Ikke fortell hva pappa fant

Høyesteretts avgjørelse i «Runesteinsaken» etablerer et prinsipielt kildevern for nettdebattanter, i den forstand at redaktøren ikke kan pålegges å utlevere til politiet ip-adresse eller på annen måte identifisere eventuelt anonyme debattanter. Vel og merke «pålegges». Fremdeles kan redaktører, hvis de vil, gi opplysninger til politi eller andre myndigheter.

Jeg synes avgjørelsen omtales meget godt i bloggen Uhuru, og henviser gjerne interesserte til å lese mer i innlegget der:
Høyesterett avklarer at kildevern gjelder også i redaksjonelle nettdebatter.
Her vil jeg heller fokusere mer på folk som finner ting på egen eiendom, og hvordan de oppfatter å bli behandlet av det offentlige.

Faksimile Aftenposten.

For to år siden ble Hans Edvard Moe Østby dømt i Sandefjord tingrett for å ha ødelagt åtte graver fra jernalderen. Han hadde søkt om og fått tillatelse fra kommunen, men ble dømt da  kommunen hadde slurvet.  Aftenposten skrev: «Han er solidarisk straffansvarlig på lik linje med Sandefjord kommune.
Dette til tross for at kommunen gjort en saksbehandlingsfeil og gitt ham tillatelse til å grave på eiendommen sin. Nå er Hans Edvard idømt 10 000 kroner i bot, og må betale 530 000 kroner i erstatning til Kulturhistorisk museum sammen med Sandefjord kommune.»

Saken er ikke enestående. Østlandsposten har bragt følgende historie: «Marit Kaupang Aspaas er potetbonde på Kaupang og har en 143 dekars tomt, hvor 25 mål er fredet av kulturminneloven. Hun får ikke lov til å dyrke denne delen av eiendommen.

– Dette har gjort at gården min har gått fra å være en heltidsgård, til å bli en deltidsgård. Kompensasjonen jeg har fått fra staten, etter en lengre rettssak, er ikke tilfredsstillende, sier Aspaas. Hun synes det er en stor svakhet i kulturminneloven at grunneiere ikke får automatisk kompensasjon.»

NRK har meldt om gårdbruker Steinar Østerlie på Frosta som selv måtte betale 42.000 kroner for å sikre et vikingfunn da han skulle anlegge småbåthavn.

Faksimile NRK.

Flere slike historier førte for noen år siden til en endring i forvaltningspraksisen, i form av rundskriv nr T2/2007 fra Miljøverndepartementet. Nå er imidlertid de aller fleste eiere av privat eiendom her i landet slik innrettet at de heller leser aviser/nettmedier enn å studere slike rundskriv. I tillegg kommer en ukjent mengde historier som lever sitt eget liv, uavhengig av rundskriv. Historier spres fra person til person, om folk som har funnet diverse «gammelt ræl» og enten endt med å betale for utgraving med «teskje og barberkost», eller at de har gjemt unna gjenstandene for å få fred. Dessuten er det fremdeles en fare for et element av byråkraters eget skjønn når man eventuelt kommer under forståelsen «mindre» eller «større» private tiltak. I tillegg kan det tenkes at en utbygger kan velge raskeste og billigste løsning om noen finner noe som rette myndighet ennå ikke vet om.

Hvem har vel ikke hørt helt andre historier enn den Oppland fylkeskommune beretter om maskinfører Olav Myrland som  fant fornminner da han skulle begynne å grave på tomta til et nytt løklager på Hveem østre. Staten betaler de 275 000 utgravingene koster, og bonden må kun dekke egne omkostninger i påvente av at lageret kan bygges.

Trusler fra fortiden

Bonden fant et vikingsverd i potetåkeren. Det har han ikke råd til å fortelle noen om. (Aftenposten).

Ikke bare privatpersoner, men også ordfører i Herøy (Møre og Romsdal), Arnulf Goksøyr, har reagert på det de oppfatter som for dyrt vern. -Vikingtiden koster for mye, meldte han i VG i høst.

Til syvende og sist spiller det liten rolle hva kulturminneloven med forskrifter og rundskriv sier. Det er hvordan vanlige folk (og ordførere) oppfatter eller frykter å bli behandlet av det offentlige som avgjør om staten får flere gamle kulturminner, som de også kan velge å la ligge urørt, eller om dette blir skyflet unna som «gammelt ræl» man helst ikke vil si at man har funnet.

[polldaddy poll=4096233]


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

TV2: Bløffet om salg av runestein.

TV2: Luket i blomsterbedet – fant ekte skatt.

VL: Slipper å oppgi navn på nettdebattant.

En jobb å gjøre

Når MinSide/MinId, den offentlige nettportalen for innbyggeres innsyn, bryter sammen, så berøres tilliten til datasikkerheten og troverdigheten til forvaltningen.

Når opplysninger legges ut for et visst antall innbyggere samtidig, så må man regne med at en viss andel av dem vil prøve å logge seg på for å sjekke i løpet av et gitt tidsrom.

Dette kan forvaltningen trekke lærdom av. Vi hadde så stor kapasitet (x). Behovet (trafikken) var betydelig større (y).

Hvis man ikke klarer å skaffe seg kapasitet til å takle en større topp på serverne, så er det kanskje nødvendig og mulig å gjøre noe for å spre trafikken for å unngå en ny kollaps? (Altinn fungerer. Dine Penger: Slik finner du frem.)

Faksimile fra MinSide 23. mars 2010.

PS: Det heter forøvrig «å løse problemet» på bokmål. Allikevel er ikke dette det største problemet forvaltningen har å løse. 🙂

Staten er adskillig flinkere enn mange kommuner til å følge opp kravet om likebehandling av databrukere som trådte i kraft fra nyttår. Synd for de som bor i kommuner som ikke har prioritert innbyggernes og offentlighetens behov.

Uavhengig av hvilken nettleser og hvilke programmer nettbrukeren har, så skal informasjon fra forvaltningen på nettsidene være tilgjengelig. Her har særlig en del kommuner en jobb å gjøre.

Mer om offentlig forvaltning og data:


[polldaddy poll=2548290]

Mest lest på Norske forhold sist uke, pr 20. mars.

  1. Hvem er der når det er alvor?
  2. Hvem skal bestemme skoleklær?
  3. Erfaren sjåfør, ny trygg bil og sikker vei reddet liv.
  4. En utrolig fotballhistorie.
  5. Demonstrerer at de ikke fortjener førerkort.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Dine Penger: Meld fra om feil i selvangivelsen.

Dine Penger: Datakrasj hos Skatteetaten førte til at mange ikke fikk den informasjonen de skulle hatt.

 

Hva med statens ansvar?

Oppdatert 15. februar. Sjefen har skyld i 90 % av fraværet, hevder Olga som nå blir rådgiver for regjeringen (VG).

Hva når staten er «sjefen» tro?

TV2: Frykter å bli uføretrygdet når behandling legges ned (staten).

– – –

Regjeringens ekspertgruppe har lagt frem forslag til endringer for å redusere sykefraværet. Det kan nok diskuteres hva av forslagene som er egnet til å få ned sykefraværet eller bare egnet til å få ned sykelønnsutgiftene.

Kutt i sykelønn vil være et insentiv, for den som mottar sykelønna, til å ikke være unødig borte etter at kutt inntreffer. Det kan kanskje også teoretisk tenkes at noen tvinger seg selv tilbake på jobb raskere enn helsemessig forsvarlig? Formelt er det vel legen som friskmelder, men legen vurderer jo også på bakgrunn av den informasjon pasienten gir, eller ikke gir.

Kutt i sykelønn kan innrettes på mange måter. Hvor tidlig kuttet inntreffer, hvor lenge det varer og om noen grupper unntas, kan påvirke i hvilken grad det gir økonomisk effekt for staten, arbeidsgiver og arbeidstaker.

Hva så med de sykmeldte som eventuelt venter på at staten kan gi dem behandling? Manipulering med ventelister og journaler viser at aktører i helse-Norge kan gjøre litt av hvert for å få fine tall under sitt ansvarsområde.

Hvis langtidssykmeldte som venter på sykehusbehandling betyr mindre sykelønnsutgifter for staten/Folketrygden etter en viss tid, så har staten/helse-Norge ikke noe ekstra å vinne på å gi den sykmeldte raskere behandling. Tvert i mot kan det å gi behandling i stedet for å utsette (innenfor eventuell frist) bli en kostnad for den delen av staten som betaler behandlingen. Og noen i helse-Norge tar jo mer hensyn til hvordan akkurat deres egne tall og statistikker fremstår. Helheten er uansett politikernes ansvar.

Økningen til 10-dagers egenmeldinger, og 24 egenmeldingsdager årlig, vil bli en utfordring for den enkelte arbeidstaker og dennes arbeidsgiver. Dette er fravær som arbeidsgiver, og ikke Folketrygden, betaler.

Ved å få langtidssykmeldte arbeidstakere ut i minst 20 prosent arbeid (gradert sykemelding) vil arbeidsgiver få en økonomisk motivasjon for å jobbe med å ordne slikt.

Hva med offentlig sektor og  staten selv? Vil de oppleve det samme som private arbeidsgivere?

Det er totalt to og en halv million sysselsatte i Norge (SSB). Staten er Norges aller største arbeidsgiver fordelt på svært mange virksomheter, organer og etater. I tillegg kommer alle fylkeskommunale og kommunale virksomheter med nesten 500 000 ansatte (SSB). Holder man offentlig næringsvirksomhet utenom så anslår SSB at det er 775 000 ansatte i offentlig forvaltning.

Offentlige virksomheter (særlig kommuner) som kan ha tildels manglende/dårlige rutiner, eller ikke prioriterer sykefravær høyt nok, får nå en utfordring. Enda en. Så gjenstår det å prioritere hvor de vil bruke ressursene og kompetansen.

Det blir kanskje for å få de viktigste tallene til å bli finest … (De tallene som er viktigst for kommunepolitikerne/virksomhetslederen. Ikke nødvendigvis viktigst for de som blir syke eller for staten.)

[polldaddy poll=2640863]

 

Mest lest på Norske forhold siste to dager, pr 2. februar.

1. Rett fokus.

2. Mot normalt.

3. Merkelig folkeparti.

4. Skandalen vokser, men følges det opp?

5. En ny Hamrén.

.
Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

TV2: Egenmeldinger (kombinert med andre tiltak) ga lavere sykefravær.

TU, TV 2: Fravær i skolen forplanter seg til jobb.

VG: Sjekk hvor legene skriver ut flest sykmeldinger.

TV 2: Legeforeningen slakter forslag om statsansatte fastleger.

TV 2: Kronprinsesse Mette Marit sykmeldt (Ikke gradert sykmelding 🙂 )

VG: I snitt sykmeldes 9000 hver dag.

VG: Frykter sykmeldte vil presses til å slutte.

TV 2: Stadig flere registrert som uføre.

VG: Sykefravær synker. Tror debatten innvirker.

TV 2: Mange syke har følt seg mistenkeliggjort.

TU: Ekspertenes forslag godt mottatt.

Vårt Land: Stoltenberg: -Viktige innspill. – Gode og interessante forslag.

VG: Høyre: -Svært mye bra i forslaget.

TV 2: 25 dager til å få på plass ny IA-avtale.