Kategoriarkiv: media

To saker – ulik praksis

Publisert av
8

En politimann er tiltalt for seksuelt misbruk av flere mindreårige barn, besittelse av barneporno, misbruk av sin stilling og grov uforstand i tjenesten. Mannen er også lokalpolitiker. Media har valgt å anonymisere mannen.

Faksimile VG.

I en annen sak, etter siktelsene som foreligger av litt lavere alvorlighetsgrad (uten å bagatellisere det), er ikke bare den siktede lokalpolitikeren Trond Birkedal identifisert, men politiet varsler til og med VG om at de vurderer å utvide siktelsen mot ham før hans egen forsvarer har fått vite det.

PS: I motsetning til den overgrepssiktede betrodde politimannen og lokalpolitikeren som beskyttes av anonymitet av VG, synes de det er greit å gjengi bilde og navn på en død svenske som hevdes å ha begått overgrep.

Har noen utstyrt seg med flere sett av moral?

 

Mer:

Mer om politi:

[polldaddy poll=4947139]

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer:

I Miapiasblogg kan du lese mer fra ei jente som er vitne i saken mot den anonymiserte overgrepstiltalte politimannen og lokalpolitikeren fra Østfold.

VG: Fornærmet angrer på at hun meldte fra om politimannen.

En som ikke anonymiseres i VG er den antatte Hells Angels-lederen Leif Ivar Kristiansen.

Feil om Muhammed-tegninger

Publisert av
5

Det er lov til å lage bilder, tegninger og andre typer gjengivelser av Islam-profeten Muhammed. Det har vært gjort i mange hundre år i muslimske land, og gjøres fortsatt.

Mer: Muhammedbilder vanlig i muslimske land.

Ekstremistversjoner innen Islam har de siste tiårene jobbet for å endre historien og fremstille sin versjon, med blant annet lavere toleranse for ytringer, som den eneste rette versjonen av Islam, men det står ikke noe sted i Koranen at det er forbudt å avbilde Muhammed. (Mer om ekstremistversjonen som støttes av ledende muslimer i Norge: VL: Dødssjeiken flytter til Norge.)

En dansk imam har uttalt at selv om det er tradisjon i deler av islam for et bildeforbud, så gjelder forbudene selvfølgelig ikke for alle de som ikke er muslimer.

«Tradisjonen stammer fra enkelte haditer, men spesielt innen sjia-islam har det vært vanlig å tegne Muhammed. Det har utkommet en rekke bøker i Danmark, Norge og andre europeiske land det siste århundret med Muhammed-tegninger, uten protester.

Imam Fatih Alev forklarer at bildeforbudet av Muhammed selvfølgelig ikke gjelder for dansker flest: «Det her er en regel for muslimer. Ikke-muslimer må gjøre som de vil, på samme måte som jeg ikke kan bli forarget over at en ikke-muslim drikker, spiser svinekjøtt og har et seksualliv utenfor ekteskapet» (Information 17.09.05). Mer: Ny Tid: Muhammed og røverhistoriene.

VG slurver med fakta når de i en usignert NTB-artikkel hevder i en faktaboks at det var den norske avisen Magazinet som først trykket Jyllands-Postens Muhammedkarikaturer i Norge. Både Aftenposten, eid av Schibstedt, samme mediekonsern som eier VG, og Dagbladet var tidligere ute, men da ble det ikke bråk.

Det ble heller ikke bråk da en egyptisk avis (El Fagr) trykket Jyllands-Postens Muhammedkarikaturer 17. oktober 2005.

Mer i bloggen: Borgeren – VG: Feil om Muhammed-karikaturene i Aftenposten.

Bråk ble det først etter at noen danske imamer reiste til Egypt, viste frem både ekte og falske bilder og fortalte usannheter om hvorfor bildene var trykket i etterhvert mange aviser, til og med i enkelte muslimske land. Analfabeter er imidlertid lette å manipulere med løgn om at dette var et dansk og norskledet korstog mot muslimer. Korsformen i flaggene våre var jo liksom også bevis på at vi er korsfarere i evig kamp mot Islam. (Mer: Aftenposten: Imamer manipulerte tegning-saken. Aftenbladet: Dansk imam forsvarer bruk av falske tegninger.)

En av de i reisefølget med formål å provosere frem bråk blant muslimer var daværende fengselsimam Abu Bashar, som også bruker navnet Mohamad al-Khaled Samha. (Han ble senere sparket som fengselsimam og er senere blitt knyttet til pågrepne terrorister som hadde hans telefonnummer, men han er aldri stilt for retten eller dømt for terrorforbindelser.)

Uansett: Noen imamer og andre med ledende posisjoner i islamske råd i skandinaviske land har benyttet løgn for å piske opp et hat mot vesten og fremprovosere vold og uro i løpet av flere turneer i Midt-Østen før saken eksploderte. (VG: USAs ambassadør ville stoppe ny publisering av tegninger i frykt for ekstremister.)

Rettssakene i Jordan er et interessant signal overfor ikke-muslimer i frie og vestlige land om hvorvidt ekstremversjonen av Islam også skal være bestemmende for hva de får lov til å gjøre.

[polldaddy poll=2667556]

Mer: Islamkrigerne.

 

Bloggurat


Mer om ytringsredsel og Islams hevn mot vestlig ytringsfrihet og religionskritikk:

VL: Pakistansk etterretning mistenkt i dansk terrorsak. VL: Morten Høglund (FrP): Gahr Støre legitimerer ytterliggående islam. VL: Støre: «Mange morsomme tegninger av meg og ordet dialog». VG: Adresseavisen kastet 90 000 aviser på grunn av JanO tegning. VG: Aftenposten har ikke fått reaksjoner etter Muhammed-faksimile. VL: Minerva publiserer Muhammed-karikatur.

VL: Cappelen Damm trykker faksimile av Muhammed-karikaturene samt helt andre Muhammed-bilder. VL: Basim Ghozlan i Det islamske forbundet vil ha mange muslimlederes idol, dødssjeiken Yusuf al-Quaradawi fra det muslimske brorskap, og leder av det europeiske fatwarådet, til Norge.

Anonymisering av siktede

Publisert av
4

«Den rumenske fotballspilleren til høyre på bildet er pågrepet for skimming i Oslo. Spilleren til venstre er ikke en del av straffesaken i Norge.» Det skrev VG i bildeteksten til dette bildet.

Faksimile VG.

En usladdet versjon av bildet er tilgjengelig for enhver. Det tok 0,011 sekunder for søkeprogrammet å finne det på Internett.

På dette bildet er den for saken helt uvedkommende spilleren i gul trøye og banemannskapet sladdet.

Faksimile av en annen versjon av samme bilde fra Mediafax.

Har teknologien løpt fra medias ikke lenger så strikse og konsekvente praktisering av identifiseringsspørsmål i kriminalsaker?

I sak etter sak gir media opplysninger som er egnet til å finne identiteten til siktede. Noen ganger kan man spekulere på om det er tilsiktet eller om det faktisk er kunnskapsløshet. Jeg har lite tro på det siste.

[polldaddy poll=4947139]

Mer om:

En sak der en siktet politiker ble navngitt i pressen:

En sak der en dømt politiker ikke ble navngitt i pressen like etter:

 

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer:

Når den anklagede er død og ute av stand til å ta til motmæle, er det greit for VG å publisere usladdet bilde og navn.

VG: Ber om fem og et halvt års fengsel for antatt Hells Angels-leder.

Tips ved krav om offentlig innsyn

Publisert av
1

En VG journalist har sett gjennom offentlige postjournaler og benyttet muligheter til merinnsyn/meroffentlighet. Dermed kan VG presentere saken: Terroralarm hos Storberget: 17 mistenkelige utlendinger søkte seg til Norge.

I en annen sak har de sjekket CV-en til en seksjonssjef i Mattilsynet. (VG: Anmeldt for å ha jukset med utdannelse.) Der illustreres at i tillegg til innsyn kan enkel korrespondanse med offentlige organer i inn- og utland, samt søk på diverse karrierenettsamfunn, gi belønning for gravende journalister.

Mer om CV-juks: Ikke gått opp for alle.

Man trenger ikke være dyktig journalist for å gjøre lignende, selv om det nok hjelper å være en dyktig journalist.

Alle i Norge skal kunne se informasjon i saker og dokumenter i forvaltningen. Hovedregelen i den nye offentlighetsloven som trådte i kraft i 2009 er at det skal gis innsyn. Forsåvidt gjelder loven alle i hele verden. Man trenger ikke være norsk statsborger eller bosatt i Norge for å få innsyn.

(Siden saksordføreren for offentlighetslovforslaget i Stortinget benytter nynorsk, ble lovteksten også på nynorsk. Derfor heter den offentleglova. Det er saksordførerens målføre som avgjør hvilken målform loven for evig tid får.)

Hvis du er part i en sak i forvaltningen, gir forvaltningsloven deg innsyn (paragraf 18).

Du har rett til innsyn om opplysninger om deg selv (pluss noe generelt) fra private virksomheter også. Da er det personopplysningsloven som gjelder. (Den gjelder selvfølgelig også offentlig sektor.)

Unntakene fra å gi innsyn må ha sin begrunnelse i egne lovbestemmelser om hva som skal og kan unntas. Selv om det er gode grunner for å unnta noe av innholdet i enkelte dokumenter, har man mulighet til å få innsyn i «resten av dokumentet» hvis man ber om innsyn etter offentleglova. (Meroffentlighet.)

Ikke alle offentlige virksomheter har fått med seg at meroffentlighet nå er lovpålagt. I den forrige offentlighetsloven (på bokmål den gang) var meroffentlighet valgfritt. Særlig i kommunal sektor kan man av og til lese om eller høre offentlige organer som skryter av at de praktiserer meroffentlighet. De sier altså «vi følger loven og gir innsyn når folk spør». (Det kan muligens indikere at det også kan finnes andre i kommunal sektor som ikke har fått med seg at meroffentlighet er lovpålagt nå, og som ikke praktiserer det og dermed heller ikke skryter av det? Ved tvil kan du jo påpeke det.)

I tilfelle du ber om innsyn i noe som flere offentlige organer har, for eksempel et brev fra kommune A til fylkesmann B, kan du be om innsyn hos både avsender og mottaker. Av og til kan ansatte i kommunal sektor ha dårligere kunnskap om, eller praktisere en høyere innsynsterskel, enn statlige virksomheter. Noen svært få (?) i kommunene tror også at lovbestemt innsyn etter offentleglova kun er ment for pressefolk. Har selv opplevd det, og regner med at også neste privatperson fikk avslag,  selv etter at jeg holdt en leksjon i offentleglova, med særtrykket av loven som hjelpemiddel, for vedkommende på det kommunale «service»torget.

Presseorganisasjoner og Institutt for journalistikk driver nettstedet offentlighet.no som er hva det sier, en verktøykasse for de som ønsker innsyn. Der kan du blant annet finne forklaringer i godt språk på hva du har rett til, hvor, hvordan du går frem, frister med mer. Utkast til diverse brev ligger også tilgjengelig.

Selv om nettstedet primært innretter seg mot pressefolks bruk, er innholdet like nyttig for andre som ønsker innsyn. Å eventuelt låse inn innholdet bak innloggingstjeneste for pressefolk vil stride mot selve prinsippet om åpenheten de jobber for.

På Datatilsynets sider kan du lese om informasjonsplikt og innsynsrett hos alle som har lagret personopplysninger om deg, både private og offentlige virksomheter. Personopplysninger er alle slags opplysninger som kan knyttes til en person, også vurderinger noen har foretatt av deg. Om en saksbehandler kaller deg en plageånd er den vurderingen også en personopplysning du har rett til å få se.

Ikke bare har du rett til innsyn, men også rett til å kreve retting og sletting av opplysninger som er feilaktige, mangelfulle eller unødvendige.

Avdeling for rettsinformatikk ved Universitetet i Oslo gir god informasjon om generelt og individuelt innsyn i personopplysninger her.

Statlig virksomhet har gjort innsyn enklere ved å etablere OEP, Offentlig Elektronisk Postjournal. Skal du ha innsyn hos en kommune eller annen virksomhet som ikke er tilgjengelig på OEP, må du henvende deg direkte til den enkelte virksomhet. Oversikt finner du på norge.no.

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer:

VG: (Storberget vurderer flere lovendringer, blant annet om rett til anonymt innsyn.)

VL: Biobank fra Datatilsynet.

VG: Datatilsynet vil ha strengere regler for nyfødtscreening.

VG: UD misbruker loven for å beskytte seg selv.

Pass på. Nettmobbing, ansvar og fallgruver.

Publisert av
Svar

Finnes det grenser for hva man skal finne seg i av oppførsel i digitale medier ? Noe kan man ta med et smil, men finnes det noe som er ufint og ugreit selv om det ikke trenger være ulovlig, og selv om de som presenterer det heter VG? Selv enkelte voksne som jobber med informasjon til daglig sliter visst med å kjenne grensene for hva som er greit og ikke greit å gjøre. (VG: Ansatte i Vizeum jobbet for Norwegian – disset SAS på facebook.)

– – – – –

Det kan oppfattes ulikt fra person til person hva som er mobbing og uønsket oppmerksomhet. Det noen kan oppfatte som hensynsløs opptreden – mobbing – kan andre oppfatte som en bekreftelse på at de blir sett.

Unge mennesker kan ofte ha et annet syn enn «voksne» fordi de unge ennå ikke har utviklet hjernens evne til å forstå mulige negative konsekvenser og å bruke sin kritiske sans.

Det er også noen voksne som aldri opparbeider seg denne evnen eller som velger å ha en annen innfallsvinkel til all slags oppmerksomhet. Noen kan oppfatte det som uønsket seksuell trakassering om noen sier «du har så fine pupper». Andre kan si takk med et stort smil, økt selvtillit og et mer positivt inntrykk av den som sa det.

Erting, mobbing, sjikane er aldri farlig for enkelte. «Det er da ikke så farlig. Kua må huske at den selv har vært kalv. Vi skrev mye stygt på busskuret vi også.» Og med det er all diskusjon slutt.

Faksimile VG.

«Se på meg-generasjonen» vil gjerne bli sett.

Se hva jeg har på meg i dag. Les om mine favoritt lip-glosser, min favorittpudderkost og neglene mine. Les mine innerste tanker, mine grunneste tanker og dypeste tanker. Se hva den dumme kjæresten min har gjort i dag. Se magen min, jeg er gravid. Skal jeg føde på nettet? Hva synes dere barnet mitt skal hete? Stem her. Se bilder av meg i senga, på badet, på stranda, på fylla, på nettet overalt alltid.

Det er ikke noe nytt at noen mennesker liker å vise seg frem. Liker oppmerksomheten som bekrefter deres selvbilde. Noen har stilt opp i Playboy. Noen stiller opp i Se og Hør og dagsavisene som har kopiert kjendisbladets fokus på kjente ansikters privatliv.

Det nye er at alle kan brette seg ut. Ikke bare politikere, artister og medieskapte kjendiser. Ikke bare voksne. Ikke bare mennesker som forstår eller er gamle nok til å burde ha utviklet hjernens kapasitet til å overskue  konsekvensene av øyeblikkets impulsivitet.  Påvirket av spenningen, og kanskje med en forestilling om at de gjør noe som er så hemmelig at ingen noensinne kommer til å få vite det, og at det slett ikke finnes mennesker med onde hensikter som kan tenkes å utnytte barnet som er kastet ut i en internettverden der både prester og pedofile, både den snille nabogutten og den ukjente lykkejegeren hvor som helst i verden, både englebarn og troll opererer.

Når barnet skal sendes ut i trafikken som 16-18-åring er det krav om opplæring og beståtte prøver på kunnskapen. For femtiåringer også forsåvidt. På internett er det ikke slik. Der kan 12-åringer kastes ut i det, med forhåpninger fra foreldre om at det går nok bra.

Det gjelder digitalt analfabete 50-åringer også, med den forskjell kanskje at foreldrene deres ikke ser seg i stand til å følge med. At det kan skje ulykker på nettet er gjerne noe man ikke vil tenke på. Vil man tenke på det så finnes det mange gode råd og kanskje noen tankevekkere på nettvett.no.

Det er bedre å gjøre noe før du selv, din datter eller sønn blir neste som dømmes for å ha sjikanert andre med uttrykk som er mye vanligere enn foreldre flest kanskje tror. Se for eksempel dommen i Hamarungdom-saken der en 17 år gammel jente ble dømt for å ha kalt en annen jente hore og for å ha skrevet at hun hater henne, søsteren og moren hennes. (Mer: Datatilsynet: Dom: Krenket på Internett.)

Å følge med på hva barna gjør er et råd som ofte gis. Det er ikke alltid så enkelt. Hvordan skal foreldre opptre i familier der det er mine barn, dine barn, våre barn? Skal stefar få sette grenser når mor ikke bryr seg og barnas far et annet sted i landet ikke vil ha grenser? Skal barna under samme tak ha ulike grenser?

Og selv om man vil ha grenser for barnas nettoppførsel og bedrive opplæring, hvor går grensene mellom barneoppdragelse og utilbørlig krenkelse av andres privatliv? Er det greit at mamma leser sin datters chat-meldinger, sjekker telefonloggen, e-posten og overalt alltid passer på at mobbing og verdens ondskap ikke rammer lillejenta? Barn har også rett til privatliv, jo eldre jo mer.

I 2005 ble blant annet straffeloven endret i forbindelse med lovtiltak mot datakriminalitet. Det som i gamle dager, en analog verden, var å rote i andres skuffer, kommoder og private ting, gjelder selvfølgelig også i dataverdenen.

§ 145 første ledd skal lyde:

Den som uberettiget bryter brev eller annet lukket skrift eller på liknende måte skaffer seg adgang til innholdet, eller baner seg adgang til en annens låste gjemmer, straffes med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder eller begge deler.

Å lese andres e-post og lignende er i utgangspunktet straffbart. Å bryte seg inn bak passordbeskyttet innhold er også innbrudd. Det kan nok tenkes at det skal svært mye til for at barn anmelder sine foreldre for slikt, og at politiet prioriterer det, men hva om du i beste mening prøver å hjelpe din stedatter til å holde seg på den rette sti, og hennes lite samarbeidsvillige far et annet sted i landet er vel bevandret i jus og leter etter muligheter til å hevne seg for at du har tatt fra ham kona?

Mye bedre enn å gjøre slikt i skjul, må det være å snakke åpent om hva som finnes bortenfor busskuret. Problemet er kanskje at barna vet mer om det enn en del foreldre og dermed ikke tar formaninger om å passe på like alvorlig. Det viktigste er jo å bli sett, ikke sant?

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer:

VG: «Internett-troll» terroriserer sørgende på nettet.

VG: «Voe» om netthetsen: -hadde lyst til å ta igjen.

VG: Emilie Nerengs mor: -har gjort vondt i mammahjertet.

Tidligere svært medieprofilert SV-topp hallikdømt

Publisert av
1

Med medias friske personfokus på FrPs lokalpolitiker Trond Birkedal nylig, kommer den innledende omtalen av den nå hallikdømte kommunepolitikeren fra SV i skyggen, for å si det mildt. SV-politikeren er omtalt 55 ganger i mediesøkedatabasen Atekst. Enkelte vil kanskje finne det morsomt å se hans engasjement for nakenstrand i sin kommune, eller når han som valgkampsekretær i SV uttalte at de skal vinne valget ved å «være der folk er».

Faksimile VG.

På en så tidlig fase i saken vil jeg allikevel påpeke at også saken med lokalpolitikeren fra FrP i Stavanger startet slik. Anonymisert omtale med Google-kart i Dagbladet som plottet politikeren til et sted, slik at det bare var å vente på at første mediebedrift blåste navnet.

Faksimile Dagbladet.

I Birkedal-saken var regionavisen Stavanger Aftenblad første tradisjonelle medieorgan som kunngjorde navnet. Da hadde det vært spredd og kjent på nettet slik at mange som ville vite det, visste det.

Slik er det med den tidligere svært medieprofilerte SV-politikeren også. Jeg vet navnet, men vet ikke hvor relevant navnet er i den offentlige debatten enda.

Vi får se om regionavisen Adresseavisen er like raske med å navngi en av sine lokale politikere, som da de fulgte på regionavisen i Stavanger for noen uker siden.

SV-politikeren må få innvilget fritak fra sine folkevalgte kommunale verv gjennom et vedtak i kommunestyret. Offentlige dokumenter, offentlige møter og en offentlig person.

FrPs ledelse kom nylig på bakbeina ved at de taklet Birkedal-saken dårlig i media, med uriktige opplysninger om hvem som visste hva og når, i tillegg til at de innledningsvis nok kunne bli oppfattet som å ikke ta tilstrekkelig avstand fra handlingen. Senere kunne de bli oppfattet som om de begikk anonyme karakterdrap  på ham via media, fratok den anklagede all integritet og skjøv ham ut i det ytterste mørket. «Hold kjeft, tenk på partiet» var mantraet.

Mer:

SVs ledelse opptrer litt annerledes når de innledningsvis tar klar avstand fra handlingen.

Partisekretær i Sosialistisk Venstreparti, Silje Schei Tveitdal, har følgende kommentar:

– Vi tar avstand fra den type virksomhet, og støtter vedkommendes avgjørelse om å trekke seg fra alle partiverv, sier Schei Tveitdal til VG.

VG har dermed ikke fått samme anledning til å «bite seg fast i leggen» på partiledelsen, og holde seg der mens uttalelser faller … enda. Tro om de vil prøve å få det?

En ting å gripe fatt i kunne vært SV-politikerens egen bagatellisering av forholdene overfor media, der han skjuler lovbruddene han er dømt for bak et primitivt angrep på Trond Birkedal.

Faksimile VG.

Eller de kunne gripe tak i hvorfor SV mener denne mannen vil trekke flere stemmer. Det er kun få måneder siden lederen i nominasjonskomiteen i SV-laget uttalte at

«Vi hadde gjerne sett at …  kunne stått på ukumulert plass, og dermed bidratt til å trekke ekstra stemmer til listen, men slik ble det ikke …»

Tror du navnet på SV-politikeren blir avslørt i media (avis,radio,TV, nettavis) de nærmeste dagene?

Har forresten offentligheten behov for å få vite navnene på ulike politikere som sikkert med rette og urette kan anklages, anmeldes og noen ganger dømmes for både det ene og det andre?

Bør det gå en grense mellom at når de kun er anklaget og anmeldt (som Birkedal) er det greit å navngi, men om saken ikke blir kjent før de dømmes (som SV-politikeren i Sør-Trøndelag) er det greit å holde igjen navnet?

I pressens «Vær varsom-plakat» heter det i punkt 4.7:

Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold. Vis særlig varsomhet ved omtale av saker på tidlig stadium av etterforskning, i saker som gjelder unge lovovertredere, og der identifiserende omtale kan føre til urimelig belastning for tredjeperson. Identifisering må begrunnes i et berettiget informasjonsbehov. Det kan eksempelvis være berettiget å identifisere ved overhengende fare for overgrep mot forsvarsløse personer, ved alvorlige og gjentatte kriminelle handlinger, når omtaltes identitet eller samfunnsrolle har klar relevans til de forhold som omtales, eller der identifisering hindrer at uskyldige blir utsatt for uberettiget mistanke.

Hvis Trond Birkedal ble navngitt for å unngå uberettiget mistanke mot andre, blir kanskje SV-politikeren snart navngitt også?

Forskjellen dem i mellom? I motsetning til Birkedal er han dømt og har erkjent de gjentatte lovbruddene. Og så var det partitilhørigheten da.

[polldaddy poll=4875849]

 

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer:

VL: SV-er dømt for hallikvirksomhet.

Lettere å slippe unna

Publisert av
6

Politikere slipper lettere unna en bløff enn før. Det var budskapet politiker Erna Solberg hadde til deltakerne på journalistkonferansen SKUP i Tønsberg i går. (Aftenposten). Hun ønsket seg visst mer faktasjekkende journalister.

Journalister har ikke tid, eller de har ikke kunnskap eller de velger å ikke prioritere tidkrevende og sikkert kjedelig faktasjekk. Dagen etter demonstreres dette tydelig i en annen avis.

Justisminister Knut Storberget presenteres i VG under tittelen «mindre kriminalitet enn på 20 år».

Faksimile VG.

Saken er ikke så enkel som de som stoler på NTB-artikkelen måtte tro. Selv om politikere slipper lettere unna journalisters kritiske faktasjekk og heller blir del i deres felles underholdningsleveranser, bør ikke journalister slippe like billig unna sitt opplysningsansvar.

Informasjon er hentet fra politiets tidsskrift Norsk politi nr 1/2011. (Mine uthevinger.) Samme kilde som journalisten og Knut Storberget bruker for å fremstille saken utelukkende positivt for Storberget.

Der fortelles ikke helt det samme som Knut Storberget/NTB/VG forteller. Noen har underslått viktige opplysninger.

I artikkelen i Norsk politi uttaler en av SSB-forskerne: «Det er ingen tvil om at det er betydelige mørketall i politiets anmeldt-statistikk, sier Stian Lid.»

Tallet på innleverte anmeldelser sier altså ikke hele sannheten om antall lovbrudd. Når det er så stor nedgang i anmeldte vinningslovbrudd kan dette også skyldes faktorer som:

  • Folk gidder ikke anmelde tyveri fordi de ikke forventer at politiet klarer oppklare det allikevel.
  • Politiet oppfordrer folk til å ikke anmelde vinningsforbrytelser fordi de uansett ikke kommer til å prioritere det foran saker om liv og helse. (Oppfordringene kommer muntlig i telefonsamtaler eller ved oppmøte på politikammeret, og er vanskelig dokumenterbart for de som leser kun statistikker på leverte anmeldelser).

En indikasjon på dette kan man tolke seg til mellom linjene i originalartikkelen. Lav oppklaringsprosent på vinning i forhold til verre kriminalitet kan si noe om prioritering:

«Fordi vinning utgjør halvparten av alle anmeldte lovbrudd, har nedgangen stor betydning for landets samlede kriminalstatistikk. Samtidig er det verdt å merke seg at vinning er den kategorien anmeldte saker hvor politiet har dårligst oppklaringsprosent, 16,6 prosent i 2010. Til sammenlikning har voldssaker en oppklaringsprosent på 58.»

Mer om prioritering: VG: Valen fikk politiet på døren etter fartsbot.

Artikkelen i polititidsskriftet forteller videre:

«Mange unnlater å anmelde

Noe av nedgangen i antall vinningsforbrytelser skyldes liten tiltro til at politiet vil etterforske. Ifølge Politiets nasjonale innbyggerundersøkelse i 2010 er mangel på tiltro til at politiet vil etterforske, den klart viktigste grunnen til at folk ikke anmelder vinningsforbrytelser. Ifølge SSBs Levekårsundersøkelse blir halvparten (53 prosent) av alle tyverier og skadeverk anmeldt. Andelen ser ut til å være synkende.»

Politiets nasjonale innbyggerundersøkelse fra 2010 viser at hele 77 prosent har inntrykk av at det er blitt mer kriminalitet i Norge det siste året. Det sier noe om hvordan publikum opplever det. Hvordan publikum opplever situasjonen avviker altså sterkt fra det bildet journalisten fortegner. Vinner den forøvrig ikke navngitte NTB- journalisten tillit på det viset?

Voldsforbrytelser opp 21 prosent

Statistikken justisminister Knut Storberget heller ikke presenterer i VG viser at voldsforbrytelser har gått opp med 21 %.

Også her er det store mørketall. Fra polititidskriftet:

«Beregninger gjort med grunnlag i SSBs levekårsundersøkelse, anslår at det i Norge forekommer ca. 165 000 voldsepisoderi året. Det er fem ganger mer enn antall anmeldte tilfeller. Politiets nasjonale innbyggerundersøkelsefra 2009 viser også at det er svært mange voldsepisoder som politiet ikke får kjennskap til. Omtrent tre av fem som oppga å ha vært utsatt for vold eller trusler om vold siste år, hadde ikke anmeldt det til politiet.»

Seksualforbrytelser opp 38 prosent

Anmeldte seksualforbrytelser har gått opp 38 prosent. Politidirektoratet forventer at fokuset på særlig seksuelle overgrep mot barn vil medføre en ytterligere økning i anmeldte saker, ifølge kilden NTB/VG/Storberget av en eller annen grunn ikke gjengir noe fra på dette temaet.

Ulik narkotikapolitikk fra politidistrikt til politidistrikt?

Mens statistikken viser 4 prosent nedgang i antall anmeldte narkotikalovbrudd, stiller SSBs statistikere spørsmål ved om politiet opptrer ulikt i politidistriktene når det gjelder hva de lar passere og hva de gidder anmelde.

«SSBs analytikere har merket seg at det registreres relativt få tilfeller av narkotikabruk i kommuner med mer enn 50 000 innbyggere. I de største byene ser det ut til å være en noe annen registrering og rettslig straffeforfølging av narkotikabruk, skriver SSB, som har sett på anmeldtstatistikken for 2005–2008.»

For de som ønsker å vite mer enn hva justisminister Knut Storberget og en ikke navngitt journalist plukker ut, finnes hele artikkelen i tidsskriftet Norsk politi nr 1/2011, side 6-23.

[polldaddy poll=4487823]

Mer om politi:

Bloggurat
Blogglisten
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer om kriminalitet:

VG: SV-topp krever politibeskyttelse til Amal Aden.

VL: Amal Aden trekker seg fra debatt. Truet etter å ha skrevet bok om kvinneundertrykking i norsk-somaliske miljø. Aftenposten: Drapstruet av somaliske menn. VG: Bevæpnede og maskerte menn ranet familie. Ble slått og påsatt strips. VG: Innbruddstallene stuper. 65 prosent færre boliginnbrudd i Oslo siden 2008. VG: Politiet: -Vi er blitt usynlige. VG: 22-åring tatt 41 ganger for kjøring uten førerkort. Nå tar politiet bilen. VL: Mindre kriminalitet enn på 20 år.

Det andre ikke vet

Publisert av
19

Makt gjør noe med enkelte mennesker. Mennesker som ellers er både fornuftige, empatiske, folkelige, uhøytidelige og åpne kan endre seg når de får makt eller når de ser utsikter til å oppnå enda høyere maktposisjoner. Mange har nok slike erfaringer fra både arbeidsliv og organisasjonsarbeid.

Dette tror jeg ikke utelukkende har noe med hvor de kommer fra, hvor de jobber, hvilket parti menneskene tilhører og så videre. De finnes nok i alle partier, om vi skal holde oss i partiverdenen.

Faksimile VG.

Allikevel tror jeg miljøet de vanker i kan påvirke de latente, iboende dårlige egenskapene. Eller er det egentlig i det hele tatt dårlige egenskaper å være så egoistisk og målbevisst at man utnytter andres passivitet, godtroenhet eller tillit til å nå egne mål og oppnå mer makt eller få beholde den makt man har?

Svaret på det spørsmålet vil variere, avhengig av hvem du spør. Avhengig av i hvilke miljøer du spør.

  • Noen dyrker selvfremmelse og selvrealisering, koste hva det koste vil. Mottoet kan være: «Det andre ikke vet at du gjør, har de ikke vondt av.» Begrensningen ligger ikke i egne etiske og  moralske verdier og indre bremser som sier at galt er galt uansett.  Begrensningen ligger i at det er helt greit bare så lenge andre ikke får vite det. Slike kan komme til å holde ting skjult så lenge det gavner deres egne maktambisjoner, men sparke den anklagede ut i ytterste mørke som en persona non grata når det de har skjult kommer frem i offentligheten, i frykt for at media kan skade deres egne ambisjoner.

  • Andre følger dydige idealer om å alltid ta hensyn til sin neste, forsake egne snevre interesser og være oppofrende i forhold til sine omgivelser, familie, arbeidsgiver, organisasjonsvenner og andre man omgås og kanskje har fått tillit fra. Selv om man har anledning til å gjøre noe som en selv kan nyte godt av på bekostning av andre, noe som ingen ser ut til å få vite, har de etiske og moralske verdier som bremser og overstyrer egoismen.

Derfor tror jeg ikke det er helt tilfeldig at man finner en større andel snille og oppofrende mennesker i for eksempel Frelsesarmeen enn i en bevegelse hvor egoismen er blitt dyrket nærmest som en gud. Enhver har ansvar for seg selv, men ikke lenger enn sin egen nesetipp, for der tar staten over ansvaret. Og staten gjør aldri nok for å hjelpe de andre, eller en selv. Kanskje er veistandarden der en selv kjører viktigere enn støtteundervisning på skolen også, hvis ens egne barn ikke har leseproblemer, men man har en dyr bil?

Hvis media oppleves som at de i større grad skriver om negative trekk forbundet med noen i et enkelt parti enn i andre partier, så kan dette skyldes flere ting:

  • Tilfeldigheter.
  • Personforfølgelse.
  • Media har slagside.
  • Det er større forekomst av slike saker i det miljøet.
  • Eller en kombinasjon av flere av disse.

Et eksempel for å illustrere:

Frelsesarmeen har over 1500 ansatte og over 8 000 medarbeidere i Norge når soldater og tilhørige regnes med. Fremskrittspartiet har ca 1600 folkevalgte.

Selv om Frelsesarmeens folk stadig omgås personer som kan være i tilstander der de er lette å utnytte, så virker det som om det er en himmelropende forskjell på antall saker med etiske brudd der i forhold til i partiet FrP.

Kan dette skyldes utelukkende at media forfølger FrP-ere, mens Frelsesarmeen går fri, eller kan det ha noe å gjøre med at det er ulikt verdigrunnlag og ulikt etisk og moralsk nivå i disse miljøene?

Media oppfordres til å se på også andre partier for å om mulig belyse dette.

Mer om etikk:

Mer om politikere:

Bloggurat
Blogglisten
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer:

VG: FrP utsetter intern gransking av partitoppers overholdelse av interne etiske retningslinjer til etter valget.

VG: Internt granskingsutvalg skal granske FrPs behandling. VG: Null oversikt over sex-anklager i FrP. VL: Seks av ti velgere mener FrP-ledelsen håndterte Birkedal-saken dårlig. 32 prosent av Frps velgere mener egen partiledelse håndterte det dårlig. 12 prosent mener de håndterte det bra. VG: FrP-politiker trekker seg i protest mot ledelsens dårlige håndtering av Birkedal-saken. VG: FrP-toppene flykter fra bråket. VG: FrP-politiker vurderer å anmelde jentene.

 

Når livet blir en realityserie

Publisert av
3

Opplaget til tabloidavisene VG og Dagbladet stuper. Folk vil ikke ha det avisene serverer.

Noen prøver å kompensere for dette ved å satse mer på det som for noen år siden så foraktelig ble kalt søppel-TV, eller reality-serier. «Realityen» er da en virkelighet som egentlig er mye iscenesatt og regissert, og spinner i vei karrierer som kjendiser for de som viser trynet på skjermen. Kjent for hva? Kjent for å … ha vært på TV for å bli kjent?

Faksimile VG.

Wenche Foss, tilhører den siste generasjonen kjendiser som ble kjent FØR fjernsynet kom. Kanskje riktigere å kalle slike som henne en kjent person, for å ikke forveksle dem med senere tids «kjendiser». Hele Norge kjenner henne som Wenche Foss, selv om hennes fulle navn er Eva Wenche Steenfeldt-Foss Stang.

Hun levde i medias søkelys under og  etter en lang karriere på scenen og som en av Norges mest dekorerte kunstnere. Wenche Foss ble «aldri stemt ut». Hun likte å vise seg frem og bli sett, men alltid på en fin og dannet måte. Hun ville tiltales på ordentlig vis av fremmede, enten med Wenche Foss, eller fru Stang, men ikke Wenche. Privat er privat og offentlig er offentlig. Dannelse er gått av moten for mange. Kanskje særlig journalister?

Hun ble 93 år  gammel. Imidlertid var hun klar til det siste. Det finnes visst en del yngre folk som slett ikke er like klare. Da tenker jeg på dømmekraft. Skal begravelsen på statens bekostning bli et mediesirkus for oppslagskåte underholdningsjournalister?

Nå er det blitt slik at media behandler det du gjør på Facebook som om det er gjort i det offentlige rom. Om du nå, like etter hennes dødsfall, skriver om Wenche Foss’ hemmelige kjæresteforhold med Erling Albert Mylius for 70 år siden, så ser enkelte i media en unnskyldning til å snappe opp den kanskje godt mente private meldingen, for å vegetere på kjendisens navn. Hva er man bevisst på og hva skylder man på et øyeblikks ubetenksomhet for?

Hjernen blir påvirket av det man forer den med. Søppel inn gir søppel ut. Journalister som ser for mye realityserier, og ikke evner å sette underholdningen i perspektiv, blir nok også veldig påvirket. Kanskje man burde stemme ut noen av dem også?

Eller graver de videre i underholdningsmaterien for å prøve å finne the Missing Links mellom Wenche Foss og «The Julekalender»-Benny, Erling Mylius?

Interessant, lærerikt, utviklende for hjernen … neppe . Journalistikk …underholdende? Tja. Selger det aviser (eller genererer klikk)? Kanskje det på sikt ikke selger aviser også?

Bloggurat

Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer:

VL: Lise Fjeldstad: – Håper Wenche synes det var all right. VL: Rørt Fabian Stang: -Takker for varmen vi har følt fra hele Norge.

VG: Vennene: -Bisettelsen var i Wenche Foss’ ånd.  VG: Et siste farvel med Wenche Foss: Barnebarnet: -Først farmor så diva.              VL: Stålsett: -Hun kastet lys over mange som ikke sees. Lys helt inn i dødsskyggenes dal. VG: Fabian Stang holdt tale i bisettelsen: -Hun sovnet inn med frisk leppestift på leppene.  VG: Kirken: Færre ledige plasser i Wenches bisettelse. VG: Domkirken frykter mange skuffede Wenche-gjester. VG: Wenche Foss’ bisettelse åpen for alle. VL: Wenche Foss i Min tro: Jeg kunne ikke sovne uten aftenbønnen.

Hvem skal beskyttes?

Publisert av
15

Media oversvømmer oss med detaljer i Birkedal–saken.

Noen vil sikkert gjerne tro at dette er et uttrykk for at vi faktisk har en våken og kritisk presse her i landet som ikke nøler med å avsløre politikeres hemmeligheter, overtramp, selvsentrerte prioriteringer og utslag av kritikkverdig dømmekraft. Ikke for å ta illusjonene fra de som måtte velge å ha høye tanker om idealismen og etikken i pressen i Norge, men denne saken er kun toppen av et isfjell.

Hadde media fokusert like mye på alle saker der politikere og partitillitsvalgte går over sex-grensen, ikke nødvendigvis kun i juridisk forstand, men også moralsk og etisk, så hadde selv de mest kikkerdisponerte i god tid før valget vært lei av slike saker og snudd seg vekk i vemmelse straks de hører en politiker si «vi lover».

Hva som skjer i en seng og i en dusj er interessant nok for de som liker å lese slikt, men hva med oss som liker å vite hvem som visste hva, og at de valgte å la hensynet til egen potensiell maktposisjon overskygge hensynet til mulige overgrepsofre?

Faksimile Aftenposten.

Dagbladet valgte å gå litt utenfor journaliststrømmens vinklinger i en artikkel der de nevnte at det faktisk har vært sex-saker også i andre partier. Kun et fåtall har vært nevnt i media. Assisterende partisekretær i Arbeiderpartiet, Odd Erik Stende, kan ikke si nøyaktig hvor mange eller hva slags type saker AP har hatt. En god begynnelse for å legge saken død, men så plumper han uti med følgende:

«- Jeg kjenner ikke til saker hvor tillitsvalgte eller ansatte i partiet har blitt anklaget, anmeldt eller dømt utover de saker som allerede har blitt omtalt i pressen. Utover dette ønsker jeg ikke å gå inn i disse enkeltsakene av hensyn til de involverte, sier han.»

Jeg kjenner ikke til. Vi vet ikke/ visste ikke. Dette er samme tabbe som FrPs generalsekretær Geir Mo og partileder Siv Jensen nå grilles for. Tiden vil vise om APs Stende grilles like hardt i kjølvannet av eventuelle avsløringer. Trolig er det greit å sende en junior ut i media med meldingen «jeg vet ikke om». En senior som partisekretær Raymond Johansen har ikke nubbetjangs til å si det samme som sin underordnede assistent, Odd Erik Stende, med krav om å ha et fnugg av troverdighet.

Faksimile VG.

(Haakon Lie hadde visstnok sine metoder. Hvilke metoder benytter Geir Mo for å samle informasjon han senere truer med å avsløre i media dersom hans folkevalgte ikke danser etter hans pipe?)

Er media så partipolitisk partiske? Jeg vil ikke bare overfladisk slå fast eller avvise det. Mange har egen erfaring til å bedømme slikt, men media kjenner til saker både om politikere i FrP og i andre partier som ikke er blitt omtalt. Hensynet til vedkommendes privatliv vinner i noen saker over ønsket om et saftig oppslag. Noen blir utvalgt til å beskyttes mer enn andre. Andre kan ofres til media.

Trond Birkedal hadde derimot så høye posisjoner, samt at saken inneholdt så mye «juice» at media raskt valgte å identifisere ham og rulle i gang snøballen.

Og når snøballen ruller dukker det opp saker som gir media nye valg mellom å navngi eller beskytte.

At VG velger å navngi og avbilde en som opplevde seg krenket, får VG eventuelt svare for dersom etiske valg i blodtåka en gang blir vurdert. Burde ikke så unge mennesker, som man kan forvente kanskje ikke overskuer de fremtidige konsekvensene av å stå frem offentlig i media bli gjenstand for en sterkere beskyttelse av både det mediet som først velger å offentliggjøre navnet og alle andre som blindt løper i samme spor?

Nei, kan noen innvende. Det er viktig at navnet på den som setter frem beskyldningene blir offentlig kjent. Den etiske vurderingen er jo allerede ivaretatt av en pressekollega, så da må det jo være greit å støtte seg på den vurderingen og unnlate å vurdere selvstendig?

Samme vurderinger bruker ikke media når mer erfarne og mer medievante politikere vil ha media til å viderebringe et budskap i sakens anledning. Flere aviser har bragt anonyme utsagn av potensielt krenkende karakter om den siktede personen. (DT).

Faksimile Drammens Tidende.

Er det ikke viktig at offentligheten får vite hvem som fremsetter disse karakteristikkene?

– Dette er noe som folk har visst. Han tok ofte med seg unge gutter i alderen 15 — 20 år på hotellrommet. Det har skjedd ved mange anledninger, også i nyere tid, hevder en anonym partikollega i Dagbladet.

Er det ikke viktig at offentligheten får vite hvem som eventuelt visste, uten å foreta seg noe? Og er det ikke viktig at så potensielt krenkende utsagn formidlet via media blir knyttet til navngitte kilder?

Selv om noen er mistenkt eller siktet, er denne karakteristikken en offentlig dom fra en ikke navngitt kilde som dermed svekker muligheten til kontradiksjon og en bredere kildekritikk. Dette gjelder en presse-etikk som er bredere enn et blindt vern av anonyme kilder. Hvem skal beskyttes?

Karakteristikkene media valgte å publisere, om et høyt forbruk av unge gutter, illustrerer også aspektet om å overskue rekkevidden av omtalen. Selv om journalisten skulle finne på å bli presset til å endre omtalen (som blant annet DT måtte), så husker «nettet» for evig tid.

Pressens eget kollegaorgan, PFU, har ikke tatt inn over seg dagens medievirkelighet. Kommer man drassende med en flere år gammel sak som medieorganet fortsatt publiserer på internett, er nok dommen fra PFU at det er for gammelt til å gi en vurdering av om pressen har begått (og hver dag fortsatt begår) brudd på pressens etiske regler.

Da er det redaktørkolleger som skal beskyttes. For de kan vel ikke på samme måte som en tenåring forventes å overskue fremtidige konsekvenser av det de har valgt å publisere?

Redaktørenes dømmekraft bør ikke bedømmes i dag en gang for alle, men også hver dag i fremtiden så lenge de hver dag velger å fortsatt publisere, selv om de en gang kanskje vet mer enn de kan skjule seg bak i dag. Akkurat som enkelte partifunksjonærer og ledere prøver å skjule seg bak, uten at redaktørene lar seg lure.

For dobbeltmoral er vel ikke dobbelt så bra som en enkel moral?

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer:

VG: Siv Jensen fikk kjeft av sine egne. (Forøvrig en fin mulighet for de som er opptatt av partiet, heller enn ofrene, til å prøve å legge ballen død nå, og få fred.)VL, VG: Frp-velgere vender Geir Mo ryggen. En tredjedel av FrPs velgere mener generalsekretæren bør gå av etter den dårlige håndteringen av sex-saker i partiet. VG: FPU-leder Jens Alkesander Simonsen melder seg ut av FPU etter å ha fått utilfredsstillende svar på kritiske spørsmål. VL: Etikk-refs til FrP. VG: Barneombudet: Har etisk ansvar for å melde fra.

VG: (Partileder Siv Jensen slipper foreløpig innkalling til avhør i Birkedal-saken.) VG: (Nå har FPU-lederen sendt tekstmelding til 17-åringen som hevder seg misbrukt, med tilbud om psykologhjelp.) VG: Siv Jensen: -Kan hende burde vi gjort mer. VG: Anmelder Geir Mo og Siv Jensen til politiet. VG: Geir Mo i politiavhør fredag kveld.

 

Morsomme overskrifter, igjen og igjen

Publisert av
1

Midt oppe i dystre hendelser er det allikevel mulig å se med et skråblikk på noen overskrifter.

«De 50 atomheltene i Japan er blitt til 180», meldte VG. Uten tanke på eventuelle lettskremte som frykter ukontrollert spredning, kloning og spalting …

– – – – –

Faksimile Dagbladet.

Men er det nødvendig å terge opp kommunisten Drillo da, Semb? Eller snakket du ikke politikk?

– – – – –

Banden forfalsket altså ikke førerkort. (PS: Legg merke til at Nordstrands blad har publisert denne saken … om fem dager fra i dag. Da har du faktisk ikke lest dette ennå, dersom det avisen skriver stemmer, men når avisen skriver det så … forresten glem det.)

Faksimiler Nordstrands blad.

– – – – –


Og her går enkelte rundt og frykter meltdown der nede. (Faksimile VG.)

– – – – –

Faksimile Dagbladet.

Barneskirenn, eller bare barnslig?

– – – – –

Faksimile Dagbladet.

Når ble forresten «sterke meninger» byttet ut med Linni Meisters og Jan Thomas’ meninger i Dagbladet?

– – – – –

Faksimile Nordstrand blad

… men fikk de ikke nok med oversvømmelsen?

– – – – –

Faksimile Dagbladet.

Ja, med 275 treff på «kurver» i IKEA-katalogen må det vel gå an å finne noe for enhver smak.

(PS: VG skrev «fornøyd med formene». «Formene» ga forresten 741 treff i IKEA-katalogen.

– – – – –

Flere i samme gate:

Flere som skaper overskrifter:


Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer:
//

Veien som forsvant

Publisert av
2

Stadig lavere krav til velgerne betyr stadig lavere krav også til politikerne. Snart kan kanskje 12-åringer bestemme om mer skattepenger skal gå til veiutbygging, (i lomma på utbygger) eller til ting som 12-åringer forstår eller er opptatt av? Valgforsker Frank Aarebrott mener i VG at stemmerett for 12-åringer er løsningen, men hvem er det som etterlyser enda mer kunnskapsløse og ungdommelig naive politikere?

– – – – –

"Samferdselsmonster" Magnhild Melltveit Kleppa? Foto: Samferdselsdepartementet.

Det finnes en enkel forklaring på at pengene som VG forteller ble bevilget til diverse spesifiserte veiprosjekter i 2010 ikke er brukt innen utgangen av året.

(VGs tekst: «Blant veiprosjektene som er forsinket er den såkalte «Vossapakken», som skulle sikre bedre vei til Voss, utbedring av E6 over Filefjell og vest for Alta, …»)

 

Faksimile fra VGs artikkel.

Dersom man skal tro VG er visst penger til utbedring av E6 over Filefjell blant de ubrukte midlene? Sist jeg sjekket veikartet gikk faktisk ikke E6 over Filefjell. Der går derimot en annen Europavei.

Samferdselministeren burde kunne klandres for nok om man ikke også skal slurve til medieomtalen slik at deler av kritikken bli misvisende og dermed kan føyses bort som nettopp medieslurv.

Mer om journalister som «jukser»:

Verre enn VGs skrivefeil er imidlertid det presset som legges mot å bruke opp pengene i budsjettåret heller enn å overføre dem til neste budsjettår hvis behovet skulle oppstå.

Mer om vei:

Dersom journalister hadde sett nærmere på kostnad pr meter vei i ulike, men sammenlignbare prosjekter innenlands og utenlands de siste ti årene burde det dukke opp stoff nok til å kanskje få en bjelle til å ringe i hodet på minst en i bevilgende myndighet (Stortinget).  Jeg vet ikke om noen i det hele tatt i Stortinget (uansett parti) er i stand til å ta inn over seg at jo mer penger og støy de kaster etter prosjektene før avtalene er inngått, jo høyere blinde forventninger de skaper om rask veiutbygging innen neste valgkamp, koste hva det koste vil,  jo bedre kår gir de for å gi innbyggerne dårlig uttelling for veimidlene. Det er ikke alltid så mye spørsmål om hva det koster å anlegge eller drifte veien. Spørsmålet fra enkelte aktører er heller: Hvor mye ekstra penger klarer vi å presse ut av forventningspressede norske myndigheter på dette prosjektet.

I stedet for å sette søkelys på penger som redelig nok er søkt overført til neste års budsjett, burde de med ansvar for slikt sette søkelys på hvorfor kostnadene til veiutbygging og veivedlikehold pr meter er skutt i været de siste årene. Ett år med over 40 prosent prisstigning innen entreprenørens prisforlangende kan noen kanskje klare å unnskylde, men hva når dette skjer år etter år etter år?

Dessverre ser ikke politikerne i noen partier tilstrekkelig gevinst i å sette seg inn i hvor pengene forsvinner. Stemmer og gjenvalg sikres jo ved å bevilge og få brukt opp penger. Ingen blir valgt eller gjenvalgt på bakgrunn av at de klarte å stanse pengesløseriet som gir innbyggerne kun «vei for 700 millioner» for hver milliard som brukes på prosjektet. Norges pengerikdom og naive politikere av alle slags partitilhørigheter skaper, om de skjønner det eller ei, en selvforsterkende kostnadskarusell som spenner ben under mulighetene til å ta unna det aksellererende vedlikeholdsetterslepet og forfallet.

Mer om forfall i offentlig eid infrastruktur:

Ikke for å forsvare samferdselsminister Magnhild Melltveit Kleppa og hennes Senterpartifeller som kravler i egen møkkadynge, men det er bedre å overføre bevilgede veimidler til neste år om man ikke klarte å bruke dem, enn å kjøpe seg frihet fra «kritisk VG-journalistikk» ved å bruke opp pengene uten tanke på hva man får igjen.

Adecco-avsløringene kan illustrere at selv om man har ideologiske kjepphester om at private aktører utelukkende er positivt, så er det politikernes (bevilgende myndighets) forbannede ansvar å til enhver tid sørge for tilstrekkelig kontroll av om innbyggerne får levert det som det offentlige faktisk har bestilt og betalt for.

Dessverre har fordummende mediefokus klart å innbille en del norske velgere, politikere og journalister at det viktigste ikke er hva man faktisk får igjen (resultater og kvalitet) av offentlig finansiering og innkjøp, men hvor mye man bruker i kroner. De som klarer å bruke mest penger blir fremstilt som de flinkeste. I en slik kontekst blir ubrukte penger til vei eller innkjøp av andre tjenester utelukkende kritikkverdig.

Jeg stemmer vanligvis ikke på norske politikere, men skal vurdere sterkt å stemme på den første politikeren som viser evne til å ta inn over seg at dette fokuset ikke er formålstjenlig. (En svakhet forøvrig ved det norske valgsystemet er at man ikke kan stemme på kompetente personer som har sin integritet i behold. Man må stemme på en partioppsatt liste der det i praksis ikke er mulig å stryke partiets prioritering av partitaktikere på bekostning av reelt folkevalgte. Da får man et «Donald Duck-demokrati» der den inkompetente som roper høyest at man er flinkest, eller som kan triksene for å vinne sympati via medievinkling, blir fremstilt som flinkest.

Og regningen for at pengene stadig skal brukes opp og ikke være gjenstand for særlig streng kvalitetskontroll av leveransen, er det du og jeg som får, år etter år.


Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer:

VL: Klarte ikke bruke opp pengene.

 

Taktisk terrortrussel

Publisert av
10

Å fremholde islamister som største terrortrussel i Norge er sikkert ikke politisk korrekt.

Mens Norges største papiravis, Aftenposten, informerer om trusselen PST ser i ekstreme islamister, velger Norges største nettavis, VG, å fremstille et bredere trusselbilde med en «cocktail» av aktører. Russiske nynazister med våpen i Norge blir i denne konteksten fremstilt som et like sannsynlig trusselscenario mot rikets sikkerhet som aktører drevet frem av sin islamtolkning.

Når man utarbeider slike trusselvurderinger jobber man langs flere spor, og med flere mål. Blant annet skal man vurdere både for farligste scenario, selv om det ikke er særlig sannsynlig. Man skal også vurdere mest sannsynlige scenarier, selv om det for rikets sikkerhet som sådan kanskje ikke er like farlig. I tillegg kan det være andre sammenfall av potensiell skade som kan oppnås og risikoen for at det skjer.

Journalister burde vite forskjellen og makte å formidle det videre. Her har ikke VG lyktes særlig bra, men målet var kanskje ikke kun å formidle informasjon, men å selge inn et taktisk budskap på vegne av Knut Storberget? Da kan fokuset fungere.

Hvordan få SV og andre skeptikere med på å satse mer på å avdekke og overvåke de som utvikler seg til ekstreme islamister i Norge? Kanskje ved å få dem til å tro at det er den høyreekstreme trusselen som vil kreve storparten av ressursene?

Og vice versa: Hvordan få Frps støtte til å overvåke «høyreekstremister»? Ved å fokusere på at det er islamfascismen som er hovedtrusselen.

Mens justisminister Knut Storberget åpent uttaler at han ikke har interesse av at en russisk nynazist vaser rundt i Oslos gater, er han betydelig mer stille om den grupperingen som har krevd storparten av ressursene i PST de siste årene. Velgerne Storberget ønsker å nå i denne omgang vil kanskje ikke høre om virkeligheten, men om en taktisk trussel? Eller avslører justisministeren svak evne til å skille mellom et potensielt voldelig ordensproblem og en potensiell blodig samfunnsomveltning?

Jo flere elementer man fokuserer på, jo lettere er det å miste fokus fra det som er vurdert som den største trusselen for samfunnet. Noe kan være en trussel for samfunnet som helhet, andre scenarier kan være en mer begrenset trussel, muligens også begrenset til hypotetiske aktører.

Faksimile Aftenposten.

Mer: Aftenposten: PST: Sosiale medier en viktig arena for å spre ekstrem islam.

Fra artikkelen i Aftenposten:

PST fokuserer særlig på hvordan radikalisering vil prege trusselbildet. PST opplyser at det i hovedsak er tre utviklingstrekk som preger trusselbildet i året som kommer:

  • Radikalisering er i større grad kommet til uttrykk i det offentlige rom og i sosiale medier.
  • Det pågår fortsatt reisevirksomhet til konfliktområder, for trening eller deltakelse i kamp.
  • Ekstreme islamister i Norge fremstår som mer globalt orienterte.

– Selv om det er få personer i Norge som støtter opp om ekstrem islamisme, pågår det i dag aktiviteter i visse miljøer som kan bidra til en skjerping av trusselsituasjonen i 2011, opplyser PST.

– – – – –

Dette må ikke misforstås som bagatellisering av forbrytelser «Røde-Tarzan» og andre i miljøet hans måtte stå bak. Det må heller ikke tolkes som «islamfobi». Trusselen må imidlertid sees i rett kontekst. På samme måte som man må forstå at ikke alle PST-folk nødvendigvis må være horekunder, og potensielle sikkerhetsrisikoer, selv om en av deres kolleger nylig ble tatt for sexkjøp.

[polldaddy poll=4632383]

Tidligere innlegg om:

Terror:

Krekar:

Flere blogger om trusselvurdering:

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

VG: Høyreekstreme knyttes til kriminelle – PST slår våpenalarm. VG: Lena Andreassen vil lede Norwegian Defence League.

VG: Al-Qaida får flere tilhengere i Norge.

VL: Naivt å tro at terroraksjoner ikke vil skje i Norge. VG: PST sjefen ved presentasjon av trusselvurderingen 2011: -Iran vil skaffe utstyr til produksjon av masseødeleggelsesvåpen i Norge. VG: Frykter terrorrekruttering på Facebook. VG: 20-åring siktet for Krekar-skuddene utleveres til Norge.

Media i skammekroken

Publisert av
1

Media har en viktig samfunnsrolle i å avdekke forhold som personer med makt eller ansvar kanskje ikke vil like omtalt.

[Oppdatert 1. mars 2011: Noen lykkes. VG: Fritt Ords pressepriser. (Alle til vinnere i Russland og tidligere sovjetrepublikker.)]

Av og til er det imidlertid mer behagelig for folk i media å kjøre frem sin egen agenda, og ikke bry seg like hardt om den delen av det journalistiske håndverket som dreier seg om å sjekke fakta, grave bak glansbildet, … sjekke motivene til de som vil presentere historien på en bestemt måte. Unndrar de noe informasjon som offentligheten burde få vite?

Faksimile Journalisten.no

At onkelen til Madina Salamova («Maria Amelie«) har vært forsvarsminister og viseforsvarsminister er i det minste en opplysning som det kan tenkes at en del lesere hadde funnet interessant og informativ, selv om enkelte i pressen kanskje ikke finner særlig informasjon i den opplysningen. At hennes kjæreste, Eivind Trædal, er redaksjonssekretær i avisen Klassekampen, er kanskje også en opplysning som mange i media har kjent til lenge, uten å skrive det før VG nå gjorde det.

I et fritt samfunn må det forutsettes at journalister informerer fritt og uhindret også om ting de selv og enkelte av deres kolleger kanskje ikke synes passer i forhold til sin egen agenda.

[polldaddy poll=4487823]

I en leserkommentar til innlegget «Feige politikere» skriver innsenderen Roy Vega følgende:

Bernt Olufsen går av som redaktør i VG, og da føler han seg fri til å si det han egentlig mener. Det er mitt bestemte inntrykk at flere journalister mener nøyaktig det samme, men at de synes å være fanget i en usunn form for politisk kampanje-journalistikk og tilhørende medienettverk som gir et betydelig demokratisk underskudd. Media underslo det faktum at onkelen til denne ikoniserte russiske jenta var tidligere sjef for de væpnede styrker i Russland, tidligere forsvarsminister og før det – forsvars-viseminister. Vi fikk aldri vite noe om konteksten rundt hennes foreldre, som jo også befinner seg ulovlig i Norge, ut over den versjon som ble gitt avisene fra denne ene parten. Hele tiden. Hele pakken ble “kjøpt”, og det er naturligvis riktig som avgående VG-redaktør Olufsen bekrefter, saken ble veldig unyansert kjørt etter påtrykk utenfra, hjulpet av alt for mange journalister “innenfra”. Men det blir vel for følsomt til at Olufsen kan si noe om det.

Her har det sviktet i mange ledd, på mange plan og atter en gang stilles et rungende spørsmålstegn ved norske mediers integritet. Hva med de 7900 artiklene som i løpet av 2 1/2 måned ble skrevet ut om sikkerhetsforhold rundt den amerikanske ambassaden? Hadde det ikke holdt med 10 artikler, kritisk sett? Eller hva med Wikileaks som også skal forties, enda så mye mye fenomenet utfordrer media-integriteten. Vi må forutsette at det ikke var Stalin som var julenisse i Aftenposten, da vi må tro han døde allerede i 1953. Omstendighetene rundt den kraftige serveren som er plassert midt i Aftenposten-bygget i en parallell struktur med en annen server knyttet til den russiske KGB-oligarken Alexander Lebedevs avis “Novaja Gazeta” – er nok en bauta over en forkleinet, enøyd politisk journalistikk som i maktperspektiv bare bekrefter inntrykket av tankefengsler som nå må brytes. Og da er det flere enn Bernt Olufsen som må kjenne sin besøkelsestid. Og den tiden den er nå.

Roy Vega

Hadde det ikke vært for at det finnes folk som gjør sin research bedre enn journalistene, hadde de sluppet å havne i skammekroken. Spørsmålet er kanskje om leserne lærer før journalistene.

Mer om media:

Mer fra skammekroken:

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

VG: Her er VGs nye sjefer.

VL: Mediene tar selvkritikk etter Maria Amelie-saken.

VG: Kritikk og selvkritikk av mediene i Maria Amelie-saken.

Feige politikere

Publisert av
6

Hvis man skal tro media, løslot politiet en narkosiktet afghansk mann som ble vedtatt utvist i 2008, men har holdt seg skjult i flere år, for å fengsle Maria Amelie.

Faksimile VG.

Visstnok jobber enkelte etter regelen om å aldri sjekke en god historie. Faktasjekk kan ødelegge mange sensasjonelle oppslag, og oppslag som ikke er sensasjonelle er det visst en del journalister og redaktører som ikke ønsker å publisere?

På den annen side kan slike oppslag, dersom de ikke stemmer med den virkelighetsoppfatning ansvarlige tjenestemenn og politikere måtte ha, lede debatten over på ting som det faktisk er lettere for de ansvarlige å tilbakevise. Journalistisk slurv og lettvinthet blir dermed til gunst for makthaverne, da omtalen og debatten ikke ledes inn på de faktiske prioriteringene og ansvaret til de ansvarlige, men heller blir lettvinte påstander som faller til jorden som tilbakeviste og kanskje strengt tatt faktisk feil slik de er fremstilt.

Selv om man ikke setter de to faktum i direkte årsakssammenheng med hverandre så burde media ha stoff til å skrive om prioriteringer:

  • En narkosiktet mann med utvisningsvedtak, som har holdt seg skjult, ble pågrepet av politiet og sluppet fri fordi det angivelig ikke var plass til ham.
  • Den godt integrerte, norsktalende og utdannede Maria Amelie, (med fersk arbeidskontrakt som journalist i Teknisk Ukeblad) som har stått åpent frem og hadde kjent tilholdssted ble pågrepet og satt i arrest samme sted, mens hun venter i uvisshet på når utsendelse skal skje.

Disse sakene er resultater av politiske prioriteringer og valg. Man kan forsøke å kamuflere det bak så mangt: Skille mellom politikk og forvaltning, delegering, forvaltningspraksis etc, men til sist er handlingene uansett resultater av en villet politikk. Forvaltningen kan jo ikke bare gjøre som de vil, stikk i strid med politiske vedtak!

Politisk feighet

Jovisst kan det være ubehagelig å være yrkespolitiker når man må fronte det man frykter kan oppfattes som negative konsekvenser av den politikk man har ansvaret for, men det hører med til voksenlivet å ta ansvar for sine handlinger, også konsekvenser man ikke liker. (VL: Biskop: Politikerne toer sine hender.

KrF-leder på oppsigelse, Dagfinn Høybråten, har et poeng når han omtaler regjeringen som en tafatt tilskuer til konsekvensene av egen politikk. De tier, mens byråkratene på mange områder driver frem en politikk enkelte politikere helst ikke snakker om, men lar skje. Han kaller det å drive politikk etter «Doris Day-metoden»:  (Que sera – sera: Det som skjer – det skjer.)

Jeg kaller det politiske feighet. Det dreier seg ikke om å være enig eller uenig i politiske standpunkt. Det dreier seg om hvorvidt politikerne våger å stå for sine egne meninger når det blåser, ikke bare på godværsdager. (Tidligere justisminister Anne Holt slakter eget parti: AP får ikke min stemme. VG.)

Og bare for å klarlegge det: Min forakt for slik feighet gjelder politikere av alle slags partitilhørigheter. Når FrPs Per Willy Amundsen sier at mullah Krekar burde vært sendt ut først, men at også Maria Amelie burde vært utsendt, kan man være enig eller uenig i budskapet, men han fortjener i alle fall respekt for å våge å si slikt akkurat nå, og ikke snu kappa etter den sterke sympativinden som blåser. Hadde han sagt at Krekar skal ut og Maria Amelie skal få bli, hadde dette vært uærlig og feigt i forhold til at hans parti faktisk vil ha en strengere praksis.

En helt annen side av saken er at man ( i alle fall jeg) kan ha respekt for folk man er uenige med, så lenge de oppfører seg redelig.

På samme måte kan de som også i andre saker ønsker en helt annen innvandringspolitikk, og står for det samme også i denne saken, som KrFs Høybråten som vil gi henne opphold, få samme respekt.

Innvandringsdebatter har lett for å havne i grøftene, eller skyttergraver, der man beskyldes for å enten ønske seg åpne grenser og fri flyt eller lukkede grenser og inhumanitet. Det går an å debattere forvaltningspraksis og prioritering av utsendelser uten å ta hele innvandringsdebatten om og om igjen.

Hvis media vil, og hvis politikerne vil, kan man gjerne debattere prioriteringer: Hvem skal ut først. Hvor skal ressursene settes inn. Hvem er farligst for landet og hvem kan stå lenger bak i køen og vente til verstingene er ekspedert.

Maria Amelie skriver selv på sin blogg i åpent brev til statsminister Jens Stoltenberg:

«Jeg føler meg forskjellsbehandlet. Det er mange andre her som har ventet både to, tre, ti og 16 uker før de blir sendt ut. Mens jeg plutselig havner først i køen. Kun to dager etter at jeg ankom her fikk jeg vite at jeg blir sendt ut om noen dager. Hvor er likheten for loven med dette?»

Slikt burde de ansvarlige fått besvare og klarlegge. Dersom dette er en forvaltningspraksis som strider mot hva et politisk flertall ønsker, er det politikerne som har makt til å endre på det.

Du må gjerne mene, at narkosmuglere og andre grove kriminelle fortjener opphold mer enn Maria Amelie, Jens Stoltenberg. Eller du må gjerne mene det motsatte. … men å flykte unna debatten uten å klarlegge ditt syn på prioriteringene som utføres av en forvaltning som styrer etter din regjerings (og eventuelt ulike stortingsflertalls) politiske styringssignaler er bare feigt.

Jeg tar heller i mot 1000 nye «Marie Amelier» enn å måtte fø på en ryggradløs yrkespolitiker som ikke våger stå opp når det blåser.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

VL: Retten: Maria Amelie kan løslates.

VG: Borgarting lagmannsrett om pågripelsen: – Uten fingerspitzgefühl eller musikalitet. Løslates mot meldeplikt og betingelse av å fortsatt oppholde seg på kjent sted. VG: Vil ikke gifte seg bare for å få oppholdstillatelse. VG: Justisminister Knut Storberget sendte Marie Amelie julekort, angivelig uten å vite om utvisning.