Flere vil rammes av pleieres Facebook-avhengighet

Flere arbeidsgivere forbyr sine ansatte å bruke Facebook i arbeidstiden, mens andre tillater det og oppfordrer til aktiv bruk. Det kommer an på hva det brukes til og om det gir fordeler for arbeidet.

Bruk av Facebook og andre sosiale medier, for ansatte som jobber med barn, syke og pleietrengende, kommer nok til å bli gjenstand for flere medieoppslag og debatter i kommunene. Det er opp til hver enkelt kommune å eventuelt løse utfordringene før det kommer tragiske oppslag. (VG: Pasient frøs i hjel mens ansatte var på Facebook. TV 2: Nattevaktene surfet på nettet mens kvinne døde.)

At ansatte dropper enkelte vaktrutiner for å gjøre noe annet, «underholde seg», er ikke noe nytt. Det nye er at mulighetene til å gjøre noe annet enn å utføre de pålagte rutineoppgavene er til stede hele tiden.

For noen ti-år siden kunne noe spennende på TV kanskje bli prioritert foran en og annen inspeksjonsrunde, men det ble ikke noe stort problem fordi det sjelden var noe spennende på TV og kun en kanal.

For 15 år siden var ikke en gang bruk av mobiltelefon noe stort problem, fordi det ofte var bare «kjedelige folk» som hadde mobil. Dessuten satte batterikapasiteten naturlige begrensninger i hvor lenge man kunne prate. (Dette var på prate-telefonenes tid.)

Når mange har muligheter til å gjøre noe annet hele tiden, blir det også flere som gjør det. Og da kan det som tidligere var en bagatell bli et problem.

Søk på Facebook og arbeidstid viser at i alle fall et parti sier ja til Facebook også på jobb. Kanskje pipa får en annen lyd når «ja til Facebook» blir årsak til en tragisk hendelse der regjeringen kan få skylda?

Ofte er det den ansattes egne behov og bekvemmelighet som dominerer når man bruker sosiale medier i arbeidstiden. Tanker om arbeidsgivers datasikkerhet og andres personvern kan lett få lavere prioritet. (En annen side av dette er for eksempel barn under barnevernets omsorg som utsettes for nettovergrep.)

Ansatte som jobber med sensitiv informasjon kan komme til å røpe ting, kanskje uten å være bevisst hva de egentlig gjør. I tilfelle er det ikke bare bruk av sosiale medier, men en generelt dårlig bevissthet om farene ved dette som er problemet.

Opplysninger fra helsepersonell (faglært/ufaglært) som «skiftet bleie på Olga» eller en kommentar om at «Kåre hyler som en gal på rommet sitt igjen» er ikke like uskyldige som uvanlige.

I et lite lokalsamfunn kan det også være behov for strengere grenser for hva som er akseptabelt. Da mange allikevel vet hvem som omtales, selv uten at navn nevnes.

[polldaddy poll=2796997]

 

Mest lest på Norske forhold siste tre dager, pr 3. mars.

1. Politi og GPS-sporing.

2. Oppvask.

3. En identifisert. Noe grafsing gjenstår.

4. Dårlig grasrotfølelse.

5. Kanskje ikke så dumt.

 


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

TV 2: Ansatte i helsesektoren mest misfornøyde med arbeidsgiveren.

TV 2: Alex Rosèn til krig mot skrytemeldinger på Facebook.

Vårt Land: Lærer suspendert etter å ha kritisert elever på Facebook.

E24: Kan jeg forby Facebook i arbeidstiden.

TV 2: Facebook får skylden for en av fem skilsmisser.

 

Annonse:

5 tanker om “Flere vil rammes av pleieres Facebook-avhengighet

  1. Tilbaketråkk: Hvordan få orden på passordene dine | Norske forhold

  2. Tilbaketråkk: Medievaner i positiv endring « Norske forhold

  3. Tilbaketråkk: Navn å nevne og navn å glemme « Norske forhold

  4. Jobben og hvordan den gjøres er det vesentlige. Er ikke selv på facebook, twitrer ikke og kommuniserer ikke med nettet – stort sett. Kanskje noen mail hit og dit i måneden, men da på min fritid. Bruker det dog til ulike ting som å betale regninger, avbestille bøker osv, i arbeidstiden. Med 10,5 timers vakter og 1,5 timers reisetid en vei inkludert sover jeg når jeg kommer hjem efter ulikt husarbeid. På mine «frivaktdager» har jeg annet å gjøre enn å være på nettet! Jobber natt, og dermed blir tid med venner og ulike andre ting mer vesentlig en TV og nett når jeg har fri. Jobben min består i runder med tilsyn, og fra vaktrommet har jeg full oversikt over alle pasientene. Samt at jeg gjør endel ulike oppgaver i løpet av vakten. På startb og slutt. Å sitte uten noe å gjøre vil være kjedelig, unødvendig og potensielt et sikkerhetsproblem. Dette fordi det å sitte rett opp og ned i de timene hvor det er begrensninger på hva som kan gjøres, fordi pasientene skal faktisk vitterlig må få sove i fred; og jeg være tilgjengelig for enhver henvendelse, er et tidsrum på 8 timer pr vakt. Prøv å sitte i 8 timer, se ut i luften – er det en sjanse for at du hadde duppet av eller blitt uoppmerksom? Om jeg leser en avis, legger en kabal, leser en bok eller er på facebook; om jeg hadde vært det, det må være greit – så lenge jeg ikke er eller blir for oppslukt. Det hele kommer ann på hvorledes man evner å gjøre noe som ikke oppsluker samtidig som man har det fokus arbeidsoppgaven og pasientenes behov fordrer. Alt med måte, på en måte… For alle dere som ikke jobber natt: Vi i 100% stilling lever et liv som ikke er helt komparativt til det å jobbe dag. Det er en dyd av nødvendighet å finne oppgaver som ikke forstyrrer søvnen til pasientene samtidig som det er tilstrekkelig – og absolutt ikke for mye! – engasjerende til at det tar vekk nødvendig fokus fra situasjonen på avdelingen. Noen vakter er heseblesende, flertallet er ikke det. Når det skjer ting, skjer det ofte mye på engang og uro ett sted trigger ofte uro flere steder. I det minste der jeg jobber. Og gjennom mine de siste 7 år som nattevakt tror jeg å vite noe om temaet og arbeidssituasjonen. Du dupper ikke av selv om den biologiske rytmen er på lavgir; såfremt man har noe å – rett og slett, underholde deg med. Har man aktive pleieoppgaver vakten igjennom stiller det seg anderledes. I tilfellet som; slik jeg oppfatter det, er referert i media, er nattevaktene der rett og slett så ulidelig kjedelige at personalet må gjøre «private» ting for å være våkne og dermed på alerten. Dette fordi, som skrevet; oppgaver på avdelingen begrenses av hensynet til ro og det faktum at nattevakter som oftest ikke skriver rapporter eller pleieplaner, da de ikke deltar i de våkne timenes aktiviteter og således ikke har forutsetninger for denne form for aktivitet: Siden vår oppgave og våre rapporter går på søvnfunksjon og de små timenes vidreverdigheter. Det hele koker da ned til at her er det private ting uten måte og en klønete arbeidssituasjon hvor det ikke er tilrettelagt fysisk eller psykisk for å ha forutsetninger for oversikt. Subsidiært har vaktene unnlatt å gjøre sine oppgaver og følge sine rutiner. Ja, det var referert at de ikke hadde gått runden 06:00. Noen ganger går jeg runde to ganger i timen, jobber i psykiatrien; andre ganger går jeg ikke inn og «sjekker» ENKELTPASIENTER fordi søvnen hos noen av pasienter av så dårlig kvalitet at tilsyn ville vekke. Det kommer ikke frem om slike hensyn var tatt med i vurderingen for situasjonen på avdelingen. Har personalet på vakt vært generelt sløve er det utilgivelig, ligger det en vurdering -og følgelig et journalnotat med begrunnelse for dette, bak stiller det seg anderledes. Det som skulle tilsi at det kanskje dreier seg om tjenesteforsømmelse i dette tilfellet er at døren som skulle vært låst og sjekket; om i det tilfellet at det hadde skjedd en glipp, ikke var det. Hvor om alting er, jeg vil tro at det som har skjedd skyldes dårlige rutiner generelt, lite eller ingen veiledning til nattevaktene, og et uegnet plassert kontrollpunkt hva angår vaktrom. Dersom dere vil, heng det hele på nattevaktene. Men, kanskje det er flere forhold som spiller inn her slik at dette kunne skje. Ikke noe forsøk på en unnskyldning, ikke minst fra min side som selv er nattevakt, men et forsøk på forklaring av forholdene rundt selve nattevaktsituasjonen og jobben vi gjør. Og under hvilke forutsetninger vi jobber. Skal jeg konkludere på noen måte blir det med følgende: Lite oppfølging, dårlig innstruks for nattevakter, dårlig veiledning – om noe – Dette fører til umulighet for riktig og godt engasjement for jobben. Og igjen, som sluttprodukt: Dårlig arbeid og elendig pleiesituasjon. Dersom nattarbeid hadde hatt en høyere status og blitt fulgt bedre opp kunne slikt vært unngått. Så lenge man ikke satser;og dermed kan stille krav – som med rimelighet kan følges, vil dette skje igjen og igjen og igjen… Helsevesenet er ikke alltid den arbeidsplassen hvor kvalitet settes forran kvantitet og de som trenger det prioriteres fremfor de som enten krever eller får forfordelt ressursjer.

  5. Tilbaketråkk: Slettmeg.no, et bomskudd « Norske forhold

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *