Led oss inn i fristelse. Et folkeparti.

Oppdatert 24. oktober: VL: Hareide mest ønsket som ny KrF-leder. VG: Hareide knuser Dagrun Eriksen.

– – – – – – – – – –

Kristelig Folkeparti har fått mange store medieoppslag det siste drøye halvåret. Slik sett har de oppfylt rikspolitikeres drøm: Å være synlige i nyhetsbildet.

Faksimile Vårt Land.

 

Imidlertid har en stor del av oppslagene ikke vært typiske velgerfrierier med profilering av et saksområde de vil bli husket for neste gang stemmeseddelen skal avlegges. Mange oppslag har gjerne vært av typen intern uenighet, strid om veivalg og tildels anonym mediespredd misnøye med henholdsvis leder eller nestleder fra deres respektive tilhengere.

KrF ser ut som de ikke vet hvor de vil. Og nå er det kamp om hvem som skal være  lederen som fører dem dit.

De som måtte tro at KrFs største problem var hvem som er lederen er muligens optimister på partiets vegne. Slik KrF har fremstått og fremstår for velgerne nå er de et usikkert kort på kjerneområder for sine tradisjonelle velgere. Riktignok blir det stadig færre av disse KrF-velgerne, men de er faktisk de eneste velgerne partiet har.

Mer om partiet:

…dog fred er ei det beste.

Merkelig folkeparti.

Å forkaste bekjennelsesparagrafen og åpne for blant annet muslimer i tillitsverv i det som for partiets kjernevelgere ser ut til å fremstå som en tilsynelatende overraskende og toppstyrt offentlig idédugnad om hva partiet egentlig vil, virker ikke som godt politisk håndtverk.

Å droppe «Kristelig» for å bli et «Folkeparti» kan sikkert virke forlokkende for personer med ambisjoner om å ha politikken som levebrød, men planen mangler en viktig ingrediens: Velgere. De som skal utgjøre «folkepartiet».

Hvis «arkitektene» bak fornyelsen av partiet bare hadde kjørt en intern prosess og i det minste fått det til å virke som om grasrota har behandlet og ønsker linjeskiftet, kunne de stått med en samlet grasrot. Kanskje litt avskallet, men tross alt samlet om å bygge noe. Da kunne de startet byggingen og konsentrert seg om profileringsarbeidet. (Oppdatert 7. oktober. VL: KrF-strateger åpner døra for samarbeid med AP.)

  • Nå står de uten en avklart strategi. (Nei, å bli et folkeparti er ingen strategi, det er en drøm uten fundament).
  • De står snart kanskje uten flere av sine sine tradisjonelle kjernesaker, og dermed potensielt uten hittil lojale kjernevelgere.

Man kan sikkert like eller mislike Dagfinn Høybråten som KrF-leder. Etter makt-rusen med KrF i førersetet i Bondevik-regjeringene, et tilsig av velgere på bekostning av koalisjonspartnere, slik storebror i regjering ofte får, sigar-og-rødvin-oppslag som ga bedehuspartiet et skinn av folkelighet, kunne lederen KrF valgte for å stramme inn egen profil igjen virke som det enkelte har prøvd å fremstille ham som: En mørkemann.

Avgående leder Høybråten kan imidlertid om noen år, når kontantstøtten fra partiets storhetstid forsvinner, også komme til å bli husket for det eneste politiske minnesmerket som blir stående etter KrFs siste regjeringsopptreden: Røykeloven.

Den var slett ikke populær blant «folk flest» da den ble innført, men spør i dag, og mørkemannen får ros for sitt politiske mot.

Og der ligger kanskje KrFs største problem i dag: Mangel på mot til å ha klar profil i kontroversielle saker. Med klare svar, enten det ene eller det andre, kan de få lojale tilhengere. Ikke favne alle, men noen. Med diffuse altomfattende løsninger med åpninger i alle retninger står de i fare for å ikke bli førstevalget til særlig mange.

Uten at det kanskje bekymrer velgerne i samme grad som de som vil leve av politikken?

Mer om politikere:

Hvem styrer best?

Glattere politikere.

 

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

 

Mer:

VL: Syversen vil ikke lede KrF. VG: APs homofile stortingspolitiker Anette Trettebergstuen åpner for KrF-samarbeid. 20. oktober: Hans Olav Syversen (KrF) viser at det fortsatt finnes politikere med anstendighet. VL, VG: Lovforslaget fra tre Vestfoldrepresentanter fra AP og SV er et fordekt angrep på FrPs Per Arne Olsen. VG: Martin Kolberg: -AP vil ikke utelukke KrF-samarbeid. TV 2: KrFU-leder Elisabeth Løland: AUF er ingen «drømmedame»… men åpen for samarbeid på enkeltsaker. (Oversatt fra politikerspråk til norsk: De avviser fast forhold, men er åpen for noen one-night-stands.) VG: Nyvalgt AUF-leder Eskil Pedersen: -Vil aldri akseptere regjering med KrF. VL: Fylkesleder krever nye nestledere. Har gått solo uten å sikre forankring i partiets organer. VL: Konservativ KrF-er trekker seg. En reaksjon på forslag om å fjerne bekjennelsesparagrafen. VL, VG: KrF-politikere bryter ut og danner nytt kristelig parti i lederfavoritt Hareides hjemkommune. VL: 12 av 17 fylkesledere vil samarbeide med AP. TV 2: Politisk rådgiver for Ap-statsråd: Et samarbeid med KrF blir over mitt lik. VL: Stortingsrepresentant Kjell Ingolf Ropstad (KrF) utfordrer SV til samarbeid mot høye aborttall. VL: Nestleder Inger Lise Hansen uenig med strategiutvalget som nestleder Dagrun Eriksen har ledet. -Ap et uklokt valg. TV 2: KrF åpner for AP-samarbeid. VG: Tre fylkesledere vil kaste nestleder. Tror Inger Lise Hansen er ferdig. VL: Stortingsrepresentant Øyvind Håbrekke vil ha Eriksen som leder. VL: KrF fremskynder ikke lederprosessen. VL: Inger Lise Hansen: -Jeg har ikke lederambisjoner, men fortsetter gjerne som nestleder. VL: Selbekk tror ikke Høybråten bestemte seg for å ikke stille til flere lederperioder i 2008. VL: KrF-nestleder Eriksen tar gjerne over. VG: Hareide og Syversen favoritter i lederkampen. VL: Frank Aarebrot tror Hareide tar over.  TV 2: Hansen roser Høybråten for hans jobb for KrF.

Annonser

Lønn som fortjent

Enhver aksjon gir en reaksjon. Dette begrepet er avledet av Newtons tredje lov. Man kan like det eller ikke, men den fysiske loven er der. Man kommer ikke unna.

Folkelig kan dette begrepet oppfattes som at enhver aktivitet politikere foretar seg i offentlighet, utløser en reaksjon.

Denne reaksjonen kan for eksempel være økt tilslutning eller frafall fra velgere/sympatisører i meningsmålinger eller samarbeidspartnere i politikken.

– – – – –

Oppdatert 3. september:

Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og flere andre ministre må levere tilbake dyre gaver etter å ha brutt regjeringens egne grenser for hva de mener å kunne tillate seg.

  • (TV 2: Gavesaken en permanent bulk for Støre og Strøm-Erichsen.)
  • (VG: Marie Simonsen: -Navarsete må ha vært bevisstløs i gjerningsøyeblikket.)

Slike utslag av dårlig dømmekraft kan gi en reaksjon blant velgerne, men det kan også bli en sympatibølge hvis mange mener media har vært urimelige.

  • (VG: Korrupsjonsekspert: -Dette kan være brudd på straffeloven.)

– – – – –

Det skal bli spennende å se om Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm skaper ny vind i seilene for eget parti når Arbeidsdepartementet tilbyr inntil 832 000,- kroner for å skrive taler for ministeren.

Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm (AP). Foto: Scanpix

Det er vel ikke akkurat blant arbeidsløse hun rekrutterer, men … enhver aksjon gir jo en reaksjon… En kjedereaksjon vil jo bli at en person et eller annet sted kan få en jobb som blir ledig. Og arbeidsledighet ligger jo under ministerens ansvarsområde, så kanskje får hun honnør for å ta godt i når hun skal skape en ny arbeidsplass.

Eller får hun og AP motbør for å øke offentlige utgifter på et område de færreste velgere har etterspurt mer. Holder det ikke å ha økt antall politiske rådgivere og statssekretærer (politiske stillinger) formidabelt de siste årene?

Mer: Politisk invasjon i byråkratland, Aftenposten.

Er det helt uproblematisk å ansette adminstrativt ansatte, i utgangspunktet politisk uavhengige, til å skrive taler for en politiker?

Folk vil ha bedre skoler, mer behandling, bedre veier, mer politi og mye mer, men får flere taler. Og det fra en underordnet byråkrat som kan komme til å bli lønnet med nesten like mye som en gjennomsnittlig direktørlønn i statlige selskaper med mindre enn 25 ansatte. (Den er 886 000,- i følge en rapport fra Riksrevisjonen, omtalt i TV 2.)

Vil velgerne gi som svar noe som kan oppfattes som lønn som fortjent?

Høyre har vært ute og uttalt seg kritisk til ansettelsen. Fra ellers (i alle fall tidligere) byråkrati-kritiske FrP har det, når dette skrives, vært stille.

(Lønnsnivået unngår nok også næringsminister Trond Giskes blikk. Han skal jo bare se på de høye lederlønningene i staten, og dette er jo ingen lederstilling,  selv om den er lønnsledende.)

Vedkommende som ansettes som taleskriver i departementet nå kan komme til å skrive taler for en statsråd fra et hvilket som helst parti om noen år. Selv om regjeringer kommer og går, så vil denne taleskriveren sitte i departementet. Er det enkelte som frykter en reaksjon fra taleskriveren tro?

Utsnitt av stillingsannonsen

Forresten: Stillingsannonsen er jo interessant. Og man fyller kravene. Kanskje jeg burde søke? Og kanskje jeg allerede har søkt he-he 🙂

 

[polldaddy poll=3665358]

Flere innlegg om sammenblanding politikk/forvaltning/roller:


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

 

Mer politikk:

TV 2: FrP med utspill på strategikonferanse: Siv Jensen etterlyser svar fra Høyre om innvandringspolitikk.

TV 2: Rødgrønn bunnotering. Laveste oppslutning på meningsmåling siden de vant flertall ved valget i 2005. TV 2: Høyre størst i et gjennomsnitt av alle meningsmålinger i august. VL: Høyre klart størst på ny måling av Synovate for Dagbladet. VL: Erna slår Jens med 2,6 prosentpoeng i ny måling. Tar mange velgere fra AP. TV 2: Siv Jensen mener Trond Giske må forklare seg i Stortinget om Hermansen-saken. TV 2: Erna Solberg: -AP tegner et skremmebilde av Høyre. TV 2: FrP under 20-tallet på meningsmåling.

Annonser

Surpomp

Media flommer over av meningsmålinger. Noen tar kanskje ulike målinger på blodig alvor, mens andre har et mer avslappet forhold til meningsmålinger som stadig kan endre seg. (Oppdatert 3. mai: Rent flertall for H og FrP i april, TV 2.)

Jeg hadde et inntrykk av at FrPs leder Siv Jensen hadde et avslappet forhold til meningsmålinger, men det er basert på mediefremtreden mens hun ledet Norges største opposisjonsparti. Inntrykket var at hun avslappet og med et smil stadig feide gode målinger til side, og uttalte at «det er lenge til valget«.

Hvis VGs gjengivelse er korrekt, så har Siv Jensen et problem i forhold til sin oppførsel når hun skjeller ut velgerne. Også svært mange av FrPs egne velgere. (Oppdatert: Les om en annen i FrP-eliten som ikke liker å omgås velgere og vanlige mennesker på  TV 2.no)

Faksimile VG.

I den grad man skal stole på målingen, så forteller den ikke det som Siv Jensen later som, eller hva hun eventuelt har misoppfattet.

Dette dreier seg ikke om at sosialistiske velgere ikke vil ha Siv Jensen som statsminister. 18,1 prosent av velgerne foretrekker Siv Jensen som statsminister. Betydelig færre enn de som i meningsmålinger sier de vil stemme FrP.

I stedet for å skjelle ut velgerne, og fremstå som en surpomp når en måling går henne personlig imot, så kunne en annen mulighet ha vært å finne ut om det faktisk er slik, og hvorfor kun seks av ti FrP-velgere vil ha Siv Jensen som statsminister. Mener du virkelig at fire av ti FrP-velgere er «sosialister som liker Jens bedre enn deg», Siv?

Er målingen bare et utslag av tilfeldigheter som i stor grad er påvirket av en øyeblikksstemning etter det som FrP selv kommuniserte utad som et grasrotopprør mot ledelsen? Er dette mange av FrP-velgernes reaksjon mot «ledelsen»?

Eller er dette et bilde som passer inn i en lengre trend av målinger?

Faksimile TV 2.

Selv kunne jeg ikke vært mindre interessert i en meningsmåling enn en slik akkurat nå. Hva et utvalg velgere svarer tre år før stortingsvalget, om en hypotetisk situasjon som ikke en gang er avklart som en flertallsmulighet, er ikke noe å bry seg om. Langt mindre noe å hisse seg opp over.

Det er mye viktigere for folk flest hva politikerne mener om viktige saker som rettssikkerhet, personvern og Datalagringsdirektivet.

Prøv heller med en fornuftig tilnærming til slike undersøkelser, Siv Jensen.

Surpomper som skjeller ut velgerne slår ikke godt an. Det har også Storbritannias statsminister nylig demonstrert for de som vil lære hvordan man ikke omtaler velgerne dersom man skal fortjene velgernes respekt.

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 1. mai.

  1. …men på overflaten ser det bra ut.
  2. Rådmann fikk mer lønn – og mindre ansvar.
  3. Burka-forbud og bakvendtland.
  4. Hvem er Norges dummeste politiker?
  5. Skattefri bom, tog, båt og buss.

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

VG: (Meningsmåling.)

vl.no: (Meningsmåling.)

TV 2: Erna Solberg: Dat kan bli Siv/Erna-regjering.

VG: Meningsmålinger: Rent flertall for Høyre og FrP i april.

Annonser

Farlig forslag

Stortingsrepresentant og leder i Oslo AP, Jan Bøhler, sier at Det norske Arbeiderparti har skapt mer forvirring enn entusiasme hos mange ved de siste valgene, melder VG.

Jan Bøhler har jo ikke funnet løsningen på hvorfor mange velgere er mer forvirret enn entusiastiske over partiet, men vil delvis forklare manglende velgertilslutning i egen valgkrets, Oslo, på denne måten.

Det er visst navnet som er problemet, ikke politikken, merkevaren og kandidatene.

Skjermbilde fra APs nettsider.

«Jeg håper folk er så fornuftige at de stemmer det norske Arbeiderparti», sa APs 91-årige listebærer Signe Bakken til APs nettjournalist på valgdagen.

Om vi skal tro forkjemperne for et navneskifte, så er det visst et stort problem at velgerne de gjerne vil ha faktisk ikke er så fornuftige at de skjønner at det norske Arbeiderparti og Arbeiderpartiet er det samme.

Navnet Det norske Arbeiderparti (DNA) er tradisjonsrikt, «men det er opp til landsmøtet å avgjøre«, sier Jens Stoltenberg. Han avviser altså ikke navneskifte som uaktuelt for ham å støtte, noe han kunne ha gjort, men åpner forsiktig for det.

Utad vil APs eventuelle navneskifte kunne fortone seg eller bli fremstilt slik:

De dropper «Det norske» for å få flere stemmer blant innvandrere som angivelig blir forvirret av navnet «Det norske Arbeiderparti».

Har AP tenkt hardt nok over hvilken tung symbolikk som kan ligge i dette og hvordan dette kan bli oppfattet blant velgere som ikke har like dårlig grasrotfølelse som enkelte i AP-toppen?

Når alt kommer til alt er det jo hva velgerne tror og oppfatter som teller, ikke realiteter.

 

[polldaddy poll=2801509]

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 6. mars.

  1. Ikke avskrekkende nok.
  2. Falsk trygghet.
  3. Flere vil rammes av pleieres Facebook-avhengighet.
  4. Politi og GPS-sporing.
  5. Dårlig grasrotfølelse.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

 

Dårlig grasrotfølelse

Populariteten til statsminister Jens Stoltenberg har falt betydelig på en måned. Kommentarer til en undersøkelse for Dagbladet peker på for lite synlighet i islamdebatten som årsak.

I januar mente 39 prosent at han gjorde en god jobb, mens i februar er dette sunket til 31 prosent. I januar mente 11 prosent at han gjorde en dårlig jobb, mens dette nå er steget til 14 prosent.

(Synovate for Dagbladet.)

Jeg tror professor, valgforsker og AP-medlem Frank Aarebrot er inne på en del av kjernen av Stoltenbergs problem, men at saken ikke er så enkel som at Stoltenberg bare ikke er interessert i slike problemstillinger. (Trolig mener Aarebrot mer enn Dagbladet har plass til å gjengi.)

For Stoltenbergs og Arbeiderpartiets del er det også et problem at han ikke ønsker å stå frem i offentligheten med skarpe og tydelige standpunkter i høyt profilerte saker der noen kan mislike klarheten.

Forkortet og brutalt sagt så gir svært mange av de med stemmerett blaffen i hva andre enn statsministeren uttaler. Hva andre i regjeringen måtte uttale om en sak, blir ikke tatt som uttrykk for hva statsministeren står for. Det hjelper ikke hva Jonas og Knut sier på vegne av Jens.

dette området viser Jens Stoltenberg dårlig grasrotfølelse. Det kan også være sterkt influert av rådgiveriets makt. (Mer: Glattere politikere.)

Det hjelper heller ikke sjefen at en av hans statsråder (Trond Giske) vet å spille på andres popularitet for å innkassere gevinst, når resultatet utad fremstår som dårlig intern kommunikasjon i regjeringen.

Faksimile Dagbladet

Meningsmålingsbyråene gjennomfører stadig egne målinger for ulike partier. Det er ikke greit å vite hva man skal tro om ikke-offentliggjorte resultater og trender, men i noen sammenhenger kan man støte på ivrige tilhengere av den ene eller andre som bruker slike resultater i sin argumentasjon. Noe kan man også tolke ut av enkelte partiers retorikk.

Regjeringens mest konfliktskye trio: Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og Knut Storberget, kommer nok til å møte hardere skyts fra enkelte politiske motstandere når det gjelder islam/innvandring.

SP og SV vil kun ha biroller, men deres velgere står normalt på hver sin side. Et utydelig SP kan gi velgerflukt til FrP, mens et utydelig SV kan gi en regnbueflukt.

Opposisjonen er imidlertid også splittet. Det er ikke bare regjeringen som, for å bruke Høyre-nestleder Erling Laes ord i Dagbladet: «har så sprikende meninger i integreringsdebatten at de kan framstå som et «offentlig seminar uten ordstyrer»

  • KrF er vaksinert mot religionskritisk debatt og karakteriserer heller all kritisk debatt om enhver religion som hets. Deres løsning er å forby religionskritikk (blasfemi) og lukke øynene for religioners og religionstolkeres mange feil og overgrep. (Mer om KrF: …dog fred er ei det beste.)
  • Venstre har nok med seg selv. Og, i den grad de fortsatt deltar i offentlig debatt, velger de å bruke det meste av sine minutter i media på prinsipielle debatter om helt andre saker enn det store velgermasser er opptatt av.

Det trenger ikke være uviktig og galt det Venstre gjør, men en naturlig konsekvens må bli at partiet innser at deres viktigste rolle da ikke lenger er som parti, men som liberal prateklubb for de alltid få rettroende. Venstre kunne lære noe av å se på hvordan Arbeiderpartiet fra 1920-tallet endret seg fra en innadskuende prinsipiell klan til å bli et parti mange med stemmerett fant en sak å stemme på.

(En typisk Venstredebatt: Respekten for deg.)

  • FrP har tidligere klart å etablere stor troverdighet blant velgerne innen innvandring/islam og har levd godt på at en god del velgere tror partiet mener både det ene og andre. (Fiffig bruk av utspill fra enkeltpersoner i media, mens program og forslag i Stortinget kan si noe annet.) Mange av en-saks-velgerne har nok langt i overkant forhåpninger til hva slags konkrete endringer FrP egentlig er i stand til å stå for. Allikevel vil de fremstå som det klareste alternativet til Jens Stoltenbergs linje, så lenge «strengere» er akseptert som måleenhet. Partiets største fordel fremfor andre partier innen innvandringsdebatt er at de tilsynelatende har større lojalitet til en linje, og ikke flere talsmenn som sender ut «prøveballonger» i helt ulike retninger. En mulig svakhet er at de i jakten på makten bærer på noe deres eneste tenkelige samarbeidspartner muligens kan se på som «en råtten portefølje». En avveiing mellom å kommunisere noe helt annet til deler av velgerne enn til en mulig samarbeidspartner er nok ikke enkelt, men en utydelig Jens Stoltenberg gjør det enklere.
  • Høyre har opplevd stor vekst på meningsmålingene etter valget, og har i flere målinger passert storebror/lillebror FrP. Dette kan tolkes som at Høyre har vunnet på å ikke fokusere på mulige regjeringspartnere og fiktive samarbeidskonstellasjoner, men heller konsentrere seg om å formidle egen politikk. Når det gjelder islamdebatten oppfattes imidlertid dannede Høyrefolk å være i en skvis mellom «ansvarlighet» og «uansvarlighet». Og det er ikke gitt at de som definerer ansvarlig og uansvarlig har bedre grasrotfølelse enn Jens Stoltenberg.

Uansett kan trolig Jens Stoltenberg slappe av når debatten stilner og avløses av mediafokus på noe helt annet.

Hans regjering går videre på walk-over fordi motstanderne ikke klarte å stille lag.

 

[polldaddy poll=2780863]


Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 3. mars.

(Dette ville tatt fjerdeplassen.)

1. Politi og GPS-sporing.

2. Oppvask.

3. En identifisert. Noe grafsing gjenstår.

4. Kanskje ikke så dumt.

5. Lapskausdemonstrasjon.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

VG: Haakon: – Min avgjørelse å delta i Giskes utvalg.

VG: Tine fikk kronprinsens plass. VG: Stoltenberg: Klokt at kronprinsen er ute. TV 2: (AUF og SU uenige med sitt tidligere medlem Trond Giske. For mange rike arvinger og for få gründere i rådgivergruppen.) Vårt Land: Stoltenberg godkjente ikke kronprinsverv. Kronprinsen ut av Giske-utvalg.

 

Merkelig folkeparti

Oppdatert 10. februar. VG: Sponheim spår politisk død for sentrum.

9. februar. (SP ønsker styrket sentrum. Regjeringens hestehandlere trenger spillerom, og fisker mot et «sentrum» der KrF og V kjemper mot sperregrensen.)

– – –

Kristelig Folkeparti er i krise og leter etter veien videre. Veien videre til hva, kan man spørre. Hva vil de oppnå? Hvilken retning vil de gå?

Partiets lokalpolitikerkonferanse ga ingen klare svar i så måte. Tvert i mot kan de ha skapt usikkerhet i den lille rest av kjernevelgere som er igjen.

Og det sier mye om hva KrFs største problemer er:

  • De har ingen andre visjoner enn drømmen om mangedoblet oppslutning.
  • De fabler om et sterkt sentrum som ikke eksisterer.
  • Ledelsen ser ut til å virre i blinde og sende samarbeidssignaler i ulike retninger samtidig.
  • I tillegg har de ingen saker som fenger i et omfang at det kan omtales som et folkeparti og ikke en splittet sekt.

Den ene nestlederen forteller i en partipressekonferanse at de drøfter venstresving. Samtidig åpner de for FrP-samarbeid. Enten den ene retningen eller den stikk motsatte. Hva konklusjonen kan bli, virker å være helt åpent.

Den andre nestlederen skaper sjokk blant partikolleger og velgere ved å lansere skrinlegging av en rekke av partiets forutsigbare kjernesaker. Partiets motstand mot homofile ekteskap:

Faksimile fra VG.

Partiets Israel-forsvar:

Faksimile fra TV2.no

Og flere andre saker.

Det er tvilsomt at det kan være soloutspill. Mer sannsynlig står flere med henne bak ønsket om å leve opp til navnet og bli et «Folkeparti» med 10-15 prosent oppslutning. De vet bare ikke helt hvordan, annet enn at de tror de må vrake mye av det som skaffer dagens velgere, som kan identifiseres med første del av navnet «Kristelig»?

Det virker som om en samlet partiledelse åpner for å vrake bekjennelseskravet. Man trenger ikke være «kristelig» for å få verv i partiet. Dette må forstås som å primært være rettet mot muslimer.

Samtidig sender andre i partiet stikk motsatte signaler ved å gå offensivt ut i den betente Muhammed-karikaturdebatten.

KrF drømmer om et sterkt sentrum, men hva er sentrum egentlig? Er visjonen å være midt i mellom blokkene som har egne klare meninger?

Hva mener du, sentrumspolitiker? Jeg mener midt i mellom AP og H/FrP, uansett hva de måtte mene. Jeg står i midten. Vått eller tørt, varmt eller kaldt, sosialist eller liberalist, stat eller individ, monopol eller valgfrihet, offentlig eller privat ansvar … Sentrum er hverken det ene eller det andre, men i midten … Der omtrent ingen velgere er.

Kristelig Folkeparti gjorde sitt dårligste stortingsvalg i 2009, med 5,5 prosent oppslutning. Dagfinn Høybråten ser ut til å sitte trygt. I motsetning til forgjengeren Valgerd Svarstad Haugland, som måtte gå i 2004 etter et katastrofalt dårlig lokalvalg i 2003 med 6,4 prosent. Ble Valgerd kastet i en uvant bakrus etter at kontantstøtten og regjeringsmakt ga 13,7 % – 9,3 % og 12,4 % i valgene fra 1997 til 2001?

KrF trodde(!) kanskje de hadde vinneroppskriften, og var et folkeparti, men at det var lederen det var noe galt med?

Det KrF først og fremst mangler er ikke en god leder. (Oppdatert: Dette må ikke tolkes som et forsvar av Høybråten som beste lederemne i KrF. Vårt Land, VG: KrFU-leder spår debatt om Høybråtens framtid. TV 2: Vil skifte ut Høybråten.)

Partier har fått oppslutning til tross for sine ledere tidligere. Frem til nå kunne noen kanskje tro at partiet kun trengte en fengende sak å profilere.

Etter de siste utspillene bør det være åpenbart at partiet mangler mer enn det.

De mangler en begrunnelse for sin egen eksistens, en visjon og en tro på hva de vil og hvorfor.

Bortsett fra det er de tydelige på at de gjerne vil ha makt. Sammen med hvem som helst. Og de er villige til å ofre hva som helst, også Kristelig, for å bli et Folkeparti.

Det har de egentlig aldri vært. KrF var et lokalt fenomen fra starten i 1933. Først i 1945 ble de landsdekkende. Allikevel har partiet stått sterkest blant velgerne i et belte fra Agderfylkene til Møre og Romsdal. Å forkaste dem, deres kjernesaker og samarbeidspreferanser for å prøve å tiltrekke seg «ikke-KrF-ere» andre steder, virker som et risikabelt prosjekt, men overrasket er jeg ikke.

Det kunne vært lettere å lede KrF etter kontantstøtte-Bondevik dersom det var mer åpenbart for ledelsen hva som gjorde at KrF kunne fremstå i enkeltes øyne som et «folkeparti». Statsminister Bondevik klarte å gjøre SP og Venstre til taperne i samarbeidet, samtidig som KrF tok hele styringsgevinsten.

Kjell Magne Bondevik var aldri leder i et folkeparti. De hadde en sak som fenget utover menigheten, svake samarbeidspartnere og en heldig fordeling av stemmer som umuliggjorde flertallsstøtte til en annen regjering.

36,9 Jagland ga også en uventet drahjelp fra et AP som kanskje må tilbake til 1920-tallet for å finne samme vilje til å ikke ta makt.

Kristelig Folkeparti fremstår mer som et Merkelig Folkeparti, men mer Merkelig enn Folkeparti.

 

Mest lest på Norske forhold siste to dager, pr 2. februar.

1. Rett fokus.

2. Mot normalt.

3. Merkelig folkeparti.

4. Skandalen vokser, men følges det opp?

5. En ny Hamrén.

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

TV 2: Høybråten: -Hadde vært best om jeg ble informert først. TV 2: Høybråten snakker om KrF-bråket. Vårt Land: Professor Ottestad tror KrF går i oppløsning. Vårt Land: Ber Austnes bli. Vårt Land: «Bordbønn-Austnes» gir seg i KrF. TV 2: Hansen: -Aldri god timing. VG: KrF-politikere mener Hansens utspill var en tabbe. TV 2: Ut av KrF og inn i FrP på grunn av Israelsyn. TV 2: Slår ring rundt Inger Lise Hansen. Vårt Land: Kristin Aase med sterk støtte til Inger Lise Hansen. TV 2: KrF-ordførere vil kaste Hansen. TV 2: KrF-Hansen angrer ikke kontroversielle utspill. Vårt Land, VG: Partihistoriker tror nestleder Hansen bevisst kan ha satt partikarrieren på spill.