Farlige veier

Når man ikke vet hvor man skal, og hvorfor man skal dit, kan man være temmelig sikker på å måtte kaste bort tid og ressurser til liten nytte. Man kan stille spørsmålet: Har norske politikere (riks- og fylkespolitikere) samt norske veimyndigheter visst nok til å prioritere veiinnsatsen best mulig?

Mer: Her er de verste ulykkesfylkene.

(Oppdatert 30. mars: Denne kommentaren fra VGs Eirik Mosveen anbefales å lese, for alle vegbyråkrater og politikere.)

Eva Skøld Paulsen tar en tøff kamp mot veimyndighetene i Nedre Romerike tingrett for sin avdøde manns ettermæle. Kan hennes kamp vekke flere, også i fylker med mye verre veier? Og vil fokus på veistandarden vekke veimyndigheter og politikere fra en dvale der tilstanden oppfattes som bra nok?

Faksimile Aftenposten.

Det får man kanskje aldri vite svaret på. Det kan være tungt å innrømme at man i for stor grad har prioritert etter metoden «å stikke fingeren opp i lufta og sjekke hvordan vinden blåser i dag».

[polldaddy poll=4267162]

Opplysningsrådet for veitrafikken (OFV) har fått samlet sammen offentlig informasjon fra ulike databaser og laget en fremstilling av hvordan veitilstanden og ulykkesrisikoen er i de ulike fylkene. Man har nemlig ikke satt sammen informasjon fra de ulike kildene tidligere. Hvorfor politikerne ikke har etterlyst det, må du nesten spørre dem om. De mener kanskje å ha visst nok til å prioritere veiene i eget fylke (valgdistrikt) opp, og alle andre ned?

Resultatene fra prosjektet, som ble offentliggjort i november 2010, viser store forskjeller i både veistandard og ulykkesrisiko fra fylke til fylke.

Ulykkesfrekvensen er et tall som fremkommer ved å se antall omkomne i trafikken i forhold til trafikkmengde i fylket. Høyest ulykkesfrekvens er det i Troms, Oppland og Nordland. Deretter følger mange andre typiske «distriktsfylker».

Lavest er den i fylker på det sentrale Østlandet: Oslo, Akershus, Buskerud, Østfold og Vestfold. Deretter følger fylkene med byene Bergen, Trondheim og Stavanger. Dette kan indikere at de store trafikkmengdene som foregår i byene i forholdsvis lav hastighet også trekker dødsrisikoen ned, i tillegg til de moderne motorveiene som er utbygd med høyere sikkerhetsnivå.

Her er ulykkesfrekvensen i alle fylker:

  1. Troms 11,5
  2. Oppland 10,7
  3. Nordland 10,1
  4. Hedmark 8,8
  5. Sogn og Fjordane 8,5
  6. Vest-Agder 8,3
  7. Møre og Romsdal 8,2
  8. Finnmark 7,5
  9. Telemark 7,3
  10. Nord-Trøndelag 6,9
  11. Aust-Agder 6,1
  12. Rogaland 4,8
  13. Sør-Trøndelag 4,6
  14. Hordaland 3,5
  15. Vestfold 3,3
  16. Østfold 3,2
  17. Buskerud 2,9
  18. Akershus 1,9
  19. Oslo 1,1

Faksimile Aftenposten.

Her er indikatorene man kan se på i materialet:

  • Ulykkeskostnad, gjennomsnitt per år basert på alle personskadeulykker på aktuelle vegtyper de siste 10 år
  • Endring ulykkeskostnad, gjennomsnitt siste 2 år mot siste 10 år
  • Ulykkesfrekvens, dødsulykker siste 10 år
  • Veilengde inkludert ramper og armer
  • Veier med fartsgrense under 80 og 90 km/t
  • Gjennomsnittlig kjørefart
  • Gjennomsnittlig fartsgrense
  • Gjennomsnittlig ÅDT (Årsdøgntrafikk)
  • Horisontalkurvatur (hvor svingete veien er)
  • Dekkebredde under 8,5 m (hvor bred/smal veien er)
  • Stigning større enn 5 eller 7 % (hvor bratt veien er)
  • Jevnhet, IRI 3 eller dårligere (IRI=International Roughness Index).
  • Trafikkmengde per innbygger og døgn
  • Kjørelengde per innbygger per døgn i km

På Aftenposten og OFV kan du se opplysningene med en interaktiv grafikk der du kan velge å få presentert mange ulike typer informasjon.

Man kan for eksempel se at det kjøres flest kilometer pr døgn pr innbygger i Akershus (11,7 km pr døgn pr person). Deretter følger Nord-Trøndelag og Vestfold med henholdsvis 9,5 og 8,3 km pr person pr døgn.

NB: Tallene forteller ikke nødvendigvis hvor mye innbyggerne i hvert fylke kjører, bare mengden trafikk i lette kjøretøyer (uavhengig  av hvor de bor) som trafikkerer i fylket, fordelt på antall «fastboende».

Mer om vei:

Mer om ulykker:


Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer om trafikkulykker og norske veier:

VG: Alvorlig skadd i forbikjøringsulykke. Riksvei 25, Elverum, Hedmark.

VG: Syv til sykehus etter ulykke ved Gudvangen. E16, Aurland, Sogn og Fjordane. VG: Norge på ville veier. Kjørte ned i lang veisprekk på fylkesvei 35 i Vestfold: -Flaks at jeg lever. VG: Sju personer skadet i frontkollisjon mellom to personbiler. E16, Jørnevik i Voss, Hordaland. VG: Færre døde på norske veier i mars. VG: Kvinne omkom i møteulykke. E39, Kvinesdal, Vest-Agder. VG: Rekordmange krever erstatning for biler ødelagt av dårlige veier. VG: Yrkessjåfører er redd for å gjøre jobben sin. VG: -Dette kan jo være livsfarlig. VG: Samferdselsminister Kleppa (SP) om ødelagt milliardvei: -Jeg er forskrekket. VG: Hardkjør mot samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa (SP) i spørretimen. VG: E16 i Hordaland mellom Bergen og Voss stengt til tirsdag. VG: 14-årig gutt omkom i mopedulykke på Jæren. Fylkesvei 505, Time, Rogaland. VG: Front mot front på E39. Kristiansand, Vest-Agder.  VG: Fotgjenger påkjørt av vogntog. E6, Alta, Finnmark.  VG: Splitter nye motorveier ødelagt av telehiv etter fire måneder.  VG: En omkom i frontkollisjon. Riksvei 22, Fet, Akershus. VG: Opptil 200 vogntog i kø på såpeglatte veier (… før det ble brøytet og etterhvert strødd).  VG: En person omkom i trafikkulykke på Kløfta. E6, Ullensaker, Akershus.  VG: En person alvorlig skadet i trafikkulykke. Sørum, Akershus.

 

Annonser

Veien som forsvant

Stadig lavere krav til velgerne betyr stadig lavere krav også til politikerne. Snart kan kanskje 12-åringer bestemme om mer skattepenger skal gå til veiutbygging, (i lomma på utbygger) eller til ting som 12-åringer forstår eller er opptatt av? Valgforsker Frank Aarebrott mener i VG at stemmerett for 12-åringer er løsningen, men hvem er det som etterlyser enda mer kunnskapsløse og ungdommelig naive politikere?

– – – – –

"Samferdselsmonster" Magnhild Melltveit Kleppa? Foto: Samferdselsdepartementet.

Det finnes en enkel forklaring på at pengene som VG forteller ble bevilget til diverse spesifiserte veiprosjekter i 2010 ikke er brukt innen utgangen av året.

(VGs tekst: «Blant veiprosjektene som er forsinket er den såkalte «Vossapakken», som skulle sikre bedre vei til Voss, utbedring av E6 over Filefjell og vest for Alta, …»)

 

Faksimile fra VGs artikkel.

Dersom man skal tro VG er visst penger til utbedring av E6 over Filefjell blant de ubrukte midlene? Sist jeg sjekket veikartet gikk faktisk ikke E6 over Filefjell. Der går derimot en annen Europavei.

Samferdselministeren burde kunne klandres for nok om man ikke også skal slurve til medieomtalen slik at deler av kritikken bli misvisende og dermed kan føyses bort som nettopp medieslurv.

Mer om journalister som «jukser»:

Verre enn VGs skrivefeil er imidlertid det presset som legges mot å bruke opp pengene i budsjettåret heller enn å overføre dem til neste budsjettår hvis behovet skulle oppstå.

Mer om vei:

Dersom journalister hadde sett nærmere på kostnad pr meter vei i ulike, men sammenlignbare prosjekter innenlands og utenlands de siste ti årene burde det dukke opp stoff nok til å kanskje få en bjelle til å ringe i hodet på minst en i bevilgende myndighet (Stortinget).  Jeg vet ikke om noen i det hele tatt i Stortinget (uansett parti) er i stand til å ta inn over seg at jo mer penger og støy de kaster etter prosjektene før avtalene er inngått, jo høyere blinde forventninger de skaper om rask veiutbygging innen neste valgkamp, koste hva det koste vil,  jo bedre kår gir de for å gi innbyggerne dårlig uttelling for veimidlene. Det er ikke alltid så mye spørsmål om hva det koster å anlegge eller drifte veien. Spørsmålet fra enkelte aktører er heller: Hvor mye ekstra penger klarer vi å presse ut av forventningspressede norske myndigheter på dette prosjektet.

I stedet for å sette søkelys på penger som redelig nok er søkt overført til neste års budsjett, burde de med ansvar for slikt sette søkelys på hvorfor kostnadene til veiutbygging og veivedlikehold pr meter er skutt i været de siste årene. Ett år med over 40 prosent prisstigning innen entreprenørens prisforlangende kan noen kanskje klare å unnskylde, men hva når dette skjer år etter år etter år?

Dessverre ser ikke politikerne i noen partier tilstrekkelig gevinst i å sette seg inn i hvor pengene forsvinner. Stemmer og gjenvalg sikres jo ved å bevilge og få brukt opp penger. Ingen blir valgt eller gjenvalgt på bakgrunn av at de klarte å stanse pengesløseriet som gir innbyggerne kun «vei for 700 millioner» for hver milliard som brukes på prosjektet. Norges pengerikdom og naive politikere av alle slags partitilhørigheter skaper, om de skjønner det eller ei, en selvforsterkende kostnadskarusell som spenner ben under mulighetene til å ta unna det aksellererende vedlikeholdsetterslepet og forfallet.

Mer om forfall i offentlig eid infrastruktur:

Ikke for å forsvare samferdselsminister Magnhild Melltveit Kleppa og hennes Senterpartifeller som kravler i egen møkkadynge, men det er bedre å overføre bevilgede veimidler til neste år om man ikke klarte å bruke dem, enn å kjøpe seg frihet fra «kritisk VG-journalistikk» ved å bruke opp pengene uten tanke på hva man får igjen.

Adecco-avsløringene kan illustrere at selv om man har ideologiske kjepphester om at private aktører utelukkende er positivt, så er det politikernes (bevilgende myndighets) forbannede ansvar å til enhver tid sørge for tilstrekkelig kontroll av om innbyggerne får levert det som det offentlige faktisk har bestilt og betalt for.

Dessverre har fordummende mediefokus klart å innbille en del norske velgere, politikere og journalister at det viktigste ikke er hva man faktisk får igjen (resultater og kvalitet) av offentlig finansiering og innkjøp, men hvor mye man bruker i kroner. De som klarer å bruke mest penger blir fremstilt som de flinkeste. I en slik kontekst blir ubrukte penger til vei eller innkjøp av andre tjenester utelukkende kritikkverdig.

Jeg stemmer vanligvis ikke på norske politikere, men skal vurdere sterkt å stemme på den første politikeren som viser evne til å ta inn over seg at dette fokuset ikke er formålstjenlig. (En svakhet forøvrig ved det norske valgsystemet er at man ikke kan stemme på kompetente personer som har sin integritet i behold. Man må stemme på en partioppsatt liste der det i praksis ikke er mulig å stryke partiets prioritering av partitaktikere på bekostning av reelt folkevalgte. Da får man et «Donald Duck-demokrati» der den inkompetente som roper høyest at man er flinkest, eller som kan triksene for å vinne sympati via medievinkling, blir fremstilt som flinkest.

Og regningen for at pengene stadig skal brukes opp og ikke være gjenstand for særlig streng kvalitetskontroll av leveransen, er det du og jeg som får, år etter år.


Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer:

VL: Klarte ikke bruke opp pengene.

 

Annonser

Trafikkulykker og politikernes skyld

Møteulykker utgjør om lag 35 prosent av alle dødsulykkene. Andelen har vært økende over tid. Dette står å lese i Nasjonal Transportplan 2010-2019. Dette dokumentet er politikernes overordnede plan for hva som skal prioriteres innen ulike typer transport i Norge i denne tiårsperioden.

Skal man dømme etter denne planen, har ikke norske politikere (alle partier) tatt inn over seg blant annet konsekvensene av egne tidligere vedtak som medfører stadige episoder der utenlandske vogntog skaper trafikk-kaos og ulykker på grunn av kjøretøy, dekk og sjåfører som ikke er tilpasset norske vinterforhold.

Faksimile TV2.

I en møteulykke med et vogntog uten tilstrekkelig kontroll er utfallet gjerne «dødstraff» for den møtende. Så norske politikere er for «dødsstraff» i slike tilfeller?

Nå er det store usikkerhetsfaktorer i forbindelse med dødstall i møteulykker:

  • Hva utløste ulykken?
  • I hvilken grad kan en eller begge førerne ha gjort feil?
  • Hva kan skyldes uoppmerksomhet, hva var eventuelt selvvalgt?

Fra tungtransportnæringen får man av og til høre at det er store mørketall på selvvalgte ulykker. Enkelte fra bransjen, eller fra «blålysetater» utbroderer med historier om hvordan dødsbilister har «rigget» seg til. Slike historier må ikke bli en sovepute eller en unnskyldning for å si: Det nytter uansett ikke.

Vi må allikevel legge til grunn at svært mange ulykker fremdeles kan unngås.

Uansett hvor dyktige, kunnskapsløse, raske eller  trege en bilist mener politikerne er, så har imidlertid fremdeles bilisten ansvar for egne handlinger. Hvis politikerne bevilger for lite og jobber for tregt til at «også fyllekjørere kan kjøre trygt», må kanskje den som tråkker ned gasspedalen tenke litt på det også, og kjøre etter forholdene. Kanskje litt kjedeligere, men  mye tryggere?

Sjåførens egne valg og ansvar kan gjøres noe med, uansett hvor tregt man synes bygging av firefelts veier med midtdeler går.

Sitat fra Nasjonal Transportplan:

Kjørefartens innvirkning på ulykkesrisiko og ulykkesomfang er solid dokumentert. Andelen som overtrer fartsgrensene er i dag uakseptabelt høy.

  • Analyser fra Statens vegvesens ulykkesgrupper viser at høy fart er medvirkende årsak i 49 pst av dødsulykkene på norske veger. Dette gjelder enten høy fart i forhold til fartsgrensene eller ut fra veg- og føreforhold.
  • En økning i gjennomsnittshastigheten på vegnettet med 2 km/t fører til 10 pst økning i antall drepte.
  • Dersom alle overholdt fartsgrensene ville anslagsvis 50 færre blitt drept og 150 færre hardt skadd per år.
  • Fartsgrensesystemet skal være forståelig for trafikantene og bedre tilpasset den menneskelige tåleevne i en kollisjon.
  • Ni av ti mennesker overlever en påkjørsel i 30 km/t. Økes farten til 50 km/t vil kun to av ti fotgjengere overleve sammenstøtet. Dette er grunnen til at 30 km/t settes som fartsgrense i bolig- og skolenære områder.
  • Sjansen er stor for å overleve en frontkollisjon i inntil 70 km/t. Ved høyere hastigheter reduseres denne sjansen betraktelig. Dette skyldes at de indre organene ikke tåler den belastning en bråstopp påfører disse i høyere fart. For veger med stor trafikk og fartsgrense over 70 km/t er det derfor behov for å gjennomføre tiltak for å redusere faren for møteulykker.

Kilde: Nasjonal transportplan 2010-2019.

Det er mulig å ha flere tanker i hodet samtidig. Selv om man kan finne både politikere og førerkortinnehavere som ser ut til å prøve å motbevise det.

[polldaddy poll=3555501]

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer om politikernes planer: VG: Ny rapport: -Fortsatt 40 år med smale veier i Norge.

Mer om trafikkulykker og trafikksikkerhet:

VG: Fem til sykehus etter frontkollisjon med tre involverte biler. E10 Harstad, Troms.

TV2: 13-åring påkjørt – fører i rød Golf stakk av. Krokstadelva, Buskerud. VG: Mann hardt skadd i frontkollisjon mellom personbil og lastebil. Riksvei 35, Modum, Buskerud. VG: Full 18-åring stjal ambulanse og kjørte i grøfta. Riksvei 17, Leirfjord, Nordland. TV2: Åtte personer i frontkollisjon. E14, Forradalen i Stjørdal, Nord-Trøndelag. VG: Dette er de beste sikkerhetssystemene for biler. TV2: 20 000 kroner i bot for å slippe ut lufta i dekkene på politibilen. VG: Tre skadet i utforkjøring. E18, Holmestrand, Vestfold. TV2: Ekstraordinær bevilgning på 50 millioner for å planlegge riksveiutbygging. TV2 : Veltet lastebil sperrer vei og toglinje. VG: Veltet lastebil sperrer E6 og toglinje nord for Vinstra. E6, Nord-Fron kommune, Oppland. VG: Mer enn 1000 nordmenn har møtt døden front mot front. VG: 82-åring i feil retning på motorveien kolliderte. Fire ungdommer i møtende bil skadd.

Flyttet: Hvor slutter førerkortinnehaverens ansvar og blir politikernes ansvar?

Oppdatert 24. november: En forsker mener å kunne føre bevis for at fjerning av trafikklys, skilt og veioppmerking øker trafikksikkerheten (VG). Det fremgår ikke om han kun baserer seg på matematikk eller andre verdier, der også hensyn til den opplevde tryggheten for blinde, svaksynte, barn og eldre, de svakeste i trafikken, blir tatt hensyn til.

23. november: Flere bildrapssaker  (VG 1 og VG 2) aktualiserer fokus på bilførerens eget ansvar. Det gjelder å kunne skille mellom politikernes ansvar for rammene, infrastrukturen, lov- og regelverk, og på den annen side at bilførerne alltid skal tilpasse sin kjøring etter forholdene og ta hensyn til andre trafikanter og de som bor eller oppholder seg ved veien.

Annonser

Stadig dyrere veivedlikehold

Utgiftene til veivedlikehold skyter i været og det er ingen tegn til at den eksplosive kostnadsveksten vil stanse.

I år vil det koste over 23 milliarder for tilsvarende vedlikehold som kostet 10 milliarder for tre år siden.

Mens norske politikere er imponert over EUs handlekraft og evne til å finne enighet i større kriser enn dette, så er de kanskje for opptatt av å skylde på alle andre enn seg selv til at de klarer å løse den voksende krisen omkring norsk veivedlikehold.

Da Statens vegvesen åpnet for konkurranse om veivedlikehold, og funksjonskontraktsystemet ble innført i 2003, gikk kostnadene til å begynne med ned med 35 prosent. Etter hvert som tidligere inngåtte kontrakter utløper, og lyses ut på nytt, viser erfaringene de siste årene at prisene skyter i været hvert eneste år.


Kontraktene som ble fornyet i 2008 hadde en reell kostnadsvekst på 41 prosent over vanlig prisstigning. De 27 kontraktene som ble fornyet i 2009 viste en reell kostnadsvekst på 45 prosent over vanlig prisstigning.

(Mer: Dyrere og dårligere veivedlikehold.)

Analyser av tilbud på kontrakter som skal fornyes i år, viser at den kraftige prisveksten bare  fortsetter.

-Ingen ting tyder på at veksten er lavere i år enn den har vært de to siste årene, uttalte Torgeir Strand i Vegdirektoratets byggherreseksjon til etatsavisen «Vegen og vi» etter analyser av ti av de 17 kontraktene som skal fornyes fra 1. september i år.

(Utsnitt av oversikt. Se hele oversikten her.)

Dette betyr at vi får stadig mindre veivedlikehold, selv om politikerne i egne øyne måtte tro de øker bevilgningene til slikt mer enn behovet øker. Hvis politikerne har noe ønske om å få mest mulig igjen for de stadig flere milliardene som årlig brukes til vedlikehold av veiene, kan det være en idé å prøve å finne årsaker til priseksplosjonen og prøve å sette inn avbøtende tiltak.

Noen spørsmål man bør stille seg er:

  • Kan kontraktenes innhold og omfang bidra til å fordyre arbeidet?
  • Bidrar konkurranse til lavere priser, (og i tilfelle hvorfor/hvorfor ikke)?
  • Er det distriktsvise forskjeller i også Mestas kostnadsberegning på like vedlikeholdsbeskrivelser?

Alt dette selvfølgelig i den hensikt å komme frem til en mer kostnadseffektiv utnyttelse av disse pengene slik at vi får best mulig fremkommelighet og trafikksikkerhet ut av de milliardene som brukes. (Mer om veistandard og trafikksikkerhet i denne bloggen.)

Dette er sikkert gørr kjedelig for mange av de med ansvar for å forvalte våre midler på beste måte, men det er tvingende nødvendig da det dreier seg om stadig flere milliarder kroner på et område der prisene har skutt gjennom taket og fortsetter mot himmelen.

Etter å ha sett nærmere på 16 av de 17 tilbudene som skal fornyes i år, vil jeg trekke frem følgende momenter, og stiller noen spørsmål:

  • Mesta var eneste aktør som la inn anbud i alle områder. I to av områdene (Bodø og Nordkyn) var Mesta eneste deltaker i anbudskonkurransen. Jeg ser bort fra disse to i den videre sammenligningen.
  • I sju av områdene konkurrerte Mesta med kun en annen, og i sju områder var det to eller flere andre som konkurrerte med Mesta om kontraktene.

Man kan spørre seg hvor reell konkurransen egentlig er. Også med tanke på det faktum at det er avdekket, eller mistanke om, ulovlig prissamarbeid blant entreprenører i andre sammenhenger, selv om slikt er svært vanskelig å avsløre.

  • Mesta vant alle seks anbud på Østlandet (Akershus, Oppland, Hedmark, Buskerud) og det ene i Sør-Trøndelag (Trondheim/Malvik).
  • Mesta tapte alle sju anbudene i Agderfylkene, Rogaland, Nordfjord og på Nordmøre.

Ligger det noen bevisst strategi fra Mesta bak dette, slik at de satser mer på å vinne for eksempel Østlandet enn Sørlandet og Vestlandet? Eller er det så store forskjeller mellom regionene i forvaltningsbedriften at noen gjennomgående klarer å gjøre jobben rimeligere enn private, mens andre stort sett er dyrere? I tilfelle har noen noe å lære av «best practise», noe som bør kunne gi rimeligere vedlikehold flere steder.

  • De laveste anbudene på alle 14 kontrakter gir tilsammen i underkant av 2,3 millarder. Nærmere bestemt 2 278,5 millioner.
  • Dersom man summerer alle 14 kontrakter fra Mesta, både de sju de var billigst og de sju der andre var rimeligere, så blir summen 2 367,6 millioner. Differansen mellom et «Mesta-monopol» og «fri konkurranse» er på 89,1 millioner eller kun 3,76 prosent.
  • Dersom man kutter ut alle tilbudene fra Mesta og velger annen leverandør i alle 14 områder, blir summen 2 529,5 millioner. Det er kun 6,84 prosent høyere enn summen av dagens laveste anbud.

I totalsum, alle områder sett under ett, er altså differansen mellom «Mesta-monopol» og «fri konkurranse» forholdsvis liten. Det er allikevel en feilslutning å tro at dette gir et riktig bilde av situasjonen, eller fremstille det som om konkurransen ikke monner.

Om vi ser nærmere på de sju områdene Mesta vant anbudskonkurransen (Østlandet og Trøndelag), så hadde prisen på veivedlikeholdet blitt over 20 prosent høyere om man hadde kuttet ut Mestas anbud.

Og ser man på de sju områdene andre enn Mesta vant, så hadde veivedlikeholdet blitt 8,28 prosent dyrere om man hadde valgt Mestas anbud.

I den grad det er konkurranse om kontraktene, bidrar både Mesta og konkurrentene til å presse ned prisene. Allikevel fortsetter prisveksten på veivedlikehold.

Hvis vi legger til grunn at vedlikeholdskontraktene i år får samme prisøkning som i fjor så vil det koste over 23 milliarder i 2010 for tilsvarende vedlikehold som kostet 10 milliarder i 2007.

Det er uansvarlig av politikerne å ikke iverksette et arbeid for å komme til bunns i årsakene.

[polldaddy poll=3179754]

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 10. mai.

  1. Pinlig polititabbe.
  2. Rot bort pengene – staten betaler.
  3. Kan lavere bilavgifter redde flere liv?
  4. Lokker kriminelle til Norge.
  5. Der kvinner og menn er like ille.

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Om vei og vedlikehold:

TV 2: Åpner for mer penger til rasrammede veier.

Veiproblemer i nord kan få konsekvenser for veivedlikehold andre steder. TV 2: Kan doble innsatsen på veiene. VG: Dette er E6. VG: Veiene vil bli verre. Årets vedlikehold tar ikke igjen vinterens forfall. VG: Puslete satsing på vei. vl.no: Strammer inn. TV 2: SP-topp mener veistandarden er en stor skam. TV 2: Mer dårlig vei i vente. TV 2: Ubrukte penger på budsjettet. TV 2: Jens stoler på at Europa finner vei ut av krisen.

Dyrere og dårligere veivedlikehold

Veivedlikeholdet er for dårlig. Det er for svak konkurranse om oppdragene, og i rundt halvparten av kontraktene er arbeidet som leveres dårligere enn fastsatte krav til standard. Det viser en rapport fra Riksrevisjonen, omtalt i VG og TV2.

Ikke bare er vedlikeholdet for dårlig, men det har også vært en dramatisk økning i kostnadene til drift og vedlikehold av riksvegnettet. (Vegen og vi nr 5/2009.) Prisene på vedlikehold har økt med 45 prosent mer enn vanlig prisstigning.

Konkurranse skulle gi lavere pris

Da Statens Vegvesen ble omorganisert og innførte konkurranse på drift og vedlikehold i 2002, så var dette begrunnet med at konkurranse ville gi lavere pris på vedlikeholdet. Det viste seg å stemme. Kontraktene som ble konkurranseutsatt ga 32 prosent lavere priser enn hva vedlikeholdsavdelingen som var utskilt fra Statens Vegvesen,  Mesta, krevde og fikk. “Mestas pris for årlig vedlikehold av én kilometer veg er 41.600 kroner. I konkurranseutsatte kontrakter er prisen 28.200 kroner”, skrev Dagens Næringsliv.

Mesta fikk en overgangspakke fra staten som inneholdt to tredeler av vedlikeholdskontraktene. Resten ble konkurranseutsatt. Etter som kontraktene utløper så blir det utlyst nye anbud. I år er det 27 kontrakter som skal fornyes. Gjennomsnittlig ligger de 66 prosent høyere i pris enn de forrige kontraktene fra 2004/2005, selv om man har justert for prisøkning. Noe av økningen kan skyldes endring i oppgaver. Vegdirektoratet er i ferd med å beregne dette og har altså gitt et foreløpig anslag på 45 prosent høyere kostnader korrigert for prisstigning.

I fjor ble 25 kontrakter fornyet. De hadde en kostnadsvekst på 54 prosent korrigert for prisstigning. Justert for noen endrede oppgaver ble den reelle prisstigningen på fjorårets kontrakter gjennomsnittlig 41 prosent.

Vi ser altså at kostnadene til vedlikeholdskontrakter har økt kraftig OG at de fortsatt er økende.

Hvor er konkurransen?

Det ble lyst ut 27 kontrakter i like mange geografisk avgrensede områder. I de aller fleste områdene var laveste tilbud på oppdragene mellom 100 og 200 millioner kroner. I over halvparten av områdene kom det inn bare et eller to tilbud.

Mesta leverte tilbud i alle 27 områder og vant 9 av dem. I et av områdene de vant var de alene om å levere tilbud (Nordre Gudbrandsdal). 7 av områdene de vant hadde Mesta kun en konkurrent.

Det er naturlig nok ikke så mange vedlikeholdsentreprenører i hvert område som er i stand til å, på forholdsvis kort tid, levere tilbud på vedlikehold i flere-hundre-millioner-klassen, men noen få har prøvd. I tillegg til Mesta var det i alt 20 firmaer som hadde levert tilsammen 50 tilbud fordelt på de 27 områdene. Hele 11 av tilbudene ble avvist fordi Statens Vegvesen ikke fant det tilstrekkelig dokumentert at de var i stand til å gjennomføre kontrakten. I 6 av disse 11 tilfellene var dette eneste tilbud denne entreprenøren hadde lagt inn. Mange av de regionale entreprenørene falt altså bort fra konkurransen på denne måten.

Etter Mesta så er det ingen store entreprenører på veivedlikehold i Norge. Deretter kommer ingen. Og deretter kommer Kolo veidekke og NCC Roads. Et stykke bak dem igjen er Lemminkainen. Alle de tre “nest største” fikk avvist tilbud fordi de ikke klarte oppfylle dokumentasjonskravene til gjennomføringsevne.

Det er nærliggende å konkludere med at oppdragene hver for seg er for store, og derav kravene for strenge til å kunne oppnå reell konkurranse. Vil det være bedre å dele opp oppdragene litt mer for å oppnå reell konkurranse og innsparinger som man opplevde i starten før Mesta hadde fått grep om markedet?

Konkurranse fra andre land?

Hvordan er det med konkurranse fra andre land i EØS-området? I praksis må den som leverer tilbudet dokumentere både utstyr, ansatte, kompetanse og finansiering som tilfredsstiller kravene i utlysingsteksten. Ikke en gang de nest største her til lands passerte det nåløyet på alle sine tilbud.

Finlands svar på Mesta heter Destia. Deres datterselskap Destia Norge har levert tilbud som er under halvparten av Mestas tilbud i Sør-Varanger. (Destias tilbud 46,4 mill. Mestas tilbud 101 mill.) I Lyngen har Destia levert tilbud på 69,2 millioner, mens Mesta har levert tilbud på 123,6 millioner. “-Vi var overrasket over det lave tilbudet“, uttalte Tor Inge Hellander, seksjonssjef for Plan- og byggherreavdelingen i Statens Vegvesen Øst-Finnmark distrikt i Vegen og vi.

Det mest overraskende var kanskje at det faktisk var noen som var i stand til å konkurrere ut Mesta på de premisser Statens Vegvesen har satt?

– – –

Oppdatert. Mesta må betale tilbake ulovlig offentlig støtte, TU.

 

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

 

Oppdatert

5. november. TU: Fylkesordførere krever gransking av Statens Vegvesen.

22. oktober. VG: Riksrevisjonen med hard kritikk av veivesenet.