Merkelig folkeparti

Oppdatert 10. februar. VG: Sponheim spår politisk død for sentrum.

9. februar. (SP ønsker styrket sentrum. Regjeringens hestehandlere trenger spillerom, og fisker mot et «sentrum» der KrF og V kjemper mot sperregrensen.)

– – –

Kristelig Folkeparti er i krise og leter etter veien videre. Veien videre til hva, kan man spørre. Hva vil de oppnå? Hvilken retning vil de gå?

Partiets lokalpolitikerkonferanse ga ingen klare svar i så måte. Tvert i mot kan de ha skapt usikkerhet i den lille rest av kjernevelgere som er igjen.

Og det sier mye om hva KrFs største problemer er:

  • De har ingen andre visjoner enn drømmen om mangedoblet oppslutning.
  • De fabler om et sterkt sentrum som ikke eksisterer.
  • Ledelsen ser ut til å virre i blinde og sende samarbeidssignaler i ulike retninger samtidig.
  • I tillegg har de ingen saker som fenger i et omfang at det kan omtales som et folkeparti og ikke en splittet sekt.

Den ene nestlederen forteller i en partipressekonferanse at de drøfter venstresving. Samtidig åpner de for FrP-samarbeid. Enten den ene retningen eller den stikk motsatte. Hva konklusjonen kan bli, virker å være helt åpent.

Den andre nestlederen skaper sjokk blant partikolleger og velgere ved å lansere skrinlegging av en rekke av partiets forutsigbare kjernesaker. Partiets motstand mot homofile ekteskap:

Faksimile fra VG.

Partiets Israel-forsvar:

Faksimile fra TV2.no

Og flere andre saker.

Det er tvilsomt at det kan være soloutspill. Mer sannsynlig står flere med henne bak ønsket om å leve opp til navnet og bli et «Folkeparti» med 10-15 prosent oppslutning. De vet bare ikke helt hvordan, annet enn at de tror de må vrake mye av det som skaffer dagens velgere, som kan identifiseres med første del av navnet «Kristelig»?

Det virker som om en samlet partiledelse åpner for å vrake bekjennelseskravet. Man trenger ikke være «kristelig» for å få verv i partiet. Dette må forstås som å primært være rettet mot muslimer.

Samtidig sender andre i partiet stikk motsatte signaler ved å gå offensivt ut i den betente Muhammed-karikaturdebatten.

KrF drømmer om et sterkt sentrum, men hva er sentrum egentlig? Er visjonen å være midt i mellom blokkene som har egne klare meninger?

Hva mener du, sentrumspolitiker? Jeg mener midt i mellom AP og H/FrP, uansett hva de måtte mene. Jeg står i midten. Vått eller tørt, varmt eller kaldt, sosialist eller liberalist, stat eller individ, monopol eller valgfrihet, offentlig eller privat ansvar … Sentrum er hverken det ene eller det andre, men i midten … Der omtrent ingen velgere er.

Kristelig Folkeparti gjorde sitt dårligste stortingsvalg i 2009, med 5,5 prosent oppslutning. Dagfinn Høybråten ser ut til å sitte trygt. I motsetning til forgjengeren Valgerd Svarstad Haugland, som måtte gå i 2004 etter et katastrofalt dårlig lokalvalg i 2003 med 6,4 prosent. Ble Valgerd kastet i en uvant bakrus etter at kontantstøtten og regjeringsmakt ga 13,7 % – 9,3 % og 12,4 % i valgene fra 1997 til 2001?

KrF trodde(!) kanskje de hadde vinneroppskriften, og var et folkeparti, men at det var lederen det var noe galt med?

Det KrF først og fremst mangler er ikke en god leder. (Oppdatert: Dette må ikke tolkes som et forsvar av Høybråten som beste lederemne i KrF. Vårt Land, VG: KrFU-leder spår debatt om Høybråtens framtid. TV 2: Vil skifte ut Høybråten.)

Partier har fått oppslutning til tross for sine ledere tidligere. Frem til nå kunne noen kanskje tro at partiet kun trengte en fengende sak å profilere.

Etter de siste utspillene bør det være åpenbart at partiet mangler mer enn det.

De mangler en begrunnelse for sin egen eksistens, en visjon og en tro på hva de vil og hvorfor.

Bortsett fra det er de tydelige på at de gjerne vil ha makt. Sammen med hvem som helst. Og de er villige til å ofre hva som helst, også Kristelig, for å bli et Folkeparti.

Det har de egentlig aldri vært. KrF var et lokalt fenomen fra starten i 1933. Først i 1945 ble de landsdekkende. Allikevel har partiet stått sterkest blant velgerne i et belte fra Agderfylkene til Møre og Romsdal. Å forkaste dem, deres kjernesaker og samarbeidspreferanser for å prøve å tiltrekke seg «ikke-KrF-ere» andre steder, virker som et risikabelt prosjekt, men overrasket er jeg ikke.

Det kunne vært lettere å lede KrF etter kontantstøtte-Bondevik dersom det var mer åpenbart for ledelsen hva som gjorde at KrF kunne fremstå i enkeltes øyne som et «folkeparti». Statsminister Bondevik klarte å gjøre SP og Venstre til taperne i samarbeidet, samtidig som KrF tok hele styringsgevinsten.

Kjell Magne Bondevik var aldri leder i et folkeparti. De hadde en sak som fenget utover menigheten, svake samarbeidspartnere og en heldig fordeling av stemmer som umuliggjorde flertallsstøtte til en annen regjering.

36,9 Jagland ga også en uventet drahjelp fra et AP som kanskje må tilbake til 1920-tallet for å finne samme vilje til å ikke ta makt.

Kristelig Folkeparti fremstår mer som et Merkelig Folkeparti, men mer Merkelig enn Folkeparti.

 

Mest lest på Norske forhold siste to dager, pr 2. februar.

1. Rett fokus.

2. Mot normalt.

3. Merkelig folkeparti.

4. Skandalen vokser, men følges det opp?

5. En ny Hamrén.

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

TV 2: Høybråten: -Hadde vært best om jeg ble informert først. TV 2: Høybråten snakker om KrF-bråket. Vårt Land: Professor Ottestad tror KrF går i oppløsning. Vårt Land: Ber Austnes bli. Vårt Land: «Bordbønn-Austnes» gir seg i KrF. TV 2: Hansen: -Aldri god timing. VG: KrF-politikere mener Hansens utspill var en tabbe. TV 2: Ut av KrF og inn i FrP på grunn av Israelsyn. TV 2: Slår ring rundt Inger Lise Hansen. Vårt Land: Kristin Aase med sterk støtte til Inger Lise Hansen. TV 2: KrF-ordførere vil kaste Hansen. TV 2: KrF-Hansen angrer ikke kontroversielle utspill. Vårt Land, VG: Partihistoriker tror nestleder Hansen bevisst kan ha satt partikarrieren på spill.

 

Noen er likere enn andre

Oppdatert 9. mars. Enda et eksempel på at yrkespolitikere i glassboblen mister kontakt med verden utenfor. VG: Ordfører presset til å droppe sin egen bryllupsmottagelse på kommunens regning.

– – –

Det er så forutsigbart. Ofte når et eller annet frynsegode for elitepolitikere omtales i media, så forsvarer elitepolitikere ordningen med at «andre har jo gjort det tidligere» og at ordningen er godkjent av en eller annen instans.

Samtidig angriper de kritikerne med påstander om at de er drevet av misunnelse og at det er smålig å ikke unne politikerne dette.

Argumentet om misunnelse og smålighet kan politikerne bruke på alle slags kritiske innvendinger og spørsmål til hva politikerne bevilger seg selv.

Argumentet om at «det er blitt en slags praksis» og at noen har godkjent det, (eller ikke stanset det tidligere) kan også omtrent alltid brukes av de som ønsker det. Uansett hvor dårlig praksisen harmonerer med regler som gjelder for alle andre.

En av de som tidligere har benyttet praksisen, Valgerd Svarstad Haugland, tillater seg også å forsvare ordningen med at det er så hardt å være politiker at de fortjener slike turer som en slags påskjønnelse. Makan til tullete argumentasjon hører man nesten kun når politikere som ikke kjenner livet utenfor den priviligerte glassbollen ytrer seg.

YS-lederen som frontet saken i NRK kan helt sikkert fremstilles som smålig og misunnelig, på samme måte som politikerne kan fremstilles som egoistiske og grådige. Utskjelling løser ikke problemet, hvis man da er enig i at forskjellsbehandling og at det ikke er likhet for loven er et problem. For meg synes det som om YS-leder Tore Eugen Kvalheim har et poeng, mens politikerne som forsvarer ordningen har et forklaringsproblem.

For min del må politikerne gjerne dra både hit og dit med ektefeller, men så lenge skattebetalerne ikke har valgt ektefellen, så skal ikke skattebetalerne betale regningen for ektefellen. I det minste må slike ytelser til politikerne og deres ektefeller beskattes på samme måte som politikerne har vedtatt for «Jørgen Hattemaker». Ikke fordi skattesystemet nødvendigvis er fornuftig i alle detaljer, men fordi loven skal være lik for alle.

At politikere av og til må representere i offisielle sammenhenger betyr ikke at man kan kalle alle turer man vil reise gratis med ektefellen på for «offisielle representasjonsoppdrag».

Faksimile fra NRK.no

Alle debatter om at politikerne har det så mye hardere enn mange andre og at de derfor fortjener ditt og datt i tillegg til lønn og alle vedtatte frynsegoder kan enkelt unngås.

Da må politikerne være modige nok til å legge alle sine særordninger og «utviklede praksiser» inn i sin egen lønn slik at folk får fakta på bordet. Så får de bruke lønna si som de selv vil, uten å belaste skattebetalerne for merkelige, delvis skjulte eller tvilsomme praksiser.

Mer om politikere særordninger og frynsegoder: Føyer seg inn i en lang rekke.

Mest lest på Norske forhold siste to dager, pr 20. januar.

1. Hvem er bakspillerne?

2. Bedre enn folk flest.

3. Ville drap.

4. Syke forventninger.

5. Bukken og havresekken.

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

VG, TV 2.