…dog fred er ei det beste

Bjørnstjerne Bjørnson valgte seg april. Inger Lise Hansen valgte seg en annen måned, men det hadde nok ikke gjort særlig forskjell om hun hadde ventet til april. Rabalder ville det ha blitt allikevel. Slik blir det ofte når meningsbrytning, tro og tvil erstattes av en religiøs skråsikkerhet. KrF-menigheten kan mistenkes å være preget av det siste.

Utsnitt fra dikt.org

Bjørnstjerne Bjørnson var en forfatter og samfunnsdebattant som begeistret, forlystet og forarget i sin samtid. Nasjonsbyggeren og forfatteren av Norges nasjonalsang ble til og med tiltalt for høyforræderi på grunn av sine politiske oppfatninger. Det er dypt urettferdig å sammenligne KrF med nasjonen Norge og Inger Lise Hansen med Bjørnson. Allikevel spørs det om det er hun som har strofen ettertiden kan nynne, bare de finner en fengende melodi.

Om man hylles som en modig og ærerik helt, eller stemples og skjelles ut som en svikefull forræder, kommer an på hvem som har makt til å definere det.

Også på Bjørnsons tid var det slik at de som hadde makta ikke alltid hadde rett, men de hadde makt til å rett. Det siste har Dagfinn Høybråten og hans støttespillere også. Det betyr ikke at de har rett.

Selv om Høybråten-siden måtte finne på å bruke sin makt i det stille til å prøve å holde liv i Kristelig Folkeparti, så er det ikke sikkert de får rett. En redningsaksjon med kunstig åndedrett og ikke tilstrekkelig fornyelse i en visnende organisasjon kan vise seg å heller bli en sikker vei til begravelse.

Det er slett ikke slik at popularitet kan måles i antall mennesker som kommer i begravelsen, men sammenligningen med velgertallene til et folkeparti er fristende.

Så mange som  75 000 skal ha kommet i Bjørnstjerne Bjørnsons begravelse. Det tilsvarer 3,18 prosent av innbyggertallet i Norge i 1910.

Til sammenligning fikk KrF 148 748 stemmer ved stortingsvalget i 2009. Det tilsvarer 3,07 prosent av innbyggertallet i Norge (pr 1. oktober 2009). Nå var det riktignok ikke begravelsen til KrF, eller … man bør vel ikke være for bastant. Det var i alle fall ikke annonsert som KrFs begravelse.

Skjønt, den debatten ledende tillitsvalgte fører i media kan tyde på at noen vil begrave det partiet som stilte til valg i 2009 og erstatte det med et slags folkeparti.

I den grad partier kan kalles nettopp «Folkeparti», eller for den saks skyld «parti», så har de vokst frem nedenfra, fra grasrota. KrFs grasrøtter er skrantende, men det er alt de har. Hvis fornyelsen, foryngelsen og «folkepartifiseringen» blir oppfattet som for drastisk for mange av de nærmest «religiøst skråsikre» i partimenigheten på grasrota, så finnes det «mer karismatiske menigheter» som kan fremstå mer som helter enn forrædere hvis skråsikker tro er fasiten.

Selv om bekjennelseskravet skal bort, kan det sikkert hjelpe menigheten å ha tro på et liv etter døden også for tidligere Kristelig Folkeparti. Noen tror kanskje partiet er uunnværlig?

Var det ikke Einar Førde som sa at kirkegårdene er fulle av folk som ikke er uunnværlige? Bjørnson ligger forøvrig på Vår Frelsers gravlund.

Tidligere innlegg om saken: Merkelig folkeparti.

 

Mest lest på Norske forhold siste to uker, pr 7. februar.

1. Se uværets herjinger.

2. Systemet oppmuntrer til juks.

3. Hvem skal beskyttes?

4. Morsom overskrift.

5. Strengere straffer.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Vårt Land: Ønsker partikontoret til Vestlandet. Nærmere de som har partiet i «ryggmargen».

Vårt Land, VG: Nestleder Hansen ble ikke invitert til strategiseminar i høst.

VG, Vårt Land: Høybråten advarer mot å kaste Hansen. VG: Advarer mot å stikke fra KrF. Vårt Land: Flertall av leserne vil fjerne bekjennelseskravet. Vårt Land: Hansen har fått fanklubber. Vårt Land: With ut mot Hansen for «pol i hver kommune». Vårt Land: Ottar Brox advarer KrF mot å bli for lik de andre. Vårt Land: Veteranar glade for debatt om vedkjenningsplikta i KrF.

Vårt Land, VG, TV 2: Bondevik mener Hansen har gjort KrF en tjeneste.

Vårt Land: Inger Lise Hansen trekker Taliban-sammenligning inn i KrF-striden. VG: Mener Hareide er KrF-stridens vinner. TV 2: KrF raser nedover på kommunemåling. Vårt Land: En godt planlagt kampanje mot Høybråten.

 

Merkelig folkeparti

Oppdatert 10. februar. VG: Sponheim spår politisk død for sentrum.

9. februar. (SP ønsker styrket sentrum. Regjeringens hestehandlere trenger spillerom, og fisker mot et «sentrum» der KrF og V kjemper mot sperregrensen.)

– – –

Kristelig Folkeparti er i krise og leter etter veien videre. Veien videre til hva, kan man spørre. Hva vil de oppnå? Hvilken retning vil de gå?

Partiets lokalpolitikerkonferanse ga ingen klare svar i så måte. Tvert i mot kan de ha skapt usikkerhet i den lille rest av kjernevelgere som er igjen.

Og det sier mye om hva KrFs største problemer er:

  • De har ingen andre visjoner enn drømmen om mangedoblet oppslutning.
  • De fabler om et sterkt sentrum som ikke eksisterer.
  • Ledelsen ser ut til å virre i blinde og sende samarbeidssignaler i ulike retninger samtidig.
  • I tillegg har de ingen saker som fenger i et omfang at det kan omtales som et folkeparti og ikke en splittet sekt.

Den ene nestlederen forteller i en partipressekonferanse at de drøfter venstresving. Samtidig åpner de for FrP-samarbeid. Enten den ene retningen eller den stikk motsatte. Hva konklusjonen kan bli, virker å være helt åpent.

Den andre nestlederen skaper sjokk blant partikolleger og velgere ved å lansere skrinlegging av en rekke av partiets forutsigbare kjernesaker. Partiets motstand mot homofile ekteskap:

Faksimile fra VG.

Partiets Israel-forsvar:

Faksimile fra TV2.no

Og flere andre saker.

Det er tvilsomt at det kan være soloutspill. Mer sannsynlig står flere med henne bak ønsket om å leve opp til navnet og bli et «Folkeparti» med 10-15 prosent oppslutning. De vet bare ikke helt hvordan, annet enn at de tror de må vrake mye av det som skaffer dagens velgere, som kan identifiseres med første del av navnet «Kristelig»?

Det virker som om en samlet partiledelse åpner for å vrake bekjennelseskravet. Man trenger ikke være «kristelig» for å få verv i partiet. Dette må forstås som å primært være rettet mot muslimer.

Samtidig sender andre i partiet stikk motsatte signaler ved å gå offensivt ut i den betente Muhammed-karikaturdebatten.

KrF drømmer om et sterkt sentrum, men hva er sentrum egentlig? Er visjonen å være midt i mellom blokkene som har egne klare meninger?

Hva mener du, sentrumspolitiker? Jeg mener midt i mellom AP og H/FrP, uansett hva de måtte mene. Jeg står i midten. Vått eller tørt, varmt eller kaldt, sosialist eller liberalist, stat eller individ, monopol eller valgfrihet, offentlig eller privat ansvar … Sentrum er hverken det ene eller det andre, men i midten … Der omtrent ingen velgere er.

Kristelig Folkeparti gjorde sitt dårligste stortingsvalg i 2009, med 5,5 prosent oppslutning. Dagfinn Høybråten ser ut til å sitte trygt. I motsetning til forgjengeren Valgerd Svarstad Haugland, som måtte gå i 2004 etter et katastrofalt dårlig lokalvalg i 2003 med 6,4 prosent. Ble Valgerd kastet i en uvant bakrus etter at kontantstøtten og regjeringsmakt ga 13,7 % – 9,3 % og 12,4 % i valgene fra 1997 til 2001?

KrF trodde(!) kanskje de hadde vinneroppskriften, og var et folkeparti, men at det var lederen det var noe galt med?

Det KrF først og fremst mangler er ikke en god leder. (Oppdatert: Dette må ikke tolkes som et forsvar av Høybråten som beste lederemne i KrF. Vårt Land, VG: KrFU-leder spår debatt om Høybråtens framtid. TV 2: Vil skifte ut Høybråten.)

Partier har fått oppslutning til tross for sine ledere tidligere. Frem til nå kunne noen kanskje tro at partiet kun trengte en fengende sak å profilere.

Etter de siste utspillene bør det være åpenbart at partiet mangler mer enn det.

De mangler en begrunnelse for sin egen eksistens, en visjon og en tro på hva de vil og hvorfor.

Bortsett fra det er de tydelige på at de gjerne vil ha makt. Sammen med hvem som helst. Og de er villige til å ofre hva som helst, også Kristelig, for å bli et Folkeparti.

Det har de egentlig aldri vært. KrF var et lokalt fenomen fra starten i 1933. Først i 1945 ble de landsdekkende. Allikevel har partiet stått sterkest blant velgerne i et belte fra Agderfylkene til Møre og Romsdal. Å forkaste dem, deres kjernesaker og samarbeidspreferanser for å prøve å tiltrekke seg «ikke-KrF-ere» andre steder, virker som et risikabelt prosjekt, men overrasket er jeg ikke.

Det kunne vært lettere å lede KrF etter kontantstøtte-Bondevik dersom det var mer åpenbart for ledelsen hva som gjorde at KrF kunne fremstå i enkeltes øyne som et «folkeparti». Statsminister Bondevik klarte å gjøre SP og Venstre til taperne i samarbeidet, samtidig som KrF tok hele styringsgevinsten.

Kjell Magne Bondevik var aldri leder i et folkeparti. De hadde en sak som fenget utover menigheten, svake samarbeidspartnere og en heldig fordeling av stemmer som umuliggjorde flertallsstøtte til en annen regjering.

36,9 Jagland ga også en uventet drahjelp fra et AP som kanskje må tilbake til 1920-tallet for å finne samme vilje til å ikke ta makt.

Kristelig Folkeparti fremstår mer som et Merkelig Folkeparti, men mer Merkelig enn Folkeparti.

 

Mest lest på Norske forhold siste to dager, pr 2. februar.

1. Rett fokus.

2. Mot normalt.

3. Merkelig folkeparti.

4. Skandalen vokser, men følges det opp?

5. En ny Hamrén.

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

TV 2: Høybråten: -Hadde vært best om jeg ble informert først. TV 2: Høybråten snakker om KrF-bråket. Vårt Land: Professor Ottestad tror KrF går i oppløsning. Vårt Land: Ber Austnes bli. Vårt Land: «Bordbønn-Austnes» gir seg i KrF. TV 2: Hansen: -Aldri god timing. VG: KrF-politikere mener Hansens utspill var en tabbe. TV 2: Ut av KrF og inn i FrP på grunn av Israelsyn. TV 2: Slår ring rundt Inger Lise Hansen. Vårt Land: Kristin Aase med sterk støtte til Inger Lise Hansen. TV 2: KrF-ordførere vil kaste Hansen. TV 2: KrF-Hansen angrer ikke kontroversielle utspill. Vårt Land, VG: Partihistoriker tror nestleder Hansen bevisst kan ha satt partikarrieren på spill.