Engasjement nytter

Jeg setter alltid pris på personer som viser engasjement heller enn apati. Personer som bruker noe av sin tid for å jobbe for noe uegennyttig heller enn å bare dyrke seg selv.

Derfor publiserer jeg dette innlegget i dag, som en respons på en henvendelse fra Kaja:

«Hei.

Jeg er med i ICAN, en kampanje som vil sette atomvåpenproblemet på dagsorden. Bare én atombombe er én for mye. Men i dag finnes det over 20 000 av dem. Vi jobber for å forby atomvåpen, slik som verden har forbudt andre inhumane våpen som klasevåpen og landminer. Skal vi klare det, trenger saken mer synlighet, mer bevegelse, mer bråk. Vi har laget denne tegnefilmen. Hvis du liker den – har du lyst til å hjelpe oss å vise den fram? Nettpremieren er 10. oktober kl. 10. (10/10/10.) Altså på mandag! Supert hvis du vil poste filmen da, enten kl. 10 eller senere på mandag. Slik kan vi vise at vi er mange i hele Norge som vil avskaffe atomvåpen.»

– – – – – – – – – –

Lenke til videoen her: ICAN-film

Fra ICANs video.

Det er ikke skrevet mye om «krig og fred og sånn» på bloggen Norske forhold tidligere. Mye av bloggens fokus har vært på innbyggeres rettigheter, myndigheters maktmisbruk, medias overfladiskhet og enkelte tilfeller av maktpersoners dobbeltmoral/falske fasader. Videre en del om frivillighet, ansvar og engasjement i ulike former.

Jeg lurte nettopp på om jeg bare skulle gå og hente meg en kopp kaffe. Nå ble det slik at jeg heller så videoen, leste litt om saken og tok stilling til ICANs krav i stedet: Støtte til kampen om et juridisk bindende forbud mot atomvåpen.

Jeg ser imidlertid enkelte innvendinger mot håndhevelsen av et slikt forbud, at det kan være utfordringer, men i denne sammenheng blir de av underordnet betydning.

Om organisasjonen ICAN kan man lese blant annet dette på deres nettsider:

ICAN Norge er resultat av et mangeårig samarbeid mellom Nei til atomvåpen (NTA), Norske Leger mot Atomvåpen (NLA) og den norske Pugwashkommitteen. Sammen jobber disse organisasjonene for acheter du cialis en ligne å legge til rette for et bredt nettverk av humanitære og andre frivillige organisasjoner for å kreve et juridisk bindende forbud mot utvikling, produksjon, lagring, transport, bruk og trussel om bruk av atomvåpen. En slik avtale vil være et skritt videre fra dagens ikke-spredningsavtale, og representerer en offensiv mot de mest inhumane våpen verden noen gang har sett.
I kraft av å være en landsomfattende og partipolitisk uavhengig kampanje, ønsker ICAN Norge å samle alle individer og aktører som støtter organisasjonens formål. Vi tar initiativ til holdningsendrende informasjonsarbeid rettet mot politikere, fagforeninger, organisasjoner og den norske befolkningen som helhet. Vårt arbeid utgjør en del av den internasjonale kampanjen ICAN (International Campaign to Abolish Nuclear Weapons), som er en global grasrotbevegelse for total avskaffelse av atomvåpen gjennom en juridisk bindende og etterprøvbar atomvåpenkonvensjon.  Med mer enn 200 partnerorganisasjoner i 60 land, gir vi en stemme til det store flertallet som ønsker total avskaffelse av atomvåpen. (Kilde: ICANW Norway: Om oss.)

I noen sammenhenger benyttes begrepet «å være en nyttig idiot» om noen som uten å forstå det selv løper politiske ærend for noen med skjulte interesser i bakgrunnen.

Jeg har selv tjenestegjort og jobbet i mange år i et forsvar der man ikke akkurat gikk med «Nei til atomvåpen-buttons» på sivilklærne. Det bør ikke være omstridt å fremholde at kulturen vi og jeg var en del av i alle fall har hatt bred aksept for å se på deler av fredsbevegelsen som «nyttige idioter» for «fi».

Om enkelte eks-kolleger jeg stadig omgås skulle se på meg som en av de «nyttige idiotene» nå må jeg bare replisere at det tross alt er bedre å være nyttig til noe enn unyttig, eller bare idiot – hele tiden.

Jeg ønsker et internasjonalt juridisk bindende forbud mot atomvåpen velkommen.

[polldaddy poll=5571998]

 

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

 

Mer:

Kampanjeorganisasjonens internasjonale sider: icanw.org

Annonser

2 tanker om “Engasjement nytter

  1. A blast from the past! Jeg husker at «Nei til atomvåpen» alltid pleide å gå sist i 17.-maitoget (borgertoget) i Tromsø – siden det alltid kom en «hale» med vanlige folk etter toget, var det dermed fikk med seg en lang hale med vanlige folk som følgte etter borgertoget fikk man inntrykk av organisasjonen var svært så populær … men i de siste årene har man knapt hørt om dem.

    Atomvåpen har kanskje vært nyttig til å hindre krig ved å holde en «terrorbalanse» – men atomvåpen har ingen funksjon i en verden hvor «asymmetrisk krigføring» er normalen snarere enn unntaket. Men igjen … jeg husker jo godt at det fantes en viss angst for atomkrig på åttitallet. Jeg har alltid avskrevet det som ubegrunnet frykt …

    Av og til kaster jeg bort langt mer tid enn hva jeg burde på å lese blogger, wikipedia, etc. Jeg kom over denne: http://falkvinge.net/2011/10/04/my-two-heroes/ …. har verden virkelig vært så nært en fullskala atomkrig? Selvfølgelig, ingen vet med sikkerhet … men hvis det er sant, så er det et meget godt argument for å avskaffe disse våpnene.

    Noe som overrasket meg enda mer er at så sent som 1999 fikk NATO-soldater ordre om å overføre kontrollen over en flyplass fra russiske styrker vha makt – ref http://en.wikipedia.org/wiki/Incident_at_Pristina – soldatene nektet, og takk for det! Kanskje trusselen om en eskalering med påfølgende atomkrig gjorde det lettere å nekte?

    • Ja, du sier noe der. I militæret er en ordre en ordre. Høyest rang i hierarkiet betyr at man har rett. Sjefen har ikke alltid faktisk rett, men sjefen er alltid sjef.
      I eksempelet du nevner var det Wesley Clarks ordre som ble nektet iverksatt av oppegående og modige underordnede.
      Det er slett ikke alltid underordnede tør opponere mot sjefen.

      Morsom episode du nevner fra Tromsø forresten.

      Og det bringer tankene over til en gang da min sjef kunne ha påført Norge en diplomatisk reaksjon etter å ha nektet å innse at alle andre enn han tolket terrenget og kartet som at patruljen var alvorlig ute av kurs i snøstormen. Vi måtte til slutt «grave oss ned på vidda» langt inne i et naboland, med full utrustning, våpen, skarp ammo og diverse utstyr.
      På norsk side var det neste morgen iverksatt militær leteaksjon, da vi var langt utenfor radiorekkevidde og ikke hadde rapportert som avtalt om kvelden. Vi fikk ikke radiosamband på AN PRC-77 før vi var ca 7-8 km fra grensen tidlig neste formiddag, en solklar og strålende dag med glimrende radioforhold på vidda.

      Vi fikk ordre om å holde kjeft til overordnede var ferdig i militæret, og det gjorde vi, av lojalitet og pliktfølelse.
      Senere har man sett kjente fjes i meget høye militære posisjoner her til lands, for ikke å røpe for mye.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *