Norske helsetopper til California for å lære

Norske helsetopper utgjør en tredjedel av deltakerne på en konferanse i USA der selskapet Kaiser Permanente forteller om sin sykehusdrift og helseplaner de tilbyr.

«Ut på tur – aldri sur.» Deltakere fra Helse Nord utenfor Kaiser Permanente medical center i San Francisco. (Foto: Helse Nord RHF).

Av de totalt 61 deltakerne på konferansen kommer 19 fra Norge og hele 16 av de norske deltakerne kommer fra Helse Nord. Landene Canada og Storbritannia, med tilsammen nærmere 100 millioner innbyggere sender tilsammen like mange deltakere som Helse Nord.

India med over 1,2 milliarder innbyggere sender en. Og den minste helseregionen i Norge sender altså 16. Dersom de andre norske helseregionene skulle ha vært forholdsvis like tett representert som Helse Nord, som omfatter under ti prosent av innbyggerne, ville Norge måtte ha stilt med over 160 deltakere.

På nettsidene til Helse Nord skrev administrerende direktør Lars H. Vorland før konferansen at det jo er lite å lære av USAs helsetjeneste, som på flere områder ikke kan sammenlignes med det norske, men direktøren så visst for seg å kunne plukke opp helt nye internasjonale trender som flokken med deltakere kunne omsette i norsk sykehuspraksis:

«Store globale trender som viser hvilken vei utviklingen går kommer imidlertid ofte først til uttrykk her. I tillegg er de på områder som kvalitetsforbedring, pasientmedvirkning  og satsing på IKT i front i verden.»

Lars H. Vorland, Helse Nord RHF.

På Helse Nord sine nettsider forteller han noen dager senere hva de har lært på konferansen. Om dette kommer på grunn av kritiske avisoppslag om turen i Finnmarken, Rana Blad og Nettavisen eller om de uansett ville ha informert om akkurat det samme vet de bare selv. Fra første dag forteller direktøren at han har lært at … tja, ansvarsfordelingen og finansieringen de driver etter der borte er helt ulikt den norske og dermed lite å hente praktisk lærdom fra?

Fra nettsidene til Helse Nord RHF (regionalt helseforetak).

Nei, da: Den viktigste lærdommen fra første dag var at det hadde vært interessant å få prøvd et opplegg hvor et helseforetak også hadde ansvar for primærhelsetjenesten.

Det spørs hvor interessant norske lovgivere synes det er at administrativt ansatte etter innfallsmetoden skal gå på tvers av brede politiske vedtak som kommer etter lange runder med utredninger og høringer der helt sikkert også direktørene i Helse Nord har hatt mulighet til å delta med sitt syn.

Utsikt fra Harbor Court Hotel i San Francisco. PS: Denne utsikten («bayview») koster 30 US dollar ekstra.

Det er tross alt de folkevalgte politikerne som bestemmer slikt og har vedtatt den nylig iverksatte samhandlingsreformen, pluss at politikerne stadig bekrefter kommunenes rolle og ansvar. Man kan selvfølgelig også som direktør i et helseforetak ha lov til å mislike at den norske modellen er som den er, men når organiseringen en gang er politisk vedtatt slik er det direktørenes jobb å gjøre det beste ut av situasjonen innenfor rammene av gjeldende norske lover og vedtak om bevilgninger.

Dersom ikke selve San Francisco-turen var viktig kunne direktørene i helse-Norge ha tilegnet seg mye av kompetansen, direkte relatert til bruk i norsk helsesektor, på konferanser her til lands. For eksempel for fire år siden her eller her. Om det var selskapet Kaiser Permanente det var interessant å lære om så tilbyr de uoppfordret og gratis både slideshows og tekstlig informasjon.

Firmanavnet Kaiser Permanente kommer forresten av etternavnet på grunnleggeren (Kaiser) og bekken Permanente som renner gjennom sementanlegget Kaiser drev før han startet med sykehus under andre verdenskrig.

Nettinnlogging til Kaiser Permanentes KP HealthConnect.

Om de skulle være veldig interesserte i internasjonale trender (og forskning) innen IKT   pågår det en konferanse i Oslo –  samtidig med at konferansedeltakerne i San Francisco evaluerer og debriefes om hvordan Kaiser Permanentes eget datasystem – KP HealthConnect – kan benyttes for å skape fremtiden for leveranse av helsetjenester for 9 millioner kunder  – hovedsaklig i California.

Man får for de norske deltakernes egen del håpe at de satte pris på San Francisco-turen og at de slipper å skatte av verdien ved turen med det påfallende svake og i norsk kontekst lite relevante helsefaglige innholdet.
Konferanseprogrammet kan du se her.

[polldaddy poll=3474494]

Bloggurat

Blogglisten

Andre innlegg om helse-Norge:

Mer:

Lovdata: Helseregisterloven.

New York Times, 31. januar 2009: Disruptive Innovation, applied to Health Care.

Kommuner overkjører innbyggere

Både ressurssterke og ressurssvake mennesker sliter med å nå frem og få innfridd sine rettigheter i kamp mot kommuner som ofte mangler kompetanse om hvilke rettigheter innbyggerne har krav på og hvordan de skal få det. Flere opplever også å bli behandlet ulikt. Det viser et nylig avsluttet forskningsprosjekt som har pågått i perioden 2006-2011.

– Situasjonen er så alvorlig at den truer rettsstaten vår, sier professor Knut Papendorf ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo i en artikkel som er publisert på blant annet forskning.no.

I rapporten «Rett for alle» har man blant annet sett på hvordan kommuner behandler klagesaker. Mindre enn halvparten av sakene ble behandlet riktig av kommunene. (Riktig betyr her «rettsriktig» = slik gjeldende rett er.)

Professor Knut-Erich Papendorf. Foto: UiO.

Evalueringen viser store problemer i kommunenes rettsanvendelse og rettshåndhevelsen av klager fra ulike grupper mennesker.

Bare 48 prosent av de gjennomgåtte vedtakene innen lovområdene sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesten ble klassifisert som «rettsriktige».

– Det betyr at mer enn halvparten av vedtakene var «noe mangelfullt» eller «svært mangelfulle».

I den sistnevnte gruppen var manglene av en slik art at klageretten var «nærmest illusorisk», konkluderer Papendorf.

Stadig større deler av samfunnslivet i landet vårt blir regulert gjennom lover, forskrifter og direktiver. De siste tiårene er det vedtatt en rekke lover som rettighetsfester krav til blant annet helsetjenester, velferd og utdanning.

Foto: Flickr

Det er kommunene som skal yte mange av disse tjenestene.

Har de økt sin kompetanse og endret sine praksiser, rutiner og mentalitet overfor innbyggerne tilsvarende endringene i lovverket?

Svaret på det vil variere fra kommune til kommune.

Er det riktig at innbyggere i kongeriket Norge spiller en kommune-lotto der tilfeldigheter i kommunens kompetanse om lovverk og innbyggeres rettigheter har betydning for om man får det man har lovbestemt rett til å få?

Man må ha kunnskap og ressurser for å klare å orientere seg om sine rettigheter i forhold til det offentlige (kommuner og stat). I de fleste tilfeller trenger man også advokathjelp.

– Mange av oss må ha hjelp for å nå frem i rettsapparatet. Så er spørsmålet om du har den hjelpen når du trenger den. Mange har ikke det. Flere grupperinger av mennesker i vårt rike land får ikke den retten de har krav på.

– De samme gruppene mennesker blir også behandlet veldig ulikt fra fylke til fylke. Dette tegner et bilde av at vi ikke lever i et land hvor retten anvendes likt, forteller Papendorf.

Forskningsprosjektets fokus har vært å se på om kommunenes begrensede økonomi og kampen om ressurser i lokaldemokratiet bidrar ytterligere til å vanskeliggjøre ressurssvakes muligheter til å nå frem rettslig.

Rapporten tyder på at de som har størst problemer med å mobilisere retten og nå frem med søksmål er mennesker som gjerne også faller inn under fattigdomsgrensa i Norge, men ikke bare de.

Fra sluttrapporten:

«Den rettslige utviklingen, med mer omfattende og mer komplekse regler, synes å forsterke avmaktssituasjonen for rettsfjerne grupper.

Klageordninger er mangelfulle og dårlig egnet til å rette opp problemer som skapes for rettsfjerne grupper. Behovet for en forbedring av rettshjelpsordninger og generelt bedre muligheter for representasjon (citizen by proxy-perspektivet) er viktige elementer i en utvikling til det bedre for rettsfjerne personer.

At klageordninger er mangelfulle og at rettshjelpstilbudet har store begrensninger (det foreligger generelt ikke rett til rettshjelp i saker mot offentlige myndigheter) kan ikke rokke ved hovedproblemet, som er at regelverk er vanskelig tilgjengelige og har uklart innhold, og at forvaltnings- og serviceapparater ofte har en oppbygging som som vanskeliggjør god service, særlig overfor grupper med ulike former for handicap.»

Også ressurssterke mennesker har problemer med å mobilisere retten fordi samfunnet er blitt mye mer komplekst. Det å ha kunnskap om at mitt problem kan knyttes til en rettslig løsning krever kunnskap. Mangel på kunnskap kan i så måte være hovedgrunnen til at man ikke når frem, uttaler Papendorf.

Statens makt og midler

Rapporten viser også at advokatene som gir juridiske råd og bistand til disse gruppene tidvis også føler seg svak i møte med regjeringsadvokaten, advokater i forsikringsselskaper og lignende, fordi motparten synes å rå over ubegrensede ressurser.

– Det er et asymmetrisk forhold mellom statens makt og midler og hvilke midler enkeltpersoner og advokater har tilgang på.

– I en konflikt med det offentlige vil enkeltindivider og ressurssvake grupper i de fleste tilfeller stå svakere enn sin motpart, sier Papendorf.

Så langt om forskningsrapporten.

"Hvad er lov". Forsiden på ukebladet Allers nr 34, 1924. Foto. Magne G på Flickr.

Nå kommer spørsmålet til landets lovgivere (stortingspolitikere), og dette gjelder dere alle, fra alle partier:

Hva vil du selv konkret gjøre det nærmeste året for å rette opp disse problemene som svært mange kan oppleve i møte med forvaltningen?

Twitre om det?

Kreve at Knut Storberget ordner opp i systemsvakhetene som sløve eller nonchalante stortingspolitikere (fra alle partier) bevisst eller ganske innsiktsløst har lagt opp til?

Hvis stortingspolitikerne (ja, fra alle partier) tar rettsstatstanken på alvor, har de så mye viktig lovarbeid å forberede til neste sesjon at de bør pludre mindre om overfladiske ting og heller jobbe seriøst med å skaffe seg kompetanse om hvordan både innbyggere og ellers ressurssterke advokater kan oppleve møter med forvaltningen.

En offentlig forvaltning som slett ikke alltid har rett, men som ofte tar seg rett.

[polldaddy poll=3949393]

Flere saker:


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

Ytterligere kilder som det ikke er lenket til i teksten:

Om rettsliggjøringsprosjektet.

Ressurssvake sliter med å nå frem i retten.

 

Fra Lerkendal til kongens slott

Det nye politiske samarbeidet i Trondheim er et signalprosjekt som heiser fanen for en ny regjeringskonstellasjon etter valget i 2013.

Strategene i både partier og hos regjeringspartienes sponsor, LO, har jobbet lenge med en utvidelse av styringsgrunnlaget til en AP-ledet regjering. Nå er pilotprosjektet lansert i Trondheim. I 2003 og 2007 var det SVs relative styrke som hindret en utvidelse av alliansen. Nå klarte ikke et kraftig svekket SV å hindre at KrF er med på laget. Det skjedde i omgivelser og med et navn som inviterer til mange ordspill med fotballsymbolikk.

Faksimile Adresseavisen

Vi vil nok etterhvert få høre mange referanser til «Lerkendal-erklæringen» og utstillingsvinduet Trondheim i den nasjonale debatten frem mot stortingsvalget i 2013.

Sponsoren har allerede signalisert at han åpner for å slippe til KrF i regjeringen. KrFs mann i Lerkendal-alliansen, påtroppende kommunalråd Geirmund Lykke, sitter også i KrFs sentralstyre.

Den dagen også KrF-leder Knut Arild Hareide snakker positivt om «Lerkendal-erklæringen», er Erna Solberg og Siv Jensens drømmer om regjeringsmakt torpedert.

Da gjenstår kun en blå-blå allianse som nå vil bli satt sterkere under press på en bitte liten del av banen. Spillerommet på de blå sin banehalvdel til å styrke fellesskapsløsninger (som for eksempel at Frp nasjonalt kan love x milliarder mer til kommunenes satsing på eldreomsorg) vil bli borte, eller i alle fall kraftig redusert. Høyres velgerfengende nye profil med retorikk som er dreid inn mot sentrum og ikke ut mot FrP, kan også utfordres.

Lerkendal-erklæringen

Det er mange bånd som knyttes sammen i «Lerkendal-erklæringen». Her er vennskapsbånd mellom lokale og nasjonale AP-topper, LO, idrett og underholdning – særlig symbolsterke Rosenborg ballklubb – knyttet sammen i en konstellasjon med KrF. Og et symbolpolitisk «takk-for-hjelpen»?

Trond Giske er en av arkitektene, LO er sponsoren, Rosenborg er kulissene som skal levere positiv symbolikk og KrF er i nettet.

KrF vil ventelig få sin betaling i form av blant annet offentlig kommunisert æren for satsing på frivilligheten. Kanskje også litt strammere skjenkepolitikk i kirkehovedstaden?

Trond Giske var, om noen, mannen bak å få erklært Trondheim som kirkehovedstaden ved å plassere kirkens preses der. Den lokale KrF-toppen Geirmund Lykke kan med rimelighet forventes å være fornøyd med Giskes «edderkopp-egenskaper» i den forbindelse. Og siden vi er på den siden av politikken der tro spiller en rolle: Jeg tror Trond Giske vet å innkassere takknemlighetsgjeld.

KrF får bli med og dele æren for satsing på miljø og kollektivtrafikk. Det kan passe bra for en påtroppende kommunalråd som har permisjon fra nettopp en jobb som fagleder for miljøenheten i Trondheim kommune.

Fra Lerkendal stadion til kongens slott

KrF vil nok også, om de ønsker eller ikke, bli knyttet til en retorikk om myke fellesskapsløsninger kontra harde privatiseringsløsninger. Når LO og APs kommunikasjonsstrateger vil skremme blå sosialdemokrater til rosenes leir, knytter de Høyre og FrP tett sammen. Ved å lokke til seg KrFs støtte har LO og AP muligens maktet å snevre inn Høyres handlingsrom mot sentrum.

Dersom Høyres byrådsleder i Oslo velger å fortsatt ha FrP i byråd, med KrF og Venstre på sidelinja, har Giske og Stoltenberg, samt sponsoren LO, fått en  favorittmotstander. Da blir det Trondheims varme og politisk brede fellesskapsløsninger som blir symbolsk holdt opp mot Oslos kalde, smale, blå «skjemaomsorg» i samfunnsdebatten frem mot valget i 2013.

Jens Stoltenberg står foreløpig på tribunen, men kan, dersom prosjektet får en positiv fremstilling, bli lagkapteinen som skal lede en nasjonal rød-grønn-gul allianse. Den lokalpolitiske kampen som spilles i Trondheim kan avgjøre hvem som får besøke kongen på slottet med sin regjeringsliste etter stortingsvalget i 2013.

Giske må krediteres i rulleteksten

Som valgkampleder i Sør-Trøndelag AP brukte Trond Giske også sterk idretts- og Rosenborg-symbolikk i innspurten av valgkampen. Det betydde mye for de rødgrønne og LO å beholde et styringsflertall i Trondheim, og dette må ha kostet penger. Høyres ordførerkandidat i Trondheim, Yngve Brox, uttalte i Dagbladet at AP åpenbart hadde svidd av noen millioner kroner på annonser.

LO har blant annet sponset en konsertturné med Åge Aleksandersen, der publikum får høre appeller fra rødgrønne politikere mellom låtene.

Valgplakat for Arbeiderpartiet i Trondheim 2011.

Man må jo appellere også til alle de som ikke leser lange utredninger og drøfter lenge for og imot før de konkluderer med hvilket parti de skal stemme på.

Kanskje bidro dette litt til at valgdeltakelsen økte med 5,6 prosentpoeng i Trondheim, som hadde høyest valgdeltakelse av de ni største byene, med det kanskje for enkelte i eller rundt KrF skremmende symbolske tallet 66,6 prosent.

«Æ e i A, æ å»

På denne valgplakaten for Arbeiderpartiet i Trondheim er det tre personer som er kjent fra idrett og to som er kjente som musikere.

Nå er det kanskje mange velgere som ikke husker skøyteløperen «Hjallis», Hjalmar Andersen, men selv mange yngre har i alle fall hørt om ham.

De siste tiårene har han muligens vært mest kjent som underholder/vitseforteller på tilstelninger der eldre mennesker er samlet. (Jeg har tilfeldigvis truffet ham flere steder, og tilnavnet «Kong Glad» har vært berettiget.)

Han er en dyktig humørspreder og kan blant annet slå til med vitsen der jeg ikke husker innledningen og ikke har fått med meg poenget, men alle pleier i alle fall å le når han sier: «Æ e i A, æ å!». (Oversatt til bokmål blir det trøndersk for: «Jeg er i A jeg også.» Her står A for Arbeiderpartiet.)

De øvrige på valgplakaten er:

  • Marit Breivik, tidligere trener for kvinnelandslaget i håndball. Nå er hun styremedlem i Rosenborg ballklubb.
  • Artisten Åge Aleksandersen har skrevet en rekke folkekjære sanger. Han er også en av artistene bak «Rosenborg-sangen«.
  • Nils Arne Eggen var omtrent synonymt med Rosenborg og assosieres fortsatt med klubben.
  • Den siste på valgplakaten er fiolinist Arve Tellefsen, profilert Rosenborg-medlem med tidligere verv i klubben.

Trond Giske er (selvfølgelig) Rosenborg-medlem. Hans jevnaldrende AP-kollega og venn, fylkesordfører Tore Sandvik, er møteleder på Rosenborgs årsmøter (når ledelsens forslag blir vedtatt, som her fra 2010).

Statsminister Jens Stoltenberg og LO-leder Roar Flåthen pludrer med Åge Aleksandersen i hans studio på havna i Trondheim, mens statsråd og maktstrateg Trond Giske skuer utover kongeriket i bakgrunnen. Foto: AP, flickr.

Ordfører i Trondheim, Rita Ottervik, er selvfølgelig også en av Giskes folk. Hun er forøvrig gift med Tore Nordseth, tidligere stortings-representant og ellers med en lang yrkeskarriere som LO/AP-sekretær på Folkets hus. Nordseth og Giske har kjent hverandre siden de gikk på Singsaker ungdomsskole, noen meget drøye sleivspark fra Lerkendal.

Giske er oppvokst på en klarert skrent en håndfull Flo-pasninger ovenfor Lerkendal stadion. (Forøvrig et steinkast unna tidligere Høyre-topp Børge Brende, uten at jeg beskylder noen av dem for å ha målt med den metoden.)

Giske er flink til å knytte kontakter og samle konstellasjoner for å utøve makt. Klarer han, eventuelt med LOs økonomiske hjelp, å spleise Jens Stoltenberg og Knut Arild Hareide før valget i 2013?

Har hard lokal FrP-retorikk skremt KrF opp på Ritas fang?

Det kan være av interesse for samfunnsinteresserte nasjonalt å få vite hva som har fått KrF og partiets lokale frontfigur Geirmund Lykke til å skifte side. Dette er ikke bare en lokal sak, men et nasjonalt politisk pilotprosjekt.

De tidligere borgerlige samarbeidspartnerne i Sør-Trøndelag. Faksimile Adresseavisen.

Fra å være en bastant del av en borgerlig opposisjon bestående av H, FrP, KrF og Venstre i Sør-Trøndelag fylkesting siden 1999, har han og partiet KrF lokalt i løpet av de to-tre siste årene havnet på avstand til gamle politiske samarbeidspartnere.

Noe har åpenbart skjedd i forholdet mellom partiene etter at Høyres daværende gruppeleder og heltidspolitiker på fylkestinget, Yngve Brox, i 2008 hoppet av fylkespolitikken for å bygge seg opp som Høyres ordførerkandidat i Trondheim ved dette valget.

Høyre kan ha tapt nasjonen i sitt forsøk på å vinne Trondheim.

At Høyres unge veteran Yngve Brox hoppet av fylkespolitikken i 2008, ga det den gang største partiet på borgerlig side, FrP og dets gruppeleder Morten Ellefsen, friere tøyler. Folk som har vært nært på dette mener retorikken fra FrP i fylkestinget ble hardere etter at Yngve Brox, den modererende gruppelederen fra Høyre forsvant.

Geirmund Lykke og KrF skal ha hatt en meget god tone med Brox, og et noe mer anstrengt forhold til FrPs Morten Ellefsen som ellers er blitt landskjent for en uttalelse i fylkestinget om innvandrere og strømforbruk. Gjengitt i NRK 1. desember 2010 uttalte hans borgerlige alliansepartner, KrFs Geirmund Lykke, om dette at det var vanskelig å ta FrP og Morten Ellefsen alvorlig, at det ikke er seriøst, det er faglig feil og usmakelig.

Om ikke tidligere så har Geirmund Lykke og KrF nå utvilsomt fått nok av FrPs gruppeleder lokalt. Og nettopp her kan en utløsende årsak til den borgerlige splittelsen og den senere utvidede rød-grønne alliansen med KrF i Trondheim ligge.

Fra Trondheim kommunes nettsider 14. september 2011.

De som måtte tro at anonyme heltidspolitikere utenfor den styrende flertallsalliansen i et fylkesting ikke har makt til å påvirke den politiske utviklingen i landet må tro om igjen.

Hvis det virkelig var utspill/retorikk fra FrPs egen fylkespolitiker i Sør-Trøndelag som banet vei for at KrF hoppet over til den andre siden har FrP virkelig fått det fra en av sine egne.

Ifølge Trondheim kommunes nettsider er fylkespolitiker Morten Ellefsen også distriktssekretær i FrP.

En av partiets egne heltidspolitikere og ansatte ble for mye for KrF og dermed snublet Siv Jensen i trappa på sin vei mot regjeringsmakt?

(Innlegget er oppdatert med de to siste overskriftene etter mottatte innspill. Øvrige innspill kan tas i kommentarer da  innlegget ble forferdelig langt 🙂 ).


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

Dugnad: Steinlegg Slottsplassen

La oss invitere til en dugnad for å få steinlagt Slottsplassen. Ikke bare blir det penere, mer praktisk og i tråd med slottsarkitektens planer, men det kan også bli billigere enn hva kalkylene for drenering og ny grus viser.

Faksimile Aftenposten.

Slottsplassen er dekket av en rødaktig grus som ved kraftig regnvær blir skyllet nedover mot Karl Johans gate i krysset med Frederiks gate. Om man derimot går fra Slottsplassen, krysser Frederiks gate og fortsetter til Karl Johans gate 47, står man på en flott steinlagt plass foran universitetsbygninger (1841-1851) bygget i samme periode som slottet (1825-1849). Burde ikke også Slottsplassen se lignende ut?

Universitetsplassen. Foto: morgueFile.

Grunnen til at det opprinnelig ligger grus på Slottsplassen er pengemangel da slottet ble bygget.

Grunnen til at grusen havner øverst i Karl Johans gate når det regner ligger også i grunnen.

Under grusen ligger det asfalt fra krigens dager. (Gammel nazi-asfalt kalte TV2 det.)

Asfalten hindrer at regnvann dreneres videre nedover i grunnen og gir i stedet en «vannsklie-effekt» på grusen som til enhver tid måtte ligge oppå, og da får man plager med grusavrenning. Mellom 30 og 70 tonn grus renner bort fra Slottsplassen hver gang det regner kraftig i Oslo, forteller kommunikasjonssjef ved slottet, Marianne Hagen til Aftenposten.

Faksimile VG.

Ingen vil ha det slik.

Det er i skrivende stund over to år og tre måneder siden VG meldte at «Slottet har nå bestemt at asfalten skal fjernes.»

Vel, VG får svare for sin formulering.

Kongeparet, via slottsforvalteren, kan legge frem ønsker, og det har de gjort. Så er det opp til regulerende og bevilgende myndigheter å eventuelt gi klarsignal eller sette ned foten.

Det Slottet egentlig ganske ydmykt tok initiativ til for over to år siden var vel å i første omgang få på bordet en kalkyle på hvor mye det vil koste å få ordnet med drenering av Slottsplassen slik at grusen holder seg der den skal, selv når det regner i hovedstaden.

Drenering og ny grus – 100 millioner kroner

Statsbygg har deretter utarbeidet et kostnadsoverslag på 100 millioner kroner for oppgraving, drenering og ny gruslegging av Slottsplassen. Denne gang med en grus som støver noe mindre.

Min magefølelse sier at kongen er redd for å fremstå som sløsende og ekstravagant når Statsbygg allerede før byggestart signaliserer 100 millioner kroner. Statsbygg er liksom ikke kjent for å treffe «innertier» med alle kalkyler.

Og da sitter man fremdeles igjen med en gruslagt plass. Og kanskje opptil flere opphissede samfunnsborgere som mener dette er pengesløseri, kulturell vandalisme og estetisk forkastelig? Kanskje også noen som selv kunne tenke seg å få en del av disse 100 millionene. Uansett hva man ved flertallsvedtak bevilger offentlige midler til, vil det kunne finnes noen som har alternative forslag.

Hva så med gaver?

I 1995 sto Gerhard Heiberg som styreformann i spissen for «Stiftelsen folkegave til Det kongelige slott». De ville steinlegge Slottsplassen som gave til kongeparets 60-årsdager i 1997. Den gang var kostnadskalkylen på steinlegging 45 millioner kroner. Justert for prisstigning vil det bli rundt 62 millioner kroner i år. Langt under kalkylen for å erstatte grusen med – grus, men kostnadene er bare ett moment.

Ideen om folkegave skapte konflikt om estetikk og kostnader, og ble lagt død av kongen.

– På grunn av den store uenigheten som er kommet fram etter at prosjektet ble kjent, har jeg funnet å måtte si nei til videre arbeid med Slottsplassen i denne omgang. Jeg er heller ikke sikker på om prosjektet egner seg som en folkegave, ettersom prosjektet ser ut til å virke mer splittende enn samlende på folket, sa kong Harald til NTB etter å ha orientert Heiberg om sin beslutning i 1995. (Aftenposten).

I oktober 2006 var det stortingsrepresentant Hans Olav Syversen fra KrF som trodde saken var moden til å nevnes igjen. Nå som folkegave til kongeparet i forbindelse med deres forestående 70-årsdager året etter. (Saken burde selvfølgelig ikke være partiavhengig, men er det et KrF i medvind snart fem år senere eller et annet parti som først tør løfte frem saken i tide til å lage en gave til 75-årsdagene?)

Faksimile ABC Nyheter.

Årene går, men grusen ligger der, eller ligger ikke der den skal, fremdeles.

Neste år vil både kong Harald og dronning Sonja fylle 75 år. Hva med en folkegave? Gi dem stein.

Kanskje også politikerne på Stortinget tør bevilge en liten sum til steinlegging av Slottsplassen hvis de lukter at dette faktisk er et ønske fra folket. Ikke bare som en gave til sin kjære konge og dronning, men også en gave til hovedstaden og alle innbyggere og turister som ferdes over plassen.

Hva med å bruke en del av plassen til lokale steingaver fra norske kommuner? Larvikitt kan  for eksempel være en opplagt gave fra Larvik.

Man kan kanskje også legge ned stein fra Svalbard, Bjørnøya, Jan Mayen, Bouvetøya, Peter den førstes øy og norske besittelser i  Antarktis, for eksempel Prins Harald kyst?

Kanskje man også kunne invitere utenlandske turister og statsoverhoder til å bli med på dugnaden å steinlegge Slottsplassen?

«Visit Norway – bring your stone.»

Faksimile Nettavisen.

Steingale turister?

Ved Frihetsgudinnen i New York står en stein gitt i gave fra innbyggere i Karmøy kommune for å markere at kobberet som er brukt i Statue of Liberty (Frihetsgudinnen) stammer fra Visnes kobbergruve på Karmøy. Jeg fotograferte selv den steinen. Tenk det. Reise halve jordkloden og fotografere en stein «hjemmefra». Nå var det ikke akkurat kun derfor jeg dro til Liberty Island da, men i den grad stein kan fremkalle glede så opplevde jeg visst noe slikt.

På Karmøy tjener de penger på å selge stein med den historien.

En steingave fra kommuner koster lite, og kan være en gimmick å spinne videre på. Folk samler på stein, kjøper stein – de trenger ikke være steingale. Her ligger et inntektspotensiale for kommuner som har gråstein eller annen stein de kunne tenke seg å selge i små biter til turister og samlere. «Denne steinen finner du også på selveste Slottsplassen.»

Tiden er inne

Dersom slottet skulle invitere til dugnad på Slottsplassen, stiller jeg og helt sikkert mange med meg gledelig opp, med redskap, stein og kopp. Imidlertid har jeg sans for at fagfolk skal gjøre arbeidet, og da skikkelig, slik at man slipper å gjøre steinleggingen på nytt etter en vinter.

Om noen skulle trenge bedre tid eller et annet påskudd for å planlegge en gave så er det 200-årsjubileum for Grunnloven i 2014. I 2017 vil kongeparet fylle 80 år. I 2018 vil de eventuelt feire gullbryllup.

Jeg krysser fingrene for at Kong Harald den femte og dronning Sonja, med folkets støtte og god samvittighet, får gå på den steinlagte Slottsplassen.

[polldaddy poll=5469389]

Ting tar tid: Byggingen av slottet

Historien om byggingen av slottet med Slottsplassen er langtekkelig og kronglete nok. Slottsarkitekt Hans Ditlef Frants Linstow måtte endre planene flere ganger underveis i prosessen.

Grunnsteinen ble lagt ned 1. oktober 1825 av kong Carl Johan. Han døde fire år før slottet sto ferdig.

I 1827 var grunnmuren ferdig, og den bevilgede summen for bygget nesten oppbrukt. I 1827 og 1830 avslo Stortinget å bevilge ytterligere penger, som en politisk demonstrasjon mot kong Carl Johan. I 1833 bevilget Stortinget imidlertid penger til et endret, enklere og rimeligere, men like stort slott. Slottet var under tak i 1936.

Planen var brostein

Slottsplassen. Foto morgueFiles.

Slottsarkitekt Linstow har i en perspektivtegning fra 1838 markert at det skulle være brostein. I et brev noen år senere, og altså flere år før slottet sto ferdig i 1849, skrev han også at Slottsplassen nå hadde fått den hellingen som skulle til for å steinsette plassen.

Når det allikevel ikke ble slik arkitekten hadde planlagt så skyldtes dette pengemangel hos bevilgende myndighet på midten av attenhundretallet.

Det argumentet burde ikke gjelde lenger. Selv 100 millioner kroner blir en tjuekroning (eller tjue små tomflasker) fra hver nordmann.

Alternativet til steinlegging er uansett ikke å spare pengene. Alternativet er at noen bruker pengene på drenering og fortsatt grusing.


Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

Kilder utover de det er lenket til i teksten:

Lars Elton: Slottsplassen – grus i maskineriet. Kronikk i Dagbladet (1995), Det kongelige slott/nettsiden kongehuset.no: Bygginga av slottet, artikler i NRK: Skal grave opp Slottsplassen (26. mai 2009), Nettavisen: Ups – der forsvant kongens grus (29. august 2011), Einar Berg, Universitetet for Miljø og biovitenskap, Wikipedia: Det kongelige slott.

For landet – i tiden

Tittelen er en liten omskriving av valgspråket til Carl Gustaf Folke Hubertus Bernadotte. Eller Carl XVI (den sekstende) Gustaf, til daglig kjent som svenskekongen. Han endret valgspråk fra «För Sverige – i tiden» til å praktisere «Ikke i Sverige – for tiden» da det stormet som verst rundt utgivelsen av boken «Den motvillige monarken».

Norske politikere kjemper også en stadig kamp – for å overbevise velgere om at akkurat de er mest for landet, og mest i tiden.

Svarene på om de lykkes med å få velgerne til å tro det, får de i valgene. Indikasjoner på hvordan velgerne oppfatter kursen, fra varselrop om mulig havari til kraftig vind i seilene, får de ved hyppige meningsmålinger fra byråer som lever av å levere stadig nye målinger til medier som gjerne trekker ut store overskrifter selv om det ikke er stort å konkludere ut fra.

Faksimile Nationen.

Avisa Nationen er talerør for Senterpartiet. De mener SP til enhver tid er best og «mest for landet», om ikke mest i tiden.

Når Nationen har stort førstesideoppslag om velger-ras for Senterpartiet, blir det lagt merke til også utenom Felleskjøpets kundekrets. (Nationen: SP kan gjøre sitt dårligste kommunevalg på 60 år.)

Partileder Liv Signe Navarsete har imidlertid forklaringen rede på dårlige Senterpartimålinger om våren.

-«På den tiden av året har våre velgere mye annet å gjøre enn å svare i telefonen,» sier hun.

Visstnok noe hun har lært av Johan J. Jakobsen, en forgjenger i partilederstolen. Eller rettere sagt: En forgjengers forgjengers forgjengers forgjenger … hvis man ser bort fra det korte vikariatet Lars Peder Brekk var fungerende leder før Navarsete ble valgt.

Johan Jakob Jakobsen, eller JJJ, var leder i SP fra 1979. Tre år etter at svenskekungen giftet seg med Silvia Sommerlath.

Da var gårdbruker omtrent synonymt med Senterpartimann. Og gårdbrukerkjerring var omtrent synonymt med medlem i Senterpartikvinnene.

Mobiltelefon fra 1980-tallet. Foto: Wikimedia commons.

Når en Senterpartivelger satt i traktoren på den tiden – for å pløye, slodde, harve, så, rulle, gjødsle eller sprøyte på denne tiden av året, måtte han eventuelt ha investert i noe slikt (bildet til venstre) for å bli nådd av meningsmålere.

Slike var det ikke mange av i traktorene eller i lomma på Felleskjøp-bunaden rundt omkring i SP-land. Gårdbrukerkjerringene som passet på lamming i fjøsene hadde gjerne heller ikke med dette svære apparatet det gikk an å ringe med. (Eller varme kaffekoppen på om den sto fastmontert på strømnettet.)

Nå har tidene endret seg. Til og med småbrukere har råd til, og har investert i moderne kommunikasjonsmidler som er absolutt bærbare.

Det er til og med mulig å snakke i mobiltelefonen via en teknisk innretning som på merkelig vis og helt uten ledninger overfører lyden ved hjelp av en liten dings man henger på øret, hvis man er i tiden, for å bruke det uttrykket.

Det skal ikke forundre meg om til og med Senterpartiets wonderboy, Ola Borten Moe, kunne snakke i noe slikt da han durte rundt på veiene i Trondheim i sin traktor, og uten førerkort for et par år siden (VG).

Det er mer som har endret seg siden Johan J. Jakobsens svar ga en god forklaring på hvorfor SP-velgere ofte ikke kunne svare når meningsmålerne ringte på våren.

Partileder Liv Signe Navarsete ser ikke ut til å ha fulgt med i tiden hvis hun tror at SP-velger i 2011 er synonymt med å sitte på traktoren på denne tiden av året. Eller når hun konkluderer som hun gjør om målingen.

Hun er på jordet, for å holde oss til hennes assosiasjoner.

Alle som er interessert i mer innsiktsfulle kommentarer om meningsmålinger enn hva pressen ofte slår opp anbefales på det varmeste å besøke nettsiden Poll of polls. Deres konklusjon er forøvrig at det ikke ser ut til å være dekning for å påstå noe velger-ras for SP.

For tiden.

Mer om SP:

Mer om kommuner:

 

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank

Mer:

VL: Meningsmåling: SV under sperregrensen. SP best av småpartiene.

VG: Nå får kungen støtte av venner: -Vi var aldri på strippeklubben.  VG: Den norske kongen kunne aldri ha satt sin fot på en nattklubb. VL: Velgerne flykter fra FrP. VL: Øyvind Håbrekke (KrF): Moderne menn vil ikke være sæddonorer. VL: Peter Gitmark (Høyre) ber politiet etterforske skattefrie pengegaver fra Norge til israelske bosettinger. VG: Hareide om bunnmåling. -Skuffende for oss i KrF. VL: Høyre fester grepet. KrF under sperregrensen. VG: SP mest tilbake på ny meningsmåling. VG: Bøndene får 1,42 milliarder i landbruksoppgjøret med staten.

Heltidspolitikerne erstatter folk flest

Undersøkelsen av inntektsnivået til landsmøtedelegatene i de ulike partiene viste at FrP hadde størst andel delegater med over 700 000 kroner i årslønn.

33,1 prosent av delegatene på Frps landsmøte i 2009 hadde så høy inntekt, ifølge undersøkelsen til stipendiat Anders Ravik Jupskås.

En undersøkelse foretatt av bloggen Norske forhold viser at det tilsvarer faktisk også andelen høyt lønnede heltidspolitikere (over 700 000 pr år) på FrPs landsmøte i 2011.

Faksimile VG.

Forklaringen som presenteres i VGs artikkel, at mange selv har skapt sin arbeidsplass som gir høy lønn uten å ha særlig utdanning, holder muligens for en del av de med over 500 000 kroner i årsinntekt, men ikke for svært mange av de som tjener over 700 000.

(Jeg har ikke undersøkt utdanningsnivået til FrPs høyt lønnede heltidspolitikere. En eventuell slik gjennomgang måtte basere seg på CV-er partiet selv «kvalitetssikrer». Saker som dette gjør at det ikke kan tillegges særlig vekt som troverdig kilde.)

Derimot kan en gjennomgang av delegatlisten for årets landsmøte tyde på at det ikke er de som har skapt noe selv som utgjør storparten av de med høyest lønn blant FrP-delegatene.

En rask gjennomgang viser at en tredel av delegatene på FrPs landsmøte i 2011 er heltidspolitikere. (Delegatliste side 17-21 i landsmøteheftet.)

Det samsvarer godt med at 33,1 prosent av delegatene for to år siden hadde over 700 000 kroner i årslønn.

Generelt lønnsnivå for heltidspolitikere i norske kommuner og fylkeskommuner er omtrent som den faste stortingsgodtgjørelsen eller noe under. Den var på 724 100 pr 1. mai 2010. I tillegg får stortingsrepresentanter diverse tillegg som gjør at svært få av dem får mindre enn 792 000 kroner pr år. (Stortinget.no: Lønn og andre godtgjørelser.)

I FrP ser det dermed ut som om forholdsvis godt lønnede heltidspolitikere har erstattet en god andel av det som tidligere var folk flest, med lavere lønn, på landsmøtene som utformer partiets politikk.

PS: Alle i FrPs sentralstyre pr 14. mai 2011 er også heltidspolitikere.

Følgende er stortingsrepresentanter med fra 800 000 til 1 200 000 i lønn: Partileder Siv Jensen, 1. nestleder Per Sandberg, 2. nestleder Per Arne Olsen, sentralstyremedlemmer: Jan Arild Ellingsen, Bård André Hoksrud, Morten Høglund, Ulf Isak Leirstein og Ketil Solvik-Olsen.

Følgende sentralstyremedlemmer er heltidspolitikere i kommuner: Kristian Dahlberg Hauge (kommunalråd i Trondheim) og Sylvi Listhaug (byråd i Oslo).

Den til enhver tid valgte FPU-formann har også en plass i sentralstyret.

[polldaddy poll=5047995]

Mer:

 

Mer om undersøkelsen til Anders Ravik Jupskås på sidene til det samfunnsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo. –Landsmøte for folk flest?

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank


Mer:

VL: Sju av ti FrP-velgere positive til bistand.

VG: Slik vil FrP at du skal jobbe. Omstridt forslag moderert på landsmøtet.

VG: Alle FrP-kommuner har maks skatt.

VG: FrPs kommunepolitikere bryter egne skatteløfter når de får makt.

VG: Lokal FrP-topp tiltalt for dokumentfalsk og bedrageri.

VG: FrP-veteran Carl I. Hagen om Birkedal: -Må bety at han har en diagnose.

VL: FrP-delegat: Illojalt av Siv Jensen å parkere landsmøtevedtak om aktiv dødshjelp.

VL: FrP-Siv om dødshjelpvedtak: Har gjort som partiet ba om.

Dine Penger: Dette tjener vi egentlig.

Kalkulator egentlig inntekt.

Skattesøk på skattelister.no

Gjør klar til utblåsing

Oppdatert 14. mai. VG: FrP bryter egne skatteløfter.

– – –

Hver femte FrP-velger ved siste valg vil nå stemme Høyre. Mange har også hoppet opp på gjerdet, forteller professor og valgforsker Bernt Aardal på bakgrunn av en meningsmåling for ANB.

Målingen viser et brudd på en langvarig trend der både Høyre og FrP har vokst samlet sett uten å spise av hverandres oppslutning. Nå er det tilbake til en situasjon der disse to partiene har stor lekkasje til hverandre, men denne gang til Høyres fordel, mens gevinsten tidligere har vært hos FrP.

Faksimile Vårt Land.

Tross dette får Høyre og FrP samlet 48,6 prosent oppslutning på denne målingen. Det er ikke bare mye mer enn regjeringspartiene AP+SV+SP (36,8). (Da er SP inkludert selv om de ligger under sperregrensen med sine 3,8 prosent.)

Oppslutningen om H og FrP er faktisk større enn en tenkt storkoalisjon mellom de rødgrønne +Venstre (6,4) +KrF (5,2), tilsammen 48,4.

I praksis et uinteressant tall i forhold til et stortingsvalg, der geografi gir utslag på mandatfordelingen. (En måling i VG gir sentrumspartiene en nøkkelrolle, tross nedgang, fordi ingen blokker har flertall.) Det spørs også om FrP i det hele tatt er interessert i å være med i en regjering der de er lillebror.

De har avvist å støtte en ren H-regjering. Vil regjeringsstrategien til FrP, med å skvise Høyre ved å tvinge dem inn i en lillebrorsituasjon i regjering med  Frp, der Høyre må svelge kamelene og igjen tape oppslutning til storebror FrP, skremme partistrateger fra en eventuell variant der FrP får lillebrorrollen?

FrPs landsmøte til helgen får nok oppgaven å levere en utblåsning som skremmer og lokker gjerdesittere og Høyreoverløpere tilbake bak FrP-fanen.

Flere målinger gir bedre bilde

Nå skal man ikke legge for stor vekt på en enkelt meningsmåling. Dessuten er det stor forskjell på hva folk sier de vil stemme når det spørres om stortingsvalg i forhold til om det spørres om kommunevalg. Mange meningsmålinger i et større bilde viser mye mer enn en tilfeldig.

Der har pollofpolls.no gjort en fremragende jobb ved å gi alle interesserte enkel tilgang til målinger vektet og sortert på type valg og geografisk område. Deres kommunevalgbarometer viser temmelig stabil situasjon de siste ukene.

Faksimile pollofpolls.no

Lokale forhold avgjørende for posisjoner

Siden det er lokalvalg i år, er situasjoner i enkeltkommuner og de lokale kandidatene mer interessante enn ved et stortingsvalg. Ved å se gjennom ferske målinger på Pollofpolls finner man en måling som skiller seg spesielt ut.

FrP gjorde et rekordvalg i kommunen i 2007 med 31,3 prosent. FrPs førstekandidat den gang var aktuell som ordfører, men den tidligere varaordføreren i Hitra kommune, Per Ervik, meldte seg ut av FrP nylig. Ved høstens valg stiller han for Pensjonistpartiet som interessant nok får 10 prosent oppslutning i målingen en måned etter at partilaget ble stiftet. Like mye oppslutning som hans gamle parti FrP går ned i kommunen.

Faksimile pollofpolls.no

Årets lokalvalg er ikke bare et lokalvalg, men også siste mulighet for posisjonering før stortingsvalget i 2013. De som har ambisjoner om regjeringsmakt da vil gjerne vise til at de klarer å ha maktposisjoner i kommunene også.

Til helgen har FrP landsmøte.

Blir marsjordren å innta maktposisjoner i kommunene for enhver pris?

Vil de kvesse profileringen på områder der de skiller seg ut og har vunnet fra alle andre partier tidligere, for eksempel innvandring og strengere kriminalitetsbekjempelse?

Om jeg skulle gjette, ville jeg satse på begge deler.

(Oppdatert 13. mai: FrP-utspill om hard og simpel soning for utlendinger i VG. Og senere samme dag sannelig: Utspill om innvandrere av Oslo-representanten Christian Tybring-Gjedde. Ikke tilfeldig at FrP-representanter fra Rogaland ikke snakker negativt om innvandring.)

(Oppdatert 14. mai: Støre og AUF går på limpinnen og bidrar til å skape en forestilling hos de som ønsker strengere innvandrings- og integreringspolitikk av at FrP er alene om å føre en streng linje. Og så var dette bare et innlegg fra en representant, og ikke noe vedtak.)

Tiden vil vise hva prisen for de ulike partiene eventuelt er for å gå til sengs lokalt med utpreget rikspolitiske motstandere. Hvis man da ikke klarer å ri to hester i hver sin retning samtidig uten å miste det medieviktige smilet og tvinges til å vise et standpunkt i saker der partiet er delt. (Som FrP om arbeidslivsregler.)

Uansett er det vel en grei strategi for noen å fremstille seg som eneste alternativ til nasjonens fortapelse, og som uskyldig offer mot en stor fiende. Da er vel media greie å ha. Som et fiendebilde å peke på  …  og for å overbringe budskapet budskapene til velgerne i den enkelte sak.

(Oppdatert 13. mai: VL: FrP-Siv før landsmøtet. Til avisen som leses av mange kristne og verdiorienterte: Ja, til aktiv dødshjelp var et arbeidsuhell. Men i 2009 sa Jensen aktiv dødshjelp er gjeldende politikk om fem-seks år.)

Bloggurat
Blogglisten
Twingly BlogRank


Mer:

VL: SV vil ta bilen fra fedre som ikke betaler bidrag.

VL: Lysbakken: FrP bløffer om å bremse innvandringen.

-Skole er tradisjonelt en viktig sak i kommunevalgkamper. (VL: Skoleelever vil heller jobbe.)

VL: Bore gremmes over egen Erna-analyse. -Jeg tok feil.

Det går sport i det

Oppdatert 8. mai: VG: Arvid Sulland trekker påstander om økonomisk kriminalitet.

Mer om: Idrettens edderkopp – bruktbilselgeren.

– – – – –

I organisasjonslivet gjelder en del andre regler enn i næringslivet.

På en generalforsamling i et selskap gjelder «the Golden Rule». «He who has the gold, makes the rules.» Makten ligger i eierandeler.

I organisasjoner styrt mer etter politisk organisasjonsteori er det litt mer uforutsigbart.

Hvem allierer seg med hvem? Byttehandler mot støtte? Hvem kan styrke sine muligheter og hvem kan svekkes ved alt fra ryktespredning i krokene til åpen offentlig svertekampanje og skittentøyvask?

Faksimile VG.

Det viktigste er ikke alltid om det er substans i påstander. Det viktigste er i noen tilfeller støyen rundt.

Dersom påstandene er de samme en måned etter idrettstinget, kan det muligens være noe å se på, men å dra dette til påstander om korrupsjon med statens penger er uansett å dra det litt langt.

Rundhåndede avtaler om godtgjørelser til toppene som idretten helst burde holdt seg unna å gi er en ting. Det kan være kritikkverdig, men det er langt derfra til korrupsjon.

Å rope på korrupsjon i utide kan dessverre svekke arbeidet mot den uavdekkede korrupsjonen som stadig foregår med offentlige midler her til lands.

Særlig foregår norsk korrupsjon i kommuner, ifølge Transparency International. Og særlig i mindre kommuner der det kan være både tette bånd mellom offentlig kontraktstildeler og lokal tilbyder, samt en fra kommunene selv innrømmet manglende kompetanse om lovverket som var innført nettopp for å motvirke korrupsjon og misbruk av offentlige midler.

[polldaddy poll=5011006]

Bloggurat

Blogglisten

Twingly BlogRank

Mer:

5. mai: Politisk støtte til den hardt pressede ledelsen:

Styremedlem og stortingsrepresentant Jorodd Asphjell (AP) støtter Paule og Thorsen:

– Det har vært full åpenhet og ikke noe hemmelighetskremmeri i denne saken, påstår han overfor VG. Samtidig nekter de han forsvarer å vise dokumentasjon.

VG: Idrettsminister Anniken Huitfeldt: -De må rydde opp selv. VG: Idrettsstyret stiller seg bak president Tove Paule. VG: Ekspresident Karl Arne Johannesen kaller omstridt honorar unaturlig: -En avtale som aldri var bra. VG: Børre Rognlien: -Har aldri hørt om en slik avtale før. VG: Tove Paule beskyldes for hemmelig presidentavtale.

Feil på feil i kommuner

Oppdatert 8. april:

  • VG: Kommunene får større ansvar for helsetjenestene.

    Hvordan skal pasienter dokumentere feil eller mangler ved mottatte kommunale helsetjenester. Hvordan skal elever dokumentere eventuelt dårlig opplæringstilbud hvis de går til sak mot sin kommune om 5 eller 20 år? Vil kommunearkivet være en rettssikkerhetsgarantist eller kan kommunale ledere skalte og valte som de vil med arkivdokumenter?

    – – – – –

    Spiller det noen rolle om en kommune ødelegger deler av arkivmaterialet som var bestemt bevart for ettertiden?

    Ja, det er en grunn til at visse typer arkivmateriale skal bevares i henhold til gjeldende lover, mens andre deler av arkivmaterialet faktisk skal (eller kan) kasseres i medhold av samme lov.

    Kommuner synes nok det er stas å kunne vise frem gamle kommunestyreprotokoller i spesielle sammenhenger. Uttalelsene fra kommunene som har oppbevart sitt arkivmateriale slik at det ble utsatt for omfattende vannskader, viser også at de synes det er synd at kommunens «stasprotokoller» fikk litt vann på seg. Heldigvis har de gulvvarme og klesklyper, så da er det jo greit og ingen skade skjedd?

    Faksimile Helgelands blad. Foto: Kari-Ann Dragland Stangen

    La det være sagt. Svært mye papir skal kasseres og blir kassert hos offentlige arkivskapere.  Derimot skal alt som har vært gjenstand for saksbehandling og som kan dokumentere rettslige krav, tas vare på. (Det samme prinsippet gjelder også om informasjonen er født digitalt, for eksempel SMS-er eller e-post til eller fra en saksbehandler i kommunen som kan dokumentere at du for eksempel har bedt om innsyn eller fått informasjon.)

    Står det kanskje noe i protokollene om at kommunestyret en gang på 1950-tallet vedtok å sende barn under kommunens omsorg til et sted de senere ble utsatt for behandling som ikke kom frem i lyset før nå nylig på 2000-tallet? Eller er det dokumentert  i noen gamle utvalgsdokumenter at noen ble oppnevnt som verge, og lenge i ettertid avdekkes det at vedkommende har foretatt eiendomsoverdragelser fra den umyndige til sin senere svigersønn? Gamle kommunedokumenter kan dokumentere slikt.

    Derfor har noen valgt å brenne eller på andre måter destruere, bortsette eller «glemme» å ta vare på gamle kommunedokumenter som kommuneledelsen mener er skadelig for kommunens omdømme, kanskje med en påtatt, men kunstig, unnskyldning om hensynet til de som ble skadelidende?

    Det er flere historier om kommunalt arkivmateriale av svært sensitiv og bevaringsverdig karakter som er funnet i hjemmene til tidligere ledere, i gamle skolelokaler, på låver og andre ikke-kommunale lokaler eller som er havnet på bålet. «Dette har ingen godt av å se«, skal en kommuneleder ha uttalt foran bålet. Tro om bålet er dokumentert for ettertiden?

     

    Faksimile Helgelands blad.

     

    Kommunene på Helgeland som har hatt vannskader i sine arkiver har, i likhet med svært mange små og mellomstore kommuner, manglende kompetanse om arkiv. Her nevner jeg kun to: De vet ikke hvordan de skal oppbevare materialet (fysisk) og de vet ikke hvordan de kan redde det på best mulig måte om skade skjer.

    Forskrift om offentlige arkiv sier i § 4-6 blant annet: «Arkivlokala skal vere sikra slik at vatn og fukt ikkje trengjer inn. Ein må ikkje ta i bruk arkivlokale ein veit kan vere truga av flaum eller overfløyming.»

    Dette har åpenbart ikke vært tilfelle hos kommunene Træna og Dønna.

    I tilfelle vannskader på verdifullt papir av historisk eller rettighetsdokumenterende verdi, er det beste rådet å fryse dem ned og levere dem til frysetørring.

    Kommuner sparer en del på å ikke ha arkivkompetanse. Kanskje flere titusener i året på å sette en overtallig saksbehandler til å arkivere. Og å melde seg inn i interkommunale arkivordninger for å spille på deres kompetanse og tjenester? Det har vært tilfeller der kommuner har sagt nei til å gå inn i kompetente arkivmiljø, fordi de så større fordeler ved å la ting være som de var og spare flere titusener i innmeldingskostnad. I tillegg kan de spare millioner på å ikke kunne levere dokumentasjon på andres rettslige krav mot kommunen, det være seg en urettmessig ekspropriasjon, feilaktige tomtegrenser på et kart eller overgrep mot enkeltmenneskers rettigheter som en gang i ettertiden kommer frem i dagens lys.

    (Oppdatert, tillegg: Digitale arkiv er fremtiden for det som skapes i dagens kommunale sakssystemer. Bevaring av papirarkiv er på samme måte som bevaring av digitale arkiv underlagt rådmannens styring. Bevaring av digitale arkiv krever mye mer kompetanse, krever mye mer tid til periodiske og helt nødvendige overføringer til nye medier og krever også betydelige investeringer for kommunene. Kan man tro at kommuner som velger å ikke ta godt nok vare på papirarkivene sine, vil ta godt nok vare på digital informasjon?)

    Kommunene vil som oftest heller ikke bli straffet for «arkivslurv». Det straffes kun hvis det kan bevises at de gjorde det med vilje. Og i tilfelle blir det kun med lave bøter. Og det kan jo kommunen betale.

    Mer:

    De som sitter med det fremtidige tapet når kommuner velger å ikke ha god nok arkivkompetanse, er kanskje de som er mest avhengige av kommunene i dag: Pleietrengende som ikke får tilstrekkelig helsehjelp. Eller de som har å gjøre med barnevern, skole/PPT, … De som på ulike måter er avhengige av  at kommunen ivaretar deres rettigheter på vegne av dem selv.

    Så lenge kommunene styrer eget arkiv, er det lett å sørge for at egne feil ikke arkiveres, eller at de utsettes for hendelige uhell og må kasseres. En rådmann (kommunens administrasjonssjef) kan nok ikke klandres for en oversvømmelse, men det er rådmannen som er ansvarlig for lovbruddet å plassere arkivmaterialet i ikke godkjent lokale.

    Mer:


    Bloggurat
    Blogglisten
    Twingly BlogRank

     

    Mer:

    «Arkivforskriften«: Forskrift om offentlege arkiv.

    «Arkivlova». Lov om arkiv.

    Flyttet:

    31. mars:

    • VL: Store forskjeller mellom kommunene i skole-Norge.
    • VG: Ikke like godt skoletilbud i hele landet.

     

    Kommuner bryter plikter og rettigheter

    Helsetilsynets rapport om lovbrudd ved nesten alle kontrollerte NAV-kontorer burde ikke overraske de som har greie på hvordan innbyggernes rettigheter forvaltes i offentlig sektor, særlig i kommunene. Man bør heller ikke bli overrasket over at kommunal egenkontroll, basert på tilnærmet ubegrenset tillit til at kommunens ledere alltid ønsker å avdekke egne lovbrudd, er et lite egnet verktøy for å få kommunen til å overholde lovfestede kommunalt betalte rettigheter overfor innbyggerne samt lovpålagte krav til kommunene.

    Faksimile Aftenposten.

    Undersøkelsen tok for seg den delen av NAV som er et kommunalt ansvar: Sosialhjelp eller økonomisk stønad til livsopphold.

    Undersøkelsen viser i korte trekk:

    -Ansatte i kommunene bryter lovpålagt taushetsplikt.

    -Ansatte i kommunene har ikke kompetanse som tilsvarer arbeidsoppgavene, ansvaret og makten/rettighetene de skal forvalte.

    -Kommunene er ikke flinke nok til å kontrollere seg selv.

    (Hele rapporten på Helsetilsynets sider her.)

    Man kan sikkert like eller mislike at slike ordninger finnes og at noen kommer i situasjoner der de med loven i hånd gjør krav på sine rettigheter. Hold imidlertid tunga rett i munnen hvis noen skal kritiseres.

    De som i følge loven har rett til ytelsene, skal motta dem, uavhengig av om den kommunale ansatte de møter på har kompetanse om regelverket, liker trynet på søkeren, har fått instruks fra sine overordnede om å se bort fra visse lovkrav eller har en dårlig dag.

    Det er kjent blant ansatte i deler av kommunal sektor at enkelte kommuner systematisk og bevisst har brutt visse rettighetslover for å skyve uønskede brukere/klienter (les kostnader) over på andre. Slikt blir selvfølgelig ikke nedfelt i potensielt avslørende dokumenter åpne for innsyn, men selv om det kun er kommunisert muntlig, og ikke står i et arkivert dokument, er rådmannen i kommunen uansett ansvarlig når slikt skjer. (Særlig vanlig i en del mindre kommuner rundt de største byene. Hensikten er ofte å støte bort klienter som søker bort fra byen til billigere omegnskommuner.)

    Kommunal egenkontroll er basert på prinsippet om bukken som passer havresekken. Det er symptomatisk at det er staten (Helsetilsynet) som avdekker dette omfattende omfanget av kommunale lovbrudd. Dette bør ikke karakteriseres som kun kommunalt slurv, men rett og slett alvorlige lovbrudd. Og så lenge kommunene selv har lov til å bestemme om de vil kontrolleres og hvem som skal kontrollere egen virksomhet vil slikt kunne fortsette, i det minste noen steder.

    NAV-brukere, i likhet med andre brukere av kommunale tjenester, har rett til å bli behandlet i henhold til lovpålagte rettigheter. At kommunen ikke har kompetanse burde ikke være noen  gyldig unnskyldning for å unnlate å etterleve for eksempel grunnleggende rettigheter som taushetsplikt om noens personlige forhold og sensitiv informasjon.

    Mer om personvern:

    Dessverre blir den påståtte kompetansemangelen lett en slik unnskyldning. Så lenge kommunene ikke risikerer straff som de ansvarlige bryr seg om, vil dette fortsette.

    Og så lenge kommunen selv kan bestemme hvem som skal kontrollere seg, hva og hvordan de vil kontrollere, og i praksis om de vil kontrollere egen virksomhet, vil offfentligheten muligens være avhengig av tilfeldige statlige tilsyn for å få vite hvordan virkeligheten i kommune-Norge egentlig er. Fordi slik vil politikerne ha det. Da kan stortingspolitikere, som vedtar lover og rettigheter og delegerer kontroll av utførelsen til kommunene skylde på kommunepolitikere. Og kommunepolitikere som ikke evner å ta eget ansvar vil fortsatt skylde på staten.

    Mer i samme gate:

    [polldaddy poll=3949393]

    Mer om rettighetsbrudd i offentlig sektor:


    Bloggurat
    Blogglisten
    Twingly BlogRank

    Mer:

     

    Aftenposten: NAV bryter taushetsplikten.

    Innfri eller bli sammenslått

    Større krav til kommunens tjenester – eller hysj?

    Stadig mer av lovfestede rettigheter og ulovfestede garantier om tjenestekvalitet er blitt overlatt til kommunene. Helsedirektøren har ropt ut om hva som skjer, men lokalpolitikere, med ansvar for å levere tjenestene har ikke svart. Selv om de som pynter seg med ordførerkjeder og lokal makt sjelden er i stand til å innrømme det åpent offentlig, er imidlertid deres egen kommune ofte ute av stand til å ivareta sine egne innbyggeres behov, rettighetsfestet eller ikke.

    Faksimile VG.

    Noen ganger har selvfølgelig lokale politikere selv skylda, fordi de har gjort noen store økonomiske feilprioriteringer. Kanskje gamblet i et lotteri der mulig velgergevinst overskygget en mer edruelig tilnærming?

    Andre ganger kan lokale politikere muligens gå ganske fri fra ansvar da kommunestrukturen og kommunens størrelse setter sine egne avgrensninger.

    Det dreier seg ikke så ofte om økonomi. Små kommuner får mer, og bruker mer penger pr innbygger enn større kommuner. Problemet er oftere kompetansemangel. Og når kommunene, som forvalter en rekke rettigheter overfor innbyggerne, mangler kompetanse, blir det innbyggernes rettigheter som taper. «Slik gjør vi det i denne kommunen, og slik har jeg jo alltid gjort det.»

    For små forhold kan også gjøre det vanligere å inngå kontrakter eller innkjøpsavtaler som nok er gunstige for den heldige kontraktsmotpart, og for de personlige relasjoner mellom denne og kommunekameraten, men ting skal betales fra den samme kommunekassen. Bruker man mer penger på å gi kontrakter til «lokale venner», («vi har jo alltid brukt å gjøre det sånn her»),  blir det mindre penger igjen til andre kommunale og viktigere gjøremål.

    Mer:

    Kompis-Norge.

    Jukser for å ikke bli avslørt.

    DU får regninga for offentlig ansattes feil.

    Usynlige kommuneflyktninger

    Stadig flere flykter til andre kommuner for å få innvilget lovfestede rettigheter, meldte TV2. Enormt sprik i prisene innbyggerne må betale for kommunal helsehjelp, viste en undersøkelse fra Forbrukerrådet, gjengitt i VG. Det finnes ingen oversikter over omfanget av slike «kommuneflyktninger», så politikerne som ønsker å gjemme seg bak uvitenhet kan igjen si at dette vet de ikke noe om. Da må man heller slutte å spørre om hva de vet og heller prøve å finne ut hva de forstår.

    Mange små kommuner har usedvanlig god økonomi, og det må de gjerne få lov til å ha. Samtidig finnes det andre kommuner som ikke har stelt seg like godt. Til tross for mer penger pr innbygger, leverer de dårligere tjenester. Dessverre er det lettere for kommuner i siste kategori å skjule sine synder, eventuelt stadig skyve «regningen» for politikeres feilprioriteringer/gambling over på innbyggere. Å ofre innbyggeres rettigheter på alteret til kommunal sjølråderett (kommunalt selvstyre) blir imidlertid feil.

    Lederen i korrupsjonsavslørte Senterpartiet, mener mindre statlig kontroll med kommunene er løsningen som passer best for hennes likesinnede politikerkolleger. Hvis ingen uavhengige kontrollerer om kommunen begår ulovligheter, så blir de jo ikke avslørt i ulovligheter. Annet enn hva de mot formodning måtte velge å avsløre selv. Og når de ikke er blitt avslørt kan de vel ikke ha gjort noe ulovlig? Logikken er en politiker verdig.

    Kommuner (kommunepolitikere og administrasjonssjefer/rådmenn) som viser seg ute av stand til å ivareta innbyggeres lovfestede rettigheter burde miste retten til å sitte i førersetet. På samme måte som en person som viser seg uskikket til å føre motorvogn, eller uskikket til å drive visse virksomheter mister sin bevilling.

    Mer statlig kontroll, til erstatning for den kanskje av kompetansemangel eller bekvemmelighetshensyn svake kommunale egenkontrollen i mindre kommuner, kunne resultert i avsløringer av hvem som ikke innfrir lovfestede krav til virksomheten.

    Mer: Kom med svartelistene.

    Trusler om tvang, med et ris bak speilet, ville vel gitt kommuner som i dag tusker med innbyggernes midler og rettigheter et kraftig incitament til forbedring?

    [polldaddy poll=4046450]

    Mer enn hver tredje kommune i dette landet har færre innbyggere enn Norges største borettslag. Mer i innlegget «Narvestad-kommuner».

    Mer om kommuner:

    Hvem styrer best.

    Svartelistet kommune la skifer på parkeringsplass.

    Mer om rettighetsjuks:

    For få straffes for rettighetsjuks.

     

     

    Bloggurat

    Blogglisten

    Twingly BlogRank

    Mer om de som søker kommune-makt:

    VG: Meningsmåling: Høyre ligger an til godt kommunevalg.

    VL: Herjet KrF klatrer på ny måling.

    Det politikerne ikke vil fortelle deg

    Etter snart 20 år med løfter om enerom fra ulike politiske flertall, viser tall Aftenposten har innhentet at det fremdeles er mange som ikke får det. Det er slik fordi politikere heller vil ha det slik enn å miste makt fra lokalpolitikere og kommuneadministrasjon til innbyggere med rettigheter.

    Mer: Eldre orker ikke nedverdigelse – tar sine liv.

    I den grad man kan stole på innrapporterte tall fra kommunene selv til Statistisk sentralbyrås KOSTRA, er det 2500, eller 6,3 prosent av sykehjemsbeboerne som mangler enerom. (Det er et beklagelig faktum at enkelte kommuner jukser med rapportering av enkelte opplysninger for å fremstille situasjonen i egen kommune bedre enn de i virkeligheten har klart å stelle det til. Det kan også illustreres ved at i offisielle rapporter har mange kommuner rapportert at de ikke har ventelister, mens de i realiteten har manipulert informasjonen for å fremstå ufortjent bedre.)

    Faksimile TV2.

    Hvorfor er det fremdeles ikke enerom til alle som ønsker det, hvis det har vært et mål for ulike rikspolitiske flertall under de siste ni helseministrene å skaffe enerom til alle som vil ha?

    Hovedårsaken kan være politikerne selv, men trolig vil de ikke fortelle det, selv de som eventuelt har evne til å innse at deres ønske om politisk prioriteringsmakt lokalt er proppen i systemet.

    Dersom det hadde vært innført lovfestede rettigheter for pleietrengende til å få plass på enerom, og tilstrekkelige sanksjoner overfor den myndigheten (kommunen) som ikke innfrir rettighetene, ville det vært en automatikk i at de som trenger ytelsen fikk den. Kommunen hadde i alle fall ikke hatt noe å spare på å neglisjere pleietrengendes behov og rettigheter for å bruke de frigjorte midlene på ting de prioriterer. Kroner spart på å ikke innfri ønsker om enerom kan bli mange små summer å bruke på lokale tiltak, med bilde av en smilende og stolt ordfører i lokalavisa.

    Slik (lovfestede rettigheter til innbyggerne og straff/sanksjoner overfor kommuner) er det ikke. Kommunene velger om de vil gi pleie. De definerer for eksempel om en person er pleietrengende og står i sykehjemskø, eller om sykehjemskøen ikke eksisterer, hvilken pleie som er tilstrekkelig for å dekke det de definerer som behovet og hvordan de vil gi den pleien.

    Dersom noen lokalpolitikere ser mulighet til å bruke skattepenger på ordførerens eller andre politikeres  private kjepphester, kanskje ikke-lovpålagte oppgaver som de i utgangspunktet ikke har midler til å realisere uten å ta en liten bit fra sektorene pleie og skole der det meste av kommunens utgifter ligger, så kan man ikke se bort i fra at nettopp det skjer.

    Samtidig som politikere på riksplan vedtar mål om verdighet i pleien, enerom til alle som ønsker det, og bevilger penger til kommunene, så har kommunene (lokalpolitikerne) makt til å prioritere selv. Det er heller ikke umulig for i overkant kreative lokalpolitikere eller rådmenn som ønsker det å flytte kostnader fra ikke- lovpålagte områder over til å bli dekket av for eksempel øremerkede midler til pleie. Slik kan det på papiret og i KOSTRA-tall man argumenterer med, virke som om kommunen prioriterer pleie høyere enn de faktiske realiteter. Vanlig årsrevisjon og kontroll overfor kommunene er ikke dimensjonert for å avdekke slike former for kreativ regnskapsføring.

    I festtaler kan dette bli kalt kommunalt selvstyre eller lokaldemokrati. For de som rammes blir det kommunale selvstyret heller lokalpolitikeres maktmisbruk overfor de som sitter med udekkede pleiebehov.

    Mer: «Narvestad-kommuner».

    Den korte løsningen på problemet er å frata lokalpolitikerne og kommuneadministrasjonen makten som kan misbrukes. Hvis pleietrengende Olga er utstyrt med lovfestede rettigheter som innebærer (også) økonomisk straff overfor kommuner som ikke innfrir rettighetene, vil man ha et virkemiddel som gjør det mindre økonomisk interessant for lokalpolitikere og kommuner å stadig nedprioritere noen av de pleietrengende som klager minst.

    Så lenge kommunene har makt til å omprioritere mellom ulike statlige mål og egne ønsker, eller bedrive kreativ regnskapsføring over egen ressursbruk, bør man ikke bli forundret over at noen av de som er mest avhengige av kommunens tjenester blir de lidende.

    Selv om noen skulle finne på å grave i tallene og skrive om realitetene, at 2500 mangler enerom på sykehjem, så er det de 2500 sykehjemsbeboerne som bærer «straffen», og ikke kommunene. Og som ris bak speilet har lokalpolitikere og kommuneadministrasjon trusselen om at uten å pakke to på samme rom, måtte den ene vente på plass, til en med plass dør og frigjør en plass.

    I Norge er det 430 kommuner. Noen har flaks med hvilken kommune de bor i. Noen er så ressurssterke og fri at de kan flytte til kommuner med bedre tilbud («kommunale velferdsflyktninger»). Landsdekkende like rettigheter, med tilhørende sanksjoner, ville gjort slutt på kommunalt selvstyre/ kommunalt vanstyre, men prisen å betale for det er altså at lokalpolitikere må miste noe makt. Og den prisen synes politikerne er for høy.

    [polldaddy poll=4113812]


    Bloggurat

    Blogglisten

    Twingly BlogRank

    Manglende evne til redelig informasjon?

    Når politikere og forvaltning ikke har betryggende kontroll over mulig negative effekter/sider av egen virksomhet, er det slett ikke uvanlig.

    Faksimile VG.

    VGs avsløringer av at regjeringen opererer med feilaktige og misvisende tall på skadde norske soldater i Afghanistan er således ikke noe som skiller seg vesentlig fra andre saker der noen i forvaltning og/eller politikk ordner rutiner og rapportering slik at eventuelle kritiske innvendinger mot deres ansvarsområde i det minste krever en del arbeid og analyse. Slik slipper man som regel unna med mye i offentlig forvaltning og politikk, enten det gjelder å ikke føre reelle oversikter over pleietrengende med behov for sykehjemsplass i den enkelte kommune eller å slurve med skadeoversikter blant soldater.

    Det er visst både lettere og mer behagelig for politikere med ansvar å holde oversikt over når man kan få positive medieoppslag i forbindelse med overrekkelse av blomster, medaljer og uimotsagte honnørord enn det er å forsyne den offentlige debatt med fakta som ikke nødvendigvis er kun positive for en selv.

    Statssekretær Roger Ingebrigtsen under medaljeseremonien i forbindelse med hjemkomsten til Norwegian Aeromedical Detachment (NAD). Foto: Forsvarets mediesenter, Stian Lysberg Solum.

    Mer om døde i Forsvarets tjeneste:

    Forsvaret svikter.

    Alt for Norge.

    Juks eller slurv med informasjon til offentligheten fra offentlige organer får lov til å foregå så lenge det er aksept for at manipulasjon, juks eller forfalskning som rammer eller hemmer offentlig innsyn og debatt stadig kan unnskyldes med at det kun er ubevisst slurv og ikke bevisst manipulasjon. Man vil jo så gjerne tro det beste om folk i stillinger med makt til å beskytte seg selv ved å manipulere, eller å la være. Derfor forklares slikt ofte med at det kun er slurv. Folk med uredelige motiver for å handle slik de gjør skal visst ikke finnes i politikk og forvaltning, om man skal tro de med ansvar. De er visst kun slurvete, aldri uredelige eller inkompetente. Og aldri misbruker de sin makt?

    Er det en tendens til å se annerledes på de som ikke er politikere eller ledere i offentlig sektor, slik at anklager om bevisst juks, og tilhørende straff, henger løsere overfor privatpersoner og private virksomheter enn overfor politikere og offentlige ledere? Hva om en privatperson slurver like mye som politikere og ledere i offentlig sektor i noen sammenhenger når for eksempel selvangivelsen eller timetall til NAV skal leveres?

    Å forvanske tilgjengeligheten til oversiktlig informasjon man frykter kan bli brukt mot ens eget ansvarsområde er heller ikke enestående kun for regjeringen. Man kan finne slikt overalt der forvaltning og maktpolitikere samrører uten kompetent og uavhengig kontroll og innsyn. Kanskje i større grad i mange mindre kommuner enn i statlig forvaltning som er mer utsatt for riksmedias søkelys.

    Mer:

    Jukser for å ikke bli avslørt.

    … men på overflaten ser det bra ut.

    Bukken og havresekken igjen og igjen.

    [polldaddy poll=4330395]

    Bloggurat

    Blogglisten

    Twingly BlogRank

    Mer:

    VG: Statsminister Jens Stoltenberg hyllet soldatene i nyttårstalen. Fem dager senere vil han ikke snakke om dem.

    VG: Forsvaret ber krigsskadede ta ansvar selv. Forsvaret har ikke evne til å følge opp sine folk. VG: Forsvaret: – Vi har klønet det til. VG: Når soldatene kommer hjem til Norge, må mange kjempe i årevis for å få den erstatningen og hjelpen de har krav på. NAV og Statens Pensjonskasse forstår frustrasjonen. VG: Helge Lurås: – Håndteringen er typisk for norske utenlandsoppdrag. VG: Tre år etter at han ble skutt under utenlandsoppdrag for det norske forsvaret, kjemper han mot den norske staten for å få erstatning. VG: Pårørende vil ikke stå frem av frykt for represalier. VG: Krigsskadede måtte hyre advokat for å få erstatning. VG: Skremmende og alvorlige avsløringer. VL: Forsvaret oppgir ikke riktig tall på sårede soldater.

    Offentlige etater har mye å lære

    I år ble det gjennomført en nasjonal innbyggerundersøkelse i to deler, der brukernes erfaringer og oppfatninger om ulike offentlige etater blir kartlagt. Folket har svart, men hva de har svart må forstås og ses i forhold til en rekke faktorer. Elever har for eksempel gitt tilbakemelding om hva de synes om undervisningen i ulike fag. De fagene lærerne jevnt over selv har  dårligst kompetanse er også elevene minst fornøyde med. Uavhengig av undersøkelsen har Elevorganisasjonen samtidig gått ut med budskapet «Kunnskapsløse lærere gjør at elevene mister respekten» (VG). Innbyggerne tar ikke til takke med hva som helst, og det må offentlig sektor ta inn over seg.

    Faksimile VG.

    I del en av undersøkelsen fikk politiet dårligst tilbakemelding. Det er ikke sikkert at alt kan løses med mer penger, slik Politiets fellesforbund krever. Fra samme landsmøte forteller forbundsleder Arne Johannessen at det er for mange småkonger i politiet.

    Selv om Skatteetaten får god score på sine nettsider generelt, hjelper det lite for de 200 000 som muligens må lete for å finne ut hvordan de skal rapportere inn boligmål etter «fristen».

    Når Den norske kirke får høyest grad av tilfredshet mens kommunale omsorgstjenester, plan- og bygningsetater og Nav-kontorene får lavest score må dette også forstås i forhold til hvor ofte tjenester brukes, hvor viktige de er, forventninger, livssituasjonen med mer.

    Dette kan virke tåpelig og banalt, men dessverre:

    En del kommuner har tidligere gått i baret ved å gjennomføre tildels dyre undersøkelser med forutsetninger og resultater som ikke kan brukes til stort annet enn å skryte i årsmeldingen av at man har gjennomført brukerundersøkelse. De har svidd av mange hundretusener kroner på omtrent verdiløse undersøkelser fordi de ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til følgende: Hvordan spørsmålene og alternativene er utformet, og selvfølgelig hvem man spør, hvordan og når, er avgjørende for hvilke svar man kan få. Og svarene igjen skal vel brukes til noe, men hvilke svar er viktigst og hva kan eventuelt være mindre interessant å følge opp?

    Direktoratet for forvaltning og IKT (DIFI) som står bak Innbyggerundersøkelsen er heldigvis klare på at det er mye å lære om dette og at resultater må tolkes rett for å kunne brukes fornuftig. Undersøkelsen er på 71 sider. Du finner den her. Under vil jeg trekke frem kun tre  illustrasjoner som sier noe om internettmuligheter, bygningers tilstand og en merkbar forskjell mellom hvor fornøyd innbyggere er med henholdsvis private og kommunale barnehager.

    Mer om kommuner: «Narvestad-kommuner».

    Et viktig utdrag fra undersøkelsen:

    «Et klart funn i undersøkelsen er at veien til økt brukertilfredshet først og fremst går gjennom de ansatte. Det blir derfor viktig for de offentlige virksomhetene at de utvikler riktig kompetanse og gjør de ansatte i stand til å møte brukernes behov.
    Ser vi på hva brukerne var minst fornøyd med ser vi at

    • Brukerne av myndighetsorganene er minst fornøyd med de ansattes evner til å møte deres behov når det oppstår en situasjon utenom det vanlige.
    • I omsorgskategorien er de minst fornøyd med de ansattes evner til å informere dem om muligheter.
    • I oppvekst- og utdanning varierer det noe mer, men evnen til å håndtere uvanlige situasjoner og til å informere om muligheter går igjen også her.
    • I helsevirksomhetene er det de ansattes muligheter til å behandle dem raskt, de er minst fornøyde med.

    Et annet funn fra undersøkelsen er at brukerne synes det er vanskelig å klage på en virksomhet. Videre ser vi at det er brukerne i omsorgskategorien og i oppvekst- og utdanning som klager mest.»

    – – – – –

    Mer om rettigheter og slurv:

    Slurv gir milliardtap og rettighetsbrudd.

    Kom med svartelistene.

    For få straffes for rettighetsjuks.

     

    Vi planlegger å bruke nettet til selvbetjente løsninger

    Mange offentlige virksomheter planlegger for, og forventer, at innbyggerne i stadig økende grad skal betjene seg selv. Enten det gjelder å sette seg inn i informasjon på egen hånd i stedet for å legge beslag på saksbehandleres tid i lange telefonsamtaler en til en, eller det gjelder å registrere opplysninger elektronisk i diverse skjemaer (databaser) slik at saksbehandlere slipper å bruke arbeidstid på å samle inn, kontrollere og skrive inn det som mange forskjellige innbyggere kunne ha lagt inn hver for seg.

    Det skulle ikke forundre meg om man finner tildels store avvik i særlig enkelte kommuners målformuleringer (i budsjett/virksomhetsplaner) eller virkelighetsbeskrivelse (årsrapporter mv) av hvor flotte nettsidene er i forhold til hvordan innbyggerne/brukerne deres opplever tilstanden.

    Kommunale tilbud innen helse- og omsorg har erobret alle de nederste plassene på oversikten når det gjelder muligheten for å selv utføre oppgaver over internett. Undersøkelsen sier ikke noe om hva de eventuelt forventet eller ønsket å kunne gjøre.

    Hadde man opplyst om hvor god, dårlig og eventuelt utdatert hver enkelt  kommunes IT-kompetanse, journal-/arkivsystem og sikkerhetsløsninger er, hadde kanskje mange vært svært fornøyd med at kommunen ikke lokker dem til å legge sensitiv pasientinformasjon og personopplysninger inn på for dårlige sikkerhetsløsninger.

    En annen sak er at disse tallene for kommunenes del er summen av gode og dårlige kommuner, smurt utover slik at det blir et gjennomsnitt. Noen kan ha svært fornøyde brukere og andre kan ha svært misfornøyde

    Et poeng kan være å bruke slike resultater til å sammenligne og se overordnet potensiale. Ser man mer detaljert på spesifikke undersøkelser i de beste kommunene/etatene/virksomhetene er det lettere å hente ut læring og forbedringstips.


    Bygningers generelle tilstand

    Folk er minst fornøyd med skolebygningene. Det er liten forskjell på kommunale, fylkeskommunale eller statlige skolebygg, men at kommuner og fylkeskommuner ligger nederst kan muligens også indikere hvordan verdibevarende vedlikehold nedprioriteres jo mindre eierenheten er.

    (Eller at foreldre til barneskolebarn forventer noe mer når de svarer for barna enn videregående-elever som tildels kan svare selv og studenter som utelukkende svarer selv.)

    En naturlig forklaring på at man generelt er mer fornøyd med barnehagebygninger enn barneskolebygninger er at en god del av barnehager er bygd de siste årene og dermed ikke har rukket å forfalle til vanlig kommunal vedlikeholdsstandard ennå.

    Skal man dra det ut og sette det på spissen så har bibliotekbøkene det bedre enn skolebarna. Og om ti år er kanskje svært mange bøker kassable allikevel.

    Mer fornøyd med privat enn offentlig

    En siste illustrasjon som tas med viser gjennomgående større grad av tilfredshet med private enn offentlige barnehager.

    Enten det er lite kostnadskrevende tiltak som å legge god nok informasjon ut på nettsidene, muligheter til brukermedvirkning eller dyrere tiltak som bygningenes generelle tilstand så scorer private barnehager høyere enn offentlige.

    Minst avstand mellom privat og offentlig finner man på spørsmålet om å innfri forventningene.

    Igjen må dette tolkes. Det trenger jo ikke bety at man har like høye forventninger.

    DIFI som står bak undersøkelsen er underlagt Fornyings- administrasjons- og kirkedepartementet, som politisk er ledet av Rigmor Aasrud (AP). Tidligere har departementet vært SV-ledet, og går man mange år tilbake i tid finner man Høyre-statsråd i departementet også.

    Jeg både håper og går ut i fra at sittende statsråd og kommende statsråder, uansett parti, setter pris på å få tilbakemelding fra folket, og at denne Innbyggerundersøkelsen ikke blir den siste. Offentlig sektor har mye å lære, både av de de skal betjene, private aktører og ikke minst av de i offentlig sektor som gjør det best.

    [polldaddy poll=3949393]


    Bloggurat

    Blogglisten

    Twingly BlogRank

     

    Mer:

    Dine Penger: Barnehager på topp – politi på bunn.

    Ikke fortell hva pappa fant

    Høyesteretts avgjørelse i «Runesteinsaken» etablerer et prinsipielt kildevern for nettdebattanter, i den forstand at redaktøren ikke kan pålegges å utlevere til politiet ip-adresse eller på annen måte identifisere eventuelt anonyme debattanter. Vel og merke «pålegges». Fremdeles kan redaktører, hvis de vil, gi opplysninger til politi eller andre myndigheter.

    Jeg synes avgjørelsen omtales meget godt i bloggen Uhuru, og henviser gjerne interesserte til å lese mer i innlegget der:
    Høyesterett avklarer at kildevern gjelder også i redaksjonelle nettdebatter.
    Her vil jeg heller fokusere mer på folk som finner ting på egen eiendom, og hvordan de oppfatter å bli behandlet av det offentlige.

    Faksimile Aftenposten.

    For to år siden ble Hans Edvard Moe Østby dømt i Sandefjord tingrett for å ha ødelagt åtte graver fra jernalderen. Han hadde søkt om og fått tillatelse fra kommunen, men ble dømt da  kommunen hadde slurvet.  Aftenposten skrev: «Han er solidarisk straffansvarlig på lik linje med Sandefjord kommune.
    Dette til tross for at kommunen gjort en saksbehandlingsfeil og gitt ham tillatelse til å grave på eiendommen sin. Nå er Hans Edvard idømt 10 000 kroner i bot, og må betale 530 000 kroner i erstatning til Kulturhistorisk museum sammen med Sandefjord kommune.»

    Saken er ikke enestående. Østlandsposten har bragt følgende historie: «Marit Kaupang Aspaas er potetbonde på Kaupang og har en 143 dekars tomt, hvor 25 mål er fredet av kulturminneloven. Hun får ikke lov til å dyrke denne delen av eiendommen.

    – Dette har gjort at gården min har gått fra å være en heltidsgård, til å bli en deltidsgård. Kompensasjonen jeg har fått fra staten, etter en lengre rettssak, er ikke tilfredsstillende, sier Aspaas. Hun synes det er en stor svakhet i kulturminneloven at grunneiere ikke får automatisk kompensasjon.»

    NRK har meldt om gårdbruker Steinar Østerlie på Frosta som selv måtte betale 42.000 kroner for å sikre et vikingfunn da han skulle anlegge småbåthavn.

    Faksimile NRK.

    Flere slike historier førte for noen år siden til en endring i forvaltningspraksisen, i form av rundskriv nr T2/2007 fra Miljøverndepartementet. Nå er imidlertid de aller fleste eiere av privat eiendom her i landet slik innrettet at de heller leser aviser/nettmedier enn å studere slike rundskriv. I tillegg kommer en ukjent mengde historier som lever sitt eget liv, uavhengig av rundskriv. Historier spres fra person til person, om folk som har funnet diverse «gammelt ræl» og enten endt med å betale for utgraving med «teskje og barberkost», eller at de har gjemt unna gjenstandene for å få fred. Dessuten er det fremdeles en fare for et element av byråkraters eget skjønn når man eventuelt kommer under forståelsen «mindre» eller «større» private tiltak. I tillegg kan det tenkes at en utbygger kan velge raskeste og billigste løsning om noen finner noe som rette myndighet ennå ikke vet om.

    Hvem har vel ikke hørt helt andre historier enn den Oppland fylkeskommune beretter om maskinfører Olav Myrland som  fant fornminner da han skulle begynne å grave på tomta til et nytt løklager på Hveem østre. Staten betaler de 275 000 utgravingene koster, og bonden må kun dekke egne omkostninger i påvente av at lageret kan bygges.

    Trusler fra fortiden

    Bonden fant et vikingsverd i potetåkeren. Det har han ikke råd til å fortelle noen om. (Aftenposten).

    Ikke bare privatpersoner, men også ordfører i Herøy (Møre og Romsdal), Arnulf Goksøyr, har reagert på det de oppfatter som for dyrt vern. -Vikingtiden koster for mye, meldte han i VG i høst.

    Til syvende og sist spiller det liten rolle hva kulturminneloven med forskrifter og rundskriv sier. Det er hvordan vanlige folk (og ordførere) oppfatter eller frykter å bli behandlet av det offentlige som avgjør om staten får flere gamle kulturminner, som de også kan velge å la ligge urørt, eller om dette blir skyflet unna som «gammelt ræl» man helst ikke vil si at man har funnet.

    [polldaddy poll=4096233]


    Bloggurat

    Blogglisten

    Twingly BlogRank

    Mer:

    TV2: Bløffet om salg av runestein.

    TV2: Luket i blomsterbedet – fant ekte skatt.

    VL: Slipper å oppgi navn på nettdebattant.