Beklager, livet DITT er ikke mer verdt

Syk eller skadet? Hvor mye skal samfunnet gidde betale for å holde liv i deg og andre?

Politikerne vet det kanskje ikke. I alle fall vil de ikke snakke høyt om det. Byråkratene i Finansdepartementet har satt en pris på hvor mye livet ditt er verdt, og satt en grense for hvor mye samfunnet skal gidde å bruke av ressurser for å gi deg flere leveår, avhengig av blant annet hvor gammel du er og hvilken type skade/sykdom du har.

(Oppdatert: Noe mange kanskje ikke tenker over er at det utføres kost/nytte-analyser når det gjelder utbygging av tryggere veier, rassikring etc også. Prisen på sparte liv balanseres mot utbyggingskostnader.)

Helsedirektør Bjørn-Inge Larsen skal ha ros for å løfte problemstillingen frem i offentligheten (Aftenposten 4. juni 2010). Man kan like eller mislike budskapet hans, men ikke skyt budbringeren. Det er ikke han som har bestemt dette.

Faksimile Aftenposten

Nå må vi være ærlige, sier helsedirektøren. La meg tilføye: Særlig gjelder dette politikerne, uansett parti. Alle partier vil sette grensen et sted.

  • Noen vil kanskje overlate mer av behandlingen av skader etter risikoadferd (resultater av egne valg) til privat helseforsikring og kutte ned på hva det offentlige systemet plikter å gjøre.
  • Noen vil kanskje prøve å pumpe mer penger inn i dagens ganske ressurskrevende system, i håp om at de fleste blir fornøyd slik at eget gjenvalg eller pensjonsopptjeningstid (12 år som politiker) sikres.
  • Noen tenker kanskje enda lenger?
  • Og noen ser kanskje andre verdier enn kroner?

Fagfolkene har sine mer eller mindre faglig og etisk begrunnede syn på omtrent hvor grensen bør gå. Dette er imidlertid en type avgjørelser og grensesetting som ikke er egnet for å overlates til fagfolk, byråkrater og det som kalles «Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering».

Dette fordi det dreier seg om avgjørende verdimessige problemstillinger, i en kollisjon mellom pliktetikk, nytteetikk og samfunnets politiske ressursprioriteringer. Det kan også dreie seg om i hvilken grad samfunnets ansvar skal variere i forhold til innbyggeres egne valg av livsstil og risikoadferd. Kanskje vil noen trekke inn verdien av den enkeltes innsats og rolle også?

  • Er for eksempel politikere og ledende byråkrater mer verdt enn hun som vasket golvene deres og fikk KOLS? Skal stortingsrepresentanter og eventuelt enkelte andre som kjenner noen i systemet fortsatt få «gå foran i køen»? Skal det settes noen grenser for dem også?

Man kan forstå at politikere ikke liker å ta slike debatter, men det kan ikke forsvares at de sniker seg unna å offentliggjøre sitt eget standpunkt.

  • Politikere som ikke våger ta slike verdimessige debatter omkring prioriteringer, og heller overlater dette til byråkrater som ikke stiller til valg, er ikke noe å samle på.

Dette er en debatt alle stortingsrepresentanter i alle partier bør være forpliktet til å klargjøre sitt syn på: Hvem skal sette grensene for hvor mye et liv er verdt, og i hvilken grad skal noen eventuelt være mer verdt enn andre?

Hva synes forresten landets lovgivere om at kongeriket Norge i snart fem år har hatt en anbefalt grense på 425 000 kroner pr år for å berge livet til enkelte pasienter? (Mer i Aftenposten.)

Faksimile Aftenposten

Grensen er anbefalt av byråkrater i Finansdepartementet, men selvfølgelig må politikere som stilltiende har godkjent dette ta sitt ansvar.

Anbefalingen, som har rettslig kraft overfor de i forvaltningen som måtte lure på hvor mye de skal gidde å bruke av samfunnets midler på å i gitte situasjoner forlenge et liv, kommer frem i en veileder publisert 23. september 2005 med navnet «Veileder i samfunnsøkonomiske analyser«. Det kan bety at de ansvarlige formelt sett har ryggen fri hvis de avslår å bruke mer av tilgjengelige ressurser, og dermed avslutter noens liv tidligere enn om de hadde fått mer behandling/pleie.

I vakuumet mellom en avgående regjering, og en ennå ikke avklart påtroppende, kan byråkratenes handlingsrom være mye større enn ellers. Mens Bondevik kanskje hadde tankene rettet mot sitt liv etter politikken, og før Stoltenbergs folk var på plass, fant noen i Finansdepartementet anledningen passende til å sette i verk denne bestemmelsen. De ønsket kanskje ikke særlig offentlig omtale av det, og det fikk de heller ikke.

Man kan lure på om de ansvarlige i regjeringen Bondevik i det hele tatt hadde lest og forstått hva denne anbefalingen innebar. Med tanke på den da avtroppende statsminister Kjell Magne Bondeviks fokus på andre verdier enn de økonomiske, kunne det vært interessant å få vite hva han og hans kabinett eventuelt tenkte om saken. Bondeviks folk var kanskje helt enige med byråkratene, men holdt kjeft fordi velgerne kanskje ikke ville akseptere verdivalget?

Det er selvfølgelig like interessant å få vite hva statsminister Jens Stoltenberg og hans folk mener om grensen byråkratene i Finansdepartementet har satt. Med tanke på hvor fokusert Stoltenberg er på å komme innenfor handlingregelen, et annet tall byråkrater i samme departement har bestemt, kan en avklaring av byråkratenes makt over grenser for pengebruk, liv og død være viktig for innbyggere. Enten det gjelder å bruke (investere) mer penger for å redde liv i trafikken eller pasienter rammet av livsstilssykdommer.

Dessverre kanskje bare for et fåtall spesielt interesserte, så finner man anbefalt norsk politikk på området på side 55 av 88 i denne veilederen. Kunngjort under «Lover, regler, reglement» på Finansdepartementets sider.

Noen vil nok mene dette er vanskelig tilgjengelig informasjon, i en setning på åtte linjer, med tre komma og tre parenteser, ispedd noen faguttrykk. Dette er imidlertid en ikke helt uvanlig måte å kamuflere slike ubehagelige saker på.

Mange som kaller seg journalister (og ikke jobber i Aftenposten) er uansett mer interessert i å skrive om politikeres privatliv og TV-show enn å lese slike kjedelige, viktige dokumenter. Det betyr ikke at politikeres kjolevalg og frisyrer er så mye viktigere enn hva de mener et liv er verdt, men journalister skriver kanskje også helst om det de forstår seg best på. Dessverre blir leserne også preget av hva de leser. Shit in, shit out.

Ditt liv, dine foreldres liv, eller andre du kjenner kan være mindre verdt enn samfunnets behov for å spare penger, hvis Finansdepartementets bestemmelse og anbefaling skal bli stående. Denne «handlingsregelen» står på 425 000 kroner pr år. (NB: Det er som tidligere nevnt flere priser.)

For noen politikere er slike «handlingsregler» viktigere enn verdimessige prinsipper. (Mer: Norsk forfall.)

Hva mener du?

[polldaddy poll=3303821]

Mer om helse:

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 3. juni.

  1. Ikke perfekt, men det beste vi har.
  2. Bytt ut folket.
  3. Kom med svartelistene.
  4. FrP snur.
  5. Propagandaminister uten ryggrad.

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Relatert:

Vårt Land: Sunniva Gylver: Jeg har selv hatt sugerøret dypt nede i statskassa. VG: Viljen til å betale skatt kan få seg en knekk. TV 2: Kreftsyke Therese er gitt opp av legene i Norge. Betaler selv for behandling i Kina. VG: Måtte betale kreftundersøkelse selv. (Eller kanskje: Ektemannen til  tidligere minister måtte også betale selv. Eks-ministeren oppdaget realitetene: Vanskelig å finne informasjon om rettigheter og Fritt sykehusvalg.) TV 2: Helse-Norge: -Noen må velges bort. vl.no: Hissige reaksjoner på sykehusprioritering. VG: Frykter kamp om helseressurser kan forårsake lidelser og dødsfall. VG: Siv Jensen: Etisk forkastelig å sette prislapp på menneskeliv.

Hvor mye er livene verdt, i lys av den gjeldende veilederen?

TV 2: To personer knivstukket ved Oslo S. TV 2: Mann falt fra fjerde etasje i Halden.  TV 2: Beate (48) hadde HIV i 15 år uten å vite det. TV 2: Mann kjørt til Ullevål sykehus med alvorlige hodeskader.

Annonser

De som gir alt

Oppdatert 10. juli. TV 2: Brannskadd femåring utenfor livsfare.

VG: Brannskadede Even (5) utenfor livsfare.

– – –

Stein Gunnar Kvien ga alt for å prøve å redde sine barnebarn og sin kone etter gasseksplosjonen i teltet i Salangen.

Selvfølgelig kan det gjøre inntrykk at lensmann og ordfører omtaler den nå avdøde slik de gjør.

Allikevel er det typisk at de som i en sammenheng ofrer alt for å redde andre har andre idealer enn å sette seg selv høyest.

Det gjør mer inntrykk hvordan kona, barnebarna og de nærmeste rundt dem har det, enn hva øvrigheten måtte si.

Forøvrig vil jeg la de etterlatte ha sin sorg og sine minner i fred, uten  at media skal grafse og forstyrre. Resten av teksten kan derfor betraktes som mer generell.

(Mer: Tips for å sikre deg mot gassuhell.)

Bilde fra Salangen kommunes nettsider.

I et samfunn hvor overfladiskhet og uhemmet selvdyrking virker som idealet mange streber og lever etter, så kan folk som ofrer mye eller alt for andre gi grunnlag for å tenke litt lenger.

Ikke på materielle verdier og overfladisk oppmerksomhet som «se bildene av de klærne jeg shoppet i dag da dere», eller «jeg ofrer gjerne familien for å bli kjendis», men på verdier som gjør deg til et menneske. Hva bryr du deg om utover deg selv?

Jeg tror at en ektemann og bestefar som risikerte så mye for sine kjære
tenker litt annerledes enn enkelte andre.

Noen ville nok ha vegret seg for å hoppe inn i flammene og ødelegge klærne sine eller risikere brannskader som ødelegger hudoverflaten for alltid. Deres verdigrunnlag ligger på overflaten, og hva som er under, foruten tanker om seg selv, er ikke godt å si.

Da jeg leste det tragiske utfallet av ulykken, kom jeg til å tenke på en strofe som er blitt tittelen på boken om Morset-familiens motstandsarbeid under krigen.

Boken « -Og tok de enn vårt liv«av Per Hansson kan leses gratis her på Nasjonalbibliotekets NBdigital. (PS: Du må ha norsk ip-adresse for å se.)

Tidligere var klokkerstillingen i kirken en æresstilling som tilfalt bygdas førstelærer. Peder Morset var lærer og klokker, og skal ha sagt følgende i kirken:

Og tok de enn vårt liv,
gods, ære, barn og viv.
La fare hen, la gå,
de kan ei mere få.
Guds rike vi beholder.

(Vil du vite mer om historien bak strofen så finner du det her.)

Flere i Morset-familien kunne nok ha sluppet egen lidelse og død ved å gjøre som de fleste andre: Bare tenke på seg og sitt. Eller som enkelte andre: Heller søke materielle fordeler ved landssvik enn å forfølge verdier som ikke betyr mer for dem personlig.

Noen av de som risikerte alt for å redde andre gjorde det fordi de ikke bare så det å eksistere som målet, men det å ha noe å eksistere for.

  • Et liv i frihet.
  • Et liv med sine kjære.
  • Et liv verdt å kjempe for, selv om store deler av øvrigheten ikke tenkte slik.

Selv om flertallet ikke gjør noe har ikke flertallet alltid gjort det rette valget.

[polldaddy poll=3048114]

 

Mest lest på Norske forhold sist uke, pr 13. april.

  1. Akseptert bedrageri.
  2. Maktmisbruk.
  3. Tips for å sikre deg mot gassuhell.
  4. Ikke til å tro på.
  5. Et skritt tilbake.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

TV 2: Teltbrann-skadde på føttene igjen. TV 2: Jeg er stolt av min brors redningsdåd. VG: Jente (6) døde etter teltbrann i  Salangen. TV 2: Seks år gammel jente døde raskt etter ankomst til sykehus i Boston, USA. Sykehuset har spesiell kompetanse på alvorlige brannskader hos barn. VG: Bestefaren døde etter teltbrannen. TV 2: Bestefar døde etter teltbrann. TV 2: Redningsmannskapet gråt med de skadde barna på fanget. TV 2: Politikere krever bedre beredskap i nord.

 

Annonser