Politikk eller posisjon viktigst

Fra fredag til søndag er de klinkende klare standpunktene til det som er kjent som landets mest klartalende parti snudd på hodet. Av dem selv.

Politikken var viktigere enn posisjoner. Inntil en meningsmåling viste at de selv risikerte å ikke havne i byrådsposisjon.

Faksimile VG.

Fredag: Politikken er viktigere enn posisjoner.

Carl I. Hagen ville ha og fikk medieoppmerksomhet omkring sitt utspill om at han trekker seg som ordførerkandidat. Årsaken var at partiet ville prøve å stanse velgerflukten til Høyre. En flukt av FrP-velgere som heller ville ha Fabian stang som ordfører enn Frps egen Carl I. Hagen.

Når andre ikke roser storheten i det å trekke sitt kandidatur, må partiets egne talsmenn gjøre det. Samtidig understrekes som en selvfølgelighet at dette har jo partiet ment hele tiden.

– Det Carl I. Hagen sier er veldig stort, og egentlig ikke noe annet enn det Frp har sagt hele tiden – at gjennomslag for politikken er viktigere enn posisjoner, sier Tybring-Gjedde til Aftenposten.no.

Videre skriver Aftenposten at partiets representanter ikke ønsker å si om saken er diskutert innad i partiet. Hagen svarer imidlertid:

– Sånne ting svarer vi aldri på. Men det er full enighet i partiet om at gjennomslag for politikken er viktigere enn verv, sier Hagen til Aftenposten.no fredag morgen.

Det er altså full enighet i FrP om at politikken er viktigere enn posisjoner. På fredag morgen. (Dette har jo forøvrig FrP ment hele tiden!)

Dersom man skulle råke ut for en journalist som stiller spørsmål der svarene kan underminere en tenkt oppfølging om at man føler seg feil fremstilt av media, er det best å ikke svare. Aftenposten skriver:

– Alt jeg vil si står i sitatene deres. Jeg har ikke noe mer å si, sier en tydelig irritert Carl I. Hagen, før han bryter samtalen.

Senere samme morgen kan samme Carl I. Hagen innta TV-skjermen på TV2 Nyhetskanalen, og utover dagen få spalteplass, mikrofon- og kameraoppmerksomhet i flere medier, og avvise at han trekker seg som ordførerkandidat. Den muligheten hadde han selvfølgelig mistet dersom han hadde svart utdypende på spørsmål fra Aftenpostens journalist noen timer tidligere.

Er det typisk media å vri på og forvrenge alt alle fra FrP sier? Eller er det en del av strategien overfor egne sympatisører å skape seg mulighet til å bruke dette trumfkortet?

Søndag: Støtter ikke politikken uten å få posisjoner

Søndag 11. september, to dager etter at vi fikk vite om den fullstendige enigheten i FrP om at politikken er viktigere enn posisjoner, kan man lese i VG at FrP mener posisjoner er viktigere enn politikken. Det er totalt uaktuelt å støtte politikken hvis man ikke selv får posisjoner!

Det blir uansett ikke noe borgerlig byråd uten Frp. Så enkelt og greit er det, sier Frps gruppeleder Svenn Kristiansen til VG.

– Hva gjør dere dersom Høyre velger å samarbeide med KrF og Venstre i stedet for dere?

– Da blir det ikke noe borgerlig byråd. De vil få mistillit mot seg i løpet av en måneds tid, sier Kristiansen.

Forundret?

Dette har FrP ment hele tiden. Å kommunisere ulike budskaper fra ulike personer i ulike kanaler om samme sak er en krevende øvelse, men dersom man kan slå i bordet med «media er alltid ute etter oss» eller bare legge på røret hvis det skulle komme kritiske spørsmål, er strategien effektiv.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

 

Annonser

Mener begge deler

Hva mener FrP om saken? Det kommer an på hva du selv mener. Du finner alltids en FrP-politiker å være enig med.

(Lokale FrP-ledere som mener AP har skyld i terroren, Carl I. Hagen som mener politiet ikke skal bruke mer tid på det, eller Per Sandberg, som mener partiets viktige valgkampbrikke med sin egen strategisk definerte rolle, tar feil, jf Dagbladet.

Eller er det media som alltid skriver feil om hva de viktige brikkene i FrPs nye kommunikasjonsstrategi for valgkampen egentlig mener og sier.)

Faksimile VG.

 

Og hvis du har lyst til å sympatisere med, eller være en av de forfulgte i FrP, som alle andre hele tiden er ute etter å ta, finner du stadig bekreftelser.

Fra VG-artikkel.

Hvis du vil at det skal være slik altså. Det er også mulig å ha en faktabasert tilnærming til politikeres uttalelser, dersom man klarer å legge følelsene for partiet/politikeren til side.

Oppdatert 17. august. Carl I. Hagen innrømmer i VG at han ble korrekt gjengitt. Nå snur han og mener det han ble kritisert for å ikke mene i saken.

Oppdatert 16. august: Sentralstyremedlem og FrPs ordførerkandidat i Trondheim, Kristian Dahlberg Hauge, må fronte et annet budskap enn FrPs ordførerkandidat i Oslo. Hagens retorikk, myntet på Oslo-velgere trekker ikke velgere i Trondheim. Der er FrPs budskap som sendes ut i regionavisen Adresseavisen et helt annet enn på steder der hard innvandringsretorikk forventes å gi velgergevinst.

Liberaleren skriver mer om vinglingen i partiet, uten å avsløre at ulike budskap fra ulike talsmenn til ulike målgrupper i samme sak rett og slett er velgertaktikk.

Adresseavisen skriver også om de ulike synene som kommuniseres fra ulike talsmenn, men heller ikke de ser at når ulike sentralstyremedlemmer og toppkandidater i et ellers striglet parti kommuniserer ganske ulike budskap på ulike steder, kan dette ha sammenheng med hvilke velgergrupper de retter sitt budskap til.

«Innvandring truer ikke norske verdier… Enkelte formuleringer i programmet er uheldige…  Christian Tybring-Gjedde og Per Willy Amundsen har sagt mye de ikke skulle ha sagt om innvandring og som partiet ikke står bak… Er åpen for å motta flere flyktninger…»

Dahlberg Hauges budskap er rettet inn mot å vinne «Høyre-stemmer» i Trondheim. Fra velgere som ikke vil ha et vulgært innpakket budskap. Han skal ha de lyseblå.

Per Sandberg er derimot rettet inn mot å vinne de mange som tidligere har gitt uttrykk for at de sympatiserer med FrPs innvandringsretorikk. Velgere som helst vil ha et vulgært innpakket budskap. Hans ubehagelige rolle er å si nok til å sette i gang assosiasjoner hos disse slik at de lokkes opp fra sofaen og stemmer på Frp, men ikke så mye at de lyseblå som kollega Dahlberg Hauge skal hanke inn skremmes bort av partikollegaen med en annen målgruppe og rolle.

FrP kapret mediadekningen av valgkampåpningen

FrPs ordførerkandidat i Oslo, Carl I. Hagen, kapret raskt hele medie-Norge og fikk fokus på FrP ved sitt utspill om at politiet ikke trenger bruke ressurser på å etterforske Utøya-drapene. I år er valgkampen meget kort, og det gjelder kommunikasjonsstrategisk å få forsider og tid i TV-ruta for å legge til rette for at man selv og partikolleger får slippe til og fortelle hva partiet FrP egentlig mener. Når man selv er i TV-ruta og på forsidene hindrer man jo også politiske konkurrenter i å heller være der og selge inn sitt budskap.

Samtidig har alle signaliserte sympatistemmene til AP åpnet for å bli med å dele en stor kake med sympatistemmer. Noen må jo kunne ha sympati med FrP i stedet for AP, dersom de ser at media hele tiden er ute etter å ta alle i FrP i kjølvannet av terrorhendelsene?

(Oppdatert: 16. august sier Siv Jensen det rett ut i VG: Nå må sympatien med AP bort. Ser man på tidslinjen passer dette utmerket i en kommunikasjonsstrategi der media nå skal ha gått så hardt ut mot FrPs utspill for et par dager siden, slik at en god del velgere nå kan være modne for å heller få sympati med alltid media-forfulgte FrP.)

Når hele medie-Norge har gjengitt ordrett hva han sa, og de leserne/seerne som har lyst til å være enige med ham har svelget agnet, kommer neste akt.

Nå skal de som ikke liker uttalelsen også få sitt. Pluss de som har lyst til å få bekreftet at media alltid er ute etter å «ta oss i FrP». Da uttaler Carl I Hagen, om det godt forhåndsplanlagte og gjennomtenkte utspillet, at det hadde vært smart å ikke si det han altså sa. Pluss at han kan innta offerrollen og si at han ikke sa det han sa, men at media har funnet på det: Jeg blir misforstått. Jeg blir tillagt meninger jeg ikke har. (VG.)

Leser man kun mandagens oppslag i VG, kan det virke som om Carl I. Hagen ikke mener det som media gjenga at han sa på lørdag.

Man kan si mye om Carl I. Hagen, men man kan ikke si at han ikke forstår hvordan media jobber og hvordan politikere kan bruke media til å få fremstilt seg og sitt parti i henhold til planen.

Samme dag som «beklagelsen» er på trykk i VG, har samme Carl I. Hagen et forhåndsplanlagt utspill i NRK der budskapet er: «Jeg står rakrygget for det jeg har sagt og gjort.»

Det kastes ut et snøre hit og et annet dit. Man uttaler seg friskt, blir ordrett sitert, sier man angrer uttalelsene og fremstiller seg (partiet) som den uskyldige hakkekyllingen alle alltid vil ta uansett hva man sier.

Og parallelt har man sendt ut et budskap som av frelste tilhengere skal kunne tolkes som at man selvfølgelig fortsatt står på alt man tidligere har sagt, og som man vet at mange jo er enige i.

 

Gjeter eller offerlam?

Er Carl I. Hagen en solospiller uten mandat fra egen ledelse? Bare en ukjent og uerfaren lokalpolitiker som uttalte seg, ble feil gjengitt og angret på at han ikke skjønte at media er så slemme?

Eller er han en del av partistrategien i denne komprimerte valgkampen der han skal være murbrekkeren som skaffer partiet solid mediefokus fra starten og samtidig mobiliserer sympatistemmer til mediaforfulgte FrP? Det er vel ikke rettferdig at bare AP skal få sympati etter terrorhendelsene når FrP er et like stort offer! (Hmm. Den uttalelsen var ikke så ulik hva Siv Jensen klarte å lire ut av seg på NRK to dager etter terrorbomben i Oslo og nedslaktingen på Utøya. Før hun slapp til for å si at det hun sa, og som media hadde referert, var en misforståelse. (NRK.)

 

Kommunikasjonsstrategi

Yrkespolitikere lever av å få folk til å levere sitt partis stemmeseddel ved valget. Selv om de selv er rikspolitikere eller partiansatte rådgivere (de som egentlig utreder, lager forslag og skaper mye av partipolitikken som de folkevalgte skal bedrive) og ikke har navnet sitt på listen.

Det er statsstøtte pr mottatte stemme til partiene som i all hovedsak finansierer partienes organisasjon, rådgivere, sekretærer, lokaler,  materiell, valgkamp … og eventuell partilønn til partileder og andre tillitsvalgte i toppledelsen ( i tillegg til den lønn/godtgjørelse de gjerne har som folkevalgte offentlig lønnede heltidspolitikere).

Vil man ha maktposisjoner, gjelder det å få flest stemmer. Enten alene eller i koalisjon med andre. Og når man sikter mot nasjonal makt for første gang, er et naturlig trappetrinn å innta maktposisjoner i lokalvalget før, for å kunne snakke i neste valgkamp om at man jo «har bevist at man klarer å styre».

Skal man for eksempel ha ordførerverv i kommunene, er det om å gjøre å bli største parti i sin koalisjon for å kunne møte til forhandlinger med krav om å få ordførerposisjonen. Det mest synlige beviset på at man har lokalpolitisk makt. Nest største parti i gruppen som sammen danner flertall ligger da best an til å få varaordførerposisjonen.

I FrPs tilfelle betyr det gjerne at de må bli større enn Høyre i kommunene de ønsker å få toppverv. De må vinne velgere som ellers kan tenke seg å stemme Høyre (eller AP eller SP) samtidig som de må holde på velgere som mener de andre partiene er for veike på innvandring og integrering.

Det finnes kommunikasjonstricks for politikere som helst ikke vil miste velgere som har en helt annen mening enn dem selv om en sak. Man kan jo kommunisere ulike meninger i ulike medier, til ulike velgergrupper og til ulike tider. Og dersom noen skulle finne på å påpeke at man bedriver dobbeltkommunikasjon er det enkelt å innta en offerrolle og hevde at «media er hele tiden ute etter oss».

Et annet kommunikasjonstricks som enkelte politikere stadig praktiserer når de tvinges til retrett er å gi «liksombeklagelser». Man later som om man beklager noe, men går man til kjernen i uttalelsen og analyserer innholdet i den, blir det gjerne bare tullprat. Kanskje er det en dobbel nektelse, et manglende eller ekstra ord som snur opp ned på det meningsinnholdet man har signalisert. Eller, i muntlige og flyktige medier, ufullstendige setninger. Eller vage beklagelser og etterfølgende forbehold som slår ihjel det man tidligere har sagt. Man mener noe. Man presses til å beklage. Noen sier seg fornøyd. Man benekter at man er presset … og sannelig kan man stå og si at man mener det samme som før, mens en annen i partiet innkasserer gevinst på at man har gått bort fra samme uttalelser. (VG.)

Det gjør ikke noe rent kommunikasjonsstrategisk. De som hører eller leser uttalelsen har gjerne lyst til å forstå (tolke) uttalelsen som at den som har uttalt seg er enige med dem. (På den måten underbygger man jo også at man selv har rett.) Og overfladiske journalister vil ikke diskutere semantikk. De vil ofte servere uttalelsen under tittelen de har fått spilt inn, selv om intervjuobjektet har gitt dem to forhåndsinnøvde fraser uten reell substans fra kommunikasjonsrådgiveren. (En kommunikasjonsrådgiver som igjen ironisk nok kanskje ikke har noen jobb dersom han ikke klarer å produsere gode nok både/og-svar til sine rikspolitikere. Som skal skaffe stemmer til at partiets ukjente lokale marionetter inntar posisjoner lokalt og bidrar til å holde liv i partitoppenes nasjonale maktambisjoner.)

 

Vi vil bli lurt

Menneskehjernen liker enkle forklaringer. De som sympatiserer med et parti har lett for å godta enkle forklaringer fra politikere man identifiserer seg med. Samtidig vil man da skyve bort alle biter i puslespillet som ikke passer inn i det bildet man ønsker å ha.

Dersom én person i partiet man har bestemt seg for å like sier én ting og en annen person sier noe annet, har partiet kastet ut to snører og har dermed større sjanse for å få napp, for å bruke det bildet.

Politikere kan gjerne si ufullstendige setninger, ha motstridende uttalelser eller benytte en debatteknikk der de selv spiller med andre premisser for å løse dagens problemstilling enn andre debattanter. De som har lyst til å være enige får hjelp av sine egne hjerner til å fylle inn hva de egentlig mener.

Ikke tro bare at det er politikerne som lurer deg. Det er eventuelt hjernen din som har lyst til å bli lurt når du vrir og vrenger på politikeres uttalelser, og fjerner ting du ikke liker, for å få bildet av partiet/politikeren til å passe med bildet du selv har lyst til å ha av dem.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:
Min mening – ikke partiets mening.

VL: Fylkesleder i FrP tar permisjon  – som fylkesleder, men satser for fullt som ordførerkandidat for FrP.

Annonser

Goodbye, Mr Bean

Britiske velgere vil ikke lenger ha Gordon Brown i statsministerboligen. «Sjarmoffensiven» forrige uke hjalp ikke stort.

Det blir også et farvel til Mr Beans lookalike. En sammenligning både media, Liberaldemokratene og Det konservative partiet har utnyttet.

Kanskje må vi i Norge også belage oss på lignende «grasrotkampanjer» og utenompolitisk raljering som små, men ikke bagatellmessige ledd i å undergrave noens posisjoner og utnytte fristende humoristiske sammenligninger som allikevel, isolert sett, er helt usaklige?

Faksimile Daily Mail. Bildet var publisert i en artikkel
4. august 2007, med tittelen «Gordon Beans holiday«.

Da skotten Gordon Brown tok over etter det vandrende smilet Tony Blair, var Brown en respektert politiker. Selv om smilet til Blair med årene var blitt mer anstrengt, i takt med fallende popularitet, så var det nesten som å «hoppe etter Bjørn Wirkola«.

Som finansminister hadde Gordon Brown opparbeidet seg stor tillit og respekt. Den fløt han på inn i Downing Street nr 10, samtidig som Labours medierådgivere fortsatt hadde et godt grep om store deler av medias fokus. Men velgerne ville ha resultater, ikke bare innpakningen. Labour hadde lovt veldig mye. Intet mindre enn «a new dawn«, en ny begynnelse.

Det ble som å hoppe etter at speakeren hadde annonsert: «Her kommer vinnerhoppet og full valuta for inngangspengene.»

Alle visste at Gordon Brown kunne virke arrogant, selv for briter, men så lenge man er ekspert på området, så er litt arroganse nesten bare sjarmerende. Bare den ikke tar overhånd. Det hadde den kanskje allerede gjort. Man lærer ikke en gammel hund å sitte. Brown holdt seg flytende på tregheten i systemet, men var åpenbart i en lekk skute. Politikerforakten hadde, ikke uvanlig, fått et ansikt.

Med finanskrisen mistet Gordon Brown sitt tidligere trumfkort. Det hjalp ikke å kalle alle mann til pumpene.

Det er Liberaldemokratenes representant Vince Cable som har fått «æren» av å ha løftet sammenligningen mellom Gordon Brown og Mr Bean opp i offentligheten (BBC). Selv om sammenligningen og kallenavn som McBean og Gordon Bean hadde versert i media og blogger i flere år, var det noe helt annet å bringe dette opp fra talerstolen i parlamentet, slik Cable gjorde 28. november 2007. (Youtube: Gordon Brown, from Stalin to Mr Bean, ca 15 sekunder.)

Her transformeres Stalins ansikt  til Brown og videre til Mr Bean. (Youtube: Stalin, Brown, Mr Bean, 6 sekunder.)

Brown i ferd med å transformeres til Mr Bean.

De konservatives David Cameron slapp å hoppe etter Wirkola. Til å begynne med vil han sammenlignes med en som hopper etter Eddie the Eagle, eller overtar etter Mr Bean.

Bean/Brown: Her i to versjoner fra conservativeHome.

Kan vi vente oss noe lignende i Norge/ norsk politikk? (Eller i Sverige?)

Fra Det konservative partiets nettsider.

[polldaddy poll=3161342]

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 6. mai.

  1. Lokker kriminelle til Norge.
  2. Kan lavere bilavgifter redde flere liv?
  3. Burkaforbud og bakvendtland.
  4. Hvem er Norges dummeste politiker?

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

TV 2: Britene vil endre valgsystemet.

VG: Camerons koalisjon truet av hemmelig brev. VG: Visste de kom til å styrte i flere minutter. VG: Slik kan dronningen gripe inn i valgdramaet. VG: Clegg er jokeren i kabalen. VG: Slik er mannen om kan bli statsminister. TV 2: Cameron vil forsøke å danne regjering. VG: Brown erkjente ikke nederlag i sitt første møt med pressen etter valget. vl.no: Næringsminister Trond Giske i London for å følge valgthriller. VG: Clegg mener Cameron må få sjansen. TV 2: Britisk kandidat overlevde flykrasj. VG: Nytt valgsystem i vente for Storbritannia. Partilederne i de tre største partiene. SvD: Segervittring för Tories. VG: Cameron blir statsminister. VG: Britisk minipartileder skadd i flystyrt. TV 2: Døra på gløtt for Cameron. VG: Derfor er valget i Storbritannia så viktig. VG: Nordmenn i London for å drive valgkamp for de konservative. VG: Ingen partier får flertall alene. TV 2: Fire av ti velgere bestemme seg i dag. TV 2: Undersøker mulig valgfusk i Storbritannia. Spania: lavanguardia.es Portugal: tvi24.pt

Annonser