Hvorfor holde tilbake sannheten?

Et apropos til den norske debatten om straff og hvordan rettshåndheverne her til lands behandler ofrenes  familier:

  • Familien til offeret kan bli hørt når mannen som drepte norske Pernille Marie Thronsen (21) i Budapest skal straffes. I Kina. (VG.)

– – – – –

VGs artikkelserie om motivløse drap har avslørt noe som mange nordmenn nok vil finne merkelig.

Mange finner det kanskje helt usmakelig at politiet forteller noe annet enn sannheten, andre kan muligens finne det forståelig.

Faksimile VG

Nå var VG forholdsvis snille med politiet ved å bruke overskriften «Politiet skjulte sannheten.»

Av intervjuet med foreldrene går det frem at politiet ikke bare «skjulte sannheten», men faktisk aktivt presenterte en annen fremstilling av hva som skal ha skjedd. En fremstilling som slett ikke stemmer med den virkeligheten som ble avdekket i etterforskningen, og som først kom frem for sjokkerte og feilinformerte foreldre i media. -Vi opplevde det som et nytt overgrep, uttaler foreldrene.

I saken om drapet på Lars Erik Flem Andersen hadde de etterlatte derimot fått vite alle grufulle detaljer før media, og var forberedte.

Skal det være slik at etterlatte er prisgitt om lokale politifolk eventuelt velger å fortelle sannheten til de etterlatte eller heller lekker den via media?

Antall lystdrap vil øke, hevder professor Jack Levin. Flere etterlatte som søker informasjon kan derfor risikere å møte samme oppførsel fra «kreative eller uprofesjonelle politifolk» dersom det ikke gjennom åpen debatt og påvirkning sendes signaler om at politiet skal (ikke kan) forholde seg til sannheten, og ikke dikte opp alternative forklaringer som de feilinformerer etterlatte med.

Spørsmålet er: Hvorfor lyver (enkelte i) politiet om det faktiske hendelsesforløpet overfor etterlatte som fortvilt ønsker all informasjon?

Å holde tilbake noen detaljer til sjokket har lagt seg kan kanskje forsvares med omtanke og hensynsfullhet. (Derimot knuses det argumentet når det samme politiet lekker til media.)

er det imidlertid ikke akkurat omtanke og hensynsfullhet overfor foreldrene til drapsofferet som preget politiets uttalelser i media i akkurat Oda Moe-saken.

Faksimile TV2

En politibetjent uttalte i media rett etter drapet blant annet at foreldrenes oppførsel, med å møte drapsmannens foreldre til samtale i sorgen, var «merkelig». Hva i all verden har en politimann med å synse i media og uttale seg autoritativt som også kan oppfattes som på et vis nedlatende dømmende om etterlattes følelsesliv i slike situasjoner?

Mer: Ikke tilliten verdig.

Lensmann Arve Nordtvedts forklaringer i VG, blant annet om at de ikke fortalte sannheten fordi de ikke visste at sannheten ville komme frem i rettssaken, er … merkelig.

Når det er nevnt: At førstestatsadvokat Bjørn Kristian Soknes, aktor i rettssaken, har beklaget politiets fremtreden overfor familien, viser at det tross alt bør finnes håp om at politifolk som har en egen virkelighetsforståelse og i beste fall en høyst kreativ omgang med sannheten ikke får holde på uhemmet.

I debatten i et innlegg jeg skrev om drapssaken i Børsa, hevdet en innsender at en politibetjent som uttalte seg i media i saken, og stilte som sitt partis ordførerkandidat ved siste lokalvalg, ville posisjonere seg selv ved å holde seg inne med partifeller som var i slekt med drapsmannen. (Jeg publiserte ikke leserkommentaren da jeg syntes den virket for drøy, men alle innsendte kommentarer er lagret, så jeg sjekket den nå, og den gir absolutt grunnlag for å reise et ubehagelig spørsmål.)

Noen må stille spørsmålet:

Var det noen i politiet som ikke forholdt seg til sannheten overfor offerets familie fordi de hadde tanker om egen (eller en kollegas) politiske  posisjonering?

I så fall var det ikke av hensynsfullhet overfor de etterlatte, men av hensyn til egen vinning/posisjonering at politimannen eventuelt aktivt fortalte noe som var usant.

En sak å granske for rette organ? Eller skal politifolk aktivt få lov til å desinformere etterlatte og offentligheten, fordi de ikke kunne vite at sannheten skulle få komme frem?

Hvem blir neste offer for slikt «politiarbeid»?

[polldaddy poll=3750715]

Mer om drap:

 

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank


Mer:

VG: Amerikansk forsker: – Dataspill og «fantasivold» kan føre til drap.

VG: Skulle møte Oda Moes drapsmann på drapskvelden. -Han var min første kjærlighet. VG: Oda Moes foreldre: -Meningsløst med strafferabatt. VG: Psykolog Stian Tobiassen: -Sorgen trenger ikke være livsvarig. VG: Som en seriemorder. VG: Drapsmannens kjæreste: Han er ikke et ondt menneske. VG: Tenker på Oda som en engel.

Strafferabatt

Oppdatert 13. januar. TV 2: Drapsdømt anker straffeutmålingen.

– – –

Det finnes flere typer strafferabatt i norsk rettsvesen. En av dem får kanskje mer fokus etter rettssaken mot Børsa-drapsmannen.

18-åringen som drepte den 15-årige nabojenta Oda Moe, vil få strafferabatt, har aktor Bjørn Soknes fortalt. Årsaken er at 18-åringen uoppfordret har gitt opplysninger til politiet og innrømmet sin ugjerning. (Oppdatert 11. januar. TV 2, VG: Fikk 16 år i  fengsel.)

Han er tiltalt for overlagt drap under særdeles skjerpende omstendigheter. Strafferammen er inntil 21 år.

I hvilken grad Skaun kommune kan lastes for å ikke ha klart å fange opp og gi hjelp for gjerningsmannens psykiske lidelser, vil kanskje ikke få særlig fokus, men forsvareren vil nok nevne at skole og kommunehelsetjeneste ikke har gjort dette.

Søk i «svartelistene» (ROBEK) med kommuner som ikke har klart å styre sin økonomi innen lovpålagte krav, kan sterkt antyde at Skaun kommune i flere år da gjerningsmannen skulle ha fått oppfølging av nevnte tjenester, hadde stelt seg slik at de ikke var i stand til å bruke like mye på forsvarlige tjenester som kommuner som hadde styrt seg bedre.

Kunne kanskje en bedre ressursbruk mot lovpålagte oppgaver i kommunen ha reddet en uskyldig jentes liv?

Det eneste sikre er at aktor ikke vil legge ned påstand om så mye som 21 år, lovens maksimumsstraff, men hvor langt ned vil aktor gå? (Aktor gir strafferabatt, krever 16 år.) Og i hvilken grad vil retten følge aktors påstand i sin straffeutmåling?

Faksimile fra NRK.no

Faksimile fra NRK.no

Folks rettsfølelse er et begrep som av og til trekkes frem for å underbygge at man har rett i sine egne vurderinger av hvordan straffen bør være. Politikere, media og domstoler bruker begrepet når de har behov. Gjerne uten at man har dokumentasjon, men kun en følelse.

Det abstrakte begrepet folks rettsfølelse er ikke så lett målbart, og i den grad det hadde vært mulig å måle det: Burde «et flertall av ukvalifiserte folk» få lov til å utmåle straffene på et følelsesmessig grunnlag fra sak til sak? Hvem er det som forvalter folks rettsfølelse?

Er folks rettsfølelse et ideal å strebe mot i større grad enn rettsikkerhetshensyn, likebehandling og domstolenes forutsigbarhet?

Jeg tror noen folks rettsfølelse vil reagere mot aktors påstand om rabatt for denne udåden. Jeg tror også at særlig innen politi og domstoler vil forståelsen for å kunne gi slike rabatter ha stor tilslutning.

Argumentet de bruker er gjerne at politiet sparer seg mye etterforskingsarbeid ved å kunne gi strafferabatt til kriminelle som samarbeider.

Så valget står mellom det diffuse «folks rettsfølelse» (som krever streng straff) og politiets ønske om å få ferdig sakene uten at det krever ressurser de kanskje ikke har eller vil bruke?

Mer om saken: Ikke tilliten verdig.

[polldaddy poll=2480558]

 

– – – – – – – – – – –

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 7. januar.

1. Undrende til politireaksjon.

2. Hva når strømmen forsvinner?

3. En håpløs kamp.

4. NSB i hardt vær.

5. Er Norge best?

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

VG: Retten: En ren henrettelse.

TV 2: Oda ble henrettet.

Faksimile fra Dagbladet 7. januar 2010.

Faksimile fra Dagbladet 7. januar 2010.

Dagbladet: (Drapssiktedes mor vitnet.)

TV 2: Erkjente straffskyld for drapet.

TV 2: Ble drept i Skaun: Oda hadde fremtiden klar.

VG: Drapsmann forberedt på lang fengselsstraff. Har lagd gi-bort-liste.

TV 2: Her er siste beskjed.

VG: Drapsmannen: -Visste jeg kunne få med Oda.

VG: Skrev «beklager» på offerets mobil og la den på det avkledde liket.

 

Ikke tilliten verdig

Oppdatert.

TV 2: Hudfletter media for dekning av drapssak. … men hva med de som lekker og bekrefter til media?

– – – – –

Stadig er det politifolk som lekker sensitiv informasjon eller spekulasjoner til media. Noen ganger er det ulovlig, noen ganger er det kanskje bare utslag av dårlig etisk dømmekraft eller PR-kåthet? Til tross for at politiet lekker som en sil, så er det sjelden  noen blir dømt for å ha lekket.

– Ofte ser jeg at opplysninger ikke kan komme fra noe annet sted enn politiet. Det er opplysninger om personer som er mistenkt, saksforhold, spekulasjoner om motiv og årsakssammenheng og prosedyre av egen sak. Dette kan gå på rettsikkerheten løs. Det er helt forkastelig og krenker individet. Det er ekkelt når makta tungekysser, sier han.

– Det er oppsiktsvekkende mye lekkasjer fra politiet. Det er velkjent at etaten lekker som en sil, sier medieforsker Svein Brurås ved Høgskolen i Volda i Politinytt, nr 2, juni 2009.

I Lommemann-saken hevdes media å ha hatt sugerør inn i politiet. Kildene har vært anonyme.

Noen ganger hindrer politiet lovlig offentlighet, men lekker selv anonymt det de finner formålstjenlig. «Politiet bruker en adgang de har til å be retten unnta en kjennelse fra offentlighet. Når de får medhold, driver de til gjengjeld og lekker, sier Staff til NRK.»

Andre ganger står politifolk frem med navn og får ansiktet sitt i VG. Kombinert med en formulering som «VG Nett vet at …» så oppnår lekkasjekilden å lekke fortrolig informasjon som ikke burde vært utlevert på denne måten, samtidig som vedkommende skjuler seg selv bak anonymitet for det man nok vet er uetisk å lekke om. Og som man derfor ikke vil ha navnet sitt forbundet med. Da kan man jo bli straffet for ulovlighetene eller den utviste dårlige dømmekraften.

Den personifiserte kilde for lekkasje av informasjon? (Faksimile VG).

Den personifiserte kilde for lekkasje av informasjon? (Faksimile VG).

Selv om det ikke trenger være direkte ulovlig å drive sosialpornografisk sladder til media fra familier som er i en svært vanskelig situasjon, så er det ikke nødvendigvis aktverdig eller tillitvekkende at politifolk gjør det. Og ubetenksomme uttalelser i media er noe av det som kan svekke tilliten til politiet, mener politimester Kåre Songstad som har vurdert denne risikoen (Norsk Politi, s 14).

Man må også lure på hva motivene er for å lekke. Noen ganger er det for å få penger. Andre tenkelige motiv kan være bytte av vennetjenester eller en slags posisjonering/ PR-kåthet.

Lensmannsbetjent Odd Harald Fossland, som sto frem i VG, har visst mange hatter i lokalmiljøet. Han har vært en lokal bråkmaker som leder i AP-laget hvor han saboterte partiets muligheter til å få ordføreren etter at han selv tapte nominasjonskampen, hevder flere artikler i lokalavisen Trønderbladet. (Skaun AP splittet. Personstrid etter at Fossland ble vraket.)

Han har flere politisk oppnevnte verv i kommunen. Lensmannsbetjenten søkte også på stillingen som rådmann, øverste administrative leder, i samme kommune hvor han tapte ordførerkampen. Han tapte også den kampen. (Og Skaun kommune brøt loven ved å holde tilbake søkerlisten.) Lokalavisen Trønderbladet nevner ham også som søker til stillingen som lensmann i nabokommunen Melhus. En stilling han heller ikke fikk.

Hvem er det lokalavisen Sør-Trøndelag intervjuer og muligens hjelper til å fremstille i et sympatisk lys for sine lesere? Er det den aktive politikeren med ordførerambisjoner, en ivrig søker på lokale lederstillinger eller er det kun den underordnede på lensmannskontoret som har fått tillit til å sitte i kriseteamet?

En tillit vedkommende misbruker ved å umiddelbart gå ut i media og blant annet karakterisere familienes valg som «merkelig» samtidig som mulige identifiserende og belastende opplysninger lekkes.

Oppdatert 1: Media har fått informasjon om hvem gjerningsmannen er. Dagbladet (2. november) bruker her et bilde fra vedkommendes Facebookprofil.

Media har fått vite navnet på gjerningsmannen, (Dagbladet).

Media har fått vite navnet på gjerningsmannen, (Dagbladet).

Oppdatert 2: I papirutgaven 3. november har Dagbladet gjerningsmannens navn og et identifiserende bilde på førstesiden. (VG: Dagbladet kan bli anmeldt for bildebruken.)

Er det PR-kåthet som har gjort politikilden så ubetenksom å ikke bare lekke anonymt, som ellers er mest vanlig?

Hva betyr i tilfelle lokalavisjournalist John Myrhaugs bytteforhold til kilden for muligheten til å eventuelt ha kritiske oppslag om vedkommende i tilfelle nye kamper der hr Fossland har en rolle?

Når noen skylder noen en vennetjeneste, eller har byttet bort sin integritet mot kildetilgang og lekkasjer, så har etikken og journalistikken tapt. Personvern og rettssikkerhet for andre kan også tape i slike bytteforhold.

Og generelt når politifolk sier eller gjør noe de ikke burde ha sagt eller gjort, så taper politiet tillit. Det er prisen. Hvem sitter igjen med gevinsten?

[polldaddy poll=2200638]

Flere innlegg:

Respekten for deg. (Om personvern og respekt.)

Rydd i rollene. (Om politikere og roller.)

Ledelse uten gangsyn. (Kommuneledelsen snek i vaksinekøen og sendte regninga til innbyggerne.)

PS: Virker som om VG beskytter sin kilde, den omstridte lokalpolitikeren/politimannen Odd Harald Fossland, ved å ikke ta inn lenker til dette blogginnlegget. Allikevel viser besøksoversikten at linken er spredd på andre måter.

Jeg har fått inn flere tips og linker til informasjon som jeg ikke legger ut her, men sammenlignet med hva man ser at Odd Harald Fossland selv, presumptivt rettsstridig har karakterisert politiske konkurrenter som i media, så er visst terskelen for å påberope seg selv, og få beskyttelse av VG, adskillig lavere.

Mest lest sist uke på Norske forhold.

Mest lest sist uke på Norske forhold.

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

Hvorfor holde tilbake sannheten?

VG: Odas familie takker bygda for støtte.

VG: Odas drapsmann har slitt psykisk (uten at førstelinjetjenesten i kommunen har oppfanget det).

TV 2, VG: Skaunsiktet: – Hadde lyst til å drepe.  VG: Et tilfeldig offer.  TV 2: Rettspsykiatrisk undersøkelse.  TV 2: Oda døde av kvelning.  TV 2: Vennene sørger over Oda på Internett.  VG: 18-åring tilsto drap på SMS til kamerat.  TV 2: Vurderer å utvide siktelsen til overlagt drap.  TV 2: Politiet offentliggjør offerets navn, Oda Moe.  Vårt Land: Ung jente funnet død i Skaun i Sør-Trøndelag.  VG: Begge familiene sammen i sorgen.  VG: Forsvaret svært rystet av drapet.

En annen sak om politimann som misbruker tillit:

VG: Politimannen: Ingen spesielt god løgner. TV 2: Pedotiltalt ekspoliti hevder sexbildene var fiktive. VG: (Kan felles av digitale spor.) TV 2: (Politimannens forklaring.) TV 2: Ekspolitimann begikk nye lovbrudd etter løslatelse. TV 2, VG: Politimann tiltalt i Norges groveste pefofilisak.

TV 2: Norsk politimann tiltalt for overgrep mot barn i tre land.

(En annen politiaksjon med invitert media på slep og identifiserende informasjon, TV 2.)

TV 2: Lommemanntiltalt tilsto forhold han ikke husker.