Den tidvis fordekte ekstremislamisten Mohammad Usman Rana er igjen ute fra hulen sin.

Nå er han visst skremt av at en leser, som kaller seg Nisse, skrev i en kommentar på denne bloggen for seks uker siden: «Eneste måten å stoppe kjeften på Rana på er å ta livet av ham, men det tør ingen av feigingene.»

Faksimile av kommentar fra leser.

Han hevder i VG han vil vurdere anmeldelse av det han oppfatter som en drapstrussel  når han kommer hjem. Det må han gjerne gjøre alvor av.

– – –

(Oppdatert: Flere som vurderer anmeldelser: Brynjar Meling reagerer på hypotetiske uttalelser om trusselsprederen Krekar i soldatbok. VG.)

– – –

Jeg har selv mottatt alvorlige trusler og opplevd skremmende opptreden mot andre i min famile (barn) fra personer som ikke har likt at suspekte forhold de er involvert i er blitt omtalt i en blogg. Jeg vet dermed en del om hvordan politiet i praksis vurderer slikt. I alle fall i den kommunen der den som fremsatte de konkrete og alvorlige truslene mot noen i min familie bor.

Det er bakgrunnen for at jeg nå velger å blogge anonymt, for å skjerme familien mot noen av de som ikke liker at noen benytter seg av ytringsfriheten.

Faksimile fra VG: Bilde av hulemannen Mohammad Usman Rana.

Hvis politiet mot formodning tolker kommentarforfatteren «Nisse» sitt utsagn som en mer direkte trussel enn hva man stadig kan se og høre, også i media, rettet mot en del andre mennesker,  så får de for all del bare følge opp det.

Det trengs nok betydelige ressursøkninger til politiet for å følge opp tilsvarende og langt verre «trusler/utsagn» på VGNett, Hegnar Online, Dagbladet eller en hel del andre publikasjoner og blogger med mer.  For ikke å nevne i moskeer. Utsagn fremsatt der må vel også betegnes som «fremsatt offentlig»?

(Oppdatert: Eller på konserter. VL: Sang «Drep de kristne» på rockefestival.)

I tillegg vil nok en del av Mohammad Usman Ranas trosfeller måtte følges opp for utsagn som rammes av samme paragraf 135 a (for eksempel utsagn om at homofile eller jøder må steines/drepes).

Høyst sannsynlig, grensende til absolutt, kommer jeg ikke til å eventuelt utlevere til politiet ip-adressen til vedkommende som sendte innlegget under aliaset «Nisse» 11. juni kl 01.02, men jeg imøteser en eventuell henvendelse og begrunnelse fra politiet først.

Dette må ikke tolkes som at jeg er enig med den innsenderen. Jeg er faktisk svært uenig, men lot allikevel ytringen slippe til. Her er det andre ting som spiller inn.

Uansett er følgende del (i kursiv) av leserens ytring slettet:  «Eneste måten å stoppe kjeften på Rana på er å ta livet av ham, men det tør ingen av feigingene.»

Ikke fordi den nødvendigvis tolkes som ulovlig, men av andre hensyn.

Blant annet for å unngå at en kanskje overivrig eller ikke maktkompatibel jurist via Tingretten i sommer eventuelt får stanset bloggen midlertidig under påskudd av publisering av ytringer som rammes av straffelovens § 135 a (hatefull ytring),  eventuelt § 390a (skremmende opptreden).

I tillegg er den slags ytringer, om å stanse noens ytringsfrihet ved vold, en total avsporing av den debatten jeg ønsker å ha på bloggen.

Jeg ønsker å forsvare ytringsfriheten og støtter ikke hverken de som kaller seg muslimer eller de som kaller seg «Nisse» sine utsagn om å drepe homofile, vantro, eller andre folk de ønsker å stanse kjeften på.

Så får kanskje Mohammad Usman Rana til gjengjeld sørge for å offentlig ta avstand fra eller jobbe for å slette de delene i Koranen og bønnerop i norske moskeer om å ta livet av noen?

Man kan vel også imøtese at den fornærmede Mohammad Usman Rana på samme måte anmelder, og offentlig tar avstand fra de som under påskudd av å følge Islam forsvarer eller oppfordrer til drap på homofile og andre?

I tilknytning til debatten om å stanse ytringsfriheten ved vold klipper og limer jeg inn en kommentar jeg skrev i leserdebatten på blogginnlegget «Ekstremislam vinner – ytringsfrihet taper.» Et innlegg som ble skrevet i kjølvannet av angrepene på Lars Vilks visning av Sooreh Herahs film «Allah hu gaybar» på Universitetet i Uppsalla under en forelesning om ytringsfrihetens grenser:

________________________________________________________

Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har i håndhevelsen av den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 10 uttalt i en rekke saker at det må være rom for ytringer som både sjokkerer, fornærmer eller forstyrrer (“shock, offend or disturb”).

Da ytringsfrihetsparagrafen i den norske grunnloven ble endret, ble dette behandlet i stortingsmelding nr 26 (2003-2004). Om regulering av ytringsfriheten, forbud og straff sier meldingen:

“Det må også legges vekt på at ikke alle makter å ikle sine ytringer en “spiselig” form. Dette er blant de forhold som taler for en vid toleranse både for avvikende standpunkter og den formen det gis.”

Deretter vises det til nevnte EMD.

Om ytringer som forbys med begrunnelsen krenkelse overfor bestemte personer eller grupper, herunder blasfemiparagrafen, sies det at dette er problematisk fordi det langt på vei er de krenkedes reaksjoner som blir avgjørende for om ytringen blir karakterisert som ulovlig eller ikke. Slike reaksjoner kan bero på om man er enig i synspunktet eller ikke, og i det ligger en fare for at noens synspunkter undertrykkes.
Forbud mot ytringer er også i strid med de prinsipielle begrunnelser for ytringsfriheten. Ytringer man ikke er enige i kan heller møtes med motytringer.

I det ligger altså at gjeldende norsk lov, formodentlig også svensk lov all den tid ingen har hevdet Vilks har forbrutt seg mot noen lov, tillater slike ytringer, enten man liker den eller ikke. Man kan også i den norske begrunnelsen forstå det slik at også verbalt eller kunstnerisk enkle mennesker har lov til å ytre seg, selv om de ikke makter å ikle sine ytringer en “spiselig” form.

Ytringsfriheten vil jo i sin natur gjelde ytringer noen ikke liker, ellers blir det jo ingen ytringsfrihet. Det betyr at ytringsfrihet må innebære en rett til å muligens komme til å krenke noen. Jo lettere man hevder seg krenket, jo mindre vil man da ha til overs for andres ytringsfrihet. Men skal ytringsfriheten bare gjelde slike ekstreme muslimer, som fritt skal få stanse alle slags (lovlige) ytringer de selv ikke liker særlig godt?

Forøvrig er det ikke Lars Vilks ytringer de direkte reagerte mot, men at det i forelesningen på universitetet ble vist en film av den iranskfødte kvinnelige muslimen Sooreh Hera. Det var hennes ytringer (filmen) demonstrantene stanset.

I vesten har Sooreh Hera en beskyttelse slik at hun får fremsette kunstneriske ytringer ikke alle liker. I sitt fødeland Iran ville hun muligens blitt tatt av dage av en islamsk domstol.

Når muslimer også i Sverige tyr til fysiske angrep og mordforsøk, og ukjente personer i Norge står bak attentatforsøk på forlagsdirektør William Nygaard for utgivelsen av Salman Rushdies bok “Sataniske vers”, viser dette at ekstremislamister ikke bare finnes i Iran, men også tar seg til rette i Norge/Sverige mot ytringer de ikke liker.

Spørsmålet er om vi som lever i disse landene og befinner oss i 2010 vil skru tiden tilbake til den mørke middelalder for å ikke risikere at ekstreme og bakstreverske muslimer reagerer.
For hvert skritt (eller “dialog”) man tar i retning av de bakstreverske så undertrykkes de spede virkelige liberale kreftene blant muslimer. Ikke de som har erobret talsmannposisjoner i og rundt for eksempel islamsk råd eller Muslimsk studentforening og bare kaller seg liberale, men de liberale i f.eks. LIM som sjeldnere enn fordekte islamister som f.eks. Muhammad Usman Rana og Abid Q. Raja får slippe frem i media.

Man kan bare registrere at akademia og kunstnere er forholdsvis tause om dette angrepet på akademisk frihet og kunstnerisk frihet. At de dermed mentalt flytter grenser for at fysiske angrep og mordbrannforsøk er legitime svar på kunstneriske og akademiske ytringer som ekstremislamister kan hevde er en religiøs krenkelse, er det ikke sikkert alle forstår før det rammer dem selv.

Og da er det for sent.

________________________________________________________

Mest lest på Norske forhold sist uke, pr 23. juli:

1. En privatsak.
2. Bilturen som endret livet.
3. En vernet bedrift.
4. En del ekspolitifolk driver med lignende.
5. Muhammedbilder vanlig i muslimske land.

Mer:

VL: Ikke ulovlig å synge «drep de kristne», ifølge ytringsfrihetsekspert.