Det politikerne ikke vil fortelle deg

Etter snart 20 år med løfter om enerom fra ulike politiske flertall, viser tall Aftenposten har innhentet at det fremdeles er mange som ikke får det. Det er slik fordi politikere heller vil ha det slik enn å miste makt fra lokalpolitikere og kommuneadministrasjon til innbyggere med rettigheter.

Mer: Eldre orker ikke nedverdigelse – tar sine liv.

I den grad man kan stole på innrapporterte tall fra kommunene selv til Statistisk sentralbyrås KOSTRA, er det 2500, eller 6,3 prosent av sykehjemsbeboerne som mangler enerom. (Det er et beklagelig faktum at enkelte kommuner jukser med rapportering av enkelte opplysninger for å fremstille situasjonen i egen kommune bedre enn de i virkeligheten har klart å stelle det til. Det kan også illustreres ved at i offisielle rapporter har mange kommuner rapportert at de ikke har ventelister, mens de i realiteten har manipulert informasjonen for å fremstå ufortjent bedre.)

Faksimile TV2.

Hvorfor er det fremdeles ikke enerom til alle som ønsker det, hvis det har vært et mål for ulike rikspolitiske flertall under de siste ni helseministrene å skaffe enerom til alle som vil ha?

Hovedårsaken kan være politikerne selv, men trolig vil de ikke fortelle det, selv de som eventuelt har evne til å innse at deres ønske om politisk prioriteringsmakt lokalt er proppen i systemet.

Dersom det hadde vært innført lovfestede rettigheter for pleietrengende til å få plass på enerom, og tilstrekkelige sanksjoner overfor den myndigheten (kommunen) som ikke innfrir rettighetene, ville det vært en automatikk i at de som trenger ytelsen fikk den. Kommunen hadde i alle fall ikke hatt noe å spare på å neglisjere pleietrengendes behov og rettigheter for å bruke de frigjorte midlene på ting de prioriterer. Kroner spart på å ikke innfri ønsker om enerom kan bli mange små summer å bruke på lokale tiltak, med bilde av en smilende og stolt ordfører i lokalavisa.

Slik (lovfestede rettigheter til innbyggerne og straff/sanksjoner overfor kommuner) er det ikke. Kommunene velger om de vil gi pleie. De definerer for eksempel om en person er pleietrengende og står i sykehjemskø, eller om sykehjemskøen ikke eksisterer, hvilken pleie som er tilstrekkelig for å dekke det de definerer som behovet og hvordan de vil gi den pleien.

Dersom noen lokalpolitikere ser mulighet til å bruke skattepenger på ordførerens eller andre politikeres  private kjepphester, kanskje ikke-lovpålagte oppgaver som de i utgangspunktet ikke har midler til å realisere uten å ta en liten bit fra sektorene pleie og skole der det meste av kommunens utgifter ligger, så kan man ikke se bort i fra at nettopp det skjer.

Samtidig som politikere på riksplan vedtar mål om verdighet i pleien, enerom til alle som ønsker det, og bevilger penger til kommunene, så har kommunene (lokalpolitikerne) makt til å prioritere selv. Det er heller ikke umulig for i overkant kreative lokalpolitikere eller rådmenn som ønsker det å flytte kostnader fra ikke- lovpålagte områder over til å bli dekket av for eksempel øremerkede midler til pleie. Slik kan det på papiret og i KOSTRA-tall man argumenterer med, virke som om kommunen prioriterer pleie høyere enn de faktiske realiteter. Vanlig årsrevisjon og kontroll overfor kommunene er ikke dimensjonert for å avdekke slike former for kreativ regnskapsføring.

I festtaler kan dette bli kalt kommunalt selvstyre eller lokaldemokrati. For de som rammes blir det kommunale selvstyret heller lokalpolitikeres maktmisbruk overfor de som sitter med udekkede pleiebehov.

Mer: «Narvestad-kommuner».

Den korte løsningen på problemet er å frata lokalpolitikerne og kommuneadministrasjonen makten som kan misbrukes. Hvis pleietrengende Olga er utstyrt med lovfestede rettigheter som innebærer (også) økonomisk straff overfor kommuner som ikke innfrir rettighetene, vil man ha et virkemiddel som gjør det mindre økonomisk interessant for lokalpolitikere og kommuner å stadig nedprioritere noen av de pleietrengende som klager minst.

Så lenge kommunene har makt til å omprioritere mellom ulike statlige mål og egne ønsker, eller bedrive kreativ regnskapsføring over egen ressursbruk, bør man ikke bli forundret over at noen av de som er mest avhengige av kommunens tjenester blir de lidende.

Selv om noen skulle finne på å grave i tallene og skrive om realitetene, at 2500 mangler enerom på sykehjem, så er det de 2500 sykehjemsbeboerne som bærer «straffen», og ikke kommunene. Og som ris bak speilet har lokalpolitikere og kommuneadministrasjon trusselen om at uten å pakke to på samme rom, måtte den ene vente på plass, til en med plass dør og frigjør en plass.

I Norge er det 430 kommuner. Noen har flaks med hvilken kommune de bor i. Noen er så ressurssterke og fri at de kan flytte til kommuner med bedre tilbud («kommunale velferdsflyktninger»). Landsdekkende like rettigheter, med tilhørende sanksjoner, ville gjort slutt på kommunalt selvstyre/ kommunalt vanstyre, men prisen å betale for det er altså at lokalpolitikere må miste noe makt. Og den prisen synes politikerne er for høy.

[polldaddy poll=4113812]


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Annonser