Politikk eller posisjon viktigst

Fra fredag til søndag er de klinkende klare standpunktene til det som er kjent som landets mest klartalende parti snudd på hodet. Av dem selv.

Politikken var viktigere enn posisjoner. Inntil en meningsmåling viste at de selv risikerte å ikke havne i byrådsposisjon.

Faksimile VG.

Fredag: Politikken er viktigere enn posisjoner.

Carl I. Hagen ville ha og fikk medieoppmerksomhet omkring sitt utspill om at han trekker seg som ordførerkandidat. Årsaken var at partiet ville prøve å stanse velgerflukten til Høyre. En flukt av FrP-velgere som heller ville ha Fabian stang som ordfører enn Frps egen Carl I. Hagen.

Når andre ikke roser storheten i det å trekke sitt kandidatur, må partiets egne talsmenn gjøre det. Samtidig understrekes som en selvfølgelighet at dette har jo partiet ment hele tiden.

– Det Carl I. Hagen sier er veldig stort, og egentlig ikke noe annet enn det Frp har sagt hele tiden – at gjennomslag for politikken er viktigere enn posisjoner, sier Tybring-Gjedde til Aftenposten.no.

Videre skriver Aftenposten at partiets representanter ikke ønsker å si om saken er diskutert innad i partiet. Hagen svarer imidlertid:

– Sånne ting svarer vi aldri på. Men det er full enighet i partiet om at gjennomslag for politikken er viktigere enn verv, sier Hagen til Aftenposten.no fredag morgen.

Det er altså full enighet i FrP om at politikken er viktigere enn posisjoner. På fredag morgen. (Dette har jo forøvrig FrP ment hele tiden!)

Dersom man skulle råke ut for en journalist som stiller spørsmål der svarene kan underminere en tenkt oppfølging om at man føler seg feil fremstilt av media, er det best å ikke svare. Aftenposten skriver:

– Alt jeg vil si står i sitatene deres. Jeg har ikke noe mer å si, sier en tydelig irritert Carl I. Hagen, før han bryter samtalen.

Senere samme morgen kan samme Carl I. Hagen innta TV-skjermen på TV2 Nyhetskanalen, og utover dagen få spalteplass, mikrofon- og kameraoppmerksomhet i flere medier, og avvise at han trekker seg som ordførerkandidat. Den muligheten hadde han selvfølgelig mistet dersom han hadde svart utdypende på spørsmål fra Aftenpostens journalist noen timer tidligere.

Er det typisk media å vri på og forvrenge alt alle fra FrP sier? Eller er det en del av strategien overfor egne sympatisører å skape seg mulighet til å bruke dette trumfkortet?

Søndag: Støtter ikke politikken uten å få posisjoner

Søndag 11. september, to dager etter at vi fikk vite om den fullstendige enigheten i FrP om at politikken er viktigere enn posisjoner, kan man lese i VG at FrP mener posisjoner er viktigere enn politikken. Det er totalt uaktuelt å støtte politikken hvis man ikke selv får posisjoner!

Det blir uansett ikke noe borgerlig byråd uten Frp. Så enkelt og greit er det, sier Frps gruppeleder Svenn Kristiansen til VG.

– Hva gjør dere dersom Høyre velger å samarbeide med KrF og Venstre i stedet for dere?

– Da blir det ikke noe borgerlig byråd. De vil få mistillit mot seg i løpet av en måneds tid, sier Kristiansen.

Forundret?

Dette har FrP ment hele tiden. Å kommunisere ulike budskaper fra ulike personer i ulike kanaler om samme sak er en krevende øvelse, men dersom man kan slå i bordet med «media er alltid ute etter oss» eller bare legge på røret hvis det skulle komme kritiske spørsmål, er strategien effektiv.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

 

Mener begge deler

Hva mener FrP om saken? Det kommer an på hva du selv mener. Du finner alltids en FrP-politiker å være enig med.

(Lokale FrP-ledere som mener AP har skyld i terroren, Carl I. Hagen som mener politiet ikke skal bruke mer tid på det, eller Per Sandberg, som mener partiets viktige valgkampbrikke med sin egen strategisk definerte rolle, tar feil, jf Dagbladet.

Eller er det media som alltid skriver feil om hva de viktige brikkene i FrPs nye kommunikasjonsstrategi for valgkampen egentlig mener og sier.)

Faksimile VG.

 

Og hvis du har lyst til å sympatisere med, eller være en av de forfulgte i FrP, som alle andre hele tiden er ute etter å ta, finner du stadig bekreftelser.

Fra VG-artikkel.

Hvis du vil at det skal være slik altså. Det er også mulig å ha en faktabasert tilnærming til politikeres uttalelser, dersom man klarer å legge følelsene for partiet/politikeren til side.

Oppdatert 17. august. Carl I. Hagen innrømmer i VG at han ble korrekt gjengitt. Nå snur han og mener det han ble kritisert for å ikke mene i saken.

Oppdatert 16. august: Sentralstyremedlem og FrPs ordførerkandidat i Trondheim, Kristian Dahlberg Hauge, må fronte et annet budskap enn FrPs ordførerkandidat i Oslo. Hagens retorikk, myntet på Oslo-velgere trekker ikke velgere i Trondheim. Der er FrPs budskap som sendes ut i regionavisen Adresseavisen et helt annet enn på steder der hard innvandringsretorikk forventes å gi velgergevinst.

Liberaleren skriver mer om vinglingen i partiet, uten å avsløre at ulike budskap fra ulike talsmenn til ulike målgrupper i samme sak rett og slett er velgertaktikk.

Adresseavisen skriver også om de ulike synene som kommuniseres fra ulike talsmenn, men heller ikke de ser at når ulike sentralstyremedlemmer og toppkandidater i et ellers striglet parti kommuniserer ganske ulike budskap på ulike steder, kan dette ha sammenheng med hvilke velgergrupper de retter sitt budskap til.

«Innvandring truer ikke norske verdier… Enkelte formuleringer i programmet er uheldige…  Christian Tybring-Gjedde og Per Willy Amundsen har sagt mye de ikke skulle ha sagt om innvandring og som partiet ikke står bak… Er åpen for å motta flere flyktninger…»

Dahlberg Hauges budskap er rettet inn mot å vinne «Høyre-stemmer» i Trondheim. Fra velgere som ikke vil ha et vulgært innpakket budskap. Han skal ha de lyseblå.

Per Sandberg er derimot rettet inn mot å vinne de mange som tidligere har gitt uttrykk for at de sympatiserer med FrPs innvandringsretorikk. Velgere som helst vil ha et vulgært innpakket budskap. Hans ubehagelige rolle er å si nok til å sette i gang assosiasjoner hos disse slik at de lokkes opp fra sofaen og stemmer på Frp, men ikke så mye at de lyseblå som kollega Dahlberg Hauge skal hanke inn skremmes bort av partikollegaen med en annen målgruppe og rolle.

FrP kapret mediadekningen av valgkampåpningen

FrPs ordførerkandidat i Oslo, Carl I. Hagen, kapret raskt hele medie-Norge og fikk fokus på FrP ved sitt utspill om at politiet ikke trenger bruke ressurser på å etterforske Utøya-drapene. I år er valgkampen meget kort, og det gjelder kommunikasjonsstrategisk å få forsider og tid i TV-ruta for å legge til rette for at man selv og partikolleger får slippe til og fortelle hva partiet FrP egentlig mener. Når man selv er i TV-ruta og på forsidene hindrer man jo også politiske konkurrenter i å heller være der og selge inn sitt budskap.

Samtidig har alle signaliserte sympatistemmene til AP åpnet for å bli med å dele en stor kake med sympatistemmer. Noen må jo kunne ha sympati med FrP i stedet for AP, dersom de ser at media hele tiden er ute etter å ta alle i FrP i kjølvannet av terrorhendelsene?

(Oppdatert: 16. august sier Siv Jensen det rett ut i VG: Nå må sympatien med AP bort. Ser man på tidslinjen passer dette utmerket i en kommunikasjonsstrategi der media nå skal ha gått så hardt ut mot FrPs utspill for et par dager siden, slik at en god del velgere nå kan være modne for å heller få sympati med alltid media-forfulgte FrP.)

Når hele medie-Norge har gjengitt ordrett hva han sa, og de leserne/seerne som har lyst til å være enige med ham har svelget agnet, kommer neste akt.

Nå skal de som ikke liker uttalelsen også få sitt. Pluss de som har lyst til å få bekreftet at media alltid er ute etter å «ta oss i FrP». Da uttaler Carl I Hagen, om det godt forhåndsplanlagte og gjennomtenkte utspillet, at det hadde vært smart å ikke si det han altså sa. Pluss at han kan innta offerrollen og si at han ikke sa det han sa, men at media har funnet på det: Jeg blir misforstått. Jeg blir tillagt meninger jeg ikke har. (VG.)

Leser man kun mandagens oppslag i VG, kan det virke som om Carl I. Hagen ikke mener det som media gjenga at han sa på lørdag.

Man kan si mye om Carl I. Hagen, men man kan ikke si at han ikke forstår hvordan media jobber og hvordan politikere kan bruke media til å få fremstilt seg og sitt parti i henhold til planen.

Samme dag som «beklagelsen» er på trykk i VG, har samme Carl I. Hagen et forhåndsplanlagt utspill i NRK der budskapet er: «Jeg står rakrygget for det jeg har sagt og gjort.»

Det kastes ut et snøre hit og et annet dit. Man uttaler seg friskt, blir ordrett sitert, sier man angrer uttalelsene og fremstiller seg (partiet) som den uskyldige hakkekyllingen alle alltid vil ta uansett hva man sier.

Og parallelt har man sendt ut et budskap som av frelste tilhengere skal kunne tolkes som at man selvfølgelig fortsatt står på alt man tidligere har sagt, og som man vet at mange jo er enige i.

 

Gjeter eller offerlam?

Er Carl I. Hagen en solospiller uten mandat fra egen ledelse? Bare en ukjent og uerfaren lokalpolitiker som uttalte seg, ble feil gjengitt og angret på at han ikke skjønte at media er så slemme?

Eller er han en del av partistrategien i denne komprimerte valgkampen der han skal være murbrekkeren som skaffer partiet solid mediefokus fra starten og samtidig mobiliserer sympatistemmer til mediaforfulgte FrP? Det er vel ikke rettferdig at bare AP skal få sympati etter terrorhendelsene når FrP er et like stort offer! (Hmm. Den uttalelsen var ikke så ulik hva Siv Jensen klarte å lire ut av seg på NRK to dager etter terrorbomben i Oslo og nedslaktingen på Utøya. Før hun slapp til for å si at det hun sa, og som media hadde referert, var en misforståelse. (NRK.)

 

Kommunikasjonsstrategi

Yrkespolitikere lever av å få folk til å levere sitt partis stemmeseddel ved valget. Selv om de selv er rikspolitikere eller partiansatte rådgivere (de som egentlig utreder, lager forslag og skaper mye av partipolitikken som de folkevalgte skal bedrive) og ikke har navnet sitt på listen.

Det er statsstøtte pr mottatte stemme til partiene som i all hovedsak finansierer partienes organisasjon, rådgivere, sekretærer, lokaler,  materiell, valgkamp … og eventuell partilønn til partileder og andre tillitsvalgte i toppledelsen ( i tillegg til den lønn/godtgjørelse de gjerne har som folkevalgte offentlig lønnede heltidspolitikere).

Vil man ha maktposisjoner, gjelder det å få flest stemmer. Enten alene eller i koalisjon med andre. Og når man sikter mot nasjonal makt for første gang, er et naturlig trappetrinn å innta maktposisjoner i lokalvalget før, for å kunne snakke i neste valgkamp om at man jo «har bevist at man klarer å styre».

Skal man for eksempel ha ordførerverv i kommunene, er det om å gjøre å bli største parti i sin koalisjon for å kunne møte til forhandlinger med krav om å få ordførerposisjonen. Det mest synlige beviset på at man har lokalpolitisk makt. Nest største parti i gruppen som sammen danner flertall ligger da best an til å få varaordførerposisjonen.

I FrPs tilfelle betyr det gjerne at de må bli større enn Høyre i kommunene de ønsker å få toppverv. De må vinne velgere som ellers kan tenke seg å stemme Høyre (eller AP eller SP) samtidig som de må holde på velgere som mener de andre partiene er for veike på innvandring og integrering.

Det finnes kommunikasjonstricks for politikere som helst ikke vil miste velgere som har en helt annen mening enn dem selv om en sak. Man kan jo kommunisere ulike meninger i ulike medier, til ulike velgergrupper og til ulike tider. Og dersom noen skulle finne på å påpeke at man bedriver dobbeltkommunikasjon er det enkelt å innta en offerrolle og hevde at «media er hele tiden ute etter oss».

Et annet kommunikasjonstricks som enkelte politikere stadig praktiserer når de tvinges til retrett er å gi «liksombeklagelser». Man later som om man beklager noe, men går man til kjernen i uttalelsen og analyserer innholdet i den, blir det gjerne bare tullprat. Kanskje er det en dobbel nektelse, et manglende eller ekstra ord som snur opp ned på det meningsinnholdet man har signalisert. Eller, i muntlige og flyktige medier, ufullstendige setninger. Eller vage beklagelser og etterfølgende forbehold som slår ihjel det man tidligere har sagt. Man mener noe. Man presses til å beklage. Noen sier seg fornøyd. Man benekter at man er presset … og sannelig kan man stå og si at man mener det samme som før, mens en annen i partiet innkasserer gevinst på at man har gått bort fra samme uttalelser. (VG.)

Det gjør ikke noe rent kommunikasjonsstrategisk. De som hører eller leser uttalelsen har gjerne lyst til å forstå (tolke) uttalelsen som at den som har uttalt seg er enige med dem. (På den måten underbygger man jo også at man selv har rett.) Og overfladiske journalister vil ikke diskutere semantikk. De vil ofte servere uttalelsen under tittelen de har fått spilt inn, selv om intervjuobjektet har gitt dem to forhåndsinnøvde fraser uten reell substans fra kommunikasjonsrådgiveren. (En kommunikasjonsrådgiver som igjen ironisk nok kanskje ikke har noen jobb dersom han ikke klarer å produsere gode nok både/og-svar til sine rikspolitikere. Som skal skaffe stemmer til at partiets ukjente lokale marionetter inntar posisjoner lokalt og bidrar til å holde liv i partitoppenes nasjonale maktambisjoner.)

 

Vi vil bli lurt

Menneskehjernen liker enkle forklaringer. De som sympatiserer med et parti har lett for å godta enkle forklaringer fra politikere man identifiserer seg med. Samtidig vil man da skyve bort alle biter i puslespillet som ikke passer inn i det bildet man ønsker å ha.

Dersom én person i partiet man har bestemt seg for å like sier én ting og en annen person sier noe annet, har partiet kastet ut to snører og har dermed større sjanse for å få napp, for å bruke det bildet.

Politikere kan gjerne si ufullstendige setninger, ha motstridende uttalelser eller benytte en debatteknikk der de selv spiller med andre premisser for å løse dagens problemstilling enn andre debattanter. De som har lyst til å være enige får hjelp av sine egne hjerner til å fylle inn hva de egentlig mener.

Ikke tro bare at det er politikerne som lurer deg. Det er eventuelt hjernen din som har lyst til å bli lurt når du vrir og vrenger på politikeres uttalelser, og fjerner ting du ikke liker, for å få bildet av partiet/politikeren til å passe med bildet du selv har lyst til å ha av dem.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:
Min mening – ikke partiets mening.

VL: Fylkesleder i FrP tar permisjon  – som fylkesleder, men satser for fullt som ordførerkandidat for FrP.

Gjør klar til utblåsing

Oppdatert 14. mai. VG: FrP bryter egne skatteløfter.

– – –

Hver femte FrP-velger ved siste valg vil nå stemme Høyre. Mange har også hoppet opp på gjerdet, forteller professor og valgforsker Bernt Aardal på bakgrunn av en meningsmåling for ANB.

Målingen viser et brudd på en langvarig trend der både Høyre og FrP har vokst samlet sett uten å spise av hverandres oppslutning. Nå er det tilbake til en situasjon der disse to partiene har stor lekkasje til hverandre, men denne gang til Høyres fordel, mens gevinsten tidligere har vært hos FrP.

Faksimile Vårt Land.

Tross dette får Høyre og FrP samlet 48,6 prosent oppslutning på denne målingen. Det er ikke bare mye mer enn regjeringspartiene AP+SV+SP (36,8). (Da er SP inkludert selv om de ligger under sperregrensen med sine 3,8 prosent.)

Oppslutningen om H og FrP er faktisk større enn en tenkt storkoalisjon mellom de rødgrønne +Venstre (6,4) +KrF (5,2), tilsammen 48,4.

I praksis et uinteressant tall i forhold til et stortingsvalg, der geografi gir utslag på mandatfordelingen. (En måling i VG gir sentrumspartiene en nøkkelrolle, tross nedgang, fordi ingen blokker har flertall.) Det spørs også om FrP i det hele tatt er interessert i å være med i en regjering der de er lillebror.

De har avvist å støtte en ren H-regjering. Vil regjeringsstrategien til FrP, med å skvise Høyre ved å tvinge dem inn i en lillebrorsituasjon i regjering med  Frp, der Høyre må svelge kamelene og igjen tape oppslutning til storebror FrP, skremme partistrateger fra en eventuell variant der FrP får lillebrorrollen?

FrPs landsmøte til helgen får nok oppgaven å levere en utblåsning som skremmer og lokker gjerdesittere og Høyreoverløpere tilbake bak FrP-fanen.

Flere målinger gir bedre bilde

Nå skal man ikke legge for stor vekt på en enkelt meningsmåling. Dessuten er det stor forskjell på hva folk sier de vil stemme når det spørres om stortingsvalg i forhold til om det spørres om kommunevalg. Mange meningsmålinger i et større bilde viser mye mer enn en tilfeldig.

Der har pollofpolls.no gjort en fremragende jobb ved å gi alle interesserte enkel tilgang til målinger vektet og sortert på type valg og geografisk område. Deres kommunevalgbarometer viser temmelig stabil situasjon de siste ukene.

Faksimile pollofpolls.no

Lokale forhold avgjørende for posisjoner

Siden det er lokalvalg i år, er situasjoner i enkeltkommuner og de lokale kandidatene mer interessante enn ved et stortingsvalg. Ved å se gjennom ferske målinger på Pollofpolls finner man en måling som skiller seg spesielt ut.

FrP gjorde et rekordvalg i kommunen i 2007 med 31,3 prosent. FrPs førstekandidat den gang var aktuell som ordfører, men den tidligere varaordføreren i Hitra kommune, Per Ervik, meldte seg ut av FrP nylig. Ved høstens valg stiller han for Pensjonistpartiet som interessant nok får 10 prosent oppslutning i målingen en måned etter at partilaget ble stiftet. Like mye oppslutning som hans gamle parti FrP går ned i kommunen.

Faksimile pollofpolls.no

Årets lokalvalg er ikke bare et lokalvalg, men også siste mulighet for posisjonering før stortingsvalget i 2013. De som har ambisjoner om regjeringsmakt da vil gjerne vise til at de klarer å ha maktposisjoner i kommunene også.

Til helgen har FrP landsmøte.

Blir marsjordren å innta maktposisjoner i kommunene for enhver pris?

Vil de kvesse profileringen på områder der de skiller seg ut og har vunnet fra alle andre partier tidligere, for eksempel innvandring og strengere kriminalitetsbekjempelse?

Om jeg skulle gjette, ville jeg satse på begge deler.

(Oppdatert 13. mai: FrP-utspill om hard og simpel soning for utlendinger i VG. Og senere samme dag sannelig: Utspill om innvandrere av Oslo-representanten Christian Tybring-Gjedde. Ikke tilfeldig at FrP-representanter fra Rogaland ikke snakker negativt om innvandring.)

(Oppdatert 14. mai: Støre og AUF går på limpinnen og bidrar til å skape en forestilling hos de som ønsker strengere innvandrings- og integreringspolitikk av at FrP er alene om å føre en streng linje. Og så var dette bare et innlegg fra en representant, og ikke noe vedtak.)

Tiden vil vise hva prisen for de ulike partiene eventuelt er for å gå til sengs lokalt med utpreget rikspolitiske motstandere. Hvis man da ikke klarer å ri to hester i hver sin retning samtidig uten å miste det medieviktige smilet og tvinges til å vise et standpunkt i saker der partiet er delt. (Som FrP om arbeidslivsregler.)

Uansett er det vel en grei strategi for noen å fremstille seg som eneste alternativ til nasjonens fortapelse, og som uskyldig offer mot en stor fiende. Da er vel media greie å ha. Som et fiendebilde å peke på  …  og for å overbringe budskapet budskapene til velgerne i den enkelte sak.

(Oppdatert 13. mai: VL: FrP-Siv før landsmøtet. Til avisen som leses av mange kristne og verdiorienterte: Ja, til aktiv dødshjelp var et arbeidsuhell. Men i 2009 sa Jensen aktiv dødshjelp er gjeldende politikk om fem-seks år.)

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank


Mer:

VL: SV vil ta bilen fra fedre som ikke betaler bidrag.

VL: Lysbakken: FrP bløffer om å bremse innvandringen.

-Skole er tradisjonelt en viktig sak i kommunevalgkamper. (VL: Skoleelever vil heller jobbe.)

VL: Bore gremmes over egen Erna-analyse. -Jeg tok feil.

Noen går – politikerforakten består

Oppdatert 29. september: Minst fire fylkesledere i SP har bedt egen partiledelse kaste Terje Riis-Johansen så fort det er strategisk mulig. (VG.) Her gjelder det å finne en syndebukk for andres ulovligheter.

– – – – –

Oppdatert 23. september: Senterpartiet kan ha løyet eller feilinformert offentligheten. Har lenge hevdet i media at de brukte 380 000 kroner til prosjektrelaterte kostnader, men innrømmer nå overfor Dagens Næringsliv av det kan være så lite som 10 000 som ble brukt til formålet. Det betyr at nesten 900 000 kroner i ulovlig støtte gikk rett i partikassa.

TV 2: Senterpartiet brukte ulovlige pengegaver i valgkampen.

– – – – –

Oppdatert 19. september:

Det finnes visst politikere som misliker dette spillet like mye som mange av oss andre.

Faksimile Dagbladet.

Lokalpolitiker Tone Sofie Aglen, (SP, eks SV) har fått nok og stiller ikke til gjenvalg. Norsk politikk er fordummende og drevet av et behov for underholdning. Media er ikke opptatt av resultater og politikere lar seg styre av hva som står på forsiden i avisene, uttaler politikeren. Mer i Dagbladet.

Når det endelig dukker opp en SP-politiker med litt forstand og ærlighet, så trekker hun seg, fordi hun ikke liker spillet de driver.

– – – – –

Norsk politikk har de siste årene fremelsket en politikertype hvor det viktigste ikke er deres egen politiske moral, prinsipper og integritet. De som behersker spillet blir sittende. De som er ubekvemme med det kan lettest ofres når politikere skal vise handlekraft og kjøpe seg fred.

Faksimile VG

Om den som blir sittende heter Liv eller Siv, og om den som ofres heter Terje kan selvfølgelig være tilfeldig. Det er lettere å ofre en «Terje» enn å la partidronningen få sår som partistrateger med maktambisjoner kan kjøpe seg unna ved å gi media et offerlam.

En eller annen gang etter 11. februar, men i god tid før sommeren neste år, vil Olje- og energiminister Terje Riis-Johansen bli byttet ut. Kanskje får vi vite at det er fordi han har lyst til å drive gården i Telemark, hvis ikke en passende retrettstilling skulle dukke opp.

Ofres? Terje Riis-Johansen (SP). Foto: Knut Falch, Scanpix/OED.

Offisielt ofres han ikke, men Liv Signe Navarsete har nok allerede gjort det. Hadde hun stilt seg bak ham og garantert hans stilling nå, kunne hun ryke selv.

  • Oppdatert 19. september: Senterpartiet har gitt politikerne sine munnkurv om ulovlig pengestøtte. Kun generalsekretær Knut M. Olsen og partileder Navarsete får uttale seg. (VG.)
  • VG: Liv Signe Navarsete droppet å informere statsministeren om ulovlig pengegave til SP før regjeringen ga styreverv til giver.
  • VG: Selskapet som ga pengegave har en annen versjon av vilkårene for gaven enn SP har gitt.

Faksimile Dagbladet.

(Sa hun virkelig det Dagbladet skriver, eller er det journalisten som vrøvler?)

Media vil ha blod, og politikere som lever i en symbiose med underholdningsjournalistikken gir dem det. I bytte mot fred.

Skjer skiftet et par uker etter det planlagte høringsmøtet om de nye Hardanger-utredningene 10. februar så må den avgående statsråden ta støyen som kommer rundt Hardanger-konklusjonen. Og skjer skiftet tidlig nok før sommeren så kan den nye statsråden få en myk start i media før hun/han bidrar som statsråd i partiets lokalvalgkamp.

Det er blitt forholdsvis uviktig for å rekrutteres og forbli i politikken hva de gjør og oppnår for innbyggerne. Viktigere er det visst at de kan gli glatt gjennom en mediastorm, si noe uten å si noe, og gjerne ha flere ulike meninger i samme sak, avhengig av hvem som spør og når. Politikere betyr både politiske rådgivere, statssekretærer, statsråder og stortingsrepresentanter. Om de er valgt av velgerne, utpekt og ansatt av partiet eller av andre spiller ingen rolle for om de har makt og påvirkningskraft.

Slike politikere fra alle slags partier har fått utbredt selektiv hukommelse. Man husker gjerne detaljer i hva politiske motstandere gjorde i forlengst avgjorte og tildels uinteressante saker for mange år siden. Derimot husker man ikke hva man selv har gjort i aktuelle politiske saker for kort tid siden.

Statssekretær Sigrid Hjørnegård (SP) og politisk rådgiver Ivar Vigdenes (SP) husker ikke hva de er blitt informert om i april i saker de jobbet med, når mediastormen streifer dem. Eller de «husker ikke».

Glemsk statsekretær Sigrid Hjørnegård (SP)? Foto: Håkon Mosvold Larsen, Scanpix/OED.

Slike hukommelsesproblemer har en tendens til å forsvinne som dugg for solen når valgkampen starter. Da husker ellers glemsomme politikere overraskende detaljert hva alle andre sa, gjorde, foreslo og stemte for mange år siden. Og de setter lett slike gamle hendelser direkte i årsakssammenheng med aktuelle saker hvor de ikke husker hva de selv har gjort nylig.

Glemsk politisk rådgiver, Ivar Vigdenes (SP)? Foto: Uoppgitt av OED pr 17.09.2010

I beste fall er det udugelighet som belønnes ved at de «glemske» politikerne/rådgiverne, de som ikke leser sakspapirene godt nok, ikke kan regelverket de selv har vedtatt for sin virksomhet godt nok, eller ikke forstår konsekvensene godt nok blir sittende med sin påvirkningsmakt. Mens deres sjef, som muligens ikke er blitt godt nok informert av sine medarbeidere, lettere ofres.

Over tid påvirker slikt hvilken personlighetstype som rekrutteres til, og blir sittende med, politisk påvirkningsmakt i partikretser her til lands.

Tidligere undersøkende og analyserende politiske journalister, som kunne risikere å avsløre slikt, er i stor grad erstattet av en slags «mikrofonstativ med pressekort». Resultatet er blitt for mange politikere, kanskje styrt av sine medierådgivere, som leverer underholdning i medias dramaturgi.

I Hardanger-saken skjedde lite til å begynne med. Media var lenge ikke interessert.

Senere eksploderte det.

Først var skytset rettet mot statsminister Jens Stoltenberg (AP). Senere havnet Terje Riis-Johansen (SP) i skuddlinjen.

Gavesakene startet med «teppene til Støre» og gaver til flere AP-statsråder. Senere havnet SP-topper i skuddlinjen med både private gaver og ulovlig partistøtte som nok hadde blitt omtalt som korrupsjon av mange norske politikere dersom det hadde skjedd i andre land. Eller i andre partier. Og sannelig klarte ikke Terje Riis-Johansen å havne i skuddlinjen der også.

Kanskje en av få i denne farsen som husker hva han har gjort, som ikke påberoper seg akutt hukommelsessvikt om eget arbeid og som ikke var informert om ulovlige gaver som kan ligne på korrupsjon.

Hvis velgerne er smartere enn politikerne, vil politikerforakten vokse.

Mer om politikere:

[polldaddy poll=3776594]

 

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

 

Mer om politikere og politisk spill:

VG: Statsministergaver (gaver fra andre lands statssoverhoder) er fritatt for toll og merverdiavgift.

Vårt Land: 10 statsråder er blitt habilitetssjekket på et drøyt år.
TV 2: Stortingsrepresentant fra SP vil forby privat partistøtte. Hevder han alltid har ment det, men har ikke tatt det opp innad i partiet ennå.

25. september: Regjeringen har sendt på høring et lovforslag om å innføre straff for grove tilfeller av gjentatt ulovlig partistøtte. Hva sier partiene og politikerne som eventuelt skal vedta eller argumentere bort behovet for slikt?

VL: SP-representant vil forby partistøtte fra private. (Unntatt faglig begrunnede gaver, som for eksempel fra LO og Bondelaget?) VG: Tror ikke på Navarsete som SP-leder i 2013. VL: 528 005 fornybar-kroner gikk rett i partikassa. TV 2: Tormod Hermansen og Ola Mørkved Rinnan foreslo hverandre til styreverv. Leder i kontrollkomiteen mener Kleppa burde vært mer aktsom. TV 2: (SP med regnskapsredegjørelse.) TV 2: Navarsete må forklare seg for Stortingets kontrollkomité. VG: Omdømmet til Tromskraft er svekket etter politisk samrøre og ulovlige pengegaver. TV 2: Nytt regelverk pålegger partier å rapportere pengebruk for å motvirke mistanker om korrupsjon. TV 2: Øyvind Korsberg (FrP) hevder Irene Lange Nordahl (SP) er kjøpt og betalt av Tromskraft. VG: Anne-Grete Strøm-Erichsen endret forklaring om gave hun ikke skal ha oppgitt korrekt skattemessig verdi på. TV 2, VL: Liv Signe Navarsete informerte ikke statsministeren om pengegaven til SP før regjeringsutnevnelse av Ola Mørkved Rinnan til styreleder i Avinor. TV 2, VG: Administrerende direktør i Eidsiva Energi, Ola Mørkved Rinnan, fikk styrelederverv fra SP-styrt departement etter ulovlig pengegave til SP. VL: SP får kritikk for rot med pengegave. TV 2: Navarsete sier fra seg de 50 000,- hun mottar fra økonomisk kriserammede SP. VG: Bedriftsforsamlingens leder i det offentlig eide kraftselskapet Tromskraft trekker seg etter at stjålet e-post avslørte AP-spill. VG: Stoltenberg krever full klarhet om ulovlige pengegaver til SP.

Enda en ekstremist

Det er lett å avfeie Mohyeldeen Mohammad som en enkeltstående religiøs tulling som ikke er representativ for særlig mange muslimer.

Det er lett å avfeie alle slike ekstremister egentlig. Og alle terrorister. Og alle som oppfordrer til eller støtter terror. Hver eneste gang. Gang på gang på gang.

VGs eksklusive intervju med Hamad Ebrahim Belal Mohammad vil kanskje ikke endre stort. Hovedbudskapet (overskriften) er at sønnen er blitt et hatobjekt. Et offer.

Faksimile VG.

Av artikkelen kan man tolke at sønnen ikke er farlig og at alt sønnen sa er riktig, i følge Islam, og derfor riktig.

Det eneste problemet er visst at sønnen har snakket (skrevet) for åpent. Det er ikke tankene og meningene (islamisme) som er problemet, han må bare tenke seg mer om hva han lar andre (motstanderne) få vite. Problemet er at han har vært for åpen om planer og drømmer.

Et annet problem er at det ikke er Sharia-domstol i Norge. Foreløpig er det bare en drøm.

Innpakket i ord, forbehold og farens uspesifiserte henvisning til egne uautoriserte tolkninger, så er det godviljen/naiviteten som avgjør hva man vil tro og ikke registrere.

Tidligere, og nå gjentatt, har faren prøvd å innbille nordmenn at Dagbladet diktet opp en anmeldelse mot sønnen som hevn for at han arrangerte en demonstrasjon. Faren har hevdet at han selv var til stede da sønnen snakket med Dagbladets journalister og at det ikke kom noen trusler.

At sønnen selv har innrømmet til politiet å ha sagt det han er anmeldt for, har vi ikke fått noen forklaring på. Og det vil vi nok aldri få fra faren, som kan fremstå som enda en ekstremist, sett med ikke-muslimske øyne. Andre vil kanskje velge å kalle ham en god muslim.

(Mer: Ekstreme muslimer styrer debatten.)

Dette er ikke en «stakkar innvandrer» i et lavstatusyrke som bare kan unnskyldes med at han «sikkert ikke forsto» eller «sikkert ikke mente så alvorlig» det han sa.

Faren har god utdannelse (kjemiingeniør), har bodd i Norge i 21 år og fremstår, ifølge VG, som rolig, reflektert og klar i talen. På denne bakgrunnen må det være lov til å ha sine tanker om hvilken troverdighet man selv ønsker å tillegge uttalelser fra den strengt religiøse faren.

Mohyeldeen skriver blant annet på sin Facebook-side at «henrettelse er min vei til martyrstatus».

– Han viser sterkhet. Hvis han vil beskytte seg selv og skal stoppe noen som vil drepe ham, men ikke klarer det, så blir han en martyr. Man må stoppe den som skal angripe med de sterkeste midler. Man har rett til å beskytte seg, sier Hamad Ebrahim Belal Mohammad til VG Nett.

Faren forsvarer martyruttalelse og bruker Islams begrunnelse.

På ulike nettsider hyller sønnen massemordere og verdens mest ettersøkte terrorleder, al-Qaidas Osama bin Laden.

– I praksis støtter han ikke al-Qaida. Han er imot dem på flere punkter. Men hvis de prøver å beskytte islam og sitt folk, så er det bra. Men noen gjør feil. Å drepe seg selv i islam er ikke riktig. Men hvis USA angriper andre land må de vente at de blir angrepet. Det er logisk. Det samme ville vi gjort i Norge hvis noen hadde okkupert oss, sier Mohyeldeens far.

Her må man ha klart hode for å gjennomskue at faren egentlig forteller at terror mot USA er logisk og riktig, selv om han prøver å late som om sønnen i praksis ikke støtter terroristene. Han er jo mot dem på flere punkter til og med. Da er han vel for dem på andre punkter da?

– Er du enig i at homofile bør steines til døde?

– Ja, hvis han mener at det er forbudt i islam, så er jeg enig i det.

– Hvis en islamsk shariadomstol sier det, så blir det akseptert. Men jeg tviler på at dommen alltid blir sånn for homofili. I en shariadomstol behandler de slike saker hvis det er en stat hvor man har en slik domstol. Men dette er en «imagination» i Norge, sier han.

Faren støtter steining av homofile, fordi homifili er forbudt i Islam, og Shariadomstoler kan gi slike dommer.

Så får man tolke som man selv vil at faren sier Shariadomstoler er «imagination» (noe man kan se for seg i fantasien, «en drøm») i Norge og at sønnen han forsvarer med henvisninger til Islam, studerer Sharia i Saudi-Arabia.

Tidligere har fetteren og andre fremstilt familien som «helt vanlige og moderate muslimer».

Hva er egentlig en moderat muslim? Finnes det grader av god muslim eller deler Islam opp i muslim eller frafallen? Vi må kanskje spørre de Sharialærde?

I tilfelle far og sønn Mohammad tolker Islam feil, kunne kanskje en imam, for eksempel den innflytelsesrike Mehboob ur-Rehman i Islamic Cultural Centre,  i klartekst, og uten forbehold, og eventuelt uten tillagt dårlig norsk, fortelle at disse har null støtte fra imamen i sine ekstremistiske standpunkter?

Forøvrig fremkommer det mange ekstremistiske standpunkter og hatefulle ytringer mot nordmenn og vestlige verdier fra muslimer i debatter der islam er involvert.

Det er heller de tindrende klare og uforbeholdne markeringene, av at ekstreme muslimer er på feil spor, som mangler fra ledende islamske talsmenn og miljøer.

I tillegg mangler de tusener av demonstrerende muslimer mot Sharia og islamisme. De finnes kanskje bare i en «imagination»? (VG,

Vårt Land: Ni personer demonstrerte mot ekstremistuttalelsene.)

[polldaddy poll=2715039]

Mest lest på Norske forhold om andre temaer siste to uker, pr 20. februar.

1. Avslørt.

2. Heisann, den heisen husker vi.

3. Forklaringen.

4. Spillet er i gang.

5. En dyr pupp.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

TV 2: Med noen få unntak er det få religiøse ekstremister blant innvandrerungdom i Oslo. (Farene ved slike ekstremister måles ikke ved flertall, men ved gjennomføringsevne.)

Vårt Land, VG: AP vil bekjempe radikal islamisme med ord.

VG: Politiet i Bodø fjernet Muhammed-tegning.

TV 2: Må i fengsel for å ha mishandlet kona fordi hun ble for norsk.

TV 2, VG: Muslimer i Larvik vil demonstrere mot uttalelsene til Mohyeldeen.

 

Bedre enn folk flest

Vårt Land, VG: Tilgir ikke norsk Hamsun-hyllest.

– – – – –

Israel refser Norge for å markere 150-årsdagen til Knut Hamsun.

– Jeg ble forbløffet over at Norge har avgjort å markere 150-årsdagen til Knut Hamsun, som var en nazi-beundrer. Han ga litteraturprisen han vant i 1943 til Josef Goebbels og hyllet i en nekreolog Hitler som en «kriger for menneskeheten», sa utenriksminister Avigdor Lieberman, gjengitt i VG.

Da jeg leste dette, kom et interessant flashback om en eller annen politiker som i forbindelse med partilandsmøtene sist vår ville rehabilitere Hamsun, fordi landssvikoppgjøret var temmelig ensidig. Hvem var nå det?

Du verden. Søk åpenbarte en kandidat i FrP. Partiet som ellers har profilert seg som en mye sterkere Israel-tilhenger enn KrF. I følge TV2s da ferske måling manglet kandidaten som er kritisk til landssvikoppgjøret og koblet til nasjonalistiske miljøer, kun 404 stemmer på å bli stortingsrepresentant. Hvordan passer nå det med FrPs Israel-vennskap?

Avisoverskrift «FrP-er i søkelyset for sin Hitler-hyllest.»

(I den originale artikkelen på wordpress sto det en faksimile fra papirutgaven, som dessverre ikke kan gjengis her.)

Artikkelen i Adresseavisen fremstiller vedkommende stortingskandidat for FrP, Siv Aida Rui Skattem, som et offer for nasjonalistiske beskyldninger. Dette er på følelsesplanet. Enkelte er dyktigere enn andre til å ikle seg offerrollen, det må innrømmes.

Når politikere appellerer til medlidenhet, og snakker seg elegant rundt alle kritiske spørsmål, har de ofte ikke gode argumenter, og da kan det være interessant å finne ut hva de egentlig skjuler.

“Du har ikke fryktet at ditt eget navnevalg for egne barn kan misoppfattes?

– Nei. Vi har valgt kreative og symbolske navn, som overhodet ikke er valgt på grunn av bindinger til nasjonalismen. De må heller rette de spørsmålene til min svigerfar, sier den ferske tredjekandidaten.”

“Svigerfar har ansvaret for mine egne navnevalg på mine barn, nemlig. Selv er jeg et offer for beskyldninger!”

Hva er så galt med disse symbolske navnene hun har gitt sine barn, og hvem er det som legger ut slike symbolske, (og antatt belastende?) navn på barna på nettet?

Heisann, er det ikke FrP-kandidaten selv som har gjort det? Dyktig gjort å fremstille seg som offer i media og få sympati for det man selv har ansvaret for.

selv

Hva med de andre navnene? Dette var visst debattert flere steder i følge artikkelen.

(Navn fra debatter om temaet: Vidkun, Gønner, Sol, Håp, Adolf.)

Vel… De fleste foreldre ville nok ikke belastet sine barn med navn som Vidkun, Gønner, Sol, Håp, Adolf, om det er aldri så symbolsk ment … men noen ser annerledes på det, og det er jo lov.

Voksne mennesker forventer sikkert at de som gjør slikt selv er ansvarlig og redelig nok til å stå for det man gjør, uten å skylde på andre og erklære seg som offer, selv når det kommer spørsmål. Hvis de mener navnene ikke er en belastning når de selv bruker dem på sine barn, så må vel andre få bruke dem også? Det er vel meningen med navn?

Familiemedlemmers navn og telefonnummer var også offentliggjort på nett, fortalte offeret i Adresseavisen. Det er jammen dyktig gjort å få politisk sympati for hva telefonkatalogen og en selv har gjort.

Kan summen av mange slike valg allikevel peke i en bestemt retning?

Vigrid hyller i alle fall FrP-politikeren Siv Skattem, mens andre i FrP skjelles ut for å være unasjonale Quislingmotstandere. (Mer her.)

Vigrid hyller FrP-politiker Siv Skattems nasjonalistiske holdninger.

For all del, prøv gjerne å være offer hvis det er taktikken man pleier velge, men folk må vel selv få lov til å vurdere om politikeren er troverdig når alt lastefullt klandres alle andre enn en selv.

Tilbake til det andre offeret, Lieberman. I følge Aftenposten er visst heller ikke han verdens største tilhenger av ytringsfrihet.

Slik er det vel gjerne med de som kanskje ikke har bare rent mel i posen, men gjerne vil ha monopol på å være offer? Enten de representerer Israel eller er FrP-politiker (1.vararepresentant til Stortinget.)

Oppdatert 18. januar. Noen politikere utnytter informasjon de har skaffet seg gjennom politiske verv til å berike seg selv, til tross for at det slett ikke var hensikten bak politikernes vedtak (VG). Og noen evner ikke å se andre offer enn seg selv.

Hvorfor er det slik? Noen mener kanskje at de fortjener bedre behandling enn folk flest. Fordi de på en måte oppfatter seg selv som litt «Übermensch», bedre enn folk flest? Forkastelig spør du meg.

– – – – –

 

Mest lest på Norske forhold siste to uker, pr 17. januar.

1. Hva når strømmen forsvinner?

2. Trafikksikkerhet: Er Norge best?

3. En håpløs kamp.

4. Strafferabatt.

5. Hva er endret etter nyttår?

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer om Israel:

TV 2: Netanyahu sier Israel krever deler av Vestbredden til evig tid. Vårt Land: Advarer mot Israel-boikott. Vårt Land: Universitetet i Bergen åpner for Israel-boikott. TV 2: Universitetsrektor åpen for Israel-boikott.

En militær, en militær, det er en mann med … nye sokker! (Israelske soldater får to-ukerssokker, TV 2VG.)

FrP- og KrF-ledete «Israels Venner» på Stortinget ber Støre lytte mer til Israel.

VL: Støre bekymret for Øst-Jerusalem. VL: Biskopene drar til Israel.

 

Offentlig informasjon krenker enkelte mer enn andre

Nettsiden Iam har laget en tjeneste som samler offentlig tilgjengelig informasjon om personer. Også fra for eksempel Facebookprofiler. Det skaper reaksjoner. (VG: Kan gjøre ID-tyveri lettere. Dagbladet: Naboen ser deg på nett.)

Enkelte FrP-politikere har tidligere reagert kraftig på lovlig debatt om seg selv hvor offentlig tilgjengelig informasjon og medieomtale er videreformidlet.

Hvorfor er politikere, som selv sto aktivt frem som offer, så forbausende tause når verre ting rammer alle andre, og særlig personer som ikke har bedt om eller søkt offentlighet eller betydningsfulle verv, som kan nødvendiggjøre nærmere gransking av deres holdninger og livsførsel?

– – – – –

Israel refser Norge for å markere 150-årsdagen til Knut Hamsun.

– Jeg ble forbløffet over at Norge har avgjort å markere 150-årsdagen til Knut Hamsun, som var en nazi-beundrer. Han ga litteraturprisen han vant i 1943 til Josef Goebbels og hyllet i en nekreolog Hitler som en «kriger for menneskeheten», sa utenriksminister Avigdor Lieberman, gjengitt i VG.

Da jeg leste dette, kom et interessant flashback om en eller annen politiker som i forbindelse med partilandsmøtene i vår ville rehabilitere Hamsun, fordi landssvikoppgjøret var temmelig ensidig. Hvem var nå det?

Du verden. Søk åpenbarte en kandidat i FrP. Partiet som ellers har profilert seg som en mye sterkere Israel-tilhenger enn KrF. I følge TV2s da ferske måling manglet kandidaten som er kritisk til landssvikoppgjøret og koblet til nasjonalistiske miljøer, kun 404 stemmer på å bli stortingsrepresentant. Hvordan passer nå det med FrPs Israel-vennskap?

FrP-er i søkelyset for sin Hitler-hyllest.

Avisa Tromsø 24. august 2009Faksimile fra papirutgaven. (Forsvant under overføring).

Artikkelen i Adresseavisen fremstiller vedkommende stortingskandidat for FrP, Siv Aida Rui Skattem, som et offer for nasjonalistiske beskyldninger. Dette er på følelsesplanet. Enkelte er dyktigere enn andre til å ikle seg offerrollen, det må innrømmes.

Når politikere appellerer til medlidenhet, og snakker seg elegant rundt alle kritiske spørsmål, har de ofte ikke gode argumenter, og da kan det være interessant å finne ut hva de egentlig skjuler.

“Du har ikke fryktet at ditt eget navnevalg for egne barn kan misoppfattes?

– Nei. Vi har valgt kreative og symbolske navn, som overhodet ikke er valgt på grunn av bindinger til nasjonalismen. De må heller rette de spørsmålene til min svigerfar, sier den ferske tredjekandidaten.”

“Svigerfar har ansvaret for mine egne navnevalg på mine barn, nemlig. Selv er jeg et offer for beskyldninger!”

Hva er så galt med disse symbolske navnene hun har gitt sine barn, og hvem er det som legger ut slike symbolske, (og antatt belastende?) navn på barna på nettet?

Heisann, er det ikke FrP-kandidaten selv som har gjort det? Dyktig gjort å fremstille seg som offer i media og få sympati for det man selv har ansvaret for.

selv

Hva med de andre navnene? Dette var visst debattert flere steder i følge artikkelen.

(Navn fra debatter om temaet: Vidkun, Gønner, Sol, Håp, Adolf.)

Vel… De fleste foreldre ville nok ikke belastet sine barn med navn som Vidkun, Gønner, Sol, Håp, Adolf, om det er aldri så symbolsk ment … men noen ser annerledes på det, og det er jo lov.

Voksne mennesker forventer sikkert at de som gjør slikt selv er  ansvarlig og redelig nok til å stå for det man gjør, uten å skylde på andre og erklære seg som offer, selv når det kommer spørsmål. Hvis de mener navnene ikke er en belastning når de selv bruker dem på sine barn, så må vel andre få bruke dem også? Det er vel meningen med navn?

Kan summen av mange slike valg allikevel peke i en bestemt retning?

Familiemedlemmers navn og telefonnummer var også offentliggjort på nett, fortalte offeret i Adresseavisen. Det er jammen dyktig gjort å fremstille seg selv som offer for å få politisk sympati for hva telefonkatalogen og en selv har gjort.

Tilbake til den tidligere nevnte Lieberman. I følge Aftenposten er visst heller ikke han verdens største tilhenger av ytringsfrihet.

Slik er det vel gjerne med de som kanskje ikke har bare rent mel i posen, men gjerne vil ha monopol på å være offer?

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Relatert:

VG: Fant 13-årig datter på Iam (som hevder de ikke samler informasjon om personer under 16).

Paul Caffeys blogg om offentlig informasjon på nett.

VG: IAM kan være ulovlig.