Oppdatert 15. juni: Stadig nye behandlingstilbud kommer til. Nå skal narkotikamisbruk ikke straffes med fengsel, men defineres som et helseproblem. Det vil innebære gratis medisiner, for eksempel heroinsprøyter.

Debatten om grenser for medisinsk behandling har fått en ny dimensjon. Hvor mange «skudd» skal staten betale, og hvem skal sette grensen for når nok er nok?

– – –

Mange politikere fremstår som feige eller uredelige når de later som om det ikke finnes økonomiske grenser for å holde liv i et menneske i Norge.

Selvfølgelig finnes det grenser.

Ved budsjettvedtak, lovvedtak og pålegg styrer politikerne.

• Av og til detaljregulerer de: «Politiker I skal ha enerom og bedre behandling nå.» Eller: «Lille Ida skal allikevel få behandling dekket av staten, selv om hun fikk nei før media slo opp saken.»

• Av og til styrer de ved rammer: «Behandle så mange hofter dere kan for 200 millioner. Resten får vente til neste års budsjett.»

• Og av og til delegerer de til byråkratene å avgjøre: «De mange ulike målene er gitt i våre vedtak. Dere har fullmakt til å prioritere innenfor rammene ved behov.» Eller: «Dere velger hvilke medisiner staten skal betale og ikke.» Eller: «Dere avgjør når vi skal slutte å gi behandling.»

Alle partier har en grense i sine eventuelle avvikende forslag. Noen har grensen på sum A, andre på sum B eller C, men et sted går den grensen. Derfor er det misvisende når enkelte later som om de slett ikke vil ha noen grenser, for deres egne forslag innebærer også begrensninger.

Legene kan ikke holde liv i mennesker med medisiner politikerne ikke lar dem bruke, eller utstyr de ikke har. Sykehus kan behandle og kommuner kan gi pleie innenfor den kapasitet og økonomi de har, men ikke mer.

En kommune som for eksempel bruker pengene på skiferbelagte parkeringsplasser, kan ikke bruke de samme pengene på investering i flere pleiehjemsplasser.

Sykehusbehandling og pleie er rasjonerte tjenester i Norge.

De som er syke får behandling, så lenge det er ledig plass, og så lenge sykehuset har råd/lov til å gi dem den behandlingen. Eventuelt i den grad kommunen prioriterer å gi pleietrengende pleie i forhold til andre oppgaver.

Det er gratis å ha «ordrereserven» på venteliste, men behandling/pleie koster. Naturlig frafall i ventelister over tid vil bety at stat og eventuelt kommuner sparer penger.

Det lønner seg heller ikke å ha overkapasitet med tomme senger og ledige hender i perioder. Derfor er det greit å ha litt ventelister å sjonglere kapasitet mellom.

Slik er det, selv om de færreste politikere åpent vil innrømme at systemet deres faktisk fungerer slik.

Dette er virkeligheten i helse-Norge. Man kan lukke øynene og si at det ikke er slik. Eller man kan fornekte ting som kan oppfattes negativt og heller bare trekke frem positive sider ved systemet, men det er bare selvbedrag.

Pensjonert politiker Inge Lønning har noe som mange aktive politikere mangler mye av: Mot.

Mot til å fortelle sannheten, selv om den er så ubehagelig at man kan oppfattes som kynisk om man forteller den.

– Det er et selvbedrag at vi har så god råd at vi ikke trenger å prioritere. Uavhengig av hvor god økonomi vi har statlig og privat, er ikke midlene ubegrensede. Alt kan ikke betales samtidig, sier Lønning.

Man kan like eller mislike budskapet hans, men igjen: Ikke skyt budbringeren!

Debatten burde ikke dreie seg om hvorvidt man bør ha grenser eller ikke. Den debatten er bare et overfladisk skalkeskjul for feige politikere.

Debatten burde dreie seg om hvem som skal sette grensene. Og deretter klargjøre hva man kan forvente og ikke forvente å få offentlig finansiert behandling for i fremtiden. Hva blir samfunnets ansvar og hva blir den enkeltes ansvar? Det kalles vel også politikk.

Mange politikere bidrar til å holde liv i en oppfatning om at det er enkelte egenrådige byråkrater som finner på grenser helt unødvendig.

Det hadde sikkert vært meget behagelig om det hadde vært slik. Da kunne man bare reagere mot de byråkratene som heller vil la være å behandle selv om de har ubegrenset mulighet til å behandle.

I virkeligheten dreier det seg om det skal være folkevalgte, som må svare overfor velgerne, eller om det skal være byråkrater, som ikke stiller til valg, som skal sette grensene.

Mer: Beklager, livet DITT er ikke mer verdt.

PS:

I sterk kontrast til enkelte oppslag om medisiner og behandlinger man sier nei til, fordi det koster for mye eller har for dårlig dokumentert effekt, står et samlet norsk stortings svineinfluensahysteri. Da var alle krav om dokumentert virkning og pris glemt. «Vi bevilger uansett den summen leverandøren forlanger, bare alle i Norge  kommer først i vaksinekøen og får dobbel dose», så ut til å være rådende norsk politikk den gang.

Det gjelder kanskje å alliere seg med lobbyister fra legemiddelindustrien for å få offentlig finansiering av store og små, eller reelle og innbilte helseplager?

Mer: Stygt spill bak store statlige medisinkjøp.

[polldaddy poll=3303821]

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 14. juni.

1. Norske flagg er krenkende.
2. Fei for egen dør.
3. Skal alle få ha førerkort.
4. Muhammedbilder vanlig i muslimske land.
5. For få straffes for rettighetsjuks.