten finner ikke grunn til å ta stilling til om fornærmede har overholdt aktsomhetsplikten.

Når retten senere tilsidesetter sakens kjerne, selve aktsomhetskravet til sjåføren, på en nesten flaut arrogant, overfladisk måte, ber de nærmest igjen om at aktoratet anker saken.

I ettertid vurdert burde tiltalte ha stoppet forut for fotgjengerfeltet for å forsikre seg om at det ikke var fotgjengere i feltet da han passerte dette. Det gjorde han ikke. Retten kan imidlertid ikke se at aktsomhetsnormen er så streng at utelatelsen er en overtredelse av vegtrafikkloven § 3.

… aktsomhetsnormen [skal] ta utgangspunkt i kravene til aktsomhet på ulykkestidspunktet og ikke i etterpåklokskapens lys.

Dommen er tildels overfladisk og slurvete drøftet/skrevet, gir som resultat en håpløs rettssituasjon for fotgjengere og kan være ødeleggende når det gjelder å få (særlig) unge sjåfører med avvikende risikooppfatning til å forstå sitt store ansvar når de sitter bak rattet. Siktforholdene var altså så dårlige at sjåføren, vurdert i ettertid, burde stoppet foran fotgjengerfeltet for å forsikre seg om at det ikke allerede var noen som kom gående ute i veien, men fotgjengeren hadde valgt feil farge på klærne og brukte paraply når det regnet. Da skal sjåførene som hovedregel slippe å bremse enda mer ned og automatisk gå fri dersom det ender med personskade?

Tilfeldigvis hadde Budstikka samme dag som oppslaget om denne dommen også oppslag om en annen ulykke. En 8 år gammel gutt ble også påkjørt i et fotgjengerfelt. Den første bilen han så stoppet, så gutten begynte å gå over med sykkelen sin. Neste bil stoppet ikke før gutten var påkjørt.

Ifølge politiets uttalelse til media, var det ingen alvorlige skader.

«– Det er ikke snakk om alvorlige skader, kun en kraftig hjernerystelse og kul i pannen. Han har ikke brukket noe, sa operasjonsleder Marlow Grandalen i politiet til Budstikka.»

Nå viste det seg i ettertid at skadene var mye verre. Gutten hadde pådratt seg en diffus hjerneskade og foreldrene måtte lære ham opp fra nyfødtstadiet igjen, mate ham i sonde og lære ham å snakke.

Både foreldre og  andre ønsker lavere fartsgrense på stedet, senket fra 50 til 40 km/t, samt hevet fotgjengerfelt som fysisk tvinger ned farten, men det er ikke enkelt.

– Det skjer dessverre en del uhell i gangfelt. Det som er et generelt problem er at det ikke nødvendigvis er et sikkerhetstiltak. Det er mer et fremkommelighetstiltak. Det er et dilemma. Fotgjengeroverganger er noe av det vanskeligste vi jobber med, og så vanskelig å forklare. Folk tror de er trygge, sier Marita Birkeland [seksjonsleder i Vegvesenet til Budstikka.]

Statens vegvesen har et poeng når de fremhever at fotgjengeroverganger kan skape falsk trygghet. Løsningen er ikke dermed nødvendigvis, som det har vært snakket om i mange år i diverse trafikksikkerhetsfora, å fjerne fotgjengeroverganger. Da overlater man noen spørsmål om myke trafikanters liv og helse til hver enkelt sjåførs dagsform og private oppfatning av hva som er aktsomt nok når det er barn som krysser veien, i lyse eller mørke klær, en maikveld eller en novemberkveld, i sol eller regn etc.

– – –

Rettens frifinnelse av den 23-årige yrkessjåføren i den først nevnte saken bygger på en antagelse av et visst slingringsmonn for å skade andre i trafikken uten å måtte stilles til ansvar, fordi uhell kan skje selv om man er aktsom. Ville retten ha havnet på samme konklusjon dersom yrkessjåføren hadde kommet kjørende i lastebilen sin, og ikke privatbilen, med et verre skadeutfall? Hva om fotgjengeren ikke hadde vært ved så god helse og ikke hadde tålt påkjenningen? Var det det tilfeldigvis relativt milde skadeutfallet som påvirket retten til å bedømme aktsomheten som god nok?

Spørsmålet er i hvilken grad aktsomhetskravet i vegtrafikklovens § 3 skal ligge på en sjåfør i motorkjøretøy under spesielt dårlige siktforhold når denne eventuelt risikerer å møte myke trafikanter i et fotgjengerfelt. Det kan være barn, svaksynte, folk med svekkelser som nedsetter både sanser og dømmekraft, folk som ikke har fått mulighet til å tilegne seg sjåførkompetanse og som heller ikke har kognitive evner eller modenhet til å vurdere fare og aktsomhet på noe i nærheten av så god måte som man vel som minimum må forvente av en autorisert sjåfør som lever av å kjøre bil?

Annonser

Fakta – ikke følelser

Hva er riktig straffenivå for den type opptreden i trafikken som ble utvist av ulykkessjåføren i Susanne Auke -saken?

Påtalemyndigheten har bestemt seg for å anke dommen fra tingretten, der sjåføren slapp erstatningskrav, fikk 30 dager betinget fengsel og et og et halvt år kjørenekt. Fratrukket et halvt år med inndratt førerkort betyr det at hun kan kjøre på veiene igjen om et år.

At påtalemyndigheten anker er et godt tegn for myke trafikanter som ferdes i Norge.

Faksimile VG.

Mer om dommen: Ikke lett å forstå.

At Drammen tingrett ikke dømte sjåføren til å betale erstatning til offeret er forsåvidt greit og forståelig i denne saken, da de som representerer offerets side har gitt uttrykk for meget forsonlige og tilgivende syn overfor sjåføren. Offerets side har selvfølgelig lov til å føle, mene og gi uttrykk for det.

En parts følelser i en slik sak må imidlertid ikke være ledende for det som eventuelt kan etableres av rettspraksis på et område.

Man må gjerne mene at også sjåføren har hatt det tungt. Det stemmer sikkert også, men følelser må skilles fra fakta og hva dommen bidrar til å etablere av straffenivå for ettertiden i lignende saker.

Signalet til andre sjåfører av en mild dom blir at aktsomhetskravet, og kravet om å varsle når man vet at en alvorlig ulykke er skjedd, settes veldig lavt. Det igjen kan være et bidrag til at mange andre påføres skader og lidelser i trafikken, eller i verste fall mister livet fordi aktsomhetskravet til sjåfører er blitt så lavt.

[polldaddy poll=3555501]

Mer om: Plagsomme fotgjengere?

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank


Mer:

Annonser

Livet ditt er lite verdt

Uaktsomhet og grove feilvurderinger foretatt av offentlig ansatte skal fremdeles få foregå uten at de offentlig ansatte eller etaten kan straffes og uten at det skal foreligge erstatningsansvar.

Når kravet til skyld er definert som grovt uaktsomt, skal det mye mer til enn om skyldkravet bare er å ha vært uaktsom.

Vil vi kunne få flere saker med grove feilvurderinger der noen mister livet, men uten at den offentlige etaten som hadde ansvaret kan stilles til ansvar?

Faksimile VG.

Staten kan spare mye penger på å skyve krevende oppgaver over på etater og kommuner uten ansvarsfølelse nok og uten kompetanse eller prioriteringsevne nok til å skjøtte sine plikter så godt at vanlige kvinner og menn ikke dør mens de tror det offentlige ordner opp.

Det skal fortsatt kunne være dødstraff for å stole på at offentlig ansatte gjør jobben sin på forsvarlig vis. Og fortsatt skal det være straffefritt for offentlig ansatte og offentlige organer å ikke bry seg tilstrekkelig om sine plikter og innbyggernes rettigheter.

Det har politikerne bestemt. Det er de som gir rammene retten forholder seg innenfor. (Med forbehold om at rettens utfall blir stående.) Inntil Stortinget bestemmer annerledes, vil dine rettigheter og i verste fall livet ditt være like lite verdt målt opp mot enkelte tilfeller av grove feilvurderinger foretatt av skjermede offentlig ansatte.

PS: Skulle en administrasjonssjef/rådmann i en kommune frykte for at det kan bli avslørt grove feilvurderinger som han har ansvar for, så har rådmenn et trumfkort. De bestemmer selv både hvordan de vil ta vare på dokumentasjonen/arkivene og hvordan de vil kontrollere seg selv.

PS: De som tror at tilsyn fra statlige Riksarkivaren og Helsetilsynet er en garanti mot dokumentasjonstap og rettighetsbrudd i kommunene, burde heller tro på julenissen. Han kommer i det minste en gang i året!

Mer: Feil på feil i kommuner.

[polldaddy poll=3949393]

Mer om rettighetsbrudd:

Mer om:

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer:

Annonser

Plagsomme fotgjengere?

«Når skal de jævla fotgjengerne begynne å se seg for». Av og til kan man høre eller lese lignende utsagn.

«Hvor mange skal egentlig bli ihjelkjørt i gangfelt før fotgjengerne våkner?» kan man lese i VGDebatt, VGs bidrag til samfunnsdebatten. Utsagnet kan være en god illustrasjon på hvordan enkelte ser på fotgjengere; som en plage for bilistene og som de skyldige når det skjer ulykker. Jeg er ikke helt enig i et slikt utgangspunkt.

Faksimile fra VGDebatt.

Faksimile fra VGDebatt.

(I artikkelen debatten bygger på, kan man forøvrig lese at politiet mistenker uaktsom kjøring.)

Årlig er det rundt 800 personskader i trafikkulykker med fotgjengere (SSB). Gjennomsnittet for de siste ti år er 33 årlige fotgjengerdødsfall. Tall for nestenulykker finnes ikke, men mange har vel opplevd/sett/hørt kraftige oppbremsinger før bilen møtte fotgjengeren?

«Lekende barn» og «fotgjengere man ikke ser» er hva norske bilister frykter mest, i følge en undersøkelse utført av TrygVesta (mer her). Dette resultatet kan tolkes på flere måter: En er å tolke det som at norske bilister i stor grad er oppmerksomme på faren de utgjør for fotgjengerne. En annen måte er å tolke det som at fotgjengerne er en fare for bilistene og kan påføre både bremseslitasje, dekkslitasje og flekker/bulker. Dessverre virker det ikke som om alle bilistene er i første kategori, selv om de aller fleste kanskje er det.

Er det slik at enkelte med førerkort nedvurderer sitt eget ansvar som bilfører og legger mer skyld på andre? Enten det er politikerne, vegmyndighetene, brøyte- eller strøbilsjåføren, andre bilister som kjører for seint eller for dårlig, eller fotgjengere som ikke tar hensyn til bilisten. En bilist som kanskje har mye annet å tenke på enn å måtte følge med på fotgjengere og andre i trafikken hele tiden: Mobiltelefon, musikkanlegg, mat/drikke, sminke, plukke seg i nesen, lese avisen eller dokumenter, mate ungene, klø bikkja, …

Som bilist har man fått en rettighet til å kjøre bil, under forutsetning at man forholder seg til de til enhver tid gjeldende trafikkregler. Selv om Vegtrafikklovens § 3, grunnregler for trafikk sier at «Enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret» så innebærer ikke det at bilfører og fotgjenger har likt ansvar ved en påkjørsel. Uten å forhåndsdømme så har tyngre trafikant generelt forholdsmessig mer å måtte ta hensyn til enn en myk trafikant. Også fordi tyngre trafikant påfører andre større fare ved å ferdes i trafikken.

Det er også slik at det kreves både teoretisk og praktisk prøve, i tillegg til å oppfylle medisinske og vandelsmessige krav for å få lov til å føre bil m.m. Det er ingen tilsvarende krav for å få lov til å være fotgjenger. Man kan være både barn, senil, full, dum, sløv, blind, utilregnelig, mørklagt m.m. som fotgjenger uten at det gir noen bilister rett til å kjøre på dem hverken i eller utenfor fotgjengerfelt. Uansett hvor dårlig fotgjengeren har sett seg for.

På den annen side så kan fotgjengere hjelpe bilistene til å tidligere få øye på at man er der, ved å bruke refleks. Vel å merke refleks som virker. En refleksvest eller refleksbånd som er slitt og/eller har vært noen runder i vaskemaskina, vil ha liten eller ingen reflekseffekt. (Test gjerne før du sender deg selv eller barna ut med falsk reflekstrygghet.) Og: Mannlige fotgjengere har ikke større naturlig reflekseffekt enn kvinner og barn. Derfor kan refleks trygt også brukes av menn.

– – – – –

Til slutt et hjertesukk til våre politikere (lovgivere) og domstoler (lovtolkere).

Det er en rettskraftig dom der en fotgjenger ble påkjørt i et fotgjengerfelt fordi han ikke så seg godt nok for! Resultatet ble at fotgjengeren ikke fikk erstatning fra bilføreren. Slike dommer kan over tid flytte grenser for oppfatning av bilførers og fotgjengers ansvar, påvirke trafikkadferd og skape rettspraksis.

Lokal trafikkultur kan kanskje også påvirke oppfatningen av førers og fotgjengers ansvar?

I Oslo, Bergen og Trondheim er det trikk/bybane. For dem gjelder egne trafikkregler. De har ikke vikeplikt for noen, ikke en gang fotgjengere. (Påkjørt av trikk 1, 2.  Fotgjengere er redde for å krysse gaten der trikken går, BT.)

Hvordan påvirker det oppfatningen av fotgjengers ansvar? (Er det forresten friksjonen eller gammeldags tankegang som er årsaken til at trikk ikke har vikeplikt for myke trafikanter?)

Gatelysene var mørke rundt fotgjengerovergang ved sykehus der fotgjenger ble påkjørt og døde. Hvordan påvirker slikt oppfatningen av trafikantenes ansvar? Økes kravene til aktsomhet forholdsvis mer for fotgjengere enn bilister når veieier slukker lyset?

Blir kravene til fotgjengere stadig skjerpet slik at kun de som er like «flinke som de flinkeste bilistene» tør ferdes i trafikken som fotgjengere?

Se også: Når ulykken er ute.

– – – – – – – – – –

Mest lest på Norske forhold sist uke, pr 15. november.

1. Ikke tilliten verdig.

2. Angrende syndere i media?

3. Avslørt.

 

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer om trafikkulykker:

Hvordan redusere ulykkestallene?

Jenter redder liv.

Når ulykken er ute.

Guttehjerner.

– – – – –

Påkjørsler av fotgjengere:

TV 2: Fotgjenger påkjørt på Tåsen i Oslo.

TV 2, VG: Fotgjenger med rullator døde etter å ha blitt påkjørt i fotgjengerfelt utenfor politistasjonen.

VG, TV 2: Akende åtteåring påkjørt av bil og alvorlig skadd.

VG: Mann påkjørt og alvorlig skadd i fotgjengerfelt i Oslo. VG: 85-åring omkom etter å ha blitt påkjørt i fotgjengerfelt av 18-årig sjåfør. TV 2: Kvinne alvorlig skadd etter påkjørsel i fotgjengerfelt i Haugesund. VG: Mann i 80-årene døde etter å ha blitt påkjørt i fotgjengerfelt i Kongsvinger. TV 2: Taxisjåfør stakk av etter å ha kjørt ned fotgjenger i Oslo. TV 2: Barna så faren bli påkjørt og drept. klikk.no: ADHD og trafikk. VG: Krever to år og ni måneder i bildrapsssak. (Og fikk det.) TV 2VG: Kvinne i rullestol døde etter påkjørsel i Trondheim sentrum. (Rullestolbruker regnes som gående hvis rullestolen ikke har motor og størrelse over Vegtrafikklovens definisjon av kjøretøy). TV 2: Nekter straffeskyld for uaktsomt bildrap. (20-åring dømt for bildrap.) VG: Kvinne påkjørt i fotgjengerfelt i Oslo. TV 2, VG: Trygg Trafikk-måling: For få bruker refleks. Vårt Land: Hevdet han var Jesus – trengte ikke førerkort. VG: Skjerpet siktelse mot ulykkessjåføren som traff Susanne (13). TV 2: Susannes venner åpnet lyskryss. VG: Susanne glad for lysregulert fotgjengerovergang. TV 2: Skulle bytte dekk, ble påkjørt og døde.