Bedre enn folk flest

Vårt Land, VG: Tilgir ikke norsk Hamsun-hyllest.

– – – – –

Israel refser Norge for å markere 150-årsdagen til Knut Hamsun.

– Jeg ble forbløffet over at Norge har avgjort å markere 150-årsdagen til Knut Hamsun, som var en nazi-beundrer. Han ga litteraturprisen han vant i 1943 til Josef Goebbels og hyllet i en nekreolog Hitler som en «kriger for menneskeheten», sa utenriksminister Avigdor Lieberman, gjengitt i VG.

Da jeg leste dette, kom et interessant flashback om en eller annen politiker som i forbindelse med partilandsmøtene sist vår ville rehabilitere Hamsun, fordi landssvikoppgjøret var temmelig ensidig. Hvem var nå det?

Du verden. Søk åpenbarte en kandidat i FrP. Partiet som ellers har profilert seg som en mye sterkere Israel-tilhenger enn KrF. I følge TV2s da ferske måling manglet kandidaten som er kritisk til landssvikoppgjøret og koblet til nasjonalistiske miljøer, kun 404 stemmer på å bli stortingsrepresentant. Hvordan passer nå det med FrPs Israel-vennskap?

Avisoverskrift «FrP-er i søkelyset for sin Hitler-hyllest.»

(I den originale artikkelen på wordpress sto det en faksimile fra papirutgaven, som dessverre ikke kan gjengis her.)

Artikkelen i Adresseavisen fremstiller vedkommende stortingskandidat for FrP, Siv Aida Rui Skattem, som et offer for nasjonalistiske beskyldninger. Dette er på følelsesplanet. Enkelte er dyktigere enn andre til å ikle seg offerrollen, det må innrømmes.

Når politikere appellerer til medlidenhet, og snakker seg elegant rundt alle kritiske spørsmål, har de ofte ikke gode argumenter, og da kan det være interessant å finne ut hva de egentlig skjuler.

“Du har ikke fryktet at ditt eget navnevalg for egne barn kan misoppfattes?

– Nei. Vi har valgt kreative og symbolske navn, som overhodet ikke er valgt på grunn av bindinger til nasjonalismen. De må heller rette de spørsmålene til min svigerfar, sier den ferske tredjekandidaten.”

“Svigerfar har ansvaret for mine egne navnevalg på mine barn, nemlig. Selv er jeg et offer for beskyldninger!”

Hva er så galt med disse symbolske navnene hun har gitt sine barn, og hvem er det som legger ut slike symbolske, (og antatt belastende?) navn på barna på nettet?

Heisann, er det ikke FrP-kandidaten selv som har gjort det? Dyktig gjort å fremstille seg som offer i media og få sympati for det man selv har ansvaret for.

selv

Hva med de andre navnene? Dette var visst debattert flere steder i følge artikkelen.

(Navn fra debatter om temaet: Vidkun, Gønner, Sol, Håp, Adolf.)

Vel… De fleste foreldre ville nok ikke belastet sine barn med navn som Vidkun, Gønner, Sol, Håp, Adolf, om det er aldri så symbolsk ment … men noen ser annerledes på det, og det er jo lov.

Voksne mennesker forventer sikkert at de som gjør slikt selv er ansvarlig og redelig nok til å stå for det man gjør, uten å skylde på andre og erklære seg som offer, selv når det kommer spørsmål. Hvis de mener navnene ikke er en belastning når de selv bruker dem på sine barn, så må vel andre få bruke dem også? Det er vel meningen med navn?

Familiemedlemmers navn og telefonnummer var også offentliggjort på nett, fortalte offeret i Adresseavisen. Det er jammen dyktig gjort å få politisk sympati for hva telefonkatalogen og en selv har gjort.

Kan summen av mange slike valg allikevel peke i en bestemt retning?

Vigrid hyller i alle fall FrP-politikeren Siv Skattem, mens andre i FrP skjelles ut for å være unasjonale Quislingmotstandere. (Mer her.)

Vigrid hyller FrP-politiker Siv Skattems nasjonalistiske holdninger.

For all del, prøv gjerne å være offer hvis det er taktikken man pleier velge, men folk må vel selv få lov til å vurdere om politikeren er troverdig når alt lastefullt klandres alle andre enn en selv.

Tilbake til det andre offeret, Lieberman. I følge Aftenposten er visst heller ikke han verdens største tilhenger av ytringsfrihet.

Slik er det vel gjerne med de som kanskje ikke har bare rent mel i posen, men gjerne vil ha monopol på å være offer? Enten de representerer Israel eller er FrP-politiker (1.vararepresentant til Stortinget.)

Oppdatert 18. januar. Noen politikere utnytter informasjon de har skaffet seg gjennom politiske verv til å berike seg selv, til tross for at det slett ikke var hensikten bak politikernes vedtak (VG). Og noen evner ikke å se andre offer enn seg selv.

Hvorfor er det slik? Noen mener kanskje at de fortjener bedre behandling enn folk flest. Fordi de på en måte oppfatter seg selv som litt «Übermensch», bedre enn folk flest? Forkastelig spør du meg.

– – – – –

 

Mest lest på Norske forhold siste to uker, pr 17. januar.

1. Hva når strømmen forsvinner?

2. Trafikksikkerhet: Er Norge best?

3. En håpløs kamp.

4. Strafferabatt.

5. Hva er endret etter nyttår?

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer om Israel:

TV 2: Netanyahu sier Israel krever deler av Vestbredden til evig tid. Vårt Land: Advarer mot Israel-boikott. Vårt Land: Universitetet i Bergen åpner for Israel-boikott. TV 2: Universitetsrektor åpen for Israel-boikott.

En militær, en militær, det er en mann med … nye sokker! (Israelske soldater får to-ukerssokker, TV 2VG.)

FrP- og KrF-ledete «Israels Venner» på Stortinget ber Støre lytte mer til Israel.

VL: Støre bekymret for Øst-Jerusalem. VL: Biskopene drar til Israel.

 

Kamp på to fronter

De tiltalte i Kongo-saken kjemper en kamp på flere fronter. Den ene er kampen for å berge livet i Kongo. Den andre kampen er mot media, og antagelig primært rettet mot opinionen her hjemme i Norge. (VG: French raser mot norske medier. TV 2: French tilbakeviser beskyldninger i åpent brev.)

Joshua French sin reaksjon på mulig utfall i ankesaken kan kanskje si oss noe.

Faksimile fra VG.

Faksimile fra VG.

«Jeg begynner å bli litt lei av å bli dømt til døden.»

Joshua French (VG).

I mangel av egen erfaring må jeg utelukkende synse om denne uttalelsen. Jeg synes den signaliserer sterkt livsmot og en vilje til å stå på for å komme seg gjennom også sakens neste faser.

At Joshua French også skal ha skrevet et manus, signaliserer at han ønsker å kjempe en kamp overfor opinionen i Norge.

Med VG som kilde, kan man lese flere steder på nettet at Joshua French skal ha  skrevet «over 40 sider i en A5 bok» som skal publiseres på nettet. Angivelig fordi det har oppstått en del misforståelser i samtaler med norske journalister. I følge Aftenposten er notatboken full av mediekritikk.

Muligens har VG korrigert prøvd å korrigere den lille, forholdsvis uskadelige faktafeilen med sidetall. De skriver at det er 26 sider.

Denne bagatellen illustrerer at når medier sprer feil, så sprer feilen seg veldig raskt i den digitale medieverden. Mye raskere enn ringer i vannet. Og i motsetning til ringer i vannet, som gradvis svekkes og forsvinner, så blir digitale kopier like «sterke» som originalen. Og slike feil blir liggende, selv om den opprinnelige kilden korrigerer eller fjerner ting de har lagt ut.

Det er «lett» å få medier til å innrømme og endre konkret påvisbare faktafeil. Derimot er det «umulig», å få medier til å innrømme og korrigere feil som ikke så lett kan henføres til fakta, men som kan være medienes tolkninger. Herunder journalistens oppfatning, meninger og følelser som påvirker alle mennesker, også journalister.

Den objektive journalisten finnes ikke.

Hensynet til en fri presse gjør at det tillates en viss terskel for overgrep og feil begått av media. Denne terskelen er ulik fra land til land og endres over tid.

I Norge har lovgiverne lagt terskelen etter en vesteuropeisk standard vi er vant til for å tillate ytringer. Også ytringer som noen måtte mislike sterkt eller synes er belastende. (Kort og ufullstendig så har enkelte grupper fått styrket sitt rettsvern, mens enkeltpersoner har fått svekket sitt de siste årene. Ytringer om de tiltaltes etnisitet og religion vil ha en lavere terskel for å bli straffet i Norge enn ytringer om de tiltaltes påståtte handlinger og uttalelser.)

Det er lite grunn til å tro at dette lovverket vil bli dramatisk endret i overskuelig fremtid. (Med forbehold om hvem som klarer å påvirke lovgiverne på Stortinget. De siste endringene skjedde etter en debatt hvor noen ville tillate mindre ytringsfrihet.)

De som måtte føle seg krenket av medienes ytringer har derfor i hovedsak tre valg:

  1. Fremsette sin egen versjon.
  2. Holde kjeft og vente til saken har lagt seg. (Normalt er tabloidenes interesse død etter en uke dersom saken ikke er langvarig.)
  3. Engasjere for eksempel advokat Per Danielsen og kjøre en sak som vil medføre i alle fall mediedekning og regning. Noe mer usikkert om saken vinnes.

Joshua French velger alternativ 1. Forsåvidt det eneste fornuftige han kan gjøre i denne saken.

At det er det eneste fornuftige han kan gjøre, er min konklusjon og mening. Selv om, i dette tilfellet, et eksempel på en advokat, kanskje kan komme til å hevde seg krenket av det jeg skriver, så tillater norsk lov det.

Noe annet er det i enkelte andre land. Dette innlegget førte til at en norsk advokat kontaktet wordpress.com (serveren står i California, USA) med påstand om å være veldig (les $$$)  krenket og at de  kunne risikere svært høye erstatningskrav dersom bloggen ikke umiddelbart ble fjernet. Alle ca 150 innlegg, hele bloggen, ble  fjernet av en operatør i wordpress.com uten varsel fire dager før valget hvor den omtalte kjempet om stortingsplass.

Enkelte vil kanskje ha slike tilstander også her til lands? Til orientering så er advokat Siv Aida Rui Skattem (som var omtalt i innlegget) nå første vararepresentant for FrPs Per Sandberg og Tord Lien til Stortinget, Norges lovgivende forsamling.

Per Sandberg er leder i Justiskomiteen og kanskje lett påvirkelig av det han har forsvart som en dyktig partikollega som ikke er ekstrem. Om han eller Lien er syk eller bortreist, kan representanten som er blitt knyttet til nasjonalistiske miljøer, og som omfavnes av Vigrid, ta sete på Stortinget.

FrPs Siv Skattem omfavnes av Vigridtvedt.net

FrPs Siv Skattem omfavnes av Vigridtvedt.net

I motsetning til andre i FrP som får en helt annen omtale av Vigrid, men de har kanskje vist et annet syn på Quisling, landssvikoppgjøret og sterke symbolske verdier for nasjonalistiske miljøer?

Resten av FrP omfavnes slett ikke av Vigrid.

Resten av FrP omfavnes slett ikke av Vigrid.

Etter Californsk lov ville kanskje også mye av norske mediers dekning av Kongosaken kunne blitt stoppet av advokatkrav.

Hva kunne stortingskandidater og andre samfunnstopper ha stanset med trusler om skyhøye erstatningskrav dersom VGs server hadde stått i California?

Hvor står forresten serveren til freemolandandfrench.com, siden der familiene skal legge ut Joshua French’ mediekritikk og historie? IP-adressen forteller at den står i USA. Så da kan de som føler seg krenket av mediekritikken og ytringer bare true med skyhøye erstatningskrav etter amerikansk lov, dersom de ønsker at ytringene skal fjernes.

Det kan også tenkes at impliserte i Kongo kan rette vanvittige pengekrav etter lovgivningen i landet der serveren står. Og med en «bordet-fanger-teori» kan lederen i Justiskomiteen måtte forsvare også det, eller møte seg selv i døra?

Ytringsfrihet er en rettighet som ikke alle liker like godt når andre enn de selv bruker den.

Mer om nettsiden i innlegget «Fra den andre siden«.

PS: Nettsiden freemolandandfrench.com skal, ifølge informasjon på nettsiden, ikke lenger brukes. Samtidig lover de å komme med nytt og ønsker velkommen tilbake.

Fra nettsiden freemolandandfrench.com 21. november.

Fra nettsiden freemolandandfrench.com 21. november.

Oppdatert 22. november. De har fått ny side. Den nye siden til familiene heter freefrenchandmoland.com og er på en server som står i Amsterdam, Nederland.

– – – – – – – – – –

Mest lest på Norske forhold sist uke, pr 21. november.

Om svineinfluensa:

1. Første modige norske journalist i saken.

2. H1N1 – Ikke så ille allikevel i Norge?

3. Når pengene bestemmer.

Om andre tema:

1. Angrende syndere i media.

2. Avslørt.

3. Ikke tilliten verdig.

 

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

VG: French: -Tror vi har gjort inntrykk på retten.

VG: French utsatt for nok et malaria-angrep.

VG: Dommen er ferdigskrevet. VG: En av de fem dommerne kritiserer etterforskningen. VG: Dom faller tirsdag. TV 2: Nettmøte med Fredrik Græsvik. TV 2: Planla Tjostolvs begravelse. TV 2: Fredrik Græsvik svarer om Moland og French. VG: Frykter liv som økonomisk gisler. Vårt Land: Ikke drept av Molands våpen. TV 2: Kongodommen klar neste lørdag. VG: Forsvarer ber om full frifinnelse.VG: De er spesialagenter. De kan ha en rekke identiteter. VG: Viktig brev skjules i retten. VG: Støre avviser erstatningskrav fra Kongo.

Offentlig informasjon krenker enkelte mer enn andre

Nettsiden Iam har laget en tjeneste som samler offentlig tilgjengelig informasjon om personer. Også fra for eksempel Facebookprofiler. Det skaper reaksjoner. (VG: Kan gjøre ID-tyveri lettere. Dagbladet: Naboen ser deg på nett.)

Enkelte FrP-politikere har tidligere reagert kraftig på lovlig debatt om seg selv hvor offentlig tilgjengelig informasjon og medieomtale er videreformidlet.

Hvorfor er politikere, som selv sto aktivt frem som offer, så forbausende tause når verre ting rammer alle andre, og særlig personer som ikke har bedt om eller søkt offentlighet eller betydningsfulle verv, som kan nødvendiggjøre nærmere gransking av deres holdninger og livsførsel?

– – – – –

Israel refser Norge for å markere 150-årsdagen til Knut Hamsun.

– Jeg ble forbløffet over at Norge har avgjort å markere 150-årsdagen til Knut Hamsun, som var en nazi-beundrer. Han ga litteraturprisen han vant i 1943 til Josef Goebbels og hyllet i en nekreolog Hitler som en «kriger for menneskeheten», sa utenriksminister Avigdor Lieberman, gjengitt i VG.

Da jeg leste dette, kom et interessant flashback om en eller annen politiker som i forbindelse med partilandsmøtene i vår ville rehabilitere Hamsun, fordi landssvikoppgjøret var temmelig ensidig. Hvem var nå det?

Du verden. Søk åpenbarte en kandidat i FrP. Partiet som ellers har profilert seg som en mye sterkere Israel-tilhenger enn KrF. I følge TV2s da ferske måling manglet kandidaten som er kritisk til landssvikoppgjøret og koblet til nasjonalistiske miljøer, kun 404 stemmer på å bli stortingsrepresentant. Hvordan passer nå det med FrPs Israel-vennskap?

FrP-er i søkelyset for sin Hitler-hyllest.

Avisa Tromsø 24. august 2009Faksimile fra papirutgaven. (Forsvant under overføring).

Artikkelen i Adresseavisen fremstiller vedkommende stortingskandidat for FrP, Siv Aida Rui Skattem, som et offer for nasjonalistiske beskyldninger. Dette er på følelsesplanet. Enkelte er dyktigere enn andre til å ikle seg offerrollen, det må innrømmes.

Når politikere appellerer til medlidenhet, og snakker seg elegant rundt alle kritiske spørsmål, har de ofte ikke gode argumenter, og da kan det være interessant å finne ut hva de egentlig skjuler.

“Du har ikke fryktet at ditt eget navnevalg for egne barn kan misoppfattes?

– Nei. Vi har valgt kreative og symbolske navn, som overhodet ikke er valgt på grunn av bindinger til nasjonalismen. De må heller rette de spørsmålene til min svigerfar, sier den ferske tredjekandidaten.”

“Svigerfar har ansvaret for mine egne navnevalg på mine barn, nemlig. Selv er jeg et offer for beskyldninger!”

Hva er så galt med disse symbolske navnene hun har gitt sine barn, og hvem er det som legger ut slike symbolske, (og antatt belastende?) navn på barna på nettet?

Heisann, er det ikke FrP-kandidaten selv som har gjort det? Dyktig gjort å fremstille seg som offer i media og få sympati for det man selv har ansvaret for.

selv

Hva med de andre navnene? Dette var visst debattert flere steder i følge artikkelen.

(Navn fra debatter om temaet: Vidkun, Gønner, Sol, Håp, Adolf.)

Vel… De fleste foreldre ville nok ikke belastet sine barn med navn som Vidkun, Gønner, Sol, Håp, Adolf, om det er aldri så symbolsk ment … men noen ser annerledes på det, og det er jo lov.

Voksne mennesker forventer sikkert at de som gjør slikt selv er  ansvarlig og redelig nok til å stå for det man gjør, uten å skylde på andre og erklære seg som offer, selv når det kommer spørsmål. Hvis de mener navnene ikke er en belastning når de selv bruker dem på sine barn, så må vel andre få bruke dem også? Det er vel meningen med navn?

Kan summen av mange slike valg allikevel peke i en bestemt retning?

Familiemedlemmers navn og telefonnummer var også offentliggjort på nett, fortalte offeret i Adresseavisen. Det er jammen dyktig gjort å fremstille seg selv som offer for å få politisk sympati for hva telefonkatalogen og en selv har gjort.

Tilbake til den tidligere nevnte Lieberman. I følge Aftenposten er visst heller ikke han verdens største tilhenger av ytringsfrihet.

Slik er det vel gjerne med de som kanskje ikke har bare rent mel i posen, men gjerne vil ha monopol på å være offer?

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Relatert:

VG: Fant 13-årig datter på Iam (som hevder de ikke samler informasjon om personer under 16).

Paul Caffeys blogg om offentlig informasjon på nett.

VG: IAM kan være ulovlig.