Det såkalte prioriteringsdirektivet, som VG har fått tak i, lister opp en rekke sakstyper hvor politiet oppfordres til å henlegge sakene av kapasitetshensyn.
Felles for mange av de sakstypene politiet ikke vil prioritere å etterforske er at de gjennomgående gjelder forbrytelser mot private. Å stikke fra regninger fra bensinstasjoner, hoteller, restauranter og drosjer, mindre bedragerier mot finansinstitusjoner, mindre bedragerier ved kjøp/salg over internett samt mislighold av leasing/leieavtaler er saker som raskt kan strykes fra listen over saker politiet skal etterforske.
Riktignok er det også nevnt sakstyper der staten blir snytt, som tollovertredelser med mindre og ikke gjentatt innførsel, men hovedinntrykket er at det er mindre politisak om man begår tyveri fra private enn fra staten, politiets egen arbeidsgiver.
Et interessant aspekt ved politidistriktenes (hemmelige) lister over saker de de facto anbefaler å henlegge med begrunnelse i manglende kapasitet, er at politiet med dette ikke bare utøver politikk, men også skaper den.
Burde det ikke være politikernes oppgave å rangere hvilke typer forbrytelser politiet eventuelt kan henlegge ved ressursmangel?
Kanskje kommer politikerne til den konklusjon at en rekke sakstyper kan overføres fra politiets bord til andre instanser?
Skal for eksempel private bedrifter innen servicenæringen få opprette egne registre over personer de mener/tror er involvert i diverse lovbrudd, og skal de få lov til å bøtelegge, utelukke, svarteliste eller på andre måter straffe disse?
Svaret på spørsmålet er nok at politikerne ikke ønsker privat rettshåndhevelse. Og spør man politiet så svarer nok også de offisielt at de er motstandere av privat rettshåndhevelse.
Imidlertid foregår det. Strengt tatt kjenner nok også politiet til det, men det prioriteres ikke å reagere mot det.
Når politiet stadig nedprioriterer lovbrudd mot private, vil de økonomiske interessene jobbe for alternative måter å ivareta interessene til de som lider tap. Og politikerne vil etterhvert ikke ha annet valg enn å akseptere private ordninger som presser seg frem, delvis på grunn av politiets nedprioritering av å forfølge lovbryterne og delvis på grunn av de private interessenes egne økonomiske interesser.
Dermed skapes ny politikk. Av politiet.
Siden politikerne (regjeringen pluss de lovgivende og bevilgende i stortinget) må forventes å være kjent med politiets prioriteringer, skapes politikken med politikernes stilltiende aksept. I det minste burde stortingspolitikerne kunne forstå at summen av arbeidsoppgaver som politikerne pålegger politiet ved lover ikke samsvarer med ressursene de samme politikerne i stortinget bevilger.
Forøvrig er det gjerne en del tidligere politifolk som jobber som privat politi.
De som i politiet henlegger saker i henhold til politiets prioriteringsliste kan få høyere lønn når de senere jobber for private selskaper og bransjeforeninger med å nettopp etterforske og forebygge samme type saker.
Mer om:
- Privat overvåking – utenfor kontroll.
- Norsk politi – ikke noen Kardemommeby.
- En del ekspolitifolk driver med lignende.
TV2: Disse lovbruddene nedprioriteres av politiet.
VG: Synes 100 000 var i meste laget.
Fra http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4231191.ece:
«I forrige uke kom svaret. Saken er henlagt «på grunn av manglende kapasitet».»
«Mange orker ikke å anmelde sakene når de ser at så mye blir henlagt. De føler det ikke er bryet verdt, sier Oktay Dahl.»
Dette gir lavere respekt for og tillit til politiet og rettsvesenet. Demokratiet og rettsstaten undergraves.
Vekterbransjen går gode tider i møte. Vi må regne med (og satse på) selvtekt og borgervern.
Virkelig berikende.
Velkommen til det fantastiske «Nye Norge» (Brave New World)!
Selvsagt skal det ikke være politikernes oppgave å bestemme hvilke saker politiet skal prioritere. Det er jo derfor vi har tredelingen mellom lovgivende (Storting og regjering), dømmende (domstolsapparatet) og utøvende (politiet).
Men ellers er jeg enig i at ressursmangelen i Politiet kan medføre økt bruk av vektere, selv om vi heldigvis ikke har svenske tilstander (med «supervektere») ennå.
Da har vi nok ulik oppfatning.
Mitt poeng er at politikk skal skapes (vedtas) av de folkevalgte. Politiets oppgave er ikke å skape ny politikk, men å lojalt utøve den til enhver tid gjeldende politikk i landet, uavhengig av hva den enkelte politimann eller politimester selv måtte ha av meninger om (kriminal)politikk som måtte avvike fra eller samsvare med det rådende politiske flertallet.
Forøvrig: Stortinget er lovgivende. Selv om det i mange lover kan være hjemmel for at regjering eller forvaltningsorganer vedtar forskrifter med mer, ligger lovgivermakten hos Stortinget. Domstolene er som du nevner dømmende. Regjeringen regnes imidlertid som utøvende makt. Under regjeringen ligger alle forvaltningsorganer, herunder alle tjenestemenn (også politifolk) som skal utøve den vedtatte politikken.
Mitt anliggende var ikke at politikerne skal avgjøre politiets prioriteringer fra sak til sak (på detaljnivå), men heller trekke de store linjene: Si hva som generelt skal prioriteres opp og ned. Når politiet ser ut til å i grove trekk stadig nedprioritere lovbrudd mot private, legger de forholdene til rette for privat rettshåndhevelse.
Jeg har selv vært tilstede på konferanser der politifolk (og enkelte politikere) snakker varmt om hvor viktig privat sikkerhetsbransje er, og at politiet ikke kan klare seg uten samarbeidet med dem, men kan ikke huske at noen av de samme politifolkene eller politikerne har svart i nærheten av det samme overfor offentligheten: At de med åpne øyne overlater deler av rettshåndhevelsen til private aktører (gjerne med tidligere politifolk i sentrale stillinger).
Hei! Kristine fra VG her. Nå har jeg lagt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG, kanskje poster jeg det på twitter http://twitter.com/lesernesvg også 🙂
Det var hyggelig 🙂