Politi som mangler en viktig egenskap

Når politifolk av og til gjør noe ulovlig, kan det bli forklart eller forsvart med at «politifolk er jo bare et tverrsnitt av befolkningen på alle måter«. De er hverken bedre eller dårligere, men omtrent på midten i forhold til landets totale befolkning.

Det er dessverre en ganske akseptert forklaring. Av mange sett på som uunngåelig, men burde ikke være det.

(Faksimile Aftenposten.)

Når folk forholder seg til en politimann er det ikke akseptabelt å bare være «omtrent like trygg på å ikke bli utsatt for overgrep eller svindlet» som om det hadde vært en hvilken som helst annen person man kan støte bort i.  (Oppdatert: VG: Ber om fire års fengsel for voldtektstiltalt lensmann.)

Egenskapen å sette alle personlige interesser til side for å tjene samfunnet, burde vært avgjørende for å få lov til å være politi og disponere den makt og tillit som ligger til stillingen. (I filosofien kalles dette altruisme, en motsetning til egoisme. Mer om det her.)

Når jeg gjennom årene har hatt anledning til å drøfte særlige krav til folk i ulike yrker og maktposisjoner, er det lett å få aksept for at:

En flyger, eller en som jobber med for eksempel å godkjenne sikkerhetskrav og sertifisere konstruksjoner, må være mye mer enn middels til å stole på i utførelsen av sitt arbeid.

Og at vedkommende kan «avskiltes» selv om vedkommende er langt over middels til å stole på, dersom det ikke er nok.

Til og med politifolk og politikere godtar at det må være slik.

Derimot er det ikke lett å få aksept for at det må settes strengere krav til politifolk som har en særlig maktposisjon og jobber i en etat som er avhengig av å ha full tillit, hele tiden.

Ja, det er vandelskrav for å komme inn på Politihøyskolen, men tillit til den enkelte politimann og til etaten forutsetter mer enn en vandel som passerte terskelen for opptak i 20-årsalderen.

Noen (også politifolk) har i slike meningsutvekslinger prøvd å bløffe med at kravene i dag er strengere enn de faktisk er. Påstanden er:

«Har man begått lovbrudd, så kommer man ikke inn.

Og gjør man noe ulovlig mens man er politi, så mister man jobben.»

Det er en subjektiv vurdering av lovbruddets relevans til utdannelsen som avgjør om man blir tatt opp. Den subjektive vurderingen kan selvfølgelig endres over tid.

Videre er det ingen automatikk i at politifolk som gjør noe ulovlig mister jobben i politiet. Igjen er det en subjektiv vurdering, og ikke en helt objektiv og transparent, og dermed for offentligheten saklig etterprøvbar handling.

Et konkret eksempel jeg er blitt kjent med, illustrerer også at en politimann kan få bedre behandling enn en hvilken som helst annen som begår samme handling.

En lensmannsbetjent drev restaurant, skjenket i starten alkohol uten tillatelse og drev etter en stund ulovlig på kreditors regning før konkurs ble åpnet. Dette fikk ingen konsekvenser for vedkommendes jobb der en av myndighetsoppgavene er å uttale seg i forbindelse med å innvilge eller nekte andre å skjenke alkohol. (Vedkommende har forøvrig senere fått innvilget skjenkeløyver gjennom en båtklubb.)

En annen søker med samme handlinger kunne risikere å få avslag på skjenkeløyve og miste jobben. I praksis betyr det at kravene er strengere overfor «bartenderen enn politimannen».

Dersom politikerne hadde ønsket, så kunne slike tidligere nevnte vurderinger blitt gjort offentlig tilgjengelige i anonymisert form. På samme måte som dommer og andre domslignende avgjørelser er tilgjengelige for de som måtte ha tilgang og tilstrekkelig interesse.

Åpenhet om slike forhold kan bidra til å bygge tillit.

Andre innlegg om politi og tillit:

 

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 10. mars.

  1. «Du er ingen hvitmanns-unge».
  2. Norsk selvgodhet.
  3. Ikke avskrekkende nok.
  4. Dyrevern uten grenser.
  5. Slettmeg.no, et bomskudd.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

VG, TV 2: Politimann skjøt to på T-banen. Politimannens engasjement startet med at en av dem nektet å reise seg for en pensjonist.

TV 2: Død 12-årig jente funnet nedgravd i hagen til politimann.

TV 2: Politiansatt i Sør-Trøndelag suspendert. Politiet vil foreløpig ikke offentliggjøre innholdet i anmeldelsen.

VG: Sexsiktet politibetjent advarte skoleelever mot menn på nettet.

 

VG: Politibetjent sexmisbrukte offer i straffesak.

TV 2: Politibetjent siktet for sexmisbruk.

TV 2: 80 000 kroner borte hos politiet.

Norsk selvgodhet

Mer som berører temaet nasjonal selvgodhet: Vårt LandVG: NRK får kritikk for patriotisme.

– – –

-Barnslig, ja , men en nødvendig avreagering.

Det er forklaringen fra Anne Cecilie Hopstock på hvorfor hun sendte en smilefjes 😉 til barnas far da barna var i hennes varetekt på vei ut av Marokko.

Man må være oppmerksom på at folk i  andre land oppfatter nordmenn ganske annerledes enn hva mange i Norge tror eller håper. (Mer i innlegget: Viktigst i verden.)

Det man i norsk målestokk kan oppfatte som bare barnslig og spøkefullt, kan bli oppfattet som en grov provokasjon av andre. En digital «språkblemme» er ikke bedre enn en verbal. (Mer om nordmenn og dårlig engelsk i: Politisk støveldance.)

Mer provokasjon var det siste denne saken trengte. Det holder lenge at norske marinejegere og en tidligere politi- og etterretningsagent hjalp henne med å smugle barna til en nasjonalhelt ut av Marokko med en viss medvirkning fra norsk UD, blant annet en politiattachè som er i Marokko under diplomatisk forehavende.

Hvis Marokko mener norske diplomater har opptrådt i strid med sin diplomatiske status i denne saken kan de reagere. Og da kan Jonas Gahr Støre og UD vanskelig protestere, selv om de kan være uenige i graden av reaksjon. Foreløpig tjener UD godvilje på å la Marokkanske myndigheter få aksept for sitt krav om å gjennomføre rettslige avhør. (Rettslige avhør er visst i dette tilfellet avholdt med anonyme vitner, om man skal tolke media slik at marinejegernes identitet ikke er opplyst i avhørene. En nyvinning i norsk rettsvesen.)

Barnas mor har ikke norsk diplomatisk immunitet. Jonas Gahr Støre kan prise seg lykkelig over det.

Tidligere innlegg om saken:


Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 9. mars.

  1. Flere vil rammes av pleieres Facebook-avhengighet.
  2. Kampen om uniformen.
  3. Dyrevern uten grenser.
  4. Ikke avskrekkende nok.
  5. Slettmeg.no, et bomskudd.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

«Du er ingen hvitmanns-unge»

-Foreldrene mine minner meg på at jeg ikke er en «hvitmanns-unge».

– Gutter og menn styrer denne (pakistanske) kulturen. De er sykelig opptatte av å passe på deres søstre og døtre, forteller en anonym norsk-pakistansk jente til VG.

(Oppdatert. Eldre pakistanske mødre til VG: Døden er bedre enn en datter med dårlig rykte. Gutter kan komme ut fra fengsel og bli tilgitt når de går til moskeen. Jenter med ødelagt rykte vil bli husket i syv generasjoner.)

Er man rasist eller fremmedfientlig, eller har man brune eller grumsete holdninger om man mener at pakistanere som undertrykker sine kvinner slik ikke fortjener respekt?

Nei, det er man ikke, men enkelte talsmenn for islamistene i Norge, som i mange år har fått lov til å snakke på vegne av «alle innvandrere», er flinke til å plante slike beskyldninger.

Mye som enkelte muslimer vil kalle «rasisme», dreier seg om religionskamp og deres misjonering for utbredelse av islam. Muslimenes nedslakting av kristne i Nigeria er en del av samme kamp, selv om det også kan unnskyldes som «en kamp om beiteland» hvis realitetene blir for vanskelige å ta inn over seg.

Misjonærer (talsmenn) for islam i Norge, som Mohammad Usman Rana, representanter for Islamsk Råd Norge og  den tidligere World Islamic Mission-misjonæren Abid Q. Raja, vil kanskje prøve seg igjen, med å på finurlig vis stemple norsk humanisme som fremmedhat.

Hvorfor skal pakistanske muslimers undertrykking av kvinner integreres i det norske samfunnet og få aksept i norsk skole?

Er det ikke bedre å si nei til å la dem integrere undertrykkingen og heller si: I Norge gjelder norsk lov og norske verdier. Kvinner har hatt stemmerett siden 1913, og har oppnådd å bli temmelig likestilte med menn i Norge. Veien går ikke bakover.

Her gjelder assimilering. «Pakistanske nordmenn» må bli norske når det gjelder likebehandling av kvinner og menn. Eller tør Jonas Gahr Støre refse kun kristne biskoper og ikke muslimske imamer?

Hva mener forresten den ledende Oslo-imamen Mehboob ur-Rehman, som sitter i det Europeiske fatwarådet til Yusuf al-Qaradawi? Skal kvinner i Norge ha full norsk likestilling, eller skal fatwarådets tolkninger av Islam overstyre norsk lov?

Og hva mener lederen i Islamsk Råd Norge, Senaid Kobilica, eller generalsekretær Shoaib Sultan, eller den talsmannen med en enda glattere tunge de henviser til når klare svar må unngås, Basim Ghozlan i det islamske forbundet? Disse vil ikke mene noe overfor nordmenn om at dødsstraff for homofili er forkastelig.

De vil heller ikke ta klart og utvetydig avstand fra at deres religiøse forbilde hyllet Hitler og jødeutryddelser i fjor.

Mer om al-Qaradawi og fatwarådet i denne bloggen.

Dette gjelder ikke respekt for disse islamistenes ytterliggående versjon av deres religion. Selv om disse talsmennene av og til kaller seg moderate islamister, er de ytterliggående i forhold til den vanlige muslim i Norge som ikke er islamist. Allikevel har islamist-talsmennene nærmest monopol i media og overfor norske myndigheter på å snakke for «alle muslimene» eller «alle innvandrerne».

Dette gjelder respekt for menneskerettigheter, også for muslimske kvinner, homofile, jøder og alle ikke-muslimer.

[polldaddy poll=2689809]

Noen tidligere innlegg om islam i Norge


Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 9. mars.

  1. Flere vil rammes av pleieres Facebook-avhengighet.
  2. Kampen om uniformen.
  3. Dyrevern uten grenser.
  4. Ikke avskrekkende nok.
  5. Slettmeg.no, et bomskudd.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

VG: Slik unngår de dobbeltliv.

VG: Minoritetsjenters dobbeltliv blir tatt opp til debatt i Stortinget av APs Arild Stokkan Grande.

VG: Dobbeltlivet kan bli dramatisk.

VG: Advarer muslimske jenter mot dobbeltliv.

VG: Slik lever pakistanske jenter et dobbeltliv i Norge.

 

En du ikke vil møte

Det er ikke hyggelig å kollidere. Sammenstøt med et større og tyngre kjøretøy er allikevel enda mindre hyggelig enn å møte mindre kjøretøy.

Når statistikk over tid foreligger kan vi se om det er noe i det, men jeg har en følelse av at ulykker med tyngre kjøretøyer involvert, og særlig vogntog, har hatt en betydelig økning den siste tiden.

Vogntog i Australia. Lengde tilpasset veistandarden.

Tekna har lansert et fremtidsscenario som kalles Godsmagi 2040. Tanker om å få mer gods over fra vei til sjø og bane.

Selv om tog og båt ikke er eller blir et konkurransedyktig alternativ over alt så slipper noen i alle fall å møte godstransportene for tett på veien.

Eller er det bedre samfunnsøkonomi (og trafikksikkerhet) i å investere mindre i tog og havner og mer i bedre veier og skille møtende trafikk fysisk?

Mest lest på Norske forhold sist uke, pr 8. mars.

  1. Politi og GPS-sporing.
  2. Ikke avskrekkende nok.
  3. Dårlig grasrotfølelse.
  4. Lapskausdemonstrasjon.
  5. Flere vil rammes av pleieres Facebook-avhengighet.

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

VG: Tre personer til sykehus etter ublidt møte med brøytebil.

Broom: Trailersjåføren ser ikke bilen.

TV 2: En skadd i kollisjon med vogntog. Riksvei 62, Nesset kommune, Møre og Romsdal.

VG, TV 2: Røykutvikling fra trailer i Byfjordtunnelen.

VG, TV 2: Omkom i frontkollisjon med lastebil. Riksvei 35, Modum, Buskerud.

VG: Livsfarlige vogntog på Svinesund. En av seks kontrollerte har fått bruksforbud.

VG: 16-åring dømt etter dødsulykke.

TV 2: Et av vogntogene i kollisjonen på Saltfjellet var lastet med F-16 missiler.

Slettmeg.no, et bomskudd

Oppdatert 13. oktober 2011: Denne kommentaren om slettmeg.no ble skrevet da tjenesten var i startfasen i mars 2010.

Tjenesten la etter en tid opp til nettopp mer omfattende «hjelp til selvhjelp, og selvbetjening ved bruk av skjemaer og automatisert behandling, slik jeg påviste mulig behov for.

Min kritiske innvending må derfor betraktes som tidsavgrenset og jeg står selvfølgelig ikke for det samme syn med en endret tjeneste.

Alt i alt må jeg gi Datatilsynet og slettmeg.no ros for meget godt arbeid.

– – –

Oppdatert 14. april 2010: TV 2: (Oppsummering av sakene den første måneden. Facebook er en versting.)

– – –

8. mars 2010: Jeg vil gi Datatilsynet ros for å ha fulgt opp Personvernkommisjonens rapport ved å etablere denne tjenesten.

Dette er et godt eksempel på grunnleggende personvernoppdragelse i en digital verden. Allikevel har jeg mine tvil om tjenesten etter en tid vil innfri brukernes forventninger og (stadig nye) behov.

Informasjon om lover, rettigheter og praksis innen personvern, åndsverkbeskyttelse og ytringsfrihet er selvfølgelig alltid bra å formidle. Her er intet nytt. De som selv er i stand til å ta vare på sine interesser og rettigheter har bare fått enda en mulighet til å gjøre dette. Det eneste nye er at det er samlet på et sted og lettere å navigere ut fra.

Hjelp til selvhjelp er en krevende øvelse, og er hovedfokuset for nettsiden slettmeg.no. Dersom for mange tar kontakt med de to ansatte for å få praktisk hjelp, vil ressursene ikke strekke til for å hjelpe alle.

  • Hvor mange er for mange? Vanskelig å si kanskje, fordi saker kan ha ulik arbeidsbyrde, men jeg vil gjette at et lavt tosifret antall henvendelser om praktisk hjelp pr arbeidsdag er i nærheten av maksimal produksjon. Hvis det skulle bli slik er nettsiden langt på vei et bomskudd, men ikke unyttig. Det nyttige ligger i muligheten til å bedrive målrettet folkeopplysning.

Selve navnet «slettmeg.no» kan lede tankene i retning av en enkel tjeneste der det bare er å trykke på en knapp så er problemene løst. En «personvernets digitale Delete-knapp«. (Eller noe lignende med denne porno-slette-minnepinnen.)

Man må gjerne håpe at de aller fleste som besøker siden for å få hjelp leser informasjon tilsvarende nærmere et halvt års jusstudier for å sette seg i stand til å gjøre jobben selv. Håp gjerne, men ikke regn med det.

Etterhvert blir det kanskje flere konkrete trinn-for-trinn-beskrivelser og maler for oppsett av henvendelser som kan underbygge fokuset på å være hjelp til selvhjelp?

Tjenestens mer praktiske hjelp kan havarere på grunn av ressursmangel etter en stund. Å oppdra flere generasjoner til å kunne ivareta sine personvernrettigheter i en digital verden tar tid og krever mer ressurser enn en nettside og to årsverk i en prøveperiode på to år.

For skoleelever burde mye informasjon fra slettmeg.no vært kjernen i det som i læreplaner kalles «digital kompetanse». Før man kommer dit må imidlertid de som lager læreplanene, og de som skal følge dem, forstå hvorfor personvern og digitale rettigheter er viktig. Kall det gjerne «digital dannelse» som er mye viktigere enn å lære å bruke tekstebehandlingsprogram.

Å etablere holdninger krever tid, oppfølging og rettledning til refleksjon. Å lære å bruke et tekstbehandlingsprogram er gjort på få  timer, og selv et barn uten etisk ballast kan lære et annet barn å gjøre det.

Og når vi nevner holdninger er vi snart også raskt inne på begrepet respekt. Mer i innlegget: En oppskrift på bedre skole.

Når det gjelder voksenopplæring av alle nettbrukere som er ferdige med grunnskolen uten å ha «digital dannelse» så kan slettmeg.no ha liten nytte eller bli overkjørt av etablert og synlig praksis i deler av media og offentlig forvaltning.

Hvordan skal en nettside kunne oppdra vanlige nettbrukere til å respektere andres personvern og rettigheter når media de påvirkes av daglig ikke gjør det? (Mer: En identifisert. Noe grafsing gjenstår.)

Hvorfor skal privatpersoner hindre ulovlig spredning av informasjon om andre når til og med enkelte politifolk av og til kan ha anonyme og ulovlige lekkasjer til media som arbeidsmetode? (Mer om problemet i innlegget: Ikke tilliten verdig.)

Hvordan skal offentlig ansatte med tilgang til personvernbeskyttet informasjon, som har fått lov til å legge ut ukontrollert informasjon som digital underholdning i arbeidstiden, plutselig få «digital dannelse» av en nettside? (Mer: Flere vil rammes av pleieres Facebook-avhengighet.)

Den vanlige nettbruker vil ikke komme til å gjøre som forvaltningen (Datatilsynet) sier på slettmeg.no. Den vanlige nettbruker vil gjøre som forvaltningen gjør.

Dersom Forbruker- og Administrasjonsdepartementet og Datatilsynet brukte to årsverk på å plukke unoter og lovbrudd innen personvern bort fra ansatte innen offentlig forvaltning, og gi dem «digital dannelse» i sitt daglige arbeid, ville de ansatte ta med seg denne kompetansen også inn i sosiale medier og sin vanlige nettbruk.

Da kunne man raskt ha hundre tusen offentlige nettbrukere med kompetanse om personvern og rettigheter på nett til å rettlede ukyndige gratis i fritiden. Eventuelt når de i arbeidstiden allikevel surfer på nettet.

 

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 6. mars.

  1. Ikke avskrekkende nok.
  2. Falsk trygghet.
  3. Flere vil rammes av pleieres Facebook-avhengighet.
  4. Politi og GPS-sporing.
  5. Dårlig grasrotfølelse.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Fant tilfeldigvis denne bloggen på blogglisten.no. Ida M. Johnsen, om å «Slenge dritt på nett«. Litt på siden av personvernet, men absolutt en del av digital dannelse.

Dine personopplysninger kan bli registrert på mange slags tjenester uten at Datatilsynet kan hjelpe deg. VG: Ny tjeneste sirkler inn Chatroulette-brukere.

Et eksempel som kanskje viser behovet for en annen digital kompetanse eller digital dannelse i skolen, samt angår respekt. TV 2: Utvist etter lærermobbing på Facebook.

 

Dyrevern uten grenser

Oppdatert 18. mars. Hendelser der dyr mishandles, øker støtten også til de som vil mer enn å «være snill med dyrene».

– – –

Skal staten ansette advokater for å forsvare dyrs rettigheter?

Er man medvirkende til mord om man bruker skinnsko?

I flere land går det debatter rundt dyre-aktivister som er noe langt mer enn de som av og til jobber under det ganske misvisende navnet «dyrevernere». Mange som seiler under merkelappen «bare-snill-med-dyrene» har en ideologi som mange kanskje ikke kjenner til. Noen kaller dem dyrevernekstremister. Selv kaller de seg tilhengere av dyrs rettigheter. (Mer: Kamp mot naturen.)

Dyrerettighetsforkjemperne vil avskaffe all menneskelig utnyttelse av dyr.

  • Bruk av ull, melk, egg og kjøtt blir betegnet som utnyttelse av dyr og skal også avskaffes. (Oppdatert: Noen hevder at enkelte dyrerettighetstilhengere støtter utbredelse av rovdyr for å bidra til å sabotere industrialisert husdyrhold. Solheim åpner for å skyte Galven-tispa.)
  • At mennesker holder kjæledyr eller førerhund er også uakseptabelt for de som kjemper for dyrerettigheter.

Det er stor internasjonal, men ofte offisielt uformell, kontakt mellom slike miljøer. Mange kan på en måte assosieres med PETA, men noen av de mest militante fremstår helst som uavhengige celler.

Siv Eilertsen i Norsk Liga for Dyrs rettigheter støtter, ifølge VG, kravet som likesinnede i Sveits har satt frem om å ansette statlige «dyrevernadvokater».

Prognosene viser at 71 prosent av velgerne i Sveits sa nei til forslaget om å pålegge kantonene dette. Dermed blir det fortsatt frivillig for kantonene om de vil lønne en dyrevernadvokat slik kantonen Zürich har gjort siden 1992.

Det betyr at Antoine Goetschel inntil videre blir eneste offentlig lønnede dyrevernadvokat i Sveits. Han har 150-200 firbeinte klienter årlig, men har også forsvart rettighetene til en gjedde.

Dyrevernadvokaten sammen med et esel og en geit. Advokaten i midten.

Sveits har allerede en av verdens strengeste lovgivninger når det gjelder dyrevern, og det har vært brukt som et hovedargument mot lovforslaget.

Et annet tungt argument har vært at de statlig finansierte dyrevernadvokatenes arbeidsoppgaver kun ville være i forbindelse med et lite antall straffesaker, mens mye kan oppnås for å bedre dyrehold med andre virkemidler.

Dyrerettighetsforkjempere, dyrevernere og andre i Sveits har allerede kjempet frem en streng dyrevernlov, gjeldende fra 1. september 2008.

  • Sveitsiske kjæledyreiere er for eksempel pålagt å delta på dyreeierkurs.
  • Det er ikke lov til å ha kun et dyr dersom det er sosiale kjæledyr/gruppedyr som ulike akvariefisk, undulater og for eksempel hamster. (Det føderale veterinærkontoret informerer dyreierne om riktig dyrehold her.)

Samtidig som dyrerettighetsaktivistene lider nederlag i folkeavstemmingen i Sveits, pågår en rettssak mot andre dyrerettighetsaktivister i nabolandet Østerrike. Seks personer er anklaget for medlemskap i en kriminell organisasjon (Østerrikes mafiaparagraf). De anklages for sabotasje, brannstiftelse og angrep blant annet mot pelsdyr- og kjøttindustri.

Lignende angrep har skjedd også i Norge, men ikke lignende straffeforfølgelse.

Jeg støtter ikke dyrerettighetsaktivistenes ideologi og krav. Allikevel har jeg stor respekt for de av dem som på lovlydig vis arbeider for å leve etter et prinsipielt og konsekvent syn.

Når det gjelder bruk av tvang overfor andre og ødeleggelse av eiendom for å tvinge gjennom dyrerettigheter så har de imidlertid ikke min støtte.

Vær gjerne veganere, men når de kaller en eggspiser, melkedrikker eller ullgenserbruker for morder, så har det tippet over.

[polldaddy poll=2806952]

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 6. mars.

  1. Ikke avskrekkende nok.
  2. Falsk trygghet.
  3. Flere vil rammes av pleieres Facebook-avhengighet.
  4. Politi og GPS-sporing.
  5. Dårlig grasrotfølelse.

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Relatert dyrenytt:

VG: Frykter tunfisken forsvinner.

TV 2: Katten Kenny overlevde 25 kilometer under panseret.

TV 2: Selfangstskute mister konsesjon etter skandalejakt.

TV 2: Dramatisk redning av Galven-tispa.

TV 2: Valpene måtte avlives.

Klikk.no: Nordmenn jakter med pil og bue i Sør-Dakota.

Kristoffer Klausen lever et år utendørs av mat han skaffer seg i naturen. Slik overlevde vår forfedre, men hvem hadde klart det i dag? Mer: Notater fra glemmeboken.

Kampen om uniformen

I Norge har det vært forbudt å bruke politiuniformen i politisk kamp eller i demonstrasjoner.

Politiets massive ulovligheter våren 2009 har ikke fått etterspill, så noen tidligere tydelige grensestener kan være flyttet eller forkastet. Det åpner for at sinte uniformerte politifolk (og politistudenter) senere kan demonstrere også mot annen politikk de ikke liker. Snart kanskje også i hijab og politiuniform mot religiøse krenkelser eller mot ytringsfrihet?

Faksimile VG.

4000 politifolk gjorde seg til lovbrytere da de blant annet bevisst brøt forbudet mot å bruke politiuniform i politiske demonstrasjoner.

Lars Sponheim hadde prinsipielle advarsler om hva som skjedde. Det samme hadde Stein Ørnhøi og for eksempel Aftenpostenkommentator Håvard Narum. Ingen av betydning når det gjelder politisk makt altså. Innvendingene falt for døve ører. Det betyr ikke at de ikke var viktige.

Regjeringspartiene og det største opposisjonspartiet, FrP, hadde ingen prinsipielle innvendinger til at politiuniformen kunne misbrukes slik i en politisk kamp. En kamp som forøvrig inneholdt mange elementer av lovbrudd, brudd på aksepterte spilleregler, samt trakassering av, og trusler mot, lovlydige meningsmotstandere som ønsket å bruke sin frihet til å jobbe, selv om politimobben prøvde å hindre dem.

Politimester i Telemark, Anne Rygh Pedersen, viste at hun har ryggrad og lojalitet til Norges lover. (I motsetning til politimestre som ved passivitet demonstrerte det motsatte og lot ulovlig uniformsbruk med mer passere fordi det var politifolk som begikk ulovlighetene.) Hun meldte seg ut av Politiets fellesforbund i protest mot ulovlige aksjoner som svekket tilliten til politiet. Hun varslet også at hun ville slå ned på aksjoner i fremtiden.

Politifolk brukte uniformer ulovlig i protest mot norsk politikk. Denne gang uten hijab. (Faksimile Nettavisen.)

At hverken regjeringen eller det største opposisjonspartiet hadde prinsipielle innvendinger mot uniformsbruken, er skremmende for de som ikke ønsker at politiuniformen og politimakt  skal kunne misbrukes politisk.

Noen vil igjen prøve å presse den svake og prinsippløse, eller bare naive justisministeren Knut Storberget, til å innvilge omkamp om hijab i politiet. Slike omkamper blir det igjen og igjen så lenge noen ser at Storberget ikke har prinsipiell forstand til å sette ned foten kraftig og utvetydig en gang for alle.

Hijaben er en politisk uniform som ble oppfunnet av de islamistiske Muslimbrødrene for drøyt 60 år siden, skriver Walid al-Kubaisi. Han er sekulær muslim og advarer mot at Norge i misforstått eller kunnskapsløs integreringsvilje gir islamistene makt via hijab til politiuniformen.

Det flerkulturelle samfunn blir ikke mer flerkulturelt om politiet tillater hijab til uniformen. Snarere er det et bevis på at det flerkulturelle samfunn har mislykkes.

Walid al-Kubaisi

Slike prinsipielle innvendinger faller vel også for døve ører. Eller er det noen som har «prinsipper» kun i forhold til hva slags politisk innhold (islamisme/hijab) uniformen brukes i forbindelse med?

[polldaddy poll=2803226]

 

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 6. mars.

  1. Ikke avskrekkende nok.
  2. Falsk trygghet.
  3. Flere vil rammes av pleieres Facebook-avhengighet.
  4. Politi og GPS-sporing.
  5. Dårlig grasrotfølelse.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Vårt Land: Ville demonstrere for burka i 8. marstoget.

Klikk.no: (Anika (20) drømmer om å bli politi. Her uten uniform.)

VG: Dansk Folkeparti med avventende hijab-ros til SV.

 

Farlig forslag

Stortingsrepresentant og leder i Oslo AP, Jan Bøhler, sier at Det norske Arbeiderparti har skapt mer forvirring enn entusiasme hos mange ved de siste valgene, melder VG.

Jan Bøhler har jo ikke funnet løsningen på hvorfor mange velgere er mer forvirret enn entusiastiske over partiet, men vil delvis forklare manglende velgertilslutning i egen valgkrets, Oslo, på denne måten.

Det er visst navnet som er problemet, ikke politikken, merkevaren og kandidatene.

Skjermbilde fra APs nettsider.

«Jeg håper folk er så fornuftige at de stemmer det norske Arbeiderparti», sa APs 91-årige listebærer Signe Bakken til APs nettjournalist på valgdagen.

Om vi skal tro forkjemperne for et navneskifte, så er det visst et stort problem at velgerne de gjerne vil ha faktisk ikke er så fornuftige at de skjønner at det norske Arbeiderparti og Arbeiderpartiet er det samme.

Navnet Det norske Arbeiderparti (DNA) er tradisjonsrikt, «men det er opp til landsmøtet å avgjøre«, sier Jens Stoltenberg. Han avviser altså ikke navneskifte som uaktuelt for ham å støtte, noe han kunne ha gjort, men åpner forsiktig for det.

Utad vil APs eventuelle navneskifte kunne fortone seg eller bli fremstilt slik:

De dropper «Det norske» for å få flere stemmer blant innvandrere som angivelig blir forvirret av navnet «Det norske Arbeiderparti».

Har AP tenkt hardt nok over hvilken tung symbolikk som kan ligge i dette og hvordan dette kan bli oppfattet blant velgere som ikke har like dårlig grasrotfølelse som enkelte i AP-toppen?

Når alt kommer til alt er det jo hva velgerne tror og oppfatter som teller, ikke realiteter.

 

[polldaddy poll=2801509]

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 6. mars.

  1. Ikke avskrekkende nok.
  2. Falsk trygghet.
  3. Flere vil rammes av pleieres Facebook-avhengighet.
  4. Politi og GPS-sporing.
  5. Dårlig grasrotfølelse.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

 

Taxfree-tricks

Regjeringskilder har sluppet ut en prøveballong. Slikt er ikke uvanlig, for eksempel  for å teste reaksjonene, før de eventuelt tør å foreslå noe de er usikre på. Denne gang var det  fjerning av tax-free-salget av tobakk og alkohol til reisende inn i Norge.

Siden navnløse regjeringskilder slapp ut denne nyheten gjennom Arbeiderpartiets tidligere partipressetjeneste, nå kalt Avisenes Nyhetsbyrå (ANB), kan det være noen som ville sende ut dette uten å risikere å ødelegge viktigere pressekanaler. Hvem de slipper saken gjennom, og hvordan, kan også si noe om hva de vil oppnå.

Hvis slike prøveballong-forslag blir slaktet, så vil andre regjeringskilder selvfølgelig lett kunne avvise at dette har vært aktuell politikk.

Hvis reaksjonene blir til å leve med, kan regjeringskilder med navn senere stå frem med forslaget.

Faksimile Dagbladet

Denne gangen rakk partiene Høyre og FrP knapt å reagere mot forslaget før en talsmann for finansministeren, kommunikasjonsjef i finansdepartementet, Runar Malkenes, skjøt ned ballongen.

«Finansministeren har ikke noe ønske om å gjøre dette», sa han ikke. Derimot sa han: «Det foreligger ikke noe forslag om det.»

Det er meget mulig at finansministeren kan ha et ønske om det, selv om det ikke foreligger noe forslag om det.

Tilbake sitter en journalist som bare i verste fall kan være litt småirritert, men trolig ikke. Og uansett ikke verre enn at det kan kompenseres med en liten sak senere.

Signalet til KrF er allikevel at det kan være noe å hente på samarbeid med AP, heller enn å satse mot taxfree-tilhengerne i Høyre og FrP.

For et KrF som leter etter noe å samle partiet om, en ny eksistensberettigelse, er kampen mot taxfree-rusmidler som manna fra himmelen.

En liten tryllekunst, kanskje uten at finansministeren har tapt en eneste velger, men man skal aldri si aldri.

I den store sammenheng er dette et lite uviktig filleforslag. Politikken er full av slike små, tilsynelatende uviktige saker.

Siden stemmeretten er allmenn, og ikke forbeholdt kun de svært få som eventuelt vet hva som er «viktige og riktige saker», så teller imidlertid alle slike småsaker samlet veldig mye.

Finansministeren trenger ikke å ha noe forslag om det. De som vil tolke utspillet til støtte for sitt syn kommer til å gjøre det.

Regjeringskildene så det kanskje slik at det var mer å vinne på å sende signalet til KrF enn de hadde å tape på å mobilisere noen som allerede stemte H og FrP?

Et annet alternativ kan jo være at alt bare er misforståelser, usant og tilfeldigheter, for de som vil tro på det.

 

[polldaddy poll=2801283]

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 6. mars.

  1. Ikke avskrekkende nok.
  2. Falsk trygghet.
  3. Flere vil rammes av pleieres Facebook-avhengighet.
  4. Politi og GPS-sporing.
  5. Dårlig grasrotfølelse.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Klikk.no: De beste taxfree-kjøpene.

Din Side: Dette kjøper vi med oss fra bilferien.

 

Flere vil rammes av pleieres Facebook-avhengighet

Flere arbeidsgivere forbyr sine ansatte å bruke Facebook i arbeidstiden, mens andre tillater det og oppfordrer til aktiv bruk. Det kommer an på hva det brukes til og om det gir fordeler for arbeidet.

Bruk av Facebook og andre sosiale medier, for ansatte som jobber med barn, syke og pleietrengende, kommer nok til å bli gjenstand for flere medieoppslag og debatter i kommunene. Det er opp til hver enkelt kommune å eventuelt løse utfordringene før det kommer tragiske oppslag. (VG: Pasient frøs i hjel mens ansatte var på Facebook. TV 2: Nattevaktene surfet på nettet mens kvinne døde.)

At ansatte dropper enkelte vaktrutiner for å gjøre noe annet, «underholde seg», er ikke noe nytt. Det nye er at mulighetene til å gjøre noe annet enn å utføre de pålagte rutineoppgavene er til stede hele tiden.

For noen ti-år siden kunne noe spennende på TV kanskje bli prioritert foran en og annen inspeksjonsrunde, men det ble ikke noe stort problem fordi det sjelden var noe spennende på TV og kun en kanal.

For 15 år siden var ikke en gang bruk av mobiltelefon noe stort problem, fordi det ofte var bare «kjedelige folk» som hadde mobil. Dessuten satte batterikapasiteten naturlige begrensninger i hvor lenge man kunne prate. (Dette var på prate-telefonenes tid.)

Når mange har muligheter til å gjøre noe annet hele tiden, blir det også flere som gjør det. Og da kan det som tidligere var en bagatell bli et problem.

Søk på Facebook og arbeidstid viser at i alle fall et parti sier ja til Facebook også på jobb. Kanskje pipa får en annen lyd når «ja til Facebook» blir årsak til en tragisk hendelse der regjeringen kan få skylda?

Ofte er det den ansattes egne behov og bekvemmelighet som dominerer når man bruker sosiale medier i arbeidstiden. Tanker om arbeidsgivers datasikkerhet og andres personvern kan lett få lavere prioritet. (En annen side av dette er for eksempel barn under barnevernets omsorg som utsettes for nettovergrep.)

Ansatte som jobber med sensitiv informasjon kan komme til å røpe ting, kanskje uten å være bevisst hva de egentlig gjør. I tilfelle er det ikke bare bruk av sosiale medier, men en generelt dårlig bevissthet om farene ved dette som er problemet.

Opplysninger fra helsepersonell (faglært/ufaglært) som «skiftet bleie på Olga» eller en kommentar om at «Kåre hyler som en gal på rommet sitt igjen» er ikke like uskyldige som uvanlige.

I et lite lokalsamfunn kan det også være behov for strengere grenser for hva som er akseptabelt. Da mange allikevel vet hvem som omtales, selv uten at navn nevnes.

[polldaddy poll=2796997]

 

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 3. mars.

1. Politi og GPS-sporing.

2. Oppvask.

3. En identifisert. Noe grafsing gjenstår.

4. Dårlig grasrotfølelse.

5. Kanskje ikke så dumt.

 


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

TV 2: Ansatte i helsesektoren mest misfornøyde med arbeidsgiveren.

TV 2: Alex Rosèn til krig mot skrytemeldinger på Facebook.

Vårt Land: Lærer suspendert etter å ha kritisert elever på Facebook.

E24: Kan jeg forby Facebook i arbeidstiden.

TV 2: Facebook får skylden for en av fem skilsmisser.

 

Ikke avskrekkende nok

Oppdatert 10. mars. TV 2: Flere var nær å bli truffet under biljakten.

9. mars. VG: Politidrapssiktet løslatt gang på gang i dagene før drapet.

VG: Flytter etterforskingen av politidrapet til annet politidistrikt.

– – –

En politimann er blitt påkjørt og drept under biljakt. Slikt er tragisk, og det er selvfølgelig lov til å bli sjokkert. Også for justisminister Knut Storberget som har uttalt seg på NRK Dagsnytt om at dette er noe som går inn på oss alle.

Tro om det går tilstrekkelig inn på alle, også politikerne som styrer virkemidlene, til å sortere ut årsaker, virkninger og løsninger eller avbøtende tiltak.

Justispolitikken fastsettes av et flertall i Stortinget og utøves under regjeringen med justisministeren.

En mye brukt løsning fra norske populister i alle partier har vært å kaste mer penger etter ulike problemer. Troen har vært at det alltid er for lite penger som er problemet, slik at mer penger alltid blir løsningen.

Det er ikke mangel på penger som har gjort at kriminaliteten i Norge er blitt hardere og at kriminelle i 2010 har færre moralske og etiske skrupler.

Antall ansatte i politiet  har økt med 33 prosent på 15 år, og budsjettene har økt fra 4 til 11 milliarder kroner i samme periode, men de når ikke sine egne mål. (Aftenposten.)

Ifølge tilsynsrapporten «Etatsledelse og tilsyn i 2009» har politiet slett ikke vært i stand til å oppnå sine egne mål for å bekjempe kriminalitet.

Sju av ti politidistrikter klarte i fjor ikke å nå målet for oppklaring av forbrytelser. Blant distriktene er Oslo, Romerike, Søndre Buskerud og Sør-Trøndelag.

Justispolitikere og politi er kanskje i noen grad blitt mer opptatt av enkle saker som gir fin statistikk, og ikke krevende langsiktig arbeid med grunnleggende respekt for andre menneskers liv og eiendom.

I 1960-årene ville nok både «Dynamitt-Harry» og «Egon Olsen» ha stanset bilen og overgitt seg ved synet av uniformert politi.

Slik er det ikke lenger Knut.

Selv om norsk kriminalitetspolitikk overfor de mest hardbarkede kriminelle har blitt mildere og mindre avskrekkende, så har ikke de verste kriminelle blitt tilsvarende mildere.

Signaleffekten ulike justisministre har sendt over tid er ikke avskrekkende nok til å etablere respekt eller frykt som demper de alvorligste handlingene.

 

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 3. mars.

1. Politi og GPS-sporing.

2. Oppvask.

3. En identifisert. Noe grafsing gjenstår.

4. Dårlig grasrotfølelse.

5. Kanskje ikke så dumt.

 


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

8. mars. Mer alvorlig kriminalitet. VG: Brøt seg inn, bandt fast og voldtok to kvinner i Oslo. Håper signalement av antatte gjerningsmenn.

TV 2: To kvinner voldtatt i Oslo. TV 2: Ranet kiosk med pistol. TV 2: Litauere tiltalt etter tyveriraid. VG: Drapssiktet kolliderte med øyenvitne. TV 2: Drept politimann ville redde liv. Vårt Land: Rømte fra evangeliesenter. Fengselet fikk beskjed, men varslet ikke politiet. TV 2: Erkjenner straffeskyld for bildrap. VG: Datarot da drapssiktet ble etterlyst. Stakk fra politiet i 200 km/t. VG: Bildrapssiktet er nylig frelst. Skulle få nytt liv. VG: Kona til bildrept ble knivstukket i tjenesten for ti år siden. VG: Politidrapssiktet var på rømmen – ble ikke etterlyst. VG: Min tøffeste dag i politiet. TV 2: 27-åring visste ikke at politimann omkom. VG: Truet til seg drapsbilen med kniv. VG: Drept politimann etterlater seg kone og barn.

 

Falsk trygghet

Det er hull i lovverket når det gjelder politiattester for helsepersonell, melder TV 2.

En leges seksuelle overgrep (krenkelse, beføling) mot en voksen pasient er selvfølgelig ikke trivelig, men voksne klarer i alle fall å si fra. Det er ikke sikkert alle barn klarer det. Såkalte vandelsattester kan gi en falsk trygghet.

Ofte når det avsløres seksuelle overgrep mot barn så har den som har begått overgrepene søkt seg til stillinger der de kommer i kontakt med barn. Ofte er de offentlig ansatte og gjerne i en kommune (skole, SFO, barnehage, kommunehelsetjeneste).

For enkelte stillinger der man jobber med barn kreves det vandelsattest/ politiattest. Barnehageloven og opplæringsloven inneholder for eksempel slike krav. Betyr det at man kan være sikker på at alle de som jobber i skoler, barnehager og SFO ikke har overgrep på rullebladet?

Nei.

Dommer for seksuelle overgrep mot voksne inngår for eksempel ikke automatisk i en slik attest. Eller for den saks skyld drap.

Lover i Norge skal i henhold til Grunnloven ikke ha tilbakevirkende kraft. Det betyr at de som allerede hadde søkt jobb, eller var ansatt i slike stillinger FØR loven ble innført slipper unna vandelsattestkravet. Også de som har overgrep på rullebladet.

Noen kommuner/skoler sjekker ikke dokumenter og referanser grundig nok. Noen bryr seg kanskje ikke om å sjekke fordi de har akutt behov for å ansette noen. Eller fordi de stoler på søkeren? Eller regner med at forrige arbeidsgiver har plikt til å opplyse om eventuelle dommer for overgrep?

Og hva med de som kommer fra andre land og ansettes som morsmålslærere og assistenter for sine egne barn etc? Vet alle rektorer at krav om politiattest gjelder også for forhold de er dømt for i andre land? Og bryr de seg om å be søker om å fremlegge dokumentasjon fra andre land, eller holder det med en muntlig kommentar fra norsk lensmann/politi om at de ikke har noen informasjon? Sjekker alle rektorer ektheten på, og innholdet i, eventuelle attester på punjabi, somali, arabisk …

Det kan ha stor betydning hvilken kommune de jobber i, fordi kommunenes kompetanse, tolkninger og rutiner på enhetsnivå kan være svært ulike.

Hva med en som søker jobb på en skole som kontorsekretær eller vaktmester: Jobber de med barn slik at skolen må kreve vandelsattest?

Hva med sekretæren på legekontoret som av og til hjelper til med å ta blodprøver, måle temperatur, av- og påkledning …

Og hva med de som bare av og til er innom skolen, for eksempel «datamannen»?

Her er et eksempel fra en kommune som satte hensynet til kommunens omdømme, og den overgrepsdømte, høyere enn hensynet til mulig nye ofre. Fagforeningen var en aktiv medspiller på den overgrepsdømte og fagforeningsorganisertes side.

Kommunen hadde en rektor som var overgrepsdømt, og blant annet hadde store mengder barneporno på sitt datautstyr. I dommen sto det at retten blant annet inndro hans datautstyr.

Siden han ikke kunne fortsette som rektor, ville kommunen plassere ham i en annen stilling. Siden han allerede var ansatt i en lederstilling krevde fagforeningen hans at han fikk en ny lederstilling i kommunen. Siden kommunen allikevel hadde utlyst en stilling som IT-sjef fikk han den jobben. Visstnok ikke uten oppstyr. Ansettelsen ble forelagt kommunestyret som faktisk ansatte vedkommende. Dog uten å vite annet enn at vedkommende ikke kunne fortsette som rektor og ikke hadde kvalifikasjoner til stillingen som IT-sjef.

Uten å vite det (eller kanskje noen visste det?) så hjalp de i hvertfall til med å dekke den overgreps- og barnepornodømtes behov for datautstyr.

Du følte deg kanskje tryggere på dine barns vegne før du fikk vite dette?

 

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 3. mars.

1. Politi og GPS-sporing.

2. Oppvask.

3. En identifisert. Noe grafsing gjenstår.

4. Dårlig grasrotfølelse.

5. Kanskje ikke så dumt.

 


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

TV 2: Skoleansatt dømt for overgrep mot elev.

(Oppdatert 8. mars: Langfeldt: Flere lommemenn, VG.)

(Oppdatert 4. mars: Helsedepartementet vil stramme lovverket for å stanse overgrepsleger etter TV 2s reportasjer.)

TV 2, VG: Dømt for seksuelle overgrep mot stedatter.

TV 2: NRK-ansatt lurte småjenter til nakenbilder på nettet.

Vårt Land: (Mer om seksuelle overgrep som ødelegger parforhold senere i livet.)

TV 2, VG: 23-åring anmeldt for overgrep mot 38 jenter.

TV 2: Lege forgrep seg på pasient – får fortsette. TV 2: Sextrakasserte får ikke hjelp. TV 2: Frykter mørketall av leger som voldtar pasienter.

 

Lapskausdemonstrasjon

Demonstrasjonen utenfor Norges ambassade i Teheran var en lapskaus av en demonstrasjon:

  • Kritikk mot norsk innblanding i iranske forhold
  • Misnøye med norsk støtte til deler av den iranske opposisjonen
  • USA-hat
  • Markering mot mulige atomsanksjoner
  • og kritikk mot publisering av Muhammed-tegninger

Man kan ha sine tvil om de sensurutsatte innbyggerne i Iran egentlig på eget initiativ har fanget opp hendelser i Norge, eller om de ble utkommandert av noen som vil legge press på norske myndigheter.

Tidligere fredsprisvinner Shirin Ebadis nylige besøk i Norge var nok mer utløsende for at myndighetene lot arrangere demonstrasjonen enn at iranere er blitt fornærmet av Dagbladet. (Mer om fredsprisvinner Shirin Ebadis tale om menneskerettighetene i Iran under Norgesbesøket på Uniforum.)

At irans konsul i Norge hoppet av tidligere i år, og er utsatt for trusler som norsk politi har fulgt opp, er nok heller ikke særlig populært i den islamske republikken.

En ting har imidlertid ikke iranske myndigheter grunn til å protestere mot Norge for: Flyktninger fra Iran tvinges til å underskrive en lojalitetserklæring til den Islamske republikk for å få utstedt iransk pass som de ikke trenger for annet enn å måtte  vedlegge sin søknad om å få norsk pass.

Faksimile NRK

I mai 2008 skulle norske myndigheter se på saken (NRK). I februar 2010 skrev Klassekampen at det var flere saker av dette slaget, og at praksisen ennå var til behandling i departementet.

Formodentlig enda et bidrag til lapskausen.

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 3. mars.

1. Politi og GPS-sporing.

2. Oppvask.

3. En identifisert. Noe grafsing gjenstår.

4. Dårlig grasrotfølelse.

5. Kanskje ikke så dumt.

 


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Iran-nyheter:

Vårt Land, VG: USA-rapport bekymret for muslimhets i Europa (og mennserettighetssituasjonen i Iran, og antisemittisme i mange land, med mer).

VG: 402 mennesker henrettet i Iran i 2009.

VG: Regimet i Iran refser mediebedrifter.

VG, TV 2: USA letter på sanksjoner i bytte mot ytringsfrihet.

TV 2: Irans president Mahmoud Ahmadinejad kaller 11. september-angrepet en stor løgn.

Støre: -Vi måtte reagere mot Iran. Diplomat utvist.

Iran vil bygge underjordiske atomanlegg.

Tre menn henrettet for narkotikasmugling.

 

Dårlig grasrotfølelse

Populariteten til statsminister Jens Stoltenberg har falt betydelig på en måned. Kommentarer til en undersøkelse for Dagbladet peker på for lite synlighet i islamdebatten som årsak.

I januar mente 39 prosent at han gjorde en god jobb, mens i februar er dette sunket til 31 prosent. I januar mente 11 prosent at han gjorde en dårlig jobb, mens dette nå er steget til 14 prosent.

(Synovate for Dagbladet.)

Jeg tror professor, valgforsker og AP-medlem Frank Aarebrot er inne på en del av kjernen av Stoltenbergs problem, men at saken ikke er så enkel som at Stoltenberg bare ikke er interessert i slike problemstillinger. (Trolig mener Aarebrot mer enn Dagbladet har plass til å gjengi.)

For Stoltenbergs og Arbeiderpartiets del er det også et problem at han ikke ønsker å stå frem i offentligheten med skarpe og tydelige standpunkter i høyt profilerte saker der noen kan mislike klarheten.

Forkortet og brutalt sagt så gir svært mange av de med stemmerett blaffen i hva andre enn statsministeren uttaler. Hva andre i regjeringen måtte uttale om en sak, blir ikke tatt som uttrykk for hva statsministeren står for. Det hjelper ikke hva Jonas og Knut sier på vegne av Jens.

dette området viser Jens Stoltenberg dårlig grasrotfølelse. Det kan også være sterkt influert av rådgiveriets makt. (Mer: Glattere politikere.)

Det hjelper heller ikke sjefen at en av hans statsråder (Trond Giske) vet å spille på andres popularitet for å innkassere gevinst, når resultatet utad fremstår som dårlig intern kommunikasjon i regjeringen.

Faksimile Dagbladet

Meningsmålingsbyråene gjennomfører stadig egne målinger for ulike partier. Det er ikke greit å vite hva man skal tro om ikke-offentliggjorte resultater og trender, men i noen sammenhenger kan man støte på ivrige tilhengere av den ene eller andre som bruker slike resultater i sin argumentasjon. Noe kan man også tolke ut av enkelte partiers retorikk.

Regjeringens mest konfliktskye trio: Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og Knut Storberget, kommer nok til å møte hardere skyts fra enkelte politiske motstandere når det gjelder islam/innvandring.

SP og SV vil kun ha biroller, men deres velgere står normalt på hver sin side. Et utydelig SP kan gi velgerflukt til FrP, mens et utydelig SV kan gi en regnbueflukt.

Opposisjonen er imidlertid også splittet. Det er ikke bare regjeringen som, for å bruke Høyre-nestleder Erling Laes ord i Dagbladet: «har så sprikende meninger i integreringsdebatten at de kan framstå som et «offentlig seminar uten ordstyrer»

  • KrF er vaksinert mot religionskritisk debatt og karakteriserer heller all kritisk debatt om enhver religion som hets. Deres løsning er å forby religionskritikk (blasfemi) og lukke øynene for religioners og religionstolkeres mange feil og overgrep. (Mer om KrF: …dog fred er ei det beste.)
  • Venstre har nok med seg selv. Og, i den grad de fortsatt deltar i offentlig debatt, velger de å bruke det meste av sine minutter i media på prinsipielle debatter om helt andre saker enn det store velgermasser er opptatt av.

Det trenger ikke være uviktig og galt det Venstre gjør, men en naturlig konsekvens må bli at partiet innser at deres viktigste rolle da ikke lenger er som parti, men som liberal prateklubb for de alltid få rettroende. Venstre kunne lære noe av å se på hvordan Arbeiderpartiet fra 1920-tallet endret seg fra en innadskuende prinsipiell klan til å bli et parti mange med stemmerett fant en sak å stemme på.

(En typisk Venstredebatt: Respekten for deg.)

  • FrP har tidligere klart å etablere stor troverdighet blant velgerne innen innvandring/islam og har levd godt på at en god del velgere tror partiet mener både det ene og andre. (Fiffig bruk av utspill fra enkeltpersoner i media, mens program og forslag i Stortinget kan si noe annet.) Mange av en-saks-velgerne har nok langt i overkant forhåpninger til hva slags konkrete endringer FrP egentlig er i stand til å stå for. Allikevel vil de fremstå som det klareste alternativet til Jens Stoltenbergs linje, så lenge «strengere» er akseptert som måleenhet. Partiets største fordel fremfor andre partier innen innvandringsdebatt er at de tilsynelatende har større lojalitet til en linje, og ikke flere talsmenn som sender ut «prøveballonger» i helt ulike retninger. En mulig svakhet er at de i jakten på makten bærer på noe deres eneste tenkelige samarbeidspartner muligens kan se på som «en råtten portefølje». En avveiing mellom å kommunisere noe helt annet til deler av velgerne enn til en mulig samarbeidspartner er nok ikke enkelt, men en utydelig Jens Stoltenberg gjør det enklere.
  • Høyre har opplevd stor vekst på meningsmålingene etter valget, og har i flere målinger passert storebror/lillebror FrP. Dette kan tolkes som at Høyre har vunnet på å ikke fokusere på mulige regjeringspartnere og fiktive samarbeidskonstellasjoner, men heller konsentrere seg om å formidle egen politikk. Når det gjelder islamdebatten oppfattes imidlertid dannede Høyrefolk å være i en skvis mellom «ansvarlighet» og «uansvarlighet». Og det er ikke gitt at de som definerer ansvarlig og uansvarlig har bedre grasrotfølelse enn Jens Stoltenberg.

Uansett kan trolig Jens Stoltenberg slappe av når debatten stilner og avløses av mediafokus på noe helt annet.

Hans regjering går videre på walk-over fordi motstanderne ikke klarte å stille lag.

 

[polldaddy poll=2780863]


Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 3. mars.

(Dette ville tatt fjerdeplassen.)

1. Politi og GPS-sporing.

2. Oppvask.

3. En identifisert. Noe grafsing gjenstår.

4. Kanskje ikke så dumt.

5. Lapskausdemonstrasjon.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

VG: Haakon: – Min avgjørelse å delta i Giskes utvalg.

VG: Tine fikk kronprinsens plass. VG: Stoltenberg: Klokt at kronprinsen er ute. TV 2: (AUF og SU uenige med sitt tidligere medlem Trond Giske. For mange rike arvinger og for få gründere i rådgivergruppen.) Vårt Land: Stoltenberg godkjente ikke kronprinsverv. Kronprinsen ut av Giske-utvalg.

 

Politi og GPS-sporing

Oppdatert 3. mars. VG: Alt er overdramatisert.

(Også annet politiutstyr stjeles. TV 2: Sjokkbrekk mot lensmannskontor.)

– – –

For andre gang på to uker har en bevæpnet mann stukket av med en uniformert politibil i Norge. Denne gangen sier politiet at mannen er livsfarlig. Da får vel politiet hanke ham inn snarest mulig.

Vi tror vi vet hvor han befinner seg«, sier politiet til TV 2. Man kan jo tro hvorfor.

For to uker siden ble den stjålne politibilen raskt gjenfunnet. GPS-sporing er jo greit å ha når politiet skal oppspore sine egne stjålne kjøretøyer.

Litt mindre greit synes Datatilsynet, en av personvernets få voktere i Norge, det er når det vurderes å tvangsinnføre GPS-sporing på alle kjøretøyer.

Utredningen skal være ferdig i juni. Bli ikke overrasket dersom argumenter om miljø, intelligent trafikkstyring og trafikksikkerhet blir hyppig nevnt i den eventuelle debatten som måtte komme da.

Om noen år kan kanskje fartsbøter utstedes automatisk, basert på GPS-målinger, så kan politiet prioritere sin operative innsats på andre områder.

Og skulle noen allerede nå ha behov for å spore noen via en GPS-sporingsenhet, men ikke bryr seg så sterkt om lovhjemmel, så finnes det tidligere politi- og etterretningsfolk i den «småsnuskete private sikkerhetsbransjen» som åpent annonserer slik virksomhet.

Disse får også være i fred for sine kolleger/ ekskolleger i politiet.

Man kan også risikere at politiet henviser deg til å bruke et slikt firma i tilfelle de ikke betrakter din henvendelse som en prioritert politisak. Så kan man igjen lure på hvorfor politimann A henviser deg med oppdrag til sin venn B, og om man egentlig synes slikt er helt uproblematisk.

Fra nettsiden til et av firmaene i den småsnuskete sikkerhetsbransjen.

Andre innlegg om den småsnuskete sikkerhetsbransjen og politifolk som begår  lovbrudd m.m.:


[polldaddy poll=2777246]

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 1. mars.

1. En identifisert. Noe grafsing gjenstår.

2. Pinglepolitikk.

3. Like overraskende hver gang.

4. Lokker med gratis sex.

5. Kanskje ikke så dumt.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank