Når livet blir en realityserie

Opplaget til tabloidavisene VG og Dagbladet stuper. Folk vil ikke ha det avisene serverer.

Noen prøver å kompensere for dette ved å satse mer på det som for noen år siden så foraktelig ble kalt søppel-TV, eller reality-serier. «Realityen» er da en virkelighet som egentlig er mye iscenesatt og regissert, og spinner i vei karrierer som kjendiser for de som viser trynet på skjermen. Kjent for hva? Kjent for å … ha vært på TV for å bli kjent?

Faksimile VG.

Wenche Foss, tilhører den siste generasjonen kjendiser som ble kjent FØR fjernsynet kom. Kanskje riktigere å kalle slike som henne en kjent person, for å ikke forveksle dem med senere tids «kjendiser». Hele Norge kjenner henne som Wenche Foss, selv om hennes fulle navn er Eva Wenche Steenfeldt-Foss Stang.

Hun levde i medias søkelys under og  etter en lang karriere på scenen og som en av Norges mest dekorerte kunstnere. Wenche Foss ble «aldri stemt ut». Hun likte å vise seg frem og bli sett, men alltid på en fin og dannet måte. Hun ville tiltales på ordentlig vis av fremmede, enten med Wenche Foss, eller fru Stang, men ikke Wenche. Privat er privat og offentlig er offentlig. Dannelse er gått av moten for mange. Kanskje særlig journalister?

Hun ble 93 år  gammel. Imidlertid var hun klar til det siste. Det finnes visst en del yngre folk som slett ikke er like klare. Da tenker jeg på dømmekraft. Skal begravelsen på statens bekostning bli et mediesirkus for oppslagskåte underholdningsjournalister?

Nå er det blitt slik at media behandler det du gjør på Facebook som om det er gjort i det offentlige rom. Om du nå, like etter hennes dødsfall, skriver om Wenche Foss’ hemmelige kjæresteforhold med Erling Albert Mylius for 70 år siden, så ser enkelte i media en unnskyldning til å snappe opp den kanskje godt mente private meldingen, for å vegetere på kjendisens navn. Hva er man bevisst på og hva skylder man på et øyeblikks ubetenksomhet for?

Hjernen blir påvirket av det man forer den med. Søppel inn gir søppel ut. Journalister som ser for mye realityserier, og ikke evner å sette underholdningen i perspektiv, blir nok også veldig påvirket. Kanskje man burde stemme ut noen av dem også?

Eller graver de videre i underholdningsmaterien for å prøve å finne the Missing Links mellom Wenche Foss og «The Julekalender»-Benny, Erling Mylius?

Interessant, lærerikt, utviklende for hjernen … neppe . Journalistikk …underholdende? Tja. Selger det aviser (eller genererer klikk)? Kanskje det på sikt ikke selger aviser også?

Bloggurat

Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer:

VL: Lise Fjeldstad: – Håper Wenche synes det var all right. VL: Rørt Fabian Stang: -Takker for varmen vi har følt fra hele Norge.

VG: Vennene: -Bisettelsen var i Wenche Foss’ ånd.  VG: Et siste farvel med Wenche Foss: Barnebarnet: -Først farmor så diva.              VL: Stålsett: -Hun kastet lys over mange som ikke sees. Lys helt inn i dødsskyggenes dal. VG: Fabian Stang holdt tale i bisettelsen: -Hun sovnet inn med frisk leppestift på leppene.  VG: Kirken: Færre ledige plasser i Wenches bisettelse. VG: Domkirken frykter mange skuffede Wenche-gjester. VG: Wenche Foss’ bisettelse åpen for alle. VL: Wenche Foss i Min tro: Jeg kunne ikke sovne uten aftenbønnen.

Underholdning eller demokratiets vokter?

Oppdatert: Feil fra skatteetaten rammet blant annet Dagfinn Berg:

– Dette er et skrekkeksempel på hva som kan skje når skattelistene publiseres offentlig. En ting er at skurker lurer en, men når staten sprer falsk informasjon om meg, uten at jeg har anledning til å rette opp i det på forhånd, kan jeg ikke finne meg i det, sier Dagfinn Berg.

(Mer: TV 2.)

– – – – –

Hvert år på denne tiden dukker den samme debatten opp. Både tilhengere og motstandere av skattelister på nett kan presentere svulstige argumenter/påstander som underbygger eget syn. Ofte overdriver de vektleggingen av egne argumenter, men noen sitter til sist igjen med et argument som etter mitt syn veier tyngre enn motpartens.

Her ser jeg litt nærmere på noen av hovedargumentene for og mot å legge skattelister søkbare på internett, men først: Hva mener du?

[polldaddy poll=3954462]

For:

Redaktørenes hovedargument er gjerne hvor viktig det er for pressen å ha tilgang til skatteopplysninger for å avdekke skjevheter i skattesystemet og utøve samfunnsmessig kontroll med skattemyndighetene.

-Det er egentlig ikke et argument for allment tilgjengelige skattelister på nett. Før listene ble lagt ut på nett hadde pressen og alle andre tilgang til skattelistene ved å fysisk møte opp på ligningskontor/bibliotek/rådhus og se i papirutgaven. Selv om listene fjernes fra nett, men tilbys på «gammelmåten» vil redaktørene kunne føre sin brave kamp mot urettferdighet, snusk og skjevheter. Forskjellen er at ikke alle og enhver kan sitte ved en PC hvor som helst i verden og søke på privatpersoners skattedata.

Media må jo få grave frem de viktige tingene. Faksimile TV2.

-Vi har alltid hatt åpenhet om dette i Norge, det er en lang og god tradisjon sier redaktørene/ Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund. (Av og til brukes argumentet med en sarkastisk snert om at motstanderne ikke vet det en gang.)

-Du får et poeng for oppmøtet og fordi jeg har litt sans for slik gjennomført småsarkasme når den ikke er ondsinnet, Kokkvold, men allikevel klar stryk fordi du bommer på oppgaven. Dette er fremdeles ikke et argument for å legge listen ut på internett for alle og enhver. Den «lange og gode tradisjonen» du snakker om gjelder den tross alt mer begrensede tilgangen til en papirkopi ved fysisk tilstedeværelse.

At det ikke ligger søkbart for alle og enhver på internett betyr jo slett ikke at det ikke er åpenhet, men det vet jo pressefolk så det er det vel unødvendig å nevne? I motsatt fall må vel pressen gi avkall på alle presseinnloggingstjenester på offentlige nettsider og erklære: «Hvis ikke alle og enhver i hele verden har fri tilgang til dette via en PC, uten innlogging, så protesterer vi. Fjern alle innloggingstjenester for pressefolk på offentlige nettsider, i åpenhetens navn.»

Ytringsfrihet, pressefrihet, fri kildetilgang … (og frihet til å velge publiseringsform)

De første er gode argumenter for åpenhet, men fortsatt ikke argumenter for å legge listene på internett for alle og enhver. Det som blir hektet på til slutt i denne regla er det som blir igjen av argument: Mediebedriften må selvfølgelig ha frihet til å selv velge om de vil publisere på papir, nett eller eter. Den siste rest av argumentet faller imidlertid fra hverandre når temaet faktisk bare er «å gjøre listene søkbare på nett». Det har selvfølgelig ingen ting å gjøre med at noen vil legge seg bort i publiseringsform, som noen med sarkastisk snert prøver å tillegge sine meningsmotstandere fordi det passer til argumentet de tilfeldigvis sitter med.

Folk vil gjerne snokelitt om kjendiser, naboen, familie, venner og sjefen. Dette genererer mange besøk og klikk, som igjen gir annonsekroner. Derfor vil vi ha skattesøk på mediebedriftens nettsider.

«Ja, vi er kikkere og klikkhorer«-argumentet gjenstår som det sterkeste kortet for pressen. Hvorfor bruker de ikke sitt egentlig sterkeste argument mer? Vil de ikke vedkjenne seg at dette egentlig er essensen i deres kamp for at lister må være søkbare på nett på deres egne sider?

Faksimile Nettavisen

Mot:

Mobbing. Barn kan bli mobbet når andre barn enkelt kan finne ut hvor mye/lite deres mor/far tjener.

(Mer: Dine Penger: Dette tjener vi egentlig. Regn ut virkelig lønn ut fra skattetallene. TV 2: Derfor får de null i inntekt.)

Dette argumentet brukes både som frykt for mobbing av de som tjener mye (for eksempel av fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen) og flere her ikke navngitte som har nevnt eksempler på mobbing for lave tall. Hvis man helst tror på statistikk og forskningsresultater, så er dette ikke noe sterkt argument. Mobbingen er ikke særlig dokumentert og kan se ut til å dreie seg om noens  innbilte frykt. Allikevel er en eventuell slik frykt en konsekvens av at listene legges ut. Det virker bare som et sterkere argument å bruke barna heller enn sin egen frykt.

Her ser man kanskje bort fra at enkelte ville ha mobbet og enkelte ville ha blitt mobbet for noe uansett. Stikker du deg frem er det alltids noen som vil forsøke å ramme deg for et eller annet, om skattelistene ligger på nett eller ei.

Kriminalitet som: Pengeutpressing, innbrudd, kan kombineres med andre datakilder til id-tyveri.

Politiet har bekreftet at slikt skjer med utgangspunkt i skattelister på nett. Omfanget er kanskje ikke så stort som bruken av argumentet skulle tilsi, men argumentet står seg. Allikevel: Selv om skattelistene ikke ligger på nett, men er tilgjengelig i papirform og via kredittopplysningsbyråer kan samme type misbruk tenkes å forekomme. Forskjellen kan tenkes å være hvor enkelt det er.

Personvern. Dette er mine private opplysninger og det har ingen andre noe med.

Både riktig og galt. Rent teknisk er det ikke skatteyterens private opplysninger, men opplysninger om skatteyteren. Enkelte bruker personvernargumentet feil. Opplysninger som kan knyttes til en person er etter personopplysningslovens definisjon personopplysninger, men alle kan på lovens vilkår få tillatelse til å behandle personopplysninger. For eksempel er personvernloven ikke til hinder for at aktører som innretter seg etter loven får tilgang til søkbare skattelister. Eksempler: Bank, forsikring, telefonselskaper, kredittinformasjonsbyråer.

For journalistisk og kunstnerisk virksomhet gjelder kun deler av loven.

Loven skiller mellom elektronisk behandling og manuell behandling. Det er strengere krav til å behandle personopplysninger elektronisk enn i papirform.

Personvernargumentet har kanskje ikke vært like mye brukt før skattesøk ble big business for mange nettaktører, men det kan jo henge sammen med at når færre har tilgang til opplysningene vil krenkingen av privatsfæren oppleves mindre.

Oppsummering og avsluttende drøfting:

Egentlig står vi igjen med ett argument på hver side. Redaktørene med sin prinsipielle kamp for fri snoking, forutsatt at det skjer på akkurat deres nettside. Fri snoking på kun skatteetatens side er derimot ikke bra nok.

Argumentet om at klikkhorene i redaktørstolene opphøyer den annonsekroneskapende kikkermentaliteten til et spørsmål om demokratiets være eller ikke være står støtt på egne ben.

Motstanderne av skattesøk på nett står reellt sett igjen med at de ikke liker dette. Det er et legitimt argument og kan inkludere både en subjektiv opplevelse av krenket personvern og frykt for mobbing, kriminalitet og ubehag. Man trenger faktisk ikke noe annet argument enn «vil ikke» for å nekte å gi  personopplysninger til noen som er avhengig av din aksept for å få lov til å behandle dem.

Har skattesøk på nett noe med demokrati å gjøre? La oss se på et eksempel: Om en million sladderkjerringer og nysgjerrig-Per-er i alle bygder og byer gikk sammen om å kreve å få se lønnsslippene og bankkontoene til alle de var nysgjerrige på, burde arbeidsgivere og banker føle seg forpliktet til å gi dem det? Burde de be om aksept fra hver enkelt som opplysningene gjelder før de gir dem ut til uvedkommende? Hva om det var bare en person som nektet å gi uvedkommende innsyn? Betyr demokrati at en million nysgjerrige mennesker har en selvfølgelig demokratisk rett til å kreve at en person oppgir sine personvernrettigheter, som er en menneskerettighet? (Hmm. Nysgjerrighet veid opp mot menneskerettighet, nei, denne var vanskelig. Jeg hopper over den.)

En avveining av behovet for annonsekroner for mediebedrifter mot privatpersoners personvern er også meget vanskelig. Det verste er ubehaget med å innrømme at det faktisk er et spørsmål om profitt og ikke pompøst påtatte edle prinsipper. (Jeg sniker meg unna denne.)

Konklusjon:

Nei, jeg tør ikke konkludere her 🙂 Frykter å få skylda for rasering av demokratiet.

PS: Jeg har forlengst skrevet under på Skattebetalerforeningens opprop som ble overlevert daværende finansminister Kristin Halvorsen.
Oppdatert: Nye toner fra AP. Vil ha innstramminger i skattesøk.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

 

Mer:

VG: Skattelistesøk koster millioner i tapt arbeidstid. Dine Penger svarte leserne om skattelister. Dine Penger: Slik klager du på skatteoppgjøret. Dine Penger: Slik blokkerer du Facebook-skattesøk. Norsk redaktørforening: Advokat Kyrre Eggen. Rettslige argumenter for offentlige skattelister. Norsk Presseforbund: (Notat til stortingets finanskomite hvor tre utvalgte argumenter mot skattelister blir motsagt.) Nei til skattelister: Argumentene. TV 2: Advokatforeningen: Skattelister kan være lovbrudd.

Noe av medias bidrag til å utøve samfunnsmessig kontroll:

VG: Så mye tjente Norges mest brukte fastleger.

VG: Märthas formue sporløst borte. Kristin Halvorsen (SV): Barnehagemilliardene skal gå til barna. (Hun snur altså igjen om utbytte. Hvorfor hele tiden skifte mening etter som avissidene har ulikt budskap?)

TV 2: Eyvind Hellstrøm tjener fett. Sigurd Rushfeldt, Vidar Riseth og Eirik Bakke har Tippeligaens høyeste formuer. Laksetoppene håver inn. Fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen blant dem. Steffen Iversen er Tippeligaens lønnskonge.  Dette tjente partilederne. Her er Norges rikeste under 25 år. Lund Svindal økte formuen med ti millioner- hadde inntekt på 3000. Store pupper er dårlig butikk. Dette tjener landets største kjendispar: Tone Damli Aaberge og Aksel Hennie. Dette tjente Tippeligadommerne. Celina Midelfart ikke lenger på listen over Norges rikeste. Martin Andresen tjener fortsatt mest av Tippeliga-trenerne. Krekar fortsatt i null.  Gullinntekter for programlederne i NRKs «gullrekka».

TV-sex, fyll og medias eiendom

For enkelte er drømmen å være i rampelyset. Alle eventuelle negative effekter de måtte kjenne til av å leve i rampelyset, drukner i den overveldende lykken over å bli sett.

Foto: TV 3

Dette er slett ikke noe nytt. Tidligere tider har også hatt sine utgaver. Hoffnarrer, sirkusartister, pin-up-modeller, misser og nyere tids realitykjendiser er på en måte ulike utslag av sin tids «underholdningsarenaer». Vi kan også inkludere enkelte gladiatorer og haremskvinner i den forstand at de trivdes i sine roller som underholdning for andre.

For noen er dette toppen av lykke. Akkurat nå. Hva de samme sier om ti år, når de normalt har modnet mer i hjernen, vil tiden vise. Uansett er det for sent å angre. Media har regien på bilder, uttalelser, tolkninger, eventuelle ufordelaktige utvalg og den personprofil de har skapt.

Noen lever godt av at stadig nye kull med varierende grad av reflekterte, modne og naive ungdommer kommer til.

Man trenger ikke være rakettforsker for å skjønne at et utvalg av mer overfladiske enn dypt reflekterte ungdommer, samlet i virkelighetsfjerne omgivelser, med høy partyfaktor og omgitt av TV-kameraer stadig resulterer i det som produsentene vil ha: Noen som glemmer kameraene og tråkker over grenser mellom privatliv og offentlighet.

Ting som mamma og pappa ikke ville like, er blitt bestemt å være god TV-underholdning. Og ikke minst kilde for en rekke skandaleoppslag i kjendisslarvpressen på papir og nett.

Realitykjendiser er ikke et produkt av media. De er en innsatsfaktor for bunnlinjen. Uten å stadig ødelegge noen ungdommers fremtid, så får heller ikke TV-produsenten eller journalisten den fete lønna, og må kanskje ta seg en ærlig jobb i et lite spennende, men seriøst magasin. Nesten uten lesere og annonseinntekter.

Og slik vil det være så lenge venner, mamma og pappa, tante Thea og onkel Rolf, og mange andre svarer at de ser på slike programmer, kjøper blader og aviser med slike oppslag og velger å plassere reklamekronene sine i tilknytning til slik underholdning.

Det er seertall og annonsekroner som avgjør hvor mye «reality» som produseres og spres. For noen år siden var det spede forsøk på å kalle det søppel-TV. Nå er det kanskje like før kronprins Haakon hiver seg med i enda et fortvilt forsøk på å være folkelig og «som alle andre».

«Stupid is as stupid does», sa den enfoldige karakteren Forrest Gump i filmen med samme navn. Stadig lærer noen av den enfoldiges visdom.

Faksimile fra Vårt Land.

Selv en ung topp-politiker har gått glipp av mediehusenes enerett på offentlig tolkning og forvaltning av sannheten om hvordan du er som person.

– VG har tatt ting ut av sammenheng og laget sin egen øvelse. Jeg har gitt noen kommentarer om saken i Det Nye til avisen, men i lørdagens oppslag er mange sitater utelatt, kanskje for at de skulle få en mer spenstig sak. Det er uredelig, men jeg er ikke overrasket. Jeg føler meg dårlig behandlet, sier hun til NTB (Dagbladet).

Hun er hverken den første eller den siste som erfarer det. Danser man etter medias pipe, har man gitt bort så mye av sin verdighet, selvrespekt og eiendomsrett til sitt privatliv som media synes de vil overta.

– – –

Media skaper ikke bare såkalte kjendisers liv. De lever også av å infiltrere private forhold, sladre, utnytte tillit og stadig bryte og utfordre grenser for respekt for privatliv.

Mye av mediaomtalen av kjendiser er for å tilfredsstille en utbredt pervers lyst til å vite intime og personlige ting om andre. For vanlige personer er både kikking, krenkelse av privatlivets fred og blotting straffbart. De som velger å bli kjendiser («offentlige personer») opplever en annen realitet.

Enkelte journalister er blitt offentlig autoriserte kikkere og blottedistributører som (tolket som) lovlig sprer resultatene av sine ellers perverse ulovlige lyster til mange andre.

Stadig skyves grensene for hva som er akseptabelt overfor «offentlige personer». Og stadig utvides begrepet offentlige personer. Snart er det nok å ha vært med i et underholdningsprogram på TV mens man var ung og dum, så kan media (=offentligheten =alle) grafse i livets opp- og nedturer, og både ting man vil dele og ikke vil dele med ukjente.

Det er en del av prisen for å velge å bli medias hoffnarrer og harem i 2010.

På den annen side snur pendelen alltid en eller annen gang. Da kan media oppleve innskrenket presse- og ytringsfrihet fordi de ikke klarte å skille mellom pressefrihet og perversitet.

[polldaddy poll=2935900]

 

Mest lest på Norske forhold sist uke, pr 20. mars.

  1. Hvem er der når det er alvor?
  2. Hvem skal bestemme skoleklær?
  3. Erfaren sjåfør, ny trygg bil og sikker vei reddet liv.
  4. En utrolig fotballhistorie.
  5. Demonstrerer at de ikke fortjener førerkort.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Knakk sammen etter sex i søppel-TV-serien «Paradise Hotel» (TV 2).

TV 2: Farmen-Silje: Måtte kjempe for kjærligheten etter innspillingen.

TV 2: Her har de sex på «Paradise Hotel».

VG: «Paradise»-deltaker Tine Helene Valle reagerer på at leger nekter henne større silikonpupper.

TV 2: Petter Hombakken sier konkurrent ligner på en blanding av gullfisk og Michael Jackson.

TV 2: «Paradise Hotel» er gratis porno hver kveld. Deltakerne er dumme i hodet, sier komiker.

TV 2: Derfor sviktet Simon Farmen-kjæresten.

TV 2: To av Farmen-guttene sier Silje Trosten Johnsen er en slange i Paradis.

VG: Kysset i skjul på «Paradise».

TV 2: «»Paradise»-Stian tatt på fersken mens han onanerte. Se video!» (Er dette virkelig både nyheter og TV-underholdning?)

VG: Petter Pilgaard: -Jeg fortjener ikke kjendisstatusen.

VG: Torbjørn ut av Paradise Hotel.

VG: Minken Tveitan ute av 71 grader nord.

TV 2: Vil han ta hevn for Karin? Møt «Farmen»-Simon på nettreff. Deltaker ble syk. Ukesoppdraget: Vil de se lyset?

TV 2: Farmen-Karin: -Jeg klarte ikke gi Silje en klem.

VG: Unge stortingskvinner tause om Hansen-bilder.

 

-Du får deg noen smeller, sier Yvonne, som plages av blant annet slibrige SMS-er.

Dyrebar

Er det galt å ha dyr utstilling? Ulven som rømte fra Vassfaret dyrepark i Flå syntes kanskje det.

Noen mennesker lever også på mange måter på utstilling. De lever av at andre på ulikt vis vil betale for å ha dem der, enten det gjelder modeller (på catwalken) eller kongelige med dyre bryllupsplaner.

Noen menneskers liv (underliv) på utstilling er selvvalgt. Andre er født eller plassert inn i utstillingsrollen, ikke ulikt mange utstillingsdyr.

Vi kan utvide denne allegorien ved å trekke inn også kjæledyr. De er avhengige av de som holder dem for å overleve. Enten det gjelder mennesker som har hund, akvariefisk  eller andre kjæledyr, eller om det gjelder TV, aviser, magasiner og nettmedier som har realitykjendiser, Jan Thomaser, folk som er kjent for å være kjent i media etc.

Den største forskjellen på utstillingsdyr og utstillingsmennesker er vel at dyrene ikke blir spurt om de ønsker et slikt liv. På den annen side er det ikke sikkert at de i samme grad bryr seg heller?

Utstillingsdyrenes stengsler er fysiske og lette å oppfatte. Gjerdene definerer deres bevegelsesområde.

Utstillingsmenneskenes stengsler kan være abstrakte. Grensene voktes av media og andre nysgjerrige som ikke viker av veien for å ta et bilde av et utstillingsmenneske eller fortelle sladder, rykter, oppfatninger, påstander etc straks sjansen byr seg.

Hvorfor?  Underholdning er svaret. «Underhold meg til jeg dør.» Alternativet er at utstillingsmenneskene og media må finne seg noe annet å leve av. Et ærlig arbeid. Eller …?

Ulven ville kanskje ikke være underholdning. Hun ble skutt.

[polldaddy poll=2703227]

Flere innlegg om dyr:

Strip-tease?

For mange jegere.

Kamp mot naturen.

– – –

Mest lest på Norske forhold sist uke, pr 15. februar.

1. Skritt for skritt.

2. Avslørt.

3. Strengere straffer.

4. Hysj, vi kan ikke snakke høyt om det.

5. Støtter norske muslimer denne mannen?


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

VG: Pamela fornekter seg ikke.

TV 2: Katie Price vil at datteren skal bli nakenmodell.

VG: palin-familien raser etter Downs-spøk

Allerede nevnt: Jan Thomaser.

(Kjendis og ordet naken kombineres i VG.)

VG: Mediesky MGP-Didrik åpnet moteshow.

Mer om dyr:

TV 2: Bestemor slo og sparket hai som angrep.

 

De er sa glad i rompa mi …

Oppdatert: Mer bak i VG-nyhetene.

Klesgigant utnytter medias fiksering på bakenden til å skaffe seg gratis massiv omtale i form av artikler som journalister ellers kanskje ville ha anklaget for å tendere mot tekstreklame dersom en «useriøs journalist» hadde skrevet akkurat det samme?

Og premien til den som kåres til å ha verdens fineste rumpe? Stusselige 300 dollar i klær. Men gratis medieomtale får de…

– – –

VG er ikke særlig gode til å formidle forskning. Til gjengjeld er VG skikkelig gode på unyttig kjendispjatt. (VG: Struttet mest på Golden Globe.) Og sporten rompetennis?

Faksimile fra VG (sport).

Kanskje ikke så rart da at de benyttet muligheten til å lage et oppslag dominert av et bilde av rumpa til Jennifer Lopez …

Faksimile fra VG 14. januar.

Faksimile fra VG 14. januar.

Etter å ha blitt inspirert av BBC som hadde et annet bilde av samme Jennifer Lopez til samme helseartikkel to dager tidligere.

Faksimile fra BBC 12. januar.

Faksimile fra BBC 12. januar.

Og om det ikke var nok, så har BBC en lenke til en fire måneder gammel artikkel med noen av de samme ingrediensene: Forskningsstoff om mulige helsefordeler ved tykke hofter, overdøvet av et bilde som trekker fokus mot noe helt annet enn teksten.

Faksimile fra BBC 4. september.

Faksimile fra BBC 4. september.

Hva er det journalistene egentlig prøver å fortelle? At de har så mange slike bilder i samlingene sine at de kan spore av alle tilløp til informative artikler med noe helt annet?

Forresten interesserer det meg langt nedi … stortåa 🙂

Hva husker du forresten fra artiklene du leste?

Oppdatert 1: Rett etter at jeg publiserte innlegget dukket denne saken opp på VG. Kall det hva dere vil, men ikke kall det nyheter VG.

Oppdatert 2: Jeg skulle egentlig skrive om noe annet, men TV 2 er så interessert i kommunal skjenkepolitikk at jeg måtte legge ut også deres sak.

TV 2 dekker for en gangs skyld et formannskapsmøte. Det handlet om øl og pupper.

TV 2 dekker for en gangs skyld et formannskapsmøte. Det handlet om øl og pupper.

 

[polldaddy poll=2524211]

Mest lest på Norske forhold siste to dager, pr 24. januar.

(Etter dette.)

1. Systemet oppmuntrer til juks.

2. Flaks.

3. Norge mot vaksinestrømmen.

4. Fortjener de førerkort?

5. Bedre enn folk flest.

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Klikk.no: Smilet eller rumpa som trekker?

VG: Curlingdamer kaster klærne.

TV 2: Hva? Spiller hun tennis uten truse?

TV 2: Heidi vil ha større pupper.

Bedre værmelding på TV 2?

TV 2: Mariah Carey fikk refs for utringing . . . og oppmerksomhet.

 

Viktige offentlige interesser?

Oppdatert 5. november: TV 2: Foreslår å forby offentlige skattelister.

Hjelp! Nå gjelder det å holde øynene unna avisstativet når man skal handle de neste ukene. Verre blir det å unngå å få slengt overskriftene i ansiktet når man klikker seg inn på aviser og nettmedier som ser det som sin viktigste samfunnsoppgave akkurat i disse tider å fortelle oss alle hvor mye de mest klikkbare kjendisnavnene tjente i fjor.

Faksimile fra TV 2.

Faksimile fra TV 2.

Jeg vil ikke vite hvor mye «Jan Thomas» tjente. (Problemet er at når jeg ser et tall og et ansikt på avisforsiden i butikken, så husker jeg det, og glemmer at jeg gikk inn for å kjøpe hvitost og havregryn.) Jeg vil ikke vite hva Jan Thomas gjør til daglig heller. Jeg er faktisk heller ikke interessert i å vite hva Jan Thomas spiser til middag og hvordan han lager maten. Jan Thomas er totalt uinteressant for meg. Kall meg gjerne avviker.

Jeg forstår at det enten er meg eller mange av landets journalister som må være helt på villspor når det gjelder bruken av skattelistene og journalistens makt til å sette saker på dagsorden. Jeg synes faktisk ikke det er en viktig offentlig interesse å bruke spalteplass og sendetid på hva hundrevis av Jan Thomas-er måtte finne på å gjøre, tjene, spise, spare og innrette sine privatliv.

Fra Dagbladet: Hvorfor det er viktig

Fra Dagbladet: Hvorfor det er viktig

Det har etter mine begreper ingenting, null, nix, nada, å gjøre med «demokratisk kontroll» å legge skattelistene ut på internett. Førsteamanuensiser og redaktører som bruker «åpenhet rundt offentlig sektor» og «relevant og viktig journalistikk» som argument for at de skal kunne skrive og lese om sine «Jan Thomasers» ligning, er for feige til å innrømme at de har «Se&Hør-journalistikk» som målestokk og rettesnor for hva som er kremen av kritisk journalistikk om viktige offentlige interesser. Intellektuelt lavmål av førsteamanuensisen og redaktøren blir ikke høyere av at mange som lever av klikk og annonser sier det samme.

– Jeg er nesten sikker på at de som står bak bankkortsvindelen i Spania vil benytte seg av skattelistene i Norge, sier ekspert på ID-tyveri til skattebetaleren.no.

Bortsett fra å tilfredsstille enkeltes kikkermentalitet om 99 % av vanlige norske skattebetaleres private forhold, som ikke har gjort annet galt enn å betale skatten sin, så er det kun skurker som har noe å tjene på at skattelistene for personer uten offentlige verv, makt og interesser legges ut på internett. (Elden: Skattelistene en gave til kjeltringer. TV 2: Pengeutpressere går trolig etter skattelister.)

TV2s journalister er blant dem har problemer med å skille mellom kikking, slarv og journalistikk.

TV2s journalister er blant dem har problemer med å skille mellom kikking, slarv og journalistikk.

Kravet om såkalt demokratisk innsyn kan utmerket ivaretas ved at de som søker offentlige verv og makt, og dermed selv søker offentlighet, får sine opplysninger tilgjengeliggjort. Og hvorfor stanse ved ligningstallene, dersom dette er, som enkelte mediefolk og politikere hevder, prinsipielt viktig for å utøve demokratisk kontroll? Er det ikke minst like mye av offentlighetens interesse å få vite hvem Jens Stoltenberg snakker i telefon med hver av årets 365 dager, og ikke bare hva han krysset av på selvangivelsen? Eller hvem han spiser middag med? Eller hvor og når han bruker kredittkortene sine? Eller er Jan Thomas’ sysler viktigere for å gi en illusjon om en såkalt kritisk presse som vet å fokusere på viktige offentlige interesser?

Hvis innsyn og omtale av offentlige personers roller er så viktig, hvorfor spanderer ikke media da mer arbeidstid på offentlige maktpersoners mulige dobbeltroller? Eller mulig korrupsjon med offentlige midler? Mye av informasjonen er offentlig tilgjengelig, men journalistikk gir kanskje ikke like mange klikk på artikkelen som tanketomt kjendisslarv?

[polldaddy poll=2146812]

Nettavisen synes dette er viktig journalistikk: «Det vil si at du kan søke på samboeren, naboen, sjefen og alle kjendisene du kan komme på.»

 

Nettavisen kaller det kontroll av maktpersonene i samfunnet.

Nettavisen kaller det kontroll av maktpersonene i samfunnet.

Flere som har skrevet om temaet:

Iskwew: Klikkhorer gir kikkere nye muligheter.

Vox Populi: Grafsing vs samfunnsnytte.

 

 

 

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Dine Penger: Har ingen oversikt om innsyn gir tips om skattesnyteri, som delvis skal begrunne ordningen.

Dine Penger: Stadig færre betaler formueskatt. TV 2: Journalister i USA sjokkert over norske skattelister.

TV 2: Ordfører: -Stapp skattelistene langt opp i ræva. (Befriende at en ordfører tør snakke rett fra levra. Selv om jeg er enig i premisset; at skattelistene ikke har noe på internett å gjøre, så er jeg ikke enig i ordførerens konklusjon, at det er bedre å stappe dem opp i ræva. Selv en harddisk som tar kun en brøkdel av opplysningene kan forvolde stor skade =0  Før journalistene ble avhengige av internett, den gangen de klarte å bla i papirer og besøke kommunehus/ ligningskontor, ble skattelistene kun lagt ut i papirform til gjennomsyn på stedet. Ingen redaktører mente det var udemokratisk at de ikke fikk hver sin versjon tilkjørt med lastebil i søkbar elektronisk form.)

VG  klarer å koble det klikkskapende ordet «sex» til skattetallene. Imponerende av journalisten å klare å manøvrere alt inn på det sporet. Men hva har dette med demokrati og viktig med åpenhet om skattetall å gjøre? Tullejournalistene fornekter seg ikke.

VGs innsats for det de gjerne vil kalle viktig journalistisk arbeid her, her, her, her, her, her, her, her,

TV 2s latterlige definisjon av viktig journalistisk arbeid ser du her, her, her, her, her, her, her, her, her, her, her, her, her, her, her,

TV 2 oppfordrer til å spionere på dine venner og har ordnet et system for automatisert snoking her. Kall det viktig journalistikk overfor samfunnstopper, det høres bedre ut enn snoking i vanlige folks privatliv. TV 2: Hva synes du om at skattelistene offentliggjøres på internett? TV 2: Advarer mot offentliggjøring av skattelister. VG, TV 2: Regjeringens ligninger. TV 2:  TV 2 sjefen tjente ni ganger mer enn  NRK-sjefen. (Hildrums lønn er ingen nyhet for andre enn TV 2s nyhetsjournalister). TU: Dette tjener byggtoppene. Dette tjener kristenredaktører og biskoper ifølge Vårt Land.