Noen spenningsmomenter

Meningsmålinger vi blir presentert i nasjonale medier forteller gjerne om et tenkt representativt landsgjennomsnitt, og sjelden om de spesielle kommunene der resultatene kan bli forholdsvis oppsiktsvekkende.

Her er en samling med kommuner der det kan være interessante eller uvanlige poenger å finne, samt noen navn som i det store bildet ikke er annet enn tilfeldige kandidater, men viktige nok for sin liste.

Fra partilederdebatten. Faksimile Dagbladet.

Av de åtte som deltok i partilederdebatten er det kun to som stiller til valg i lokalvalget 2011.

Den ene er Trine Skei Grande som står på 33. plass for Venstre i Oslo. Hun kan risikere å komme inn i bystyret. Venstre har fire kumulerte (eller fire med stemmetillegg).

De som har fått stemmetillegg fra sine partier får 1,25 stemmer for hver stemme partiet får. Slengere (personlige oppføringer av kandidatens navn) på andre partilister og kumuleringer (kryss) fra eget partis velgere gir en ekstrastemme. En kumulering/slenger tilsvarer da fire ordinære stemmetillegg.

Alle etter de med stemmetillegg, i dette tilfellet alle fra femte- til 65.-plass, står dermed likt i kampen om de øvrige representantplassene Venstre vinner utover de fire første. Ifølge pollofpolls ligger Venstre an til å få seks plasser i Oslo.

Den andre i partilederdebatten som stiller til lokalvalget er Turid Thomassen. Hun er førstekandidat for Rødt i Lillehammer. Det finnes også en annen Turid Thomassen som er førstekandidat. Turid Solberg Thomassen er førstekandidat for KrF i Nedre Eiker.

«Lokalvalg er personvalg» – En myte?

Noen stemmer på person, men slett ikke så mange om man skal tro en velgerundersøkelse fra lokalvalget 2007 utført av Jo Saglie ved Institutt for samfunnsforskning (ISF), Stine Renate Otterbekk og Lawrence Rose.

Velgere som hadde brukt stemmeretten ble intervjuet. De fikk fire svaralternativer, og ble bedt om å si hvilket som er viktigst for stemmegivningen ved lokalvalg.

Få fram saken

Slik fordelte svarene seg etter kommunevalget for fire år siden, i 2007:

  • Lokale saker (42 prosent)
  • Allmenn tillit til et parti (37 prosent)
  • Listekandidater (11 prosent)
  • Rikspolitiske saker/forhold (10 prosent)

(Kilde: forskning.no)

Noen spennende kommuner

  • I Eid kommune fikk Arbeiderpartiet 6,1 prosent og Venstre 41,4 på en lokal måling. Strid om sykehusstruktur i Sogn og Fjordane ligger bak. Hva sier velgerne på valgdagen?
  • Hvor store utslag kan personer gi? I 2007 sto Per Ervik på førsteplass for FrP i Hitra kommune. De fikk 31,3 prosent av stemmene. I år står Per Ervik på førsteplass for Pensjonistpartiet. De er målt til 15,1 prosent, og tar fire representanter i kommunestyret, mens FrP halveres og får 15,6 prosent dersom målingen viser valgresultatet.
  • I Arendal kan en lokal liste, Verdipolitisk Parti, med Sanjin Salahovic på topp, få avgjørende betydning når makten skal fordeles.
  • I i Telemark samarbeider FrP (varaordfører) med AP (ordfører) og de rødgrønne støttepartiene SV og SP. Vil Høyre og Venstre få FrPs støtte etter dette valget, eller betaler de rødgrønne mer i politiske posisjoner til FrP?
  • Skedsmo kommune har vært styrt av AP-ordfører siden før kvinner fikk stemmerett i Norge. Blir tradisjonen brutt etter 101 år?
  • I Tynset har SV ordføreren, og med 19,5 prosent ser det ikke alt for mørkt ut for SVs Bersvend Salbu, men utfordrerne står i kø. Vil APs ordførerkandidat, Morten Sandbakken bli ordfører? «Bror hass» har vært det før. For SP. Nå er lillebror Dag-Henrik Sandbakken statssekretær for SP og storebror ordførerkandidat for AP. (Østlendingen.)

Har velgerne i Terra-kommunene tilgitt, eller går ingen partier fri fra sitt medansvar?

I «Terra-kommunene» ser det ut til at ordførere flest får gode valgresultater.

  • I Hattfjelldal stiller kun partiene AP, SV og SP. Klarer Terra-ordfører Asgeir Almås å forsvare valgresultatet fra 2007 på 57,1 prosent?
  • I Narvik stiller ikke Terra-ordfører karen Margrethe Kuvaas (AP) til gjenvalg. Ap holder stand og kan øke. Samarbeidskonstellasjonen AP, Høyre og KrF fikk 21 av 41 representanter i forrige valg. En lokal måling viser at de kan få 25 nå, men her er det mange ulike flertallskonstellasjoner, også uten AP.
  • I Haugesund ligger Petter Steen jr (H)  på en lokal måling an til å få 41,1 prosent. Litt over forrige valgresultat på 39,9. Her har både AP og H styrket seg, mens alle andre går ned i følge en lokal måling.
  • I Bremanger gjorde AP tidenes beste valg i 2007 med 48,1 prosent oppslutning. Terra-ordfører Kåre Olav Svarstad (AP) stiller ikke til gjenvalg, men velgerne i denne hardt rammede kommunen tilgir visst ikke partiet så lett, dersom man skal stole på en lokal måling med så få som 150 spurte. Dagens flertallskonstellasjon med AP og SV går fra 12 til 8 representanter av kommunestyrets 23 og det er åpent for nye flertallsforhandlinger i korridorene når valgresultatene er klare.
  • I Vik stiller ordfører Marta Finden Halset (AP) til gjenvalg. Sist fikk AP sammen med Sp 11 av 17 i kommunestyret. Siste fylkesmåling viser 10 av 17, men det er meget jevnt mellom AP og SP om å bli størst. Og det betyr vel noe for fordeling av verv?

Mer om Terra-kommuner: Rot bort pengene – staten betaler.

Valgdeltakelsen

Får vi en valgdeltakelse på over 70 prosent?

Valgdeltakelse ved kommunevalg siden 1983. (Full oversikt på SSB):

  • 1983: 72,1 %
  • 1987: 69,4 %
  • 1991: 66,0 %
  • 1995: 62,8 %
  • 1999: 60,4 %
  • 2003: 59,0 %
  • 2007: 61,2 %


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

Annonser

Politikk eller posisjon viktigst

Fra fredag til søndag er de klinkende klare standpunktene til det som er kjent som landets mest klartalende parti snudd på hodet. Av dem selv.

Politikken var viktigere enn posisjoner. Inntil en meningsmåling viste at de selv risikerte å ikke havne i byrådsposisjon.

Faksimile VG.

Fredag: Politikken er viktigere enn posisjoner.

Carl I. Hagen ville ha og fikk medieoppmerksomhet omkring sitt utspill om at han trekker seg som ordførerkandidat. Årsaken var at partiet ville prøve å stanse velgerflukten til Høyre. En flukt av FrP-velgere som heller ville ha Fabian stang som ordfører enn Frps egen Carl I. Hagen.

Når andre ikke roser storheten i det å trekke sitt kandidatur, må partiets egne talsmenn gjøre det. Samtidig understrekes som en selvfølgelighet at dette har jo partiet ment hele tiden.

– Det Carl I. Hagen sier er veldig stort, og egentlig ikke noe annet enn det Frp har sagt hele tiden – at gjennomslag for politikken er viktigere enn posisjoner, sier Tybring-Gjedde til Aftenposten.no.

Videre skriver Aftenposten at partiets representanter ikke ønsker å si om saken er diskutert innad i partiet. Hagen svarer imidlertid:

– Sånne ting svarer vi aldri på. Men det er full enighet i partiet om at gjennomslag for politikken er viktigere enn verv, sier Hagen til Aftenposten.no fredag morgen.

Det er altså full enighet i FrP om at politikken er viktigere enn posisjoner. På fredag morgen. (Dette har jo forøvrig FrP ment hele tiden!)

Dersom man skulle råke ut for en journalist som stiller spørsmål der svarene kan underminere en tenkt oppfølging om at man føler seg feil fremstilt av media, er det best å ikke svare. Aftenposten skriver:

– Alt jeg vil si står i sitatene deres. Jeg har ikke noe mer å si, sier en tydelig irritert Carl I. Hagen, før han bryter samtalen.

Senere samme morgen kan samme Carl I. Hagen innta TV-skjermen på TV2 Nyhetskanalen, og utover dagen få spalteplass, mikrofon- og kameraoppmerksomhet i flere medier, og avvise at han trekker seg som ordførerkandidat. Den muligheten hadde han selvfølgelig mistet dersom han hadde svart utdypende på spørsmål fra Aftenpostens journalist noen timer tidligere.

Er det typisk media å vri på og forvrenge alt alle fra FrP sier? Eller er det en del av strategien overfor egne sympatisører å skape seg mulighet til å bruke dette trumfkortet?

Søndag: Støtter ikke politikken uten å få posisjoner

Søndag 11. september, to dager etter at vi fikk vite om den fullstendige enigheten i FrP om at politikken er viktigere enn posisjoner, kan man lese i VG at FrP mener posisjoner er viktigere enn politikken. Det er totalt uaktuelt å støtte politikken hvis man ikke selv får posisjoner!

Det blir uansett ikke noe borgerlig byråd uten Frp. Så enkelt og greit er det, sier Frps gruppeleder Svenn Kristiansen til VG.

– Hva gjør dere dersom Høyre velger å samarbeide med KrF og Venstre i stedet for dere?

– Da blir det ikke noe borgerlig byråd. De vil få mistillit mot seg i løpet av en måneds tid, sier Kristiansen.

Forundret?

Dette har FrP ment hele tiden. Å kommunisere ulike budskaper fra ulike personer i ulike kanaler om samme sak er en krevende øvelse, men dersom man kan slå i bordet med «media er alltid ute etter oss» eller bare legge på røret hvis det skulle komme kritiske spørsmål, er strategien effektiv.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

 

Annonser

Gjør klar til utblåsing

Oppdatert 14. mai. VG: FrP bryter egne skatteløfter.

– – –

Hver femte FrP-velger ved siste valg vil nå stemme Høyre. Mange har også hoppet opp på gjerdet, forteller professor og valgforsker Bernt Aardal på bakgrunn av en meningsmåling for ANB.

Målingen viser et brudd på en langvarig trend der både Høyre og FrP har vokst samlet sett uten å spise av hverandres oppslutning. Nå er det tilbake til en situasjon der disse to partiene har stor lekkasje til hverandre, men denne gang til Høyres fordel, mens gevinsten tidligere har vært hos FrP.

Faksimile Vårt Land.

Tross dette får Høyre og FrP samlet 48,6 prosent oppslutning på denne målingen. Det er ikke bare mye mer enn regjeringspartiene AP+SV+SP (36,8). (Da er SP inkludert selv om de ligger under sperregrensen med sine 3,8 prosent.)

Oppslutningen om H og FrP er faktisk større enn en tenkt storkoalisjon mellom de rødgrønne +Venstre (6,4) +KrF (5,2), tilsammen 48,4.

I praksis et uinteressant tall i forhold til et stortingsvalg, der geografi gir utslag på mandatfordelingen. (En måling i VG gir sentrumspartiene en nøkkelrolle, tross nedgang, fordi ingen blokker har flertall.) Det spørs også om FrP i det hele tatt er interessert i å være med i en regjering der de er lillebror.

De har avvist å støtte en ren H-regjering. Vil regjeringsstrategien til FrP, med å skvise Høyre ved å tvinge dem inn i en lillebrorsituasjon i regjering med  Frp, der Høyre må svelge kamelene og igjen tape oppslutning til storebror FrP, skremme partistrateger fra en eventuell variant der FrP får lillebrorrollen?

FrPs landsmøte til helgen får nok oppgaven å levere en utblåsning som skremmer og lokker gjerdesittere og Høyreoverløpere tilbake bak FrP-fanen.

Flere målinger gir bedre bilde

Nå skal man ikke legge for stor vekt på en enkelt meningsmåling. Dessuten er det stor forskjell på hva folk sier de vil stemme når det spørres om stortingsvalg i forhold til om det spørres om kommunevalg. Mange meningsmålinger i et større bilde viser mye mer enn en tilfeldig.

Der har pollofpolls.no gjort en fremragende jobb ved å gi alle interesserte enkel tilgang til målinger vektet og sortert på type valg og geografisk område. Deres kommunevalgbarometer viser temmelig stabil situasjon de siste ukene.

Faksimile pollofpolls.no

Lokale forhold avgjørende for posisjoner

Siden det er lokalvalg i år, er situasjoner i enkeltkommuner og de lokale kandidatene mer interessante enn ved et stortingsvalg. Ved å se gjennom ferske målinger på Pollofpolls finner man en måling som skiller seg spesielt ut.

FrP gjorde et rekordvalg i kommunen i 2007 med 31,3 prosent. FrPs førstekandidat den gang var aktuell som ordfører, men den tidligere varaordføreren i Hitra kommune, Per Ervik, meldte seg ut av FrP nylig. Ved høstens valg stiller han for Pensjonistpartiet som interessant nok får 10 prosent oppslutning i målingen en måned etter at partilaget ble stiftet. Like mye oppslutning som hans gamle parti FrP går ned i kommunen.

Faksimile pollofpolls.no

Årets lokalvalg er ikke bare et lokalvalg, men også siste mulighet for posisjonering før stortingsvalget i 2013. De som har ambisjoner om regjeringsmakt da vil gjerne vise til at de klarer å ha maktposisjoner i kommunene også.

Til helgen har FrP landsmøte.

Blir marsjordren å innta maktposisjoner i kommunene for enhver pris?

Vil de kvesse profileringen på områder der de skiller seg ut og har vunnet fra alle andre partier tidligere, for eksempel innvandring og strengere kriminalitetsbekjempelse?

Om jeg skulle gjette, ville jeg satse på begge deler.

(Oppdatert 13. mai: FrP-utspill om hard og simpel soning for utlendinger i VG. Og senere samme dag sannelig: Utspill om innvandrere av Oslo-representanten Christian Tybring-Gjedde. Ikke tilfeldig at FrP-representanter fra Rogaland ikke snakker negativt om innvandring.)

(Oppdatert 14. mai: Støre og AUF går på limpinnen og bidrar til å skape en forestilling hos de som ønsker strengere innvandrings- og integreringspolitikk av at FrP er alene om å føre en streng linje. Og så var dette bare et innlegg fra en representant, og ikke noe vedtak.)

Tiden vil vise hva prisen for de ulike partiene eventuelt er for å gå til sengs lokalt med utpreget rikspolitiske motstandere. Hvis man da ikke klarer å ri to hester i hver sin retning samtidig uten å miste det medieviktige smilet og tvinges til å vise et standpunkt i saker der partiet er delt. (Som FrP om arbeidslivsregler.)

Uansett er det vel en grei strategi for noen å fremstille seg som eneste alternativ til nasjonens fortapelse, og som uskyldig offer mot en stor fiende. Da er vel media greie å ha. Som et fiendebilde å peke på  …  og for å overbringe budskapet budskapene til velgerne i den enkelte sak.

(Oppdatert 13. mai: VL: FrP-Siv før landsmøtet. Til avisen som leses av mange kristne og verdiorienterte: Ja, til aktiv dødshjelp var et arbeidsuhell. Men i 2009 sa Jensen aktiv dødshjelp er gjeldende politikk om fem-seks år.)

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank


Mer:

VL: SV vil ta bilen fra fedre som ikke betaler bidrag.

VL: Lysbakken: FrP bløffer om å bremse innvandringen.

-Skole er tradisjonelt en viktig sak i kommunevalgkamper. (VL: Skoleelever vil heller jobbe.)

VL: Bore gremmes over egen Erna-analyse. -Jeg tok feil.

Annonser

Innfri eller bli sammenslått

Større krav til kommunens tjenester – eller hysj?

Stadig mer av lovfestede rettigheter og ulovfestede garantier om tjenestekvalitet er blitt overlatt til kommunene. Helsedirektøren har ropt ut om hva som skjer, men lokalpolitikere, med ansvar for å levere tjenestene har ikke svart. Selv om de som pynter seg med ordførerkjeder og lokal makt sjelden er i stand til å innrømme det åpent offentlig, er imidlertid deres egen kommune ofte ute av stand til å ivareta sine egne innbyggeres behov, rettighetsfestet eller ikke.

Faksimile VG.

Noen ganger har selvfølgelig lokale politikere selv skylda, fordi de har gjort noen store økonomiske feilprioriteringer. Kanskje gamblet i et lotteri der mulig velgergevinst overskygget en mer edruelig tilnærming?

Andre ganger kan lokale politikere muligens gå ganske fri fra ansvar da kommunestrukturen og kommunens størrelse setter sine egne avgrensninger.

Det dreier seg ikke så ofte om økonomi. Små kommuner får mer, og bruker mer penger pr innbygger enn større kommuner. Problemet er oftere kompetansemangel. Og når kommunene, som forvalter en rekke rettigheter overfor innbyggerne, mangler kompetanse, blir det innbyggernes rettigheter som taper. «Slik gjør vi det i denne kommunen, og slik har jeg jo alltid gjort det.»

For små forhold kan også gjøre det vanligere å inngå kontrakter eller innkjøpsavtaler som nok er gunstige for den heldige kontraktsmotpart, og for de personlige relasjoner mellom denne og kommunekameraten, men ting skal betales fra den samme kommunekassen. Bruker man mer penger på å gi kontrakter til «lokale venner», («vi har jo alltid brukt å gjøre det sånn her»),  blir det mindre penger igjen til andre kommunale og viktigere gjøremål.

Mer:

Kompis-Norge.

Jukser for å ikke bli avslørt.

DU får regninga for offentlig ansattes feil.

Usynlige kommuneflyktninger

Stadig flere flykter til andre kommuner for å få innvilget lovfestede rettigheter, meldte TV2. Enormt sprik i prisene innbyggerne må betale for kommunal helsehjelp, viste en undersøkelse fra Forbrukerrådet, gjengitt i VG. Det finnes ingen oversikter over omfanget av slike «kommuneflyktninger», så politikerne som ønsker å gjemme seg bak uvitenhet kan igjen si at dette vet de ikke noe om. Da må man heller slutte å spørre om hva de vet og heller prøve å finne ut hva de forstår.

Mange små kommuner har usedvanlig god økonomi, og det må de gjerne få lov til å ha. Samtidig finnes det andre kommuner som ikke har stelt seg like godt. Til tross for mer penger pr innbygger, leverer de dårligere tjenester. Dessverre er det lettere for kommuner i siste kategori å skjule sine synder, eventuelt stadig skyve «regningen» for politikeres feilprioriteringer/gambling over på innbyggere. Å ofre innbyggeres rettigheter på alteret til kommunal sjølråderett (kommunalt selvstyre) blir imidlertid feil.

Lederen i korrupsjonsavslørte Senterpartiet, mener mindre statlig kontroll med kommunene er løsningen som passer best for hennes likesinnede politikerkolleger. Hvis ingen uavhengige kontrollerer om kommunen begår ulovligheter, så blir de jo ikke avslørt i ulovligheter. Annet enn hva de mot formodning måtte velge å avsløre selv. Og når de ikke er blitt avslørt kan de vel ikke ha gjort noe ulovlig? Logikken er en politiker verdig.

Kommuner (kommunepolitikere og administrasjonssjefer/rådmenn) som viser seg ute av stand til å ivareta innbyggeres lovfestede rettigheter burde miste retten til å sitte i førersetet. På samme måte som en person som viser seg uskikket til å føre motorvogn, eller uskikket til å drive visse virksomheter mister sin bevilling.

Mer statlig kontroll, til erstatning for den kanskje av kompetansemangel eller bekvemmelighetshensyn svake kommunale egenkontrollen i mindre kommuner, kunne resultert i avsløringer av hvem som ikke innfrir lovfestede krav til virksomheten.

Mer: Kom med svartelistene.

Trusler om tvang, med et ris bak speilet, ville vel gitt kommuner som i dag tusker med innbyggernes midler og rettigheter et kraftig incitament til forbedring?

[polldaddy poll=4046450]

Mer enn hver tredje kommune i dette landet har færre innbyggere enn Norges største borettslag. Mer i innlegget «Narvestad-kommuner».

Mer om kommuner:

Hvem styrer best.

Svartelistet kommune la skifer på parkeringsplass.

Mer om rettighetsjuks:

For få straffes for rettighetsjuks.

 

 

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer om de som søker kommune-makt:

VG: Meningsmåling: Høyre ligger an til godt kommunevalg.

VL: Herjet KrF klatrer på ny måling.

«Narvestad-kommuner»

  • -Slike boforhold kan vi ikke ha i Oslo kommune, uttaler Mazyar Keshvari (Frp), leder av Helse – og sosialkomiteen i Oslo til VG. I de aktuelle blokkene bor det 450 mennesker. Like mange innbyggere som det er i for eksempel Træna kommune i Nordland.
  • TV2: Stadig flere flykter til andre kommuner for å få innfridd lovfestede rettigheter.

Mer enn hver tredje kommune i dette landet har færre innbyggere enn Norges største borettslag. Enkelte borettslagsledere kan ha flere stemmer bak seg da de ble valgt enn noen ordførere. Og fra verandaen kan de telle flere innbyggere enn manntallet i enkelte kommuner. Trenger vi mange slike «mini-Narvestad-ordførere» ?

Faksimile NRK

 

Nok innbyggere til å få godt tilbud?

Mer enn halvparten av kommunene (236 av 430) har mindre enn 5 000 innbyggere. Er det et hensiktsmessig innbyggertall i forhold til optimal ressursbruk, tilfredsstillende kompetanse og kvalitet på tjenester til innbyggerne?

«Problemene med småkommuner gjelder særlig smådriftsulemper, manglende bredde og kvalitet i tjenesteproduksjonen og hensynet til en mer effektiv bruk av samfunnets ressurser.»

Langørgen, A., R. Aaberge og R. Åserud, SSB (2002).

Et ulmende kommuneopprør blant SP-kneblede AP-representanter tar utgangspunkt i at kommuner bør ha 20 000 innbyggere for å være i stand til å utføre oppgavene.

Mer: Hvem styrer best?

Faksimile bloggen til Tom Staavi.

Mer i bloggen til Tom Staavi: «Trenger vi kommuner som er mindre enn et borettslag.»

 

Byråkrati

Byråkratiet vokser i Kommune-Norge (TV 2). Kommunene brukte 34 prosent mer på administrasjon i fjor enn for fire år siden, (6 milliarder mer i VG).

Byråkratibarometeret viser at mens noen kommuner bruker drøyt 1300 kroner pr innbygger på administrasjon, bruker andre kommuner åtte ganger så mye. Det viser også store forskjeller i administrasjonsbyrde mellom kommuner med omtrent samme innbyggertall. Ingen av de femti kommunene med dyrest byråkrati har mer enn 3000 innbyggere. De som har laget barometeret mener kommuner med mellom 20 000 og 60 000 innbyggere gjør det best.

Dyre lokalpolitikere og administrative ledere kan forklare noe av hvorfor de aller største kommunene er dyrere:

«Lønnsutgifter til politikere og administrasjon gir klare utslag, og det vil avhenge av lokale forhold på arbeidsmarkedet», skriver rapportmakerne.

Samtig slår de fast at kommunesammenslåinger i hele landet vil over tid frigjøre penger til velferdstjenester lokalt.

«Konklusjonen er klar: Dersom alle norske kommuner ble like effektive som Røyken, ville det frigjøre mange titalls milliarder kroner hvert eneste år til tjenester som kommer innbyggerne til gode.» Fra Gunnar Stavrums blogg: Når gode rådhus er dyre.

 

Noen nyanser.

Ikke alle ordførere deler synet om at mindre byråkratiutgifter gir bedre tjenester. For eksempel ordfører Hans Antonsen (V) i Grimstad, som i Grimstad Adressetidende uttaler at han gjerne hadde sett at kommunen hadde enda dyrere administrasjon. Politiske valg, som at regjeringen sier nei til at kommunen får samarbeide med private om sykehjemsplasser, gjør ting dyrere for kommunen, sier samme ordfører til TV 2.

Man må også være klar over at et slikt byråkratibarometer baserer seg på de definisjoner og innrapporteringer til KOSTRA/SSB som hver enkelt kommune selv har foretatt. Det kan være rådmenn som av ulike grunner vil plassere utgifter slik at det ser annerledes ut. «Manglende kompetanse» brukes gjerne som forklaring når kommuner rapporterer enkelte av sine utgifter feil på en måte som gjør at de oftest kommer mer positivt ut enn om de hadde rapportert riktig.

Mer om rådmenn:

 

De fredete kommunegrensene.

Mens mye av den offentlige forvaltningens tidligere organisatoriske oppdelinger har vært og blir endret, er kommunegrensene relativt fredet.

Tenk på hvor mye som har forandret seg i det norske samfunnet i løpet av de siste drøyt 170 år. Bare i løpet av de siste tiårene har man store endringer innen samferdsel, både fysisk og informasjonsteknologisk kommunikasjon, innbyggernes mobilitet og innen offentlig oppgaveløsning som skattevesen, sykehus, trygd og ansvarsplassering innen for eksempel veivedlikehold. Statlige etater er inndelt i regioner som omfatter områder det kunne ta flere dagers reise, med værforbehold, for hundre år siden.

Kommunene møter stadig nye krav og forventninger fra staten og innbyggerne om å yte tjenester av god kvalitet. Slik må det være, samfunnet utvikler seg, tilbud og behov skapes og endres. Innen kommunestrukturen endres imidlertid grensene i beskjeden grad.

Senterpartileder og kommunalminister Liv Signe Navarsete er selve symbolet på motstanden mot å røre kommunegrensene. Hvorfor en slik motstand? Partiet som vaker rundt sperregrensen i rikspolitikken har 83 ordførere og to fylkesordførere. Hva betyr det?

Faksimile VG.

 

Lokaldemokratiet.

Det argumenteres med hensyn til lokaldemokratiet, men er lokaldemokrati avhengig av at man bor «et steinkast» unna rådhuset eller Senterpartiordføreren? (Hmm – kanskje  noen ble inspirert til å «måle» nå? 🙂 ) Og i tilfelle: Er det da dagens politiske og administrative kommuneledere som er forskjellen på godt eller dårlig lokaldemokrati? Er små kommuner en garanti for å få innfridd rettigheter eller er det staten og rikspolitikerne man skal skylde på når enkelte kommuner ikke innfrir forventningene?

Mer:

Vi har 430 kommuner og 18 fylkeskommuner i dette landet. Tilsammen 896 ordførere og varaordførere. En gruppe av dem, fra alle partier, har gått sammen om motstand mot kommunesammenslåinger. Merk: Alle partier. Her lukter det dessverre personlig revirtenking og å beholde egen godtgjørelse.

Andre vil gjerne slå sammen. Fylkesordfører i Østfold, og tidligere ordfører i Fredrikstad, Ola Haabeth (Ap) mener 18 er altfor mange kommuner i Østfold. – Det kunne ha holdt med én, sier han.

Faksimile Fredrikstad blad.

 

«Bøndene ville ha makt».

Grunnloven av 1814 ga stemmerett til menn over 25 år som var embedsmenn, byborgere eller bønder med større eiendommer. Etter valget i 1833 var 45 av 95 representanter på Stortinget bønder. (I tillegg kommer en godseier, en brugseier og flere prester som trolig hadde «prestegårder».) Poenget er at særlig bøndene hadde kjempet for å få mer makt og lokalt selvstyre, på bekostning av embedsmennene. Bonde John Nergaard fra Rindal i Nordmøre, bonde Ole Gabriel Ueland fra Dalane i Rogaland og gårdbruker Ingebrigt Sæter fra Oppdal i Sør-Trøndelag var sentrale bak forslaget om formannskapslovene.

Da kommunene ble opprettet ved formannskapslovene i 1837 var det 255 landkommuner og 37 bykommuner. Kommunegrensene fulgte grensene for prestegjeldene. Den gang hadde grensene en praktisk betydning. Det var grenser for hvor langt øvrigheta kunne ro, seile, gå og benytte hesteskyss for å møte sine undersåtter og vice versa. De færreste ordførerne og deres innbyggere er hemmet av slik transporttid i dag.

Lite folk – stort areal. Avstand påvirker demokrati.

Tilbake til Byråkratibarometeret. Byrået NyAnalyse slår fast at det er like greit å begynne med sammenslåing av kommuner på Østlandet, for eksempel på Øvre Romerike da det er viktigere vekst- og kostnadsgevinster her enn i småkommuner i Nord-Norge, hvor avstandene er langt større.

Areal og spredt bosetting er et moment, men moment for hva?

Sammenlagt areal av hele Oslo, Vestfold og Østfold blir drøyt 6800 kvadratkilometer. Til sammenligning utgjør Kautokeino (samisk Guovdageaidnu) kommune over 9700 kvadratkilometer.

61 prosent av Kautokeino er innsjø, myr og skog. Til sammenligning er 71 prosent av Oslos areal innsjø, myr og skog. Oslo er altså forholdsvis mer innsjø, myr og skog enn Kautokeino om man vil se det slik. I praksis forholdsvis uinteressant kanskje, men slik er det nå i alle fall om man ser på tallene fra Statens kartverks arealstatistikk 2010.

Om man tar hele Oslos areal, 454 kvadratkilometer, så kan det pakkes tre ganger ned i myrareal i Kautokeino, og enda er det urørt myr igjen der til å forsyne en syltetøyfabrikk med multer.

Hvis byråkrater langt unna innbyggeren skal legge seg bort i om det er greit å kjøre scooter over vidda, eller få dispensasjon for å bygge en utedo et sted de kanskje ikke kjenner, kan dette oppleves som en overkjøring av lokaldemokratiet, men det har pent lite med kommunens innbyggertall å gjøre. Som skremselsargument kan imidlertid frykten for «byråkratene langt unna» fungere.

Hvilken makt kommunene skal få henger også sammen med størrelse (innbyggertall), kompetanse og gjennomføringsevne. Kan ikke større kommuner være et argument for å føre flere oppgaver og mer makt fra statlige embedsmenn til lokaldemokratiet? Slik at en effekt av større kommuner faktisk blir i den gamle bondeopposisjonens ånd? Da kan motstandere av kommunesammenslåinger ironisk nok samtidig være bremseklosser for å føre mer makt til kommunene.

[polldaddy poll=4046450]

Mer om kommunale ansvarsområder:


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer om ordførere:

SSB: Antall ordførere og varaordførere i norske kommuner 2007, etter parti.

SSB: Fylkesordførere og fylkesvaraordførere 2007. Navn og parti.

Mer om kommuner og deres ansvar:

TV2: Døvfødte barn forskjellsbehandles.  (Opp til kommunene å bestemme om de vil innfri lovfestede rettigheter til sine innbyggere, eller gi blaffen og håpe det ikke blir kontrollert.) VG: Den norske slummen. SVs Geirmund Jor tar opp Fredensborg eiendom i bystyret. TV 2: Helsetilsynet undersøkte etter TV2s avsløringer av kommunenes eldrekøer: -Mange eldre pleietrengende føler seg utrygge på kommunens tilbud og kvalitet. VL: Kommuner må kutte i velferdstilbud. -Kan takke seg selv, sier kommunalminister Liv Signe Navarsete.

Hvem styrer best?

Har du noen gang lurt på hvilke parti som er best eller verst til å styre kommuneøkonomien?

Med Terra-saken vagt i minne vil mange kanskje gjette at Arbeiderpartiet har ordføreren i mange slike kommuner.

Mer: Rot bort pengene – staten betaler.

Det har de nok, siden de er klart største ordførerparti med hele 181 ordførere, men har de også høyest andel av ordførerne sine involvert i kommuner som havner på det økonomiske skråplanet? Og er det i det hele tatt noen særlig forskjell mellom partiene?

I en slik undersøkelse kunne man ha vurdert mange faktorer. Man kunne ha vurdert tall kommunene selv har rapportert inn til Statistisk sentralbyrå (KOSTRA) og sammenlignet for eksempel regnskapsresultat og gjeldsgrad. Slike sammenligninger kunne imidlertid blitt som å sammenligne epler og pærer.

  • Noen kommuner har en befolkningsvekst og -struktur som medfører store låneopptak til for eksempel skoler eller sykehjemsutbygging.
  • Andre er fraflyttingskommuner uten særlig investeringsbehov.

For å få sammenlignbare kriterier, uten synsing, har jeg valgt å ta utgangspunkt i Kommunal- og regionaldepartementets svarteliste, Register om betinget godkjenning og kontroll, ROBEK-registeret.

Den oversikten viser enkelt og greit hvilke kommuner som har vist seg å være i stand til å vedta budsjetter og økonomiplan i balanse, og eventuelt dekke opp underskudd etter kommunelovens bestemmelser, og hvilke kommuner som ikke har vært i stand til dette.

  • Kommuner på ROBEK-listen kan sammenlignes med at barn for eksempel må ha godkjennelse fra sine foreldre før de kan inngå avtale om løpende økonomisk forpliktelse, for eksempel et abonnement.
  • Kommunene på denne svartelisten må ha godkjennelse fra staten før de kan gjøre nærmere bestemte økonomiske disposisjoner. De må også informere diverse långivere/kreditorer om forholdene.

Pr 1. juni 2010 står 54 kommuner på svartelisten. De utgjør 12,56 prosent av landets 430 kommuner.

Fordelt på parti tilhører ordføreren i den svartelistede kommunen: Arbeiderpartiet 27, Senterpartiet 8, Høyre 5, Fremskrittspartiet 5, Kristelig Folkeparti 3, Venstre 2, Kystpartiet (KP) 1 og diverse lokale lister 3.

Det gir følgende andel av ordførere på svartelisten, i forhold til partiets totale antall ordførere:

  1. FrP (5 av 18 ordførere):    27,78 prosent
  2. V (2 av 12 ordførere ):        16,67 prosent
  3. AP (27 av 181 ordførere):  14,92 prosent
  4. KrF (3 av 24 ordførere):    12,50 prosent
  5. SP (8 av 84 ordførere):       9,52 prosent
  6. H (5 av 79 ordførere):         6,33 prosent

Dette viser at FrPs ordførere har en langt større tendens til å være på svartelisten enn de øvrige. V og AP er litt over gjennomsnittet (som er 12,56).

I motsatt ende skiller SP og særlig Høyre seg ut med lavest andel ordførerkommuner på ROBEK-listen.

Her ser jeg bort fra partier som ikke er representert på Stortinget, som Kystpartiet og diverse lokale lister. SV har ingen av sine kun 6 ordførere på ROBEK-listen.

Fra ROBEK-listen pr 1. juni 2010.

For å få et bedre bilde har jeg også tatt med varaordførernes partitilhørighet som er slik for ROBEK-kommunene: AP 14, SP 13, H 11, FrP 4, KrF 6, SV 3, V 2, KP 1.

Om man ser på andel kommuner på svartelisten, i forhold til alle kommuner hvert parti har enten ordfører eller varaordfører, blir resultatet slik (*1):

  1. FrP (9 av 54 kommuner):        16,67 prosent
  2. Ap (35 av 246 kommuner):      14,23 prosent
  3. SP (20 av 146 kommuner):      13,70 prosent
  4. KrF (9 av 73 kommuner):         12,33 prosent
  5. Høyre (16 av 132 kommuner): 12,12 prosent
  6. SV (3 av 26 kommuner):           11,54 prosent
  7. Venstre (4 av 37 kommuner):  10,81 prosent

I forhold til ROBEK-listene er altså FrPs ordførere og varaordførere verst og inntar en forholdsvis klar ledelse. Nærmest følger AP.

SP og KrF havner omtrent i midten, og Høyre, SV og Venstre er flinkest til å unngå å havne på svartelisten.

(*1: Der samme parti har både ordfører og varaordfører er dette regnet som en kommune.)

 

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 14. juni.

  1. Norske flagg er krenkende.
  2. Fei for egen dør.
  3. Skal alle få ha førerkort.
  4. Muhammedbilder vanlig i muslimske land.
  5. For få straffes for rettighetsjuks.

 

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

Wikipedia: Liste over ordførere og varaordførere i norske kommuner 2007-2011, samt deres partitilhørighet.

Mer om kommuneøkonomien.

(Oppdatert: VL: NHO vil tvinge kommuner sammen. VG: Små kommuner flår deg i kommunale avgifter. VG: Dyre småkommuner skaper krangel om sammenslåing.)

FrP snur

I norsk politikk er det dessverre blitt slik at velgeres dårlige detaljhukommelse, og medias overfladiskhet har fremelsket en politikertype som kan selge sand i Sahara den ene dagen og frysebokser på Grønland den neste. Dette dreier seg ikke om at de har en mening man kan like eller mislike, men det uredelige i å spille med flere motstridende meninger i samme sak. (Oppdatert 8. juni. FrP er nå også for og mot skoleuniform.)

Hadde det ikke vært for at Dagsavisen stilte et spørsmål ved FrPs ferske  utspill, så hadde ikke media en gang oppdaget dette eksempelet. (TV 2: FrP snur om imamskoler.)

De fleste som følger litt med i norsk politikk har nok fått med seg hva FrPs høyt profilerte «snikislamiseringsutspill» dreide seg om, men med noen unntak.

Et av de oppsiktsvekkende unntakene er altså FrPs stortingsrepresentant Tord  Lien som hevder han ikke var klar over at det han og FrP akkurat nå sier de er for, og at det er fornuftig, er akkurat det samme som FrP kalte snikislamisering og var i mot i fjor, fordi det ikke var fornuftig.

Oppdatert 2. juni: Meldinger stortingsrepresentanten selv la ut på twitter dagen før oppslaget, kan tyde på at planen var at dette oppsiktsvekkende utspillet skulle få mer media og skape debatt. At de måtte helt ned til Dagsavisen for å selge det inn eksklusivt, kan innebære at andre medier da hadde avvist tilbud om å kjøre saken.

Fra stortingsrepresentant Tord Liens Twittermeldinger.

Forøvrig går FrP her i  den ikke særlig liberale Venstre-politikeren og islammisjonæren Abid Q. Rajas fotspor. Han sa akkurat det samme som FrPs i denne saken kunnskapsløse eller upålitelige Tord Lien nå argumenterer med. Men Raja sa det for over en måned siden. Det er lenger enn mange velgeres og journalisters politiske hukommelse.

Faksimile Dagbladet.

Etter at de mer profilerte i FrP har hanket inn det som er å hente på «snikislamiserings-utspillet«, og etter at Venstres Abid Q. Raja har tiet seg gjennom kritiske innvendinger til utspillet sitt om å blant annet sørge for at imamer får den høye respekt de etter hans syn fortjener ved å få en norsk akademisk anseelse, er det altså tidligere hvalsafariguide Tord Lien som skal rede grunnen for å gjøre FrP mer spiselige i et eventuelt samarbeid med Høyre, og muligens Abid Q. Rajas parti i 2013.

Da kan deler av den utad profilerte innvandringsmotstanden for å hanke inn også de stemmene altså byttes bort mot posisjonering og makt.

Til og med Rajas argumentasjon er adoptert av FrPs talsmann:

-Vi trenger imamer som kjenner norske forhold, som er oppvokst her og har blitt skiftet bleie på av norske barnehagetanter, sier Raja. (VG 5. april 2010.)

– En imam som er blitt skiftet bleie på av norske førskolelærere, hatt kroppsøving sammen med jenter og studert islam i et akademisk miljø vil være bedre egnet til å gi råd til unge norske muslimer enn hva dagens imamer er, sier Lien. (Dagsavisen 31. mai 210.)

Islammisjonæren Abid Q. Rajas forherligelse av imamer og ønske om å gi dem mer makt og respekt, ble forøvrig slaktet som farlig, irrelevant og uansvarlig av forfatter og statsstipendiat Walid al-Kubaisi i Morgenbladet i fjor.

Selvfølgelig kan det være at FrPs talsmann ikke visste noe om at han dilter etter Raja, og om man skulle tro VG, seks år etter AP. (Mer: Et skritt tilbake.) På samme måte som han ikke visste at Frp for et år siden sa at krav om imamutdanning var snikislamisering.

Selvfølgelig kan det være sant det slike stemmefiskere sier for å vinne stemmer og makt. Selvfølgelig kan det det. Men det er lov til å tenke selv også, for de som fremdeles kan og ikke er kollektivt meningsstyrt av den ene eller andre aktøren.

Faksimile Vårt Land.

Det er lenge siden et norsk parti klarte å bli stort, og holde seg stort, på å bare appellere til en side i de store stridsspørsmålene.

Arbeiderpartiet var helt uten makt og innflytelse i omtrent femti år før de fikk mulighet til å prege landet, men de kom dit ved å stadig vinne nye tilhengere i Arbeiderklassen og etterhvert «flinkisklassen», meritokratiet, samtidig som de hadde en klar fiende å skremme med.

I kampen for å tiltrekke seg stadig nye, mindre homogene og fraksjonerte «velgergrupper»  og holde på mette velgere som ikke lenger lot seg lokke av sult, har de tidligere store partiene kompromisset med prinsipper og klarhet i talen. Deres tale var ikke lenger ja, ja og nei, nei. Det ble ullen, diffus tale med mange forbehold, for å ikke skremme vekk noen potensielle velgere. Man skulle jo appellere til alle. Det gikk bra bare en stund.

I steden fremsto både Ap og Høyre for stadig flere velgere som litt for uklare og diffuse. De ble ikke partier for både det ene og det andre. De ble hverken det ene eller det andre.

Det skapte etterhvert grobunn for FrPs vekst. Fremskrittspartiet har vokst på å være klar i talen. På å skaffe seg klare fiender, som igjen gir overbeviste tilhengere.

Det kan gå raskt å nå de første 10-15 prosentene om man bare har et par signalsaker man er alene om, men har noe folkelig støtte til. Deretter tar det tid å vokse seg inn i maktposisjon. For AP tok det femti år. Slik tålmodighet hadde ikke FrP før de valgte å prøve å spille på flere hester samtidig i mange debatter.

At de var grunnleggende og prinsipielt mot bompenger og eiendomsskatt har ikke vært til hinder for at de er for når de selv har makt til å avgjøre. FrP la selv opp til å forvente eksklusjoner av de av deres representanter som har stemt for eiendomsskatt eller bompenger, noe som nok var et spill og indremedisin heller enn en realitet.

Det vil føre for langt å spesifisere i detaljer, men kort oppsummert så er det et parti i Norge som har perfeksjonert å kommunisere ulike budskaper om samme sak til ulike målgrupper med ulike syn. Da har de selvfølgelig ikke brukt samme kanal til kolliderende budskap, men benyttet riksmedia til å snakke i overskrifter og lokalaviser til å modifisere. Sånn sett har «halvflinkisene» deres klart overgått «halvflinkisene» i enkelte andre partier som kan ha fremstått som uenige internt ved å gå ut lokalt med knallhard tale og riks med modifiseringer og brannslukking.

En arena har FrP hatt forholdsvis liten konkurranse om stemmene på: Alt som gjelder innvandring og integrering.

For et drøyt år siden gjorde FrP et kjempebyks på meningsmålingene etter at FrPs leder Siv Jensen frontet utspillet om «snikislamisering». Dette var godt backet opp av partiets informasjonsavdeling og stortingsgruppen. (Der er det ikke flere stemmer å hente. Høyre var større enn FrP i mai. Nå må porteføljen diversifiseres for å sikre FrPs investeringer for å oppnå  makt.)

Samtidig var de dyktige på å tone ned saken i velgermarkeder der slikt solgte dårlig, for eksempel i Rogaland/oljå der det kan se ut til at FrP målbevisst har jobbet med å få FrP- politiker Ketil Solvik-Olsen til å fremstå som bare en anelse mer klartalende men like dannet som en  Høyre-mann. (Oppdatert 2. juni: Meningsmålinger forteller at Høyre er større enn FrP der.)

Tord Liens rolle er kanskje å fri til de velgerne som gjerne vil høre ordet «akademisk». Å surfe på Venstres goodwill i de kretser ble kanskje også for fristende.

Maktorganisasjoner som rekrutterer innenfra, slik partiene gjør, vil etterhvert sitte igjen med mange «halvflinkiser» som søkte maktposisjoner. Slike «halvflinkiser» er gjerne ikke gode til å skape endringer når nedgangen kommer, men gode til å videreføre det som var.

De er ikke barrikadestormere som skaper entusiasme hos prinsippfaste tilhengere, men heller gode til å ikke gi klare svar. Heller bare snakke pent, antyde og overlate til lytterens/leserens/velgerens egen overbevisning å tolke uttalelsene i sin retning.

Og hittil har jo slikt pleid å gå bra for FrP også! Det nye AP?

Mest lest på Norske forhold siste to uker pr 29. mai.

  1. Grenseløse foreldre.
  2. Innfør en ny vårtradisjon.
  3. «Drep de som fornærmer Islam.»
  4. Her er svindleren.
  5. Kom med svartelistene.

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Relatert:

Vårt Land: Klart borgerlig flertall på ny måling.

Meningsmåling 11. juni. Vårt Land: Høyre klart større enn FrP på ny måling.

8. juni. VG: Menn flykter fra Jens. FrP større enn Ap blant menn.

2. juni. FrP taper oppslutning totalt og i alle andre aldersgrupper, men øker litt blant de yngste. (VG.)

 

Hvem er Norges dummeste politiker?

Oppdatert 29. april: Hver tredje nordmann sier ja til tortur for å avsløre terrorplaner (vl.no). Bare som et tips til politikere som allikevel sliter med å skille mellom rett og galt i «kampen mot terror».

– – –

Foreløpig ligger APs nestleder, Helga Pedersen, godt an i konkurransen om å bli «Norges dummeste politiker» i forhold til argumentasjon om Datalagringsdirektivet (DLD). AP har overlatt til Jonas Gahr Støre å fronte partiets syn. Han har vel rett, uansett om noen påviser at Datalagringsdirektivet ikke virker.

«Den som ikke gjør noe galt har ingen ting å frykte«, var Helga Pedersens/APs forsvar av å vrake personvernet og tråkke på grunnleggende rettssikkerhetshensyn. (Christian Elind skriver mer om slike tomme argumenter.)

Jo, faktisk: Selv de som ikke gjør noe galt, har mye å frykte. Forsvaret for eksempel, frykter at lagringen kan bli en sikkerhetstrussel for både personell og Rikets sikkerhet.

Ansatte i teleselskaper, eventuelt deres datatjenesteleverandører, og de som måtte skaffe seg tilgang på annet vis, kan nå få hittil uante muligheter til å skaffe seg og eventuelt selge informasjon om både forsvarsansatte, politifolk og samfunnstoppers bevegelsesmønstre og kommunikasjon. Siden hverken politi eller næringsliv har vært åpne om i hvilken grad ulovlig datainntrenging og informasjonstyveri foregår, så er det argumentet underslått fra offentlighetens debatt. (Mer: Big business.)

Teleleverandørene vil sende regningen for sikkerhetstiltak og lagringskostnader til kundene, og kundene vil i hopetall strømme til den med lavest pris.

Terrorister og andre som driver med eller planlegger alvorlig kriminalitet, og som ikke har tenkt tanken, må være dummere enn Helga og hennes likesinnede. Faktisk bygger forsvar av DLD på at de (terrorister og pedofile) må være «dummere», i en grad at de ikke benytter seg av muligheter til å omgå lagring. Hvis Helga Pedersen og likesinnede vil vite det, så har mange fortalt om slike muligheter i høringsuttalelser. Datalagringsdirektivet vil faktisk gjøre det vanskeligere å fange pedofile, analyserer Anders Brenna her.

Helga, Jonas og Erna, eller bare tre aper?

(Bilde fra glennharper, flickr, gjengitt med denne lisensen.)

Mange uskyldige kan få en belastning ved å bli mistenkt og etterforsket. I tillegg åpner dette for «data-mining» som ikke rammer hverken pedofile eller terrorister, men helt lovlydige borgere som noen i politiet feilaktig mistenker og/eller vil følge med på. Gisle Hannemyr sier mer om det her.

Med Datalagringsdirektivet kan kyndige personer, som vil villede politiet, for eksempel plante falske ip-adresser med mer for å kaste mistanke på andre.

«Klarer vi å redde bare et barn fra nettovergrep, så kan direktivet forsvares,» hevder Helga Pedersen/AP. Da ser hun kunnskapsløst bort fra hvordan dette kan omgås av pedofile og andre med uærlige hensikter. Barneombudet svelger heller ikke hennes argument og går i mot innføringen. Hvis argumentet er å unngå slike overgrep mot barn ville det allikevel ikke vært noen hjelp i DLD.

Siden datakrimavdelingen i Kripos allikevel ikke har ressurser til å etterforske mer enn fem datakrim/pedofilisakskomplekser i året, så kan musikktyver eller pedofile som ønsker å vanskeliggjøre politiets avsløring av dem selv, legge beslag på store deler av politiets kapasitet, og kanskje overgå deres kompetanse, ved å drukne dem i falsk informasjon. De uskyldige kan bli de eneste politiet klarer å forfølge, inntil de heldigste av dem kanskje klarer å bevise sin uskyld. Eller forresten, det er jo uproblematisk å  ofre ti eller hundre uskyldige for å ta en skyldig, i den gode saks tjeneste, AP?

Konkurransen er allikevel ennå åpen. Det kan komme bidrag fra Høyre-folk som skal debattere saken på sitt landsmøte, men som allikevel har bestemt seg for at landsmøtet (partiets høyeste organ) ikke skal få lov til å avgjøre saken. Det har noen i stortingsgruppen og sentralstyret bestemt, da de heller ville sende saken på høring enda en gang. (Oppdatert 7. mai. VG: Nei-siden vant første runde på landsmøtet.)

For Venstre kan imidlertid et Høyre-ja til DLD bety en ny giv med tilsig av flyttbare personvern- og rettssikkerhetsinteresserte H-velgere. Kan et Høyre-ja til DLD dermed bli kjeppen i hjulet for et H/FrP-flertall i 2013? I tilfelle må det revurderes hvem som er dummest, deres egen taktikk tatt i betraktning.

Staben i niende etasje på Youngstorget ville nok ha jublet over muligheter til slik privat og utenomrettslig mulighet til overvåking, under dekke av en velment lov, selv om LO nå sier nei. Kanskje Erna skulle hente noen argumenter derfra, og la Jonas kjøre sitt løp uten Høyre?

Teknofil har tidligere skrevet at flere kilder i partiene tviler på at alle partiene står like fast på sin motstand når det gjelder. At politikeres prinsipielle og moralske ryggrad skal bli avgjørende, virker ikke lovende.

I tillegg kan selvfølgelig FrP komme til å ombestemme seg – igjen – i den prinsipielle saken. Kanskje avhengig av om det var Arne Johannesen i Politiets Fellesforbund eller en skarp journalist de snakket med sist?

Hvis noen vil konkurrere med Helga Pedersen er det altså fortsatt muligheter.

PS: Det er forholdsvis dumt og usaklig å bruke den tabloide overskriften «Norges dummeste politiker» eller å antyde at Helga Pedersen og likesinnede er dumme. Allikevel synes jeg dessverre nivået passer i denne sammenheng.

[polldaddy poll=3116362]

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 26. april.

  1. Død etter politirot.
  2. Grasrota mot ledelsen i FrP.
  3. Rådmann fikk mer lønn – og mindre ansvar.
  4. Imamutdanning på islamistenes premisser.
  5. Ulikhet for loven.

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

TV 2: Dette betyr datalagringsdirektivet for deg.

TV 2: Både Ap (tilhengere) og SV (motstandere) frir til Høyre, (pragmatiske tilhengere med enkelte ideologiske innvendinger).

TV 2: Datalagring kan splitte H.

TV 2: Hannemyr: Datalagringsdirektivet rammer uskyldige.

Stoppdld.no, kunnskapsbank.

CW: Tyskland stopper Datalagringsdirektivet.

Forfatningsdomstolen i Romania har sagt direktivet er grunnlovsstridg.

– – –

Selv uten DLD og innenfor dagens lovgiving har politiet slike muligheter:

TV 2: Prest siktet for sex-meldinger.

Vårt Land: Sokneprest siktet for å ha sendt sex-SMS.

Et skritt tilbake

Venstres forslag om statlig finansiert imamutdanning føyer seg inn i en rekke forslag og krav fra Abid Q. Raja om å gi mer makt til imamer og gradvis underminere det sekulære samfunnet vi har i Norge.

Skillet mellom religiøs og politisk makt vil bli ytterligere uklart, særlig for muslimer,  når imamer får et slags offentlig godkjenningsstempel på den blanding av politikk og religion de måtte finne på å drive med.

VG hevder at flere AP-representanter fremmet samme forslag da AP var i opposisjon i 2004. Det forslaget er grunnleggende ulikt, da det likestilte alle religiøse minoriteter, mens Venstres forslag er en særbehandling av imamer innen den religionen Abid Q. Raja har vært misjonær for i World Islamic Mission.

Faksimile VG.

Dersom man virkelig ønsker at imamer skal kjenne og lojalt respektere norske samfunnsforhold, så vil offentlig finansiert imamutdanning langt i fra være tilstrekkelig, og det vet nok også Abid Q. Raja. I alle fall burde andre i Venstre skjønne det.

Oppdatert 18. april: Raja stemte mot Venstres integreringspolitikk når det gjaldt, men snakker gjerne om hva han angivelig mener når det ikke forplikter ham. (Vårt Land, TV 2.)

Dersom problemet er, som han sier, imamer som importeres fra Pakistan og Saudi-Arabia, så må problemet heller løses ved å stanse denne importen som foregår på såkalt spesialistgrunnlag. Så får myndighetene heller sette krav til imamenes virksomhet, på samme måte som det er visse krav til prester i statskirken, dersom Raja vil heve respekten for imamer til samme nivå som offentlig godkjente utdannede og ordinerte i statskirken.

Å supplere imamimporten med en offentlig finansiering og godkjenning av imam-virksomhet virker ikke som en løsning på problemet, men heller som en forstørring og stilltiende aksept av det.

Det kan virke lettere for problemskapende imamer å få opphold i Norge enn for en som driver viktig forskning. Eller for en trygdemottaker enn en romteknologiforsker som Universitetsavisa skrev i Sokolova-saken.

UNE-leder, islammisjonær og Venstre-politiker Rajas forslag hjelper ikke for de som vil ha inn flere forskere og færre imamer som henger fast i religiøs og kulturell overtro og ikke er i stand til å tilpasse seg et moderne Norge.

Få bryr seg kanskje om Venstre, men uansett ser partiet ut til å velge Rajas fordekte islamske misjonsvei og troen på mer makt og offisiell respekt for imamer, heller enn kunnskapsveien.

Mer om islam og imamer:


Mest lest på Norske forhold sist uke, pr 6. april.

(Det har ikke vært publisert nye innlegg på bloggen i påsken.)

  1. Påskestengt i øverste etasje.
  2. Morsomme overskrifter, episode 2.
  3. Slett ikke nok.
  4. Ting du ikke skal få vite om kommunesnusk.
  5. Bukken og havresekken, igjen og igjen.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

 

Dårlig grasrotfølelse

Populariteten til statsminister Jens Stoltenberg har falt betydelig på en måned. Kommentarer til en undersøkelse for Dagbladet peker på for lite synlighet i islamdebatten som årsak.

I januar mente 39 prosent at han gjorde en god jobb, mens i februar er dette sunket til 31 prosent. I januar mente 11 prosent at han gjorde en dårlig jobb, mens dette nå er steget til 14 prosent.

(Synovate for Dagbladet.)

Jeg tror professor, valgforsker og AP-medlem Frank Aarebrot er inne på en del av kjernen av Stoltenbergs problem, men at saken ikke er så enkel som at Stoltenberg bare ikke er interessert i slike problemstillinger. (Trolig mener Aarebrot mer enn Dagbladet har plass til å gjengi.)

For Stoltenbergs og Arbeiderpartiets del er det også et problem at han ikke ønsker å stå frem i offentligheten med skarpe og tydelige standpunkter i høyt profilerte saker der noen kan mislike klarheten.

Forkortet og brutalt sagt så gir svært mange av de med stemmerett blaffen i hva andre enn statsministeren uttaler. Hva andre i regjeringen måtte uttale om en sak, blir ikke tatt som uttrykk for hva statsministeren står for. Det hjelper ikke hva Jonas og Knut sier på vegne av Jens.

dette området viser Jens Stoltenberg dårlig grasrotfølelse. Det kan også være sterkt influert av rådgiveriets makt. (Mer: Glattere politikere.)

Det hjelper heller ikke sjefen at en av hans statsråder (Trond Giske) vet å spille på andres popularitet for å innkassere gevinst, når resultatet utad fremstår som dårlig intern kommunikasjon i regjeringen.

Faksimile Dagbladet

Meningsmålingsbyråene gjennomfører stadig egne målinger for ulike partier. Det er ikke greit å vite hva man skal tro om ikke-offentliggjorte resultater og trender, men i noen sammenhenger kan man støte på ivrige tilhengere av den ene eller andre som bruker slike resultater i sin argumentasjon. Noe kan man også tolke ut av enkelte partiers retorikk.

Regjeringens mest konfliktskye trio: Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og Knut Storberget, kommer nok til å møte hardere skyts fra enkelte politiske motstandere når det gjelder islam/innvandring.

SP og SV vil kun ha biroller, men deres velgere står normalt på hver sin side. Et utydelig SP kan gi velgerflukt til FrP, mens et utydelig SV kan gi en regnbueflukt.

Opposisjonen er imidlertid også splittet. Det er ikke bare regjeringen som, for å bruke Høyre-nestleder Erling Laes ord i Dagbladet: «har så sprikende meninger i integreringsdebatten at de kan framstå som et «offentlig seminar uten ordstyrer»

  • KrF er vaksinert mot religionskritisk debatt og karakteriserer heller all kritisk debatt om enhver religion som hets. Deres løsning er å forby religionskritikk (blasfemi) og lukke øynene for religioners og religionstolkeres mange feil og overgrep. (Mer om KrF: …dog fred er ei det beste.)
  • Venstre har nok med seg selv. Og, i den grad de fortsatt deltar i offentlig debatt, velger de å bruke det meste av sine minutter i media på prinsipielle debatter om helt andre saker enn det store velgermasser er opptatt av.

Det trenger ikke være uviktig og galt det Venstre gjør, men en naturlig konsekvens må bli at partiet innser at deres viktigste rolle da ikke lenger er som parti, men som liberal prateklubb for de alltid få rettroende. Venstre kunne lære noe av å se på hvordan Arbeiderpartiet fra 1920-tallet endret seg fra en innadskuende prinsipiell klan til å bli et parti mange med stemmerett fant en sak å stemme på.

(En typisk Venstredebatt: Respekten for deg.)

  • FrP har tidligere klart å etablere stor troverdighet blant velgerne innen innvandring/islam og har levd godt på at en god del velgere tror partiet mener både det ene og andre. (Fiffig bruk av utspill fra enkeltpersoner i media, mens program og forslag i Stortinget kan si noe annet.) Mange av en-saks-velgerne har nok langt i overkant forhåpninger til hva slags konkrete endringer FrP egentlig er i stand til å stå for. Allikevel vil de fremstå som det klareste alternativet til Jens Stoltenbergs linje, så lenge «strengere» er akseptert som måleenhet. Partiets største fordel fremfor andre partier innen innvandringsdebatt er at de tilsynelatende har større lojalitet til en linje, og ikke flere talsmenn som sender ut «prøveballonger» i helt ulike retninger. En mulig svakhet er at de i jakten på makten bærer på noe deres eneste tenkelige samarbeidspartner muligens kan se på som «en råtten portefølje». En avveiing mellom å kommunisere noe helt annet til deler av velgerne enn til en mulig samarbeidspartner er nok ikke enkelt, men en utydelig Jens Stoltenberg gjør det enklere.
  • Høyre har opplevd stor vekst på meningsmålingene etter valget, og har i flere målinger passert storebror/lillebror FrP. Dette kan tolkes som at Høyre har vunnet på å ikke fokusere på mulige regjeringspartnere og fiktive samarbeidskonstellasjoner, men heller konsentrere seg om å formidle egen politikk. Når det gjelder islamdebatten oppfattes imidlertid dannede Høyrefolk å være i en skvis mellom «ansvarlighet» og «uansvarlighet». Og det er ikke gitt at de som definerer ansvarlig og uansvarlig har bedre grasrotfølelse enn Jens Stoltenberg.

Uansett kan trolig Jens Stoltenberg slappe av når debatten stilner og avløses av mediafokus på noe helt annet.

Hans regjering går videre på walk-over fordi motstanderne ikke klarte å stille lag.

 

[polldaddy poll=2780863]


Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 3. mars.

(Dette ville tatt fjerdeplassen.)

1. Politi og GPS-sporing.

2. Oppvask.

3. En identifisert. Noe grafsing gjenstår.

4. Kanskje ikke så dumt.

5. Lapskausdemonstrasjon.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

VG: Haakon: – Min avgjørelse å delta i Giskes utvalg.

VG: Tine fikk kronprinsens plass. VG: Stoltenberg: Klokt at kronprinsen er ute. TV 2: (AUF og SU uenige med sitt tidligere medlem Trond Giske. For mange rike arvinger og for få gründere i rådgivergruppen.) Vårt Land: Stoltenberg godkjente ikke kronprinsverv. Kronprinsen ut av Giske-utvalg.

 

Merkelig folkeparti

Oppdatert 10. februar. VG: Sponheim spår politisk død for sentrum.

9. februar. (SP ønsker styrket sentrum. Regjeringens hestehandlere trenger spillerom, og fisker mot et «sentrum» der KrF og V kjemper mot sperregrensen.)

– – –

Kristelig Folkeparti er i krise og leter etter veien videre. Veien videre til hva, kan man spørre. Hva vil de oppnå? Hvilken retning vil de gå?

Partiets lokalpolitikerkonferanse ga ingen klare svar i så måte. Tvert i mot kan de ha skapt usikkerhet i den lille rest av kjernevelgere som er igjen.

Og det sier mye om hva KrFs største problemer er:

  • De har ingen andre visjoner enn drømmen om mangedoblet oppslutning.
  • De fabler om et sterkt sentrum som ikke eksisterer.
  • Ledelsen ser ut til å virre i blinde og sende samarbeidssignaler i ulike retninger samtidig.
  • I tillegg har de ingen saker som fenger i et omfang at det kan omtales som et folkeparti og ikke en splittet sekt.

Den ene nestlederen forteller i en partipressekonferanse at de drøfter venstresving. Samtidig åpner de for FrP-samarbeid. Enten den ene retningen eller den stikk motsatte. Hva konklusjonen kan bli, virker å være helt åpent.

Den andre nestlederen skaper sjokk blant partikolleger og velgere ved å lansere skrinlegging av en rekke av partiets forutsigbare kjernesaker. Partiets motstand mot homofile ekteskap:

Faksimile fra VG.

Partiets Israel-forsvar:

Faksimile fra TV2.no

Og flere andre saker.

Det er tvilsomt at det kan være soloutspill. Mer sannsynlig står flere med henne bak ønsket om å leve opp til navnet og bli et «Folkeparti» med 10-15 prosent oppslutning. De vet bare ikke helt hvordan, annet enn at de tror de må vrake mye av det som skaffer dagens velgere, som kan identifiseres med første del av navnet «Kristelig»?

Det virker som om en samlet partiledelse åpner for å vrake bekjennelseskravet. Man trenger ikke være «kristelig» for å få verv i partiet. Dette må forstås som å primært være rettet mot muslimer.

Samtidig sender andre i partiet stikk motsatte signaler ved å gå offensivt ut i den betente Muhammed-karikaturdebatten.

KrF drømmer om et sterkt sentrum, men hva er sentrum egentlig? Er visjonen å være midt i mellom blokkene som har egne klare meninger?

Hva mener du, sentrumspolitiker? Jeg mener midt i mellom AP og H/FrP, uansett hva de måtte mene. Jeg står i midten. Vått eller tørt, varmt eller kaldt, sosialist eller liberalist, stat eller individ, monopol eller valgfrihet, offentlig eller privat ansvar … Sentrum er hverken det ene eller det andre, men i midten … Der omtrent ingen velgere er.

Kristelig Folkeparti gjorde sitt dårligste stortingsvalg i 2009, med 5,5 prosent oppslutning. Dagfinn Høybråten ser ut til å sitte trygt. I motsetning til forgjengeren Valgerd Svarstad Haugland, som måtte gå i 2004 etter et katastrofalt dårlig lokalvalg i 2003 med 6,4 prosent. Ble Valgerd kastet i en uvant bakrus etter at kontantstøtten og regjeringsmakt ga 13,7 % – 9,3 % og 12,4 % i valgene fra 1997 til 2001?

KrF trodde(!) kanskje de hadde vinneroppskriften, og var et folkeparti, men at det var lederen det var noe galt med?

Det KrF først og fremst mangler er ikke en god leder. (Oppdatert: Dette må ikke tolkes som et forsvar av Høybråten som beste lederemne i KrF. Vårt Land, VG: KrFU-leder spår debatt om Høybråtens framtid. TV 2: Vil skifte ut Høybråten.)

Partier har fått oppslutning til tross for sine ledere tidligere. Frem til nå kunne noen kanskje tro at partiet kun trengte en fengende sak å profilere.

Etter de siste utspillene bør det være åpenbart at partiet mangler mer enn det.

De mangler en begrunnelse for sin egen eksistens, en visjon og en tro på hva de vil og hvorfor.

Bortsett fra det er de tydelige på at de gjerne vil ha makt. Sammen med hvem som helst. Og de er villige til å ofre hva som helst, også Kristelig, for å bli et Folkeparti.

Det har de egentlig aldri vært. KrF var et lokalt fenomen fra starten i 1933. Først i 1945 ble de landsdekkende. Allikevel har partiet stått sterkest blant velgerne i et belte fra Agderfylkene til Møre og Romsdal. Å forkaste dem, deres kjernesaker og samarbeidspreferanser for å prøve å tiltrekke seg «ikke-KrF-ere» andre steder, virker som et risikabelt prosjekt, men overrasket er jeg ikke.

Det kunne vært lettere å lede KrF etter kontantstøtte-Bondevik dersom det var mer åpenbart for ledelsen hva som gjorde at KrF kunne fremstå i enkeltes øyne som et «folkeparti». Statsminister Bondevik klarte å gjøre SP og Venstre til taperne i samarbeidet, samtidig som KrF tok hele styringsgevinsten.

Kjell Magne Bondevik var aldri leder i et folkeparti. De hadde en sak som fenget utover menigheten, svake samarbeidspartnere og en heldig fordeling av stemmer som umuliggjorde flertallsstøtte til en annen regjering.

36,9 Jagland ga også en uventet drahjelp fra et AP som kanskje må tilbake til 1920-tallet for å finne samme vilje til å ikke ta makt.

Kristelig Folkeparti fremstår mer som et Merkelig Folkeparti, men mer Merkelig enn Folkeparti.

 

Mest lest på Norske forhold siste to dager, pr 2. februar.

1. Rett fokus.

2. Mot normalt.

3. Merkelig folkeparti.

4. Skandalen vokser, men følges det opp?

5. En ny Hamrén.

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

TV 2: Høybråten: -Hadde vært best om jeg ble informert først. TV 2: Høybråten snakker om KrF-bråket. Vårt Land: Professor Ottestad tror KrF går i oppløsning. Vårt Land: Ber Austnes bli. Vårt Land: «Bordbønn-Austnes» gir seg i KrF. TV 2: Hansen: -Aldri god timing. VG: KrF-politikere mener Hansens utspill var en tabbe. TV 2: Ut av KrF og inn i FrP på grunn av Israelsyn. TV 2: Slår ring rundt Inger Lise Hansen. Vårt Land: Kristin Aase med sterk støtte til Inger Lise Hansen. TV 2: KrF-ordførere vil kaste Hansen. TV 2: KrF-Hansen angrer ikke kontroversielle utspill. Vårt Land, VG: Partihistoriker tror nestleder Hansen bevisst kan ha satt partikarrieren på spill.

 

Bløff uten konsekvenser

Oppdatert: Kritikk av sine egne partifeller straffes av partiet (VG), men er bløff overfor velgerne uten konsekvenser?

– – – – – – – – – –

Alle partier, unntatt FrP, har programfestet at de vil jobbe for å utvide studiestøtten for studenter fra 10 til 11 måneder.

Det er en ærlig sak å være motstander av dette, og derfor la være å love det fordi man ikke støtter det. Derimot er det IKKE en ærlig sak hvis man lover det i valgkampen, for å få stemmer, og stemmer mot forslaget ved første anledning.

Før valget lovte alle partier, også FrP, å jobbe for 11 måneders studiestøtte til studentene. Da de hadde mulighet til å følge opp løftene, var det bare KrF og Venstre som støttet dette i Stortinget.

(Forslag 23)

Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en egen sak om å utvide studiestøtten til 11 måneder fra og med høsten 2010.

KrF og Venstre gjør som de har lovet, mens partiene som «stakk av med velgergevinsten» bryter sine løfter. Vil det få konsekvenser tro?

Igjen: Det er en ærlig sak å være motstander av dette, og derfor la være å love det fordi man ikke støtter det. Derimot er det uredelig hvis man lover det i valgkampen, for å få stemmer, og stemmer mot forslaget ved første anledning.

Regjeringspartiene havner i den kategorien.

Det samme gjør FrP. Deres kandidat var en av de som faktisk skriftlig garanterte å jobbe for blant annet 11 måneder studiestøtte og 1000 nye studentboliger årlig (her).

Hvis man er imot så er det jo bare  å la være å skrive under, men det gjorde de ikke. Tvert imot roste deres kandidat at det var tverrpolitisk enighet om denne garantien. Da er det vel ikke lenger en uskyldig forsnakkelse, men nærmere en slags  overlagt uredelighet for å få stemmer?

Men samme kandidat kikket også i manus (se under) og sa at derfor må Jensen ut og Jens inn (‘i regjeringskontorene’) da hun holdt valgappell i valgkampen. (Filmet og lagt ut på nett av FrP selv, som kanskje vet at et pent ansikt trekker velgere som driter i hva vedkommende sier?)

Youtube-klipp (20 sekunder): Hjelper ikke med manus og enkle slagord.

Når det blir for vanskelig å fremføre innøvde slagord med manus, kan man kanskje ikke forvente at FrP-representanten klarer å kjenne et helt partiprogram når man skal inn på Stortinget?

Til gjengjeld har visst det nasjonalistiske håpet i FrP, Siv Skattem, blant annet Vigrids støtte i ryggen, mens resten av FrP skjelles ut som unasjonale forrædere og Quisling-motstandere.

FrPs Siv Skattem hylles av nazistene i Vigrid.

FrPs Siv Skattem hylles av nazistene i Vigrid.

Siv Skattems partikolleger (i FrP) kaller Vigrid derimot svikere.

Siv Skattems partikolleger (i FrP) blir derimot kalt svikere av Vigrid.

Hvilke overraskelser kan komme når en slik første vararepresentant møter på Stortinget, selv med ferdigskrevet manus?

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 13. desember.

1. Myten: Motorsport gir tryggere sjåfører.

2. Forskere sår tvil om influensamedisin.

3. Eksempelets makt.

4. Trengsel i skammekroken.

 

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Flere blogger om studiestøtte: PEBondestad og Ina i verden.

Vårt Land: Erna slår både Jens og Jensen.

Vårt Land: Bekymret Jens tar juleferie.

Føyer seg inn i en lang rekke

Oppdatert 20. januar. TV 2, VG: Huitfeldts mann får dekket OL-tur pluss kosttillegg. Totalt 51 000,- på skattebetalernes regning. Forsvares med at det er vanlig praksis for statsråder.

– – – – –

Likhet for loven snakkes det om i enkelte sammenhenger. Med det menes at loven skal være lik for Kong Salomo og Jørgen Hattemaker.

Det høres fint ut, og politikere av alle slags partitilhørigheter liker å snakke om at det er slik. På samme måte liker IKKE de samme politikerne å snakke like høyt og ofte om særordninger de har laget for en politikerelite som på mange måter lever sitt eget liv, uavhengig  av lover og ordninger de vedtar som obligatoriske og universelle.

Det siste betyr visst at ordninger og lover skal gjelde bare for alle andre, mens de som tilhører en politikerelite vedtar egne ordninger for seg selv. Her er partiene forbausende samstemte. I noen sammenhenger har SV vært litt imot, men ellers har alle partier vært enige om særordninger for en politikerelite.

Helt til en sak blir slått opp i VG. Da later noen som om de er imot ordninger som de og deres parti har vært med på å vedta eller sanksjonere. Å si at «vi må se på ordningene (eller gå gjennom ordningene)» kan være nok til å lure mange til å tro at man er imot det.

(Oppdatert: VG: Støre betalte også null i skatt i lignende situasjon uten at politikere eller VG reagerte. VGs kampanje mot Jagland er altså situasjonsbestemt, og ikke prinsipiell.

Noen husker vel politikernes særordninger for pensjon, der de skulle få beholde sine ordninger med lavere opptjeningstid enn alle andre. FrP var kanskje de som sterkest kjempet mot at politikerne måtte få samme krav til opptjeningsår som de hadde vedtatt for «folk flest».

Noen husker kanskje også politikernes særordninger for sykehusbehandling, der noen mener politikere må få rettigheter som de ikke har vedtatt for alle andre pasienter.

Og kanskje noen husker at elitepolitikere som fikk store summer for mye i pensjon, fordi de ikke hadde gitt riktige opplysninger, slapp straff og tilbakebetaling,  fordi pengene sikkert var brukt opp! Mens en vanlig borger, som fikk en langt lavere sum for mye fra NAV og selv sa fra om feilen, ble straffet med fengsel. Selv om hun hadde betalt tilbake pengene hun fikk for mye.

Noen husker kanskje også at politikerne har vedtatt å gi store summer til sine egne partigrupper, samtidig som alle partier (unntatt Venstre) nekter offentligheten innsyn i hvordan stortingsgruppene bruker disse pengene. (Mer om VGs avsløringer av skatteunndragelsene i en stortingsgruppe.)

Samtidig krever de samme politikerne at alle andre som mottar offentlige midler skal redegjøre detaljert for hvordan de bruker «skattebetalernes penger».

Hvorfor skal ikke også partigruppene redegjøre for sin bruk av offentlige midler? Hemmelighold kan føre til spekulasjoner om hva enkelte har å skjule, og kan føre til økt politikerforakt.

Mer åpenhet vil være å vise respekt for at skattebetalerne skal få vite hvordan pengene partiene har gitt til seg selv er blitt brukt.

Et annet moment som kan bidra til mer politikerforakt er at politikere i forvaltningen tolker loven på sin måte, og fratar rettigheter som andre i forvaltningen ikke finner samme hjemmel for å gjøre. (Eksempel: TV 2: Røkke får allikevel stå i fiskermanntallet.)

Når folket lider av politikerforakt, så er det ikke folket som er problemet, men politikerne.

[polldaddy poll=2382100]

Mest lest på Norske forhold sist uke, pr 21. desember.

1. Kunnskapsløst av VG.

2. Unge norske menn verre enn andre europeere i trafikken?

3. Myten: Motorsport gir tryggere sjåfører.

4. Føyer seg inn i en lang rekke.

5. Forskere sår tvil om influensamedisin.

 

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

TV 2: APs partisekretær sykmeldt.

VG: Selskap tiltalt for miljøkriminalitet. Fiskeriministeren er medeier.

VG: Helt greit med Økokrim-etterforskning.

TV 2: Økokrim etterforsker fiskeriministerens oppdrettsselskap. TV 2: Forskjellsbehandler inhabile statsråder.

VG: Lae vil ha ny jobb – som fylkesmann.

TV 2: Fylkespolitiker sender katten sin på pensjonat. Sender regning til fylkeskommunen. VG: Velstående gubbevelde styrer kommune-Norge.

VG: -Stoltenberg er en hykler. (Et sett regler for de andre og andre regler for elitepolitikere.)

VG: Hagen mener Jagland bløffer om privat helseforsikringspremie.

TV 2: Finansministeren forsvarer Jaglands nullskatt.

VG: AP-topp hevder at slike avtaler aldri ville fått politikernes godkjennelse i dag.

VG: Nå vil også finansministeren ha full sjekk av skattehullene (som Stortinget har godkjent).

Dine Penger: Her er skattefrie frynsegoder som gjelder generelt.

TV 2: Jagland tilbakeviser kritikken om egen nullskatt.

Uforståelig bom av Jens

Oppdatert 18. desember. TV 2: EU ført bak lyset av regjeringens biodieselskryt.

– – –

Det rødgrønne regjeringsprosjektet har overlevd mange kompromisser gjennom drøyt fire år. Også i saker som er betraktet som veldig viktige for enkelte av partnerne som har tapt. De har overlevd ett valg, men Jens Stoltenberg har nå presset gjennom en biodieselavgift som kan være spikeren i kista for at han leder regjeringen etter neste valg. (Oppdatert: VG-kommentator: Jens sa han aldri ville ha foreslått dette i et valgår.)

Man kan også spekulere i om særlig SV kan komme til å bryte ut av regjeringen, heller enn å bli med skuta til Jens ned, bundet til masta med blant annet vedtak som «ingen andre enn Jens vil ha». (APs stortingsgruppe la press på Jens, VG, men uten å vinne.) (Oppdatert: TU, VG: Solheim gadd ikke svare Stortinget om biodiesel.)

Magnus Takvam (en ellers godt orientert og reflektert politisk kommentator i NRK),  hadde på Dagsnytt i dag tidlig, problemer med å finne en forklaring på hvorfor Jens velger å gjøre dette. Det kan virke som ubevisst politisk harakiri.

Minst 55 av de 86 rødgrønne stortingsrepresentantene har vært sterkt imot avgiften de nå er tvunget, av Jens, til å stemme for, ifølge en kartlegging foretatt av VG. Da er det maksimalt kun 31 av de 169 representantene på Stortinget som er for det som alle regner med blir vedtatt i kveld. «Jens Stoltenberg begynner å nærme seg en folkevalgt diktator«, sier Uniol-ansatte. Selv om Jens er døv for uttalelser fra gølvet, så er det flere som har protestert.

LO har protestert, miljøbevegelsen har protestert og industrien har protestert. Om man skal dømme etter en meningsmåling så har også mange av APs velgere protestert.

En nedgang på sju prosentpoeng når man har lagt frem alle godbitene i neste års statsbudsjett, må tolkes som et signal om utbredt misnøye med biodieselavgiften blant egne velgere.

Jens har ikke bare provosert egne velgere og regjeringspartnere. Han har også klart å legge det brede klimaforliket dødt. Et bredt forlik han tidligere har skrytt uhemmet av. (H og V betrakter nå forliket som dødt. KrF vil «foreta obduksjon» før de erklærer det dødt og begravet, Vårt Land, VG.)

Hadde det enda vært en viktig sak for Jens, så kunne samarbeidspartnere i ulike posisjoner ha forstått hva han holder på med. Spørsmålet er kanskje om han helt ut forstår det selv?

Dersom vedtaket fører til mindre bruk av biodiesel, tapt troverdighet overfor regjeringens langsiktighet og forutsigbarhet og nedleggelse av biodieselproduksjon på grunn av manglende lønnsomhet, så står seierherren igjen uten de tilhengerne som gjør at han kan være «nærmest en folkevalgt diktator».

En annen mulighet er at folk glemmer dette når neste sesong av X-factor eller lignende starter. Da sitter Jens trygt.

[polldaddy poll=2306237]

Mest lest på Norske forhold sist uke, pr 26. november.

Om svineinfluensa:

1. Første modige norske journalist i saken.

2. H1N1 – Ikke så ille allikevel i Norge?

3. Troverdig gjetting?

Om andre tema:

1. Sutring vant over vinnerinstinkt.

2. Plagsomme fotgjengere.

3. De mest forhatte bergenserne.

 

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

TV 2: SV bør definere en smertegrense.

TV 2: Stoltenbergs popularitet stuper.

TU: Krever oppvaskmøte om klimaforliket.

TU: Unngår skifteretten.

TV 2: Biodieselavgiften er en gavepakke til oljeselskapene.

TV 2: Uniol ber om gjeldsforhandlinger.

VG: Ansatte var nesten sikre på å miste jobben i dag. Skjebnedag på Uniol.

TV 2: AP svinger partipisken for biodieselavgift.

Vårt Land: Stoltenberg nektet å svare.

VG: Stoltenberg nektet å svare på om han hadde stilt internt ultimatum.

TU: Urealistisk å nå målet innen 2011, sier bransjen.

TU: Biodrivstoffproduksjon av alger og tare kan redde dødt hav.

Glattere politikere

Sett over flere valgkamper har politikerne blitt flinkere til å si ting uten å si det. Skape forventninger om ting uten å love. Snakke om eller fokusere på noe i en slik grad at mange tror de mener det så sterkt at de vil gå til konkret handling og prioritere det. De antyder, men det er hver enkelt leser/seer/velger som i sin godhet overfor politikerne eventuelt tolker antydningene som noe mer enn de er.

Vi har fått flere ordflinke politikere … unnskyld, rådgivere. Det er jo rådgiverne som i praksis utformer politikken, velger formuleringene, filer og sliper på noen av de tidligere så åpenhjertige politikerne til det blir bare svada igjen.

Dette er ikke forbeholdt et enkelt parti, men noen har flere rådgivere enn andre, og da får rådgiverne mer innflytelse. (Oppdatert. TV2 : Rådgiverkorpset på Stortinget eser ut.) AP og FrP fremstår for mange som ledende på feltet. FrP har, særlig i løpet av det siste året, gått fra en klartalende populistisk løftemaskin til å bli like glatt som de de kritiserer hardest for å bare fare med ord.

FrPs 100-dagersplan viste mye av det samme som Soria Moria 2. Forventningene skal skapes i folks hoder. Her skal det utredes, ikke gis klare og konkrete løfter. Det politiske moteordet for tiden er «prosess». Vi er i prosess. Hva betyr egentlig det? Ikke still konkrete spørsmål, vi jobber med  … noe.

Høyre druknet tidligere i FrPs tydelighet, men da FrP ble mer utydelige og prøvde å være like ansvarlige som AP i løftene, fikk Høyre fremgang ved siste valg.

SP og SV må prøve å gjøre smulene fra Soria Moria 2 til store seire. Og AP har interesse av å la dem late som.  Selv om AP godt kunne stått inne for for eksempel Kårstø-satsingen, gir de æren til SV. Det er indremedisin.

Alternativet for SP og SV til å sitte i regjering er … å ikke sitte i regjering. De kan kanskje være tydeligere i opposisjon, men hva vil de vinne? Foreløpig er det SV som har tapt mest på å gifte seg med AP og droppe tydeligheten og uenigheten de har basert sin eksistens på.

Hvilke saker vil kunne svekke SP i konstellasjonen? Er rovdyr nok? Vil SPs velgere godta tap (foreløpig bare utredning, prosess) i rovdyrsaken mot en stooor seier innen energi? Bryr bøndene seg i det hele tatt om den seieren? (Oppdatert: TV 2: Skuffet over rovdyrpolitikken.)

Noe annet er det med H, KrF og FrP.

KrF vaker rundt sperregrensen og må prøve å snakke tydelig til sine tidligere og resterende velgere. Et KrF som søker mot AP vil gi lettere spillerom for FrP som kan spise ytterligere av KrFs grunnfjell. (AP fredet KrFs hjertebarn, kontantstøtten.) Et KrF som skjerper tydeligheten i tidligere kjernesaker kan kanskje innad fryktes å gi frafall andre veien? Hva annet kan ligge til grunn for at de leter etter veien? Vil KrF prøve å bli mer miljøvennlige enn nye SV? Mer distriktsvennlige ( = vei) enn SP? Mildere mot ulovlig innvandring enn AP? Hvor ligger i tilfelle den store velgergevinsten, eller er lite nok?

Høyre skal kanskje snart slakte en leder igjen, fordi folket tar feil og det pleier å diagnostiseres som Høyre-lederens skyld? Høyres dilemma er kortsiktighet eller langsiktighet. Skal de fortsette det de tror er en langsiktig ansvarlig strategi, som gir Frp fritt spillerom, eller skal de gå litt inn på FrPs jaktmarker og dermed risikere «sosial utstøting» … men også muligheten til å vinne velgere som er på lån i FrP på grunn av asyl/innvandring.

Når AP går tydeligere inn på det området kan Høyre enten velge å bli strengere enn AP (retning FrP) eller de kan velge den andre siden. (Kall det gjerne Venstres posisjon. Den er jo ledig, hvis Raja ikke har høyere ambisjoner.)

FrP vil kanskje gå tilbake til tydeligheten og droppe ansvarlighetslinjen i tre år, til neste mulighet for å innta regjeringskontorene nærmer seg?

At FrP plasserer sin største folkelige stemmesanker som leder i justiskomiteen, kan tyde på at de vil satse hardere på å profilere seg der. Det kan også tenkes andre og mindre taktiske årsaker til at Sandberg fikk justiskomiteen. Han er nestleder i partiet og var komiteleder i transport. Det ledervervet fikk KrFs Hareide. Når komitélederverv skulle fordeles innad i FrP, var det nok rangmessig bestemt hvem som skulle få tilbudet. Det følger både penger og prestisje med et slikt verv.

Mens mye er usikkert om strategier, veivalg og profilering, så er en ting sikkert. Rådgivernes makt består uavhengig av hvem som blir folkevalgt. Hvem stemte forresten på dem?

Og glatte politikere får skylda når de snakker som om de skulle vært partiansatte rådgivere, og ikke folkets valgte representanter. Og det er deres egen skyld.

 

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Soria Moria 2 inneholder ikke like mange konkrete løfter som forrige versjon. Ingen overraskelse det. At opposisjonen vil slakte det fordi det er for vagt eller for lite, vil heller ikke være noen overraskelse. (Oppdatert: Opposisjonen: -Retningsløst og uten klare prioriteringer, VG.)

Etter at media viste stor interesse for løgn om avgang (VL, VG, VG, TV 2), og Stoltenbergs rolle, så valgte Hanssen å snakke om Valla. -Liker ikke Valla, var hans budskap i VG. Da fikk  blodtørstige og lettlurte(?)  journalister andre overskrifter.

En «lynavleder» kaller medierådgiverne slikt.


– – – – –

TV 2: Skatteekspert Ole Gjems-Onstad: Boligskatten blir en pengemaskin (Politikerne har ikke fortalt hva dette egentlig er eller kan være).

VG: Studentene er årets store tapere. TV 2: Storberget glemte å legge frem forslag. VG: (Statsbudsjettet fylkesvis.) TV 2: Her vil regjeringen bruke penger på vei og jernbane. VG: Bruker rekordmye oljepenger. Mer til veiene. Dette skal staten bruke pengene på i 2010. VG: Freder utenlandsstyrker. TV 2: Halvorsen skrur igjen krana. VG: Her er regjeringens skolesatsinger. Elever får ikke tilbakemeldinger. Krisepreget statsbudsjett også neste år. Studenter må bo og spise billigere. TV 2: Tror regjeringen sprekker. TU: Splittet om Datalagringsdirektivet. VG: Jens refses av AUF. TV 2: Skuffet over Lofoten-nei. Vårt Land: Forkynnere med langvarig opphold må lære norsk. VG: Amnesty skuffet: Svik mot tusenvis av kvinner. VG: Høybråten: SV har glemt de fattige. TV 2: Siv Jensen: -Dette er ingen innstramming i asylpolitikken.