Inspirert av den politiske journalistikken i Norges største avis, bringer Norske forhold historien om da rasshølet ble sjef.
Slik gikk det til da kroppens organer diskuterte hvem som var sjefen:
Hjernen sa: – Jeg kontrollerer hele opplegget – og tenker for dere alle. Dessuten er jeg øverst, og har den naturlige kontrollen over dere alle. Sjefsjobben er det naturlig at jeg har.
Da var det at føttene sa: -Drittprat! Det er da vi og ingen andre som sørger for at det hele flytter på seg – på svette bein. Vi vil ha sjefsjobben!
Da var det at hjertet sa: – Skulle jeg ta meg fri noen minutter, så ville alle dere andre snart få store problemer, og til slutt dø med meg. I kraft av å være så viktig, er det naturlig at jeg er sjefen, mente hjertet!
Etter dette gikk krangelen lenge og vel om hvem som skal bestemme, – gjerne slik det er i noen organisasjoner der sjefsrollen ikke er avklart?
Alle hadde etterhvert mer eller mindre gode argumenter for at sjefsjobben naturligvis var deres.
Øynene så sitt snitt til å fortelle hvor viktige de var. Hendene tok til orde for å bli sjef fordi de var nødvendige for å få i seg maten, og slik sett i det hele tatt å overleve. Lungene, nyrene og leveren hadde alle gode argumenter i diskusjonen.
Det var da rasshølet var frempå om hvor fortreffelig det ville bli med ham som sjef. Det var ikke fritt for at alle de andre organene i kroppen hånlo av dette utspillet og synspunktet.
Ideen om at rasshølet skulle bli sjefen var jo helt absurd! Rasshølet ble dødsfornærmet, – snørte seg sammen og nektet absolutt å slippe ut noe som helst.
Som en følge av dette fikk etterhvert hjernen feber, øynene ble utstående og blodskutte, beina begynte etterhvert å skjelve og hjertet begynte å slå uregelmessig. Ja, til og med lungene fikk vanskelig for å fungere, og en uholdbar situasjon oppstod.
Til slutt begynte flere og flere i den oppståtte og fortvilte situasjon å be hjernen tynt om at rasshølet likevel ble utnevnt til sjefen. Og slik ble det!
Moralen er enkel: Man behøver ikke være et geni for å være sjefen. Det holder lenge med å være et rasshøl.
– – –
Når Arbeiderpartiets fylkessekretær i Troms blir beæret med selveste sjefstittelen er det liten grunn til å være misfornøyd i media.
Forøvrig er det ikke første gang, og sikkert heller ikke siste gang, politikere av stort eller smått format bruker analvokabular til å karakterisere folk de ikke liker.
Faksimile VG.
At dette skal være politisk journalistikk eller nyhetsjournalistikk i Norges største avis, er verre enn at noen kan slike ord.
Mest lest på Norske forhold sist uke, pr 15. mars.
- «Du er ingen hvitmanns-unge».
- Erfaren sjåfør, ny trygg bil og sikker vei reddet liv.
- Norsk selvgodhet.
- En utrolig fotballhistorie.
- Hvem er der når det er alvor?
